Bibelen Guds Ord
Andre KrĂžnikebok
Kapittel 1
1 Salomo, Davids sĂžnn, fikk en sterk stilling i sitt kongedĂžmme, og Herren hans Gud var med ham og gjorde ham meget stor.
2 Salomo talte til hele Israel, til embetsmennene for tusen og for hundre, til dommerne og til enhver hĂžvding i hele Israel, og til overhodene for fedrene.
3 SĂ„ gikk Salomo og hele forsamlingen sammen med ham opp til det hĂžye stedet som var i Gibeon. For Guds Ă penbarings-telt var der, det Herrens tjener Moses hadde lagd i Ăžrkenen.
4 Men Guds ark hadde David fĂžrt opp fra Kirjat-Jearim til det stedet David hadde gjort ferdig for den, for han hadde reist et telt for den i Jerusalem.
5 Det bronsealteret som var lagd av Besalel, sÞnn av Uri, sÞnn av Hur, satte han foran Herrens tabernakel. Salomo og forsamlingen spurte Ham om rÄd der.
6 Salomo gikk opp dit til bronsealteret for Herrens ansikt, som sto i à penbaringsteltet, og bar fram tusen brennoffer pÄ det.
7 Samme natt viste Gud seg for Salomo og sa til ham: «Be Meg! Hva skal Jeg gi deg?»
8 Salomo svarte Gud: «Du har vist stor miskunnhet mot min far David, og Du har gjort meg til konge i hans sted.
9 NÄ, Herre Gud, la Ditt Ord til min far David bli stadfestet, for Du har gjort meg til konge over et folk som er sÄ tallrikt som stÞvet pÄ jorden.
10 Gi meg nÄ visdom og kunnskap, sÄ jeg kan gÄ ut og komme inn foran dette folket. For hvem kan ellers dÞmme dette store folket Ditt?»
11 Da sa Gud til Salomo: «Fordi det var dette som lÄ pÄ ditt hjerte, og du ikke har bedt om rikdom eller skatter eller Êre eller om Ä fÄ tatt livet av dem som hater deg, og heller ikke har du bedt om Ä fÄ mange levedager, men du har bedt om selv Ä fÄ visdom og kunnskap, sÄ du kan dÞmme Mitt folk, som Jeg har satt deg til konge over,
12 sÄ skal ogsÄ visdom og kunnskap bli gitt deg. Jeg skal gi deg rikdom og skatter og Êre som ingen har hatt av kongene som var fÞr deg, og som heller ikke noen skal fÄ av dem som kommer etter deg.»
13 SĂ„ reiste Salomo til Jerusalem fra offerhaugen i Gibeon, fra stedet foran Ă pen-baringsteltet, og han var konge over Israel.
14 Salomo samlet sammen vogner og hester. Han hadde ett tusen fire hundre vogner og tolv tusen hester, som han satte i vognbyene, og som han satte sammen med kongen i Jerusalem.
15 Kongen gjorde sĂžlv og gull i Jerusalem like vanlig som stein, og han gjorde det slik at det ble like stor mengde av sedrer som det var morbĂŠrtrĂŠr i lav-landet.
16 De hestene han skulle ha innfĂžrt, fikk Salomo fra Egypt og Kue. Kongens handelsmenn kjĂžpte dem i Kue til gjeldende pris.
17 Fra Egypt hentet og innfÞrte de ogsÄ vogner til en pris av seks hundre sekel sÞlv, og hundre og femti for hver hest. Etter deres egen ordning utfÞrte de dem pÄ den mÄten til alle hetittenes konger og kongene i Syria.
Kapittel 2
1 Salomo var bestemt pÄ Ä bygge huset for Herrens navn, og et for kongedÞmmet sitt.
2 Salomo skrev ut sytti tusen menn til Ä bÊre, Ätti tusen til Ä hogge stein i fjellene og tre tusen seks hundre til Ä ha oppsyn med dem.
3 SÄ sendte Salomo bud til Hiram, kongen i Tyrus, og sa: Slik som du gjorde mot min far David, da du sendte ham sedertre sÄ han kunne bygge seg et hus Ä bo i, slik skal du ogsÄ gjÞre for meg.
4 Se, jeg bygger et hus for Herren min Guds navn. Huset skal helliges for Ham, sÄ det kan brennes velduftende rÞkelse for Hans ansikt, sÄ skuebrÞdet kan alltid vÊre der, og sÄ brennoffer kan ofres morgen og kveld, pÄ sabbater, nymÄnedager og pÄ de fastsatte hÞytidene for Herren vÄr Gud. Dette skal for alltid gjelde for Israel.
5 Det huset jeg bygger, skal vÊre stort, for vÄr Gud er stÞrre enn alle guder.
6 Men hvem er vel i stand til Ä bygge et hus for Ham, nÄr Himmelen og himlenes himmel ikke kan romme Ham? Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for Ham? Hva annet kan jeg enn ofre brennoffer for Hans ansikt?
7 Derfor skal du straks sende meg en mann som er dyktig til Ă„ arbeide med gull og sĂžlv, med bronse og jern, med purpurrĂždt, karmosinrĂždt og fiolett, og som er dyktig til Ă„ inngravere. Send dem sammen med de dyktige mennene som er hos meg i Juda og Jerusalem, som min far David forberedte til dette.
8 Send meg ogsÄ tÞmmer av seder, sypress og sandeltre fra Libanon, for jeg vet at tjenerne dine er dyktige til Ä hogge tÞmmer i Libanon. Og tjenerne mine skal sannelig vÊre sammen med tjenerne dine
9 for Ă„ gjĂžre ferdig tĂžmmer for meg i store mengder. For huset som jeg skal til Ă„ bygge, skal vĂŠre stort og underfullt.
10 Tjenerne dine, skogsarbeiderne som hogger tĂžmmeret, skal jeg sannelig gi tjue tusen kor malt hvete, tjue tusen kor bygg, tjue tusen bat vin og tjue tusen bat olje.
11 Hiram, kongen i Tyrus svarte da skriftlig og sendte brevet til Salomo: Fordi Herren elsker sitt folk, har Han gjort deg til konge over dem.
12 Hiram sa ogsÄ: Lovet vÊre Herren, Israels Gud, Han som dannet himmelen og jorden. For Han har gitt kong David en vis sÞnn, utrustet med klokskap og forstand, som skal bygge et hus for Herren og et hus for kongedÞmmet sitt.
13 NÄ har jeg sendt en dyktig mann, utrustet med god forstand, Hiram, min beste hÄndverker.
14 Han er sÞnn av en kvinne blant Dans dÞtre, men hans far var en mann fra Tyrus. Han er dyktig til Ä arbeide med gull og sÞlv, bronse og jern, stein og tre, purpurrÞdt og fiolett, fint lin og karmosinrÞdt, og til Ä lage inngraveringer og til Ä fÞlge ethvert kunstnerisk mÞnster som mÄtte bli gitt ham sammen med dine dyktige menn og sammen med de dyktige mennene til min herre David, din far.
15 Hveten, byggen, oljen og vinen som min herre har talt om, skal han sende til tjenerne sine.
16 Vi skal hogge trÊr fra Libanon, sÄ mye du trenger. Vi skal fÞre det i flÄter sjÞveien til Jaffa, men du mÄ selv hente det opp til Jerusalem.
17 SĂ„ fikk Salomo talt opp alle utlendingene som var i landet Israel, ut fra den folketellingen som hans far David hadde holdt over dem. De kom fram til at det var hundre og femtitre tusen seks hundre.
18 Han gjorde sytti tusen av dem til bÊrere, Ätti tusen til steinhoggere i fjellene og tre tusen seks hundre til tilsynsmenn, som skulle sÞrge for at folket ville arbeide.
Kapittel 3
1 Salomo begynte Ä bygge Herrens hus i Jerusalem, pÄ Moriafjellet, der Herren hadde vist seg for hans far David, pÄ det stedet David hadde gjort i stand pÄ treskeplassen til jebusitten Ornan.
2 Han begynte Ä bygge pÄ den andre dagen i den andre mÄneden i det fjerde Äret av sin regjeringstid.
3 Dette er grunnvollen Salomo la for byggingen av Guds hus: Det var seksti alen langt â alen etter det tidligere mĂ„let â og tjue alen bredt.
4 Forhallen som lÄ foran var tjue alen lang, tvers over bredden av huset. HÞyden var hundre og tjue. Innsiden dekket han med rent gull.
5 Selve huset kledde han med sypress, som han igjen dekket med fint gull. Han skar ut palmetrÊr og flettverk pÄ det.
6 Han utsmykket huset med kostbare steiner for Ă„ gjĂžre det vakkert, og gullet var gull fra Parvajim.
7 Han kledde ogsÄ huset, bÄde bjelkene og dÞrstolpene, veggene og dÞrene, med gull. PÄ veggene skar han ut kjeruber.
8 SÄ lagde han huset for Det Aller Helligste. Lengden pÄ det svarte til bredden pÄ huset, tjue alen, og det var tjue alen bredt. Han dekket det med fint gull som veide seks hundre talenter.
9 Vekten pÄ naglene var femti sekel gull. De Þvre salene kledde han med gull.
10 I huset for Det Aller Helligste lagde han to kjeruber som var utskÄret, og han kledde dem med gull.
11 Vingene pÄ kjerubene var tjue alen i deres fulle lengde. En vinge pÄ en av kjerubene var fem alen, og den berÞrte veggen i huset. Den andre vingen var ogsÄ fem alen, og den berÞrte vingen til den andre kjeruben.
12 En vinge pÄ den andre kjeruben var fem alen, og den berÞrte veggen i huset. Den andre vingen var ogsÄ fem alen, og den berÞrte vingen pÄ den fÞrstnevnte kjeruben.
13 Vingespennet pÄ disse kjerubene var i alt tjue alen. De sto oppreist pÄ fÞttene sine, og ansiktet deres var vendt innover.
14 Han lagde ogsÄ forhenget av fiolett, purpurrÞdt og karmosinrÞdt fint lin, og vevde kjeruber inn i det.
15 Foran huset lagde han ogsÄ to sÞyler, som til sammen var trettifem alen hÞye. SÞyle- h odene pÄ toppen av hver av dem var fem alen .
16 Han lagde kranser av flettverk â som i Ordets helligdom â og satte dem pĂ„ toppen av sĂžylene. Og han lagde hundre granatepler og satte dem pĂ„ kransene av flettverket.
17 SÄ satte han opp sÞylene foran templet, en pÄ den hÞyre siden og den andre pÄ venstre. Den ene pÄ hÞyre side kalte han Jakin, og den andre pÄ venstre side kalte han Boas.
Kapittel 4
1 SĂ„ lagde han et bronsealter. Det var tjue alen langt, tjue alen bredt og ti alen hĂžyt.
2 SÄ lagde han havet av stÞpt bronse, det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Det var fem alen hÞyt, og en snor pÄ tretti alen mÄlte omkretsen pÄ det.
3 Rett under var det bilder av okser, helt rundt. Det var ti for hver alen helt rundt havet. Oksene ble stĂžpt i to rader da de stĂžpte dem.
4 Det sto pÄ tolv okser. Tre vendte ansiktet mot nord, tre mot vest, tre mot sÞr og tre mot Þst. Havet hvilte pÄ dem, og alle bakkroppene deres vendte innover.
5 Det var en hÄndsbredd tykt. Kanten pÄ det var formet som kanten pÄ et beger, som blomsten pÄ en lilje. Det rommet tre tusen bat.
6 Han lagde ogsÄ ti renselseskar og satte fem av dem pÄ hÞyre side og fem pÄ venstre side. De var til Ä vaske i. De redskapene som hÞrte til brennofferet, skulle de skylle i dem, men havet skulle prestene vaske seg i.
7 Han lagde ogsÄ ti lysestaker av gull etter den utformingen de skulle ha, og satte dem i templet, fem pÄ hÞyre side og fem pÄ venstre.
8 Han lagde ogsÄ ti bord og satte dem i templet, fem pÄ hÞyre side og fem pÄ venstre. Og han lagde hundre skÄler av gull.
9 Videre lagde han prestenes forgÄrd, den store forgÄrden og dÞrene til forgÄrden. Disse dÞrene kledde han med bronse.
10 Han satte havet pÄ hÞyre side, mot sÞrÞst.
11 SÄ lagde Hiram askebÞttene og ildskuffene og skÄlene. SÄ avsluttet Hiram arbeidet som han skulle gjÞre for kong Salomo i Guds hus:
12 de to sÞylene og de skÄlformede sÞylehodene som var pÄ toppen av de to sÞylene, de to flettverkene som dekket de to skÄlformede sÞylehodene som var pÄ toppen av sÞylene,
13 de fire hundre granateplene til de to flettverkene â to rader med granatepler til hvert flettverk â til Ă„ dekke de to skĂ„lformede sĂžylehodene som var pĂ„ sĂžylene.
14 Han lagde ogsÄ vogner og kar pÄ vognene,
15 havet og de tolv oksene under det,
16 og askebÞttene, ildskuffene, gaflene, og alle redskapene som hÞrte til, dem Hiram, hans mesterhÄndverker lagde av polert bronse for kong Salomo til Herrens hus.
17 PĂ„ Jordansletten fikk kongen dem stĂžpt i leirformer, mellom Sukkot og Saretan.
18 Salomo fikk alle disse redskapene lagd i sÄ store mengder at vekten pÄ bronsen ikke ble fastslÄtt.
19 SÄ fikk Salomo lagd alt det utstyret som skulle vÊre i Guds hus: alteret av gull, bordene med skuebrÞdene pÄ,
20 lysestakene med lampene av rent gull, de som skulle brenne slik det var foreskrevet, foran Ordets helligdom,
21 med blomstene og lampene og vekesaksene av gull, av det reneste gull,
22 saksene, skÄlene, rÞkelsesskÄlene og fyrfatene av rent gull. NÄr det gjelder inngangen til huset, var bÄde de innerste dÞrene til Det Aller Helligste og dÞrene til tempelhuset av gull.
Kapittel 5
1 SĂ„ ble det avsluttet, hele det arbeidet Salomo hadde utfĂžrt for Herrens hus. Salomo bar inn alt det som hans far David hadde helliget: sĂžlvet og gullet og alle redskapene. Han la alt i skattkamrene i Guds hus.
2 Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de Þverste fedrene for Israels barn, i Jerusalem, sÄ de kunne fÞre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion.
3 Derfor samlet alle Israels menn seg hos kongen under hÞytiden, som var i den sjuende mÄneden.
4 Slik kom alle de eldste i Israel, og levittene lĂžftet opp arken.
5 SĂ„ fĂžrte de opp arken, Ă penbaringsteltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene av levittene fĂžrte alt opp.
6 Kong Salomo og hele Israels menighet, som var samlet sammen med ham foran arken, ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes.
7 SÄ fÞrte prestene Herrens paktsark inn pÄ sin plass, i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene.
8 For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over bÄde arken og stengene som hÞrte til.
9 Stengene var sÄ lange at endene pÄ stengene pÄ arken kunne sees foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. De er der til denne dag.
10 I arken var det ikke noe foruten de to tavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, den gangen de hadde kommet ut fra Egypt.
11 Det skjedde da prestene kom ut fra Det Hellige, for alle prestene som var til stede, hadde helliget seg, uten hensyn til hvilken avdeling de tilhĂžrte.
12 Alle sangerne av levittene, alle de som tilhÞrte Asaf, Heman og Jedutun, med sine sÞnner og brÞdre, sto Þst for enden av alteret, kledd i hvit lin, med cymbler, harper og lyrer. Sammen med dem var hundre og tjue prester som blÄste i trompeter.
13 Da skjedde det: TrompetblÄserne og sangerne ble som en enhet og dannet én rÞst som ble hÞrt i lovprisning og takksigelse til Herren. De lÞftet rÞsten sammen med trompeter og cymbler og andre musikkinstrumenter, og priste Herren og sa: For Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid. Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky,
14 slik at prestene ikke kunne fortsette tjenesten pÄ grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Guds hus.
Kapittel 6
1 Da sa Salomo: Herren har sagt at Han vil bo i den mĂžrke skyen.
2 Sannelig, jeg har bygd et opphĂžyet hus for Deg, et sted der Du kan bo til evig tid.
3 Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling, mens hele Israels forsamling sto.
4 Han sa: «Lovet vÊre Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hÄnd og sagt:
5 «Fra den dagen Jeg fÞrte Mitt folk ut av landet Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel, der Jeg ville bygge et hus, sÄ Mitt navn skulle vÊre der. Jeg utvalgte heller ikke noen mann til Ä vÊre fyrste over Mitt folk Israel.
6 Likevel har Jeg utvalgt Jerusalem, for at Mitt navn skal vÊre der, og Jeg har utvalgt David til Ä stÄ over Mitt folk Israel.»
7 Det lÄ pÄ min far Davids hjerte Ä bygge et hus for Herren, Israels Guds navn.
8 Men Herren sa til min far David: «Fordi det lÄ deg pÄ hjertet Ä bygge et hus for Mitt navn, gjorde du det gode ved Ä la dette ligge deg pÄ hjertet.
9 Likevel skal ikke du bygge huset, men din sÞnn som skal komme fra ditt eget liv, han skal bygge huset for Mitt navn.»
10 Slik har Herren oppfylt det ordet Han talte, og jeg har trÄdt i min far Davids sted, og jeg sitter pÄ Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren, Israels Guds navn.
11 Der har jeg satt arken, der Herrens pakt er, den Han sluttet med Israels barn.»
12 SĂ„ sto han for Herrens alter framfor heleIsraels forsamling. Han rakte ut hendene sine.
13 Salomo hadde lagd en bronseforhÞyning som var fem alen lang, fem alen bred og tre alen hÞy. Den hadde han satt midt i forgÄrden. Han sto pÄ den, la seg pÄ kne rett foran hele Israels forsamling og rakte hendene sine mot himmelen.
14 Han sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du i Himmelen eller pÄ jorden, Du som holder fast pÄ pakten og barmhjertigheten mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte.
15 Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har bÄde talt med Din munn og oppfylt det med Din hÄnd, slik det er i dag.
16 Derfor, Herre, Israels Gud, mÄ Du nÄ holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: «Du skal aldri mangle en mann til Ä sitte for Ditt ansikt pÄ Israels trone, sÄ sant dine sÞnner tar seg i vare pÄ sin vei, sÄ de vandrer i Min lov, slik du har vandret for Mitt ansikt.»
17 Og nÄ, Herre, Israels Gud, la Ditt Ord bli stadfestet som sant, det Du har talt til Din tjener David.
18 Men kan Gud i sannhet bo blant menneskene pÄ jorden? Se, Himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd!
19 Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bÞnnerop og bÞnn om nÄde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bÞnnen som Din tjener ber for Ditt ansikt:
20 La Dine Þyne vÊre Äpne mot dette huset dag og natt, mot dette stedet der Du sa Du ville la Ditt navn bo, sÄ Du kan hÞre den bÞnnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet.
