Bibelen Guds Ord
Første Kongebok
Kapittel 1
1 Kong David var gammel og hadde fått mange levedager. De la tepper rundt ham, men han ble ikke varm.
2 Derfor sa tjenerne hans til ham: «Let etter en ung kvinne, en jomfru, for vår herre kongen! La henne være hos kongen, og la henne stelle for ham! La henne ligge i din favn, så min herre kongen kan holde seg varm.»
3 Så lette de etter en vakker, ung kvinne rundt i hele Israels land, og de fant sjunemitten Abisjag og førte henne til kongen.
4 Den unge kvinnen var meget vakker. Hun stelte for kongen og tjente ham. Men kongen hadde ikke samliv med henne.
5 Men Adonja, Haggits sønn, opphøyde seg selv og sa: «Jeg vil være konge.» Han laget seg vogner og fikk seg hestfolk og femti menn til å springe foran seg.
6 Men hans far hadde aldri tuktet ham og sagt: «Hvorfor har du gjort dette?» Han var også meget pen å se på. Han ble født rett etter Absalom.
7 Så rådførte han seg med Joab, Serujas sønn, og med presten Abjatar, og de fulgte Adonja og hjalp ham.
8 Men presten Sadok og Benaja, Jojadas sønn, profeten Natan, Sjimi, Re’i og krigerne til David gikk ikke sammen med Adonja.
9 Adonja ofret sauer og okser og gjøfe ved steinen i Sohelet, ved En-Rogel. Han innbød også alle sine brødre, kongens sønner, og alle mennene i Juda, kongens tjenere.
10 Men han innbød ikke profeten Natan, Benaja, krigerne eller sin bror Salomo.
11 Så talte Natan til Batseba, Salomos mor, og sa: «Har du ikke hørt at Adonja, Haggits sønn, er blitt konge, og at vår herre David ikke vet om det?
12 Jeg ber deg, kom nå hit og la meg gi deg et råd, så du kan berge både ditt eget liv og livet til din sønn Salomo.
13 Gå straks inn til kong David og si til ham: Sverget ikke du, min herre konge, til din tjenerinne og sa: Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone? Hvorfor er det da Adonja som er konge?
14 Mens du fremdeles snakker der inne med kongen, skal jeg også komme inn etter deg og stadfeste dine ord.»
15 Så gikk Batseba inn i kongens kammer. Kongen var meget gammel, og sjunemitten Abisjag tjente kongen.
16 Batseba bøyde seg ned og hyllet kongen. Så sa kongen: «Hva er det du ønsker?»
17 Da sa hun til ham: «Min herre, du sverget ved Herren din Gud for din tjenerinne og sa: Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone.
18 Se nå! Adonja er blitt konge. Og du, min herre konge, vet ikke om det.
19 Han har ofret okser og gjøfe og sauer i overflod, og har innbudt alle kongens sønner, presten Abjatar og Joab, øverstkommanderende for hæren. Men din tjener Salomo har han ikke innbudt.
20 Og du, min herre konge, hele Israel har vendt sine øyne mot deg, for at du skal fortelle dem hvem som skal sitte på min herre kongens trone etter ham.
21 Hvis ikke kan det skje, når min herre kongen hviler hos sine fedre, at jeg og min sønn Salomo vil bli regnet som forbrytere.»
22 Og se, mens hun ennå snakket med kongen, kom også profeten Natan.
23 Så sendte de bud til kongen og sa: «Her er profeten Natan.» Da han kom inn til kongen, bøyde han seg ned for kongen med ansiktet mot jorden.
24 Natan sa: «Min herre konge, har du sagt: Adonja skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone?
25 For i dag har han dratt ned og ofret okser og gjøfe og sauer i overflod. Han har innbudt alle kongens sønner, de øverstkommanderende for hæren og presten Abjatar. Og se! De spiser og drikker rett overfor ham. Og de sier: Må kong Adonja leve!
26 Men han har ikke innbudt meg – jeg som er din tjener – og heller ikke presten Sadok, og heller ikke Benaja, Jojadas sønn, og heller ikke din tjener Salomo.
27 Er dette gjort av min herre kongen, uten at du har latt din tjener vite hvem som skulle sitte på min herre kongens trone etter ham?»
28 Da svarte kong David og sa: «Kall Batseba hit til meg!» Så kom hun inn foran kongen, og hun ble stående framfor kongen.
29 Kongen sverget og sa: «Så sant Herren lever, Han som har forløst min sjel fra enhver trengsel,
30 på samme måten som jeg sverget for deg ved Herren, Israels Gud og sa: Sannelig, din sønn Salomo skal være konge etter meg, og han skal sitte på min trone i mitt sted, slik skal jeg sannelig gjøre på denne dag.»
31 Da bøyde Batseba seg med ansiktet mot jorden, og hun hyllet kongen og sa: «Må min herre kong David leve evig!»
32 Kong David sa: «Kall til meg presten Sadok, profeten Natan og Benaja, Jojadas sønn.» Så kom de fram for kongens ansikt.
33 Da sa kongen til dem: «Ta med dere tjenerne til deres herre, og la min sønn Salomo ri på mitt eget muldyr, og ta ham med ned til Gihon!
34 Der skal presten Sadok og profeten Natan salve ham til konge over Israel. Blås i basunen og si: Leve kong Salomo!
35 Så skal dere følge etter ham opp hit, og han skal komme og sitte på min trone, og han skal være konge i mitt sted. For jeg har utnevnt ham til å være fyrste over Israel og Juda.»
36 Benaja, Jojadas sønn, svarte kongen og sa: «Amen! Må Herren, min herre kongens Gud, stadfeste dette.
37 På samme måten som Herren har vært med min herre kongen, må Han også være med Salomo og gjøre tronen hans større enn min herre kong Davids trone.»
38 Presten Sadok, profeten Natan, Benaja, Jojadas sønn, keretittene og peletittene gikk så ned og lot Salomo ri på muldyret til kong David, og de tok ham med til Gihon.
39 Så tok presten Sadok oljehornet ut fra teltet og salvet Salomo. De blåste i basunen, og alt folket sa: «Leve kong Salomo!»
40 Alt folket dro opp etter ham. Folket spilte på fløyter og frydet seg i stor glede, så jorden kunne revne av lyden.
41 Adonja og alle gjestene som var sammen med ham, hørte dette da de var i ferd med å avslutte måltidet. Da Joab hørte lyden av basunen, sa han: «Hvorfor er det slikt bråk av oppstyr i byen?»
42 Mens han ennå snakket, kom Jonatan, presten Abjatars sønn. Adonja sa til ham: «Kom inn, for du er en mektig mann, og det er vel gode nyheter du har.»
43 Da svarte Jonatan og sa til Adonja: «Nei! Vår herre kong David har gjort Salomo til konge.
44 Kongen har sendt ham med presten Sadok, profeten Natan, Benaja, Jojadas sønn, keretittene og peletittene. De har latt ham ri på muldyret til kongen.
45 Så har presten Sadok og profeten Natan salvet ham til konge i Gihon. De har dratt opp derfra med stor fryd, så hele byen står på ende. Det er dette bråket dere har hørt.
46 Kong Salomo sitter allerede på konge-rikets trone.
47 Dessuten har kongens tjenere kommet for å velsigne vår herre kong David og sagt: Må Gud gjøre Salomos navn bedre enn ditt navn, og må Han gjøre hans trone større enn din trone! Da bøyde kongen seg i tilbedelse der i sengen.
48 Kongen sa også: Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har gitt en til å sitte på min trone, mens jeg ser det med mine egne øyne!»
49 Da ble de redde, alle gjestene som var sammen med Adonja. De reiste seg, og de gikk hver sin vei.
50 Adonja fryktet for Salomo. Derfor brøt han opp, gikk av sted og grep tak i hornene på alteret.
51 Det ble fortalt til Salomo og sagt: «Sannelig, Adonja frykter for kong Salomo. For se, han har grepet tak i hornene på alteret og sier: Må kong Salomo i dag sverge for meg at han ikke vil drepe sin tjener med sverdet.»
52 Da sa Salomo: «Hvis han viser seg som en modig mann, skal ikke ett av hans hår falle til jorden. Men hvis det blir funnet ondskap hos ham, skal han dø.»
53 Så sendte kong Salomo noen av sted som skulle hente ham ned fra alteret. Og han kom og falt ned foran kong Salomo. Salomo sa til ham: «Gå hjem til ditt hus!»
Kapittel 2
1 Det nærmet seg de dagene da David skulle dø, og han befalte sin sønn Salomo og sa:
2 Jeg går den veien alt på jorden går. Men vær du sterk, og vis deg som en mann!
3 Hold alt det Herren din Gud vil skal holdes, så du vandrer på Hans veier, holder Hans forskrifter, Hans bud, Hans dommer og Hans vitnesbyrd, slik det er skrevet i Moseloven, så du kan handle klokt i alt det du gjør, og hvor du enn skulle gå,
4 for at Herren kan la sitt Ord gå i oppfyllelse, det Han talte om meg, da Han sa: «Hvis dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer i sannhet for Mitt ansikt, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, da skal du aldri mangle en mann på Israels trone.»
5 Dessuten vet du hva Joab, Serujas sønn, gjorde mot meg, og hva han gjorde med de to øverstkommanderende for Israels hærer, mot Abner, Ners sønn, og Amasa, Jeters sønn, som han drepte. Han utøste krigsblod i fredstid, og lot det komme krigsblod på beltet han hadde rundt livet, og på sandalene som var på føttene hans.
6 Derfor skal du bruke din visdom, og ikke la ham fare i fred gråhåret ned i dødsriket.
7 Men vis barmhjertighet mot gileaditten Barsillais sønner, og la dem være blant dem som spiser ved ditt bord. For slik kom de meg i møte da jeg flyktet for din bror Absalom.
8 Og se, du har med deg Sjimi, Geras sønn, benjaminitten fra Bakurim, som forbannet meg med en grusom forbannelse den dagen jeg dro til Mahanajim. Men han kom ned for å møte meg ved Jordan, og jeg sverget for ham ved Herren og sa: «Jeg skal ikke drepe deg med sverdet.»
9 Derfor skal du nå ikke holde ham skyldfri, for du er en vis mann og vet hva du bør gjøre med ham, men send ham med blod gråhåret ned i dødsriket.
10 Så fikk David hvile hos sine fedre, og han ble begravd i Davids by.
11 Alle dagene David var konge over Israel, ble førti år. I Hebron var han konge i sju år, og i Jerusalem var han konge i trettitre år.
12 Så satte Salomo seg på sin far Davids trone. Kongedømmet hans ble kraftig grunnfestet.
13 Adonja, Haggits sønn, kom til Batseba, Salomos mor. Da sa hun: «Kommer du med fred?» Han sa: «Med fred.»
14 Videre sa han: «Jeg har et budskap til deg.» Hun sa: «Si det!»
15 Så sa han: «Du vet at kongedømmet var mitt, og hele Israel hadde vendt seg mot meg og ville at jeg skulle bli konge. Men kongedømmet ble tatt, og det ble gitt til min bror. For det ble gitt ham av Herren.
16 Nå vil jeg bære fram en bønn til deg, og du må ikke avvise meg.» Hun sa til ham: «Si det!»
17 Da sa han: «Jeg ber deg, tal til kong Salomo, for deg vil han ikke avvise. Si til ham at han skal gi meg sjunemitten Abisjag til kone.»
18 Så sa Batseba: «Godt, jeg skal tale med kongen for deg.»
19 Derfor gikk Batseba inn til kong Salomo for å tale med ham for Adonja. Kongen reiste seg for å møte henne og falt på kne for henne. Så satte han seg på tronen og fikk satt fram en trone for kongens mor. Så satte hun seg ved hans høyre hånd.
20 Deretter sa hun: «Jeg vil bære fram en liten bønn til deg. Du må ikke avvise meg.» Kongen sa til henne: «Bare spør, du min mor, for jeg skal ikke avvise deg.»
21 Så sa hun: «La sjunemitten Abisjag bli gitt som kone til din bror Adonja.»
22 Kong Salomo svarte og sa til sin mor: «Hvorfor ber du om sjunemitten Abisjag til Adonja? Du kan da bare be om konge-dømmet for ham også – for han er min eldre bror – ja, både for ham og presten Abjatar, og for Joab, Serujas sønn.»
23 Deretter sverget kong Salomo ved Herren og sa: «Må Gud ramme meg både nå og siden, om ikke Adonja må bøte med livet for at han har talt dette ordet!
24 Derfor, så sant Herren lever, Han som har grunnfestet meg og satt meg på min far Davids trone, Han som har laget et hus for meg, slik Han lovte: I dag skal Adonja dø!»
25 Så sendte kong Salomo bud ved Benaja, Jojadas sønn. Han slo ham ned, så han døde.
26 Til presten Abjatar sa kongen: «Dra til Anatot, til dine egne marker, for du fortjener å dø. Men jeg skal ikke drepe deg nå, for du bar Herren Guds ark for min far David, og når min far ble fornedret, ble du fornedret.»
27 Så fikk Salomo Abjatar fordrevet fra å være prest for Herren, så Herrens Ord kunne bli oppfylt, det Han talte om Elis hus i Sjilo.
28 Deretter nådde nyheten fram til Joab. For Joab hadde støttet Adonja, selv om han ikke hadde støttet Absalom. Så flyktet Joab til Herrens telt, og han grep tak i hornene på alteret.
29 Dette ble fortalt til kong Salomo: «Joab har flyktet til Herrens telt. Der er han, ved alteret.» Da sendte Salomo Benaja, Jojadas sønn av sted, og sa: «Gå, slå ham ned!»
30 Så gikk Benaja til Herrens telt og sa til ham: «Så sier kongen: Kom ut!» Han svarte: «Nei, jeg vil dø her.» Og Benaja gikk tilbake til kongen med beskjed og sa: «Dette sa Joab, og slik svarte han meg.»
31 Da sa kongen: «Gjør som han har sagt, hogg ham ned og begrav ham, så du kan få det uskyldige blodet bort fra meg og fra min fars hus, det som Joab har utøst.
32 Så skal Herren la hans blod komme tilbake over hans eget hode, fordi han hogg ned to menn som var mer rettferdige og bedre enn han. Han drepte dem med sverdet: Abner, Ners sønn, øverstkommanderende for Israels hær, og Amasa, Jeters sønn, øverstkommanderende for Judas hær, og selv min far David visste ikke om det.
33 Derfor skal deres blod komme tilbake over Joab og over hans etterkommere til evig tid. Men over David og hans etterkommere, over hans hus og hans trone, skal det være fred fra Herren til evig tid.»
34 Benaja, Jojadas sønn, gikk så opp og slo ham og drepte ham. Han ble begravd i sitt eget hus i ødemarken.
35 Kongen innsatte Benaja, Jojadas sønn, over hæren i hans sted, og kongen innsatte presten Sadok i stedet for Abjatar.
36 Så sendte kongen bud og kalte Sjimi til seg. Han sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem og bo der, og gå ikke ut derfra til noe annet sted.
37 For den dagen du går ut og over Kedronbekken, skal det være slik: Da skal du vite for visst at du sannelig skal dø. Ditt blod skal komme over ditt eget hode.»
38 Sjimi sa til kongen: «Det du sier, er rett. Som min herre kongen har sagt, slik vil din tjener gjøre.» Så ble Sjimi boende i Jerusalem i mange dager.
39 Etter at det hadde gått tre år, skjedde det at to av Sjimis slaver rømte til Akisj, Ma’akas sønn, Gats konge. De talte til Sjimi og sa: «Se, slavene dine er i Gat.»
40 Så brøt Sjimi opp, salte eselet sitt og dro til Akisj i Gat for å lete etter slavene sine. Sjimi dro av sted og hentet slavene sine fra Gat.
