Bibelen Guds Ord

Andre Krønikebok

Kapittel 1

1 Salomo, Davids sønn, fikk en sterk stilling i sitt kongedømme, og Herren hans Gud var med ham og gjorde ham meget stor.

2 Salomo talte til hele Israel, til embetsmennene for tusen og for hundre, til dommerne og til enhver høvding i hele Israel, og til overhodene for fedrene.

3 Så gikk Salomo og hele forsamlingen sammen med ham opp til det høye stedet som var i Gibeon. For Guds Åpenbarings-telt var der, det Herrens tjener Moses hadde lagd i ørkenen.

4 Men Guds ark hadde David ført opp fra Kirjat-Jearim til det stedet David hadde gjort ferdig for den, for han hadde reist et telt for den i Jerusalem.

5 Det bronsealteret som var lagd av Besalel, sønn av Uri, sønn av Hur, satte han foran Herrens tabernakel. Salomo og forsamlingen spurte Ham om råd der.

6 Salomo gikk opp dit til bronsealteret for Herrens ansikt, som sto i Åpenbaringsteltet, og bar fram tusen brennoffer på det.

7 Samme natt viste Gud seg for Salomo og sa til ham: «Be Meg! Hva skal Jeg gi deg?»

8 Salomo svarte Gud: «Du har vist stor miskunnhet mot min far David, og Du har gjort meg til konge i hans sted.

9 Nå, Herre Gud, la Ditt Ord til min far David bli stadfestet, for Du har gjort meg til konge over et folk som er så tallrikt som støvet på jorden.

10 Gi meg nå visdom og kunnskap, så jeg kan gå ut og komme inn foran dette folket. For hvem kan ellers dømme dette store folket Ditt?»

11 Da sa Gud til Salomo: «Fordi det var dette som lå på ditt hjerte, og du ikke har bedt om rikdom eller skatter eller ære eller om å få tatt livet av dem som hater deg, og heller ikke har du bedt om å få mange levedager, men du har bedt om selv å få visdom og kunnskap, så du kan dømme Mitt folk, som Jeg har satt deg til konge over,

12 så skal også visdom og kunnskap bli gitt deg. Jeg skal gi deg rikdom og skatter og ære som ingen har hatt av kongene som var før deg, og som heller ikke noen skal få av dem som kommer etter deg.»

13 Så reiste Salomo til Jerusalem fra offerhaugen i Gibeon, fra stedet foran Åpen-baringsteltet, og han var konge over Israel.

14 Salomo samlet sammen vogner og hester. Han hadde ett tusen fire hundre vogner og tolv tusen hester, som han satte i vognbyene, og som han satte sammen med kongen i Jerusalem.

15 Kongen gjorde sølv og gull i Jerusalem like vanlig som stein, og han gjorde det slik at det ble like stor mengde av sedrer som det var morbærtrær i lav-landet.

16 De hestene han skulle ha innført, fikk Salomo fra Egypt og Kue. Kongens handelsmenn kjøpte dem i Kue til gjeldende pris.

17 Fra Egypt hentet og innførte de også vogner til en pris av seks hundre sekel sølv, og hundre og femti for hver hest. Etter deres egen ordning utførte de dem på den måten til alle hetittenes konger og kongene i Syria.

Kapittel 2

1 Salomo var bestemt på å bygge huset for Herrens navn, og et for kongedømmet sitt.

2 Salomo skrev ut sytti tusen menn til å bære, åtti tusen til å hogge stein i fjellene og tre tusen seks hundre til å ha oppsyn med dem.

3 Så sendte Salomo bud til Hiram, kongen i Tyrus, og sa: Slik som du gjorde mot min far David, da du sendte ham sedertre så han kunne bygge seg et hus å bo i, slik skal du også gjøre for meg.

4 Se, jeg bygger et hus for Herren min Guds navn. Huset skal helliges for Ham, så det kan brennes velduftende røkelse for Hans ansikt, så skuebrødet kan alltid være der, og så brennoffer kan ofres morgen og kveld, på sabbater, nymånedager og på de fastsatte høytidene for Herren vår Gud. Dette skal for alltid gjelde for Israel.

