Bibelen Guds Ord

Andre Kongebok

Kapittel 1

1 Etter at Akab var død, gjorde Moab opprør mot Israel.

2 Akasja falt ut gjennom gitteret i rommet sitt ovenpå i Samaria, og han ble skadet. Derfor sendte han utsendinger av sted og sa til dem: «Gå og spør Ba’al-Sebub, guden i Ekron, om jeg blir frisk fra denne skaden.»

3 Men Herrens engel sa til tisjbitten Elia: «Bryt opp, gå opp for å møte utsendingene fra Samarias konge, og si til dem: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at dere går for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron?

4 Derfor sier Herren: Du skal ikke komme ned fra den sengen du er steget opp i, men du skal sannelig dø.» Så gikk Elia bort.

5 Da utsendingene kom tilbake til ham, spurte han dem: «Hvorfor har dere kommet tilbake?»

6 Da sa de til ham: «En mann kom oss i møte, og han sa til oss: Gå, vend tilbake til kongen som sendte dere, og si til ham: Så sier Herren: Er det fordi det ikke er noen Gud i Israel at du sender bud for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron? Derfor skal du ikke komme ned fra den sengen du har steget opp i, men du skal sannelig dø.»

7 Da spurte han dem: «Hvordan så den mannen ut som kom dere i møte og sa disse ordene til dere?»

8 De svarte ham: «Mannen hadde et staselig hår og bar et lærbelte om livet.» Og han sa: «Det er tisjbitten Elia.»

9 Da sendte kongen til ham en embetsmann over femti med sine femti menn. Så gikk han opp til ham, og se, der var han. Han satt på toppen av høyden. Og han talte til ham: «Du Guds mann, kongen har sagt: Kom ned!»

10 Så svarte Elia og sa til embetsmannen over femti: «Hvis jeg er en Guds mann, så la det fare ild ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn.» Og det for ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans femti menn.

11 Så sendte han til ham en annen embetsmann over femti med sine femti menn. Han talte og sa til ham: «Du Guds mann, dette har kongen sagt: Skynd deg å komme ned!»

12 Men Elia svarte og sa til dem: «Hvis jeg er en Guds mann, så la det fare ild ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn.» Og ild fra Gud for ned fra himmelen og fortærte ham og hans femti menn.

13 Enda en gang sendte han en embetsmann over femti, det var den tredje, med sine femti menn. Denne tredje embetsmannen over femti dro opp, og han kom og falt på sine knær foran Elia. Han bønnfalt ham og sa til ham: «Jeg ber deg, Guds mann, la livet mitt og livet til disse femti tjenerne dine være dyrebare i dine øyne.

14 Se, ild for ned fra himmelen og fortærte de første to embetsmennene over femti og deres femti menn. Men la nå mitt liv være dyrebart i dine øyne.»

15 Herrens engel sa til Elia: «Gå ned med ham! Frykt ikke for ham!» Så brøt han opp og gikk med ham ned til kongen.

16 Så sa han til ham: «Så sier Herren: Når du har sendt utsendinger for å rådspørre Ba’al-Sebub, guden i Ekron, er det fordi det ikke er noen Gud i Israel som du kan spørre om råd ut fra Hans Ord? Derfor skal du ikke komme ned fra den sengen du har steget opp i, men du skal sannelig dø.»

17 Så døde han etter Herrens Ord, som Elia hadde talt. Siden han ikke hadde noen sønn, ble Joram konge i hans sted. Det var i det andre regjeringsåret til Joram, Josjafats sønn, kongen av Juda.

18 De andre gjerningene Akasja gjorde, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

Kapittel 2

1 Da Herren skulle ta Elia opp til Him-melen i en storm, skjedde det at Elia gikk sammen med Elisja fra Gilgal.

2 Da sa Elia til Elisja: «Bli her, for Herren har sendt meg videre til Betel.» Men Elisja sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så gikk de ned til Betel.

3 Profetdisiplene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort rett over hodet ditt?» Og han sa: «Ja, jeg vet det. Vær bare stille!»

4 Så sa Elia til ham: «Elisja, bli her, for Herren har sendt meg til Jeriko.» Men han sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så kom de til Jeriko.

5 Profetdisiplene i Jeriko kom til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din herre bort rett over hodet ditt?» Da svarte han: «Ja, jeg vet det. Vær bare stille!»

6 Så sa Elia til ham: «Bli her, for Herren har sendt meg til Jordan.» Men han sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever: Jeg skal ikke forlate deg.» Så dro de videre, begge to.

7 Femti menn av profetdisiplene gikk ut og stilte seg vendt mot dem på lang avstand, mens de begge to sto ved Jordan.

8 Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet, og det delte seg til begge sider, slik at de begge kunne gå over på tørr grunn.

9 Da de hadde kommet over, skjedde det at Elia sa til Elisja: «Be meg! Hva kan jeg gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg?» Elisja sa: «La en dobbelt del av din ånd være over meg!»

10 Så sa han: «Det du ber om, er vanskelig. Men likevel, hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal det bli slik for deg. Men hvis ikke, skal det ikke bli slik.»

11 Mens de gikk videre og snakket sammen, skjedde det: Plutselig var det en ildvogn med ildhester der og skilte de to fra hverandre. Elia for opp til Himmelen i en storm.

12 Elisja så det, og han ropte: «Min far, min far, Israels vogn og krigerne på den!» Deretter så han ham ikke mer. Han grep tak i sine egne klær og rev dem i to.

13 Han tok også opp kappen til Elia, som hadde falt av ham, og han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan.

14 Så tok han kappen til Elia, som hadde falt av ham, og slo på vannet og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» Da også han hadde slått på vannet, ble det delt til begge sider. Og Elisja gikk over.

15 Da profetdisiplene som var i Jeriko et stykke borte, så ham, sa de: «Elias ånd hviler over Elisja.» De kom for å møte ham, og de bøyde seg til jorden for ham.

16 Så sa de til ham: «Se nå, her er det femti sterke menn sammen med tjenerne dine. La dem nå gå og lete etter din herre, for kanskje Herrens Ånd har tatt ham opp og kastet ham på et eller annet fjell eller i en eller annen dal.» Men han sa: «Dere skal ikke sende noen av sted.»

17 Men da de ba ham inntrengende helt til han ble skamfull, sa han: «Send dem av sted!» Derfor sendte de ut femti menn, og de lette i tre dager uten å finne ham.

18 Da de kom tilbake til ham – for han ble igjen i Jeriko – sa han til dem: «Sa jeg ikke til dere: Dere skal ikke gå?»

19 Da sa mennene i byen til Elisja: «Se her, denne byen ligger fint til, som min herre ser. Men vannet er dårlig, og landet er ufruktbart.»

20 Han sa: «Hent en ny skål til meg og legg salt i den!» Så kom de med den til ham.

21 Deretter gikk han ut til vannkilden og kastet saltet ned i den. Han sa: «Så sier Herren: Jeg har gjort dette vannet friskt. Det skal ikke mer komme død eller ufruktbarhet fra det.»

22 Vannet var friskt helt fram til denne dag, etter ordet Elisja hadde talt.

23 Så dro han opp derfra til Betel. Mens han gikk oppover veien, kom det noen ungdommer fra byen og spottet ham. De sa til ham: «Gå opp, du snauskalle! Gå opp, du snauskalle!»

24 Da snudde han seg rundt og så på dem, og han forbannet dem i Herrens navn. To binner kom ut av skogen og rev førtito av ungdommene i stykker.

25 Så dro han derfra til Karmelfjellet, og der - fra vendte han tilbake til Samaria.

Kapittel 3

1 Joram, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det attende regjeringsåret til Josjafat, kongen av Juda. Han var konge i tolv år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som sin far og mor, for han rev ned den Ba’al-støtten som hans far hadde lagd.

3 Likevel holdt han seg til de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, han som også hadde fått Israel til å synde. Han vek ikke bort fra dem.

4 Mesja, Moabs konge, var saueopp-dretter. Han måtte betale kongen av Israel hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer.

5 Men da Akab døde, skjedde det: Moabs konge gjorde opprør mot kongen av Israel.

6 På den tiden dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.

7 Så gikk han av sted og sendte bud til Josjafat, kongen av Juda, og sa: «Moabs konge har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg og stride mot Moab?» Han svarte: «Jeg vil dra opp. Jeg er som du, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester.»

8 Da sa han: «Hvilken vei skal vi dra opp?» Han svarte: «Gjennom ødemarken i Edom.»

9 Så dro Israels konge av sted sammen med Judas konge og Edoms konge. De gikk omkring i sju dager langs denne veien. Men det var ikke noe vann til hæren, og heller ikke til dyrene de hadde med seg.

10 Kongen av Israel sa: «Å, Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd.»

11 Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her, så vi kan spørre Herren om råd ved ham?» Da svarte en av tjenerne til Israels konge og sa: «Elisja, Sjafats sønn, er her. Det var han som helte vann over Elias hender.»

12 Josjafat sa: «Hos ham er Herrens Ord.» Så gikk Israels konge og Josjafat og Edoms konge ned til ham.

13 Da sa Elisja til kongen av Israel: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!» Men kongen av Israel sa til ham: «Nei, for Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem i moabittenes hånd.»

14 Elisja sa: «Så sant hærskarenes Herre le-ver, for Hans ansikt er det jeg står: Sannelig, var d et ikke for at jeg har aktelse for Josjafat, kongen av Juda, ville jeg verken kaste et blikk på deg eller se på deg.

15 Men hent nå hit en harpespiller til meg!» Da harpespilleren spilte, skjedde det: Herrens hånd kom over ham.

16 Han sa: «Så sier Herren: Gjør denne dalen full av grøfter!

17 For så sier Herren: Dere skal ikke merke noen vind, og heller ikke regn. Likevel skal dalen bli fylt av vann, slik at dere, buskapen og dyrene deres kan få drikke.

18 Selv dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også overgi moabittene i deres hånd.

19 Dere skal slå til mot alle de befestede byene og alle de viktige byene, og dere skal hogge ned hvert godt tre, stoppe til hver kilde med vann, og hvert stykke godt land skal dere ødelegge med steiner.»

20 Morgenen etter skjedde det, da grødeofferet ble ofret. Se, da kom det plutselig vann ned Edomveien, og landet ble fylt med vann.

21 Da alle moabittene hørte at kongene hadde kommet opp for å stride mot dem, kalte de sammen alle dem som var over den alderen da de kunne bære våpen, og de tok stilling ved grensen.

22 Så sto de tidlig opp om morgenen, og solen skinte på vannet. For moabittene så vannet på den andre siden ut som om det var rødt som blod.

23 De sa: «Dette er blod. Kongene har sannelig grepet til sverdet og drept hverandre. Derfor, Moab, dra nå bort og ta byttet!»

24 Da de kom til Israels leir, rykket Israel fram og slo til mot moabittene, så de flyktet bort foran dem. De dro inn i landet deres og drepte moabittene.

25 Deretter ødela de byene, og hver mann kastet en stein på hvert stykke godt land og fylte det opp. De stoppet til alle vannkildene og hogde ned alle de gode trærne, helt til bare steinene i Kir-Hareset var tilbake. Men slyngekasterne omringet den og angrep den.

26 Da Moabs konge så at angrepet ble for sterkt for ham, tok han med seg sju hundre menn som kunne trekke sverdet, og ville bryte gjennom til Edoms konge, men de klarte det ikke.

27 Da tok han sin sønn, den førstefødte, som skulle bli konge i hans sted, og han ofret ham som brennoffer på muren. Da oppsto det stor vrede mot Israel. Så forlot de ham og vendte tilbake til sitt eget land.

Kapittel 4

1 En kvinne som var kone til en av profet-disiplene, ropte til Elisja og sa: «Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå kommer penge-utlåneren for å ta mine to sønner som sine slaver.»

2 Da sa Elisja til henne: «Hva skal jeg gjøre for deg? Si meg, hva har du i huset?» Hun sa: «Din tjenerinne har ikke annet enn en krukke med olje i huset.»

3 Da sa han: «Gå og lån kar fra hele nabolaget, fra alle naboene dine, tomme kar. Du må bare ikke samle for få.

4 Når du har kommet inn, skal du stenge døren etter deg og dine sønner. Så skal du helle den i alle disse karene, og sett de fulle karene til side etter hvert!»

5 Så gikk hun fra ham og stengte døren etter seg og sine sønner, de som hentet karene til henne. Og hun helte den opp.

6 Da karene var fylt, skjedde det at hun sa til sin sønn: «Gi meg enda et kar!» Han svarte henne: «Det er ikke flere kar.» Da stanset oljen å renne.

7 Så kom hun og fortalte dette til denne Guds mann. Han sa: «Gå og selg oljen, og betal gjelden din, og du og dine sønner skal leve av overfloden.»

8 En dag skjedde det at Elisja dro til Sjunem. Der var det en velstående kvinne, og hun overtalte ham til å spise litt brød. Det ble slik når han senere dro forbi, at han kom innom der for å spise brød.

9 Hun sa til sin ektemann: «Se nå, jeg vet at han er en hellig Guds mann, han som stadig kommer innom oss.

10 La oss lage et lite rom ovenpå på muren. La oss sette inn en seng til ham der, og et bord, en stol og en lampeholder. Da skal det være slik at hver gang han kommer til oss, kan han ta inn der.»

11 En dag skjedde det at han kom dit, og han tok inn i rommet ovenpå og la seg der.

12 Så sa han til Gehasi, tjeneren sin: «Rop på denne sjunamittkvinnen!» Da han hadde ropt på henne, kom hun og stilte seg foran ham.

13 Han sa til ham: «Si nå til henne: Se, du har gjort deg umak for oss med all din omsorg. Hva kan jeg gjøre for deg? Vil du jeg skal tale til kongen på dine vegne eller til øverstkommanderende for hæren?» Hun svarte: «Jeg bor jo blant mitt eget folk.»

14 Så sa han: «Hva er det da som kan gjøres for henne?» Gehasi svarte: «Hun har sannelig ingen sønn, og hennes mann er gammel.»

15 Da sa han: «Kall på henne!» Da han hadde ropt på henne, kom hun og stilte seg i døråpningen.

16 Så sa han: «På denne tiden neste år skal du omfavne en sønn.» Hun sa: «Nei, min herre, du Guds mann, du må ikke lyve for din tjenerinne!»

17 Men kvinnen ble med barn, og hun fødte en sønn da den fastsatte tiden var kommet, den Elisja hadde sagt til henne.

18 Barnet vokste opp. En dag skjedde det at han gikk ut til sin far og til høstarbeiderne.

19 Han sa til sin far: «Hodet mitt! Hodet mitt!» Da sa han til den unge tjeneren: «Bær ham til hans mor!»

20 Han tok ham med til hans mor, og han satt på knærne hennes til midt på dagen, men da døde han.

21 Hun gikk opp og la ham på sengen til Guds mann, lukket igjen for ham og gikk ut.

22 Så kalte hun på sin mann og sa: «Jeg ber deg, send en av de unge mennene og en av eselhoppene, så jeg kan skynde meg til den Guds mann og komme tilbake igjen.»