21 MÄ Du hÞre bÞnnene om nÄde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel, nÄr de ber, vendt mot dette stedet. HÞr fra Din bolig i Himmelen, og nÄr Du hÞrer, mÄ Du tilgi!
22 Hvis noen synder mot sin neste og blir tvunget til Ă„ avlegge ed, og han kommer og avlegger eden framfor Ditt alter i dette huset,
23 da mÄ Du hÞre fra Himmelen! Du mÄ gripe inn og dÞmme Dine tjenere rettferdig, sÄ Du gjengjelder den skyldige ved Ä la hans ferd komme over hans eget hode, men rettferdiggjÞr den rettferdige, sÄ Du gir ham igjen etter hans rettferdighet.
24 Dersom Ditt folk Israel lider nederlag for en fiende fordi de har syndet mot Deg, og de sÄ vender om og bekjenner Ditt navn, og de ber og bÞnnfaller Deg om nÄde for Ditt ansikt i dette huset,
25 da mÄ Du hÞre fra Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd, og fÞr dem tilbake til det landet Du ga dem og deres fedre.
26 NÄr Himmelen er lukket, sÄ det ikke kommer regn fordi de har syndet mot Deg, og de da ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn, og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem,
27 da mÄ Du hÞre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, sÄ Du kan lÊre dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, som Du har gitt Ditt folk som arv.
28 NÄr det kommer hungersnÞd i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper, og nÄr fiendene deres beleirer dem i landet rundt byene deres, uansett hvilken plage eller hvilken sykdom det er,
29 og uansett hvilket bÞnnerop eller hvilken bÞnn om nÄde som fÞres fram av noe menneske eller av hele Ditt folk Israel, nÄr hver enkelt kjenner sin egen plage og sin egen sorg og rekker hendene sine ut mot dette huset,
30 da mĂ„ Du hĂžre fra Himmelen, det stedet der Du bor. Du mĂ„ tilgi og gi enhver etter all hans ferd, fordi Du kjenner hans hjerte â for Du alene kjenner menneskebarnas hjerte â
31 for at de kan frykte Deg og vandre pÄ Dine veier alle sine levedager i det landet Du har gitt vÄre fedre.
32 OgsÄ en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men som har kommet fra et land langt borte pÄ grunn av Ditt store navn og Din mektige hÄnd og Din utrakte arm, nÄr de er kommet og ber, vendt mot dette huset,
33 da mÄ Du hÞre fra Himmelen, pÄ stedet der Du bor. GjÞr etter alt det den fremmede roper til Deg om, sÄ alle folk pÄ jorden kan fÄ lÊre Ä kjenne Ditt navn og frykte Deg, pÄ samme mÄten som Ditt folk Israel, og sÄ de kan erkjenne at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn.
34 NÄr Ditt folk gÄr ut til strid mot fiendene sine, pÄ den veien Du sender dem, og nÄr de sÄ ber til Deg, vendt mot denne byen som Du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for Ditt navn,
35 da mÄ Du hÞre fra Himmelen, deres bÞnnerop og deres bÞnn om nÄde! Hjelp dem til sin rett!
36 NĂ„r de synder mot deg â for det finnes ikke noe menneske som ikke synder â og Du blir vred pĂ„ dem og overgir dem til fienden, som fĂžrer dem bort til et land langt borte eller nĂŠr ved,
37 men nÄr de i det landet der de er bortfÞrt, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nÄde i landet til dem som bortfÞrte dem, og sier: «Vi har syndet og gjort misgjerning, vi er skyldige»,
38 nÄr de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og av hele sin sjel i det landet der de er bortfÞrt, der de holdes fanget, og de ber, vendt mot det landet som Du har gitt deres fedre, og vendt mot den byen som Du har utvalgt og mot det huset som jeg har bygd for Ditt navn,
39 da mÄ Du hÞre fra Himmelen, fra det stedet der Du bor. HÞr deres bÞnne-rop og bÞnn om nÄde! Hjelp dem til sin rett! Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg!
40 NÄ, min Gud, ber jeg: MÄ Dine Þyne vÊre Äpne, og mÄ Dine Þrer lytte til den bÞnnen som blir bedt pÄ dette stedet.
41 Og nÄ, stig opp, Herre Gud, til Ditt hvilested, Du og Din styrkes ark! MÄ Dine prester, Herre Gud, vÊre kledd i frelse, og mÄ Dine hellige fryde seg i godhet!
42 Herre Gud, avvis ikke Din salvede, men husk pÄ barmhjertigheten mot David, Din tjener!
Kapittel 7
1 Da Salomo hadde avsluttet bĂžnnen, for det ild ned fra himmelen og fortĂŠrte brennofferet og slaktofrene. Og Herrens herlighet fylte templet.
2 Prestene kunne ikke komme inn i Herrens hus, for Herrens herlighet hadde fylt Herrens hus.
3 Da alle Israels barn sÄ hvordan ilden for ned, og at Herrens herlighet kom over huset, bÞyde de seg med ansiktet mot jorden pÄ brolegningen og tilba og priste Herren; fordi Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid.
4 SĂ„ ofret kongen og hele folket slaktoffer for Herrens ansikt.
5 Som slaktoffer ofret kong Salomo tjueto tusen okser og hundre og tjue tusen sauer. Slik innviet kongen og hele folket Guds hus.
6 Prestene tok vare pÄ tjenestene sine. Levit-tene tjente ogsÄ Herren med de musikkinstrumentene som kong David hadde fÄtt lagd til Ä prise Herren med. De sa: «Fordi Hans barmhjertighet varer til evig tid», hver gang David bar fram lovprisningen ved tjenesten deres. Prestene stilte seg rett overfor dem og blÄste i trompetene, mens hele Israel sto.
7 Dessuten innviet Salomo den midterste delen av forgÄrden som var foran Herrens hus. For der ofret han brennoffer og fettet av fredsofrene, fordi bronsealteret som Salomo hadde lagd, ikke hadde plass nok til Ä romme brennofrene, grÞdeofrene og fettet.
8 PĂ„ den tiden holdt Salomo hĂžytid i sju dager, og hele Israel med ham, en meget stor forsamling helt fra Lebo-Hamat og bort til Egypterbekken.
9 PÄ den Ättende dagen holdt de en hellig samling, for de feiret innvielsen av alteret i sju dager og hÞytiden i sju dager.
10 PÄ den tjuetredje dagen i den sjuende mÄneden sendte han folket tilbake til teltene sine, fylt av glede og lykkelige i hjertet over det gode som Herren hadde gjort mot David, mot Salomo og mot sitt folk Israel.
11 Slik fullfÞrte Salomo Herrens hus og kongens hus. Salomo fullfÞrte alt det som var blitt lagt ham pÄ hjertet Ä gjÞre i Herrens hus og hans eget hus, og han ble gitt stor framgang.
12 Deretter viste Herren seg for Salomo om natten, og Han sa til ham: «Jeg har hÞrt din bÞnn, og Jeg har utvalgt Meg dette stedet som et offerhus.
13 NÄr Jeg lukker himmelen sÄ det ikke kommer regn, eller nÄr Jeg befaler gresshoppene Ä fortÊre landet, eller nÄr Jeg sender pest blant Mitt folk,
14 hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og sĂžker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg hĂžre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.
15 NÄ skal Mine Þyne vÊre Äpne, og Mine Þrer skal lytte til den bÞnnen som blir bedt pÄ dette stedet.
16 For nÄ har Jeg utvalgt og helliget dette huset, sÄ Mitt navn skal vÊre der til evig tid. Mine Þyne og Mitt hjerte skal vÊre der alle dager.
17 Og du, hvis du nÄ vandrer for Mitt ansikt som din far David vandret, sÄ du i alt gjÞr det Jeg har befalt deg, sÄ du holder Mine lover og Mine dommer,
18 da skal Jeg grunnfeste tronen for ditt kongedÞmme, etter den pakten Jeg sluttet med din far David og sa: «Du skal aldri mangle en mann som skal herske i Israel.»
19 Men hvis dere vender dere bort og forlater Mine lover og Mine bud som Jeg har gitt for dere, og dere gÄr bort og dyrker andre guder og tilber dem,
20 da skal Jeg rykke dem opp fra det landet Jeg har gitt dem. Dette huset som Jeg har helliget for Mitt navn, skal Jeg drive bort fra Mitt ansikt, og Jeg skal gjĂžre det til et ordtak og et skjellsord blant alle folkene.
21 Og dette huset, det som hadde vÊrt sÄ opphÞyet, skal alle som gÄr forbi undre seg over og si: «Hvorfor har Herren gjort slik med dette landet og med dette huset?»
22 Da skal de svare: «Fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, Han som fÞrte dem ut av landet Egypt. De har drevet hor med andre guder og tilbedt dem og dyrket dem. Derfor har Han fÞrt all denne ulykken over dem.»
Kapittel 8
1 Slik ble det: Da de tjue Ärene var omme, de Ärene Salomo hadde bygd pÄ Herrens hus og pÄ sitt eget hus,
2 da bygde Salomo opp de byene som Hiram hadde gitt til Salomo. Han lot Israels barn bosette seg der.
3 Salomo dro til Hamat-Soba og overtok det.
4 Han bygde ogsÄ opp Tadmor i Þrkenen, og alle lagerbyene som han hadde bygd i Hamat.
5 Han bygde ogsĂ„ opp Ăvre Bet-Horon og Nedre Bet-Horon som befestede byer med murer, porter og bommer.
6 Han bygde ogsĂ„ opp Baâalat og alle de lagerbyene som Salomo hadde, og alle vognene og byene for hestfolket, og alt det andre som Salomo Ăžnsket Ă„ bygge bĂ„de i Jerusalem, i Libanon og i hele det landet han hadde herredĂžmme over.
7 Salomo tok ut tvangsarbeidere fra alt folket som var blitt igjen av hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. Dette var slike som ikke tilhĂžrte Israel,
8 det vil si, etterkommerne deres som var blitt igjen i landet etter dem, dem hadde ikke Israels barn utryddet. Slik har det vĂŠrt til denne dag.
9 Men Salomo gjorde ikke Israels barn til slaver i arbeidet sitt. Noen av dem var stridsmenn, fĂžrere for befalet hans, fĂžrere for vognene og hestfolket hans.
10 Andre var ledere for tjenestemennene til kong Salomo: de to hundre og femti som styrte over folket.
11 Salomo fÞrte faraos datter opp fra Davids by til det huset han hadde bygd for henne, for han sa: «Ikke noen kone som tilhÞrer meg, skal bo i huset til David, kongen i Israel, for de stedene dit Herrens ark er kommet, er hellige.»
12 SÄ bar Salomo fram brennoffer for Herren pÄ det Herrens alter som han hadde bygd foran forhallen,
13 etter ordningen som gjaldt for hver dag, slik som Moses hadde befalt for sabbatene, nymÄnedagene og de tre fastsatte hÞytidene: De usyrede brÞds hÞytid, Ukefesten og LÞvhyttefesten.
14 Etter sin far Davids ordning utpekte han avdelingene av prester til tjenestene deres, levittene til oppgavene deres; Ä lovprise og gjÞre tjeneste for prestene. Det gjorde han ut fra den plikten som gjaldt for hver dag. OgsÄ portvaktene utpekte han. De skulle stÄ ved hver port, ut fra sine avdelinger. For slik hadde Guds mann David befalt.
15 Ikke i noen sak la de kongens befaling til prestene og levittene til side, heller ikke i det som gjaldt skattkamrene.
16 SĂ„ var da hele Salomos verk utfĂžrt fra den dagen grunnvollen ble lagt til Herrens hus, og til det sto ferdig. Slik ble Herrens hus fullfĂžrt.
17 SĂ„ dro Salomo til Esjon-Geber og Eilat ved kysten, i Edoms land.
18 Ved sine tjenere sendte Hiram skip til ham. Det var tjenere som kjente havet. De dro sammen med Salomos tjenere til Ofir og skaffet fire hundre og femti talenter gull derfra, og de tok det med til kong Salomo.
Kapittel 9
1 Da dronningen av Saba hÞrte gjetorddet om Salomo, kom hun til Jerusalem for Ä sette Salomo pÄ prÞve med vanskelige spÞrsmÄl. Hun hadde med seg et meget stort fÞlge, med kameler som bar krydder, store mengder gull og edelsteiner. Da hun kom til Salomo, talte hun med ham om alt som lÄ henne pÄ hjertet.
2 SÄ svarte Salomo pÄ alle spÞrsmÄlene hennes. Det var ingenting som var sÄ vanskelig for Salomo at han ikke kunne forklare det for henne.
3 Da dronningen av Saba hadde sett Salomos visdom, huset han hadde bygd,
4 matrettene pÄ hans bord, hvordan tjenerne satt, hvordan kelnerne hans vartet opp og hvordan de gikk kledd, munnskjenkene og hvordan de gikk kledd, og den oppgangen han brukte nÄr han gikk opp til Herrens hus, var det som hun mistet pusten.
5 Da sa hun til kongen: «SÄ var det sant det ryktet jeg hÞrte i mitt hjemland om dine ordsprÄk og din visdom.
6 Men jeg trodde ikke deres ord, fÞr jeg kom og fikk se det med mine egne Þyne. Og sannelig, ikke engang halvparten av din mangfoldige visdom er blitt meg fortalt. Du overgÄr gjetordet som jeg har hÞrt.
7 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid stÄr for ditt ansikt og hÞrer din visdom!
8 Lovet vÊre Herren din Gud, som hadde velbehag i deg, sÄ Han satte deg pÄ sin trone for Ä vÊre konge for Herren din Gud. I sin kjÊrlighet til Israel, sÄ Han kunne grunnfeste dem til evig tid, har din Gud gjort deg til konge over dem, for Ä hÄndheve rett og rettferdighet.»
9 SĂ„ ga hun kongen hundre og tjue talenter gull, store mengder krydder og edelsteiner. Det hadde aldri vĂŠrt noen slike krydder som de dronningen av Saba ga til kong Salomo.
10 Hirams tjenere og Salomos tjenere, som kom med gull fra Ofir, kom ogsÄ med sandeltre og kostbare steiner.
11 Kongen lagde trapper av sandeltre til Herrens hus og til kongens hus, dessuten lyrer og harper til sangerne. Dette hadde aldri fĂžr vĂŠrt sett i landet Juda.
12 Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun Ăžnsket seg, uansett hva hun ba om, og mye mer enn hun hadde hatt med til kongen. SĂ„ dro hun av sted og vendte tilbake til sitt eget land, hun og tjenerne hennes.
13 Vekten pÄ det gullet som kom inn til Salomo hvert Är, var seks hundre og sekstiseks talenter gull,
14 i tillegg til det som kom fra de reisende kjĂžpmennene og handelsmennene. Alle kongene i Arabia og stattholderne i landet kom med gull og sĂžlv til Salomo.
15 Kong Salomo lagde to hundre store skjold av hamret gull. Det gikk med seks hundre sekel hamret gull til hvert skjold.
16 Han lagde ogsÄ tre hundre skjold av hamret gull, det gikk med tre hundre sekel gull til hvert skjold. Kongen satte dem i skoghuset i Libanon.
17 Dessuten lagde kongen en stor trone av elfenbein og kledde den med rent gull.
18 Tronen hadde seks trinn, med en fotskammel av gull som var festet til tronen. Det var armlener pÄ begge sider av selve setet, og det sto to lÞver ved siden av armlenene.
19 Det sto ogsÄ tolv lÞver der, en pÄ hver side av de seks trinnene. Aldri hadde noe slikt vÊrt lagd for noe annet kongedÞmme.
20 Alle drikkebegrene til kong Salomo var av gull, og alle karene i skoghuset i Libanon var av rent gull. Ikke ett av dem var av sĂžlv, for det ble ikke regnet for noe i Salomos dager.
21 For kongens skip dro til Tarsis med Hirams tjenere. En gang hvert tredje Är kom handelsskipene tilbake, og de hadde med seg gull, sÞlv, elfenbein, aper og pÄ-fugler.
22 Slik overgikk kong Salomo alle kongene pÄ jorden i rikdom og visdom.
23 Alle kongene pÄ jorden sÞkte til Salomo for Ä hÞre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte.
24 Hver mann hadde med sin egen gave: gjenstander av sÞlv og gull, klesplagg, vÄpen, krydder, hester og muldyr, som en Ärviss foreteelse.
25 Salomo hadde fire tusen staller til hester og vogner, og tolv tusen hestfolk som han lot oppholde seg i vognbyene og sammen med kongen i Jerusalem.
26 SĂ„ hersket han over alle kongene fra Elven til filisternes land, helt til grensen til Egypt.
27 Kongen gjorde sĂžlv like vanlig som stein i Jerusalem, og han gjorde sedertre like lett Ă„ skaffe som morbĂŠrtrĂŠrne som vokser i lavlandet.
28 De kom til Salomo med hester fra Egypt og fra alle andre land.
29 De andre Salomos gjerninger, fra fĂžrst til sist, er ikke de skrevet ned i boken til profeten Natan, i profetien til sjilonitten Akia og i synene til seeren Iddo, om Jeroboam, Nebats sĂžnn?
30 Salomo var konge over hele Israel i Jerusalem i fÞrti Är.
31 SĂ„ la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i sin far Davids by. Hans sĂžnn Rehabeam ble konge i hans sted.
Kapittel 10
1 Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel hadde dratt til Sikem for Ă„ gjĂžre ham til konge.
2 Jeroboam, Nebats sĂžnn, var da i Egypt, for han hadde flyktet fra kong Salomo og hadde bodd i Egypt. Da han hĂžrte om dette, skjedde det
3 at de sendte bud dit og kalte pÄ ham. SÄ kom Jeroboam sammen med hele Israel, og de talte til Rehabeam og sa:
4 «Din far la et tungt Äk pÄ oss. Derfor skal du nÄ lette pÄ det harde arbeidet din far pÄla oss, og det tunge Äket som han la pÄ oss, sÄ skal vi tjene deg.»
5 SÄ sa han til dem: «Vent tre dager, og kom sÄ tilbake til meg!» Og folket dro bort.
6 SÄ rÄdfÞrte kong Rehabeam seg med de eldste som hadde vÊrt i tjeneste hos hans far Salomo mens han ennÄ levde, og han sa: «Hva rÄder dere meg til Ä svare dette folket?»
7 De talte til ham og sa: «Hvis du vil vÊre en som gjÞr godt mot dette folket, og du vil vÊre til behag for dem og taler gode ord til dem, sÄ skal de vÊre dine tjenere for alle dager.»
8 Men han forkastet det rÄdet de eldste ga ham, og han rÄdfÞrte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, som sto i tjeneste hos ham.
9 Han sa til dem: «Hvilket rÄd vil dere gi? Hva bÞr vi svare dette folket som har talt til meg og sagt: Lett pÄ Äket din far la pÄ oss?»
10 Da talte de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og sa: «Dette bÞr du si til dette folket som har talt til deg og sagt: Din far la et tungt Äk pÄ oss, men du mÄ gjÞre det lettere for oss, slik skal du si til dem: Lillefingeren min skal vÊre tykkere enn midjen pÄ min far.