5 Det huset jeg bygger, skal være stort, for vår Gud er større enn alle guder.

6 Men hvem er vel i stand til å bygge et hus for Ham, når Himmelen og himlenes himmel ikke kan romme Ham? Hvem er da jeg, at jeg skulle bygge et hus for Ham? Hva annet kan jeg enn ofre brennoffer for Hans ansikt?

7 Derfor skal du straks sende meg en mann som er dyktig til å arbeide med gull og sølv, med bronse og jern, med purpurrødt, karmosinrødt og fiolett, og som er dyktig til å inngravere. Send dem sammen med de dyktige mennene som er hos meg i Juda og Jerusalem, som min far David forberedte til dette.

8 Send meg også tømmer av seder, sypress og sandeltre fra Libanon, for jeg vet at tjenerne dine er dyktige til å hogge tømmer i Libanon. Og tjenerne mine skal sannelig være sammen med tjenerne dine

9 for å gjøre ferdig tømmer for meg i store mengder. For huset som jeg skal til å bygge, skal være stort og underfullt.

10 Tjenerne dine, skogsarbeiderne som hogger tømmeret, skal jeg sannelig gi tjue tusen kor malt hvete, tjue tusen kor bygg, tjue tusen bat vin og tjue tusen bat olje.

11 Hiram, kongen i Tyrus svarte da skriftlig og sendte brevet til Salomo: Fordi Herren elsker sitt folk, har Han gjort deg til konge over dem.

12 Hiram sa også: Lovet være Herren, Israels Gud, Han som dannet himmelen og jorden. For Han har gitt kong David en vis sønn, utrustet med klokskap og forstand, som skal bygge et hus for Herren og et hus for kongedømmet sitt.

13 Nå har jeg sendt en dyktig mann, utrustet med god forstand, Hiram, min beste håndverker.

14 Han er sønn av en kvinne blant Dans døtre, men hans far var en mann fra Tyrus. Han er dyktig til å arbeide med gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, purpurrødt og fiolett, fint lin og karmosinrødt, og til å lage inngraveringer og til å følge ethvert kunstnerisk mønster som måtte bli gitt ham sammen med dine dyktige menn og sammen med de dyktige mennene til min herre David, din far.

15 Hveten, byggen, oljen og vinen som min herre har talt om, skal han sende til tjenerne sine.

16 Vi skal hogge trær fra Libanon, så mye du trenger. Vi skal føre det i flåter sjøveien til Jaffa, men du må selv hente det opp til Jerusalem.

17 Så fikk Salomo talt opp alle utlendingene som var i landet Israel, ut fra den folketellingen som hans far David hadde holdt over dem. De kom fram til at det var hundre og femtitre tusen seks hundre.

18 Han gjorde sytti tusen av dem til bærere, åtti tusen til steinhoggere i fjellene og tre tusen seks hundre til tilsynsmenn, som skulle sørge for at folket ville arbeide.

Kapittel 3

1 Salomo begynte å bygge Herrens hus i Jerusalem, på Moriafjellet, der Herren hadde vist seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand på treskeplassen til jebusitten Ornan.

2 Han begynte å bygge på den andre dagen i den andre måneden i det fjerde året av sin regjeringstid.

3 Dette er grunnvollen Salomo la for byggingen av Guds hus: Det var seksti alen langt – alen etter det tidligere målet – og tjue alen bredt.

4 Forhallen som lå foran var tjue alen lang, tvers over bredden av huset. Høyden var hundre og tjue. Innsiden dekket han med rent gull.

5 Selve huset kledde han med sypress, som han igjen dekket med fint gull. Han skar ut palmetrær og flettverk på det.

6 Han utsmykket huset med kostbare steiner for å gjøre det vakkert, og gullet var gull fra Parvajim.

7 Han kledde også huset, både bjelkene og dørstolpene, veggene og dørene, med gull. På veggene skar han ut kjeruber.

8 Så lagde han huset for Det Aller Helligste. Lengden på det svarte til bredden på huset, tjue alen, og det var tjue alen bredt. Han dekket det med fint gull som veide seks hundre talenter.

9 Vekten på naglene var femti sekel gull. De øvre salene kledde han med gull.

10 I huset for Det Aller Helligste lagde han to kjeruber som var utskåret, og han kledde dem med gull.

11 Vingene på kjerubene var tjue alen i deres fulle lengde. En vinge på en av kjerubene var fem alen, og den berørte veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen, og den berørte vingen til den andre kjeruben.