41 Det ble fortalt til Salomo at Sjimi hadde dratt fra Jerusalem til Gat, og at han hadde kommet tilbake.
42 Da sendte kongen bud og kalte Sjimi til seg, og han sa til ham: «Fikk jeg deg ikke til å sverge ved Herren? Jeg advarte deg og sa: Du skal vite for visst at den dagen du går ut og drar til noe annet sted, skal du sannelig dø? Og du sa til meg: Det er rett, jeg har hørt dette budskapet.
43 Hvorfor har du da ikke holdt eden til Herren og befalingen jeg ga deg?»
44 Videre sa kongen til Sjimi: «Du kjenner til – noe ditt hjerte også erkjenner – all den ondskap du gjorde mot min far David. Derfor skal Herren la din ondskap komme tilbake over ditt eget hode.
45 Men kong Salomo skal være velsignet, og Davids trone skal være grunnfestet for Herrens ansikt til evig tid.»
46 Så ga kongen ordre til Benaja, Jojadas sønn, og han gikk ut og slo ham ned så han døde. Slik ble kongedømmet befestet i Salomos hånd.
Kapittel 3
1 Salomo inngikk nå en overenskomst med farao, Egypts konge, og giftet seg med faraos datter. Så tok han henne med til Davids by inntil han var ferdig med å bygge sitt eget hus, Herrens hus og muren rundt Jerusalem.
2 I mellomtiden ofret folket på offerhaugene, for det var ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn i de dager.
3 Salomo elsket Herren, og han vandret etter forskriftene til sin far David, bortsett fra at han ofret og brente røkelse på offerhaugene.
4 Kongen dro til Gibeon for å ofre der, for der var den store offerhaugen. Salomo ofret tusen brennoffer på det alteret.
5 I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten, og Gud sa: «Be Meg! Hva skal Jeg gi deg?»
6 Salomo svarte: «Du har vist stor barmhjertighet mot Din tjener David, min far, fordi han vandret for Ditt ansikt i sannhet og i rettferdighet, og med et oppriktig hjerte sammen med Deg. Du har fortsatt å vise ham denne store barmhjertigheten, og Du har gitt ham en sønn til å sitte på hans trone, slik det er i dag.
7 Nå, Herre min Gud, har Du gjort Din tjener til konge i stedet for min far David. Men jeg er et lite barn, jeg vet knapt hvordan jeg skal gå ut eller komme inn.
8 Din tjener står midt iblant Ditt folk, som Du har utvalgt, et stort folk, altfor tallrikt til å bli telt eller regnet.
9 Gi derfor Din tjener et lydhørt hjerte til å være dommer for Ditt folk, til å skjelne mellom godt og ondt. For hvem er i stand til å være dommer for dette store folket Ditt?»
10 Denne bønnen var god i Herrens øyne, at Salomo hadde bedt om nettopp dette.
11 Så sa Gud til ham: «Fordi du har bedt om dette, og ikke har bedt om et langt liv for deg selv, og ikke har bedt om rikdom til deg selv, og ikke har bedt om å få ta livet av fiendene dine, men har bedt om forstand til å dømme på en rett måte,
12 se, da gjør Jeg etter dine ord. Se, Jeg gir deg et vist og forstandig hjerte, så det aldri før har vært noen som er din like, og heller ikke skal stå fram noen etter deg.
13 Jeg gir deg også det du ikke har bedt om, både rikdom og ære, så det ikke skal være noen konge som deg alle dine dager.
14 Så hvis du vandrer på Mine veier og du holder Mine lover og Mine bud, slik din far David vandret, da skal Jeg la dine dager bli mange.»
15 Da våknet Salomo, og sannelig, det hadde vært en drøm. Han kom til Jerusalem og sto framfor Herrens paktsark, ofret brennoffer, ofret fredsoffer og laget et gjestebud for alle tjenerne sine.
16 To kvinner som var prostituerte, kom nå til kongen og stilte seg foran ham.
17 Den ene kvinnen sa: «Å, min herre, jeg og denne kvinnen bodde i samme hus. Og jeg fødte mens hun var i huset.
18 På den tredje dagen etter at jeg hadde født, skjedde det at denne kvinnen også fødte. Vi var der sammen. Det var ingen fremmed sammen med oss i huset, bare vi to var i huset.
19 Sønnen til denne kvinnen døde om natten, fordi hun hadde ligget på ham.
20 Så sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra min side, mens din tjenerinne sov, og hun la ham ved barmen sin. Sin egen døde sønn la hun ved barmen min.
21 Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, se, da var han død. Men da jeg hadde undersøkt ham nøyere om morgenen, se, da var det ikke min sønn, den jeg hadde født.»
22 Da sa den andre kvinnen: «Nei! Den som er i live, er min sønn, og den døde er din sønn.» Men den første kvinnen sa: «Nei! Den døde er din sønn, og den som er i live, er min sønn.» Slik talte de foran kongen.
23 Kongen sa: «Den ene sier: Dette er min sønn, den som er i live, og den døde er din sønn. Og den andre sier: Nei! Den døde er din sønn, og min sønn er den som er i live.»
24 Så sa kongen: «Kom hit med et sverd.» Så kom de fram for kongen med et sverd.
25 Kongen sa: «Del det levende barnet i to, og gi halvparten til den ene, og halvparten til den andre.»
26 Kvinnen som var mor til den levende sønnen, talte da til kongen, for hun hadde inderlig medlidenhet med sin sønn. Hun sa: «Å, min herre, gi det levende barnet til henne, men drep ham for all del ikke!» Men den andre sa: «Verken du eller jeg skal ha ham, så bare del ham!»
27 Så svarte kongen og sa: «Gi det levende barnet til den første kvinnen, og drep ham for all del ikke! Det er hun som er hans mor.»
28 Hele Israel fikk høre om dommen som kongen hadde avsagt. De fikk frykt for kongen, for de så at Guds visdom var i ham så han kunne dømme rett.
Kapittel 4
1 Så var kong Salomo konge over hele Israel.
2 Og dette var tjenestemennene hans: Asarja, Sadoks sønn, var prest,
3 Elihoref og Akia, Sjisjas sønner, var statsskrivere, Josjafat, Akiluds sønn, var historieskriver,
4 Benaja, Jojadas sønn, hadde ansvar for hæren, Sadok og Abjatar var prester,
5 Asarja, Natans sønn, var leder for embetsmennene, Sabud, Natans sønn, var prest og kongens venn,
6 Akisjar var overhovmester, og Adoniram, Abdas sønn, hadde ansvar for dem som gjorde pliktarbeid.
7 Salomo hadde tolv fogder over hele Israel, og de sørget for maten til kongen og hans hus. Hver av dem sørget for forsyninger til en måned i året.
8 Dette er navnene deres: Ben-Hur var i Efraims fjelland.
9 Ben-Deker var i Makas, Sja’albim, Bet-Sjemesj og Elon-Bet-Hanan.
10 Ben-Hesed var i Arubbot. Soko og hele Hefer-landet tilhørte ham.
11 Ben-Abinadab var i alle Dor-områdene. Han hadde Tafat, Salomos datter til kone.
12 Ba’ana, Akiluds sønn, var i Ta’anak, Megiddo og hele Bet-Sjean, som er ved siden av Saretan, nedenfor Jisre’el, fra Bet-Sjean til Abel-Mehola, helt til den andre siden av Jokmeam.
13 Ben-Geber var i Ramot i Gilead. Teltbyene til Ja’ir, Manasses sønn, i Gilead tilhørte ham. Også Argob-området i Basan, seksti store byer med murer og portbommer av bronse, tilhørte ham.
14 Akinadab, Iddos sønn, var i Mahanajim.
15 Akima’as var i Naftali. Han tok også Basmat, Salomos datter, til kone.
16 Ba’ana, Husjais sønn, var i Asjer og Alot.
17 Josjafat, Paruaks sønn, var i Jissakar.
18 Sjimi, Elas sønn, var i Benjamin.
19 Geber, Uris sønn, var i Gilead-landet, landet som Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge hadde hatt. Han var den eneste fogden i landet.
20 Juda og Israel var en mengde så tallrik som sanden ved havet, og de spiste og drakk og gledet seg.
21 Så hersket Salomo over alle kongerikene fra Elven til Filisterlandet, helt til grensen mot Egypt. De kom med skatt og tjente Salomo alle hans livs dager.
22 Salomos forsyninger for en dag var tretti kor fint mel, seksti kor mel,
23 ti gjødde okser, tjue okser fra beite-markene og hundre sauer, i tillegg til hjorter, gaseller, dådyr og gjødde fugler.
24 For han rådde over hele landområdet på denne siden av Elven, fra Tifsah og helt til Gasa, nemlig over alle kongene på denne siden av Elven. Og han hadde fred på alle kanter rundt seg.
25 Juda og Israel bodde trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre, fra Dan og helt til Be’er-Sjeba, alle Salomos dager.
26 Salomo hadde staller til førti tusen hester til vognene sine, og tolv tusen hestfolk.
27 De nevnte fogdene sørget for mat til kong Salomo og til alle som kom til kong Salomos bord, hver fogd i sin måned. Det var ingenting som manglet i forsyningene deres.
28 De kom også med bygg og halm til det stedet det skulle, til hestene og stridshestene, hver mann gjorde det han hadde ansvar for.
29 Gud ga Salomo visdom og meget god forstand og en forstand som var så mangfoldig som sanden ved havets strand.
30 Slik overgikk Salomos visdom alle Østens barn og all visdommen i Egypt.
31 For han var visere enn alle mennesker, visere enn esrakitten Etan, Heman, Kalkol og Darda, Mahols sønner. Navnet hans ble kjent blant alle folkeslagene som bodde rundt omkring.
32 Han skapte tre tusen ordspråk, og sangene hans var ett tusen og fem.
33 Han talte også om trær, om alle fra sedertreet i Libanon til isopen som vokser ut på muren. Han talte også om dyr, fugler, kryp og fisk.
34 Fra alle folkene kom de for å høre Salomos visdom, fra alle kongene på jorden som hadde hørt om visdommen hans.
Kapittel 5
1 Hiram, kongen i Tyrus, sendte tjenerne sine til Salomo, fordi han hadde hørt at de hadde salvet ham til konge i stedet for hans far. For Hiram hadde alltid vært en som elsket David.
2 Da sendte Salomo bud til Hiram og sa:
3 «Du vet at min far David ikke kunne byg-ge et hus for Herren sin Guds navn på grunn av de krigene som ble utkjempet mot ham på alle kanter, helt til Herren la hans fiender under hans føtter.
4 Men nå har Herren min Gud gitt meg ro på alle kanter. Det finnes verken motstandere eller ondskap som truer.
5 Og se, jeg gjør nå kjent at jeg vil bygge et hus for Herren min Guds navn, slik Herren talte til min far David og sa: «Din sønn, som Jeg vil sette på din trone i ditt sted, han skal bygge huset for Mitt navn.»
6 Derfor skal du nå befale at de hogger ned sedrer fra Libanon til meg. Slavene mine skal være sammen med slavene dine, og jeg skal betale deg lønnen for slavene dine etter det du bestemmer. For du vet at det er ingen blant oss som er så dyktige til å skjære tømmer som sidonierne.»
7 Da Hiram hørte ordene fra Salomo, ble det slik at han gledet seg stort og sa: «Lovet være Herren på denne dag, for Han har gitt David en vis sønn over dette store folket.»
8 Så sendte Hiram bud til Salomo og sa: «Jeg har hørt budskapet du sendte til meg, og jeg skal gjøre alt du ønsker med sedertrær og sypresstømmer.
9 Slavene mine skal føre alt sammen ned fra Libanon til havet. Jeg vil fløte alt i flåter sjøveien til det stedet du peker ut for meg, og jeg vil ta tømmeret fra hverandre der. Så kan du ta det videre. Men du må oppfylle mitt ønske om å gi matvarer til mitt hus.»
10 Så ga Hiram sedertrær og sypress-tømmer til Salomo, så mye han ønsket.
11 Salomo ga Hiram tjue tusen kor hvete til mat for hans husfolk, og tjue kor presset olje. Dette ga Salomo til Hiram år etter år.
12 Herren ga Salomo visdom, slik Han hadde lovt ham. Det var fred mellom Hiram og Salomo, og de to sluttet en pakt med hverandre.
13 Så utpekte kong Salomo plikt-arbeidere fra hele Israel. Arbeidsstyrken var på tretti tusen menn.
14 Han sendte dem til Libanon, i skift på ti tusen hver måned. De var en måned i Libanon og to måneder hjemme. Adoniram fikk tilsyn med pliktarbeiderne.
15 Salomo hadde sytti tusen bærere og åtti tusen som hogg stein i fjellene,
16 i tillegg til tre tusen tre hundre fra de øverste av Salomos ledere, de som hadde tilsyn med alt folket som arbeidet på byggverket.
17 Kongen befalte dem å bryte store steiner og kostbare steiner, så de kunne legge hogde steiner som grunnmur for huset.
18 Så ble de hogget til av Salomos bygningsmenn, Hirams bygningsmenn og gebalittene. De gjorde klart både tømmer og steiner til å bygge huset.
Kapittel 6
1 I det fire hundre og åttiende året etter at Israels barn hadde kommet ut av landet Egypt, i det fjerde året Salomo var konge over Israel, i måneden siv, som er den andre måneden, skjedde det at han begynte å bygge huset for Herren.
2 Det huset som kong Salomo bygde for Herren, var seksti alen langt, tjue alen bredt og tretti alen høyt.
3 Forhallen foran helligdommen i huset var tjue alen lang. Det svarte til bredden på huset. I bredde strakte forhallen seg ti alen fra forsiden av huset.
4 På huset laget han vinduer med faste gitterrammer.
5 Mot veggen til huset bygde han rom hele veien rundt, mot veggene på huset, helt rundt helligdommen og Ordets helligdom. Slik laget han siderom helt rundt.
6 Det laveste rommet var fem alen bredt, det midtre var seks alen bredt, og det tredje var sju alen bredt. For han hadde laget smale kanter rundt på utsiden av huset, slik at støttebjelkene ikke skulle festes i selve veggene på huset.
7 Da huset ble bygd, ble det bygd med hele steiner som var gjort ferdige i steinbruddet, slik at det verken ble hørt hammer eller meisel eller noe annet jernredskap i huset mens det ble bygd.
8 Inngangen til den midtre etasjen var på den høyre siden av huset. De gikk opp en trapp til den midtre etasjen, og fra den midtre til den tredje.
9 Slik bygde han huset og gjorde det ferdig, og han kledde huset med bjelker og planker av sedertre.
10 Han bygde siderom rundt mot hele huset, hver av dem var fem alen høye. De ble festet til huset med bjelker av sedertre.
11 Så kom Herrens Ord til Salomo, og det lød slik:
12 «Når det gjelder dette huset du bygger: Hvis du vandrer etter Mine lover, fullbyrder Mine dommer, holder alle Mine bud så du vandrer etter dem, da skal Jeg oppfylle Mitt Ord for deg, det Jeg talte til din far David.
13 Jeg skal bo midt iblant Israels barn, og Jeg skal ikke svikte Mitt folk Israel.»
14 Slik bygde Salomo huset og fullførte det.
15 Han bygde de innvendige veggene i huset med planker av sedertre. Fra gulvet i huset og opp til takbjelkene kledde han innsiden med tre. Og han dekket gulvet i huset med planker av sypresstre.
16 Så bygde han det tjue alen store rommet bakerst i huset, fra gulvet til takbjelkene, med sederplanker. Han bygde det inne i huset, som Ordets helligdom, som Det Aller Helligste.
17 Foran dette var helligdommen i huset førti alen lang.
18 På innsiden av huset var det sedertre, utsmykket med utskårne blomster-knopper og utsprungne blomster. Alt var av sedertre. Det var ingen stein å se.
19 Han laget i stand Ordets helligdom inne i huset, for Herrens paktsark skulle stå der.
20 Ordets helligdom var tjue alen lang, tjue alen bred, og tjue alen høy. Han kledde den med rent gull, og kledde også alteret helt med sedertre.
21 Så kledde Salomo innsiden av huset med rent gull. Med gullkjeder stengte han foran Ordets helligdom, og dekket også den med gull.