11 Og nÄ, siden min far la et tungt Äk pÄ dere, skal jeg legge enda mer pÄ Äket deres. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.»
12 SÄ kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam pÄ den tredje dagen, slik kongen hadde befalt og sagt: «Kom tilbake til meg pÄ den tredje dagen!»
13 Da ga kongen dem et hardt svar. Kong Rehabeam forkastet rÄdet fra de eldste.
14 Han talte til dem slik de unge mennene hadde rÄdet ham, og han sa: «Min far la et tungt Äk pÄ dere, men jeg skal gjÞre det enda tyngre. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.»
15 Kongen hÞrte altsÄ ikke pÄ folket. For det tok en vending slik Gud hadde bestemt, for at Herren skulle oppfylle sitt Ord, det Han hadde talt til Jeroboam, Nebats sÞnn, ved sjilonitten Akia.
16 Da hele Israel sÄ at kongen ikke hÞrte pÄ dem, svarte folket kongen og sa: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sÞnn. Hver mann til sine telt, Israel! Se nÄ selv til ditt eget hus, David!» SÄ dro hele Israel tilbake til teltene sine.
17 Men Rehabeam ble bare konge over dem av Israels barn som bodde i Judas byer.
18 SÄ sendte kong Rehabeam ut Adoniram, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men Israels barn steinet ham sÄ han dÞde. Derfor skyndte kong Rehabeam seg og steg opp i vognen sin og flyktet til Jerusalem.
19 Slik har Israel vĂŠrt i opprĂžr mot Davids hus til denne dag.
Kapittel 11
1 Da Rehabeam kom til Jerusalem, samlet han hundre og Ätti tusen utvalgte, stridsdyktige menn fra Judas hus og Benjamin, for Ä stride mot Israel, sÄ kongedÞmmet kunne vinnes tilbake til Rehabeam.
2 Men Herrens Ord kom til Guds mann Sjemaja, og det lĂžd slik:
3 «Tal til Rehabeam, Salomos sÞnn, konge av Juda, og til hele Israel i Juda og Benjamin, og si:
4 SÄ sier Herren: Dere skal ikke dra opp eller stride mot deres brÞdre. Hver mann skal vende tilbake til sitt hus, for dette som har hendt, har kommet fra Meg.» Derfor adlÞd de Herrens Ord, og de vendte tilbake uten Ä dra mot Jeroboam.
5 SĂ„ ble Rehabeam boende i Jerusalem og bygde forsvarsbyer i Juda.
6 Betlehem, Etam, Tekoa,
7 Bet-Sjur, Soko, Adullam,
8 Gat, Maresja, Sif,
9 Adorajim, Lakisj, Aseka,
10 Sora, Ajjalon og Hebron, som alle er i Juda og i Benjamin, bygde han opp til festningsbyer.
11 Han gjorde festningsverkene sterke og satte kommandanter over dem. Han satte ogsÄ lager av mat, olje og vin der.
12 Hver by utstyrte han ogsÄ med skjold og spyd, og han gjorde dem meget sterke. Juda og Benjamin var pÄ hans side.
13 Prestene og levittene som var i hele Israel, kom fra alle omrÄdene der de bodde, og slo seg ned hos ham.
14 For levittene forlot fellesarealene og eiendelene sine og kom til Juda og Jerusalem, fordi Jeroboam og hans sĂžnner hadde drevet dem bort fra tjenesten som prester for Herren.
15 SĂ„ utnevnte han selv prester for offer-haugene, for demonbukkene og for avguds- kalvene som han hadde lagd.
16 Etter at de hadde dratt, kom de som hadde rettet sitt hjerte mot Ă„ sĂžke Herren, Israels Gud, fra alle Israels stammer for Ă„ ofre til Herren, sine fedres Gud, i Jeru-salem.
17 SÄ styrket de kongedÞmmet i Juda og trygget Rehabeam, Salomos sÞnn, i tre Är, for i tre Är vandret de pÄ Davids og Salomos vei.
18 SĂ„ tok Rehabeam Mahalat til kone. Hun var datter av Jerimot, Davids sĂžnn, og av Abihajil, datter av Eliab, Isais sĂžnn.
19 Hun fĂždte ham sĂžnner: Jeâusj, Sjemarja og Saham.
20 Etter henne tok han Maâaka, datter av Absalom. Hun fĂždte ham Abia, Attai, Sisa og Sjelomit.
21 Rehabeam elsket Maâaka, datter til Absalom, mer enn alle sine koner og medhustruer. Han hadde nemlig tatt seg atten koner og seksti medhustruer, og han fikk tjueĂ„tte sĂžnner og seksti dĂžtre.
22 Rehabeam utnevnte Abia, Maâakas sĂžnn, til overhode, og han skulle vĂŠre fyrste blant hans brĂždre. For han hadde til hensikt Ă„ gjĂžre ham til konge.
23 Han gikk klokt fram og sendte sine sÞnner ut til Ä bo i alle omrÄdene i Juda og Benjamin, til alle de befestede byene. Han ga dem rikelig med forsyninger, og befalte at de skulle fÄ mange koner.
Kapittel 12
1 Men da Rehabeams kongedĂžmme var blitt befestet og han var sterk, skjedde det at han forkastet Herrens lov, og det samme gjorde hele Israel sammen med ham.
2 Da skjedde det: I kong Rehabeams femte regjeringsÄr dro Sjisjak, Egypts konge, opp mot Jerusalem, fordi de hadde forbrutt seg mot Herren.
3 Han hadde med seg tolv hundre vogner og seksti tusen hestfolk. Det var ikke tall pÄ det folket som ellers fulgte med ham ut fra Egypt, libyere, sukkitter og kusjitter.
4 Han inntok de befestede byene i Juda, og kom helt til Jerusalem.
5 Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og Judas ledere. De var samlet i Jerusalem for Ä komme bort fra Sjisjak. Han sa til dem: «SÄ sier Herren: Dere har forlatt Meg, og derfor har Jeg ogsÄ overgitt dere i Sjisjaks hÄnd.»
6 Da ydmyket Israels ledere og kongen seg. De sa: «Herren er rettferdig.»
7 Da Herren sÄ at de hadde ydmyket seg, kom Herrens Ord til Sjemaja, og Han sa: «De har ydmyket seg. Derfor vil Jeg ikke utrydde dem, men Jeg skal gi dem utfrielse. Min vrede skal ikke bli utÞst over Jerusalem ved Sjisjaks hÄnd.
8 Likevel skal de bli hans tjenere, sÄ de kan kjenne forskjellen pÄ Ä vÊre tjenere for Meg og for andre lands kongedÞmmer.»
9 Sjisjak, Egypts konge, kom sÄ opp mot Jerusalem og tok med seg skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus. Han tok alt sammen. Han tok ogsÄ bort de gullskjoldene som Salomo hadde fÄtt lagd.
10 SĂ„ lagde kong Rehabeam bronseskjold i stedet for de andre, og han overlot dem til fĂžrerne for livvakten som voktet inngangen til kongens hus.
11 Hver gang kongen kom inn i Herrens hus, pleide livvakten Ä hente og bÊre dem. EtterpÄ tok de dem med tilbake til vaktrommet.
12 Fordi han ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham, sÄ han ikke ble fullstendig Þdelagt. EnnÄ var det noe godt igjen i Juda.
13 SĂ„ ble kong Rehabeam igjen styrket i Jerusalem og regjerte som konge. Rehabeam var fĂžrtien Ă„r gammel da han ble konge. Han var konge i sytten Ă„r i Jerusalem, byen som Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer, for Ă„ la sitt navn bo der. Hans mors navn var Naâama, en ammonittkvinne.
14 Han holdt fram med Ă„ gjĂžre det onde, for han hadde ikke vendt sitt hjerte mot Ă„ sĂžke Herren.
15 De andre Rehabeams gjerninger, fra fÞrst til sist, er ikke de skrevet ned i bÞkene til profeten Sjemaja, og til seeren Iddo, der ogsÄ slektstavlene er skrevet ned? Det ble utkjempet kriger mellom Rehabeam og Jeroboam i hele deres tid.
16 SĂ„ la Rehabeam seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i Davids by. SĂ„ ble Abia konge i hans sted.
Kapittel 13
1 I det attende regjeringsÄret til kong Jeroboam ble Abia konge over Juda.
2 Han var konge i tre Ă„r i Jerusalem. Hans mors navn var Maâaka, datter av Uriel fra Gibea. Det var krig mellom Abia og Jeroboam.
3 Abia stilte opp til strid med en hÊr av mektige krigere, fire hundre tusen utvalgte menn. Men Jeroboam dro ogsÄ opp og stilte opp til strid mot ham med Ätte hundre tusen utvalgte, mektige krigere.
4 SÄ sto Abia pÄ Semarajimfjellet i Efraims fjelland og sa: «HÞr pÄ meg, Jeroboam og hele Israel!
5 BĂžr dere ikke kjenne til at Herren, Israels Gud ga David herredĂžmmet over Israel til evig tid, til ham og hans sĂžnner, ved en saltpakt?
6 Men Jeroboam, Nebats sĂžnn, en tjener for Salomo, Davids sĂžnn, sto likevel fram og gjorde opprĂžr mot sin herre.
7 SÄ samlet noen dÄrlige menn, onde menn, seg rundt ham, og de befestet sin styrke mot Rehabeam, Salomos sÞnn, da Rehabeam var ung og uerfaren, og han maktet ikke Ä stÄ imot dem.
8 NÄ sier dere at dere skal stÄ imot Herrens kongedÞmme, det som er i Davids sÞnners hÄnd, fordi dere er en stor skare, og sammen med dere har dere de gullkalvene som Jeroboam lagde til Ä vÊre guder for dere.
9 Har dere ikke kastet ut Herrens prester, Arons sÞnner, og levittene? Har dere ikke selv innsatt deres prester, pÄ samme mÄte som folkene i andre land? Er det ikke slik at hver den som kommer med en ung okse og sju vÊrer for Ä bli innviet, han blir prest for alt dette som ikke er guder?
10 Men for oss, sÄ er Herren vÄr Gud, og vi har ikke forlatt Ham. De prestene som gjÞr tjeneste for Herren, er Arons sÞnner, og levittene ivaretar sin plikt:
11 Hver morgen og hver kveld brenner de brennoffer og velduftende rÞkelse for Herren. De legger ogsÄ skuebrÞdet fram pÄ bordet av rent gull, og lysestaken av gull med de lampene som hÞrer til, fÄr de til Ä brenne hver kveld. For vi holder alt det Herren vÄr Gud har befalt, men dere har forlatt Ham.
12 Se nÄ, Gud selv er med oss, vÄrt Overhode, og Hans prester med gjallende trompeter for Ä blÄse til strid mot dere. à , Israels barn, strid ikke mot Herren, deres fedres Gud, for dere skal slett ikke lykkes!»
13 Men Jeroboam fikk et bakhold til Ä gÄ rundt dem. Selv var de rett foran Juda, mens bakholdet var i ryggen pÄ dem.
14 Da Juda sÄ seg rundt, ble de overrasket over at de hadde strid pÄ to kanter, bÄde forfra og bakfra. De ropte til Herren, og prestene blÄste i trompetene.
15 Da satte mennene fra Juda i et rop. Idet Judas menn ropte, skjedde det at Gud slo Jeroboam og hele Israel rett for ansiktet til Abia og Juda.
16 Israels barn flyktet fra Juda, og Gud overga dem i deres hÄnd.
17 Da slo Abia og hans folk dem ned i et stort slag, sÄ fem hundre tusen utvalgte menn av Israel falt og ble liggende dÞde.
18 Slik ble Israels barn overvunnet pÄ den tiden. Judas barn fikk styrke, fordi de stolte pÄ Herren, sine fedres Gud.
19 Abia forfulgte Jeroboam og tok byene fra ham: Betel med de landsbyene som hĂžrte til, Jesjana med de landsbyene som hĂžrte til, og Efron med de landsbyene som hĂžrte til.
20 Dermed var Jeroboam ikke i stand til Ä vinne tilbake sin styrke i Abias dager. Herren slo ham sÄ han dÞde.
21 Men Abia vokste seg mektig, giftet seg med fjorten koner og fikk tjueto sĂžnner og seksten dĂžtre.
22 De andre Abias gjerninger, bÄde hans veier og hans ord, er skrevet ned i historieverket til profeten Iddo.
Kapittel 14
1 SÄ la Abia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. SÄ ble hans sÞnn Asa konge i hans sted. I hans dager hadde landet ro i ti Är.
2 Asa gjorde det som var godt og rett i Herren hans Guds Ăžyne,
3 sÄ han rev ned alterne til de fremmede gudene, og offerhaugene, og han rev ned billedstÞttene og hogg ned Asjera-pÊlene.
4 Han befalte Juda Ă„ sĂžke Herren, deres fedres Gud, og Ă„ fĂžlge loven og budene.
5 Han rev ogsÄ ned offerhaugene og rÞkelses--alterne i alle byene i Juda, og kongedÞmmet hadde ro under ham.
6 Han bygde befestede byer i Juda, for landet hadde ro. Det ble ikke fÞrt krig mot ham i de Ärene, for Herren hadde gitt ham ro.
7 Derfor sa han til Juda: «La oss bygge disse byene og lage murer rundt dem, med tÄrn, porter og bommer, sÄ lenge landet ennÄ ligger foran oss, for vi har sÞkt Herren vÄr Gud. Vi har sÞkt Ham, og Han har gitt oss ro pÄ alle kanter.» SÄ bygde de og lyktes.
8 Asa hadde en hÊr fra Juda pÄ tre hundre tusen som bar store skjold og spyd, og to hundre og Ätti tusen fra Benjamin som bar mindre skjold og kunne trekke buen. Alle disse var mektige krigere.
9 SÄ kom kusjitten Serah ut mot dem med en hÊr pÄ en million menn og tre hundre vogner. Han kom til Maresja.
10 SĂ„ dro Asa ut mot ham, og de stilte troppene opp til strid i Sefatahdalen ved Maresja.
11 Asa ropte til Herren sin Gud og sa: «Herre, det er ingen sak for Deg Ä hjelpe, enten det er ved den mektige eller ved den kraftlÞse. Hjelp oss, Herre vÄr Gud, for vi stoler pÄ Deg, og i Ditt navn gÄr vi ut mot denne store mengden. Herre, Du vÄr Gud, la ikke noe menneske overvinne Deg!»
12 Da slo Herren kusjittene rett foran Asa og rett foran Juda, og kusjittene flyktet.
13 Asa og folket som var sammen med ham, forfulgte dem helt til Gerar. SÄ ble det sÄ stort mannefall blant kusjittene at det til slutt ikke ble en eneste igjen i live, for de var knust for Herrens ansikt og framfor Hans hÊr. De fÞrte med seg et meget stort bytte.
14 SĂ„ slo de alle byene rundt Gerar, for Herrens frykt var kommet over dem. De plyndret alle byene, for det var store mengder bytte i dem.
15 OgsÄ innhegningene til buskapen slo de ned, og de tok med seg store flokker av sauer og kameler. SÄ vendte de tilbake til Jerusalem.
Kapittel 15
1 Guds Ă nd kom over Asarja, Odeds sĂžnn.
2 Han dro ut for Ä mÞte Asa og sa til ham: «HÞr pÄ meg, Asa, og hele Juda og Benjamin! Herren er med dere nÄr dere er med Ham. Hvis dere sÞker Ham, skal Han la seg finne av dere. Men hvis dere forlater Ham, skal Han forlate dere.
3 I mange dager var Israel uten Den sanne Gud, uten prest til Ă„ lĂŠre dem, og uten lov.
4 Men da de i sin trengsel vendte om til Herren Israels Gud og sĂžkte Ham, lot Han seg finne av dem.
5 I de tider var det ingen fred for den som dro ut, og heller ikke for den som kom tilbake, men det rÄdde stor uro over alle som bodde i landene.
6 Folkeslag ble knust mot folkeslag, og by mot by, for Gud plaget dem med all slags trengsel.
7 Men dere, vÊr bare sterke og la ikke deres hender svikte, for det er lÞnn for deres verk!»
8 Da Asa hĂžrte disse ordene og profetien fra profeten Asarja, Odeds sĂžnn, fikk han ny kraft og rev ned alle de avskyelige avgudene fra hele Juda-landet og Benjamin-landet, og rev dem ned i de byene som han hadde overtatt i Efraims fjelland. Han satte alteret i stand igjen for Herren,det som sto foran Herrens forhall.
9 SÄ samlet han hele Juda og Benjamin, og alle de fremmede som bodde sammen med dem i Efraim, Manasse og Simeon. Disse gikk nemlig over til ham fra Israel i stort antall, da de sÄ at Herren, hans Gud, var med ham.
10 SÄ samlet de seg alle i Jerusalem i den tredje mÄneden, i det femtende Äret av Asas regjeringstid.
11 Samme dag ofret de sju hundre okser og sju tusen sauer til Herren fra det byttet de hadde tatt med seg.
12 SĂ„ gikk de inn i en pakt om at de skulle sĂžke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og hele sin sjel.
13 Hver den som ikke sĂžkte Herren, Israels Gud, skulle dĂž. Dette skulle gjelde fra den minste til den stĂžrste, enten det var mann eller kvinne.
14 SĂ„ avla de ed for Herren med hĂžy rĂžst, med jubelrop, trompeter og bukkehorn.
15 Hele Juda gledet seg over eden, for de hadde sverget den av hele sitt hjerte og sÞkt Ham av all sin lyst. Han lot seg finne av dem, og Herren ga dem ro pÄ alle kanter.
16 Han avsatte Maâaka, kong Asas farmor, og tok fra henne dronningverdigheten, fordi hun hadde lagd et avskyelig avgudsbilde av Asjera. Asa hogg ned det heslige avgudsbildet av henne, knuste det, og sĂ„ brente han det ved Kedronbekken.
17 Men offerhaugene ble ikke revet ned i Israel, men Asa bevarte sitt hjerte udelt alle sine dager.
18 Det som var helliget av hans far, og det som han selv hadde helliget, bÄde sÞlv og gull og redskaper, fÞrte han ogsÄ inn i Guds hus.
19 Det ble ingen krig fÞr i det trettifemte Äret av Asas regjeringstid.
Kapittel 16
1 I det seks og trettiende Äret av Asas regjeringstid dro Basja, Israels konge, opp mot Juda og bygde opp Rama, for at han ikke skulle la noen reise ut eller komme inn til Asa, kongen av Juda.
2 Da tok Asa sĂžlv og gull ut fra skattkamrene i Herrens hus og kongens hus, og han fikk det sendt til Benhadad, Syrias konge, som bodde i Damaskus. Han sa:
3 «La det vÊre en pakt mellom meg og deg, slik det var mellom min far og din far. Se, jeg sender deg sÞlv og gull. GÄ nÄ og bryt din pakt med Basja, Israels konge, sÄ han mÄ trekke seg tilbake fra meg.»