12 En vinge på den andre kjeruben var fem alen, og den berørte veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen, og den berørte vingen på den førstnevnte kjeruben.

13 Vingespennet på disse kjerubene var i alt tjue alen. De sto oppreist på føttene sine, og ansiktet deres var vendt innover.

14 Han lagde også forhenget av fiolett, purpurrødt og karmosinrødt fint lin, og vevde kjeruber inn i det.

15 Foran huset lagde han også to søyler, som til sammen var trettifem alen høye. Søyle- h odene på toppen av hver av dem var fem alen .

16 Han lagde kranser av flettverk – som i Ordets helligdom – og satte dem på toppen av søylene. Og han lagde hundre granatepler og satte dem på kransene av flettverket.

17 Så satte han opp søylene foran templet, en på den høyre siden og den andre på venstre. Den ene på høyre side kalte han Jakin, og den andre på venstre side kalte han Boas.

Kapittel 4

1 Så lagde han et bronsealter. Det var tjue alen langt, tjue alen bredt og ti alen høyt.

2 Så lagde han havet av støpt bronse, det var ti alen fra den ene kanten til den andre. Det var helt rundt. Det var fem alen høyt, og en snor på tretti alen målte omkretsen på det.

3 Rett under var det bilder av okser, helt rundt. Det var ti for hver alen helt rundt havet. Oksene ble støpt i to rader da de støpte dem.

4 Det sto på tolv okser. Tre vendte ansiktet mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst. Havet hvilte på dem, og alle bakkroppene deres vendte innover.

5 Det var en håndsbredd tykt. Kanten på det var formet som kanten på et beger, som blomsten på en lilje. Det rommet tre tusen bat.

6 Han lagde også ti renselseskar og satte fem av dem på høyre side og fem på venstre side. De var til å vaske i. De redskapene som hørte til brennofferet, skulle de skylle i dem, men havet skulle prestene vaske seg i.

7 Han lagde også ti lysestaker av gull etter den utformingen de skulle ha, og satte dem i templet, fem på høyre side og fem på venstre.

8 Han lagde også ti bord og satte dem i templet, fem på høyre side og fem på venstre. Og han lagde hundre skåler av gull.

9 Videre lagde han prestenes forgård, den store forgården og dørene til forgården. Disse dørene kledde han med bronse.

10 Han satte havet på høyre side, mot sørøst.

11 Så lagde Hiram askebøttene og ildskuffene og skålene. Så avsluttet Hiram arbeidet som han skulle gjøre for kong Salomo i Guds hus:

12 de to søylene og de skålformede søylehodene som var på toppen av de to søylene, de to flettverkene som dekket de to skålformede søylehodene som var på toppen av søylene,

13 de fire hundre granateplene til de to flettverkene – to rader med granatepler til hvert flettverk – til å dekke de to skålformede søylehodene som var på søylene.

14 Han lagde også vogner og kar på vognene,

15 havet og de tolv oksene under det,

16 og askebøttene, ildskuffene, gaflene, og alle redskapene som hørte til, dem Hiram, hans mesterhåndverker lagde av polert bronse for kong Salomo til Herrens hus.

17 På Jordansletten fikk kongen dem støpt i leirformer, mellom Sukkot og Saretan.

18 Salomo fikk alle disse redskapene lagd i så store mengder at vekten på bronsen ikke ble fastslått.

19 Så fikk Salomo lagd alt det utstyret som skulle være i Guds hus: alteret av gull, bordene med skuebrødene på,

20 lysestakene med lampene av rent gull, de som skulle brenne slik det var foreskrevet, foran Ordets helligdom,

21 med blomstene og lampene og vekesaksene av gull, av det reneste gull,

22 saksene, skålene, røkelsesskålene og fyrfatene av rent gull. Når det gjelder inngangen til huset, var både de innerste dørene til Det Aller Helligste og dørene til tempelhuset av gull.

Kapittel 5

1 Så ble det avsluttet, hele det arbeidet Salomo hadde utført for Herrens hus. Salomo bar inn alt det som hans far David hadde helliget: sølvet og gullet og alle redskapene. Han la alt i skattkamrene i Guds hus.