22 Hele huset kledde han med gull, helt til han var ferdig med hele huset. Også hele alteret som sto foran Ordets helligdom, kledde han med gull.
23 Inne i Ordets helligdom laget han to kjeruber av oliventre, hver av dem var ti alen høy.
24 Den ene vingen på kjeruben var fem alen, og den andre vingen på kjeruben var fem alen. Det var ti alen fra den ene vingespissen til den andre.
25 Den andre kjeruben var også ti alen. Begge kjerubene var like av størrelse og skikkelse.
26 Høyden på den ene kjeruben var ti alen, og det var også den andre kjeruben.
27 Så satte han kjerubene midt inne i den indre helligdommen. De strakk ut vingene på kjerubene, slik at vingen til den ene berørte den ene veggen, og vingen til den andre kjeruben berørte den andre veggen. Midt i rommet berørte vingene deres hverandre.
28 Han kledde også kjerubene med gull.
29 Så laget han utskjæringer på veggene i hele huset, både i den indre og den ytre helligdommen. Det var utskårne bilder av kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster.
30 Gulvet i huset dekket han med gull, både i den indre og den ytre helligdommen.
31 For inngangen til Ordets helligdom laget han dører av oliventre. Dørterskelen og dør stolpene utgjorde en femtedel av veggen.
32 På de to dørene av oliventre skar han ut bilder av kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster, og kledde dem med gull. Han dekket kjerubene og palmetrærne med gull.
33 Som dør for selve templet laget han også dørstolper av oliventre, som utgjorde en fjerdedel av veggen.
34 De to dørene var av sypresstre. To dørblader utgjorde en foldedør, og to dørblader utgjorde den andre foldedøren.
35 Så skar han ut kjeruber, palmetrær og utsprungne blomster på dem, og dekket dem med gull, lagt jevnt utover utskjæringene.
36 Han bygde den indre forgården med tre rader hogd stein og en rad med seder-bjelker.
37 I det fjerde året ble grunnvollen lagt til Herrens hus, i måneden siv.
38 I det ellevte året, i måneden bul, som er den åttende måneden, var huset ferdig med alle delene som hørte til, og slik alt var blitt bestemt om det. Han brukte altså sju år på å bygge det.
Kapittel 7
1 Men Salomo brukte tretten år på å bygge sitt eget hus. Da hadde han fullført hele huset sitt.
2 Han bygde også skoghuset i Libanon. Det var hundre alen langt, femti alen bredt og tretti alen høyt, med fire rader med søyler av sedertre, og bjelker av sedertre oppå søylene.
3 Det var kledd med sedertre over bjelkene, som hvilte på førtifem søyler, femten i hver rad.
4 Det var vinduer med faste rammer i tre rader, og vinduene var laget rett overfor hverandre i tre rekker.
5 Alle dørene og dørstolpene hadde firkantede rammer. Vinduene var laget rett overfor hverandre i tre rekker.
6 Han laget også søylehallen. Den var femti alen lang og tretti alen bred. Foran dem var det en søylegang med søyler, og foran disse var det en trappeoppgang.
7 Så laget han en hall til tronen, domshallen, hvor han kunne dømme. Den var kledd med sedertre fra gulv til tak.
8 Huset der han bodde, hadde enda en forgård innenfor hallen, laget av samme slags håndverk. Et hus som var likt denne hallen, laget Salomo også til faraos datter, henne som han hadde tatt til kone.
9 Alt dette var av kostbare steiner, skåret til etter bestemte mål, passet til med sager både innvendig og utvendig, helt fra grunnmuren og opp til murkanten, og på samme måten på utsiden av den store forgården.
10 Grunnmuren var av kostbare steiner, store steiner. Noen av dem var ti alen og noen åtte alen.
11 Over den var det kostbare steiner, hogd etter bestemte mål, og sedertre.
12 Den store forgården var omsluttet av tre rader med hogde steiner og en rad med bjelker av sedertre, slik det også var rundt den indre forgården til Herrens hus og forgården til huset.
13 Kong Salomo sendte bud og hentet Hir-am fra Tyrus.
14 Han var sønn av en enke fra Naftalis stamme, og hans far var en mann fra Tyrus, en bronsesmed. Han var fylt med visdom, forstand og kunnskap til å arbeide med all slags bronsearbeid. Så kom han til kong Salomo og gjorde alt arbeidet hans.
15 Han støpte to søyler av bronse. Hver av dem var atten alen høy, og en snor på tolv alen målte omkretsen på hver av dem.
16 Så laget han to søylehoder av støpt bronse, til å sette på toppen av søylene. Høyden på det ene søylehodet var fem alen, og høyden på det andre søylehodet var fem alen.
17 Det var laget et flettverk med kranser av kjeder til søylehodene som sto på top-pen av søylene. Det var sju kjeder til det ene søylehodet, og sju til det andre søyle-hodet.
18 Slik fikk han laget søylene og to rader med granatepler over flettverket helt rundt, for å dekke søylehodene som var på toppen. Slik gjorde han også med det andre søylehodet.
19 Søylehodene som var på toppen av søy lene i forhallen, var formet som liljer på fire alen.
20 Søylehodene på de to søylene hadde også granatepler øverst, ved den ovale overflaten som var ved siden av flettverket. På hvert søylehode var det to hundre slike granat-epler i rader hele veien rundt.
21 Så reiste han søylene ved forhallen til templet. Han satte opp søylen på høyre side og kalte den med navnet Jakin, og han satte opp søylen på venstre side og kalte den med navnet Boas.
22 Toppen av søylene var utformet som liljer. Slik ble arbeidet med søylene fullført.
23 Havet laget han av støpt bronse. Det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Høyden på det var fem alen, og en snor på tretti alen målte omkretsen på det.
24 Under kanten var det kunstferdige blomsterknopper helt rundt, ti for hver alen, helt rundt havet. De kunstferdige blomsterknoppene var støpt i to rader da det ble støpt.
25 Det sto på tolv okser. Tre vendte ansiktet mot nord, tre vendte ansiktet mot vest, tre vendte ansiktet mot sør, og tre vendte ansiktet mot øst. Havet hvilte på dem, og bakkroppen på dem vendte innover.
26 Det var en håndsbredd tykt. Kanten var utformet som kanten på et beger, som en lilje i blomst. Det rommet to tusen bat.
27 Han laget også ti vognstativer av bronse. Hver vogn var fire alen lang, fire alen bred og tre alen høy.
28 Slik var utformingen av vognstativene: De hadde bord, og bordene var mellom rammene.
29 På bordene som var mellom rammene, var det løver, okser og kjeruber. På toppen av rammene var det en forhøyning. Nedenfor løvene og oksene var det kranser av flettet arbeid.
30 Hver vogn hadde fire bronsehjul og akslinger av bronse, og de fire føttene hadde bærestøtter. Under karet var det støtter av støpt bronse ved siden av hver krans.
31 Åpningen på det inne i kransen på toppen var en alen i diameter. Åpningen var rund, formet som en forhøyning, en og en halv alen i utvendig diameter. På åpningen var det også inngraveringer, men bordene var firkantede, ikke runde.
32 Under bordene satt de fire hjulene, og akslingene til hjulene var festet til vognen. Høyden på et hjul var en og en halv alen.
33 Utformingen av hjulene var som utformingen av vognhjul. Boltene til akslingene, felgene, eikene og navene var alle av støpt bronse.
34 Det var fire støtter i de fire hjørnene av hver vogn. Støttene var en del av selve vognstativet.
35 På toppen av vognen, i en høyde av en og en halv alen, var den fullstendig rund. Og på toppen av vognen var kantene og bordene støpt sammen.
36 På platene som ble brukt til kanter, og på bordene inngraverte han kjeruber, løver og palmetrær, der det var ledig plass på hver av dem. Og det var kranser helt rundt.
37 Slik laget han de ti vognstativene. Alle var støpt på samme måte, etter samme mål og samme form.
38 Så laget han ti kar av bronse. Hvert kar rommet førti bat, og hvert kar var fire alen. På hver av de ti vognene var det et kar.
39 Han satte fem vognstativer på den høyre siden av huset, og fem på den venstre siden av huset. Han satte havet på den høyre siden av huset, mot sørøst.
40 Hiram laget karene, ildskuffene og skålene. Så avsluttet Hiram alt det arbeidet han skulle gjøre for kong Salomo, til Herrens hus:
41 de to søylene, de to skålformede søylehodene som var på toppen av de to søylene, de to flettverkene som dekket de to skålformede søylehodene på toppen av søylene,
42 fire hundre granatepler til de to flettverkene – to rader med granatepler til hvert flettverk, til å dekke de to skålformede søyle-hodene på toppen av søylene ?–
43 de ti vognstativene og ti kar på vognene,
44 havet, de tolv oksene under havet,
45 karene, ildskuffene og skålene. Alle disse gjenstandene som Hiram laget for kong Salomo til Herrens hus, var av blankpolert bronse.
46 På sletten ved Jordan var det kongen fikk støpt dem i leirformer, mellom Sukkot og Saretan.
47 Salomo veide ikke noen av disse gjenstandene, for de var så mange. Vekten av bronsen ble ikke fastslått.
48 Slik fikk Salomo laget hele innredningen til Herrens hus: gullalteret, gullbordet hvor skuebrødene skulle ligge,
49 lysestakene av rent gull, fem på høyre side og fem på venstre side foran Ordets helligdom, med blomstene og lampene og vekesaksene av gull,
50 bollene, saksene, skålene, karene og ildpannene av rent gull og festene av gull, både dem til dørene til den indre helligdommen, Det Aller Helligste, og dem til dørene for hele tempelhuset.
51 Så ble det avsluttet, alt arbeidet som kong Salomo hadde gjort for Herrens hus. Salomo kom med alle de hellige gavene fra hans far David: sølvet og gullet og redskapene. Han la det alt i skattkamrene til Herrens hus.
Kapittel 8
1 Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de øverste fedrene for Israels barn, hos kong Salomo i Jerusalem, så de kunne føre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion.
2 Derfor samlet alle Israels menn seg hos kong Salomo under høytiden i måneden etanim, som er den sjuende måneden.
3 Slik kom alle de eldste i Israel, og prestene løftet opp arken.
4 Så førte de opp Herrens ark, Åpenba-rings-teltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene og levittene førte alt opp.
5 Også kong Salomo og hele Israels forsamling som var samlet hos ham, ble stående sammen med ham framfor arken. De ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes.
6 Så førte prestene Herrens paktsark inn på sin plass, inn i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene.
7 For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over både arken og stengene som hørte til.
8 Stengene var så lange at endene på stengene kunne sees fra Det Hellige, foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. Og de er der til denne dag.
9 I arken var det ikke noe foruten de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, da de dro ut av landet Egypt.
10 Da prestene kom ut fra Det Hellige, skjedde det: Skyen fylte Herrens hus,
11 slik at prestene ikke kunne fortsette å gjøre tjeneste på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Herrens hus.
12 Så talte Salomo: «Herren har sagt at Han vil bo i den mørke skyen.
13 Sannelig, jeg har bygd et opphøyet hus for Deg, og et sted der Du kan bo til evig tid.»
14 Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling, mens hele Israels forsamling sto.
15 Han sa: «Lovet være Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hånd og sagt:
16 «Fra den dagen Jeg førte Mitt folk Israel ut av Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel hvor det skulle bygges et hus så Mitt navn skulle være der. Men Jeg utvalgte David til å stå over Mitt folk Israel.»
17 Det lå på min far Davids hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn.
18 Men Herren sa til min far David: «Fordi det lå på ditt hjerte å bygge et hus for Mitt navn, så gjorde du det gode ved dette at det fikk ligge deg på hjertet.
19 Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn som skal komme fra ditt eget liv, han skal bygge huset for Mitt navn.»
20 Så har Herren oppfylt sitt ord, det Han talte. For jeg har trådt i min far Davids sted og sitter nå på Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren Israels Guds navn.
21 Der har jeg laget et sted for arken. I den ligger Herrens pakt, den Han sluttet med våre fedre da Han førte dem ut av landet Egypt.»
22 Så sto Salomo fram foran Herrens alter framfor hele Israels forsamling. Han rakte hendene sine ut mot himmelen,
23 og han sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du, verken i Himmelen der oppe eller på jorden her nede, Du som holder Din pakt og fastholder å vise barmhjertighet mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte.
24 Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har både talt med Din munn og oppfylt det med Din hånd, slik det er i dag.
25 Derfor, Herre, Israels Gud, må Du nå holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: «Du skal aldri mangle en mann til å sitte for Mitt ansikt på Israels trone, så sant dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer for Mitt ansikt, slik du har vandret for Mitt ansikt.»
26 Nå ber jeg, Israels Gud, la Dine ord bli stadfestet som sanne, de ordene Du har talt til Din tjener David, min far.
27 Men kan Gud i sannhet bo på jorden? Se, himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd!
28 Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bønnerop og bønn om nåde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt i dag:
29 La Dine øyne være åpne mot dette huset natt og dag, mot dette stedet som Du talte om og sa: «Mitt navn skal være der». Hør den bønnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet.
30 Må Du høre bønnen om nåde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel når de ber, vendt mot dette stedet. På det stedet der Du bor, i Himmelen, må Du høre og tilgi!
31 Når noen synder mot sin neste og blir tvunget til å avlegge ed, og han kommer for å avlegge ed framfor Ditt alter i dette huset,
32 da må Du høre i Himmelen! Du må gjøre Din gjerning og dømme Dine tjenere. Døm den ugudelige som ugudelig, så Du lar hans ferd komme over hans eget hode, og rettferdiggjør den rettferdige, så Du gir ham igjen etter hans rettferdighet.
33 Når Ditt folk Israel lider nederlag for fienden, fordi de har syndet mot Deg, og når de så vender om til Deg og bekjenner Ditt navn og bønnfaller Deg om nåde i dette huset,
34 da må Du høre i Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd, og før dem tilbake til det landet Du ga deres fedre.
35 Når himmelen er lukket, så det ikke kommer regn, fordi de har syndet mot Deg, og de ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem,
36 da må Du høre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, så Du kan lære dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, som Du har gitt Ditt folk som arv.
37 Når det kommer hungersnød i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper eller gnagere, og når fienden deres beleirer dem i landet rundt deres byer, og hvilken pest eller hvilken sykdom som måtte komme,
38 når det da blir båret fram bønnerop eller bønn om nåde av et eller annet menneske, eller av hele Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner nøden i sitt eget hjerte og rekker sine hender ut mot dette huset,
39 da må Du høre i Himmelen, på stedet der Du bor. Tilgi, gjør Din gjerning og gi enhver etter alle hans veier, fordi Du kjenner hans hjerte – for Du alene kjenner alle menneskebarns hjerter –
40 så de frykter Deg alle sine levedager i det landet Du har gitt våre fedre.
41 Også en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men har kommet fra et land langt borte for Ditt navns skyld –
42 for de vil få høre om Ditt store navn, om Din sterke hånd og om Din utrakte arm – når en slik kommer og ber, vendt mot dette huset,
43 da må Du høre i Himmelen, på stedet der Du bor. Gjør etter alt det den fremmede roper til Deg om, så alle folk på jorden kan få lære å kjenne Ditt navn og frykte Deg, på samme måten som Ditt folk Israel, og så de kan forstå at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn.
44 Når Ditt folk går ut til strid mot fienden, på den veien Du sender dem, og når de ber til Herren, vendt mot den byen Du har utvalgt og det huset jeg har bygd for Ditt navn,
45 da må Du høre deres bønnerop og deres bønn om nåde i Himmelen! Hjelp dem til sin rett!
46 Når de synder mot Deg – for det er ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til fienden, og de tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, både fjernt og nært,
47 men når de i det landet der de er bortført, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nåde i landet til dem som bortførte dem, og sier: «Vi har syndet og gjort misgjerning, vi har gjort det onde»,
48 når de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel, i landet som tilhører deres fiender, dem som bortførte dem, og de ber til Deg, vendt mot det landet Du ga deres fedre og mot byen Du har utvalgt og huset som jeg har bygd for Ditt navn,
49 så må Du høre deres bønnerop og bønn om nåde i Himmelen, på stedet der Du bor. Hjelp dem til sin rett!