4 Benhadad hÞrte pÄ kong Asa, og han sendte fÞrerne for hÊrstyrkene sine mot byene i Israel. De overtok Ijjon, Dan, Abel-Majim og alle lagerbyene i Naftali.
5 Da Basja hÞrte dette, skjedde det at han sluttet Ä bygge pÄ Rama og avsluttet arbeidet sitt.
6 SĂ„ tok kong Asa med seg hele Juda, og de fjernet steinene og tĂžmmeret i Rama, det Basja hadde brukt til oppbyggingen. Med dette bygde han opp Geba og Mispa.
7 PÄ den tiden kom seeren Hanani til Asa, kongen av Juda, og sa til ham: «Fordi du stolte pÄ Syrias konge, og ikke har stolt pÄ Herren din Gud, derfor har hÊren til Syrias konge sluppet bort fra din hÄnd.
8 Var ikke kusjittene og libyerne en veldig hÊr med svÊrt mange vogner og hestfolk? Men fordi du da stolte pÄ Herren, overga Han dem likevel i din hÄnd.
9 For Herrens Þyne farer over hele jorden, for Ä styrke dem som har et hjerte som er helt med Ham. I dette har du gÄtt fram som en dÄre. Derfor skal du ha kriger fra nÄ av.»
10 Da ble Asa vred pÄ seeren og satte ham i fengsel, for han ble brennende harm pÄ ham pÄ grunn av dette. PÄ den tiden undertrykte Asa ogsÄ andre av folket.
11 Legg merke til at Asas gjerninger, bÄde de fÞrste og de siste, er nedskrevet i boken om kongene i Juda og Israel.
12 I det trettiniende Äret av hans regjeringstid ble Asa syk i beina, og sykdommen hans ble bare mer alvorlig etter hvert. Men ikke engang mens han var syk, sÞkte han Herren, men bare legene.
13 SÄ la Asa seg til hvile hos sine fedre. Han dÞde i det fÞrtifÞrste Äret av sin regjeringstid.
14 De begravde ham i hans egen grav, den han hadde fÄtt hogd ut for seg selv i Davids by. De la ham pÄ en bÄre som var fylt av krydder og en sammensatt salveblanding. De tente et meget stort bÄl for ham.
Kapittel 17
1 Deretter ble hans sĂžnn Josjafat konge i hans sted, og han sĂžkte Ă„ bygge opp sin styrke mot Israel
2 og satte tropper i alle de befestede byene i Juda, og satte opp vaktposter i landet Juda og i de byene i Efraim som hans far Asa hadde inntatt.
3 Herren var med Josjafat, for han vandret pĂ„ de veiene hans far David fulgte til Ă„ begynne med. Han sĂžkte ikke Baâalene,
4 men sĂžkte sin fars Gud og vandret i Hans bud og ikke i Israels gjerninger.
5 Derfor styrket Herren kongedÞmmet i hans hÄnd. Hele Juda ga gaver til Josjafat, og han var rik og ble hÞyt Êret.
6 Hans hjerte ble sÄ fylt av frimodighet pÄ Herrens veier at han rev ned offerhaugene og Asjera-pÊlene i Juda.
7 I det tredje Äret av hans regjeringstid sendte han embetsmennene sine, Ben-Hajil, Obadja, Sakarja, Netanel og Mikaja, av sted for Ä undervise i Judas byer.
8 Sammen med dem sendte han levittene: Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Sjemiramot, Jonatan, Adonja, Tobia og Tob-Adonja. Sammen med levittene var prestene Elisjama og Joram.
9 SĂ„ ga de opplĂŠring i Juda, og de hadde Herrens Lovbok med seg. De dro omkring i alle Judas byer og underviste folket.
10 Frykt for Herren kom over alle konge-rikene i landene rundt Juda, slik at de ikke gikk til krig mot Josjafat.
11 OgsÄ noen av filisterne kom til Josjafat med gaver og sÞlv som skatt. Araberne kom til ham med smÄfe, sju tusen sju hundre vÊrer og sju tusen sju hundre bukker.
12 SĂ„ ble Josjafat stadig mektigere, og han bygde festninger og lagerbyer i Juda.
13 Han hadde mye oppsamlet eiendom i byene i Juda. Stridsmennene, de mektige krigerne, oppholdt seg i Jerusalem.
14 Dette er tallet pÄ dem ut fra deres fedres hus: Av embetsmenn over tusen i Juda var det embetsmannen Adna og tre hundre tusen mektige krigere sammen med ham.
15 Nest etter ham kom embetsmannen Johanan, og sammen med ham var det to hundre og Ätti tusen.
16 Nest etter ham kom Amasja, Sikris sĂžnn, som frivillig stilte seg fram for Herren, og to hundre tusen mektige krigere var sammen med ham.
17 Av Benjamin var det Eljada, en mektig kriger, og to hundre tusen menn sammen med ham, vĂŠpnet med bue og skjold.
18 Nest etter ham kom Josabad, og hundre og Ätti tusen som var klare til strid sammen med ham.
19 Disse tjente kongen, i tillegg til dem som kongen hadde satt i de befestede byene over hele Juda.
Kapittel 18
1 Josjafat fikk rikdommer og stor ĂŠre. Han lot sin sĂžnn gifte seg med Akabs datter.
2 Noen Är etter dro han ned for Ä besÞke Akab i Samaria. Akab fikk slaktet store flokker av sauer og okser for ham og for folket som var med ham, og overtalte ham til Ä dra opp med ham mot Ramot i Gilead.
3 SÄ sa Akab, Israels konge, til Josjafat, kongen av Juda: «Vil du dra med meg mot Ramot i Gilead?» Han svarte ham: «Jeg er som du, og mitt folk er som ditt folk. Vi skal vÊre med deg i striden.»
4 Josjafat sa ogsÄ til Israels konge: «Jeg ber deg, sÞk Herrens Ord i dag!»
5 Da samlet Israels konge sammen profetene, fire hundre menn, og han sa til dem: «Skal vi gÄ imot Ramot i Gilead for Ä stride, eller skal jeg la det vÊre?» Da sa de: «Dra opp, for Gud skal overgi den i kongens hÄnd.»
6 Men Josjafat sa: «Er det ikke enda en Herrens profet her, sÄ vi kan spÞrre ham?»
7 Da svarte Israels konge Josjafat: «Det er enda en mann; ved ham kan vi spÞrre Herren om rÄd. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri godt om meg, men alltid ondt. Det er Mika, sÞnn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen mÄ ikke tale slik!»
8 Da tilkalte Israels konge en hoffmann og sa: «Hent straks Mika, Jimlas sÞnn!»
9 BÄde Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, hadde tatt pÄ seg kappene sine og hadde satt seg pÄ hver sin trone pÄ en treskeplass ved inngangen til porten til Samaria. Alle profetene profeterte rett framfor dem.
10 Sidkia, Kenaâanas sĂžnn, hadde lagd seg horn av jern. Han sa: «SĂ„ sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til de er utryddet.»
11 Alle profetene profeterte pÄ samme mÄten og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hÄnd.»
12 Utsendingen som hadde gÄtt for Ä tilkalle Mika, talte til ham og sa: «Se nÄ! Samstemt taler profetene ord som er gode for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord vÊre som ordet fra en av dem, og tal det som er godt!»
13 Mika svarte: «SÄ sant Herren lever, hva enn min Gud sier, det skal jeg tale til ham.»
14 SÄ kom han til kongen. Kongen sa til ham: «Mika, skal vi gÄ imot Ramot i Gilead for Ä stride, eller skal jeg la det vÊre?» Han sa: «Dra opp, og dere skal lykkes, og de skal bli overgitt i deres hÄnd.»
15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg fÄ deg til Ä sverge pÄ at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannhet i Herrens navn?»
16 Da sa han: «Jeg sÄ hele Israel spredt utover fjellene, som en saueflokk uten hyrde. Herren sa: Disse har ingen herre. La hver av dem vende tilbake til sitt hus i fred!»
17 Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg deg ikke at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?»
18 Da sa Mika: «HÞr derfor Herrens Ord: Jeg sÄ Herren sitte pÄ sin trone, og hele himmelens hÊrskare sto ved Hans hÞyre og Hans venstre hÄnd.
19 Herren sa: «Hvem vil overtale Akab, Israels konge, sÄ han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?» Da talte én slik, og en annen talte slik.
20 Da kom Änden fram og stilte seg for Herrens ansikt, og han sa: «Jeg skal overtale ham.» Herren sa til ham: «Hvordan?»
21 SÄ sa han: «Jeg skal gÄ ut og vÊre en lÞgnens Änd i munnen pÄ alle profetene hans.» Herren sa: «Du skal overtale ham, og du skal lykkes. GÄ bare ut og gjÞr det!»
22 Se derfor! Herren har lagt en lÞgnens Änd i munnen pÄ disse profetene dine, men Herren har sagt at det onde skal komme over deg.»
23 Sidkia, Kenaâanas sĂžnn, gikk bort og slo Mika pĂ„ kinnet, og han sa: «PĂ„ hvilken mĂ„te forlot Herrens Ă nd meg for Ă„ tale med deg?»
24 Mika sa: «Sannelig, det skal du fÄ se den dagen du flykter inn i det innerste rommet for Ä gjemme deg.»
25 SÄ sa Israels konge: «Ta Mika og fÞr ham tilbake til Amon, fyrsten i byen, og til Joasj, kongens sÞnn.
26 Si: SÄ sier kongen: Sett denne i fengsel, og mat ham med fangenes tilmÄlte del av brÞd og vann til jeg kommer tilbake i fred.»
27 Men Mika sa: «Hvis du kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt ved meg.» Han sa: «HÞr, dere folk, alle sammen!»
28 SĂ„ dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot i Gilead.
29 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil ta pÄ meg en forkledning og dra ut i striden, men du skal ha klÊrne dine pÄ.» SÄ tok Israels konge pÄ seg en forkledning, og de dro ut i striden.
30 Syrias konge hadde befalt befalingsmennene for vognene sine, og sagt: «Strid ikke verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge!»
31 SÄ skjedde det: Da befalingsmennene for vognene sÄ Josjafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham og gikk til angrep. Men Josjafat ropte hÞyt, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.
32 Slik skjedde det: Da befalingsmennene for vognene sÄ at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra Ä forfÞlge ham.
33 Men en mann spente buen og skjÞt pÄ mÄfÄ og traff Israels konge mellom brynje-skjÞrtet og rustningen hans. Da sa han til ham som fÞrte vognen: «Snu og ta meg med ut av striden, for jeg er sÄret.»
34 Striden ble kraftigere den dagen. Israels konge ble holdt oppe i vognen med ansiktet vendt mot syrerne helt til kvelden. Men pÄ den tiden da solen gikk ned, dÞde han.
Kapittel 19
1 SĂ„ vendte Josjafat, Judas konge, tilbake i fred til huset sitt i Jerusalem.
2 Seeren Jehu, Hananis sÞnn, kom ut for Ä mÞte ham og sa til kong Josjafat: «BÞr en hjelpe den onde og elske dem som hater Herren? PÄ grunn av dette har vreden fra Herrens ansikt kommet over deg.
3 Likevel er det funnet noe godt hos deg, for du har revet ned alle Asjera-pÊlene i landet, og du har vendt ditt hjerte til Ä sÞke Gud.»
4 SĂ„ ble Josjafat boende i Jerusalem. SĂ„ dro han ut igjen blant folket, fra Beâer-Sjeba til Efraims fjelland, og fikk dem omvendt til Herren, deres fedres Gud.
5 SĂ„ innsatte han dommere i landet, i alle de befestede byene i Juda, by for by.
6 Han sa til dommerne: «VÊr nÞye med det dere gjÞr, for dere dÞmmer ikke for et menneske, men for Herren, som er hos dere i dommen.
7 La derfor Herrens frykt vÊre over dere! Ta dere i vare med hva dere gjÞr, for det finnes ikke misgjerning hos Herren vÄr Gud. Der gjelder ikke partiskhet eller bestikkelser.»
8 OgsÄ i Jerusalem utpekte Josjafat noen av levittene og prestene og noen av overhodene for fedrene i Israel til Ä avgjÞre Herrens dom og dÞmme i stridssaker. De hadde nemlig vendt tilbake til Jerusalem.
9 Han befalte dem og sa: «Slik skal dere gjÞre i Herrens frykt, i trofasthet og med et helt hjerte:
10 Uansett hvilken sak det er som kommer til dere fra deres brÞdre som bor omkring i byene sine, enten det gjelder blodsutgytelse eller brudd pÄ lov eller bud, eller om forskrifter og forordninger, skal dere advare dem, sÄ de ikke begÄr overtredelser mot Herren, og vreden kommer over dere og deres brÞdre. GjÞr dette, sÄ skal dere ikke vÊre skyldige.
11 Merk dere: Ăverstepresten Amarja skal stĂ„ over dere i alle Herrens saker. Sebadja, Ismaels sĂžnn, er fyrsten over Judas hus i alle kongens saker. OgsĂ„ levittene skal vĂŠre tjenestemenn for dere. VĂŠr bare sterke og gĂ„ til verket, og Herren skal vĂŠre med den som er god.»
Kapittel 20
1 Etter dette skjedde det at folketi Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom for Ă„ stride mot Josjafat.
2 SÄ kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjÞen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar», som er En-Gedi.
3 Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot Ă„ sĂžke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda.
4 SĂ„ samlet Juda seg for Ă„ be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for Ă„ sĂžke Herren.
5 Da sto Josjafat fram i forsamlingen av dem fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgÄrden,
6 og han sa: «Herre, vÄre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedÞmmene til alle folke-slagene? I Din hÄnd er kraft og makt, sÄ ingen er i stand til Ä stÄ imot Deg.
7 Er ikke Du vÄr Gud som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid?
8 De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt:
9 «Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnÞd, skal vi stÄ framfor dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vÄr trengsel, og Du skal hÞre og frelse.»
10 Se nĂ„, her er folket fra Ammon, Moab og Seâirfjellet, dem Du ikke ville la Israel gĂ„ imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke.
11 Se, her er de og belĂžnner oss med Ă„ komme hit for Ă„ drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv.
12 VÄr Gud, skal Du ikke dÞmme dem? For vi har ingen kraft til Ä stÄ imot denne store hÊren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjÞre, men vÄre Þyne er vendt mot Deg.»
13 Hele Juda ble stÄende for Herrens ansikt, ogsÄ deres smÄ barn, deres koner og deres sÞnner.
14 Midt i forsamlingen kom da Herrens Ă nd over Jahasiel, sĂžnn av Sakarja, sĂžnn av Benaja, sĂžnn av Jeâiel, sĂžnn av Mattanja, en levitt av Asafs sĂžnner.
15 Han talte: «HÞr nÞye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! SÄ sier Herren til dere: Frykt ikke og bli ikke forferdet pÄ grunn av denne store hÊren, for dette er ikke deres strid, men Guds.
16 I morgen skal dere gÄ ned mot dem. For se, de skal dra oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruel--Þdemarken.
17 Men det er ikke opp til dere Ä fÞre denne striden. Dere skal bare stille dere opp, stÄ stille og se Herrens frelse som er med dere. à , Juda og Jerusalem! Frykt ikke og bli ikke forskrekket. I morgen skal dere gÄ ut rett foran dem, for Herren er med dere.»
18 Josjafat bĂžyde hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og de som bodde i Jerusalem, bĂžyde seg for Herrens ansikt og tilba Herren.
19 Levittene av kehatittenes barn og av korahittenes barn sto da fram for Ă„ love Herren Israels Gud med hĂžy og kraftig rĂžst.
20 SÄ sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i TekoaÞrkenen. Da de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «HÞr pÄ meg, Juda og dere som bor i Jerusalem: Tro pÄ Herren deres Gud, sÄ skal dere vÊre trygge. Tro pÄ Hans profeter, sÄ skal dere ha framgang.»
21 Da han hadde rÄdfÞrt seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Herren og dem som skulle love Hellighetens skjÞnnhet mens de gikk ut foran hÊren. De sa: «Pris Herren, for Hans miskunnhet varer evig.»
22 Da de begynte Ă„ synge og love, satte Herren ut et bakhold mot folket fra Ammon, Moab og Seâirfjellet, dem som var kommet imot Juda. Og de ble slĂ„tt.
23 For folket fra Ammon og Moab sto opp mot dem som bodde ved Seâirfjellet, og slo dem ned og utryddet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende pĂ„ dem som bodde ved Seâir, satte de i gang med Ă„ utrydde hverandre.
24 Da Juda kom til stedet med utsikt over Þrkenen, sÄ de i retning av folkemengden. Og se, der lÄ de dÞde kroppene deres, falne pÄ jorden. Ingen hadde sluppet unna.
25 Da Josjafat og folket hans kom dit for Ä ta med seg byttet, fant de en stor mengde verdifulle gjenstander blant de dÞde. Der var det ogsÄ kostbare smykker som de tok til seg selv, mye mer enn de kunne bÊre med seg. I tre dager samlet de pÄ byttet fordi det var sÄ mye.
26 PĂ„ den fjerde dagen samlet de seg i Lov--pris-nings-dalen, for der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, som det heter til denne dag.
27 SĂ„ vendte de tilbake, hver mann av Juda og Jerusalem, med Josjafat som deres overhode, for Ă„ dra tilbake til Jerusalem med glede. For Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender.
28 SĂ„ kom de til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, og de kom til Herrens hus.
29 Frykt for Gud kom over alle konge-rikene i disse landene da de hĂžrte at Herren hadde stridd mot Israels fiender.
30 Deretter var det ro i Josjafats kongedÞm-me, for hans Gud ga ham ro pÄ alle kanter.
31 Slik var Josjafat konge over Juda. Han var trettifem Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjuefem Är. Hans mors navn var Asuba, Sjilkis datter.
32 Han vandret pÄ sin far Asas vei, og vek ikke av fra den. Han gjorde det som var rett i Herrens Þyne.
33 Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, for til nÄ hadde ikke folket vendt sitt hjerte til sine fedres Gud.
34 De andre Josjafats gjerninger, fra de fĂžrste til de siste, se, de er skrevet ned i boken til Jehu, Hananis sĂžnn, som er tatt med i boken om kongene i Israel.
35 Etter dette sluttet Josjafat, kongen av Juda, seg sammen med Akasja, Israels konge, han som gjorde sÄ mye ondt.
36 Han sluttet seg sammen med ham for Ă„ bygge skip som skulle seile til Tarsis, og de bygde skipene i Esjon-Geber.
37 Men Elieser, Dodavas sÞnn, fra Maresja, profeterte mot Josjafat og sa: «Fordi du har sluttet deg sammen med Akasja, skal Herren Þdelegge ditt verk.» SÄ forliste skipene, sÄ de ikke kunne dra til Tarsis.
Kapittel 21
1 Josjafat la seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble Joram konge i hans sted.
2 Han hadde brĂždre som var Josjafats sĂžnner: Asarja, Jehiel, Sakarja, Asarjahu, Mikael og Sjefatja. Alle disse var sĂžnner av Josjafat, Israels konge.