2 Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de øverste fedrene for Israels barn, i Jerusalem, så de kunne føre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion.

3 Derfor samlet alle Israels menn seg hos kongen under høytiden, som var i den sjuende måneden.

4 Slik kom alle de eldste i Israel, og levittene løftet opp arken.

5 Så førte de opp arken, Åpenbaringsteltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene av levittene førte alt opp.

6 Kong Salomo og hele Israels menighet, som var samlet sammen med ham foran arken, ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes.

7 Så førte prestene Herrens paktsark inn på sin plass, i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene.

8 For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over både arken og stengene som hørte til.

9 Stengene var så lange at endene på stengene på arken kunne sees foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. De er der til denne dag.

10 I arken var det ikke noe foruten de to tavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, den gangen de hadde kommet ut fra Egypt.

11 Det skjedde da prestene kom ut fra Det Hellige, for alle prestene som var til stede, hadde helliget seg, uten hensyn til hvilken avdeling de tilhørte.

12 Alle sangerne av levittene, alle de som tilhørte Asaf, Heman og Jedutun, med sine sønner og brødre, sto øst for enden av alteret, kledd i hvit lin, med cymbler, harper og lyrer. Sammen med dem var hundre og tjue prester som blåste i trompeter.

13 Da skjedde det: Trompetblåserne og sangerne ble som en enhet og dannet én røst som ble hørt i lovprisning og takksigelse til Herren. De løftet røsten sammen med trompeter og cymbler og andre musikkinstrumenter, og priste Herren og sa: For Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid. Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky,

14 slik at prestene ikke kunne fortsette tjenesten på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Guds hus.

Kapittel 6

1 Da sa Salomo: Herren har sagt at Han vil bo i den mørke skyen.

2 Sannelig, jeg har bygd et opphøyet hus for Deg, et sted der Du kan bo til evig tid.

3 Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling, mens hele Israels forsamling sto.

4 Han sa: «Lovet være Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hånd og sagt:

5 «Fra den dagen Jeg førte Mitt folk ut av landet Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel, der Jeg ville bygge et hus, så Mitt navn skulle være der. Jeg utvalgte heller ikke noen mann til å være fyrste over Mitt folk Israel.

6 Likevel har Jeg utvalgt Jerusalem, for at Mitt navn skal være der, og Jeg har utvalgt David til å stå over Mitt folk Israel.»

7 Det lå på min far Davids hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn.

8 Men Herren sa til min far David: «Fordi det lå deg på hjertet å bygge et hus for Mitt navn, gjorde du det gode ved å la dette ligge deg på hjertet.

9 Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn som skal komme fra ditt eget liv, han skal bygge huset for Mitt navn.»

10 Slik har Herren oppfylt det ordet Han talte, og jeg har trådt i min far Davids sted, og jeg sitter på Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren, Israels Guds navn.

11 Der har jeg satt arken, der Herrens pakt er, den Han sluttet med Israels barn.»

12 Så sto han for Herrens alter framfor heleIsraels forsamling. Han rakte ut hendene sine.

13 Salomo hadde lagd en bronseforhøyning som var fem alen lang, fem alen bred og tre alen høy. Den hadde han satt midt i forgården. Han sto på den, la seg på kne rett foran hele Israels forsamling og rakte hendene sine mot himmelen.

14 Han sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du i Himmelen eller på jorden, Du som holder fast på pakten og barmhjertigheten mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte.

15 Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har både talt med Din munn og oppfylt det med Din hånd, slik det er i dag.

16 Derfor, Herre, Israels Gud, må Du nå holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: «Du skal aldri mangle en mann til å sitte for Ditt ansikt på Israels trone, så sant dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer i Min lov, slik du har vandret for Mitt ansikt.»

17 Og nå, Herre, Israels Gud, la Ditt Ord bli stadfestet som sant, det Du har talt til Din tjener David.

18 Men kan Gud i sannhet bo blant menneskene på jorden? Se, Himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd!

19 Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bønnerop og bønn om nåde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt:

20 La Dine øyne være åpne mot dette huset dag og natt, mot dette stedet der Du sa Du ville la Ditt navn bo, så Du kan høre den bønnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet.