23 Så sa han: «Hvorfor skal du dra til ham i dag? Det er jo verken nymåne eller sabbat.» Men hun hilste bare: «Fred!»

24 Så salte hun på eselhoppen og sa til den unge tjeneren sin: «Driv eselet framover! Du må ikke stanse meg mens jeg rir uten at jeg sier fra om det.»

25 Så dro hun av sted og nådde fram til Guds mann på Karmelfjellet. Da Guds mann så henne langt borte, skjedde det at han sa til sin tjener Gehasi: «Se, denne sjunamittkvinnen!

26 Løp bort og møt henne, og si til henne: Har du fred? Har din mann fred? Har gutten fred?» Hun svarte bare: «Fred.»

27 Men da hun kom fram til Guds mann på høyden, omfavnet hun føttene hans, og Gehasi kom da bort for å få henne bort. Men Guds mann sa: «La henne være! For hennes sjel er dypt bedrøvet, og Herren har skjult det for meg og har ikke sagt noe til meg.»

28 Så sa hun: «Ba jeg min herre om en sønn? Sa jeg ikke: Du må ikke narre meg?»

29 Da sa han til Gehasi: «Bind opp om deg, ta staven min i hånden og gå av sted! Hvis du møter noen mann, skal du ikke hilse på ham. Hvis en mann hilser på deg, skal du ikke svare ham. Men du skal gå og legge staven min på ansiktet til gutten.»

30 Moren til gutten sa: «Så sant Herren lever, og så sant din sjel lever, vil jeg ikke forlate deg.» Da sto han opp og fulgte med henne.

31 Gehasi dro i forveien for dem. Han la staven på ansiktet til gutten, men det kom ingen lyd eller noe tegn på at han oppfattet noe. Derfor dro han tilbake for å møte ham, og han talte til ham og sa: «Gutten er ikke våken.»

32 Elisja kom så inn i huset, og se, gutten lå død og utstrakt på sengen hans.

33 Så gikk han inn, lukket døren etter dem og ba til Herren.

34 Han steg opp og la seg over gutten. Han la munnen sin mot munnen hans, øynene sine mot øynene hans, og hendene sine mot hendene hans. Han strakte seg ut over gutten, og guttens kropp ble varm.

35 Så kom han ned og gikk fram og tilbake i huset. Og han gikk opp og strakte seg ut over ham. Da nøs gutten sju ganger, og gutten åpnet øynene.

36 Han kalte Gehasi til seg og sa: «Rop på denne sjunamittkvinnen!» Så ropte han på henne. Da hun kom inn til ham, sa han: «Ta sønnen din!»

37 Så gikk hun inn, falt ned ved føttene hans og bøyde seg til jorden. Så tok hun sin sønn og gikk ut.

38 Elisja vendte tilbake til Gilgal, og det var hungersnød i landet. Profetdisiplene satt foran ham. Han sa til tjeneren sin: «Sett på en stor gryte og kok stuing til profet-disiplene!»

39 Da gikk en av dem ut på marken for å samle urter. Han fant en vill slyngplante og samlet kappen full av ville belger. Så kom han og kuttet dem opp i gryten med stuing, selv om de ikke visste hva det var.

40 Så øste de den opp så mennene kunne få spise. Men da de begynte å spise av stuingen, skjedde det at de ropte og sa: «Guds mann, det er død i gryten!» Og de kunne ikke spise av den.

41 Da sa han: «Så kom med litt mel!» Han drysset det opp i gryten og sa: «Øs det opp til folket, så de kan få spise.» Da fantes det ikke lenger noe farlig i gryten.

42 Så kom en mann fra Ba’al-Sjalisja. I knyttet sitt hadde han med brød bakt av førstegrøden, tjue byggbrød og ny-modent korn til Guds mann. Han sa: «Gi det til folket, så de kan få spise.»

43 Men tjeneren hans sa: «Hva? Skal jeg sette dette fram rett foran hundre menn?» Da sa han igjen: «Gi det til folket, så de kan få spise. For så sier Herren: De skal spise og få til overs.»

44 Så satte han det fram for dem, og de spiste og fikk også til overs, etter Herrens Ord.

Kapittel 5

1 Na’aman, øverstkommanderende for hæren til kongen av Syria, var en mektig og aktet mann hos sin herre. For ved ham hadde Herren gitt seier til Syria. Han var også en mektig kriger, men han var spe-dalsk.

2 Syrerne hadde dratt ut for å plyndre, og de hadde tatt til fange en ung pike fra Israels land. Hun tjente hos Na’amans kone.

3 Så sa hun til sin husfrue: «Hvis bare min herre var hos profeten i Samaria! Da ville han fri ham fra spedalskheten hans.»

4 Na’aman gikk inn og talte til sin herre og sa: «Det og det sa piken fra Israels land.»

5 Da sa kongen av Syria: «Reis nå dit, og jeg skal sende et brev til Israels konge.» Så dro han av sted og tok med seg ti talenter sølv, seks tusen sekel gull og ti festkledninger.

6 Han hadde med brevet til kongen i Israel, der det sto: «Når nå dette brevet kommer til deg, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg har sendt min tjener Na’aman til deg, for at du skal fri ham fra spedalskheten hans.»

7 Da Israels konge leste brevet, skjedde det at han flerret klærne sine og sa: «Er jeg Gud, så jeg skulle slå i hjel og gjøre levende, siden han sender en mann til meg for at jeg skal fri ham fra spedalskheten hans? Legg nå merke til og se hvordan han vil få et påskudd til strid mot meg.»

8 Men da Elisja, Guds mann, fikk høre at kongen i Israel hadde flerret klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: «Hvorfor har du flerret klærne dine? La ham komme til meg, så skal han få erfare at det finnes en profet i Israel.»

9 Na’aman dro dit med hestene og vognen sin, og han sto ved døren til Elisjas hus.

10 Elisja sendte en budbærer ut til ham og sa: «Gå og bad deg i Jordan sju ganger, så skal kjøttet ditt bli godt igjen, og bli rent.»

11 Men Na’aman ble vred og dro bort og sa: «Sannelig, jeg sa til meg selv: Han vil sikkert komme ut til meg og stå og påkalle Herren sin Guds navn og stryke hånden sin over stedet og ta spedalskheten bort.

12 Er ikke Abana og Parpar, elvene i Damaskus, bedre enn alle vann i Israel? Kunne jeg ikke ha badet meg i dem og blitt ren?» Så snudde han og dro bort i harme.

13 Men tjenerne hans kom nærmere og talte til ham og sa: «Min far, hvis profeten hadde sagt at du skulle gjøre noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer da når han bare sier til deg: Bad deg og bli ren?»

14 Så dro han ned og dukket seg sju ganger i Jordan, etter Guds manns ord. Hans kjøtt kom tilbake på ham og det var som kjøttet på en liten gutt, og han var ren.

15 Han vendte tilbake til Guds mann, både han selv og hele følget hans, og han kom og sto framfor ansiktet hans. Han sa: «Sannelig, nå erkjenner jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden, uten i Israel. Ta derfor imot en gave fra din tjener!»

16 Men han sa: «Så sant Herren lever, framfor Hans ansikt er det jeg står: Jeg vil ikke ta imot noe.» Han nødet ham til å ta imot den, men han avviste det.

17 Så sa Na’aman: «Jeg ber deg, hvis ikke, så la din tjener få så mye jord som to muldyr kan bære. For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren.

18 Men må Herren tilgi din tjener i dette: Når min herre går inn i huset til Rimmon for å tilbe der, og han støtter seg til hånden min, og jeg faller på kne i huset til Rimmon, når jeg faller på kne i huset til Rimmon, må da Herren tilgi din tjener for denne gjerningen.»

19 Da sa han til ham: «Gå i fred!» Så dro han et kort stykke bort fra ham.

20 Men Gehasi, tjeneren til Elisja, sa: «Se, min herre har spart denne syreren Na’aman, og h an har ikke tatt imot av hans hånd det han hadde med seg. Men så sant Herren lever, vil jeg løpe etter ham og få noe fra ham.»

21 Så satte Gehasi etter Na’aman. Da Na’aman så ham komme løpende etter seg, gikk han ned fra vognen for å møte ham, og han sa: «Er det bare fred?»

22 Han sa: «Bare fred. Men min herre har sendt meg for å si: Sannelig, akkurat nå kom det to unge menn fra profetdisiplene til meg fra Efraims fjelland. Gi dem en talent sølv og to festkledninger!»

23 Da sa Na’aman: «Ta to talenter!» Han bønnfalt ham og la to talenter sølv i to knytter, sammen med to festkledninger, og ga det alt til to av tjenerne sine. Og de bar det i forveien for ham.

24 Da de kom til borgen, tok han det ut av hendene deres, og gjemte det i huset. Så sendte han mennene bort, og de dro av sted.

25 Han gikk inn og stilte seg ved sin herre. Elisja sa til ham: «Hvor har du vært, Gehasi?» Han sa: «Din tjener har ikke gått noe sted.»

26 Da sa han til ham: «Fulgte ikke mitt hjerte med deg da mannen vendte tilbake fra vognen sin for å møte deg? Er dette tiden til å ta imot sølv og å ta imot klær, olivenlunder og vingårder, småfe og storfe, slaver og tjenestepiker?

27 Derfor skal Na’amans spedalskhet bli hengende ved deg og din slekt for all tid.» Og han gikk bort fra hans ansikt, og var spedalsk og hvit som snø.

Kapittel 6

1 Profetdisiplene sa til Elisja: «Se nå, det stedet hvor vi bor sammen med deg, er altfor trangt for oss.

2 La oss få gå til Jordan, og la hver mann ta en tømmerstokk derfra, og la oss der lage et sted hvor vi kan bo.» Han svarte: «Bare gå!»

3 Da sa en av dem: «Jeg ber deg, samtykk i å gå med tjenerne dine!» Og han svarte: «Jeg skal gå.»

4 Så gikk han sammen med dem. Da de kom til Jordan, hogde de ned noen trær.

5 Men da en av dem hogde ned et tre, falt jernet i vannet. Han ropte og sa: «Å, min herre! Det var til og med lånt.»

6 Da sa den Guds mann: «Hvor falt det?» Han viste ham stedet. Så hogg han av en stav og kastet den uti der. Og han fikk jernet til å flyte.

7 Han sa: «Ta det opp selv!» Så rakte han ut hånden og tok det.

8 Syrias konge gikk til strid mot Israel. Han rådførte seg med tjenerne sine og sa: «Leiren min vil være på det og det stedet.»

9 Guds mann sendte bud til Israels konge og sa: «Vokt deg så du ikke drar forbi dette stedet, for syrerne kommer ned dit.»

10 Så sendte Israels konge noen til det stedet som Guds mann hadde nevnt for ham og advart ham mot, og han voktet seg, og det ikke bare én eller to ganger.

11 Derfor ble syrerkongen meget urolig på grunn av dette. Han kalte tjenerne sine til seg og sa til dem: «Vil dere ikke vise meg hvem det er blant oss som holder med Israels konge?»

12 En av tjenerne hans sa: «Ingen, min herre konge. Men Elisja, profeten i Israel, forteller Israels konge de ordene som du taler i soverommet ditt.»

13 Så sa han: «Gå og se hvor han er, så jeg kan sende noen for å ta ham.» Det ble fortalt ham, og det ble sagt: «Sannelig, han er i Dotan.»

14 Derfor sendte han hester og vogner og en stor hær dit, og de kom dit om natten og omringet byen.

15 Da tjeneren til Guds mann sto tidlig opp neste morgen og gikk ut, se, der var det en hær som omringet byen med hester og vogner. Tjeneren hans sa til ham: «Å, min herre! Hva skal vi gjøre?»

16 Da svarte han: «Frykt ikke, for de som er med oss, er flere en de som er med dem.»

17 Elisja ba og sa: «Herre, jeg ber Deg, åpne øynene hans så han kan se.» Da åpnet Herren øynene til den unge tjeneren, og han så. Og se, overalt rundt Elisja var fjellet fullt av hester og vogner av ild.

18 Da syrerne kom ned mot ham, ba Elisja til Herren og sa: «Jeg ber Deg å slå dette folket med blindhet!» Og Han slo dem med blindhet etter Elisjas ord.

19 Elisja sa til dem: «Dette er ikke veien, og dette er ikke byen. Følg bare meg, så skal jeg føre dere til mannen dere leter etter.» Men han førte dem til Samaria.

20 Da de kom til Samaria, skjedde det at Elisja sa: «Herre, åpne øynene til disse mennene, så de kan se.» Og Herren åpnet øynene deres, og de så. Og se, der var de midt inne i Samaria.

21 Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: «Min far, skal jeg drepe dem? Skal jeg drepe dem?»

22 Men han svarte: «Du skal ikke drepe dem. Ville du ha drept dem du har tatt til fange med sverdet og buen din? Sett fram brød og vann til dem, så de kan spise og drikke og dra tilbake til sin herre.»

23 Så gjorde han i stand et stort gjestebud for dem. Etter at de hadde spist og drukket, sendte han dem av sted, og de dro tilbake til sin herre. Men det kom aldri mer noen flokker av syrere inn i Israels land for å plyndre.

24 Etter dette skjedde det at Benhadad, Syrias konge, samlet hele sin hær og dro opp og beleiret Samaria.

25 Det var en stor hungersnød i Samaria. Og sannelig, de beleiret den inntil et eselhode ble solgt for åtti sekel sølv, og en fjerdedels kab med dueskitt for fem sekel sølv.

26 En gang Israels konge gikk forbi på muren, ropte en kvinne til ham og sa: «Hjelp, min herre konge!»

27 Han sa: «Hvis ikke Herren hjelper deg, hvor skal da jeg finne hjelp til deg? Fra treske- plassen eller fra vinpressen?»

28 Så spurte kongen henne: «Hva er det som plager deg?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Kom med sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise sønnen min.

29 Så kokte vi sønnen min og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Kom nå med sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.»

30 Da kongen hørte disse ordene kvinnen sa, skjedde det at han flerret klærne sine. Da han gikk forbi på muren, fikk folket se at han hadde sekk på kroppen under klærne.

31 Så sa han: «Må Gud ramme meg både nå og siden, hvis hodet blir sittende på Elisja, Sjafats sønn, i dag!»

32 Men Elisja satt i huset sitt, og de eldste satt sammen med ham. Kongen sendte en mann i forveien for seg, men før utsendingen kom til ham, sa han til de eldste: «Ser dere hvordan denne mordersønnen har sendt noen for å hogge hodet av meg? Se, når utsendingen kommer, så steng døren og hold ham fast ved døren! Kan ikke lyden av hans herres føtter allerede høres bak ham?»

33 Mens han fremdeles snakket med dem, se, der var utsendingen nede hos ham. Han kom ned til ham. Da sa kongen: «Sannelig, se denne ulykken er fra Herren. Hvorfor skulle jeg vente lenger på Herren?»

Kapittel 7

1 Da sa Elisja: «Hør Herrens Ord: Så sier Herren: I Samarias port på denne tiden i morgen skal et mål fint mel være til salgs for en sekel, og to mål bygg for en sekel.»