50 Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg, og tilgi alle deres overtredelser som de har gjort mot Deg. Vis dem medynk blant dem som bortførte dem, så de kan ha medynk med dem.
51 For de er Ditt folk og Din arv, som Du førte ut av Egypt, rett ut av jernovnen,
52 så Dine øyne kan være åpne for Din tjeners bønn om nåde og bønnen om nåde fra Ditt folk Israel, så Du lytter til dem hver gang de påkaller Deg.
53 For Du skilte dem ut fra alle folk på jorden, så de skal være Din arv, slik Du talte ved Din tjener Moses da Du førte våre fedre ut av Egypt, Du, Herren Gud.»
54 Da Salomo var ferdig med å bære fram hele dette bønneropet og denne bønnen til Herren om nåde, skjedde det at han sto opp fra stedet foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utrakt mot himmelen.
55 Så stilte han seg fram og velsignet hele Israels forsamling med høy røst og sa:
56 «Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel hvile, etter alt Han har sagt. Ikke ett ord er blitt til intet av hele det gode løftet som Han ga ved sin tjener Moses.
57 Må Herren vår Gud være med oss, slik Han var med våre fedre. Må Han aldri forlate oss eller forkaste oss!
58 Må Han vende våre hjerter til seg, så vi vandrer på alle Hans veier og holder Hans bud og Hans lover og Hans dommer, slik Han befalte våre fedre.
59 Må disse mine ord, som jeg har båret fram i min bønn om nåde for Herrens ansikt, være nær hos Herren vår Gud dag og natt, så Han kan dømme rett for sin tjener og dømme rett for sitt folk Israel, slik det er nødvendig hver dag,
60 for at alle folk på jorden kan kjenne at Herren er Gud, Han og ingen annen.
61 La derfor deres hjerte være helt med Herren vår Gud, så dere vandrer etter Hans lover og holder Hans bud, slik dere gjør i dag.»
62 Kongen og hele Israel sammen med ham ofret deretter slaktoffer for Herrens ansikt.
63 Salomo ofret fredsoffer som offer for Herren: tjueto tusen okser og hundre og tjue tusen sauer. Slik innviet kongen og alle Israels barn Herrens hus.
64 Samme dag helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. For der ofret han brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene, fordi bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til å romme brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene.
65 På den tiden holdt Salomo fest, og hele Israel var sammen med ham. Det var en stor forsamling av mennesker som var samlet helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. De var for Herren vår Guds ansikt i sju dager og sju dager til, fjorten dager.
66 På den åttende dagen sendte han folket av sted. De velsignet kongen og gikk hjem til teltene sine, lykkelige og glade i hjertet over alt det gode som Herren hadde gjort for sin tjener David og for sitt folk Israel.
Kapittel 9
1 Da Salomo var ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus og alt det Salomo ønsket å gjøre, skjedde det:
2 Herren viste seg for Salomo den andre gangen, slik Han hadde vist seg for ham i Gibeon.
3 Herren sa til ham: «Jeg har hørt ditt bønnerop og din bønn om nåde, som du har båret fram for Mitt ansikt. Jeg har helliget dette huset som du har bygd, for å la Mitt navn bo der til evig tid, og Mine øyne og Mitt hjerte skal være der alle dager.
4 Hvis du vandrer for Mitt ansikt, slik din far David vandret, med et helt og oppriktig hjerte, så du gjør etter alt det Jeg har befalt deg, og hvis du følger Mine lover og Mine dommer,
5 da skal Jeg grunnfeste tronen for ditt kongedømme over Israel til evig tid, slik Jeg lovte din far David da Jeg sa: «Du skal aldri mangle noen mann på Israels trone.»
6 Men hvis dere eller deres sønner skulle vende dere bort fra å følge Meg, og ikke holder Mine bud og Mine lover som Jeg har lagt fram for dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem,
7 da skal Jeg utrydde Israel fra det landet Jeg har gitt dem. Dette huset som Jeg har helliget for Mitt navn, skal Jeg kaste bort fra Mitt ansikt. Israel skal bli et ordtak og et skjellsord blant alle folk.
8 Dette huset er blitt opphøyet, men hver den som går forbi det skal bli forundret over det og skal spotte og si: «Hvorfor har Herren gjort slik mot dette landet og mot dette huset?»
9 Da skal de svare: «Fordi de forlot Herren sin Gud, Han som førte deres fedre ut av landet Egypt, og fordi de har holdt seg til andre guder og tilbedt dem og dyrket dem. Derfor har Herren ført all denne ulykken over dem.»
10 Da det hadde gått tjue år, og Salomo hadde bygd ferdig de to husene, Herrens hus og kongens hus, skjedde det
11 at kong Salomo ga tjue byer i Galilea-landet til Hiram, kongen av Tyrus, han som hadde forsynt Salomo med seder, sypress og gull, så mye han ville ha.
12 Da kom Hiram fra Tyrus for å se på byene som Salomo hadde gitt ham. Men han likte dem ikke.
13 Så sa han: «Hva slags byer er disse du har gitt meg, min bror?» Han kalte dem Kabul-landet, som de heter til denne dag.
14 Så sendte Hiram hundre og tjue talenter gull til kongen.
15 Dette er beretningen om de pliktarbeiderne som kong Salomo kalte sammen for å bygge Herrens hus, hans eget hus og Millo, muren rundt Jerusalem, Hasor, Megiddo og Geser.
16 Farao, Egypts konge, hadde nemlig dratt opp og inntatt Geser. Han hadde satt fyr på den og brent den, han hadde drept kanaa-neerne som bodde i byen, og han hadde gitt den som medgift til sin datter, Salomos kone.
17 Men Salomo bygde Geser opp igjen, også Nedre Bet-Horon,
18 Ba’alat og Tamar i ødemarken, i landet,
19 alle byene som Salomo hadde til lager, byer for stridsvognene hans og byer for hestfolket hans og alt det Salomo ønsket å bygge i Jerusalem, i Libanon og i hele landet han hersket over.
20 Det var slik at Salomo kalte sammen pliktarbeidere fra folket som var blitt igjen av amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene, folk som ikke var av Israels barn,
21 det vil si, etterkommere av dem som var igjen i landet, slike som Israels barn ikke hadde klart å utslette fullstendig. Slik har det vært til denne dag.
22 Men Salomo gjorde ingen av Israels barn til slave, fordi de var stridsmenn og hans tjenere. De var førere hos ham, hoffmenn, befalingsmenn for vognene og hestfolket hans.
23 Andre var ledere for tjenestemennene som var satt over arbeidet hos Salomo. De var fem hundre og femti som hersket over folket som gjorde arbeidet.
24 Men faraos datter flyttet fra Davids by og dro opp til huset sitt, det Salomo hadde bygd for henne. Etter det bygde han Millo.
25 Tre ganger i året bar Salomo fram brennoffer og fredsoffer på alteret han hadde bygd for Herren, og han brente røkelse sammen med dem som sto for Herrens ansikt. Slik gjorde han huset ferdig.
26 Kong Salomo bygde også en skipsflåte i Esjon-Geber, som ligger i nærheten av Eilat, ved stranden mot Rødehavet, i Edomlandet.
27 Så sendte Hiram tjenerne sine med flåten, sjømenn som var kjent med havet, for å arbeide sammen med Salomos tjenere.
28 De reiste til Ofir og skaffet seg fire hundre og tjue talenter gull derfra, og de tok det med til kong Salomo.
Kapittel 10
1 Da dronningen av Saba hørte gjet-ordet om Salomo, som skyltes Herrens navn, kom hun for å sette ham på prøve med vanskelige spørsmål.
2 Hun kom til Jerusalem med et meget stort følge, med kameler som bar krydder, store mengder gull og edelsteiner. Da hun kom til Salomo, talte hun med ham om alt som lå henne på hjertet.
3 Så svarte Salomo på alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var så vanskelig for kongen at han ikke kunne forklare det for henne.
4 Da dronningen av Saba hadde sett all Salomos visdom, huset han hadde bygd,
5 maten på hans bord, hvordan tjenerne satt, hvordan kelnerne hans vartet opp og hvordan de gikk kledd, munn-skjenkene hans og den oppgangen han brukte når han gikk opp til Herrens hus, var det som om hun mistet pusten.
6 Da sa hun til kongen: «Så var det sant det ordet jeg hørte i mitt eget land om dine ordspråk og om din visdom.
7 Men jeg trodde ikke på disse ordene før jeg kom og fikk se det med mine egne øyne. Og sannelig, ikke engang halvparten er blitt meg fortalt. Visdommen og rikdommen din overgår gjetordet jeg har hørt.
8 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid får stå hos deg og høre din visdom!
9 Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg og satte deg på Israels trone. Fordi Herren elsker Israel til evig tid, derfor gjorde Han deg til konge, for å håndheve rett og rettferdighet.»
10 Så ga hun kongen hundre og tjue talenter gull, en stor mengde krydder og edelsteiner. Aldri mer kom det inn en slik overflod av krydder som den dronningen av Saba ga til kong Salomo.
11 Også skipene til Hiram, som kom med gull fra Ofir, hadde med seg store mengder sandeltre og edelsteiner fra Ofir.
12 Kongen laget trapper av sandeltre til Herrens hus og til kongens hus. Han laget også lyrer og harper til sangerne. Aldri mer kom det inn så mye sandeltre, og noe lignende har heller ikke vært sett helt til denne dag.
13 Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun ønsket seg, hva hun enn ba om. Det kom i tillegg til det Salomo hadde gitt henne etter skikken for kongelig gavmildhet. Så vendte hun tilbake og dro til sitt eget land, hun og tjenerne hennes.
14 Vekten av det gullet som kom inn til Salomo hvert år, var seks hundre og sekstiseks talenter gull,
15 i tillegg til det som kom fra de reisende kjøpmennene, fra handelsmennenes inntekt, fra alle kongene i Arabia og fra stattholderne i landet.
16 Kong Salomo laget to hundre store skjold av hamret gull. Det gikk med seks hundre sekel gull til hvert skjold.
17 Han laget også tre hundre skjold av hamret gull, der det gikk med tre miner gull til hvert skjold. Kongen satte dem i skoghuset i Libanon.
18 Dessuten laget kongen en stor trone av elfenbein og kledde den med rent gull.
19 Tronen hadde seks trinn, og den øverste delen av tronen var rund på baksiden. Det var armlener på begge sider av setet, og det sto to løver ved siden av armlenene.
20 Det sto også tolv løver der, en på hver side av de seks trinnene. Aldri hadde noe slikt vært laget for noe annet kongedømme.
21 Alle drikkebegrene til kong Salomo var av gull, og alle karene i skoghuset i Libanon var av rent gull. Ikke ett av dem var av sølv, for det ble ikke regnet for noe i kong Salomos dager.
22 For kongen hadde Tarsisskip på havet sammen med flåten til Hiram. En gang hvert tredje år kom Tarsisskipene inn med gull, sølv, elfenbein, aper og påfugler.
23 Slik overgikk kong Salomo alle kongene på jorden i rikdom og visdom.
24 Hele verden søkte til Salomo for å høre hans visdom, som Gud hadde lagt ned i hans hjerte.
25 Hver mann hadde med sin egen gave: gjenstander av sølv og gull, tøy, våpen, krydder, hester og muldyr, som en årviss foreteelse.
26 Salomo samlet vogner og hestfolk. Han hadde ett tusen fire hundre vogner og tolv tusen hestfolk. Alt dette fordelte han på vognbyene og på seg selv, kongen i Jerusalem.
27 Kongen gjorde at sølv ble like alminnelig som stein i Jerusalem, og han gjorde at det ble like mange sedrer som morbærtrær i lavlandet.
28 Salomo fikk også hester innført fra Egypt og Kue. Kongens handelsmenn kjøpte dem i Kue til gjeldende pris.
29 En vogn som var innført fra Egypt, kostet nå seks hundre sekel sølv, og en hest hundre og femti. Slik førte de dette videre til hetittenes konger og Syrias konger.
Kapittel 11
1 Men foruten faraos datter elsket kong Salomo mange fremmede kvinner: kvinner fra moabittene, ammonittene, edomittene, sidonierne og hetittene.
2 Det var kvinner fra de hedningefolkene som Herren hadde talt om på denne måten for Israels barn: «Dere skal ikke inngå ekteskap med dem, og det skal heller ikke de med dere. Sannelig, de vil bare vende deres hjerter til sine guder.» Salomo holdt seg til dem i kjærlighet.
3 Han hadde sju hundre koner som var fyrs-tinner, og tre hundre medhustruer. Hans koner forvendte hans hjerte.
4 For da Salomo ble gammel, skjedde det at hans koner vendte hans hjerte bort til å følge andre guder. Hans hjerte var ikke lenger helt med Herren hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært.
5 For Salomo fulgte Astarte, sidoniernes gudinne, og Milkom, ammonittenes avskye-lige avgud.
6 Salomo gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og han fulgte ikke Herren helt og fullt, slik hans far David hadde gjort.
7 Så bygde Salomo en offerhaug for Kamosj, Moabs avskyelige avgud, på berget øst for Jerusalem, og for Molok, Ammon-folkets avskyelige avgud.
8 Han gjorde det samme for alle de fremmede konene sine, som brente røkelse og ofret til sine guder.
9 Da ble Herren vred på Salomo, fordi hans hjerte hadde vendt seg bort fra Herren, Israels Gud, Han som hadde vist seg for ham to ganger.
10 Han hadde gitt ham et bud om dette, og sagt at han ikke skulle følge andre guder. Men han holdt seg ikke etter Herrens bud.
11 Derfor sa Herren til Salomo: «Fordi du har gjort dette, og du ikke har holdt Min pakt og Mine lover som Jeg bød deg, skal Jeg sannelig rive kongedømmet fra deg og gi det til din tjener.
12 Men for din far Davids skyld skal Jeg ikke gjøre det i din levetid. Jeg river det ut av din sønns hånd.
13 Men Jeg skal ikke rive hele kongedømmet bort. Jeg skal gi din sønn én stamme, for Min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, byen Jeg har utvalgt.»
14 Herren reiste opp en motstander mot Salomo, edomitten Hadad. Han var av Edom--kongens slekt.
15 For da David var i Edom, skjedde det: Joab, øverstkommanderende for hæren, hadde dratt opp for å begrave de drepte, etter at han hadde drept alt av hankjønn i Edom.
16 For Joab ble der i seks måneder sam-men med hele Israel, helt til han hadde utryddet alt av hankjønn i Edom.
17 Da flyktet Hadad for å dra til Egypt, han og noen edomitter fra hans fars tjenere, som var sammen med ham. Hadad var ennå en liten gutt.
18 Så brøt de opp fra Midjan og kom til Paran. De tok med seg noen menn fra Paran og kom til Egypt, til farao, Egypts konge. Han ga ham et hus, sørget for livsopphold for ham og ga ham jord.
19 Hadad fant stor velvilje for faraos øyne, så han ga ham sin egen kones søster til kone, det vil si søsteren til dronning Takpenes.
20 Så fødte søsteren til Takpenes ham hans sønn Genubat, som Takpenes avvente i faraos hus. Genubat ble i faraos hus blant sønnene til farao.
21 Da Hadad i Egypt fikk høre at David hvilte hos sine fedre, og at Joab, øverstkommanderende for hæren, var død, sa Hadad til farao: «La meg fare, så jeg kan dra til mitt eget land.»
22 Da sa farao til ham: «Men hva er det du har manglet her hos meg, siden du så snart ønsker å dra til ditt eget land?» Så svarte han: «Ingenting, men la meg få reise likevel!»
23 Og Gud reiste opp en annen motstander mot ham, Reson, Eljadas sønn, som hadde flyktet fra sin herre, kong Hadadeser av Soba.