3 Deres far ga dem mange gaver av sĂžlv og gull og kostbare ting, sammen med befestede byer i Juda. Men kongedĂžmmet ga han til Joram, fordi han var den fĂžrstefĂždte.
4 Da Joram var innsatt over sin fars konge-dĂžmme, styrket han sin makt og drepte alle sine brĂždre med sverdet. Det samme gjorde han med noen andre ledere i Israel.
5 Joram var trettito Är gammel da han ble konge, og han var konge i Ätte Är i Jerusalem.
6 Han vandret pÄ Israels kongers vei, slik som Akabs hus hadde gjort, for han hadde en av Akabs dÞtre til kone. Han gjorde det som var ondt i Herrens Þyne.
7 Likevel ville ikke Herren utrydde Davids hus, pÄ grunn av pakten Han hadde sluttet med David, og fordi Han hadde sagt at Han ville la en lampe lyse for ham og hans sÞnner alle dager.
8 I hans dager gjorde Edom opprĂžr mot Judas herredĂžmme, og de innsatte sin egen konge over seg.
9 SĂ„ dro Joram ut med hĂžvdingene sine, og alle vognene hans dro ut sammen med ham. Han brĂžt opp om natten og slo til mot edomittene som hadde omringet ham sammen med fĂžrerne for vognene.
10 Slik har Edom vĂŠrt i opprĂžr mot Judas herredĂžmme helt til denne dag. PĂ„ samme tid gjorde Libna opprĂžr mot hans herredĂžmme, fordi han hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.
11 Dessuten bygde han offerhauger i Juda-fjell ene og forfÞrte dem som bodde i Jeru-salem til Ä drive hor. Han ledet ogsÄ Juda pÄ villspor.
12 Da kom det et brev til ham fra profeten Elia, hvor han sa: «SÄ sier Herren, din far Davids Gud: Du har ikke vandret pÄ din far Josjafats veier, og pÄ veiene til Asa, kongen av Juda,
13 men vandret pÄ Israels kongers vei, og har forfÞrt Juda og dem som bor i Jerusalem, til et horeliv slik som horelivet i Akabs hus. Du har ogsÄ drept dine brÞdre, dem av din fars hus, som var bedre enn du.
14 Se, derfor skal Herren slÄ folket ditt med en stor plage, dine barn, dine koner og alt du eier.
15 Du vil bli meget syk av en tarmsykdom, helt til tarmene dine etter mange dager kommer ut pÄ grunn av sykdommen.»
16 SÄ vakte Herren filisternes og arabernes Änd mot Joram. Det var de araberne som bodde ved siden av kusjittene.
17 De dro opp og inn i Juda og inntok det. De tok med seg alt som var Ä finne av verdi i kongens hus, og hans sÞnner og koner, sÄ det ikke var igjen noen av hans sÞnner, bortsett fra Joakas, som var den yngste av hans sÞnner.
18 Etter dette slo Herren ham med en uhelbredelig tarmsykdom.
19 SÄ gikk det mange, mange dager, helt til en periode pÄ to Är var omme. Da skjedde det at tarmene hans kom ut pÄ grunn av sykdommen. SÄ dÞde han under veldige smerter. Men folket hans lagde ikke noe bÄl for ham, lik bÄlene som var blitt lagd for hans fedre.
20 Han var trettito Är gammel da han ble konge. Han var konge i Jerusalem i Ätte Är, og ingen sÞrget da han forlot dem. De begravde ham imidlertid i Davids by, men ikke i kongegravene.
Kapittel 22
1 De som bodde i Jerusalem, gjorde deretter Akasja, hans yngste sĂžnn, til konge i hans sted. For de rĂžverne som var kommet inn i leiren sammen med araberne, hadde drept alle de som var eldre. SĂ„ regjerte Akasja, Jorams sĂžnn, kongen av Juda.
2 Akasja var tjueto Är gammel da han ble konge, og han var konge ett Är i Jerusalem. Hans mors navn var Atalja, datter av Omri.
3 Han vandret ogsÄ pÄ veiene til Akabs hus, for hans mor rÄdet ham bare til Ä handle ugudelig.
4 Derfor gjorde han det som var ondt i Herrens Þyne, slik som Akabs hus. For etter hans fars dÞd var de rÄdgiverne hans, til hans egen Þdeleggelse.
5 Han fulgte ogsÄ rÄdene deres og gikk sammen med Joram, Akabs sÞnn, Israels konge, ut til strid mot Hasael, Syrias konge, ved Ramot i Gilead. Men syrerne sÄret Joram.
6 Deretter vendte han tilbake til Jisreâel for Ă„ fĂ„ legedom for sĂ„rene han hadde fĂ„tt ved Rama, da han stred mot Hasael, Syrias konge. Asarja, Jorams sĂžnn, kongen av Juda, dro ned for Ă„ se til Joram, Akabs sĂžnn, i Jisreâel, fordi han var syk.
7 Akasjas Ăždeleggelse kom fra Gud, ved at han kom til Joram. Da han kom fram, dro han ut sammen med Joram mot Jehu, Nimsjis sĂžnn, som Herren hadde salvet til Ă„ utrydde Akabs hus.
8 Da Jehu hadde fullfĂžrt dommen over Akabs hus, skjedde det at han kom over lederne fra Juda og sĂžnnene til Akasjas brĂždre, som gjorde tjeneste under Akasja. Og han drepte dem.
9 Deretter lette han etter Akasja. Og de grep ham mens han holdt seg gjemt i Samaria, og fÞrte ham til Jehu. Da de hadde drept ham, begravde de ham, «fordi», sa de, «han er sÞnn av Josjafat, som sÞkte Herren av hele sitt hjerte.» SÄ hadde Akasjas hus ingen til Ä overta kongemakten.
10 Da Atalja, Akasjas mor, fikk vite at hennes sĂžnn var dĂžd, sto hun fram og utryddet alle som var av kongelig slekt i Judas hus.
11 Men Josjabat, kongens datter, tok Joasj, Akasjas sĂžnn, og lurte ham bort fra kongens sĂžnner som skulle drepes. Hun plasserte ham og ammen hans pĂ„ soverommet. Josjabat, kong Jorams datter, presten Jojadas kone â for hun var sĂžster av Akasja â gjemte ham pĂ„ den mĂ„ten fra Atalja, slik at hun ikke fikk drept ham.
12 Siden ble han gjemt sammen med dem i Guds hus i seks Är, sÄ lenge Atalja regjerte over landet.
Kapittel 23
1 I det sjuende Ă„ret styrket Jojada sin makt og gjorde en pakt med fĂžrerne for hundre: Asarja, Jerohams sĂžnn, Ismael, Johanans sĂžnn, Asarja, Obeds sĂžnn, Maâaseja, Adajas sĂžnn, og Elisjafat, Sikris sĂžnn.
2 De dro gjennom hele Juda og samlet levittene fra alle byene i Juda, sammen med overhodene for fedrene i Israel, og de kom til Jerusalem.
3 SÄ sluttet hele forsamlingen en pakt med kongen i Guds hus. Han sa til dem: «Se, kongens sÞnn skal vÊre konge, slik Herren har sagt om Davids sÞnner.
4 Dette skal dere gjÞre: En tredjedel av dere prester og levitter som gÄr inn pÄ sabbaten, skal holde vakt ved dÞrene.
5 En tredjedel skal vÊre ved kongens hus, og en tredjedel ved Jesodporten. Hele folket skal vÊre i forgÄrdene til Herrens hus.
6 Men ingen mÄ komme inn i Herrens hus, bortsett fra prestene og de av levittene som gjÞr tjeneste. De kan gÄ inn, for de er hellige. Og hele folket skal holde seg nÞye etter Herrens forordning.
7 Levittene skal omringe kongen, hver mann med vÄpenet sitt i hÄnden. Hver den som kommer inn i huset, skal drepes. BÄde nÄr han kommer inn og nÄr han gÄr ut, skal dere vÊre hos kongen.»
8 SÄ gjorde levittene og hele Juda alt det presten Jojada hadde befalt dem. Hver av dem tok de mennene sine som skulle pÄ vakt om sabbaten, sammen med dem som gikk av vakt pÄ sabbaten. For presten Jojada hadde ikke gitt avdelingene fri.
9 Presten Jojada ga fÞrerne for hundre de spydene og de smÄ og store skjoldene som hadde tilhÞrt kong David og som var i Guds hus.
10 SÄ stilte han opp hele folket overalt rundt kongen, hver mann med vÄpenet sitt i hÄnden, fra hÞyre side av huset til venstre side av huset, bÄde ved alteret og ved huset.
11 De kom ut med kongens sÞnn, satte kronen pÄ ham, ga ham Vitnesbyrdet og gjorde ham til konge. SÄ ble han salvet av Jojada og hans sÞnner, og de sa: «Leve kongen!»
12 Da Atalja hÞrte brÄket fra folket som sprang omkring og priste kongen, kom hun inn til folket i Herrens hus.
13 Hun sÄ, og se, der sto kongen ved sin sÞyle i inngangen. Embetsmennene og trompetblÄserne var hos kongen. Alt folket i landet gledet seg og blÄste i trompeter. Det samme gjorde sangerne med musikkinstrumenter og de som ledet lovprisningen. Da flerret Atalja klÊrne og sa: «ForrÊderi! ForrÊderi!»
14 Men presten Jojada fÞrte da ut fÞrerne for hundre, befalingsmennene over hÊren, og sa til dem: «FÞr henne ut mellom rekkene, og hver den som fÞlger etter henne, skal dere drepe med sverd.» For presten hadde sagt: «Drep henne ikke i Herrens hus!»
15 SÄ la de hÄnd pÄ henne. Hun nÄdde ut dit Hesteporten fÞrer inn i kongens hus, og der drepte de henne.
16 Deretter sluttet Jojada en pakt mellom seg selv, folket og kongen, om at de skulle vĂŠre Herrens folk.
17 Hele folket gikk til Baâals hus, og de rev det ned. De knuste alterene og gudebildene i smĂ„biter, og de drepte Mattan, presten for Baâal, foran alterene.
18 Jojada overlot ogsÄ tilsynet med Herrens hus til prestene og levittene, dem David hadde utnevnt til Ä ofre brennoffer for Herren i Herrens hus, slik det er skrevet i Moseloven, med glede og med sang, slik det ble gitt David.
19 Han satte portvaktene ved portene til Herrens hus, slik at ingen som pÄ noen mÄte var blitt uren, kunne komme inn.
20 SÄ tok han fÞrerne over hundre, de fornemme mennene, dem som hersket over folket, og alt folket i landet, og fÞrte kongen ned fra Herrens hus. De gikk gjennom den Þvre porten inn til kongens hus, og satte kongen pÄ kongedÞmmets trone.
21 Alt folket i landet gledet seg. Det var stille i byen, for de hadde drept Atalja med sverdet.
Kapittel 24
1 Joasj var sju Ă„r gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i fĂžrti Ă„r. Hans mors navn var Sibja fra Beâer-Sjeba.
2 Joasj gjorde det som var rett i Herrens Ăžyne i alle presten Jojadas dager.
3 Jojada tok to koner til ham, og han fikk sĂžnner og dĂžtre.
4 Etter dette skjedde det at Joasj fikk lagt pÄ sitt hjerte Ä sette Herrens hus i stand.
5 SÄ samlet han prestene og levittene og sa til dem: «Dra ut til byene i Juda og samle inn penger fra hele Israel sÄ deres Guds hus kan settes i stand fra Är til Är, og se til at dere gjÞr det snart!» Men levittene gjorde det ikke snart.
6 Da kalte kongen til seg Þverstepresten Jojada, og sa til ham: «Hvorfor har du ikke krevd av levittene at de skal ta med det som er samlet inn til vitnesbyrdets telt fra Juda og fra Jerusalem, etter befalingen fra Moses, Herrens tjener og fra Israels forsamling?»
7 For sĂžnnene til Atalja, den ugudelige kvinnen, hadde brutt seg inn i Guds hus, og de hadde brukt alt det hellige fra Herrens hus for Baâalene.
8 PÄ kongens befaling lagde de sÄ en kiste og satte den utenfor porten til Herrens hus.
9 De sendte en melding ut over hele Juda og Jerusalem om Ă„ komme med alt det som var samlet inn, etter den befalingen Guds tjener Moses hadde gitt Israel i Ăžrkenen.
10 Da ble alle lederne og hele folket glade. De kom med gavene sine og la dem i kisten, helt til alt sammen var gitt.
11 PÄ den tiden fÞrte levittene kisten til kongens tjenestemann. Da de sÄ at det var sÄ mye penger, kom kongens skriver og Þver-ste--prestens tjenestemann og tÞmte kisten. Deretter tok han den og satte den tilbake pÄ plass. Slik gjorde de dag etter dag og samlet inn mange penger.
12 Kongen og Jojada delte alt ut til dem som gjorde tjenestearbeid pÄ Herrens hus. De leide murere og tÞmmermenn som skulle sette Herrens hus i stand, jernsmeder og bronsesmeder, sÄ Herrens hus skulle utbedres.
13 SÄ holdt arbeidsfolkene pÄ med arbeidet, og de fullfÞrte arbeidet. De satte Guds hus i stand igjen etter husets opprinnelige form, og de gjorde det sterkere enn fÞr.
14 Da de var ferdige, kom de med resten av pengene til kongen og Jojada. Av disse lagde de redskaper for Herrens hus, redskaper til tjenesten og ofringen, skÄler og kar av gull og sÞlv. De ofret stadig brennoffer i Herrens hus i alle Jojadas dager.
15 Men Jojada ble gammel og mett av dager, og han dÞde. Han var hundre og tretti Är gammel da han dÞde.
16 De begravde ham i Davids by blant kongene, for han hadde gjort godt i Israel, bÄde mot Gud og Hans hus.
17 Etter Jojadas dÞd kom Judas hÞvdinger og bÞyde seg for kongen. Kongen hÞrte pÄ dem.
18 Derfor forlot de Herren sine fedres Guds hus, og de tilba Asjera-pĂŠler og avguder. Det kom vrede over Juda og Jerusalem fordi de hadde fĂžrt skyld over seg.
19 Likevel sendte Han profeter til dem for Ă„ fĂžre dem tilbake til Herren. De vitnet mot dem, men de ville ikke hĂžre.
20 Da kom Guds à nd over Sakarja, presten Jojadas sÞnn, som sto fram for folket. Han sa til dem: «SÄ sier Gud: Hvorfor bryter dere Herrens bud? Slik kan det ikke gÄ dere godt. Fordi dere har forlatt Herren, forlater ogsÄ Han dere.»
21 Men de sammensverget seg mot ham, og pÄ befaling fra kongen steinet de ham i forgÄrden til Herrens hus.
22 For kong Joasj husket ikke pÄ den miskunnheten hans far Jojada hadde vist ham, men drepte hans sÞnn. Idet han dÞde, sa han: «MÄ Herren se dette og gjengjelde det!»
23 Om vÄren det samme Äret skjedde det at hÊren fra Syria kom opp mot ham. De kom til Juda og Jerusalem og utryddet alle folkets ledere fra folket, og de sendte hele byttet sitt til kongen i Damaskus.
24 Syrernes hÊr kom bare med en liten flokk menn. Men Herren overga en meget stor hÊr i deres hÄnd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. De hadde nÄ fullfÞrt dommen over Joasj.
25 Da de hadde trukket seg tilbake fra ham â for de etterlot ham alvorlig sĂ„ret⯠?â sammensverget hans egne tjenere seg mot ham pĂ„ grunn av blodet fra sĂžnnene til presten Jojada, og de drepte ham pĂ„ sengen hans. Slik dĂžde han. De begravde ham i Davids by, men de begravde ham ikke i kongegravene.
26 Dette er de som sammensverget seg mot ham: Sabad, ammonittkvinnen Sjimats sĂžnn, og Josabad, moabittkvinnen Sjimrits sĂžnn.
27 Om hans sĂžnner, de mange profetordene mot ham og hvordan han satte Guds hus i stand, se, dette er nedskrevet i historieverket i kongebĂžkene. Deretter ble hans sĂžnn Amasja konge i hans sted.
Kapittel 25
1 Amasja var tjuefem Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjueni Är. Hans mors navn var Joaddan fra Jerusalem.
2 Han gjorde det som var rett i Herrens Ăžyne, men ikke med et helt hjerte.
3 Straks kongedĂžmmet var befestet for ham, skjedde det at han henrettet tjenerne som hadde myrdet hans far, kongen.
4 Men han drepte ikke deres barn, men fulgte det som er skrevet i Lovboken til Moses, der Herren har befalt og sagt: Fedrene skal ikke dĂž for sine barns skyld, og barn skal ikke dĂž for sine fedres skyld. Enhver skal dĂž for sin egen synd.
5 Siden samlet Amasja Juda og satte over dem embetsmenn over tusen og embetsmenn over hundre, ut fra deres fedres hus, over hele Juda og Benjamin. Han mÞnstret dem fra tjue Är og eldre, og fant at de var tre hundre tusen utvalgte, stridsdyktige menn, og som kunne bruke bÄde spyd og skjold.
6 Han leide ogsÄ hundre tusen mektige krigere fra Israel for hundre talenter sÞlv.
7 Men en Guds mann kom til ham og sa: «Konge, la ikke Israels hÊr dra med deg, for Herren er ikke med Israel, ikke med noen av Efraims barn.
8 Men hvis du drar, sÄ dra! VÊr sterk i striden, hvis ikke skal Gud la deg falle framfor fienden. For Gud har makt til Ä hjelpe og til Ä la falle.»
9 Da sa Amasja til Guds mann: «Men hva skal vi gjÞre med de hundre talentene som vi har gitt til troppene fra Israel?» Guds mann svarte: «Herren er i stand til Ä gi deg mye mer enn dette.»
10 De troppene som var kommet til ham fra Efraim, lot Amasja skille seg ut for at de skulle dra hjem igjen. Derfor ble deres vrede kraftig opptent mot Juda, og de vendte hjem i brennende vrede.
11 Da styrket Amasja sin stilling. Mens han ledet sitt folk, dro han til Saltdalen og drepte ti tusen av folket fra Seâir.
12 Judas barn tok ogsÄ ti tusen levende til fange, de fÞrte dem opp pÄ toppen av klippen og kastet dem ned derfra, slik at de alle ble fullstendig knust.
13 Men soldatene i den hÊren som Amasja hadde sendt tilbake, sÄ de ikke skulle vÊre med ham i striden, de plyndret Judas byer fra Samaria til Bet-Horon, de drepte tre tusen i dem og tok stort bytte.
14 Da Amasja kom tilbake etter Ă„ ha slĂ„tt ned edomittene, tok han med seg gudene til folket i Seâir, satte dem opp som sine guder og tilba dem og brente rĂžkelse for dem.
15 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Amasja, og Han sendte ham en profet som sa til ham: «Hvorfor har du sÞkt folkets guder, dem som ikke kunne utfri sitt eget folk fra din hÄnd?»