2 Embetsmannen som kongen støttet seg til, svarte Guds mann og sa: «Se, om så Herren lagde sluser i himmelen, kunne da noe slikt skje?» Han sa: «Du skal sannelig få se det med dine egne øyne, men du skal ikke få spise av det.»

3 Det var fire spedalske menn ved inngangen til porten. De sa til hverandre: «Hvorfor skal vi sitte her til vi dør?

4 Sier vi: Vi vil gå inn i byen, så er det hungersnød i byen, og da kommer vi til å dø der. Hvis vi blir sittende her, kommer vi også til å dø. La oss derfor overgi oss til syrernes leir. Hvis de lar oss leve, skal vi leve. Hvis de dreper oss, skal vi dø.»

5 De sto opp i skumringen for å gå til syrernes leir. Da de var kommet til utkanten av syrernes leir, se, da var det ingen der!

6 For Herren hadde gjort det slik at syrernes hær hadde hørt lyden av vogner og lyden av hester, lyden av en stor hær. Så sa de til hverandre: «Se, Israels konge har leid kongene over hetittene og over Egypt mot oss for å angripe oss.»

7 Derfor sto de opp og flyktet i skumringen, og de forlot leiren som den var, teltene, hestene og eslene, og de flyktet for sitt liv.

8 Da disse spedalske kom til utkanten av leiren, gikk de inn i et telt og spiste og drakk, og de bar med seg sølv og gull og klær derfra, og gikk for å gjemme det. Så kom de tilbake og gikk inn i et annet telt. Også derfra bar de med seg det som var der, og de gikk for å gjemme det.

9 Så sa de til hverandre: «Det vi gjør i dag, er ikke rett. Dette er dagen med gode nyheter, og vi holder oss tause. Hvis vi venter til morgenen når det blir lyst, vil vi føre skyld over oss. Kom derfor, så vi kan gå og fortelle det i kongens hus.»

10 Så gikk de og ropte til portvaktene i byen. De fortalte dette til dem og sa: «Vi gikk over til syrernes leir, men der var det ingen å se, ikke engang noen lyd av et menneske, bare hester og esler som sto bundet, og teltene var slik de skulle.»

11 Portvaktene ropte dette ut, og de fortalte det inne i kongens hus.

12 Så sto kongen opp om natten og sa til tjenerne sine: «La meg nå fortelle dere hva syrerne har gjort med oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut fra leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: Når de kommer ut av byen, skal vi fange dem levende, og så kan vi komme inn i byen.»

13 Men en av tjenerne hans svarte og sa: «La nå noen ta fem av hestene som er igjen i byen. Enten vil det gå med dem som det går med hele den skaren av Israel som er igjen i byen. Eller så vil det gå med dem som det er gått med hele den skaren av Israel som er døde. La oss sende dem av sted, så får vi se.»

14 De tok to vogner med hester foran. Kongen sendte dem i retning av den syriske hæren og sa: «Gå av sted og se!»

15 De dro etter dem helt til Jordan. Og sannelig, langs hele veien var det fullt av klesplagg og våpen som syrerne hadde kastet fra seg mens de skyndte seg av sted. Så vendte utsendingene tilbake og fortalte det til kongen.

16 Da gikk folket ut og plyndret leiren til syrerne. Så ble et mål fint mel solgt for en sekel, og to mål bygg for en sekel, etter ordet fra Herren.

17 Kongen hadde utnevnt embetsmannen som han støttet seg til, til å ha oppsyn med porten. Men folket trampet ham ned i porten, så han døde, slik Guds mann hadde sagt da kongen kom ned til ham.

18 Det skjedde slik som Guds mann hadde talt til kongen og sagt: «I Samarias port på denne tiden i morgen skal to mål bygg være til salgs for en sekel, og et mål fint mel for en sekel.»

19 Da hadde denne embetsmannen svart Guds mann og sagt: «Se nå, om så Herren lagde sluser i himmelen, kunne da noe slikt skje?» Og han hadde svart: «Du skal sannelig få se det med dine egne øyne, men du skal ikke få spise av det.»

20 Slik gikk det med ham, for folket trampet ham ned i porten, så han døde.

Kapittel 8

1 Så talte Elisja til kvinnen med sønnen som han hadde vakt til live, og han sa: «Bryt opp og dra av sted, du og ditt hus, og bli der du kan. For Herren har kalt på hungersnøden, og den skal også komme over landet og vare i sju år.»

2 Så brøt kvinnen opp og gjorde etter det ordet som ble sagt av Guds mann, og hun dro av sted med hele sitt hus og bodde i landet til filisterne i sju år.

3 Men da de sju årene var omme, vendte kvinnen tilbake fra filisternes land. Hun gikk for å klage sin nød til kongen, så hun kunne få huset og jordeiendommen sin tilbake.

4 Da talte kongen med Gehasi, tjeneren hos Guds mann, og sa: «Fortell meg om alle storverkene Elisja har gjort.»

5 Mens han fortalte kongen om hvordan han hadde vakt opp den døde, se, da kom kvinnen, hun som hadde en sønn som han hadde vakt til live. Hun kom for å be kongen om huset og jordeiendommen sin. Gehasi sa. «Min herre konge, dette er kvinnen, og her er hennes sønn, som Elisja vakte til live.»

6 Da kongen spurte kvinnen, fortalte hun det til ham. Så utpekte kongen en bestemt hoffmann for henne og sa: «Se til at hun får tilbake alt som var hennes, og all avkastningen fra jordeiendommen helt fra den dagen hun forlot landet og fram til nå.»

7 Så kom Elisja til Damaskus mens Ben-hadad, kongen i Syria, lå syk. Det ble fortalt ham: «Guds mann har kommet hit.»

8 Kongen sa til Hasael: «Ta en gave med deg i hånden og gå Guds mann i møte! Spør Herren om råd ved ham og si: Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?»

9 Så gikk Hasael for å møte ham, og han tok med seg en gave av alt det gode i Damaskus, så mye som førti kameler kunne bære. Han kom og stilte seg foran ham og sa: «Din sønn Benhadad, Syrias konge, har sendt meg til deg, og han sier: Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?»

10 Elisja sa til ham: «Gå du bare og si til ham: Du skal sannelig leve. Men Herren har vist meg at han sannelig kommer til å dø.»

11 Så vendte han ansiktet mot ham og ble stående å stirre helt til han skammet seg. Guds mann gråt.

12 Hasael sa: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre Israels barn ondt. Festningene deres skal du sette fyr på, og de unge mennene deres kommer du til å drepe med sverdet. Du skal knuse de små barna deres og skjære opp kvinnene som er med barn.»

13 Så sa Hasael: «Men hva er din tjener, en hund, at han skulle gjøre slike veldige gjerninger?» Elisja svarte: «Herren har vist meg at du skal bli konge over Syria.»

14 Da forlot han Elisja og kom til sin herre, og han spurte ham: «Hva sa Elisja til deg?» Han svarte: «Han sa til meg at du sannelig skal leve.»

15 Men dagen etter skjedde det at han tok et tykt tøystykke, dyppet det i vann og la det over ansiktet hans, så han døde. Hasael ble konge i hans sted.

16 I det femte regjeringsåret til Joram, Akabs sønn, Israels konge, mens Josjafat ennå var konge i Juda, ble Joram, Josjafats sønn, konge i Juda.

17 Han var trettito år gammel da han ble konge, og han var konge i åtte år i Jerusalem.

18 Han vandret på samme vei som Israels konger, slik Akabs hus hadde gjort. For Akabs datter var hans kone. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.

19 Men for sin tjener Davids skyld ville ikke Herren ødelegge Juda, for Han hadde lovt å la en lampe brenne for ham og hans sønner alle dager.

20 I hans dager gjorde Edom opprør og rev seg løs fra Judas hånd, og de innsatte sin egen konge.

21 Så dro Joram til Sa’ir, og alle vognene hans var med ham. Med befalingsmennene over vognene hadde edomittene omringet ham. Men om natten brøt han opp og slo til mot dem. Da flyktet hæren til teltene sine.

22 Slik har Edom til denne dag alltid vært i opprør mot Judas myndighet. Også Libna gjorde opprør på den tiden.

23 De andre Jorams gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om kongene i Juda?

24 Så la Joram seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Akasja konge i hans sted.

25 I det tolvte regjeringsåret til Joram, Akabs sønn, Israels konge, ble Akasja konge. Han var sønn av Joram, kongen av Juda.

26 Akasja var tjueto år gammel da han ble konge, og han var konge i ett år i Jerusalem. Hans mors navn var Atalja, datter av Omri, Israels konge.

27 Han vandret på samme vei som Akabs hus og gjorde det som var ondt i Herrens øyne, på samme måten som Akabs hus. For han var svigersønn i Akabs hus.

28 Sammen med Joram, Akabs sønn, dro han for å gå til strid mot Hasael, Syrias konge, ved Ramot i Gilead. Men syrerne såret Joram.

29 Da dro kong Joram tilbake til Jisre’el for å bli legt fra sårene syrerne hadde påført ham ved Rama, da han stred mot Hasael, Syrias konge. Akasja, Jorams sønn, kongen av Juda, dro ned til Jisre’el for å besøke Joram, Akabs sønn, fordi han var syk.

Kapittel 9

1 Profeten Elisja kalte til seg en av profetdisiplene og sa til ham: «Bind opp om deg og ta denne oljeflasken i hånden og gå til Ramot i Gilead!

2 Når du kommer dit, skal du se etter Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji. Gå så inn og få ham til å stå opp blant de brødrene han er sammen med, og ta ham med til det innerste rommet!

3 Så skal du ta oljeflasken og helle oljen ut over hodet hans og si: Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel! Deretter skal du åpne døren og flykte, og vær ikke sen!»

4 Så dro den unge mannen, tjeneren hos profeten, til Ramot i Gilead.

5 Da han kom fram, se, der satt førerne for hæren. Han sa: «Jeg har et budskap til deg, du som er øverstkommanderende!» Jehu sa: «Til hvem av oss?» Han sa: «Til deg, du som er øverstkommanderende!»

6 Så sto han opp og gikk inn i huset. Han helte oljen ut over hodet hans og sa til ham: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til konge over Herrens folk, over Israel.

7 Du skal slå ned slekten til Akab, din herre, så Jeg får hevne blodet av Mine tjenere profetene og blodet av alle Herrens tjenere, det som er utgytt under Jesabel.

8 For hele Akabs hus skal ødelegges. Alle av hankjønn i Israel skal Jeg utrydde av Akab, både slave og fri.

9 Så skal Jeg gjøre med Akabs slekt som med slekten til Jeroboam, Nebats sønn, og som med slekten til Basja, Akias sønn.

10 På jordstykket ved Jisre’el skal hundene fortære Jesabel, og det skal ikke være noen til å begrave henne.» Så åpnet han døren og flyktet.

11 Så kom Jehu ut til sin herres tjenere, og en av dem spurte ham: «Er det bare fred? Hvorfor kom denne galningen til deg?» Han svarte dem: «Dere kjenner jo denne mannen og snakket hans.»

12 Men de sa: «Dette er bare løgn. Fortell oss det nå!» Så sa han: «Det og det talte han til meg og sa: Så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel.»

13 Hver mann skyndte seg da og tok kappen sin og la den under ham øverst på trappen. De blåste i basun og sa: «Jehu er konge!»

14 Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji, fikk så i stand en sammensvergelse mot Joram. Joram hadde forsvart Ramot i Gilead, han og hele Israel, mot Hasael, Syrias konge,

15 men kong Joram selv hadde vendt tilbake til Jisre’el for å komme til krefter igjen etter sårene syrerne hadde påført ham, da han stred mot Hasael, Syrias konge. Jehu sa: «Hvis deres sjel er innstilt på det, så la ikke noen dra bort eller flykte fra byen for å gå og fortelle det i Jisre’el.»

16 Så kjørte Jehu bort i en vogn og dro til Jisre’el, for Joram var blitt liggende der. Akasja, kongen av Juda, hadde kommet ned for å besøke Joram.

17 Vaktmannen som sto i tårnet i Jisre’el, så flokken til Jehu da de kom. Han ropte: «Jeg ser en flokk!» Joram sa: «Hent en rytter og send ham for å møte dem, og la ham spørre: Er det bare fred?»

18 Så dro rytteren ut for å møte ham, og han sa: «Så sier kongen: Er det bare fred?» Jehu svarte: «Hva angår det deg om det er fred? Vend du om og følg meg!» Så meldte vaktmannen fra og sa: «Budbæreren dro ut til dem, men han kommer ikke tilbake.»

19 Da sendte han ut en annen rytter, som kom til dem og sa: «Så sier kongen: Er det bare fred?» Jehu svarte: «Hva angår det deg om det er fred? Vend du om og følg meg!»

20 Så meldte vaktmannen fra og sa: «Han dro ut til dem, men kommer ikke tilbake. Måten han kjører fram på, ligner på kjøringen til Jehu, Nimsjis sønn, for han kjører som en villmann.»

21 Da sa Joram: «Spenn for!» Vognen hans ble gjort klar, og så dro de ut, Joram, Israels konge, og Akasja, kongen av Juda, i hver sin vogn. De dro ut for å møte Jehu, og de møtte ham på eiendommen til jisre’elitten Nabot.

22 Da Joram fikk se Jehu, spurte han: «Er det bare fred, Jehu?» Da svarte han: «Hvilken fred, så lenge det er så mye av horelivet til din mor Jesabel, og det er så mye av hennes trolldom?»

23 Da snudde Joram og flyktet, og han sa til Akasja: «Forræderi, Akasja!»

24 Jehu tok et godt grep i buen sin og skjøt Joram mellom armene. Pilen kom ut ved hjertet hans, og han sank sammen i vognen.

25 Da sa Jehu til embetsmannen sin, Bidkar: «Ta ham opp og kast ham bort på eiendommen til jisre’elitten Nabot! For husk, da du og jeg red sammen bak hans far Akab, så la Herren denne byrden på ham:

26 «Sannelig, i går så Jeg blodet til Nabot og blodet til hans sønner,» sier Herren, «og på denne eiendommen vil Jeg gjengjelde deg,» sier Herren. Derfor skal du nå ta ham og kaste ham bort på dette jordstykket, etter Herrens Ord.»

27 Men da Akasja, kongen av Juda, så dette, flyktet han langs veien til Bet-Haggan. Så satte Jehu etter ham og ropte: «Slå ham ned, også ham, i vognen!» Og det skjedde ved oppstigningen til Gur, som er ved Jibleam. Deretter flyktet han til Megiddo og døde der.

28 Tjenerne hans kjørte ham i vognen til Jerusalem, og begravde ham i graven hans sammen med hans fedre i Davids by.

29 I det ellevte året til Joram, Akabs sønn, var Akasja blitt konge over Juda.

30 Da Jehu kom til Jisre’el, fikk Jesabel høre om det. Hun sminket øynene og pyntet seg på hodet, og kikket ut gjennom vinduet.

31 Da Jehu kom inn gjennom porten, ropte hun: «Er det bare fred, Simri, du din herres morder?»

32 Men han så opp mot vinduet og sa: «Hvem er det som er på min side? Hvem?» Da var det to, tre hoffmenn som kikket ned på ham.