24 Han samlet noen menn rundt seg og ble fører for en røverflokk da David drepte dem. De dro til Damaskus og ble boende der, og de hersket i Damaskus.
25 Han var en motstander av Israel alle Salomos dager, slik også Hadad gjorde ondt mot Israel. Han avskydde Israel og hersket over Syria.
26 Salomos tjener, Jeroboam, Nebats sønn, en efraimitt fra Sereda, gjorde også opprør mot kongen. Hans mor het Serua og var enke.
27 Dette var det som fikk ham til å gjøre opprør mot kongen: Salomo hadde bygd Millo, han ville tette igjen revnen i muren rundt Davids, hans fars by.
28 Mannen Jeroboam var en mektig kriger. Da Salomo så at den unge mannen var dyktig, gjorde han ham til oppsynsmann over hele arbeidsstyrken fra Josefs hus.
29 På den tiden da Jeroboam dro ut av Jerusalem, skjedde det at profeten Akia fra Sjilo møtte ham på veien. Han hadde kledd seg i en ny kappe, og de to var alene på marken.
30 Da tok Akia den nye kappen han hadde på seg, og rev den i tolv stykker.
31 Han sa til Jeroboam: «Ta ti stykker til deg selv, for så sier Herren, Israels Gud: «Se, Jeg river kongedømmet ut av Salomos hånd, og Jeg skal gi ti stammer til deg.
32 Men han skal få ha én stamme for Min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel.
33 Det er fordi de har sviktet Meg og tilbedt Astarte, sidoniernes gudinne, Kamosj, moabittenes gud, og Milkom, Ammon-folkets gud, og de ikke har vandret på Mine veier, så de gjorde det som er rett i Mine øyne og holdt Mine lover og Mine dommer, slik hans far David gjorde.
34 Men Jeg skal ikke ta hele riket ut av hans hånd, fordi Jeg gjorde ham til fyrste alle hans levedager for Min tjener Davids skyld, ham Jeg utvalgte fordi han holdt Mine bud og Mine lover.
35 Men Jeg skal ta riket ut av hånden på hans sønn og gi det til deg, ti stammer.
36 Hans sønn gir Jeg den ene stammen, for at det alltid skal brenne en lampe for Min tjener David for Mitt ansikt i Jerusalem, byen som Jeg har utvalgt til Meg selv, så Jeg kan la Mitt navn bo der.
37 Så vil Jeg ta deg, og du skal være konge over alt din sjel ønsker, og du skal bli konge over Israel.
38 Om du hører på alt det Jeg befaler deg, vandrer på Mine veier og gjør det som er rett i Mine øyne, holder Mine lover og Mine bud, slik Min tjener David gjorde, da skal det skje: Jeg skal være med deg og bygge et grunnfestet hus for deg, slik Jeg bygde for David, og Jeg skal gi Israel til deg.
39 Jeg skal ydmyke Davids slekt på grunn av dette, men ikke for alle dager.»»
40 Derfor prøvde Salomo å drepe Jeroboam. Men Jeroboam brøt opp og flyktet til Egypt, til Sisak, Egypts konge, og han ble i Egypt til Salomo døde.
41 De andre gjerningene til Salomo, alt det han gjorde, og hans visdom, er ikke det skrevet ned i boken om Salomos gjerninger?
42 Den tiden Salomo var konge over hele Israel i Jerusalem, var førti år.
43 Så la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge i hans sted.
Kapittel 12
1 Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel hadde dratt til Sikem for å gjøre ham til konge.
2 Jeroboam, Nebats sønn, var fremdeles i Egypt, for han hadde flyktet fra kong Salomo og hadde bodd i Egypt. Da han hørte om dette, skjedde det
3 at de sendte bud dit og kalte ham tilbake. Så kom Jeroboam sammen med hele Israels forsamling, og de talte til Rehabeam og sa:
4 «Din far la et tungt åk på oss. Derfor skal du nå lette på det harde arbeidet din far påla oss og det tunge åket som han la på oss, så skal vi tjene deg.»
5 Så sa han til dem: «Gå fra meg i tre dager, og kom så tilbake til meg!» Og folket dro bort.
6 Så rådførte kong Rehabeam seg med de eldste som hadde vært i tjeneste hos hans far Salomo, mens han ennå levde, og han sa: «Hva råder dere meg til å svare dette folket?»
7 De talte til ham og sa: «Hvis du vil være en tjener for dette folket i dag og tjene dem, og hvis du vil svare dem og tale gode ord til dem, så skal de være dine tjenere alle dager.»
8 Men han forkastet det rådet de eldste ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, som sto i tjeneste hos ham.
9 Han sa til dem: «Hvilket råd vil dere gi? Hva bør vi svare dette folket som har talt til meg og sagt: Lett på åket din far la på oss?»
10 Da talte de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og sa: «Dette bør du si til dette folket som har talt til deg og sagt: Din far la et tungt åk på oss, men du må gjøre det lettere for oss, slik skal du si til dem: Lillefingeren min skal være tykkere enn midjen på min far.
11 La min far et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far plaget dere med pisker, men jeg skal plage dere med skorpioner.»
12 Så kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt og sagt: «Kom tilbake til meg på den tredje dagen!»
13 Da svarte kongen folket meget hardt, og forkastet det rådet de eldste hadde gitt ham.
14 Han talte til dem slik de unge mennene hadde rådet ham, og han sa: «La min far et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far plaget dere med pisker, men jeg skal plage dere med skorpioner.»
15 Kongen hørte altså ikke på folket. For det tok en vending slik Herren hadde bestemt, for at Hans Ord skulle bli oppfylt, det Herren hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved Akia fra Sjilo.
16 Da hele Israel innså at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nå selv til ditt eget hus, David!» Så dro Israel tilbake til teltene sine.
17 Men Rehabeam ble bare konge over dem av Israels barn som bodde i Judas byer.
18 Så sendte kong Rehabeam ut Adoram, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men hele Israel steinet ham, så han døde. Derfor skyndte kong Rehabeam seg og steg opp i vognen sin og flyktet til Jerusalem.
19 Slik har Israel vært i opprør mot Davids hus til denne dag.
20 Da hele Israel hørte at Jeroboam hadde kommet tilbake, skjedde det at de sendte bud på ham og kalte ham til forsamlingen. De gjorde ham til konge over hele Israel. Det var ingen som fulgte Davids hus foruten Juda stamme.
21 Da Rehabeam kom til Jerusalem, samlet han hele Judas hus sammen med Benjamins stamme, ett hundre og åtti tusen utvalgte, stridsdyktige menn, for å stride mot Israels hus, så kongedømmet kunne vinnes tilbake til Rehabeam, Salomos sønn.
22 Men Guds Ord kom til Sjemaja, en Guds mann, og det lød slik:
23 «Tal til Rehabeam, Salomos sønn, konge av Juda, til hele Judas hus og Benjamin, og til resten av folket, og si:
24 Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og heller ikke stride mot deres brødre, Israels barn. Hver mann skal vende tilbake til sitt hus, for dette er fra Meg.» Derfor adlød de Herrens Ord og vendte tilbake, etter Herrens Ord.
25 Så bygde Jeroboam Sikem i Efraims fjelland og ble boende der. Han dro så ut derfra og bygde Penuel.
26 Jeroboam sa i sitt hjerte: «Nå vil kanskje kongedømmet føres tilbake til Davids hus.
27 Hvis dette folket går opp for å bære fram offer i Herrens hus i Jerusalem, da vil dette folket vende sitt hjerte tilbake til sin herre, Rehabeam, kongen av Juda. Da vil de drepe meg, og så går de tilbake til Rehabeam, kongen av Juda.»
28 Derfor ba kongen om råd, og laget så to kalver av gull og sa til folket: «Det er altfor tungvint for dere å dra opp til Jerusalem. Her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.»
29 Den ene satte han opp i Betel, og den andre satte han i Dan.
30 Dette ble en synd, for folket gikk helt til Dan for å tilbe foran den ene.
31 Han bygde også hus på offerhaugene, og innsatte prester fra alle lag av folket, prester som ikke var av Levis sønner.
32 Jeroboam holdt høytid på den femtende dagen i den åttende måneden, i likhet med høytiden som ble holdt i Juda. Og han ofret på alteret. Slik gjorde han i Betel, og han ofret til de kalvene han hadde laget. I Betel innsatte han prester på offerhaugene som han hadde laget.
33 På den femtende dagen i den åttende måneden, i den måneden som han hadde funnet på etter sitt eget hjerte, ofret han på alteret som han hadde laget i Betel. Han holdt høytid for Israels barn, og ofret på alteret og brente røkelse.
Kapittel 13
1 Og se, på Herrens Ord kom en Guds mann fra Juda til Betel. Jeroboam sto da ved alteret for å brenne røkelse.
2 Etter Herrens Ord ropte han ut mot alteret og sa: «Alter, alter! Så sier Herren: Se, et barn som skal få navnet Josjia, skal fødes til Davids hus. På deg skal han ofre de prestene som gjør tjeneste på offerhaugene, de som brenner røkelse på deg. Menneskeknokler skal brennes på deg.»
3 Samme dag ga han et tegn og sa: «Dette er tegnet som Herren har forkynt: Sannelig, alteret skal revne i to, og asken på det skal tømmes ut.»
4 Da kong Jeroboam fikk høre ordet fra denne Guds mann som ropte ut mot alteret i Betel, skjedde det at han rakte ut hånden sin fra alteret og sa: «Grip ham!» Men den hånden han hadde rakt ut mot ham, visnet, slik at han ikke kunne trekke den til seg igjen.
5 Alteret ble også kløvd i to, slik at asken rant ut fra alteret, etter det tegnet denne Guds mann hadde gitt ved Herrens Ord.
6 Så svarte kongen og sa til Guds mann: «Jeg ber deg, søk Herren din Guds ansikt for meg, og be for meg om at jeg må kunne trekke hånden min til meg igjen.» Så søkte Guds mann Herrens ansikt, og kongen kunne trekke hånden tilbake igjen, og den ble som før.
7 Da sa kongen til Guds mann: «Bli med meg hjem så du kan få styrke deg, og jeg skal gi deg belønning.»
8 Men Guds mann sa til kongen: «Om du ga meg halvparten av ditt hus, ville jeg ikke gå inn med deg. Jeg vil ikke spise brød eller drikke vann på dette stedet.
9 For jeg fikk dette budet ved Herrens Ord, og det ble sagt: «Du skal ikke spise brød og ikke drikke vann eller vende tilbake den samme veien som du kom.»»
10 Så gikk han en annen vei og vendte ikke tilbake den veien han hadde kommet til Betel.
11 I Betel bodde det en gammel profet, og hans sønn kom og fortalte ham om alle de gjerningene Guds mann hadde gjort den dagen i Betel. De fortalte også sin far de ordene han hadde talt til kongen.
12 Deres far sa til dem: «Hvilken vei dro han?» For hans sønner hadde sett hvilken vei Guds mann gikk, han som hadde kommet fra Juda.
13 Så sa han til sine sønner: «Sal eselet for meg!» Så salte de eselet for ham, og han red på det
14 og dro etter Guds mann. Han fant ham mens han satt under en terebinte. Så sa han til ham: «Er du den Guds mann som kom fra Juda?» Han sa: «Det er jeg.»
15 Da sa han til ham: «Bli med meg hjem og spis!»
16 Men han sa: «Jeg kan ikke vende tilbake med deg eller gå inn sammen med deg. Jeg kan heller ikke spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet.
17 For det er blitt sagt meg ved Herrens Ord: «Du skal ikke spise brød eller drikke vann der, og du skal heller ikke vende tilbake og gå samme vei som du kom.»
18 Han sa til ham: «Jeg er også en profet som du, og en engel talte Herrens Ord til meg og sa: «Ta ham med deg tilbake til huset ditt, så han kan spise brød og drikke vann.» Men han løy for ham.
19 Så gikk han tilbake med ham, og han spiste brød i huset hans og drakk vann.
20 Mens de satt til bords, skjedde det at Herrens Ord kom til profeten som hadde tatt ham med tilbake.
21 Han ropte ut til den Guds mann som hadde kommet fra Juda, og sa: «Så sier Herren: Fordi du har trosset ordet fra Herrens munn, og ikke har holdt budet som Herren din Gud har befalt deg,
22 men i stedet kom tilbake, spiste brød og drakk vann på det stedet der Han hadde sagt til deg: «Spis ikke brød og drikk ikke vann!», derfor skal ikke liket ditt komme i dine fedres grav.»
23 Etter at han hadde spist brød, og etter at han hadde drukket, ble det slik at han salte eselet for ham, for profeten som hadde tatt ham med tilbake.
24 Da han gikk, kom det en løve imot ham på veien og drepte ham. Liket hans ble kastet på veien, og eselet sto ved siden av det. Løven sto også ved siden av liket.
25 Så kom det noen menn forbi, og de så liket som var kastet på veien og løven som sto ved siden av liket. Da gikk de og fortalte dette i den byen der den gamle profeten bodde.
26 Da profeten som hadde tatt ham med tilbake fra veien, hørte det, sa han: «Det er den Guds mann som trosset Herrens Ord. Derfor har Herren overgitt ham til løven, og den har revet ham i hjel, etter det Herrens Ord som Han selv talte til ham.»
27 Han talte til sine sønner og sa: «Sal eselet for meg!» Så salte de det.
28 Så dro han av sted og fant liket hans slengt på veien, og eselet og løven sto ved siden av liket. Løven hadde verken ett opp liket eller revet eselet i hjel.
29 Profeten tok opp liket av denne Guds mann, la det på eselet og tok det med tilbake. Så kom den gamle profeten til byen for å sørge og for å begrave ham.
30 Han la liket i sin egen grav. De sørget over ham og sa: «Ve, min bror!»
31 Etter at han hadde gravlagt ham, skjedde det at han talte til sine sønner og sa: «Når jeg er død, skal dere begrave meg i den graven hvor Guds mann er gravlagt. Legg knoklene mine ved siden av knoklene hans!
32 For det ordet han sa da han ropte ut mot alteret i Betel etter Herrens Ord, og mot alle husene på offerhaugene i byene i Samaria, skal sannelig gå i oppfyllelse.»
33 Heller ikke etter denne begivenheten vendte Jeroboam om fra sin onde vei, men fortsatte å innsette prester fra alle lag av folket til offerhaugene. Han innviet enhver som ønsket det, så han ble en av prestene på offerhaugene.
34 Dette ble den synden i Jeroboams hus som førte til at huset ble utslettet og utryddet fra jordens overflate.
Kapittel 14
1 På den tiden ble Abia, Jeroboams sønn, syk.
2 Jeroboam sa til sin kone: «Stå opp og kle deg ut, så de ikke kan kjenne deg igjen som Jeroboams kone, og gå til Sjilo! For se, profeten Akia er der, han som fortalte meg at jeg skulle bli konge over dette folket.
3 Ta også med deg ti brød, noen kaker og en krukke med honning, og gå til ham! Han skal fortelle deg hva som skal skje med barnet.»
4 Jeroboams kone gjorde dette. Hun sto opp og gikk til Sjilo, og kom til Akias hus. Men Akia kunne ikke se, for øynene hans var blitt svekket av alderen.
5 Herren hadde allerede sagt til Akia: «Se, Jeroboams kone kommer for å spørre deg om råd om hennes sønn, for han er syk. Det og det skal du si til henne. Men når hun kommer inn, vil det skje at hun later som om hun er en fremmed kvinne.»
6 Da Akia hørte lyden av fottrinnene hennes, da hun kom inn gjennom døren, skjedde det at han sa: «Kom inn, Jeroboams kone! Hvorfor later du som du er en fremmed? For jeg har blitt sendt til deg med dårlige nyheter.
7 Gå og si til Jeroboam: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg opphøyde deg midt iblant folket og gjorde deg til fyrste over Mitt folk Israel,
8 og Jeg rev kongedømmet bort fra Davids hus og ga det til deg. Men du har ikke vært som Min tjener David, som holdt Mine bud og fulgte Meg av hele sitt hjerte, så han bare gjorde det som var rett i Mine øyne.