16 Mens han snakket med ham, svarte kongen ham: «Har vi gjort deg til kongens rÄdgiver? Slutt med dette, sÄ de ikke skal drepe deg.» Da holdt profeten opp og sa: «Jeg vet at Gud har bestemt Ä utrydde deg, fordi du har gjort dette og ikke har hÞrt pÄ mitt rÄd.»
17 Amasja, kongen av Juda, holdt rÄd og sendte bud til Joasj, sÞnn av Joakas, sÞnn av Jehu, Israels konge, og sa: «Kom, la oss mÞte hverandre i nÊrkamp!»
18 Men Joasj, Israels konge, sendte bud til Amasja, kongen av Juda, og sa: «Tornebusken i Libanon sendte bud til sederen i Libanon og sa: Gi din datter som kone til min sÞnn! Men et vilt dyr i Libanon kom farende og trampet tornebusken ned.
19 Sannelig, du sier at du har slÄtt edomittene, og i ditt hjerte har du opphÞyet deg sÄ du Êrer deg selv. Hold deg hjemme! Hvorfor skulle du legge deg opp i ondskap, sÄ du mÄ falle, bÄde du og Juda sammen med deg?»
20 Men Amasja ville ikke hÞre, for dette kom fra Gud, sÄ Han kunne overgi dem i deres fienders hÄnd, fordi de hadde sÞkt gudene fra Edom.
21 Joasj, Israels konge, dro sÄ ut. Han og Amasja, kongen av Juda, mÞtte hverandre ansikt til ansikt ved Bet-Sjemesj, som tilhÞrer Juda.
22 Juda ble slÄtt av Israel, og hver mann flyktet til sitt telt.
23 Joasj, Israels konge, fanget Amasja, kongen av Juda, sĂžnn av Joasj, sĂžnn av Joakas, ved Bet-Sjemesj. Han fĂžrte ham til Jerusalem og rev ned Jerusalems mur fra Efraimporten til HjĂžrneporten, fire hundre alen.
24 Han tok alt gullet og sÞlvet, og alle redskapene som ble funnet i Guds hus hos Obed-Edom, skattene i kongens hus. I⯠?tillegg tok han gisler, og vendte tilbake til Samaria.
25 Amasja, Joasjs sĂžnn, kongen av Juda, levde femten Ă„r etter at Joasj, Joakasâ sĂžnn, Israels konge, var dĂžd.
26 De andre Amasjas gjerninger, fra den fĂžrste til den siste, sannelig, er ikke de skrevet ned i boken om kongene i Juda og Israel?
27 Etter den tid da Amasja hadde vendt seg bort fra Ă„ fĂžlge Herren, fikk de i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem, og han flyktet til Lakisj. Men de sendte noen etter ham til Lakisj og drepte ham der.
28 SĂ„ fĂžrte de ham tilbake med hester, og begravde ham hos hans fedre i Judas by.
Kapittel 26
1 Hele folket i Juda tok nÄ Ussia, som var seksten Är gammel, og gjorde ham til konge i stedet for hans far Amasja.
2 Han bygde Eilat og vant den tilbake for Juda etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre.
3 Ussia var seksten Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtito Är. Hans mors navn var Jekolja fra Jerusalem.
4 Han gjorde det som var rett i Herrens Ăžyne, og fulgte alt det hans far Amasja hadde gjort.
5 Han sÞkte Gud i Sakarjas dager, han som hadde forstand pÄ syner fra Gud. SÄ lenge han sÞkte Herren, ga Gud ham stor framgang.
6 Han dro ut og gikk til strid mot -filisterne, og han rev ned muren i Gat, muren i Jabne og muren i Asjdod. Han bygde opp byer rundt Asjdod og blant filisterne.
7 Gud hjalp ham mot filisterne, mot de araberne som bodde i Gur-Baâal, og mot meunittene.
8 OgsÄ ammonittene kom med gaver til Ussia. Gjetordet om ham spredte seg helt til inngangen til Egypt, for han fikk meget stor makt.
9 Ussia bygde tÄrn i Jerusalem ved HjÞrne-porten, ved Dalporten og ved Vinkelen. SÄ befestet han dem.
10 Han bygde ogsÄ tÄrn i Þrkenen. Han gravde ut mange brÞnner, for han hadde stor buskap, bÄde i lavlandet og ute pÄ sletten. Han hadde ogsÄ jordbrukere og vindyrkere i fjellene og pÄ Karmel, for han elsket jorden.
11 De ssuten hadde Ussia en hĂŠr av stridsmenn som dro ut til strid i bestemte avdelinger, etter det antallet som sto i ru llene, slik det var satt opp av statsskriveren Jeâuel og tilsynsmannen Maâaseja, under Hananjas myndighet, en av kongens embetsmenn.
12 Det fulle antallet overhoder for fedrene for de mektige krigerne var to tusen seks hundre.
13 Under deres myndighet sto en hÊr pÄ tre hundre og sju tusen fem hundre, som gikk til strid med veldig styrke for Ä hjelpe kongen mot fienden.
14 SĂ„ utstyrte Ussia dem. Hele hĂŠren fikk skjold, spyd, hjelmer, rustning, buer og slynger til Ă„ kaste steiner med.
15 I Jerusalem lagde han stridsutstyr som var oppfunnet av dyktige menn, som skulle stÄ i tÄrnene og i hjÞrnene og som skulle brukes til Ä skyte piler og store steiner med. Slik ble hans navn kjent i det vide og brede, for han fikk underfull hjelp slik at han ble mektig.
16 Men da han var blitt mektig, opphÞyet han seg i sitt eget hjerte til sin egen Þdeleggelse, for han forbrÞt seg mot Herren sin Gud ved Ä gÄ inn i Herrens tempel og brenne rÞkelse pÄ rÞkelsesalteret.
17 Presten Asarja gikk sÄ inn etter ham, og Ätti av Herrens prester, djerve menn, var sammen med ham.
18 De sto fram imot kong Ussia og sa til ham: «Det er ikke din oppgave, Ussia, Ä brenne rÞkelse for Herren. Det er bare for prestene, Arons sÞnner, de som er innviet til Ä brenne rÞkelse. GÄ ut av helligdommen, for du har forbrutt deg, og det blir deg ikke til Êre fra Herren Gud.»
19 Da ble Ussia vred, og han hadde et rÞkelseskar i hÄnden, til Ä brenne rÞkelse i. Mens han sto der i sin vrede mot -prestene, brÞt det spedalskhet ut i pannen hans, rett foran prestene i Herrens hus, der ved siden av rÞkelsesalteret.
20 Ăverstepresten Asarja og alle pres-tene sĂ„ pĂ„ ham, og se, der i pannen hans var han spedalsk. SĂ„ drev de ham ut derfra. Han skyndte seg for Ă„ komme ut, fordi Herren hadde slĂ„tt ham.
21 Kong Ussia var spedalsk helt til den dagen han dĂžde. Han bodde i et hus for seg selv, fordi han var spedalsk. For han ble utestengt fra Herrens hus. SĂ„ ble hans sĂžnn Jotam satt over kongens hus for Ă„ vĂŠre dommer for folket i landet.
22 De andre Ussias gjerninger, fra den fĂžrste til den siste, skrev profeten Jesaja, Amosâ sĂžnn, ned.
23 SÄ la Ussia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham sammen med hans fedre pÄ det gravstedet som tilhÞrte kongene, for de sa: «Han er spedalsk.» Deretter ble hans sÞnn Jotam konge i hans sted.
Kapittel 27
1 Jotam var tjuefem Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten Är. Hans mors navn var Jerusja, Sadoks datter.
2 Han gjorde det som var rett i Herrens Ăžyne. Han gjorde etter alt det hans far Ussia hadde gjort, selv om han ikke gikk inn i Herrens tempel. Men folket holdt fram i et fordervelig liv.
3 Han bygde Den Þvre porten til Herrens hus, og han bygde en hel del pÄ Ofelmuren.
4 Dessuten bygde han opp byer i Juda-fjellene, og i skogene bygde han festninger og tÄrn.
5 Han stred ogsÄ mot kongene til ammonittene og overvant dem. Folket i Ammon mÄtte det Äret gi ham hundre talenter sÞlv, ti tusen kor hvete og ti tusen kor bygg. Folket i Ammon betalte ham ogsÄ like mye i det andre og tredje Äret.
6 Slik ble Jotam mektig, fordi han vandret pÄ sine veier for Herren sin Guds ansikt.
7 De andre Jotams gjerninger og alle hans kriger og hans veier, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda.
8 Han var tjuefem Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten Är.
9 SĂ„ la Jotam seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Deretter ble hans sĂžnn Akas konge i hans sted.
Kapittel 28
1 Akas var tjue Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten Är. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens Þyne, slik hans far David hadde gjort.
2 Men han vandret pĂ„ samme vei som Israels konger og lagde stĂžpte bilder til Baâalene.
3 Han brente rĂžkelse i Hinnoms sĂžnns dal, og han brente sine barn i ilden etter stygge-dommene til de folkeslagene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.
4 Han ofret og brente rÞkelse pÄ offer-haugene, pÄ hÞydene og under hvert grÞnne tre.
5 Herren hans Gud overga ham derfor i Syriakongens hÄnd. De slo ham og tok fra ham en stor skare av folket, som de gjorde til fanger og bortfÞrte til Damaskus. SÄ ble han ogsÄ overgitt i Israels konges hÄnd. Han slo ham sÄ det ble et stort mannefall.
6 For Pekah, Remaljas sÞnn, drepte hundre og tjue tusen i Juda pÄ en dag, alle mektige menn, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.
7 Sikri, en mektig mann fra Efraim, drepte Maâaseja, kongens sĂžnn, Asrikam, tjenestemannen som sto over huset, og Elkana som var nest etter kongen.
8 Av sine brÞdre bortfÞrte Israel to hundre tusen kvinner, sÞnner og dÞtre. De tok ogsÄ med seg et stort bytte fra dem og fÞrte byttet til Samaria.
9 Men det var en Herrens profet, og hans navn var Oded. Han gikk ut rett foran hÊren som kom til Samaria, og sa til dem: «Se, fordi Herren, deres fedres Gud, var vred pÄ Juda, har Han overgitt dem i deres hÄnd. Men dere har drept dem med et raseri som nÄr like til himmelen.
10 NÄ har dere tenkt Ä tvinge Judas og Jerusalems barn til Ä vÊre deres slaver og slavekvinner. Men er ikke ogsÄ dere selv skyldige for Herren deres Gud?
11 Derfor, hÞr nÄ pÄ meg og send tilbake de fangene dere har bortfÞrt fra deres brÞdre! For Herrens brennende vrede er over dere.»
12 Noen av overhodene for Efraims barn, Asarja, Johanans sĂžnn, Berekja, Mesjillemots sĂžnn, Hiskia, Sjallums sĂžnn, og Amasa, Hadlais sĂžnn, sto da fram for dem som kom fra striden,
13 og sa til dem: «Dere skal ikke komme hit med fangene, for det hviler allerede skyld for Herren over oss. Dere tenker nok Ä legge noe til vÄre synder og vÄr skyld. Men vÄr skyld er stor nok, og det hviler brennende vrede over Israel.»
14 Da forlot de vÊpnede mennene bÄde fangene og byttet rett foran ansiktet pÄ lederne og hele forsamlingen.
15 Mennene som var utpekt ved navn, sto da fram og tok fangene. De tok klÊr fra byttet og kledde alle som var nakne blant dem, de ga dem bÄde klÊr og sandaler. SÄ ga de dem mat og drikke og salvet dem. Alle dem som var svake, lot de ri pÄ esler. Slik fÞrte de dem til sine brÞdre i Jeriko, byen med palmetrÊrne. SÄ vendte de tilbake til Samaria.
16 Samtidig sendte kong Akas bud til Assyrias konge, for at han skulle hjelpe ham.
17 For igjen hadde edomittene kommet og angrepet Juda, og de hadde tatt fanger.
18 Filisterne hadde ogsÄ inntatt bÄde byene i lavlandet og sÞr i Juda, og de hadde inntatt Bet-Sjemesj, Ajjalon, Gederot og Soko med landsbyene som hÞrte til, Timna med landsbyene som hÞrte til, og Gimso med landsbyene som hÞrte til. Og de bosatte seg der.
19 For Herren hadde ydmyket Juda pÄ grunn av Akas, Israels konge, for han hadde oppmuntret til moralsk forfall i Juda og hadde hele tiden vÊrt trolÞs mot Herren.
20 OgsÄ Tiglat-Pileser, Assyrias konge, kom mot ham og ga ham trengsel, og han hjalp ham ikke.
21 For Akas hadde fÄtt en del av skattene fra Herrens hus, fra kongens hus og fra lederne, og han hadde gitt det til kongen i Assyria. Men han hjalp ham ikke.
22 I den tiden han var i trengsel, ble kong Akas stadig mer trolĂžs mot Herren, denne kong Akas!
23 For han ofret til Damaskus-gudene, dem som hadde beseiret ham, og han sa: «Fordi gudene til Syrias konger hjelper dem, vil jeg ofre til dem, sÄ de kan hjelpe meg.» Men de ble til Þdeleggelse bÄde for ham selv og for hele folket.
24 SÄ samlet Akas sammen redskapene fra Guds hus, han skar redskapene fra Guds hus i stykker, stengte dÞrene til Herrens hus og lagde seg altere pÄ hvert hjÞrne i Jerusalem.
25 I hver eneste by i Juda bygde han offer-hauger til Ă„ brenne rĂžkelse for andre guder, og han egget Herren sine fedres Gud til vrede.
26 De andre av hans gjerninger og alle hans veier, fra fĂžrst til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene av Juda og Israel.
27 SĂ„ la Akas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i byen, i Jerusalem. Men de fĂžrte ham ikke inn i gravene til Israels konger. Deretter ble hans sĂžnn Hiskia konge i hans sted.
Kapittel 29
1 Hiskia ble konge da han var tjue-fem Är gammel, og han var konge i Jerusalem i tjueni Är. Hans mors navn var Abia, Sakarjas datter.
2 Han gjorde det som var rett i Herrens Ăžyne, og han fulgte alt det hans far David hadde gjort.
3 I det fÞrste Äret av sin regjeringstid, i den fÞrste mÄneden, Äpnet han igjen dÞrene til Herrens hus, og han satte dem i stand.
4 SÄ fÞrte han prestene og levittene inn, og han samlet dem pÄ den Äpne plassen mot Þst.
5 Der sa han til dem: «HÞr pÄ meg, levitter! Hellige dere selv, hellige Herrens, deres fedres Guds hus, og fÄ bort urenheten fra helligdommen!
6 For vÄre fedre har vÊrt trolÞse og gjort det som er ondt i Herren vÄr Guds Þyne. De har forlatt Ham, de har vendt ansiktet bort fra Herrens tabernakel og vendt ryggen til.
7 De har ogsÄ stengt dÞrene til forhallen og slokket lampene, og de har ikke brent rÞkelse eller ofret brennoffer i helligdommen for Israels Gud.
8 Derfor falt Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og Han har overgitt dem til ulykke, Ăždeleggelse og spott, slik dere ser med deres egne Ăžyne.
9 Sannelig, pÄ grunn av alt dette har vÄre fedre falt ved sverdet. VÄre sÞnner, vÄre dÞtre og vÄre koner er i fangenskap.
10 NÄ ligger det meg pÄ hjertet Ä slutte en pakt med Herren, Israels Gud, sÄ Hans brennende vrede kan vende seg bort fra oss.
11 Mine sÞnner, vÊr ikke likegyldige, for Herren har utvalgt dere til Ä stÄ for Hans ansikt og tjene Ham, sÄ dere skal vÊre Hans tjenere og brenne rÞkelse.»
12 Da kom disse levittene fram: Mahat, Amasais sĂžnn, og Joel, Asarjas sĂžnn, av kehatittenes sĂžnner. Av Meraris sĂžnner kom Kisj, Abdis sĂžnn, og Asarja, Jehallelels sĂžnn. Av gersjonittene kom Joak, Simmas sĂžnn, og Eden, Joaks sĂžnn.
13 Av Elisafans sĂžnner kom Sjimri og Jeuel. Av Asafs sĂžnner kom Sakarja og Mattanja.
14 Av Hemans sĂžnner kom Jehuel og Sjimi. Og av Jedutuns sĂžnner kom Sjemaja og Ussiel.
15 De samlet sine brÞdre, helliget seg og gikk sÄ inn etter kongens befaling, pÄ Herrens Ord, for Ä rense Herrens hus.
16 SÄ gikk prestene inn i det innerste av Herrens hus for Ä rense det, og de bar ut all den urenheten de fant i Herrens tempel, ut til forgÄrden av Herrens hus. Levittene tok det ut derfra og bar det til Kedronbekken.
17 De begynte Ä hellige seg pÄ den fÞrste dagen i den fÞrste mÄneden, og pÄ den Ättende dagen i mÄneden kom de inn i Herrens forhall. SÄ helliget de Herrens hus i Ätte dager, og pÄ den sekstende dagen i den fÞrste mÄneden var de ferdige.
18 Da gikk de inn til kong Hiskia og sa: «Vi har renset hele Herrens hus, brennoffer-alteret med alt som hÞrer til, og bordet med skuebrÞdene og alle redskapene som hÞrer til der.
19 Dessuten har vi gjort klar og helliget alle de redskapene som kong Akas i sin regjeringstid vanhelliget ved sine overtredelser. Der er de, foran Herrens alter.»
20 Neste morgen sto kong Hiskia tidlig opp, samlet lederne i byen og gikk opp til Herrens hus.
21 De hadde med sju okser, sju vÊrer, sju lam og sju geitebukker til syndoffer for kongedÞmmet, for helligdommen og for Juda. SÄ befalte han prestene, Arons sÞnner, Ä bÊre dem fram pÄ Herrens alter.
22 SÄ slaktet de oksene, og prestene tok imot blodet og stenket det pÄ alteret. PÄ samme mÄten slaktet de vÊrene og stenket blodet pÄ alteret. De slaktet ogsÄ lammene og stenket blodet pÄ alteret.
23 SĂ„ fĂžrte de geitebukkene ut til syndofferet framfor kongen og foran forsamlingen, og de trykket hendene mot dem.
24 Prestene slaktet dem. De bar fram blodet av dem pÄ alteret som et synd-offer for Ä gjÞre soning for hele Israel, for kongen befalte at brennofferet og syndofferet skulle vÊre for hele Israel.
25 Han stilte opp levittene i Herrens hus med cymbler, harper og lyrer, slik David, kongens seer Gad og profeten Natan hadde befalt. For denne befalingen var fra Herren selv ved Hans profeter.
26 Levittene sto med Davids musikkinstrumenter og prestene med trompetene.
27 SÄ befalte Hiskia at brennofferet skulle ofres pÄ alteret. Da ofringen begynte, begynte ogsÄ Herrens sang, med trompetene og med Davids instrumenter, Israels konge.