33 Så sa han: «Kast henne ned!» Da kastet de henne ned, og noe av blodet hennes sprutet opp på muren og på hestene, og han lot henne trampe ned.

34 Da han hadde gått inn, spiste og drakk han. Så sa han: «Gå nå og se etter denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongsdatter.»

35 Så gikk de for å begrave henne, men de fant ikke mer av henne enn hodeskallen, føttene og hendene hennes.

36 Derfor kom de tilbake og fortalte ham dette. Han sa: «Dette er det Herrens Ord som Han talte ved sin tjener tisjbitten Elia og sa: På jordstykket ved Jisre’el skal hundene fortære kjøttet av Jesabel.

37 Liket av Jesabel skal bli som avfall på jorden, på jordstykket ved Jisre’el, så de ikke skal kunne si: Dette er Jesabel.»

Kapittel 10

1 Akab hadde sytti sønner i Samaria. Jehu skrev brev og sendte dem til Samaria, til lederne i Jisre’el, til de eldste, og til dem som oppfostret Akabs sønner. Han sa:

2 «Med det samme dette brevet kommer til dere, og siden sønnene til deres herre er hos dere, og dere har vogner og hester og en befestet by og våpen,

3 så skal dere velge ut den mest oppriktige av sønnene til deres herre, sette ham på sin fars trone og stride for deres herres hus.»

4 Men de ble meget redde og sa: «Se, de to kongene kunne ikke holde stand overfor ham. Hvordan kan da vi bli stående?»

5 Han som hadde overoppsynet med huset, han som hadde overoppsynet med byen, og de eldste og de som oppfostret sønnene, sendte bud til Jehu og sa: «Vi er dine tjenere, vi vil gjøre alt du sier til oss. Men vi vil ikke gjøre noen til konge. Gjør du bare det som er godt i dine øyne.»

6 Da skrev han et nytt brev til dem og sa: «Hvis dere er på min side og vil lyde min røst, skal dere hogge hodet av mennene, sønnene til deres herre, og komme til meg i Jisre’el på denne tiden i morgen.» Men kongens sønner, som var sytti menn, bodde sammen med de store mennene i byen, de som oppfostret dem.

7 Da brevet kom til dem, tok de kongens sønner og drepte dem, sytti menn, la hodene deres i kurver og sendte dem til ham i Jisre’el.

8 Så kom en budbærer og talte til ham og sa: «De har kommet med hodene til kongens sønner.» Han sa: «Legg dem i to hauger ved inngangen til porten til i morgen tidlig.»

9 Morgenen etter gikk han ut, steg fram og sa til hele folket: «Dere er rettferdige. Sannelig, det var jeg som fikk i stand sammensvergelsen mot min herre og drepte ham. Men hvem var det som drepte alle disse?

10 Nå skal dere forstå at ingenting skal falle til jorden av alt det Herrens Ord som Herren har talt om Akabs hus. For Herren har gjort det Han sa ved sin tjener Elia.»

11 Så slo Jehu i hjel alle som var igjen av Akabs hus i Jisre’el, og alle hans stormenn, nære bekjente og prester, helt til det ikke var flere igjen i live.

12 Han brøt opp, la ut og dro til Samaria. På veien, ved gjeternes Bet-Eked,

13 møtte Jehu brødrene til Akasja, kongen av Juda, og han sa: «Hvem er dere?» Da svarte de: «Vi er brødrene til Akasja. Vi har kommet ned for å hilse på kongens sønner og sønnene til dronningmoren.»

14 Han sa: «Ta dem levende!» Så tok de dem levende og drepte dem ved brønnen i Bet-Eked. De var førtito menn, og han lot ingen av dem bli igjen i live.

15 Da han dro derfra, møtte han Jona-dab, Rekabs sønn, som kom ham i møte. Han hilste på ham og sa til ham: «Er ditt hjerte oppriktig mot meg, slik mitt hjerte er mot ditt hjerte?» Jonadab svarte: «Det er det.» Jehu sa: «Hvis det er det, så gi meg hånden din!» Så ga han ham hånden sin, og han lot ham komme opp til seg i vognen.

16 Så sa han: «Bli med meg, og se hvor nidkjær jeg er for Herren.» Så lot de ham kjøre i vognen hans.

17 Da han kom til Samaria, drepte han alle som var igjen av Akabs slekt i Samaria, helt til han hadde utryddet dem alle, etter det Herrens Ord som Han hadde talt til Elia.

18 Så samlet Jehu hele folket og sa til dem: «Akab tjente Ba’al litt, Jehu vil tjene ham mye.

19 Kall derfor alle Ba’als profeter til meg, alle tjenerne hans og alle prestene hans. La ikke en eneste mann mangle, for jeg har et stort slaktoffer for Ba’al. Den som holder seg borte, skal ikke få leve.» Men Jehu handlet med list, for å utrydde dem som dyrket Ba’al.

20 Jehu sa: «Utrop en høytidelig samling for Ba’al!» Så utropte de en slik.

21 Så sendte Jehu bud omkring i hele Israel. Alle som dyrket Ba’al, kom, så det ikke var en eneste mann igjen som ikke hadde kommet. Så kom de inn i Ba’als hus, og Ba’als hus ble fullt fra den ene enden til den andre.

22 Han sa til den som hadde tilsyn med garderoben: «Hent fram kledninger til alle dem som dyrker Ba’al!» Så hentet han fram kledninger til dem.

23 Deretter gikk Jehu og Jonadab, Rekabs sønn, inn i Ba’als hus og sa til dem som dyrket Ba’al: «Undersøk og se etter at ingen som tjener Herren er her sammen med dere, men bare de som dyrker Ba’al.»

24 Så gikk de inn for å ofre slaktoffer og brennoffer. Jehu hadde utsett seg åtti menn som skulle stå utenfor, og han hadde sagt: «Hvis noen slipper unna av de mennene som jeg har overgitt i deres hender, skal den mannen bøte med livet for den andres liv.»

25 Så snart han var ferdig med å ofre brennofferet, sa Jehu til livvakten og til embetsmennene: «Gå inn og drep dem! La ikke noen komme ut!» Og de slo dem i hjel med sverdets egg. Deretter kastet livvaktene og embetsmennene dem ut, og de gikk inn i det indre rommet i Ba’als hus.

26 De bar støttene ut fra Ba’als hus og brente dem opp.

27 Så rev de ned Ba’als steinstøtte, og de rev også ned Ba’als hus og gjorde det til et avtrede, som det er til denne dag.

28 Slik ryddet Jehu Ba’al ut fra Israel.

29 Men Jehu omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Han omvendte seg ikke fra gullkalvene som var i Betel og Dan.

30 Herren sa til Jehu: «Fordi du har fremmet det som er godt, ved at du gjorde det som er rett i Mine øyne, og har gjort mot Akabs hus alt det som lå på Mitt hjerte, skal dine sønner sitte på Israels trone til fjerde slektsledd.»

31 Men Jehu brydde seg ikke om å vandre i Herren Israels Guds lov av hele sitt hjerte. For han skilte seg ikke med Jeroboams synder, han som hadde fått Israel til å synde.

32 I de dager begynte Herren å rive løs deler av Israel. Hasael erobret dem overalt i Israels grenseområder,

33 fra Jordan og østover: hele Gileadlandet, Gad, Ruben og Manasse, helt fra Aroer, som er ved Arnonelven, også Gilead og Basan.

34 De andre Jehus gjerninger, alt det han gjorde, og all hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

35 Så la Jehu seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Samaria. Deretter ble hans sønn Joakas konge i hans sted.

36 Den perioden Jehu var konge over Israel i Samaria, var tjueåtte år.

Kapittel 11

1 Da Atalja, Akasjas mor, så at hennes sønn var død, sto hun fram og utryddet alle som var av kongelig slekt.

2 Men Josjeba, kong Jorams datter, Akasjas søster, tok Joasj, Akasjas sønn, og førte ham vekk fra kongens sønner som skulle drepes. De gjemte ham og barnepiken hans på soverommet, skjult for Atalja, så han ikke ble drept.

3 Siden ble han gjemt i Herrens hus i seks år sammen med henne, mens Atalja hersket over landet.

4 I det sjuende året sendte Jojada bud og hentet førerne for hundre, fra livvakten og fra vokterne, og lot dem komme fram for seg i Herrens hus. Han sluttet en pakt med dem og tok dem i ed i Herrens hus, og viste dem kongens sønn.

5 Så befalte han dem og sa: «Dette er hva dere skal gjøre: Av dere som kommer på vakt på sabbaten, skal en tredjedel holde vakt over kongens hus,

6 en tredjedel skal være ved Surporten, og en tredjedel ved porten bak vokterne. Dere skal vokte huset, så det ikke blir revet ned.

7 Men de to avdelingene av dere som går av vakt på sabbaten, skal holde vakt over Herrens hus for kongen.

8 Men dere skal omringe kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden. Dere skal drepe den som vil trenge inn i rekkene. Både når han går ut og når han kommer inn, skal dere være hos kongen.»

9 Førerne for hundre gjorde etter alt det presten Jojada hadde befalt dem. Hver av dem tok de mennene sine som skulle på vakt på sabbaten, sammen med dem som gikk av vakt på sabbaten, og kom til presten Jojada.

10 Presten ga førerne for hundre de spydene og skjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Herrens hus.

11 Så sto vokterne oppstilt overalt rundt kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden, fra høyre side av huset til venstre side av huset, både ved alteret og ved huset.

12 Han førte kongens sønn ut, satte kronen på ham og ga ham Vitnesbyrdet. De gjorde ham til konge og salvet ham, og de klappet i hendene og sa: «Leve kongen!»

13 Da Atalja hørte ropet fra vokterne og folket, kom hun inn til folket i Herrens hus.

14 Hun så, og se, der sto kongen ved en søyle, slik skikken var. Lederne og trompet-blåserne sto sammen med kongen. Alt folket i landet gledet seg og blåste i trompeter. Da flerret Atalja klærne og ropte ut: «Forræderi! Forræderi!»

15 Men presten Jojada befalte førerne for hundre, befalingsmennene for hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene, og hver den som følger etter henne, skal dere drepe med sverd.» For presten hadde sagt: «La henne ikke bli drept i Herrens hus.»

16 Så la de hånd på henne. De gikk den veien hestene brukte inn til kongens hus, og der ble hun drept.

17 Deretter sluttet Jojada en pakt mellom Herren og kongen og folket, om at de skulle være Herrens folk, og en pakt også mellom kongen og folket.

18 Hele folket i landet gikk til Ba’als hus, og de rev det ned. De var nøye med å knuse både altrene og gudebildene i småbiter, og de drepte Mattan, presten for Ba’al, foran altrene. Presten utpekte embetsmenn over Herrens hus.

19 Så tok han med førerne over hundre, livvaktene, vokterne og hele folket i landet. De førte kongen ned fra Herrens hus og gikk veien gjennom vokternes port og videre til kongens hus. Så satte han seg på kongenes trone.

20 Alt folket i landet gledet seg. Byen var stille, for de hadde slått Atalja i hjel med sverdet i kongens hus.

21 Joasj var sju år gammel da han ble konge.

Kapittel 12

1 I det sjuende regjeringsåret til Jehu ble Joasj konge, og han var konge i Jerusalem i førti år. Hans mors navn var Sibja fra Be’er-Sjeba.

2 Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne så lenge presten Jojada underviste ham.

3 Men offerhaugene ble likevel ikke revet ned. Folket ofret fremdeles og brente røkelse på offerhaugene.

4 Joasj sa til prestene: «Alle pengene fra de hellige gavene som føres inn i Herrens hus, de pengene hver mann yter til folketellingen og de pengene hver mann yter til utløsningen, og alle de pengene som en mann av hjertet ønsker å bringe inn i Herrens hus,

5 skal prestene selv ta imot, hver av dem det som kommer fra hans kjenninger. De skal utbedre sprekkene i huset overalt der det finnes noen revne.»

6 Men i det tjuetredje regjeringsåret til kong Joasj hadde prestene ennå ikke utbedret sprekkene i huset.

7 Derfor kalte kong Joasj presten Jojada og de andre prestene til seg, og sa til dem: «Hvorfor har dere ikke utbedret sprekkene i huset? Derfor skal dere ikke lenger ta imot mer penger fra kjenningene deres, men gi dem fra dere, så sprekkene i huset kan bli utbedret.»

8 Prestene gikk med på at de verken skulle ta imot mer penger fra folket eller utbedre sprekkene i huset.

9 Så tok presten Jojada en kiste, boret et hull i lokket på den, og satte den ved siden av alteret, på høyre side når en kommer inn i Herrens hus. Prestene som voktet døren, la alle pengene som ble ført inn i Herrens hus, ned i den.

10 Hver gang de så at det var kommet mye penger i kisten, skjedde det at kongens skriver og øverstepresten kom og la det alt i sekker, og de talte opp pengene som ble funnet i Herrens hus.

11 Pengene som var veid opp, ga de i hendene til dem som gjorde arbeidet, de som hadde overoppsyn med Herrens hus. De veide videre ut til snekkerne og bygningsmennene som arbeidet på Herrens hus,

12 og til murerne og steinhoggerne, og videre til kjøp av tømmer og hogd stein, slik at sprekkene i Herrens hus kunne bli utbedret, og til det som ellers var nødvendig for å sette huset i stand.

13 Av de pengene som ble ført inn i Herrens hus, ble det likevel ikke lagd kar av sølv, vekesakser, stenkeskåler, trompeter, redskaper av gull eller redskaper av sølv til Herrens hus.

14 Men de ga dem til arbeiderne, og de brukte dem til å utbedre Herrens hus.

15 De krevde heller ikke regnskap fra de mennene som fikk pengene for å betale arbeiderne, for de gjorde alt med troskap.

16 Pengene fra skyldofrene og pengene fra syndofrene ble ikke ført inn i Herrens hus. De tilhørte prestene.

17 På den tiden dro Syrias konge, Hasael, opp og stred mot Gat og inntok den. Så vendte Hasael ansiktet mot Jerusalem, for å dra opp mot den.

18 Joasj, kongen av Juda, tok alle de hellige gjenstandene etter sine fedre, Josjafat, Joram og Akasja, kongene av Juda, alt de hadde helliget, og hans egne hellige ting og alt gullet som fantes i skattkamrene i Herrens hus og i kongens hus, og sendte det alt til Hasael, Syrias konge. Så dro han bort fra Jerusalem.

19 De andre gjerningene til Joasj og alt det han gjorde, er ikke alt det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda?

20 Tjenerne hans sto fram og fikk i stand en sammensvergelse, og de drepte Joasj i huset ved Millo, på veien ned til Silla.

21 For Josakar, Sjimats sønn, og Josabad, Sjomers sønn, tjenerne hans, slo ham. Så døde han, og de begravde ham sammen med hans fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Amasja konge i hans sted.

Kapittel 13

1 I det tjuetredje regjeringsåret til Joasj, Akasjas sønn, kongen av Juda, ble Joakas, Jehus sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i sytten år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og han fulgte Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde. Han omvendte seg ikke fra dem.

3 Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han overga dem for all tid i Hasaels hånd, Syrias konge, og i Benhadads hånd, Hasaels sønn.