9 Men du har bare gjort mer ondt enn alle som har vært før deg, for du gikk av sted og laget deg andre guder og støpte avgudsbilder, så Jeg ble egget til vrede, og du kastet Meg bak din rygg.
10 Se! Derfor vil Jeg føre ulykke over Jeroboams hus, og fra Jeroboam skal Jeg utrydde alt hankjønn i Israel, både slave og fri. Jeg skal feie bort resten av Jeroboams hus, som en feier bort søppel til alt er borte.
11 Hver den som hører til Jeroboam og som dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken. For Herren har talt.
12 Og du, stå opp og gå til ditt eget hus! Når du setter beina i byen, skal gutten dø.
13 Hele Israel skal sørge over ham og begrave ham, for han er den eneste fra Jeroboam som skal komme i graven. For av Jeroboams hus er det bare i ham det er funnet noe godt overfor Herren, Israels Gud.
14 Herren skal også reise opp en konge for seg over Israel, en konge som skal utrydde Jeroboams hus. Dette er dagen. Hva? Allerede nå!
15 For Herren skal slå Israel, slik et siv ristes i vannet. Han skal rykke Israel opp fra dette gode landet som Han ga deres fedre, og Han skal spre dem bortenfor Elven. For de har laget sine Asjera-pæler og egget Herren til vrede.
16 Han skal gi Israel til pris på grunn av Jeroboams synder, han som selv syndet, og som også fikk Israel til å synde.»
17 Så brøt Jeroboams kone opp og gikk sin vei, og hun kom til Tirsa. Straks hun trådte over dørterskelen i huset, døde gutten.
18 De begravde ham, og hele Israel sørget over ham etter Herrens Ord, det Han hadde talt ved sin tjener profeten Akia.
19 De andre gjerningene til Jeroboam, hvordan han gikk til strid og hvordan han regjerte som konge, sannelig, de er skrevet ned i krønikeboken om Israels konger.
20 De dagene Jeroboam var konge, ble til sammen tjueto år. Så la han seg til hvile hos sine fedre. Så ble hans sønn Nadab konge i hans sted.
21 Rehabeam, Salomos sønn, var konge i Juda. Rehabeam var førtien år gammel da han ble konge. Sytten år var han konge i Jerusalem, den byen Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer for å legge sitt navn der. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne.
22 Juda gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og de egget Ham til nidkjærhet med sine synder som de gjorde, enda mer enn alt det deres fedre hadde gjort.
23 For de bygde seg også offerhauger, reiste steinstøtter og Asjera-pæler på hver høyde og under hvert grønt tre.
24 4 Det var også folk som drev med tempel- utukt i landet. De fulgte alle styggedommene til hedningefolkene som Herren hadde dre-vet bort fra Israels barns ansikt.
25 I det femte regjeringsåret til kong Reha-beam skjedde det at Sjisjak, Egypts konge, dro opp mot Jerusalem.
26 Han tok bort skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus. Alt sammen tok han bort. Han tok også bort alle de gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.
27 Så fikk kong Rehabeam laget bronseskjold i stedet for disse, og overlot dem til ham som var befalingsmann over livvakten, han som voktet inngangen til kongens hus.
28 Hver gang kongen gikk inn i Herrens hus, bar vaktene dem, og de tok dem også med tilbake til vaktrommet.
29 De andre gjerningene til Rehabeam, og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger?
30 Det var strid mellom Rehabeam og Jeroboam hele tiden.
31 Så la Rehabeam seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd hos sine fedre i Davids by. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne. Deretter ble hans sønn Abiam konge i hans sted.
Kapittel 15
1 I det attende regjeringsåret til kong Jeroboam, Nebats sønn, ble Abiam konge over Juda.
2 Han var konge i Jerusalem i tre år. Hans mors navn var Ma’aka, barnebarn av Abisjalom.
3 Han vandret i alle syndene til sin far, dem han hadde gjort før ham. Hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært.
4 Men for Davids skyld ga Herren hans Gud en lampe for ham i Jerusalem, ved at Han oppreiste hans sønn etter ham og ved at Han grunnfestet Jerusalem.
5 For David gjorde det som var rett i Herrens øyne, og i alle sine levedager vek han ikke av fra noe av alt det Han hadde befalt ham, bortsett fra det som hendte med hetitten Uria.
6 Det var krig mellom Rehabeam og Jeroboam alle dagene han levde.
7 De andre gjerningene til Abiam og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? Det var krig også mellom Abiam og Jeroboam.
8 Så la Abiam seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Deretter ble hans sønn Asa konge i hans sted.
9 I det tjuende regjeringsåret til Jeroboam, Israels konge, ble Asa konge over Juda.
10 Han var konge i Jerusalem i førtien år. Hans farmors navn var Ma’aka, datter av Abisjalom.
11 Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik hans far David hadde gjort.
12 Han forviste dem som drev med tempel-utukt fra landet, og tok bort alle de avgudene som hans fedre hadde laget.
13 Han fratok også sin farmor Ma’aka dronningverdigheten fordi hun hadde laget et heslig avgudsbilde av Asjera. Asa hogg ned det heslige avgudsbildet og brente det ved Kedronbekken.
14 Men offerhaugene ble ikke revet ned. Likevel var Asas hjerte helt med Herren alle dagene han fikk.
15 Han førte også inn i Herrens hus alt det utstyret som hans far hadde innviet, og det utstyret som han selv hadde innviet, både sølv, gull og forskjellige redskaper.
16 Det var strid mellom Asa og Basja, Israels konge, hele tiden.
17 Basja, Israels konge, dro opp mot Juda og bygde opp Rama, for at han ikke skulle la noen reise ut eller komme inn til Asa, kongen av Juda.
18 Da tok Asa alt sølvet og gullet som var igjen i skattkamrene i Herrens hus og skattkamrene i kongens hus, og overlot det til tjenerne sine. Kong Asa sendte dem til Benhadad, sønn av Tabrimmon, sønn av Hesjon, Syrias konge, som bodde i Damaskus. Og han sa:
19 «La det være en pakt mellom deg og meg, slik det var mellom min far og din far. Se, jeg sender deg en gave av sølv og gull. Kom og bryt din pakt med Basja, Israels konge, så han må trekke seg tilbake fra meg.»
20 Benhadad hørte på kong Asa, og han sendte førerne for hærstyrkene sine mot byene i Israel. Han overtok Ijjon, Dan, Abel-Bet-Ma’aka og hele Kinneret, med hele Naftalilandet.
21 Da Basja hørte dette, skjedde det at han sluttet å bygge på Rama og ble værende i Tirsa.
22 Så sendte kong Asa et bud ut over hele Juda. Ingen var unntatt fra det. De skulle ta steinene og tømmeret bort fra Rama, det Basja hadde brukt til oppbyggingen. Med dette bygde kong Asa opp Geba i Benjamin og Mispa.
23 Alle de andre gjerningene til Asa, om all hans store makt og alt det han gjorde, og de byene han bygde opp, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Judas konger? Men på den tiden da han ble gammel, ble han syk i beina.
24 Så la Asa seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd hos sine fedre i sin far Davids by. Deretter ble hans sønn Josjafat konge i hans sted.
25 Nadab, Jeroboams sønn, ble konge over Israel i det andre regjeringsåret til Asa, kongen av Juda. Han var konge over Israel i to år.
26 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på sin fars vei og i hans synd, som han også hadde fått Israel til å gjøre.
27 Men Basja, Akias sønn, av Jissakars hus, fikk i stand en sammensvergelse mot ham. Basja drepte ham i Gibbeton, som tilhørte filisterne, mens Nadab og hele Israel beleiret Gibbeton.
28 Basja drepte ham i det tredje regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, og ble konge i hans sted.
29 Da han var blitt konge, skjedde det at han drepte hele Jeroboams hus. Han lot det ikke være igjen en eneste som kunne puste hos Jeroboam, men han ødela ham, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved sin tjener Akia fra Sjilo.
30 Dette skjedde på grunn av de syndene Jeroboam selv hadde gjort, og som han også hadde fått Israel til å gjøre. Ved dette hadde han egget Herren Israels Gud til vrede.
31 De andre gjerningene til Nadab og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om Israels konger?
32 Det var krig mellom Asa og Basja, Israels konge, hele tiden.
33 I det tredje regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Basja, Akias sønn, konge over hele Israel i Tirsa. Han var konge i tjuefire år.
34 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på Jeroboams vei og i hans synd, den han også fikk Israel til å gjøre.
Kapittel 16
1 Da kom Herrens Ord imot Basja til Jehu, Hananis sønn, og Han sa:
2 «Jeg opphøyde deg fra støvet og gjorde deg til fyrste over Mitt folk Israel. Men du har vandret på Jeroboams vei, og du har fått Mitt folk Israel til å synde, så Jeg ble egget til vrede ved syndene deres.
3 Og se, Jeg skal feie bort Basja og hans hus, og Jeg skal gjøre med ditt hus som med Jeroboam, Nebats sønn.
4 Hver den som hører til Basja og som dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken.»
5 De andre gjerningene til Basja, det han gjorde og hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger?
6 Så la Basja seg til hvile hos sine fedre og ble begravd i Tirsa. Deretter ble hans sønn Ela konge i hans sted.
7 Men ved profeten Jehu, Hananis sønn, kom også Herrens Ord imot Basja og hans hus, på grunn av alt det han hadde gjort som var ondt i Herrens øyne, og han slik hadde egget Ham til vrede ved sine henders gjerninger, ved at han ble slik som Jeroboams hus, og fordi han drepte dem.
8 I det tjuesjette regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Ela, Basjas sønn, konge over Israel. Han var konge i Tirsa i to år.
9 Hans tjener Simri, kommandanten for den ene halvparten av stridsvognene hans, fikk i stand en sammensvergelse mot ham mens han var i Tirsa og drakk seg drukken i huset til Arsa, husholderen for huset hans i Tirsa.
10 Simri gikk inn og slo ham og drepte ham i det tjuesjuende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda. Han ble selv konge i hans sted.
11 Så snart han hadde tatt kongemakten og hadde satt seg på sin trone, skjedde det at han drepte alle av Basjas hus. Han lot det ikke bli igjen en eneste som var av hankjønn hos ham, verken av hans slektninger eller hans venner.
12 Slik utryddet Simri hele Basjas hus, etter det Herrens Ord som Han talte imot Basja ved profeten Jehu.
13 Dette skjedde på grunn av alle Basjas synder og hans sønn Elas synder, som de selv hadde gjort, og som de også hadde fått Israel til å gjøre, og fordi de slik hadde egget Herren Israels Gud til vrede med de tomme avgudene sine.
14 De andre gjerningene til Ela og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om Israels konger?
15 I det tjuesjuende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, var Simri konge i Tirsa i sju dager. Hæren hadde dratt til felts mot Gibbeton, som tilhørte filisterne.
16 Den dagen hæren som hadde dratt til felts, fikk høre at det ble sagt: «Simri har fått i stand en sammensvergelse, og han har også drept kongen», så gjorde hele Israel i leiren Omri til konge over Israel. Det var han som var øverstkommanderende over hæren.
17 Så dro Omri og hele Israel sammen med ham opp fra Gibbeton og beleiret Tirsa.
18 Men da Simri så at byen var inntatt, skjedde det at han gikk inn i borgen på kongens hus. Han satte ild på kongens hus, og det brant mens han var der inne, så han døde.
19 Dette skjedde på grunn av de syndene han selv hadde gjort ved å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, slik at han vand-ret på Jeroboams vei, og ved den synd han selv hadde gjort og fått Israel til å gjøre.
20 De andre gjerningene til Simri og den sammensvergelsen han fikk i stand, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om Israels konger?
21 Så ble folket i Israel delt i to deler. Den ene halvdelen av folket fulgte Tibni, Ginats sønn, for å gjøre ham til konge, og den andre halvdelen fulgte Omri.
22 Men det folket som fulgte Omri, fikk overmakten over det folket som fulgte Tibni, Ginats sønn. Så døde Tibni, og Omri ble konge.
23 I det trettiførste regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Omri konge over Israel, og han var konge i tolv år. Seks år var han konge i Tirsa.
24 Han kjøpte høyden i Samaria fra Sjemer for to talenter sølv. Så bygde han på høyden, og byen han bygde kalte han Samaria, etter navnet til Sjemer, han som eide høyden.
25 Men Omri gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og det onde han gjorde, det overgikk alt det de som hadde vært før ham, hadde gjort.
26 For på alle måter vandret han på Jeroboam, Nebats sønns vei, og han fulgte den synden som han også hadde fått Israel til å gjøre, slik at de egget Herren, Israels Gud til vrede med de tomme avgudene.
27 De andre gjerningene Omri gjorde, og den store makten han viste, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?
28 Så la Omri seg til hvile hos sine fedre og ble begravd i Samaria. Deretter ble hans sønn Akab konge i hans sted.
29 I det trettiåttende regjeringsåret til Asa, kongen av Juda, ble Akab, Omris sønn, konge over Israel. Akab, Omris sønn, var konge over Israel i Samaria i tjueto år.
30 Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn alle dem som hadde vært før ham.
31 Det skjedde – som om det ikke var nok at han vandret i Jeroboam, Nebats sønns synder – at han til og med tok Jesabel til kone. Hun var datter av Etba’al, sidoniernes konge. Han gikk og dyrket Ba’al og tilba ham.
32 Så satte han opp et alter for Ba’al i det templet som han hadde bygd for Ba’al i Samaria.
33 Akab laget en Asjerapæl. Akab gjorde mer for å egge Herren Israels Gud til vrede enn alle kongene som hadde vært før ham i Israel.
34 I hans dager bygde Hiel fra Betel Jeriko opp igjen. Det kostet ham Abiram, hans førstefødte, å legge grunnvollen til den, og det kostet ham Segub, hans yngste, å sette opp portene til den, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved Josva, Nuns sønn.
Kapittel 17
1 Tisjbitten Elia, en av tisjbittene som bodde i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud lever, for Hans ansikt er det jeg står: Det skal ikke bli verken dogg eller regn disse årene, uten på mitt ord.»
2 Så kom Herrens Ord til ham, og Han sa:
3 «Gå bort herfra og ta veien mot øst, og gjem deg ved Kritbekken, rett foran Jordan.
4 Det skal bli slik at du skal drikke av bekken, og Jeg har befalt ravnene å gi deg mat der.»
5 Så dro han av sted og gjorde etter Herrens Ord, for han gikk og holdt seg ved Kritbekken rett foran Jordan.
6 Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og med brød og kjøtt om kvelden. Og han drakk av bekken.
7 Etter en tid skjedde det at bekken tørket inn, for det kom ikke noe regn i landet.
8 Da kom Herrens Ord til ham, og Han sa:
9 «Bryt opp, gå til Sarepta, som tilhører Sidon, og slå deg ned der! Se, Jeg har befalt en enke der å sørge for deg.»
10 Så brøt han opp og dro til Sarepta. Da han kom til byporten, sannelig, da var det en enke der som samlet ved. Han ropte til henne og sa: «Jeg ber deg, gi meg litt vann i et beger, så jeg kan få drikke.»
11 Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: «Jeg ber deg, ta med et stykke brød til meg i hånden!»
12 Da sa hun: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i krukken, og litt olje i karet. Og se, nå går jeg bare her og sanker noen vedpinner, så jeg kan gå og lage det i stand for meg selv og min sønn, så vi kan spise det og så dø.»
13 Men Elia sa til henne: «Frykt ikke! Gå og gjør som du har sagt, men lag først en liten kake til meg av det, og kom så til meg med den! Etterpå kan du lage noe til deg selv og din sønn.
14 For så sier Herren, Israels Gud: Mel-krukken skal ikke bli tom, og oljekaret skal ikke være tørt, fram til den dagen Herren sender regn på jorden.»