28 SÄ tilba hele forsamlingen; sangerne sang, og trompetblÄserne lot trompetene lyde. Alt dette fortsatte helt til ofringen var ferdig
29 Da de var ferdige med Ä ofre, bÞyde de seg ned, bÄde kongen og alle de som var til stede sammen med ham, og de tilba.
30 SĂ„ befalte kong Hiskia og lederne at levittene skulle love Herren med ordene til David og seeren Asaf. SĂ„ de lovpriste med glede, og de bĂžyde seg ned og tilba.
31 SÄ tok Hiskia til orde og sa: «Dere har nÄ innviet dere for Herren, sÄ kom nÄ nÊr og ta med slaktoffer og takkoffer inn i Herrens hus.» SÄ kom forsamlingen med slaktoffer og takkoffer, og hver den som hadde et villig hjerte, kom med brennoffer.
32 Tallet pÄ brennoffer som forsamlingen kom med, var sytti okser, hundre vÊrer og to hundre lam. Alt dette var til brennoffer for Herren.
33 Alt det som ble innvidd, var seks hundre okser og tre tusen sauer.
34 Men prestene var for fÄ, sÄ de klarte ikke Ä flÄ alle brennofrene. Derfor hjalp deres brÞdre levittene dem til arbeidet var avsluttet, og til de andre prestene hadde helliget seg. For levittene hadde helliget seg av et mer oppriktig hjerte enn prestene.
35 OgsÄ brennoffer var det i stor mengde, med fettet av fredsofrene og med drikkofrene som hÞrte til hvert brennoffer. Slik kom tjenesten i Herrens hus inn i rett orden igjen.
36 SÄ gledet Hiskia seg sammen med hele folket over at Gud hadde beredt folket, for alt dette skjedde sÄ plutselig.
Kapittel 30
1 Hiskia sendte bud omkring til hele Israel og Juda, og han skrev ogsÄ brev til Efraim og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem for Ä holde pÄske for Herren, Israels Gud.
2 For kongen og lederne hans og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om Ä holde pÄske i den andre mÄneden.
3 For de kunne ikke holde den pÄ den tiden, siden det ennÄ ikke var mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var heller ennÄ ikke samlet i Jerusalem.
4 Dette rÄdet syntes bÄde kongen og forsamlingen godt om.
5 SĂ„ besluttet de Ă„ sende ut en befaling over hele Israel, fra Beâer-Sjeba til Dan, om at de skulle komme for Ă„ holde pĂ„ske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem, for de hadde ikke gjort det pĂ„ foreskrevet mĂ„te pĂ„ lang tid.
6 Ilbudene dro sÄ ut over hele Israel og Juda med brevene fra kongen og lederne hans. Etter befalingen fra kongen gjorde de kjent: Israels barn, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud. SÄ skal Han vende seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hÄnd.
7 VÊr ikke som deres fedre og deres brÞdre, som har vÊrt trolÞse mot Herren, sine fedres Gud, sÄ Han overga dem til Þdeleggelse, slik dere selv ser.
8 VÊr ikke stivnakkede, slik deres fedre var, men gi Herren hÄnden og kom inn i Hans helligdom, den Han har helliget for all tid og tjen Herren deres Gud sÄ Hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere.
9 For dersom dere vender om til Herren, da skal deres sÞsken og deres barn finne barmhjertighet hos dem som fÞrte dem bort som fanger, sÄ de kan fÄ komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nÄdig og barmhjertig, og Han skal ikke vende sitt ansikt bort fra dere, dersom dere vender om til Ham.
10 SĂ„ dro ilbudene fra by til by gjennom Efraims og Manasses land, helt til Sebulon. Men de bare lo av dem og spottet dem.
11 Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.
12 Guds hÄnd hvilte ogsÄ over Juda for Ä gi dem ett hjerte til Ä lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens Ord.
13 Det var mange mennesker som samlet seg i Jerusalem for Ä holde De usyrede brÞds hÞytid i den andre mÄneden. Det ble en meget stor forsamling.
14 De sto fram og fjernet de altrene som var Ă„ finne i Jerusalem, og de rev ned alle rĂžkelsesalterne og kastet dem i Kedronbekken.
15 SÄ slaktet de pÄskelammet pÄ den fjortende dagen i den andre mÄneden. Prestene og levittene skammet seg, og de helliget seg og bar fram brennoffer til Herrens hus.
16 De sto pÄ sin plass etter den ordningen som gjaldt for dem etter loven fra Guds mann Moses. Prestene stenket blodet som de fikk fra levittene.
17 For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor hadde levittene ansvaret for Ä slakte -pÄskelammene for hver den som ikke var ren, for Ä hellige dem til Herren.
18 For en stor mengde av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel Ät de pÄske-lammet, i strid med det som var skrevet. Men Hiskia ba for dem og sa: «MÄ Herren som er god, sÞrge for soning for hver den
19 som vender sitt hjerte til Ä sÞke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset etter renselsen i helligdommen.»
20 Og Herren bĂžnnhĂžrte Hiskia og helbredet folket.
21 De av Israels barn som var til stede i Jerusalem, holdt sÄ De usyrede brÞds hÞytid i sju dager med stor glede. Levittene og prestene lovet Herren dag etter dag, og til instrumenter sang de lovsang for Herren.
22 Hiskia talte vennlig til alle levittene, de som hadde lÊrt videre den gode kunnskapen om Herren. De Ät i alle de sju dagene hÞytiden varte, de ofret fredsoffer, og de bekjente for Herren, sine fedres Gud.
23 SÄ ble hele forsamlingen enig om Ä holde hÞytid i enda sju dager, og sÄ holdt de den i enda sju dager med glede.
24 For Hiskia, kongen av Juda, ga for-samlingen tusen okser og sju tusen sauer, og lederne ga forsamlingen tusen okser og ti tusen sauer. Et stort antall av prestene helliget seg.
25 Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene og levittene og hele forsamlingen som kom fra Israel, og de fremmede som kom fra Israel, og de som bodde i Juda.
26 SĂ„ var det stor glede i Jerusalem, for helt fra Salomos dager, Davids sĂžnn, Israels konge, hadde det ikke hendt noe slikt som dette i Jerusalem.
27 Prestene og levittene sto sÄ fram og velsignet folket, og deres rÞst ble hÞrt. Deres bÞnn steg opp til Hans hellige bolig, til Him-melen.
Kapittel 31
1 Da alt dette var avsluttet, dro alle som var til stede av Israel, ut til byene i Juda. De knuste billedstÞttene i smÄbiter, hogg ned Asjera-pÊlene og rev ned offerhaugene og altrene fra hele Juda, Benjamin, Efraim og Manasse, helt til de hadde utryddet dem fullstendig. SÄ vendte alle Israels barn tilbake til sine egne byer, hver mann til sin eiendom.
2 Hiskia utnevnte avdelingene av prestene og levittene etter de avdelingene der de hĂžrte til, hver mann til sin bestemte tjeneste, de prestene og levittene som skulle ofre brennoffer og fredsoffer, gjĂžre tjeneste og gi takksigelse og synge lovprisning i portene til Herrens leir.
3 Kongen pekte ogsÄ ut en del av eiendommen sin til brennofrene: til morgen- og kvelds-brennofferet, brennofferet for sabbatene og nymÄnedagene og de fastsatte hÞytidene, slik det er skrevet i Herrens lov.
4 Dessuten befalte han folket som bodde i Jerusalem, Ä bidra med stÞtte til pres-tene og levittene, sÄ de kunne vÊre sterke i Herrens lov.
5 Med det samme dette ordet var gÄtt ut, kom Israels barn med en stor mengde av fÞrstegrÞden, bÄde av korn og vin, olje og honning, og av alt som hÞrte til markens grÞde. De kom med den store mengden tiende fra alle ting.
6 Israels barn og Judas barn, de som bodde i byene i Juda, kom ogsÄ med tiende av okser og sauer, og tienden av alt det hellige som ble innviet til Herren deres Gud, la de i hauger.
7 Det var i den tredje mÄneden de begynte Ä legge dem i hauger, og de fullfÞrte det i den sjuende mÄneden.
8 Da Hiskia og lederne kom og sÄ haugene, priste de Herren og Hans folk Israel.
9 SĂ„ spurte Hiskia prestene og levittene om disse haugene.
10 Ăverstepresten Asarja, fra Sadoks hus, svarte ham og sa: «Etter at folket begynte Ă„ bĂŠre offergavene inn i Herrens hus, har vi hatt nok Ă„ ete og enda fĂ„tt mye til overs, for Herren har velsignet sitt folk. Slik er denne store mengden blitt til overs.»
11 Hiskia befalte at det skulle gjĂžres i stand rom i Herrens hus, og de gjorde dem i stand.
12 SĂ„ bar de trofast inn offergavene og tienden og alt det som var blitt helliget. Levitten Konanja hadde oppsyn med alt dette, og hans bror Sjimi var den neste etter ham.
13 Jehiel, Asasja, Nahat, Asael, Jerimot, Josabad, Eliel, Jismakja, Mahat og Benaja var tilsynsmenn under Konanjas myndighet og under hans bror Sjimi. De sto direkte under kong Hiskia og Asarja, forstanderen over Guds hus.
14 Kore, Jimnas sĂžnn, levitten, var port-vokteren mot Ăžst, og var satt over de frivillige offergavene til Gud, for Ă„ fordele offergavene til Herren og alt det hĂžyhellige.
15 Under ham sto Eden, Minjamin, Jesjua, Sjemaja, Amarja og Sjekanja, hans trofaste tjenere i prestenes byer. De skulle fordele det som var tilmÄlt deres brÞdre ut fra de forskjellige avdelingene, bÄde til liten og stor,
16 med unntak av alle dem av hankjÞnn fra tre Är og eldre, som var skrevet opp i slekts-tavlen, og som kom inn i Herrens hus for Ä fÄ sin daglige del til arbeidet i tjenesten for deres avdelinger.
17 Prestene var skrevet opp i slektstavlen ut fra sine fedres hus, og levittene fra tjue Är og eldre, alt ut fra deres arbeid og ut fra deres avdelinger.
18 Alle skulle vÊre oppskrevet i slektstavlen, sammen med sine smÄ barn og sine koner, sine sÞnner og dÞtre, hele flokken av dem, for i sin trofasthet helliget de seg for det hellige.
19 OgsÄ nÄr det gjaldt de av Arons sÞnner, prestene, som bodde pÄ markene i fellesarealet som hÞrte til byene deres, i hver enkelt by, var det noen menn som var utpekt ved navn til Ä fordele de delene som tilkom enhver av hankjÞnn blant prestene, og til alle dem som var skrevet opp ut fra slekts-tavlene blant levittene.
20 Slik gjorde Hiskia over hele Juda, og han gjorde det som var godt og rett og sant for Herren sin Guds ansikt.
21 I alt det arbeidet han begynte i tjenesten for Guds hus, i loven og i budet, for Ă„ sĂžke sin Gud, gjorde han det av hele sitt hjerte, og han hadde framgang.
Kapittel 32
1 Etter alle disse gjerningene som var utfĂžrt i troskap, kom Sankerib, Assyrias konge, og dro inn i Juda. Han dro til felts mot de befestede byene og sa at de skulle vinnes over til ham.
2 Da Hiskia fikk se at Sankerib hadde kommet, og at han hadde vendt seg mot Jerusalem for Ă„ angripe,
3 rÄdfÞrte han seg med lederne og de mektige mennene han hadde hos seg om at de skulle stanse vannet fra kildene utenfor byen. Og de hjalp ham.
4 PÄ den mÄten kom det mye folk sammen, og de stanset alle kildene og den bekken som rant gjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle Assyrias konge komme og finne mye vann?»
5 Han styrket sin makt, bygde opp igjen hele muren som var revet ned, reiste den opp helt til tÄrnene og bygde enda en mur pÄ utsiden. Han satte ogsÄ i stand Millo i Davids by, og lagde kastevÄpen i stor mengde og skjold.
6 Deretter satte han befalingsmenn over hÊren av folket, samlet dem sammen hos seg pÄ torget ved byporten, talte vennlig til dem og sa:
7 «VÊr sterke og modige! Frykt ikke og bli ikke forferdet pÄ grunn av Assyrias konge, eller pÄ grunn av hele den store mengden som er med ham. For det er En StÞrre som er med oss enn med ham.
8 Med ham er en arm av kjÞd. Men sammen med oss er Herren vÄr Gud for Ä hjelpe oss og stride vÄre kriger.» Folket ble styrket ved ordene fra Hiskia, kongen av Juda.
9 Etter dette, mens Sankerib, Assyrias konge, og alle styrkene han hadde med seg, lÄ foran Lakisj, sendte Sankerib tjenerne sine til Jerusalem, til Hiskia, kongen av Juda, og til hele den delen av Juda som var i Jerusalem, og sa:
10 «SÄ sier Sankerib, Assyrias konge: Hva er det dere stoler pÄ, siden dere forblir under beleiring i Jerusalem?
11 Er det ikke slik at Hiskia bare overtaler dere til Ä gi dere over til Ä dÞ av sult og tÞrst, nÄr han sier: «Herren vÄr Gud skal utfri oss fra Assyrias konges hÄnd»?
12 Har ikke denne samme Hiskia revet ned offerhaugene Hans og altrene Hans, og befalt Juda og Jerusalem og sagt: «Dere skal bare tilbe foran ett alter og brenne rÞkelse pÄ det»?
13 Vet dere ikke hva jeg har gjort, jeg og mine fedre, med alle folkene i andre land? Var gudene til folkeslagene i de landene noen gang i stand til Ä utfri deres land fra min hÄnd?
14 Hvem var det blant alle gudene til disse folkeslagene som mine fedre utryddet fullstendig, som kunne utfri sitt folk fra min hÄnd? Hvordan skulle deres Gud vÊre i stand til Ä utfri dere fra min hÄnd?
15 Derfor skal dere ikke nÄ la Hiskia narre dere eller overtale dere pÄ denne mÄten, og tro ikke pÄ ham! For ingen av folkeslagenes eller kongerikenes guder har vÊrt i stand til Ä utfri sitt folk fra min hÄnd eller fra mine fedres hÄnd. Hvor mye mindre skal da deres Gud kunne utfri dere fra min hÄnd?»
16 Tjenerne hans talte enda mer mot Herren Gud og mot Hans tjener Hiskia.
17 Han skrev ogsÄ brev for Ä hÄne Herren, Israels Gud, og for Ä tale imot Ham, idet han sa: «Slik som gudene til folke-slagene i andre land ikke har kunnet utfri deres folk fra min hÄnd, slik skal heller ikke Hiskias Gud kunne utfri sitt folk fra min hÄnd.»
18 SÄ ropte de pÄ judeisk med hÞy rÞst til folket i Jerusalem, som var samlet pÄ muren, for Ä skremme dem og sette angst i dem, sÄ de kunne innta byen.
19 De talte imot Jerusalems Gud, pÄ samme mÄten som imot gudene til folkene pÄ jorden, guder som er et verk av menneskehender.
20 Men da ba de, bĂ„de Hiskia, kongen, og profeten Jesaja, Amosâ sĂžnn. De ropte mot Himmelen.
21 Da sendte Herren en engel som hogg ned hver eneste mektig kriger, hver leder og hver befalingsmann i assyrerkongens leir. Da vendte han tilbake til sitt eget land med skamfullt ansikt. Da han hadde gÄtt inn i huset til sin egen gud, kom noen av hans egne etterkommere og slo ham ned der med sverdet.
22 Slik reddet Herren Hiskia og dem som bodde i Jerusalem fra assyrerkongen Sankeribs hÄnd og fra alle andres hÄnd. Han vernet dem pÄ alle kanter.
23 Mange kom til Jerusalem med gaver til Herren og kostbare gaver til Hiskia, kongen av Juda, sÄ han fra da av ble opphÞyet for Þynene pÄ alle folkeslag.
24 I de dager ble Hiskia syk og nĂŠr ved Ă„ dĂž, og han ba til Herren. Herren talte til ham og ga ham et underfullt tegn.
25 Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerningen som var vist ham, for hans hjerte var blitt overmodig. Derfor kom vreden over bÄde ham og Juda og Jerusalem.
26 Da ydmyket Hiskia seg i anger over sitt stolte hjerte, han og de som bodde i Jerusalem, sÄ Herrens vrede ikke kom over dem i Hiskias dager.
27 Hiskia hadde meget stor rikdom og ĂŠre. Han lagde seg skattkamre for sĂžlv, gull, edelsteiner, krydder, skjold og alle slags kostbare gjenstander en kunne Ăžnske seg.
28 Han hadde lagerhus for hÞsten av korn, vin og olje, staller for all slags buskap og innhegninger for smÄfe.
29 Dessuten bygde han seg byer og fikk store flokker av smÄfe og storfe. For Gud hadde gitt ham en meget stor eiendom.
30 Den samme Hiskia stoppet ogsÄ til utlÞpet av vann i det Þvre Gihon og ledet vannet ned i en tunnel til vestsiden av Davids by. Hiskia hadde framgang med alt sitt verk.
31 Slik gikk det da det kom utsendinger fra fyrstene i Babylon: De ble sendt til ham for Ä spÞrre om tegnet som hadde hendt i landet. SÄ trakk Gud seg tilbake fra ham for Ä sette ham pÄ prÞve, for Han ville kjenne alt som var i hans hjerte.
32 De andre Hiskias gjerninger og den barmhjertigheten han viste, det er skrevet ned i synet til profeten Jesaja, Amosâ sĂžnn, og i boken om kongene i Juda og Israel.
33 SĂ„ la Hiskia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i de Ăžvre gravene til Davids sĂžnner. Hele Juda og de som bodde i Jerusalem, ĂŠret ham ved hans dĂžd. Deretter ble hans sĂžnn Manasse konge i hans sted.
Kapittel 33
1 Manasse var tolv Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtifem Är.
2 Han gjorde det som var ondt i Herrens Ăžyne, etter styggedommene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.
3 For han bygde opp igjen offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned. Han reiste opp altere for Baâalene og lagde Asjera-pĂŠler. Han tilba hele himmelens hĂŠrskare og dyrket dem.
4 Han bygde ogsÄ altere i Herrens hus. Om det hadde Herren sagt: «I Jerusalem skal Mitt navn vÊre til evig tid.»
5 Han bygde altere for hele himmelens hÊrskare i de to forgÄrdene til Herrens hus.
6 Han lot ogsÄ sine sÞnner gÄ gjennom ilden i Hinnoms sÞnns dal. Han drev med tegntydning, tok varsler, drev med trolldom og gikk til medier for Ändemaning og spiritisme. Han gjorde mye ondt i Herrens Þyne, sÄ han egget Ham til vrede.
7 Han satte til og med et utskÄret bilde, avguden som han hadde lagd, i Guds hus. Om det hadde Gud sagt til David og til hans sÞnn Salomo: «I dette huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid.
8 Jeg skal ikke mer la Israel vandre bort fra det landet Jeg har utpekt for deres fedre, men bare dersom de tar seg i vare sÄ de gjÞr etter alt det Jeg har befalt dem, og etter hele den loven og de forskriftene og de forordningene de fikk ved Moses.»