4 Så bønnfalt Joakas Herren, og Herren hørte på ham. For Han så hvordan Israel ble undertrykt, for kongen i Syria undertrykte dem.

5 Så ga Herren Israel en befrier, så de ble fridd ut fra syrernes hånd. Og Israels barn fikk bo i teltene sine som før.

6 Likevel omvendte de seg ikke fra syndene til Jeroboams hus, han som hadde fått Israel til å synde. Men de vandret i dem. Asjerapælen ble også stående i Samaria.

7 For Han lot bare femti hestfolk, ti vogner og ti tusen fotsoldater bli igjen av Joakas’ hær. For kongen i Syria hadde ødelagt dem og gjort dem lik støvet som trampes ned.

8 De andre Joakas’ gjerninger, alt det han gjorde, og hans store makt, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

9 Så la Joakas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Samaria. Deretter ble hans sønn Joasj konge i hans sted.

10 I det trettisjuende regjeringsåret til Joasj, kongen av Juda, ble Joasj, Joakas’ sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i seksten år.

11 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra alle Jeroboam, Nebats sønns synder, han som fikk Israel til å synde, men han vandret i dem.

12 De andre gjerningene til Joasj, alt det han gjorde, og hans store makt, som han utviste da han stred mot Amasja, kongen av Juda, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

13 Så la Joasj seg til hvile hos sine fedre. Deretter satte Jeroboam seg på hans trone. Joasj ble begravd i Samaria, sammen med de andre kongene i Israel. Elisja dør

14 Elisja var blitt syk av den sykdommen som han også døde av. Da kom Joasj, Israels konge ned til ham, gråt over ansiktet hans og sa: «Min far, min far, Israels vogner og hestfolk!»

15 Elisja sa til ham: «Hent en bue og noen piler!» Så hentet han seg en bue og noen piler.

16 Så sa han til kongen i Israel: «Legg hånden din på buen!» Så la han hånden på den, og Elisja la hendene sine på hendene til kongen.

17 Så sa han: «Åpne vinduet mot øst!» Og han åpnet det. Da sa Elisja: «Skyt!» Og han skjøt. Han sa: «Herrens pil til utfrielse og pilen til utfrielse fra Syria. For du skal slå syrerne ved Afek helt til du har gjort ende på dem.»

18 Da sa han: «Ta pilene!» Så tok han dem. Han sa til kongen i Israel: «Slå på jorden!» Så slo han tre ganger, og så stanset han.

19 Guds mann ble vred på ham og sa: «Du skulle ha slått fem eller seks ganger. Da ville du ha slått Syria til du hadde gjort ende på dem. Men nå skal du bare slå Syria tre ganger.»

20 Så døde Elisja, og de begravde ham. Også om våren det året kom flokkene fra Moab og plyndret landet.

21 Slik skjedde det at mens de holdt på å begrave en mann, fikk de plutselig øye på en flokk som kom for å plyndre. Da la de mannen ned i graven til Elisja. Men da mannen kom ned og rørte ved knoklene til Elisja, våknet han til live og sto på beina.

22 Hasael, Syrias konge, undertrykte Israel så lenge Joakas levde.

23 Men Herren var nådig mot dem, hadde medynk med dem og vendte seg til dem på grunn av sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Han ville ennå ikke utrydde dem eller kaste dem bort fra sitt ansikt.

24 Hasael, Syrias konge, døde. Så ble hans sønn Benhadad konge i hans sted.

25 Joasj, Joakas’ sønn, tok byene tilbake fra Benhadads hånd, Hasaels sønn, de byene han hadde tatt fra hans far Joakas’ hånd i krigen. Tre ganger beseiret Joasj ham og tok Israels byer tilbake.

Kapittel 14

1 I det andre regjeringsåret til Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, ble Amasja konge. Han var Joasjs sønn, kongen av Juda.

2 Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjueni år. Hans mors navn var Joaddan fra Jerusalem.

3 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke slik som sin far David. Han gjorde alt det hans far Joasj hadde gjort.

4 Men offerhaugene ble ikke revet ned, og folket ofret fremdeles og brente røkelse på offerhaugene.

5 Så snart han hadde kongedømmet fast i sin hånd, henrettet han tjenerne sine, de som hadde myrdet hans far, kongen.

6 Men mordernes barn drepte han ikke, etter det som er skrevet i Moses’ lovbok, der Herren befalte og sa: «Fedre skal ikke dø for sine barns skyld, og barn skal ikke dø for sine fedres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd.»

7 Han drepte ti tusen edomitter i Saltdalen, og han tok Sela i striden og kalte den med navnet Jokte’el, som den heter til denne dag.

8 Så sendte Amasja budbærere til Joasj, sønn av Joakas, sønn av Jehu, Israels konge, og sa: «Kom, la oss møte hverandre i nærkamp!»

9 Men Joasj, Israels konge, sendte bud til Amasja, kongen av Juda, og sa: «Torne-busken i Libanon sendte bud til sederen i Libanon og sa: Gi din datter som kone til min sønn! Men et vilt dyr i Libanon kom farende og trampet tornebusken ned.

10 Du har sannelig beseiret Edom, og du er blitt overmodig. Ros deg av den ære og hold deg hjemme! For hvorfor skulle du legge deg opp i ondskap, så du må falle, både du og Juda sammen med deg?»

11 Men Amasja ville ikke høre. Derfor dro Joasj, Israels konge, ut. Så møtte han og Judakongen Amasja hverandre ved Bet-Sjemesj, som tilhører Juda.

12 Juda ble slått av Israel, og hver mann flyktet til sitt telt.

13 Israels konge, Joasj, fanget Amasja, kongen av Juda, sønn av Joasj, sønn av Akasja, ved Bet-Sjemesj. Han dro opp til Jerusalem og rev ned Jerusalems mur fra Efraimporten til Hjørneporten, fire hundre alen.

14 Han tok alt gullet og sølvet, alle redskapene som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. I tillegg tok han gisler, og vendte tilbake til Samaria.

15 De andre gjerningene Joasj gjorde, hans sto-re makt og hvordan han stred mot Amasja, kongen av Juda, er ikke det skrevet ned i krø-nikeboken om kongene i Israel?

16 Så la Joasj seg til hvile hos sine fedre, han ble begravd i Samaria hos Israels konger. Deretter ble hans sønn Jeroboam konge i hans sted.

17 Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, levde i femten år etter at Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, var død.

18 De andre Amasjas gjerninger, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om Judas konger?

19 De fikk i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem, og han flyktet til Lakisj. Men de sendte noen etter ham til Lakisj og drepte ham der.

20 Så kjørte de ham derfra med hester, og han ble begravet i Jerusalem, hos sine fedre i Davids stad.

21 Alt folket i Juda tok Asarja, som var seksten år gammel, og gjorde ham til konge i stedet for hans far Amasja.

22 Han bygde Eilat og vant den tilbake til Juda etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre.

23 I det femtende regjeringsåret til Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, ble Jeroboam konge i Samaria. Han var sønn av Joasj, Israels konge. Han var konge i førtien år.

24 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra alle Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde.

25 Han vant tilbake Israels landområder fra Lebo-Hamat og helt til Arabasjøen, etter Herren Israels Guds Ord, det Han hadde talt ved sin tjener Jona, Amittais sønn, profeten fra Gat-Hefer.

26 For Herren hadde sett at Israel var i meget dyp nød. Verken for slave eller fri var det noen hjelper for Israel.

27 Herren hadde ikke sagt at Han ville utslette Israels navn under himmelen. Men Han reddet dem ved Jeroboams hånd, Joasjs sønn.

28 De andre Jeroboams gjerninger og alt det han gjorde, hans store makt, hvordan han gikk til strid, og hvordan han erobret det som hadde tilhørt Juda fra Damaskus og Hamat, og tok det tilbake til Israel, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

29 Så la Jeroboam seg til hvile hos sine fedre, Israels konger. Deretter var hans sønn Sakarja konge i hans sted.

Kapittel 15

1 I det tjuesjuende regjeringsåret til Jeroboam, Israels konge, ble Asarja konge. Han var sønn av Amasja, kongen av Juda.

2 Han var seksten år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtito år. Hans mors navn var Jekolja fra Jerusalem.

3 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik hans far Amasja hadde gjort.

4 Men offerhaugene ble ikke revet ned. Fremdeles ofret folket og brente røkelse på offerhaugene.

5 Så rørte Herren ved kongen, så han ble spedalsk til den dagen han døde. Derfor bodde han i et hus for seg selv. Jotam, kongens sønn, foresto kongens hus og var dommer for folket i landet.

6 De andre Asarjas gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om kongene i Juda?

7 Så la Asarja seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham sammen med hans fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Jotam konge i hans sted.

8 I det trettiåttende regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, var Sakarja, Jeroboams sønn, konge over Israel i Samaria i seks måneder.

9 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort. Han vendte seg ikke bort fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde.

10 Da fikk Sjallum, Jabesjs sønn, i stand en sammensvergelse mot ham. Han slo og drepte ham rett foran folket. Han ble konge i hans sted.

11 De andre Sakarjas gjerninger, sannelig, de er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel.

12 Dette var Herrens Ord, det Han talte til Jehu og sa: «Dine sønner skal sitte på Israels trone til fjerde slektsledd.» Slik ble det.

13 Sjallum, Jabesjs sønn, ble konge i det tretti-niende regjeringsåret til Ussia, kongen av Juda. Han var konge en måned i Samaria.

14 For Menahem, Gadis sønn, dro opp fra Tirsa og kom til Samaria. I Samaria slo han Sjallum, Jabesjs sønn, og drepte ham. Han ble konge i hans sted.

15 De andre gjerningene til Sjallum og den sammensvergelsen han fikk i stand, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel.

16 På den tiden gikk Menahem ut fra Tirsa og angrep Tappuah, alle som var der og hele området som hørte til. Han angrep den fordi de ikke ville overgi seg. Han skar opp alle kvinnene som var med barn der.

17 I det trettiniende regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, ble Menahem, Gadis sønn, konge over Israel. Han regjerte i Samaria i ti år.

18 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Så lenge han levde, omvendte han seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde.

19 Pul, Assyrias konge, kom inn mot landet. Menahem ga Pul tusen talenter sølv, så han skulle holde sin hånd over ham og hans grep om kongedømmet skulle bli styrket.

20 Menahem tok inn pengene fra Israel, fra alle de rike. Femti sekel sølv ble pålagt hver mann, som skulle gis til kongen i Assyria. Så vendte Assyrias konge tilbake, og han ble ikke lenger i landet.

21 De andre Menahems gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel?

22 Så la Menahem seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Pekahja konge i hans sted.

23 I det femtiende regjeringsåret til Asarja, kon-gen i Juda, ble Pekahja, Menahems sønn, konge over Israel i Samaria. Han re-gjer-te i to år.

24 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde.

25 Pekah, Remaljas sønn, var en av em-bets- mennene hans. Han fikk i stand en sammen svergelse mot ham, og sammen med Argob og Arje drepte han ham i Samaria, i festningen til kongens hus. Sammen med ham var det femti menn fra Gilead. Han drepte ham og ble konge i hans sted.

26 De andre Pekahjas gjerninger og alt det han gjorde, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel.

27 I det femtiandre regjeringsåret til Asarja, kongen av Juda, ble Pekah, Remaljas sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i tjueto år.

28 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg ikke fra Jeroboam, Nebats sønns synder, han som hadde fått Israel til å synde.

29 I Israels konge Pekahs dager kom Tiglat-Pileser, Assyrias konge, og tok Ijjon, Abel-Bet-Ma’aka, Janoak, Kedesj, Hasor, Gilead og Galilea, hele Naftalis land. Han bortførte dem til Assyria.

30 Deretter fikk Hosea, Elas sønn, i stand en sammensvergelse mot Pekah, Remaljas sønn, og han slo ham og drepte ham. I det tjuende regjeringsåret til Jotam, Ussias sønn, ble så han konge i hans sted.

31 De andre Pekahs gjerninger og alt det han gjorde, sannelig, det er skrevet ned i krønikeboken om kongene i Israel.

32 I det andre regjeringsåret til Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, ble Jotam konge. Han var sønn av Ussia, kongen av Juda.

33 Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten år. Hans mors navn var Jerusja, Sadoks datter.

34 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han gjorde etter alt det hans far Ussia hadde gjort.

35 Men offerhaugene ble ikke revet ned. Fremdeles ofret folket og brente røkelse på offerhaugene. Han bygde den øvre porten på Herrens hus.

36 De andre Jotams gjerninger og det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om kongene i Juda?

37 I de dager begynte Herren å sende Resin, Syrias konge, og Pekah, Remaljas sønn, mot Juda.

38 Så la Jotam seg til hvile hos sine fedre, og ble begravd sammen med sine fedre i hans far Davids by. Deretter ble hans sønn Akas konge i hans sted.

Kapittel 16

1 I det syttende regjeringsåret til Pekah, Remaljas sønn, ble Akas konge. Han var sønn av Jotam, kongen av Juda.

2 Akas var tjue år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten år. Han gjorde ikke det som var rett i Herren sin Guds øyne, slik hans far David hadde gjort.

3 Men han vandret på samme vei som Israels konger. Sannelig, han fikk også sin sønn til å gå gjennom ilden, etter hedningefolkenes styggedommer, dem Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.

4 Han ofret og brente røkelse på offer-haugene, på høydene og under hvert grønt tre.

5 Resin, Syrias konge, og Pekah, Remaljas sønn, Israels konge, kom så opp til Jerusalem for å gå til strid. De beleiret Akas, men de klarte ikke å beseire dem.

6 Resin, Syrias konge, erobret Eilat for Syria på den tiden. Han drev jødene ut fra Eilat. Så dro edomittene til Eilat, og de bor der til denne dag.

7 Så sendte Akas budbærere til Tiglat-Pileser, Assyrias konge, og sa: «Jeg er din tjener og din sønn. Kom opp og redd meg fra Syrer-kongens hånd, og fra Israels konges hånd, de som har reist seg mot meg.»

8 Akas tok det sølvet og gullet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus, og sendte det som gave til Assyrias konge.

9 Da hørte Assyrias konge på ham. Assyrias konge dro opp mot Damaskus og tok den, bortførte folket til Kir og drepte Resin.

10 Kong Akas dro til Damaskus for å møte Tiglat-Pileser, Assyrias konge, og han så alteret i Damaskus. Kong Akas sendte bud til presten Uria med utformingen og modellen av alteret, slik det var blitt lagd.

11 Så bygde presten Uria alteret slik som modellen kong Akas hadde sendt fra Damaskus. Presten Uria fikk gjort det ferdig før kong Akas kom tilbake fra Damaskus.

12 Da kongen kom tilbake fra Damaskus og fikk se alteret, gikk kongen fram til alteret og ofret på det.

13 Så lot han brennofferet og grøde-offeret gå opp i røyk. Han helte ut drikkofferet og stenket blodet av fredsofferet på alteret.

14 Bronsealteret som sto foran Herrens ansikt, tok han også bort fra forsiden av huset, fra det stedet det hadde mellom det nye alteret og Herrens hus, og satte det på nordsiden av det nye alteret.