15 Så gikk hun bort og gjorde etter Elias ord. Både hun og han og hennes husfolk spiste dag etter dag.
16 Men melkrukken ble ikke tom, og oljekaret ble heller ikke tørt, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved Elia.
17 Etter disse begivenhetene skjedde det at sønnen til kvinnen som eide huset, ble syk. Sykdommen hans var så alvorlig at det til slutt ikke var livspust igjen i ham.
18 Så sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet til meg for å minne meg om min synd, og for å la min sønn dø?»
19 Han svarte henne: «Gi meg din sønn!» Så tok han ham ut av fanget hennes og bar ham opp til rommet ovenpå, der han bodde, og la ham på sin egen seng.
20 Så ropte han til Herren og sa: «Herre min Gud, har Du også ført det onde over denne enken som jeg bor hos, at Du lar hennes sønn dø?»
21 Han strakte seg ut over barnet tre ganger og ropte til Herren og sa: «Å Herre min Gud, jeg ber Deg, la guttens sjel komme tilbake til ham!»
22 Da hørte Herren Elias røst. Guttens sjel kom tilbake til ham, og han var igjen i live.
23 Elia tok gutten og bar ham ned fra rommet ovenpå og inn i huset. Så ga han ham til hans mor. Elia sa: «Se, din sønn lever!»
24 Da sa kvinnen til Elia: «Nå erkjenner jeg dette: Du er en Guds mann, og Herrens Ord i din munn, er sannhet.»
Kapittel 18
1 Mange dager etter skjedde det at Herrens Ord kom til Elia. Det var i det tredje året, og Han sa: «Gå og still deg fram for Akab, så skal Jeg sende regn på jorden.»
2 Så gikk Elia av sted og stilte seg fram for Akab. Det var en stor hungersnød i Samaria.
3 Akab tilkalte Obadja, han som sto over huset hans. Men Obadja fryktet Herren meget.
4 For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann.
5 Da hadde Akab sagt til Obadja: «Dra inn i landet til alle vannkildene og til alle bekkene! Kanskje vi kan finne nok gress til å holde hestene og muldyrene i live, så vi ikke blir nødt til å slakte noen av husdyrene.»
6 Så delte de landet mellom seg, så de kunne dra gjennom det. Akab gikk en vei, og Obadja gikk en annen vei.
7 Da Obadja var på veien, se, der kom Elia ham i møte. Han kjente ham igjen, falt på sitt ansikt og sa: «Er det du, min herre, Elia?»
8 Han svarte ham: «Det er jeg. Gå og si til din herre: Elia er her!»
9 Så sa han: «Hvilken synd har jeg gjort, siden du overgir din tjener i Akabs hånd, så han skal drepe meg?
10 Så sant Herren din Gud lever: Det finnes ikke noe folkeslag eller noe rike hvor min herre ikke har sendt noen for å lete etter deg. Da de sa: Han er ikke her, krevde han en ed fra det riket eller det folkeslaget på at de ikke fant deg.
11 Og nå sier du: Gå og si til din herre: Elia er her!
12 Med det samme jeg har gått fra deg, vil det skje at Herrens Ånd tar deg bort til et sted jeg ikke kjenner til. Når jeg så går og sier fra om det til Akab, og han ikke kan finne deg, kommer han til å drepe meg. Men jeg, din tjener, har fryktet Herren fra min ungdom av.
13 Ble det ikke fortalt min herre hva jeg gjorde den gangen Jesabel drepte Herrens profeter, hvordan jeg gjemte hundre menn av Herrens profeter i to huler, femti i hver, og sørget for dem med brød og vann?
14 Og nå sier du: Gå og si til din herre: Elia er her. Han kommer til å drepe meg!»
15 Da sa Elia: «Så sant hærskarenes Herre lever, for Hans ansikt er det jeg står: I dag skal jeg sannelig stille meg fram for ham.»
16 Så gikk Obadja for å møte Akab, og han fortalte ham det. Og Akab gikk for å møte Elia.
17 Da Akab så Elia, skjedde det at Akab sa til ham: «Er det du, du som fører skade over Israel?»
18 Han svarte: «Jeg har ikke ført skade over Israel, men det har du og din fars hus gjort ved at dere har sviktet Herrens bud og har fulgt Ba’alene.
19 Send derfor bud og samle sammen hele Israel hos meg på Karmelfjellet, sammen med de fire hundre og femti Ba’al-profetene og de fire hundre Asjeraprofetene, de som spiser ved Jesabels bord.»
20 Så sendte Akab bud blant alle Israels barn, og han samlet sammen profetene på Karmelfjellet.
21 Elia kom fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud, så følg Ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham.» Men folket svarte ham ikke et ord.
22 Da sa Elia til folket: «Jeg, jeg er alene igjen som Herrens profet, men Ba’als profeter er fire hundre og femti menn.
23 La dem derfor gi oss to okser! La dem velge seg ut en okse, dele den opp i stykker og legge den på veden, uten å sette ild på den. Og jeg, jeg skal gjøre i stand den andre oksen og legge den på veden, uten å sette ild på den.
24 Så skal dere påkalle navnet til deres gud, og jeg vil kalle på Herrens navn. Da skal det være slik at den Gud som svarer med ild, Han er Gud.» Så svarte alt folket og sa: «Det ordet er rett.»
25 Elia sa til Ba’als profeter: «Velg dere ut den ene oksen og gjør den i stand først, for dere er mange. Påkall navnet til guden deres, men sett ikke ild på den.»
26 Så tok de den oksen som var gitt dem, gjorde den i stand og kalte på Ba’als navn fra morgen til middag. De ropte: «Ba’al, hør oss!» Men det kom ingen røst. Ingen svarte. Så haltet de rundt alteret som de hadde laget.
27 Da det var blitt midt på dagen, hånte Elia dem og sa: «Dere må rope med høy røst! Han er jo en gud. Enten tenker han på noe, eller så har han gått avsides, eller så er han ute på reise. Eller kanskje han sover og må vekkes.»
28 Så ropte de høyt og skar seg med sverd og spyd, slik de hadde for vane, helt til blodet rant av dem.
29 Da middagstiden var over, kom de i profetisk henrykkelse helt til tiden da grøde-offeret skulle ofres. Men det kom ingen røst. Ingen svarte, og ingen hørte på dem.
30 Da sa Elia til hele folket: «Kom hit til meg!» Så kom hele folket fram til ham. Han satte Herrens alter i stand, det som var blitt ødelagt.
31 Elia tok tolv steiner, etter tallet på stammene til Jakobs sønner. Det var til ham Herrens Ord var kommet, og Han hadde sagt: «Israel skal være ditt navn.»
32 Med steinene bygde han så et alter i Herrens navn. Han laget en grøft rundt alteret, stor nok til å romme to mål såkorn.
33 Han la veden til rette, delte oksen opp i stykker, la den på veden og sa:
34 «Fyll fire vannkrukker med vann og hell det ut over brennofferet og på veden!» Så sa han: «Gjør det en gang til!» Og de gjorde det enda en gang. Så sa han: «Gjør det for tredje gang!» Og de gjorde det for tredje gang.
35 Så rant vannet helt rundt alteret. Han fylte også grøften med vann.
36 På den tiden da grødeofferet blir ofret, skjedde det: Profeten Elia kom fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud, må det på denne dagen bli kjent at Du er Gud i Israel, og at jeg er Din tjener, og at jeg har gjort alt dette på Ditt ord.
37 Svar meg, Herre, svar meg, så dette folket kan erkjenne at Du er Herren Gud, og at Du vender deres hjerter tilbake til Deg igjen.»
38 Da falt Herrens ild og fortærte brenn-offeret og veden, steinene og jorden. Den slikket opp vannet i grøften.
39 Da alt folket så det, falt de på sitt ansikt og sa: «Herren, Han er Gud! Herren, Han er Gud!»
40 Elia sa til dem: «Grip Ba’al-profetene! La ikke en eneste en av dem slippe unna!» Så grep de dem, og Elia førte dem ned til Kisjonbekken, og der lot han dem drepe.
41 Deretter sa Elia til Akab: «Dra opp og spis og drikk, for det lyder sus av et kraftig regn.»
42 Så dro Akab opp for å spise og drikke. Men Elia gikk opp til toppen av Karmel. Så bøyde han seg til jorden med ansiktet mellom knærne.
43 Han sa til tjeneren sin: «Gå nå opp og se ut mot havet!» Så gikk han opp og så, og han sa: «Det er ingenting der.» Sju ganger sa han: «Gå tilbake igjen!»
44 Men den sjuende gangen skjedde det at han sa: «Se, det er en sky der, så liten som hånden til en mann. Den stiger opp fra havet.» Så sa han: «Gå opp og si til Akab: Gjør vognen din klar og dra ned, så ikke regnet skal stanse deg.»
45 På en liten stund skjedde det at himmelen ble svart av skyer og storm, og det ble et kraftig regnvær. Så kjørte Akab av sted og dro til Jisre’el.
46 Da kom Herrens hånd over Elia, og han festet kappen om livet og sprang i forveien for Akab helt til inngangen til Jisre’el.
Kapittel 19
1 Akab fortalte Jesabel alt det Elia hadde gjort, også hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.
2 Da sendte Jesabel en budbærer til Elia og sa: «Må gudene ramme meg både nå og siden, om jeg ikke i morgen på denne tiden gjør med ditt liv som det gikk med livet til hver av dem.»
3 Da ble han redd, han brøt opp og sprang for livet. Han dro til Be’er-Sjeba som tilhører Juda, og han lot tjeneren sin bli der.
4 Men selv dro han en dagsreise ut i ødemarken, og han kom ut dit og satte seg under en gyvelbusk. Han ba om at han måtte dø og sa: «Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre!»
5 Mens han lå og sov under en gyvelbusk, var det plutselig en engel som rørte ved ham og sa til ham: «Stå opp og spis!»
6 Han så etter, og se, der ved hodet hans lå det en kake stekt på varme steiner, og en krukke med vann. Så spiste og drakk han, og la seg ned igjen.
7 Herrens engel kom tilbake for andre gang, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis, ellers blir reisen for lang for deg.»
8 Så sto han opp og spiste og drakk, og styrket ved denne maten gikk han i førti dager og førti netter helt til Guds fjell Horeb.
9 Der gikk han inn i hulen og var på det stedet natten over. Og se, Herrens Ord kom til ham, og Han sa til ham: «Hvorfor er du her, Elia?»
10 Da sa han: «Jeg har vært meget nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har sviktet Din pakt, revet ned altrene Dine og drept profetene Dine med sverdet. Jeg er alene igjen, og de prøver å ta mitt liv.»
11 Så sa Han: «Gå ut og still deg på fjellet for H errens ansikt!» Og se, Herren gikk forbi, og en stormvind, stor og kraftig, rev fjellene i stykker og knuste klippene for Herrens ansikt, men Herren var ikke i stormvinden. Etter stormvinden kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
12 Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en svak, hviskende røst.
13 Straks Elia hørte den, dekket han til ansiktet sitt med kappen og gikk ut og stilte seg i inngangen til hulen. Plutselig kom det en røst til ham og sa: «Hvorfor er du her, Elia?»
14 Han sa: «Jeg har vært meget nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt Din pakt, revet ned altrene Dine og drept profetene Dine med sverdet. Jeg er alene igjen, og de prøver å ta mitt liv.»
15 Da sa Herren til ham: «Gå og vend tilbake langs veien til ødemarken ved Damaskus. Når du kommer fram, skal du salve Hasael til konge over Syria.
16 Du skal også salve Jehu, Nimsjis sønn, til konge over Israel. Elisja, Sjafats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.
17 Det skal skje: Hver den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe. Og hver den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe.
18 Men Jeg lar det bli sju tusen igjen i Israel, alle de som ikke har bøyd kne for Ba’al, hver munn som ikke har kysset ham.»
19 Så dro han derfra, og han fant Elisja, Sjafats sønn. Han holdt på å pløye med tolv par okser foran seg, og selv var han ved det tolvte. Så gikk Elia forbi ham og kastet kappen sin over ham.
20 Han forlot oksene, sprang etter Elia og sa: «Jeg ber deg, la meg først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge deg.» Han sa til ham: «Gå tilbake igjen, for hva har vel jeg gjort med deg?»
21 Så vendte Elisja seg fra ham, tok de to oksene og slaktet dem. Han kokte kjøttet ved å bruke åket fra oksene. Så ga han det til folket, og de spiste. Så gjorde han seg klar og fulgte Elia, og han ble tjeneren hans.
Kapittel 20
1 Benhadad, Syrias konge, samlet alle styrkene sine. Trettito konger fulgte ham, med hester og vogner. Han dro opp og beleiret Samaria og gikk til strid mot den.
2 Så sendte han budbærere inn i byen til Akab, Israels konge, og sa til ham: «Så sier Benhadad:
3 Ditt sølv og ditt gull er mitt. Dine vak-reste koner og barn er mine.»
4 Israels konge svarte med å si: «Min herre konge, det er slik som du sier, jeg og alt jeg har, er ditt.»
5 Så kom budbærerne tilbake og sa: «Slik taler Benhadad og sier: Sannelig, jeg har sendt bud til deg og sagt: Du skal overlate ditt sølv og ditt gull, dine koner og dine barn til meg.
6 Men jeg sender tjenerne mine til deg i morgen ved denne tiden, og de skal ransake huset ditt og husene til tjenerne dine. Da skal det bli slik at alt det som er til lyst for dine øyne, det skal de legge beslag på og ta.»
7 Så kalte Israels konge sammen alle de eldste i landet og sa: «Nå må dere forstå og innse at denne mannen er bare ute etter ondt. For han sendte bud til meg og ville ha mine koner, mine barn, mitt sølv og mitt gull. Og jeg nektet ham det ikke.»
8 Alle de eldste og hele folket sa til ham: «Hør ikke på ham, og gi ikke etter!»
9 Derfor sa han til budbærerne fra Benhadad: «Si til min herre kongen: Alt det du sendte bud etter fra din tjener den første gangen, skal jeg gjøre, men dette kan jeg ikke gjøre.» Så gikk budbærerne bort og hadde med beskjed tilbake til ham.
10 Da sendte Benhadad bud tilbake til ham og sa: «Må gudene ramme meg både nå og siden, hvis det skulle bli nok støv igjen i Samaria så det holder til en håndfull for hver av folket som følger meg.»
11 Da svarte Israels konge med å si: «Si til ham: Den som tar på seg rustningen sin, må ikke skryte slik som den som tar den av seg.»
12 Da Benhadad hørte dette budskapet, mens han og kongene drakk i teltene, skjedde det at han sa til tjenerne sine: «Gjør dere klare!» Og de gjorde seg klare til å gå mot byen.
13 Men se, der kom det en profet bort til Akab, Israels konge, og sa: «Så sier Herren: Har du sett denne store skaren? Se, i dag vil Jeg overgi den i din hånd, og du skal få kjenne at Jeg er Herren.»
14 Så sa Akab: «Ved hvem?» Og han sa: «Så sier Herren: Ved de unge lederne for provinsene.» Så sa han: «Hvem vil stille opp til striden?» Og han svarte: «Du selv.»
15 Så mønstret han de unge lederne for provinsene. Det var to hundre og trettito. Etter dem mønstret han hele hæren, alle Israels barn, sju tusen.
16 Så dro de ut ved middagstid, mens Benhadad og de trettito kongene som hjalp ham, satt og drakk seg drukne i teltene.
17 De unge lederne for provinsene dro ut først. Benhadad sendte utsendinger av sted, og de ga melding til ham og sa: «Det kommer noen menn ut fra Samaria.»
18 Så sa han: «Hvis de er kommet ut i fred, skal dere ta dem levende. Og hvis de er kommet ut til strid, skal dere ta dem levende.»
19 Så gikk de unge lederne for provinsene ut av byen sammen med hæren som fulgte dem.
20 Hver av dem drepte sin mann. Så flyktet syrerne, og Israel satte etter dem. Benhadad, Syrias konge, flyktet på en hest sammen med noen ryttere.