9 Men Manasse forfĂžrte Juda og dem som bodde i Jerusalem, til Ă„ gjĂžre enda mer ondt enn hedningefolkene som Herren hadde utryddet rett foran Israels barn.
10 Herren talte til Manasse og hans folk, men de ville ikke hĂžre etter.
11 Derfor sendte Herren over dem fĂžrerne for assyrerkongens hĂŠr, og han tok Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og fĂžrte ham av sted til Babylon.
12 Da han var kommet i trengsel, bĂžnnfalt han Herren sin Gud, og han ydmyket seg dypt for sine fedres Guds ansikt.
13 Han ba til Ham, og Han tok imot hans bÞnn, hÞrte hans bÞnn om nÄde og fÞrte ham tilbake til Jerusalem, til sitt kongerike. Da erkjente Manasse at Herren er Gud.
14 Etter dette bygde han en ytre mur utenfor Davids by, pÄ vestsiden av Gihon, i dalen, helt til inngangen til Fiskeporten. Den ble bygd rundt Ofel, og han bygde den opp sÄ den ble meget hÞy. SÄ satte han befalingsmenn for hÊren i alle de befestede byene i Juda.
15 Han tok bort de fremmede gudene og avgudsbildet fra Herrens hus, og alle de altrene han hadde bygd pÄ berget til Herrens hus og i Jerusalem. Han kastet dem ut av byen.
16 Han satte ogsÄ Herrens alter i stand, ofret fredsoffer og takkoffer pÄ det, og befalte Juda Ä tjene Herren, Israels Gud.
17 Likevel ofret folket fortsatt pÄ offer-haugene, men bare til Herren deres Gud.
18 De andre av Manasses gjerninger, hans bĂžnn til Gud og seernes ord, de som talte til ham i Herren, Israels Guds navn, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel.
19 OgsÄ hans bÞnn og hvordan Gud bÞnnhÞrte ham, all hans synd og hans trolÞshet, og de stedene hvor han bygde offerhaugene og satte opp Asjera-pÊlene og de utskÄrne bildene fÞr han var blitt ydmyket, om alt dette er det skrevet i Hosais krÞnike.
20 SĂ„ la Manasse seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i hans eget hus. Deretter ble hans sĂžnn Amon konge i hans sted.
21 Amon var tjueto Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i to Är.
22 Han gjorde det som var ondt i Herrens Þyne, slik hans far Manasse hadde gjort. For Amon ofret til alle de utskÄrne bildene som hans far Manasse hadde lagd, og dyrket dem.
23 Men han ydmyket seg ikke for Herrens ansikt, slik hans far Manasse hadde ydmyket seg. Men Amon bare gjorde sin skyld stĂžrre.
24 SĂ„ fikk hans tjenere i stand en sammen-svergelse mot ham, og de drepte ham i hans eget hus.
25 Men folket i landet henrettet alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon. SĂ„ gjorde folket i landet hans sĂžnn Josjia til konge i hans sted.
Kapittel 34
1 Josjia var Ätte Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i trettien Är.
2 Han gjorde det som var rett i Herrens Þyne, og vandret pÄ sin far Davids veier. Han vendte seg ikke bort, verken til hÞyre eller til venstre.
3 For i det Ättende Äret av sin regjeringstid, mens han ennÄ var ung, begynte han Ä sÞke sin far Davids Gud. I det tolvte Äret begynte han Ä rense Juda og Jerusalem for offerhaugene, Asjera-pÊlene, de utskÄrne bildene og de stÞpte bildene.
4 I hans nĂŠrvĂŠr rev de ned altrene til Baâalene. RĂžkelsesalterne som sto over dem, hogg han ogsĂ„ ned. Asjera-pĂŠlene, de utskĂ„rne bildene og de stĂžpte bildene knuste han i smĂ„biter. Han knuste dem til stĂžv og strĂždde det pĂ„ gravene til dem som hadde ofret til dem.
5 Han brente ogsÄ knoklene til prestene pÄ altrene deres og renset Juda og Jerusalem,
6 og dro med sverd overalt blant byene i Manasse, Efraim og Simeon, helt til Naftali.
7 Da han hadde revet ned alterne og Asjera-pÊlene, hadde knust de utskÄrne bildene til stÞv og hogd ned alle rÞkelsesaltrene over hele Israel, vendte han tilbake til Jerusalem.
8 I det attende Ă„ret av hans regjeringstid, da han hadde renset landet og huset, sendte han Sjafan, Asaljas sĂžnn, Maâaseja, stattholderen i byen, og Joak, historieskriveren Joakasâ sĂžnn, av sted for Ă„ sette i stand Herren hans Guds hus.
9 Da de kom til Ăžverstepresten Hilkia, leverte de pengene som var kommet inn i Guds hus, dem levittene som var dĂžrvoktere, hadde samlet inn fra Manasse, Efraim og hele Israels rest, fra hele Juda og Benjamin, og fra dem som bodde i Jerusalem.
10 SÄ ga de det i hÄnden til formennene som hadde oppsyn med Herrens hus. Og de ga det videre til arbeiderne som arbeidet i Herrens hus med Ä forbedre og bygge opp igjen huset.
11 De delte ogsÄ ut til hÄndverkerne og bygningsmennene, sÄ de kunne kjÞpe inn hogd stein og tÞmmer til bjelkene og til gulv i de husene som kongene av Juda bare lot bli Þdelagt.
12 Mennene utfĂžrte arbeidet i trofasthet. Tilsynsmennene som var utpekt til Ă„ ha overoppsyn med dem, var levittene Jahat og Obadja, sĂžnner av Merari, og Sakarja og Mesjullam, av kehatittenes sĂžnner, de levittene som var dyktige med musikk-instrumenter.
13 Disse var ogsÄ satt over dem som bar byrdene, og de var tilsynsmenn for alle som arbeidet med en eller annen tjeneste. Noen av levittene var skrivere, befalingsmenn og portvakter.
14 Da de kom fram med de pengene som var kommet inn i Herrens hus, fant presten Hilkia boken med Herrens Lov, som var gitt ved Moses.
15 Da talte Hilkia og sa til statsskriveren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Herrens hus.» Hilkia ga boken til Sjafan.
16 SÄ bar Sjafan boken til kongen, og han hadde med beskjed til kongen og sa: «Alt det som ble overgitt til dine tjenere, det vil de gjÞre.
17 De har samlet sammen alle de -pengene som ble funnet i Herrens hus, og de har overgitt dem i tilsynsmennenes og arbeidernes hender.»
18 Da talte statsskriveren Sjafan til kongen og sa: «Presten Hilkia har gitt meg en bok.» Sjafan leste fra den for kongens ansikt.
19 Da kongen hĂžrte Lovens ord, flerret han klĂŠrne sine.
20 SĂ„ befalte kongen Hilkia, Ahikam, Sjafans sĂžnn, Abdon, Mikas sĂžnn, statsskriveren Sjafan og Asaja, kongens tjener, og sa:
21 «GÄ og spÞr Herren for meg og for dem som er igjen i Israel og Juda, om ordene i denne Boken som er funnet. For stor er Herrens vrede som er utÞst over oss, fordi vÄre fedre ikke har holdt Herrens Ord og ikke har gjort etter alt det som er skrevet i denne Boken.»
22 Hilkia og de kongen hadde utnevnt, gikk sÄ til profetinnen Hulda, kone til Sjallum, sÞnn av Tikva, sÞnn av Harkas, som hadde tilsyn med garderoben. Hun bodde i Jerusalem i den andre bydelen. De talte til henne om dette.
23 Da sa hun til dem: «SÄ sier Herren, Israels Gud: Si til mannen som sendte dere til meg:
24 SĂ„ sier Herren: Se, Jeg skal fĂžre noe ondt over dette stedet og over dem som bor her: alle de forbannelsene som er skrevet i den boken de har lest framfor kongen i Juda.
25 For de har forlatt Meg og brent rÞkelse for andre guder, sÄ de egget Meg til vrede med alle sine henders gjerninger. Derfor skal Min vrede utÞses over dette stedet, og den skal ikke slokkes.
26 Men til Judas konge, han som sendte dere for Ä spÞrre Herren om rÄd, til ham skal dere tale pÄ denne mÄten: SÄ sier Herren, Israels Gud: Du har hÞrt disse ordene.
27 Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Guds ansikt da du hÞrte Hans ord mot dette stedet og mot dem som bor her. Du ydmyket deg for Mitt ansikt og flerret klÊrne dine og grÄt for Mitt ansikt. Derfor har Jeg ogsÄ hÞrt, sier Herren.
28 Sannelig, Jeg skal forene deg med dine fedre, og du skal bli forent med dem i din grav i fred. Dine Þyne skal ikke se alt det onde Jeg skal fÞre over dette stedet og dem som bor her.» SÄ tok de svaret med tilbake til kongen.
29 SĂ„ sendte kongen bud og samlet sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem.
30 Kongen gikk opp til Herrens hus sammen med hver mann fra Juda og de som bodde i Jerusalem, prestene og levittene og hele folket, bÄde liten og stor. Mens de hÞrte pÄ, leste han opp alle ordene i Paktens Bok, den som var funnet i Herrens hus.
31 SÄ sto kongen pÄ sin plass og sluttet en pakt for Herrens ansikt, om at de skulle fÞlge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, og at de skulle gjÞre etter paktens ord, som var skrevet i denne boken.
32 Han fikk alle som var til stede i Jerusalem og i Benjamin, til Ă„ samtykke, og de som bodde i Jerusalem, gjorde etter Guds, deres fedres Guds pakt.
33 SĂ„ fikk Josjia bort alle styggedommene fra hele landet som tilhĂžrte Israels barn, og fikk alle som var til stede i Israel, til Ă„ tjene Herren sin Gud. Alle dagene han fikk, vek de ikke av fra Ă„ fĂžlge Herren, sine fedres Gud.
Kapittel 35
1 Josjia holdt pÄske for Herren i Jerusalem, og de slaktet pÄskelammet pÄ den fjortende dagen i den fÞrste mÄneden.
2 Han satte prestene til pliktene sine og oppmuntret dem til tjenesten for Herrens hus.
3 SÄ sa han til levittene som lÊrte hele Israel, som var helliget for Herren: «Sett den hellige arken i det huset som Salomo, Davids sÞnn, Israels konge, har bygd. Den er ikke lenger en byrde pÄ skuldrene deres. Tjen nÄ Herren deres Gud og Hans folk Israel!
4 GjĂžr dere klare ut fra deres fedres hus, ut fra deres avdelinger, og fĂžlg det som David skrev ned, Israels konge, og det som hans sĂžnn Salomo skrev ned.
5 Still dere opp i helligdommen ut fra avdelingene til fedrenes hus blant deres brĂždre, folkets sĂžnner, og ut fra avdelingene til fedrenes hus blant levittene.
6 SÄ skal dere slakte pÄskelammet, og hellige dere og gjÞre det klart for deres brÞdre, slik at det blir gjort etter Herrens Ord ved Moses.»
7 SÄ ga Josjia folkets sÞnner lam og kje fra smÄfeet. Alt skulle brukes til pÄskeoffer for alle som var til stede, tretti tusen i antall, sammen med tre tusen dyr av storfeet. Alt dette kom fra kongens eiendom.
8 Lederne hans ga ogsÄ frivillig til folket, til prestene og til levittene. Hilkia, Sakarja og Jehiel, som hadde overoppsyn med Guds hus, ga prestene to tusen seks hundre dyr fra smÄfeet, og tre hundre dyr fra storfeet, til pÄskeoffer.
9 OgsĂ„ Konanja, hans brĂždre Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Jeâiel og Josabad, ledere for levittene, ga levittene fem tusen fra smĂ„feet og fem hundre fra storfeet til pĂ„skeofferet.
10 Slik ble tjenesten gjort i rett stand, og prestene sto pÄ plassene sine, og levittene var i avdelingene sine, etter kongens befaling.
11 De slaktet pÄskelammet. Prestene stenket av blodet fra hendene sine, mens levittene flÄdde.
12 SÄ tok de ut brennofferet, sÄ de kunne gi det til avdelingene av fedrenes hus blant folkets sÞnner, for Ä komme fram med det til Herren, slik det er skrevet i boken til Moses. Slik gjorde de ogsÄ med storfeet.
13 De stekte ogsÄ pÄskelammet pÄ ilden etter ordningen som gjaldt. Men alle de andre hellige ofrene kokte de i kar, kjeler og panner, og de skyndte seg Ä dele det alt ut til hele folket.
14 Etter det gjorde de ferdig porsjoner til seg selv og til prestene. For prestene, Arons sÞnner, hadde det travelt med Ä ofre brennoffer og fett helt til det var natt. Derfor gjorde levittene klar porsjoner bÄde til seg selv og til prestene, Arons sÞnner.
15 Sangerne, Asafs sÞnner, sto pÄ plassene sine, slik som bÄde David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer, hadde befalt. Det var ogsÄ portvakter ved hver port. De behÞvde ikke forlate tjenesten sin, for deres brÞdre levittene gjorde ferdig porsjoner til dem.
16 Slik ble hele tjenesten for Herren gjort i stand pÄ den dagen, slik at det kunne holdes pÄske og brennoffer kunne ofres pÄ Herrens alter, etter befalingen fra kong Josjia.
17 De av Israels barn som var til stede, holdt pÄske pÄ den tiden. De usyrede brÞds hÞytid holdt de i sju dager.
18 En slik pÄske hadde aldri vÊrt holdt i Israel siden profeten Samuels dager. Ingen av kongene i Israel hadde holdt en slik pÄske som den Josjia holdt, sammen med prestene og levittene, hele Juda og de av Israel som var til stede, og de som bodde i Jerusalem.
19 I det attende Äret av Josjias regjeringstid ble denne pÄsken holdt.
20 Etter alt dette, da Josjia hadde gjort huset i stand, kom Neko, Egypts konge, opp for Ă„ stride mot Karkemisj ved Eufrat. Josjia dro ut mot ham.
21 Men han sendte budbĂŠrere til ham og sa: «Hva har jeg med deg Ă„ gjĂžre, Judas konge? Jeg har ikke kommet imot deg i dag, men mot det huset jeg er i strid med. Gud befalte meg Ă„ skynde meg. Hold deg fra Ă„ sette deg opp mot Gud â for Han er med meg â ellers utsletter Han deg.»
22 Likevel ville ikke Josjia vende seg bort fra ham, men han tok pÄ seg en forkledning, sÄ han kunne stride med ham. Han ville ikke hÞre pÄ Nekos ord fra Guds munn. SÄ dro han ut for Ä stride i Megiddodalen.
23 Men bueskytterne traff kong Josjia. Kongen sa til tjenerne sine: «Ta meg bort, for jeg er alvorlig sÄret.»
24 Tjenerne hans tok ham derfor ut av vognen og over i den andre vognen han hadde, og de fĂžrte ham til Jerusalem. SĂ„ dĂžde han og ble begravd i en av gravene til sine fedre. Hele Juda og Jerusalem sĂžrget over Josjia.
25 OgsÄ Jeremia sang en klagesang over Josjia. Til denne dag omtaler alle sangere og sangerinner Josjia i sine klagesanger. De gjorde det til en skikk i Israel. Se, de er skrevet ned i Klagesangene.
26 De andre Josjias gjerninger og all den barmhjertigheten han gjorde, etter det som er skrevet i Herrens lov,
27 og hans gjerninger fra fĂžrst til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda.
Kapittel 36
1 SĂ„ tok folket i landet Joakas, Josjias sĂžnn, og gjorde ham til konge i Jerusalem i sin fars sted.
2 Joakas var tjuetre Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre mÄneder.
3 Men kongen i Egypt avsatte ham der i Jerusalem. Og han pÄla landet en skatt pÄ hundre talenter sÞlv og en talent gull.
4 SÄ gjorde kongen i Egypt hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem, og han forandret navnet hans til Jojakim, og tok sÄ hans bror Joakas og fÞrte ham bort til Egypt.
5 Jojakim var tjuefem Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve Är. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds Þyne.
6 Nebukadnesar, Babylons konge, kom opp mot ham og fikk bundet ham med lenker av bronse, for Ă„ fĂžre ham bort til Babylon.
7 Nebukadnesar tok ogsÄ med seg noen av redskapene fra Herrens hus til Babylon, og satte dem i sitt tempel i Babylon.
8 De andre Jojakims gjerninger, alle de styggedommene som han utfĂžrte, og alt det som ble anfĂžrt mot ham, det er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. SĂ„ ble hans sĂžnn Jojakin konge i hans sted.
9 Jojakin var atten Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre mÄneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens Þyne.
10 Ved Ärsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og fÞrte ham til Babylon, sammen med de kostbare gjenstandene fra Herrens hus. Han gjorde Sidkia, Jojakins bror, til konge over Juda og Jerusalem.
11 Sidkia var tjueen Är gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve Är.
12 Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds Ăžyne, og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn.
13 Han gjorde ogsÄ opprÞr mot kong Ne-bu- kadnesar, som hadde fÄtt ham til Ä sverge ved Gud. Men han gjorde nakken stiv og forherdet sitt hjerte, sÄ han ikke vendte om til Herren, Israels Gud.
14 OgsÄ alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer trolÞse, idet de fulgte alle folkeslagenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem.
15 Herren, deres fedres Gud, sendte sine Ord til dem ved sine budbĂŠrere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med sitt folk og med sin bolig.
16 Men de hÄnte Guds budbÊrere, foraktet Hans Ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brÞt fram mot Hans folk og det ikke fantes noe botemiddel lenger.
17 Derfor fÞrte Han kaldeernes konge mot dem. Deres unge menn drepte han med sverdet i deres hellige hus, og han hadde ingen medynk verken med den unge mannen eller med jomfruen, verken med den gamle eller den svake. Han overga dem alle i hans hÄnd.
18 Alle gjenstandene fra Guds hus, bÄde smÄ og store, og skattene fra Herrens hus og skattene til kongen og lederne hans, alt dette tok han med til Babylon.
19 SĂ„ brente de Guds hus og rev ned murene rundt Jerusalem, de brente ned alle borgene som var der og Ăždela alle de kostbare gjenstandene i dem.
20 De som slapp unna sverdet, tok han med seg som fanger til Babylon, der de ble slaver for ham og hans sĂžnner inntil perserriket overtok kongemakten.
21 Dette skjedde for at Herrens Ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, helt til landet hadde fÄtt nyte sine sabbater. Alle dagene det lÄ Þde, holdt det sabbat, helt til sytti Är var oppfylt.
22 I det fĂžrste Ă„ret til perserkongen Kyros vakte Herren perserkongen Kyrosâ Ă„nd, for at Herrens Ord i Jeremias munn skulle gĂ„ i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjĂžring over hele riket sitt, og han skrev den ogsĂ„ ned og sa:
23 «SÄ sier Kyros, Persias konge: Herren, himmelens Gud har gitt meg alle jordens kongeriker. Han har befalt meg Ä bygge et hus for Ham i Jerusalem, i Juda. Hvem blant dere hÞrer med i hele Hans folk? MÄ Herren hans Gud vÊre med ham, og la ham dra opp!»