15 Så befalte kong Akas presten Uria og sa: «På det store alteret skal du la brennofferet for morgenen gå opp i røyk, sammen med grødeofferet for kvelden, kongens brennoffer og grødeofferet hans, sammen med brennofferet fra hele folket i landet, grødeofferet og drikkofferet deres. Alt blodet fra brennofferet og alt blodet fra slaktofrene skal du stenke på det. Men bronsealteret skal jeg ha, så jeg kan spørre om råd.»

16 Så gjorde presten Uria etter alt det kong Akas hadde befalt.

17 Kong Akas skar bort sidene på vognene og tok renselseskarene ned fra dem. Han tok havet ned fra bronseoksene som sto under det, og satte det på en steinlagt plass.

18 For Assyrias konges skyld tok han også bort sabbatsgangen med tak over, den de hadde bygd i huset, og han tok bort kongens ytre inngang fra Herrens hus.

19 De andre gjerningene Akas gjorde, er ikke de skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda?

20 Så la Akas seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble hans sønn Hiskia konge i hans sted.

Kapittel 17

1 I det tolvte regjeringsåret til Akas, kongen av Juda, ble Hosea, Elas sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i ni år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som de kongene i Israel som hadde vært før ham.

3 Salmanassar, Assyrias konge, dro opp mot ham. Hosea ble vasallen hans og måtte betale skatt til ham.

4 Men Assyrias konge avslørte en sammen-svergelse som Hosea hadde fått i stand. For han hadde sendt utsendinger til Sa’is, Egypts konge, og betalte ikke lenger skatt til Assyrias konge, slik han hadde gjort i år etter år. Derfor stengte Assyrias konge ham inne og holdt ham i fengsel.

5 Assyrias konge dro gjennom hele landet, og han rykket opp mot Samaria og beleiret den i tre år.

6 I det niende regjeringsåret til Hosea inntok Assyrias konge Samaria og førte Israel bort til Assyria. Han lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media.

7 Dette skjedde fordi Israels barn hadde syndet mot Herren deres Gud, Han som hadde ført dem opp fra landet Egypt, ut av faraos hånd, Egypts konge. Men de hadde likevel fryktet andre guder.

8 De hadde vandret etter skikkene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt, og etter skikkene som kongene i Israel selv hadde lagd.

9 I smug gjorde Israels barn gjerninger som det ikke var rett å gjøre mot Herren. De bygde seg opp offerhauger i alle byene sine, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by.

10 De reiste seg steinstøtter og Asjera-pæler på hver høyde og under hvert grønt tre.

11 De brente røkelse der på alle offerhaugene, på samme måte som hedningefolkene hadde gjort, dem Herren hadde drevet bort fra deres ansikt. De gjorde onde gjerninger som egget Herren til vrede.

12 For de dyrket avguder, enda Herren hadde sagt: «Dere skal ikke gjøre dette.»

13 Men Herren vitnet mot Israel og mot Juda ved alle Hans profeter, ved hver seer, og sa: «Vend om fra deres onde veier, og hold Mine bud og Mine forskrifter, etter hele den loven som Jeg bød deres fedre, og som Jeg sendte til dere ved Mine tjenere profetene.»

14 Likevel ville de ikke høre, men de gjorde nakkene stive, på samme måten som nakkene også hadde vært stive på deres fedre, de som ikke trodde på Herren deres Gud.

15 De forkastet Hans forskrifter og Hans pakt, den Han hadde sluttet med deres fedre, og Hans vitnesbyrd, det Han hadde vitnet mot dem. De fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og ble selv tomme, og de fulgte etter hedningefolkene som bodde rundt dem, dem Herren hadde befalt at de ikke skulle følge etter.

16 Men de forlot alle budene fra Herren deres Gud og lagde seg et støpt gudebilde, to kalver, og de lagde seg en Asjera-pæl, og tilba hele himmelens hærskare og dyrket Ba’al.

17 De fikk sine sønner og døtre til å gå gjennom ilden, de drev med spådom og tydet varsler, og solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så de egget Ham til vrede.

18 Derfor ble Herren meget vred på Israel, og Han støtte dem bort fra sitt ansikt. Bare Juda stamme ble alene igjen.

19 Men heller ikke Juda holdt budene fra Herren deres Gud, men de vandret etter de skikkene Israel selv hadde lagd.

20 Derfor forkastet Herren hele Israels slekt, fornedret dem og overga dem i hendene på røverflokker, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt.

21 For Han hadde revet Israel bort fra Davids hus, og de gjorde Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Så tvang Jeroboam Israel bort fra å følge Herren, og han forførte dem til å gjøre stor synd.

22 For Israels barn vandret i alle de syndene som Jeroboam hadde gjort. De omvendte seg ikke fra dem

23 før Herren hadde støtt Israel bort fra sitt ansikt, slik Han hadde sagt ved alle sine tjenere profetene. Så ble Israel bortført fra sitt eget land til Assyria, slik de er til denne dag.

24 Så hentet kongen i Assyria folk fra Babylon, fra Kuta, fra Avva, fra Hamat og Sefarvajim, og lot dem bo i byene i Samaria, i stedet for Israels barn. De tok Samaria i eie og bodde i byene som var der.

25 Men i begynnelsen av den tiden de bodde der, var det slik at de ikke fryktet Herren. Derfor sendte Herren løver inn iblant dem, og de drepte noen av dem.

26 Da talte de til Assyrias konge og sa: «De folkeslagene som du har flyttet og latt få bosette seg i Samarias byer, kjenner ikke ordningen til den Gud som er i landet. Derfor har Han sendt løver inn blant dem, og sannelig, de dreper dem fordi de ikke kjenner ordningen til den Gud som er i landet.»

27 Da ga Assyrias konge en befaling og sa: «En av prestene som dere har tatt med derfra, skal dere sende tilbake dit. De skal dra av sted og bo der, og han skal lære dem ordningen som gjelder for den Gud som er i landet.»

28 En av prestene som de hadde bortført fra Samaria, kom da og bosatte seg i Betel. Han underviste dem om hvordan de skulle frykte Herren.

29 Men det ene folkeslaget etter det andre fortsatte å lage sine egne guder, og de satte dem opp i husene som samaritanene hadde lagd på offerhaugene, hvert folkeslag i de byene der de bodde:

30 Mennene fra Babylon lagde Sukkot-Benot, mennene fra Kut lagde Nergal, mennene fra Hamat lagde Asjima,

31 og avittene lagde Nibhas og Tartak, og sefarvittene brente sine sønner på ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajims guder.

32 Samtidig som de fryktet Herren, utpekte de noen fra hver gruppe til å være prester for seg ved offerhaugene. De ofret for dem i husene på offerhaugene.

33 De fryktet Herren, men likevel dyrket de sine egne guder, etter skikken til de folkeslagene de var blitt bortført fra.

34 Helt til denne dag fortsetter de med å følge de tidligere skikkene. De frykter ikke Herren, og de følger ikke sine forskrifter og sine ordninger, eller den loven og de budene som Herren hadde befalt Jakobs barn, ham som Han kalte Israel.

35 Det var med dem Herren sluttet en pakt og bød dem og sa: «Dere skal ikke frykte andre guder, og heller ikke tilbe dem eller tjene dem eller ofre til dem.

36 Men Herren, Han som førte dere opp fra landet Egypt med stor kraft og med utrakt arm, Ham skal dere frykte, Ham skal dere tilbe, og til Ham skal dere ofre.

37 De forskriftene, ordningene, de lovene og de budene Han skrev for dere, skal dere ta dere i vare så dere holder alle dager. Dere skal ikke frykte andre guder.

38 Den pakten som jeg har sluttet med dere, skal dere ikke glemme, og dere skal ikke frykte andre guder.

39 Men Herren deres Gud skal dere frykte. Han skal fri dere ut fra alle deres fienders hånd.»

40 Men de ville ikke lyde, men de fulgte sine tidligere skikker.

41 Disse folkeslagene fryktet Herren, men likevel dyrket de sine utskårne gudebilder. Også deres barn og deres barnebarn har fortsatt med å gjøre som sine fedre gjorde, helt til denne dag.

Kapittel 18

1 I det tredje regjeringsåret til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Hiskia, sønn av Akas, kongen av Juda, ble konge.

2 Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjueni år. Hans mors navn var Abi, Sakarjas datter.

3 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt slik hans far David hadde gjort.

4 Han rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned Asjerapælen, og den kobberslangen Moses hadde lagd, knuste han i småbiter. For helt til de dager hadde Israels barn brent røkelse for den og kalt den Nehusjtan.

5 Han satte sin lit til Herren, Israels Gud, slik at det ikke var noen som ham, verken blant alle kongene i Juda som kom etter ham, eller blant dem som hadde vært før ham.

6 For han klynget seg til Herren. Han vek ikke av fra å følge Ham, men holdt Hans bud, dem Herren bød Moses.

7 Herren var med ham. Han hadde framgang overalt hvor han gikk fram. Han gjorde opprør mot Assyrias konge, og han tjente ham ikke lenger.

8 Han la filisterne under seg helt bort til Gasa og grenseområdene der, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by.

9 I det fjerde regjeringsåret til kong Hiskia, som var det sjuende året til Hosea, Elas sønn, Israels konge, skjedde det at Salmanassar, Assyrias konge, kom opp mot Samaria og beleiret den.

10 Da det var gått tre år, inntok de den. Det var i det sjette regjeringsåret til Hiskia, det vil si det niende regjeringsåret til Hosea, Israels konge, at Samaria ble inntatt.

11 Assyrias konge bortførte så Israel til Assyria, og lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media,

12 for de hadde ikke hørt på Herren deres Guds røst, men de overtrådte Hans pakt og alt det Herrens tjener Moses hadde befalt. De ville verken høre eller gjøre etter dem.

13 I det fjortende regjeringsåret til kong Hiskia kom Sankerib, Assyrias konge, opp mot alle de befestede byene i Juda og inntok dem.

14 Da sendte Hiskia, kongen av Juda, bud til Assyrias konge ved Lakisj, og sa: «Jeg har syndet, vend deg bort fra meg! Uansett hva du pålegger meg, så vil jeg betale.» Assyrias konge påla Hiskia, kongen av Juda, tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull.

15 Så ga Hiskia ham alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus.

16 Den gangen lot Hiskia gullet bli revet av dørene i Herrens tempel, og fra søylene som Hiskia, kongen av Juda, hadde kledd. Alt ga han til Assyrias konge.

17 Deretter sendte Assyrias konge tartanen, rabsarisen og rabsaken fra Lakisj med en stor hær mot Jerusalem, til kong Hiskia. De dro opp og kom til Jerusalem. Da de hadde kommet opp, gikk de og stilte seg ved vannledningen fra den øvre dam, som var ved landeveien til Vaskervollen.

18 Da de hadde ropt til kongen, kom Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og historieskriveren Joak, Asafs sønn, ut til dem.

19 Da sa rabsaken til dem: «Si nå til Hiskia: Så sier den store kongen, Assyrias konge: Hvilken trygghet har du, som du setter din lit til?

20 Du taler om planer og kraft til strid. Men dette er bare ord. Hvem er det du setter din lit til, siden du gjør opprør mot meg?

21 Se nå! Som stav setter du din lit til et knekket siv, Egypt. Men når en mann lener seg til den, vil den trenge inn i hånden hans og gjennombore den. Slik er farao, kongen i Egypt, for alle dem som setter sin lit til ham.

22 Men hvis dere sier til meg: «Vi setter vår lit til Herren vår Gud», er det da ikke Hans offerhauger og altere Hiskia har revet ned, han som sa til Juda og Jerusalem: «Foran dette alteret i Jerusalem skal dere tilbe»?

23 Derfor vil jeg oppfordre deg til å avlegge et løfte til min herre, Assyrias konge, så skal jeg gi deg to tusen hester, hvis du på din side kan skaffe ryttere til dem.

24 Hvordan skal du kunne drive tilbake en eneste embetsmann blant de minste av min herres tjenere, og sette din lit til Egypt for vogner og hestfolk?

25 Er det ikke etter Herrens vilje jeg nå har kommet opp mot dette stedet for å ødelegge det? Herren sa jo til meg: «Gå opp mot dette landet og ødelegg det!»»

26 Da sa Eljakim, Hilkias sønn, sammen med Sjebna og Joak til rabsaken: «Tal til dine tjenere på arameisk, for det forstår vi. Men tal ikke til oss på hebraisk mens folket på muren hører på.»

27 Men rabsaken svarte dem: «Er det til deres herre og til dere min herre har sendt meg for å tale disse ordene, og ikke til mennene som sitter på muren, de som må spise sin egen avføring og drikke sin egen urin sammen med dere?»

28 Så sto rabsaken opp og ropte på hebraisk med høy røst. Han talte og sa: «Hør ordene fra den store kongen, Assyrias konge!

29 Så sier kongen: La ikke Hiskia narre dere, for han vil ikke kunne fri dere ut fra hans hånd.

30 La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: «Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assyrias konges hånd.»

31 Hør ikke på Hiskia! For så sier Assyrias konge: Betal skatt til meg og slutt fred med meg og kom ut til meg! Da skal dere alle få spise av deres eget vintre og fikentre, og dere skal alle få drikke vann fra deres egen brønn.

32 Slik skal det være helt til jeg kommer og tar dere bort til et land som ligner deres eget, et land med korn og most, brød og vingårder, olivenlunder og honning, så dere skal leve og ikke dø. Men hør ikke på Hiskia, ellers vil han forføre dere til å si: «Herren skal fri oss ut.»

33 Er det vel noen av folkeslagenes guder som i det hele tatt har fridd sitt land ut fra Assyrias konges hånd?

34 Hvor er gudene til Hamat og Arpad? Hvor er gudene til Sefarvajim og Hena og Ivva? Sannelig, har de fridd Samaria ut fra min hånd?

35 Hvem er det blant alle lands guder som har fridd sine land ut fra min hånd, så Herren skulle kunne fri Jerusalem ut fra min hånd?»

36 Men folket tidde og svarte ham ikke med et ord. For kongens bud lød slik: «Svar ham ikke!»

37 Eljakim, Hilkias sønn, som hadde overoppsyn med slottet, statsskriveren Sjebna og Joak, Asafs sønn, historieskriveren, kom så til Hiskia med flerrede klær. De fortalte ham rabsakens ord.

Kapittel 19

1 Da kong Hiskia fikk høre dette, flerret han klærne sine, dekket seg med sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.

2 Så sendte han Eljakim, som hadde over-oppsynet med slottet, og statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene til profeten Jesaja, Amos’ sønn. De var kledd i sekkestrie.

3 De sa til ham: «Så sier Hiskia: Denne da-gen er en dag med trengsel, tukt og guds-bespottelse. For barna har kommet til åpningen på livmoren, men det er ingen styrke til å føde dem.

4 Det kan være at Herren din Gud vil høre alle ordene rabsaken har talt, han som hans herre, Assyrias konge, har sendt for å spotte Den levende Gud, og at Han så straffer ham for ordene som Herren din Gud har hørt. Bær derfor fram en bønn for den resten som ennå er igjen.»

5 Da kom kong Hiskias tjenere til Jesaja.

6 Jesaja sa til dem: «Så skal dere si til deres herre: Så sier Herren: Frykt ikke for ordene som du har hørt, de ordene som tjenerne til Assyrias konge har hånet Meg med.