21 Så dro kongen i Israel ut og slo til mot hestene og vognene, og slo syrerne så det ble et stort mannefall.
22 Profeten kom til Israels konge og sa til ham: «Gå av sted og bli styrket! Søk å forstå og innse hva du bør gjøre, for til våren neste år vil Syrias konge komme opp imot deg.»
23 Så sa tjenerne til Syrias konge til ham: «Deres gud er en fjellgud. Derfor fikk de overmakten over oss. Men hvis vi kjemper mot dem på sletten, skal vi sannelig få overmakten over dem.
24 Derfor skal du gjøre dette: Send kongene fra deg, hver fra sitt sted, og innsett stattholdere i deres sted.
25 Du skal mønstre en hær lik den hæren du mistet, hest for hest, og vogn for vogn. Så skal vi stride mot dem på sletten. Sannelig, vi skal få overmakten over dem.» Han lyttet til det de sa og gjorde dette.
26 Slik skjedde det at Benhadad mønstret syrerne om våren det året, og han dro opp til Afek for å stride mot Israel.
27 Israels barn ble mønstret og fikk forsyninger, og de dro ut mot dem. Israels barn lå i leir foran dem som to små geiteflokker, mens syrerne fylte opp hele landområdet.
28 Da kom Guds mann og talte til Israels konge og sa: «Så sier Herren: Fordi syrerne har sagt: Herren er Gud på fjellene, men Han er ikke Gud i dalene, skal Jeg overgi hele denne store skaren i din hånd, og dere skal kjenne at Jeg er Herren.»
29 De lå i leir overfor hverandre i sju dager. På den sjuende dagen skjedde det at striden begynte. Israels barn drepte hundre tusen fotsoldater av syrerne på én dag.
30 Men de som ble igjen, flyktet til Afek og kom inn i byen. Da falt muren ned over de tjuesju tusen av mennene som var blitt igjen. Også Benhadad flyktet og dro inn i byen, inn i det innerste rommet.
31 Da sa tjenerne hans til ham: «Se nå, vi har hørt at kongene av Israels hus er barmhjertige konger. La oss binde sekke-strie om livet, ta snøre rundt hodet og gå ut til Israels konge. Kanskje han vil spare ditt liv.»
32 Så bandt de sekkestrie om livet og tok snøre rundt hodet, og de kom til Israels konge og sa: «Din tjener Benhadad sier: La meg leve!» Han sa: «Er han fortsatt i live? Han er min bror.»
33 Mennene fulgte nøye med for å se om det ville komme noe tegn fra ham. De var ivrige etter å gripe tak i dette og sa: «Benhadad er din bror.» Så sa han: «Gå og hent ham!» Så kom Benhadad ut til ham. Og han fikk ham til å komme opp i vognen sin.
34 Så sa Benhadad til ham: «De byene min far tok fra din far, vil jeg gi tilbake. Du kan lage deg et handelskvarter i Damaskus, slik min far gjorde i Samaria.» «Med denne pakten vil jeg sende deg av sted.» Så sluttet han en pakt med ham og lot ham dra av sted.
35 Etter et Herrens Ord var det en mann blant profetdisiplene som sa til en annen: «Slå meg!» Men mannen nektet å slå ham.
36 Da sa han til ham: «Fordi du ikke har adlydt Herrens røst: Se, så snart du har gått fra meg, skal en løve drepe deg.» Straks han hadde gått fra ham, kom en løve over ham og drepte ham.
37 Han møtte en annen mann og sa: «Slå meg!» Mannen slo ham så han ble skadet.
38 Så gikk profeten bort og stilte seg og ventet på kongen ved veien. Men han hadde forkledd seg med en bandasje over øynene sine.
39 Da kongen kom forbi, ropte han til kongen og sa: «Din tjener dro midt ut i striden. Der kom det en mann bort til meg. Han hadde med seg en annen mann og sa: Pass på denne mannen! Hvis han på noen måte blir borte, skal ditt liv gå i stedet for hans liv, ellers må du betale en talent sølv.
40 Mens din tjener var opptatt her og der, ble denne andre borte.» Da sa Israels konge til ham: «Slik er din dom. Du har selv avsagt den.»
41 Så skyndte han seg å ta bandasjen fra øynene. Israels konge kjente ham igjen som en av profetene.
42 Da sa han til ham: «Så sier Herren: Fordi du lot den mannen bli borte, ham som Jeg hadde lyst i bann, skal ditt liv gå i stedet for hans liv, og ditt folk i stedet for hans folk.»
43 Så dro Israels konge hjem til sitt hus, gretten og mismodig, og han kom til Samaria.
Kapittel 21
1 Etter denne begivenheten skjedde dette: Jisre’elitten Nabot hadde en vingård som lå i Jisre’el, ved siden av slottet til Akab, Samarias konge.
2 Så talte Akab til Nabot og sa: «Gi meg vingården din, så jeg kan få den til grønnsakhage. For den ligger nær, like ved siden av huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård i stedet for den. Eller hvis du synes godt om det, skal jeg gi deg det den er verd i penger.»
3 Men Nabot sa til Akab: «Må Herren forby at jeg skulle gi deg fedrearven min!»
4 Så gikk Akab inn i huset sitt, gretten og mismodig på grunn av svaret jisre’elitten Nabot hadde gitt ham. For han hadde sagt: «Jeg vil ikke gi deg fedrearven min.» Han la seg på sengen og vendte ansiktet bort. Og han ville ikke spise mat.
5 Men hans kone Jesabel kom inn til ham, og hun sa til ham: «Hvorfor er du så gretten i din ånd at du ikke kan spise mat?»
6 Han sa til henne: «Fordi jeg talte med jisre’elitten Nabot og sa til ham: Gi meg vingården din for penger! Eller om du ønsker det, skal jeg gi deg en annen vingård i stedet for den. Men han svarte: Jeg vil ikke gi deg vingården min.»
7 Da sa hans kone Jesabel til ham: «Nå får du utøve kongemakt over Israel! Stå opp, spis mat og vær du bare frimodig i hjertet ditt. Jeg skal gi deg vingården til jisre’elitten Nabot.»
8 Hun skrev brev i Akabs navn, forseglet dem med seglet hans og sendte brevene til de eldste og til stormennene som bodde i byen sammen med Nabot.
9 I brevene skrev hun disse ordene: «Utrop en faste og la Nabot få sitte i høysetet blant folket.
10 La så to onde menn sitte overfor ham så de kan vitne mot ham og si: Du har spottet Gud og kongen. Før ham så ut og stein ham, så han dør.»
11 Mennene i byen hans, de eldste og stormennene som bodde i byen hans, gjorde som Jesabel hadde sendt bud om, slik det var skrevet i brevene hun hadde sendt til dem.
12 De utropte en faste og satte Nabot i høysetet blant folket.
13 To onde menn kom inn og satte seg overfor ham. Disse onde mennene vitnet mot ham, mot Nabot, foran folket og sa: «Nabot har spottet Gud og kongen.» Da førte de ham utenfor byen og steinet ham til han døde.
14 Så sendte de bud til Jesabel og sa: «Nabot er blitt steinet og er død.»
15 Da Jesabel hørte at Nabot var blitt steinet og var død, sa Jesabel til Akab: «Stå opp og ta vingården til jisre’elitten Nabot i eie, den han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke lenger, men han er død.»
16 Da Akab hørte at Nabot var død, brøt Akab opp og gikk ned for å ta vingården til jisre’elitten Nabot i eie.
17 Da kom Herrens Ord til tisjbitten Elia, og Han sa:
18 «Bryt opp og gå ned for å møte Akab, Israels konge, han som bor i Samaria. Der er han, i vingården til Nabot. Han har gått ned for å ta den i eie.
19 Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: Har du både myrdet og tatt i eie? Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: På det samme stedet hvor hundene slikket opp blodet etter Nabot, skal hundene også slikke opp blodet etter deg, ja sannelig, etter deg!»
20 Så sa Akab til Elia: «Har du funnet meg, du min fiende?» Han svarte: «Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne:
21 «Se, Jeg vil føre ulykke over deg. Dine etterkommere skal Jeg rydde bort, og fra Akab skal Jeg utrydde hver mann i Israel, både slave og fri.
22 Jeg skal gjøre med ditt hus som med Jeroboam, Nebats sønns hus, og som med Basja, Akias sønns hus, siden du egget vreden og fikk Israel til å synde.»
23 Herren talte også om Jesabel og sa: «Hundene skal ete Jesabel ved muren til Jisre’el.
24 Hver den som tilhører Akab og som dør i byen, skal hundene ete, og fuglene under himmelen skal ete hver den som dør på marken.»
25 Men det var ingen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham til det.
26 Han gjorde mye som var en styggedom, ved at han fulgte avgudene, på samme måten som amorittene hadde gjort, dem Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.
27 Men da Akab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok sekkestrie rundt kroppen. Han fastet og lå i sekkestrie, og han gikk stille omkring.
28 Herrens Ord kom til tisjbitten Elia, og Han sa:
29 «Ser du hvordan Akab har ydmyket seg for Meg? Fordi han har ydmyket seg for Meg, skal Jeg ikke la ulykken komme i hans dager. I hans sønns dager skal Jeg føre ulykken over hans hus.»
Kapittel 22
1 Tre år forløp uten krig mellom Syria og Israel.
2 Men i det tredje året skjedde det at Josjafat, kongen av Juda, dro ned til Israels konge.
3 Israels konge sa til tjenerne sine: «Vet dere at Ramot i Gilead tilhører oss, men vi gjør ingenting for å ta den fra Syrias konge?»
4 Så sa han til Josjafat: «Vil du dra med meg for å stride ved Ramot i Gilead?» Josjafat sa til Israels konge: «Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester.»
5 Josjafat sa også til Israels konge: «Jeg ber deg, søk Herrens Ord i dag!»
6 Da samlet Israels konge sammen profetene, omkring fire hundre mann, og han sa til dem: «Skal jeg gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Da sa de: «Dra opp, for Herren vil overgi den i kongens hånd.»
7 Men Josjafat sa: «Er det ikke enda en Herrens profet her, så vi kan spørre ham?»
8 Da svarte Israels konge Josjafat: «Det er enda en mann, Mika, Jimlas sønn. Ved ham kan vi spørre Herren om råd. Men jeg hater ham, for han profeterer ikke godt om meg, men ondt.» Josjafat sa: «Kongen må ikke tale slik!»
9 Da tilkalte kongen i Israel en hoffmann og sa: «Hent straks Mika, Jimlas sønn hit!»
10 Både Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, hadde tatt på seg kappene sine og hadde satt seg på hver sin trone på en treskeplass ved inngangen til porten til Samaria. Alle profetene profeterte rett framfor dem.
11 Sidkia, Kena’anas sønn, hadde laget seg horn av jern. Han sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til de er utryddet.»
12 Alle profetene profeterte på samme måten og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.»
13 Utsendingen som hadde gått for å hente Mika, talte til ham og sa: «Se nå! Samstemt taler profetene ord som er gode for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord være som ordet fra en av dem, og tal det som er godt!»
14 Mika svarte: «Så sant Herren lever, hva enn Herren sier til meg, det vil jeg tale.»
15 Så kom han til kongen. Kongen sa til ham: «Mika, skal vi gå mot Ramot i Gilead for å stride, eller skal vi la det være?» Han svarte ham: «Dra opp, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.»
16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannhet i Herrens navn?»
17 Da sa han: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene, som en saueflokk uten hyrde. Herren sa: Disse har ingen herre. La hver av dem vende tilbake til sitt hus i fred!»
18 Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg deg ikke at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?»
19 Da sa Mika: «Hør derfor Herrens Ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hærskare sto hos Ham, både på Hans høyre og Hans venstre side.
20 Herren sa: «Hvem vil overtale Akab så han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?» Da talte en slik, og en annen talte slik.
21 Da kom ånden fram og stilte seg for Herrens ansikt, og han sa: «Jeg skal overtale ham.» Herren sa til ham: «Hvordan?»
22 Så sa han: «Jeg skal gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Herren sa: «Du skal overtale ham, og du skal lykkes. Gå bare ut og gjør det!»
23 Se derfor! Herren har lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine, og Herren har gjort kjent at det onde skal komme over deg.»
24 Sidkia, Kena’anas sønn, gikk bort og slo Mika på kinnet, og han sa: «Hvordan forlot Herrens Ånd meg for å tale til deg?»
25 Mika sa: «Sannelig, det skal du få se den dagen du flykter inn i det innerste rommet for å gjemme deg.»
26 Så sa Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, fyrsten i byen, og til Joasj, kongens sønn.
27 Si: Så sier kongen: Sett denne i fengsel og mat ham med fangenes tilmålte del av brød og vann til jeg kommer i fred.»
28 Men Mika sa: «Hvis du kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt ved meg.» Han sa: «Hør, dere folk, alle sammen!»
29 Så dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot i Gilead.
30 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil ta på meg en forkledning og dra ut i striden, men du skal ha klærne dine på.» Så tok Israels konge på seg en forkledning og dro ut i striden.
31 Syrias konge hadde befalt de trettito befalingsmennene for vognene sine og sagt: «Strid ikke verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge.»
32 Da befalingsmennene for vognene så Josjafat, sa de: «Sannelig, det er Israels konge.» Derfor bøyde de av for å stride mot ham. Men Josjafat ropte høyt.
33 Da befalingsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.
34 Men en mann spente buen og skjøt på måfå og traff Israels konge mellom brynje-skjørtet og rustningen hans. Da sa han til ham som førte vognen hans: «Snu og ta meg med ut av striden, for jeg er såret.»
35 Striden ble kraftigere den dagen. Kongen ble holdt oppe i vognen med ansiktet vendt mot syrerne. Men han døde om kvelden. Blodet rant fra såret og ned på gulvet i vognen.
36 Da solen gikk ned, lød det et rop gjennom hele leiren: «Hver mann tilbake til sin by, og hver mann tilbake til sitt eget land!»
37 Så døde kongen og ble ført til Samaria. De begravde kongen i Samaria.
38 Deretter var det noen som vasket vognen ved dammen i Samaria, og hundene slikket opp blodet hans mens de prostituerte badet, etter Herrens Ord, det Han hadde talt.
39 De andre gjerningene til Akab og alt det han gjorde, og huset han bygde av elfenbein, og om alle byene han bygde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?
40 Så la Akab seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Akasja konge i hans sted.
41 Josjafat, Asas sønn, ble konge over Juda i det fjerde regjeringsåret til Akab, Israels konge.
42 Josjafat var trettifem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjuefem år. Hans mors navn var Asuba, Sjilkis datter.
43 Han vandret på alle sin far Asas veier. Han vendte seg ikke bort fra dem, men han gjorde det som var rett i Herrens øyne.
44 Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på offerhaugene.
45 Josjafat sluttet også fred med Israels konge.
46 De andre gjerningene til Josjafat, makten han viste, og hvordan han gikk til strid, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda?
47 Dem som drev tempelutukt, som ble igjen i hans far Asas dager, viste han bort fra landet.
48 Den gangen var det ingen konge i Edom, bare en som var utnevnt for kongen.
49 Josjafat bygde ti Tarsisskip som skulle sendes til Ofir etter gull. Men de kom aldri til å seile, for skipene forliste i Esjon-Geber.
50 Da sa Akasja, Akabs sønn, til Josjafat: «La tjenerne mine dra med tjenerne dine på skipene!» Men Josjafat ville ikke det.
51 Josjafat la seg til hvile hos sine fedre, og ble begravd med sine fedre i sin far Davids by. Deretter ble hans sønn Joram konge i hans sted.
52 Akasja, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det syttende regjeringsåret til Josjafat, kongen av Juda. Han var konge over Israel i to år.
53 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på sin fars vei og på sin mors vei og på Jeroboam, Nebats sønns vei, han som hadde fått Israel til å synde.
54 For han dyrket Ba’al og tilba ham, og han egget Herren, Israels Gud til vrede, slik hans far hadde gjort i alle ting.