7 Sannelig, Jeg skal gi ham en ånd som gjør at han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land. Jeg skal la ham falle for sverdet i sitt eget land.»

8 Så vendte rabsaken tilbake og fant Assyrias konge i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde reist fra Lakisj.

9 Kongen hørte om Tirhaka, kongen i Kusj: «Se, han har kommet ut for å gå til strid mot deg.» Så sendte han igjen budbærere til Hiskia og sa:

10 «Slik skal dere tale til Hiskia, kongen av Juda, og si: La ikke din Gud, som du setter din lit til, narre deg og si: Jerusalem skal ikke bli overgitt i assyrerkongens hånd.

11 Se! Du har hørt hva Assyrias konger har gjort med alle landene, ved at de har ødelagt dem fullstendig. Og så skulle du bli utfridd?

12 Har vel folkeslagenes guder utfridd dem som mine fedre har ødelagt, Gosan og Karan og Resef, og folket fra Eden som var i Telassar?

13 Hvor er Hamats konge, Arpads konge og kongen i byen Sefarvajim, og i Hena og Ivva?»

14 Hiskia tok imot brevet fra budbærernes hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herrens ansikt.

15 Så ba Hiskia framfor Herrens ansikt og sa: «Herre, Israels Gud, Den som troner over kjerubene, Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har gjort himmelen og jorden

16 Bøy Ditt øre, Herre, og hør! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør ordene fra Sankerib, dem han har sendt for å håne Den Levende Gud.

17 Sannelig, Herre, Assyrias konger har lagt folkeslagene og landene deres øde,

18 og de har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor ødela de dem.

19 Derfor, Herre vår Gud, ber jeg nå: Frels oss fra hans hånd, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at Du er Herren Gud, Du alene.»

20 Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: Alt det du har båret fram for Meg i bønn om Sankerib, Assyrias konge, har Jeg hørt.

21 Dette er det ordet Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, har foraktet og spottet deg. Jerusalems datter har ristet på hodet bak din rygg.

22 Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du løftet din røst? Sannelig, du har løftet dine øyne høyt mot Israels Hellige!

23 Ved dine budbærere har du hånet Herren og sagt: «Med mine mange vogner kom jeg opp til fjellenes topp, opp til Libanons grenser. Jeg hogger ned de høye sedrene der, også de beste sypresstrærne som vokser der. Jeg går til yttergrensen for dets land, til den fruktbare skogen der.

24 Jeg har gravd og smakt fremmed vann, med mine føtter har jeg tørket opp alle bekkene i Egypt.»

25 Har du ikke hørt det for lenge siden? Det var Jeg som gjorde det, fra de eldgamle dager planla Jeg det. Nå har Jeg latt det gå i oppfyllelse, så du skulle være redskap til å knuse befestede byer, så de ligger som ruinhauger.

26 Derfor hadde de liten kraft, de som bor der. De ble forskrekket og ble gjort til skamme. De ble som gresset på marken og de grønne urtene, som gresset på hustakene, som visner før det er vokst opp.

27 Både stedet der du bor, din utgang og din inngang kjenner Jeg, så vel som hvordan du raser mot Meg.

28 For du raser mot Meg, og ditt hovmod har nådd opp til Mine ører. Derfor vil Jeg sette Min krok i din nese, og Mitt bissel mellom dine lepper, og Jeg skal snu deg og føre deg tilbake den veien du kom.

29 Dette er tegnet for deg: Dette året skal dere spise alt det som har sådd seg selv, og i det andre året det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, plante vingårder og spise frukten fra dem.

30 Den resten som har sluppet unna av Judas hus, skal igjen skyte rot nedover og bære frukt oppover.

31 For fra Jerusalem skal det utgå en levning, og en rest som slipper unna fra Sions berg. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette.

32 Derfor sier Herren dette om Assyrias konge: Han skal ikke komme inn i denne byen, og han skal ikke skyte noen pil dit inn, eller rykke fram med skjold foran den, eller kaste opp en voll mot den.

33 Den veien han kommer, den samme veien skal han vende tilbake. Han skal ikke komme inn i denne byen, sier Herren.

34 For Jeg skal verne denne byen så Jeg frelser den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.»

35 Om natten skjedde det: Herrens Engel dro ut og drepte hundre og åttifem tusen i assyrernes leir. Da folk sto opp tidlig neste morgen, se, der lå alle de døde kroppene.

36 Da forlot Sankerib, Assyrias konge, stedet og dro bort. Han vendte tilbake og ble boende i Ninive.

37 Men en gang han tilba i tempelet til sin gud Nisrok, slo Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverdet. De flyktet da inn i landet Ararat. Deretter ble hans sønn Asarhaddon konge i hans sted.

Kapittel 20

1 I de dager ble Hiskia syk til døden. Profeten Jesaja, Amos’ sønn, gikk til ham og sa: «Så sier Herren: Sett ditt hus i orden, for du skal dø og ikke leve lenger.»

2 Da vendte han ansiktet mot veggen, og han ba til Herren og sa:

3 «Å Herre, jeg ber om at Du nå må huske hvordan jeg har vandret for Ditt ansikt i sannhet og med et helt hjerte. Jeg har gjort det som var godt i Dine øyne.» Hiskia gråt høyt.

4 Men før Jesaja hadde kommet ut til den midtre gårdsplassen, kom Herrens Ord til ham, og Han sa:

5 «Gå tilbake og si til Hiskia, fyrsten over Mitt folk: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn. Jeg har sett dine tårer. Sannelig, Jeg vil helbrede deg. På den tredje dagen skal du gå opp til Herrens hus.

6 Jeg skal legge femten år til dine levedager. Jeg skal utfri både deg og denne byen fra assyrerkongens hånd. Jeg skal verne denne byen for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.»

7 Da sa Jesaja: «Hent en fikenkake!» Så hentet de en slik og la den på byllen, og han ble frisk.

8 Hiskia sa til Jesaja: «Hva er tegnet på at Herren vil helbrede meg, så jeg kan gå opp til Herrens hus på den tredje dagen?»

9 Da sa Jesaja: «Dette er tegnet du får fra Herren på at Herren skal gjøre som Han har sagt: Skal skyggen gå ti trinn framover eller gå ti trinn bakover?»

10 Hiskia svarte: «Det er lett for skyggen å gå ti trinn framover. Nei, men la skyggen gå ti trinn tilbake!»

11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og Han lot skyggen gå ti trinn bakover, slik den hadde gått framover på Akas’ trapp.

12 På den tiden sendte Berodak Baladan, Baladans sønn, Babylons konge, et brev og en gave til Hiskia, for han hørte at Hiskia hadde vært syk.

13 Hiskia hørte på dem, og han viste dem hele huset med skattene sine, sølv og gull, krydder og kostbar salveolje, og hele våpenhuset hans, alt som var å finne blant skattene hans. Det var ikke den ting i huset hans eller i hele hans myndighetsområde som Hiskia ikke viste dem.

14 Da gikk profeten Jesaja til kong Hiskia og sa til ham: «Hva var det disse mennene sa, og hvor kom de fra, da de kom til deg?» Så sa Hiskia: «De kom fra et land langt borte, fra Babylon.»

15 Han sa: «Hva har de sett i huset ditt?» Da svarte Hiskia: «De har fått se alt som er i huset mitt. Det er ikke den ting blant skattene mine som jeg ikke har vist dem.»

16 Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør Herrens Ord:

17 Se, dager kommer da alt som er i huset ditt, og alt det dine fedre har samlet opp helt til denne dag, skal føres av sted til Babylon. Ingenting skal bli igjen, sier Herren.

18 De skal føre bort noen av dine sønner som skal komme fra deg, som du skal bli far til. De skal bli tatt og satt til hoffmenn i slottet til kongen i Babylon.»

19 Da sa Hiskia til Jesaja: «Det Herrens Ord som du har talt, er godt!» For han sa: «Er det ikke slik, at det skal råde fred og sannhet i mine dager?»

20 De andre Hiskias gjerninger, all hans store makt, og hvordan han lagde dammen og en tunnel og førte vann inn i byen, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene i Juda?

21 Så la Hiskia seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Manasse konge i hans sted.

Kapittel 21

1 Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtifem år. Hans mors navn var Hefsiba.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter styggedommene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.

3 For han bygde opp igjen offerhaugene som hans far Hiskia hadde ødelagt. Han reiste opp altere for Ba’al og lagde en Asjera--pæl, slik Akab, Israels konge, hadde gjort. Han tilba hele himmelens hærskare og dyrket dem.

4 Han bygde også altere i Herrens hus. Om det hadde Herren sagt: «I Jerusalem skal Jeg la Mitt navn bo.»

5 Han bygde altere for hele himmelens hærskare i de to forgårdene til Herrens hus.

6 Han lot også sin sønn gå gjennom ilden, drive med spådom, søke overnaturlige varsler og drive med åndemaning og spiritisme. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, så han egget Ham til vrede.

7 Han satte til og med et utskåret bilde av Asjera, som han hadde lagd, inn i det huset som Herren hadde talt om for David og hans sønn Salomo, og sagt: «I dette huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid.

8 Jeg skal ikke mer la Israel vandre bort fra det landet Jeg ga deres fedre, men bare dersom de tar seg i vare så de gjør etter alt det Jeg har befalt dem, og etter hele den loven som Min tjener Moses bød dem.»

9 Men de ville ikke høre, og Manasse forførte dem til å gjøre enda mer ondt enn hedningefolkene som Herren hadde utryddet rett foran Israels barn.

10 Herren talte ved sine tjenere profetene og sa:

11 «Fordi Manasse, kongen av Juda, har gjort disse styggedommene – han har gått verre fram enn alle amorittene som var før ham, og han har også fått Juda til å synde med avgudene sine –

12 derfor sier Herren, Israels Gud dette: Se, Jeg fører så mye ondt over Jerusalem og Juda at det skal ringe i begge ørene på hver den som hører om det.

13 Jeg skal strekke ut Samarias målesnor og bruke loddlinene til Akabs hus over Jerusalem. Jeg skal tørke bort Jerusalem slik en tørker et fat. Når det er tørket, snur en det opp ned.

14 Slik vil Jeg støte bort resten av Min arv og overgi dem i deres fienders hånd. De skal bli ofre for alle sine fienders plyndring,

15 fordi de har gjort det som er ondt i Mine øyne, og de har egget Meg til vrede, fra den dagen deres fedre kom ut av Egypt, og helt til denne dagen.»

16 Dessuten utøste Manasse så mye uskyldigblod at han fylte opp hele Jerusalem fra den ene enden til den andre. Dette kom i tillegg til den synden at han forførte Juda til å synde, slik at de gjorde det som er ondt i Herrens øyne.

17 De andre Manasses gjerninger, alt det han gjorde, og den synd han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda?

18 Så la Manasse seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i hagen til sitt eget hus, i hagen til Ussa. Deretter ble hans sønn Amon konge i hans sted. Amon er konge og dør

19 Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i to år. Hans mors navn var Mesjullemet, datter av Harus fra Jotba.

20 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort.

21 Så vandret han på alle måter på den veien hans far hadde vandret. Han dyrket de avgudene som hans far hadde dyrket, og tilba dem.

22 Han forlot Herren, sine fedres Gud, og han vandret ikke på Herrens vei.

23 Så fikk Amons tjenere i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte kongen i hans eget hus.

24 Men folket i landet henrettet alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon. Folket i landet gjorde deretter hans sønn Josjia til konge i hans sted.

25 De andre gjerninger som Amon gjorde, er ikke de skrevet ned i krønike-boken om kongene av Juda?

26 Han ble begravd i sin grav i hagen til Ussa. Deretter ble hans sønn Josjia konge i hans sted.

Kapittel 22

1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i trettien år. Hans mors navn var Jedida, datter av Adaja fra Boskat.

2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på alle måter på sin far Davids vei, han vek ikke av verken til høyre eller til venstre.

3 I det attende regjeringsåret til kong Josjia skjedde det at kongen sendte statsskriveren Sjafan, sønn av Asalja, sønn av Mesjullam, til Herrens hus. Han sa:

4 «Gå opp til øverstepresten Hilkia, og be ham telle opp pengene som er blitt båret inn i Herrens hus, og som dørvokterne har samlet inn fra folket.

5 De skal levere dem til dem som gjør arbeidet, de som fører tilsyn med Herrens hus. De skal igjen gi av pengene til dem som er i Herrens hus og gjør arbeidet med å utbedre sprekkene i huset,

6 til snekkerne og bygningsmennene og murerne. Pengene skal også brukes til kjøp av tømmer og hogd stein, så huset kan settes i stand.

7 Men det er ikke nødvendig å føre regnskap over pengene som overgis i deres hånd, for de går fram i trofasthet.»

8 Da sa øverstepresten Hilkia til statsskriveren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Herrens hus.» Hilkia ga boken til Sjafan, og han leste den.

9 Så gikk statsskriveren Sjafan tilbake til kongen for å gi kongen beskjed, og han sa: «Tjenerne dine har samlet pengene som ble funnet i huset, og vi har overgitt dem til dem som gjør arbeidet, de som fører tilsyn med Herrens hus.»

10 Så viste statsskriveren Sjafan den til kongen og sa: «Presten Hilkia ga meg en bok.» Og Sjafan leste den for kongen.

11 Da kongen hørte ordene i Lovboken, flerret han klærne sine.

12 Så befalte kongen presten Hilkia og Ahikam, Sjafans sønn, Akbor, Mikajas sønn, og statsskriveren Sjafan og Asaja, en av kongens tjenere, og sa:

13 «Gå og spør Herren om råd for meg og for folket og for hele Juda, om ordene i denne boken som er funnet. For stor er Herrens vrede som er opptent mot oss, fordi våre fedre ikke har lydt ordene i denne boken og gjort etter alt som er skrevet om oss i den.»

14 Presten Hilkia, Ahikam, Akbor, Sjafan og Asaja gikk så til profetinnen Hulda, kone til Sjallum, kleskammervokteren, sønn av Tikva, sønn av Harkas. Hulda bodde i Jerusalem i den andre bydelen. De talte med henne.

15 Da sa hun til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Si til mannen som sendte dere til meg:

16 Så sier Herren: Se, Jeg skal sende noe ondt over dette stedet og over dem som bor her, alle de ordene som står i boken kongen av Juda har lest,

17 fordi de har forlatt Meg og brent røkelse for andre guder, så de egget Meg til vrede med alle sine henders gjerninger. Derfor skal Min vrede være opptent mot dette stedet, og den skal ikke slokkes.

18 Men til kongen av Juda, som sendte dere for å spørre Herren om råd, til ham skal dere tale på denne måten: Så sier Herren, Israels Gud: Du har hørt disse ordene.

19 Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva Jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her, at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse. Da flerret du klærne dine og gråt framfor Mitt ansikt. Derfor har Jeg også hørt deg, sier Herren.

20 Sannelig, derfor skal Jeg forene deg med dine fedre, og du skal bli forent med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se alt det onde Jeg skal føre over dette stedet.» Så tok de svaret med tilbake til kongen.

Kapittel 23

1 Kongen sendte bud og lot dem hente til ham alle de eldste i Juda og Jerusalem.

2 Kongen gikk opp til Herrens hus med hver mann fra Juda. Sammen med ham var alle som bodde i Jerusalem, prestene og profetene og hele folket, både liten og stor. Mens de hørte på, leste han opp alle ordene i Paktens bok, den som var funnet i Herrens hus.

3 Så stilte kongen seg ved en søyle og sluttet en pakt for Herrens ansikt om at de skulle følge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover, av hele sitt hjerte og hele sin sjel, og at de skulle holde i hevd ordene i denne pakten som var skrevet ned i denne boken. Hele folket gikk inn i pakten.

4 Kongen befalte øverstepresten Hilkia, prestene av andre rang og dørvokterne, at alle redskapene som var lagd for Ba’al, for Asjera og for hele himmelens hærskare, skulle bæres ut av Herrens tempel. Han brente opp alt på Kedrons marker utenfor Jerusalem, og lot asken av alt føres til Betel.

5 Så avsatte han avgudsprestene som kongene av Juda hadde innsatt til å brenne røkelse på offerhaugene i byene i Juda og på alle stedene rundt Jerusalem, også dem som brente røkelse for Ba’al, solen, månen, stjerne-bildene og hele himmelens hærskare.

6 Han førte Asjera-pælen ut fra Herrens hus og ned til Kedronbekken utenfor Jerusalem. Så brente han den ved Kedronbekken, knuste den til aske og kastet asken av den på gravene til folkets barn.

7 Så rev han ned hyttene til dem som drev tempelutukt i Herrens hus, der kvinnene vevde tepper til Asjera.

8 Han hentet alle prestene fra byene i Juda, og offerhaugene der prestene hadde brent røkelse, erklærte han for urene, helt fra Geba til Be’er-Sjeba. Han rev også ned offerhaugene ved portene, både den som var ved inngangen til Josvas port, fyrsten over byen, og den som var til venstre for byporten.

9 Men prestene for offerhaugene kom likevel ikke opp til Herrens alter i Jerusalem, men de åt usyret brød blant sine brødre.

10 Han erklærte også Tofet i Hinnoms barns dal for urent, for at ingen skulle la sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden for Molok.

11 Så fikk han bort hestene som kongene i Juda hadde innviet til solen, rett ved inngangen til Herrens hus, ved det kammeret hoffmannen Natan-Melek hadde i Pavarim. Han brente også solens vogner på ilden.

12 Altrene som var på taket, i det øvre kammeret til Akas, det som kongene av Juda hadde lagd, og altrene som Manasse hadde lagd i de to forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned, smuldret dem, og kastet støvet av dem i Kedronbekken.

13 Deretter erklærte kongen offerhaugene for urene, de som lå rett overfor Jerusalem, som var på den høyre siden av Fordervelsens berg og som kong -Salomo av Israel hadde bygd for Astarte, sidoniernes avskyelige avgud, og for Kamosj, moabittenes avskyelige avgud, og for Milkom, styggedommen til Ammons barn.

14 Han knuste også steinstøttene i småbiter og hogg ned Asjera-pælene. Stedene der de hadde stått, fylte han igjen med menneske-knokler.

15 Han rev også ned alteret i Betel og offerhaugen som var lagd av Jeroboam, Nebats sønn, han som fikk Israel til å synde. Han rev ned både alteret og offerhaugen. Han satte fyr på offerhaugen og brente og knuste den til støv. Asjera-pælen brente han opp.

16 Da Josjia snudde seg og så gravene som var der på fjellet, sendte han noen for å hente knoklene ut av gravene, og de brente dem på alteret. Så erklærte han det for urent etter Herrens Ord, det som Guds mann hadde ropt ut da han gjorde kjent disse ordene.

17 Så sa han: «Hvilken gravstøtte er det jeg ser?» Da sa mennene i byen til ham: «Dette er graven til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut alle disse gjerningene som du nå har gjort mot alteret i Betel.»

18 Han sa: «La ham hvile i fred! La ingen flytte knoklene hans!» Så lot de knoklene hans være, sammen med knoklene til profeten som var kommet fra Samaria.

19 Josjia tok også bort alle husene på offerhaugene i Samarias byer, dem Israels konger hadde lagd for å egge Herren til vrede. Han gjorde med dem som med alt han hadde gjort i Betel.

20 Alle prestene som var der på offerhaugene, drepte han på altrene. Han brente menneskeknokler på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem.

21 Deretter ga kongen hele folket en befaling og sa: «Hold påske for Herren deres Gud, slik det er skrevet i denne Paktens Bok.»

22 Sannelig, en slik påske hadde aldri vært holdt siden dommernes dager, de som var dommere i Israel, og heller ikke i alle de dagene det hadde vært konger i Israel og i Juda.

23 Men i det attende regjeringsåret til kong Josjia ble denne påsken holdt framfor Herren i Jerusalem.

24 Dessuten fikk Josjia bort dem som drev med åndemaning og spiritisme, husguder og avguder, alle de avskyelige tingene som hadde vært å se i landet Juda og i Jerusalem. Dette ble gjort for å holde ordene i loven som var skrevet i den boken presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus.

25 Før ham hadde det aldri vært en konge som han, som vendte seg til Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin makt, etter hele Moseloven. Heller ikke etter ham sto det fram noen som ham.

26 Likevel vendte ikke Herren seg bort fra sin brennende og store vrede som var blitt opptent mot Juda på grunn av alle de eggende misgjerningene som Manasse hadde egget Ham med.

27 Herren sa: «Jeg skal også støte Juda bort fra Mitt ansikt, slik Jeg støtte Israel bort. Jeg skal kaste denne byen bort fra Meg, byen Jerusalem, som Jeg har utvalgt, og det huset som Jeg sa dette om: Mitt navn skal være der.»

28 De andre Josjias gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda?

29 I hans dager dro farao Neko, Egypts konge, helt til elven Eufrat for å hjelpe Assyrias konge. Kong Josjia gikk imot ham. Men farao Neko drepte ham straks han fikk se ham ved Megiddo.

30 Tjenerne hans førte liket hans fra Megiddo til Jerusalem i en vogn, og de begravde ham i hans egen grav. Folket i landet tok Joakas, Josjias sønn, salvet ham og gjorde ham til konge i hans fars sted.

31 Joakas var tjuetre år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jeremia fra Libna.

32 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort.

33 Farao Neko satte ham i lenker i Ribla i Hamat-landet, så han ikke skulle få være konge i Jerusalem. Han påla landet en skatt på hundre talenter sølv og en talent gull.

34 Farao Neko gjorde så Eljakim, Josjias sønn, til konge i stedet for hans far Josjia, og han forandret navnet hans til Jojakim. Farao tok med seg Joakas og dro til Egypt, og han døde der.

35 Så ga Jojakim sølvet og gullet til farao. Men han måtte også kreve skatt fra landet for å betale de pengene farao befalte. Han krevde inn sølv og gull fra folket i landet, fra enhver etter det han var pålagt å betale, for å gi det til farao Neko.

36 Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Sebuda, datter av Pedaja fra Ruma.

37 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort.

Kapittel 24

1 I hans dager kom Nebukadnesar, Babylons konge, opp, og Jojakim ble vasallen hans i tre år. Så snudde han om og gjorde opprør mot ham.

2 Herren sendte røverflokker fra kaldeerne mot ham, flokker av syrere, flokker av moabitter og flokker av folk fra Ammon. Han sendte dem mot Juda for å ødelegge det, etter det Herrens Ord som Han hadde talt ved sine tjenere profetene.

3 Sannelig, det var etter Herrens befaling at dette kom over Juda, for å støte dem bort fra Hans ansikt. Det var på grunn av Manasses synder, for alt det han hadde gjort,

4 også på grunn av det uskyldige blodet han hadde utgytt. For han hadde fylt Jerusalem med uskyldig blod, noe Herren ikke ville tilgi.

5 De andre Jojakims gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønike-boken om kongene av Juda?

6 Så la Jojakim seg til hvile hos sine fedre. Deretter ble hans sønn Jojakin konge i hans sted.

7 Men Egypts konge dro ikke ut fra landet sitt mer, for Babylons konge hadde tatt alt det som tilhørte Egypts konge, fra Egypterbekken til elven Eufrat.

8 Jojakin var atten år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder. Hans mors navn var Nehusjta, datter av Elnatan fra Jerusalem.

9 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far hadde gjort.

10 På den tiden kom tjenerne til Nebukad-nesar, Babylons konge, opp mot Jerusalem, og byen ble beleiret.

11 Nebukadnesar, Babylons konge, kom mot byen mens tjenerne hans holdt den beleiret.

12 Da gikk Jojakin, kongen av Juda, ut til Babylons konge, sammen med sin mor, sine tjenere, embetsmenn og hoffmenn. Babylons konge tok ham til fange i det åttende året han var konge.

13 Alle skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus førte han med seg derfra. Han skar av alle de redskapene av gull som Salomo, Israels konge, hadde lagd i Herrens tempel, slik Herren hadde sagt.

14 Han førte også hele Jerusalem bort i fangenskap, alle embetsmennene og de mektige krigerne, ti tusen fanger, og alle håndverkerne og smedene. Ingen ble igjen, bortsett fra de aller fattigste blant folket i landet.

15 Han førte også Jojakin bort som fange til Babylon. Kongens mor, kongens koner, hoffmennene og de mektige i landet førte han bort i fangenskap fra Jerusalem til Babylon.

16 Alle de mektige mennene, sju tusen, og håndverkerne og smedene, ett tusen, alle som var sterke og stridsdyktige, dem førte kongen av Babylon bort som fanger til Babylon.

17 Babylons konge gjorde deretter Mattanja, Jojakins onkel, til konge i hans sted, og han endret navnet hans til Sidkia.

18 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Hans mors navn var Hamutal, datter av Jeremia fra Libna.

19 Han gjorde også det som var ondt i Herrens øyne, slik Jojakin hadde gjort.

20 For på grunn av Herrens vrede skjedde alt dette med Jerusalem og Juda, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt. Deretter gjorde Sidkia opprør mot Babylons konge.

Kapittel 25

1 I det niende året han var konge, i den tiende måneden og på den tiende dagen i måneden, skjedde det at Nebukadnesar, Babylons konge, og hele hans hær kom imot Jerusalem og slo leir mot den. De bygde en voll rundt den.

2 Slik ble byen beleiret helt til kong Sidkias ellevte år.

3 På den niende dagen i den fjerde måneden var hungersnøden blitt så stor i byen at det ikke fantes mer mat til folket i landet.

4 Da var det noen som brøt seg gjennom bymuren, og om natten flyktet alle stridsmennene gjennom porten mellom de to murene, tett ved kongens hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i leir rundt byen. Kongen tok veien over sletten.

5 Men kaldeernes hær satte etter kongen, og de tok ham igjen på slettene ved Jeriko. Hele hans hær ble spredt og forlot ham.

6 Så grep de kongen og førte ham opp til Babylons konge ved Ribla, og de domfelte ham.

7 Sidkias sønner drepte de for øynene på ham, de blindet Sidkia, og de bandt ham med bronselenker og tok ham med til Babylon.

8 I den femte måneden, på den sjuende dagen i måneden, som var det nittende regjeringsåret til kong Nebukadnesar, Babylons konge, kom Nebusaradan, kommandanten for livvakten, en av tjenerne til Babylons konge, til Jerusalem.

9 Han brente opp Herrens hus og kongens hus. Alle husene i Jerusalem, det vil si alle stormennenes hus, brente han opp med ild.

10 Hele kaldeernes hær, som var sammen med kommandanten for livvakten, rev ned Jerusalems murer, helt rundt.

11 Resten av folket som var blitt igjen i byen, og desertørene som var gått over til Babylons konge, sammen med resten av mengden, ble så ført bort som fanger av Nebusaradan, kommandanten for livvakten.

12 Men noen av de fattige i landet lot kommandanten bli igjen som vindyrkere og bønder.

13 Bronsesøylene i Herrens hus og vognene og bronsehavet som var i Herrens hus, brøt kaldeerne i stykker. De tok med seg bronsen av alt dette til Babylon.

14 De tok også bort askekarene, ildskuffene, vekesaksene, røkelsesskålene og alle bronseredskapene som hadde vært brukt i tjenesten.

15 Ildfatene og skålene, alt som var av rent gull og rent sølv, tok kommandanten for livvakten med seg.

16 De to søylene, det ene havet og vognene som Salomo hadde lagd til Herrens hus, bronsen av alle disse gjenstandene kunne ikke veies.

17 En søyle var atten alen høy, og søyle-hodet på den var av bronse. Søylehodet var tre alen høyt, og flettverket og granateplene rundt søylehodet var alt sammen av bronse. Den andre søylen var lik, med et flettverk.

18 Kommandanten for livvakten tok med seg øverstepresten Seraja, Sefanja, prest av andre rang, og tre dørvoktere.

19 Fra byen tok han også med seg en kommandant som hadde oppsyn med stridsmennene, fem menn av kongens nærmeste medarbeidere som ble funnet i byen, den øverste skriveren hos hærføreren i hæren, han som mønstret folket i landet, og seksti menn av folket i landet, som ble funnet i byen.

20 Nebusaradan, kommandanten for livvakten, tok så med seg alle disse og førte dem til Babylons konge i Ribla.

21 Da lot Babylons konge alle disse drepe i Ribla i Hamatlandet. På denne måten ble Juda ført bort som fanger fra sitt eget land.

22 Så satte han Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, over folket som var igjen i landet Juda, over dem Nebukadnesar, Babylons konge, hadde latt bli igjen.

23 Da alle førerne for hærene, de og deres menn, hørte at Babylons konge hadde innsatt Gedalja, kom de til Gedalja i Mispa. Det var Ismael, Netanjas sønn, Johanan, Kareahs sønn, Seraja, netofa-titten Tanhumets sønn, og Ja’asanja, sønn av en ma’akatitt, de og deres menn.

24 Gedalja sverget for dem og deres menn, og han sa til dem: «Frykt ikke for kaldeernes tjenere! Bo i landet og tjen kongen i Babylon, så skal det gå dere godt.»

25 I den sjuende måneden skjedde det at Ismael, sønn av Netanja, sønn av Elisjama, av kongelig slekt, kom med ti menn og slo Gedalja i hjel, sammen med de jødene og de kaldeerne som var sammen med ham i Mispa.

26 Hele folket, både små og store, og førerne for hærene, brøt da opp og dro til Egypt. For de fryktet for kaldeerne.

27 I det trettisjuende året etter at Jojakin, kongen av Juda, var bortført, i den tolvte måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, skjedde det at Evilmerodak, Babylons konge, satte Jojakin, kongen av Juda, fri fra fengselet. Det var i det året han ble konge.

28 Han talte vennlig til ham, og ga ham en mer framtredende plass enn de kongene som var sammen med ham i Babylon.

29 Så la Jojakin av seg fengselsklærne, og han fikk stadig ete brød for kongens ansikt alle sitt livs dager.

30 Alt han hadde bruk for, ble gitt ham som regelmessig underhold fra kongen, en del for hver dag, alle hans livs dager.