21 Må Du høre bønnene om nåde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel, når de ber, vendt mot dette stedet. Hør fra Din bolig i Himmelen, og når Du hører, må Du tilgi!

22 Hvis noen synder mot sin neste og blir tvunget til å avlegge ed, og han kommer og avlegger eden framfor Ditt alter i dette huset,

23 da må Du høre fra Himmelen! Du må gripe inn og dømme Dine tjenere rettferdig, så Du gjengjelder den skyldige ved å la hans ferd komme over hans eget hode, men rettferdiggjør den rettferdige, så Du gir ham igjen etter hans rettferdighet.

24 Dersom Ditt folk Israel lider nederlag for en fiende fordi de har syndet mot Deg, og de så vender om og bekjenner Ditt navn, og de ber og bønnfaller Deg om nåde for Ditt ansikt i dette huset,

25 da må Du høre fra Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd, og før dem tilbake til det landet Du ga dem og deres fedre.

26 Når Himmelen er lukket, så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot Deg, og de da ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn, og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem,

27 da må Du høre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, så Du kan lære dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, som Du har gitt Ditt folk som arv.

28 Når det kommer hungersnød i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper, og når fiendene deres beleirer dem i landet rundt byene deres, uansett hvilken plage eller hvilken sykdom det er,

29 og uansett hvilket bønnerop eller hvilken bønn om nåde som føres fram av noe menneske eller av hele Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner sin egen plage og sin egen sorg og rekker hendene sine ut mot dette huset,

30 da må Du høre fra Himmelen, det stedet der Du bor. Du må tilgi og gi enhver etter all hans ferd, fordi Du kjenner hans hjerte – for Du alene kjenner menneskebarnas hjerte –

31 for at de kan frykte Deg og vandre på Dine veier alle sine levedager i det landet Du har gitt våre fedre.

32 Også en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men som har kommet fra et land langt borte på grunn av Ditt store navn og Din mektige hånd og Din utrakte arm, når de er kommet og ber, vendt mot dette huset,

33 da må Du høre fra Himmelen, på stedet der Du bor. Gjør etter alt det den fremmede roper til Deg om, så alle folk på jorden kan få lære å kjenne Ditt navn og frykte Deg, på samme måten som Ditt folk Israel, og så de kan erkjenne at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn.

34 Når Ditt folk går ut til strid mot fiendene sine, på den veien Du sender dem, og når de så ber til Deg, vendt mot denne byen som Du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for Ditt navn,

35 da må Du høre fra Himmelen, deres bønnerop og deres bønn om nåde! Hjelp dem til sin rett!

36 Når de synder mot deg – for det finnes ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til fienden, som fører dem bort til et land langt borte eller nær ved,

37 men når de i det landet der de er bortført, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nåde i landet til dem som bortførte dem, og sier: «Vi har syndet og gjort misgjerning, vi er skyldige»,

38 når de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og av hele sin sjel i det landet der de er bortført, der de holdes fanget, og de ber, vendt mot det landet som Du har gitt deres fedre, og vendt mot den byen som Du har utvalgt og mot det huset som jeg har bygd for Ditt navn,

39 da må Du høre fra Himmelen, fra det stedet der Du bor. Hør deres bønne-rop og bønn om nåde! Hjelp dem til sin rett! Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg!

40 Nå, min Gud, ber jeg: Må Dine øyne være åpne, og må Dine ører lytte til den bønnen som blir bedt på dette stedet.

41 Og nå, stig opp, Herre Gud, til Ditt hvilested, Du og Din styrkes ark! Må Dine prester, Herre Gud, være kledd i frelse, og må Dine hellige fryde seg i godhet!

42 Herre Gud, avvis ikke Din salvede, men husk på barmhjertigheten mot David, Din tjener!

Kapittel 7

1 Da Salomo hadde avsluttet bønnen, for det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofrene. Og Herrens herlighet fylte templet.

2 Prestene kunne ikke komme inn i Herrens hus, for Herrens herlighet hadde fylt Herrens hus.

3 Da alle Israels barn så hvordan ilden for ned, og at Herrens herlighet kom over huset, bøyde de seg med ansiktet mot jorden på brolegningen og tilba og priste Herren; fordi Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid.

4 Så ofret kongen og hele folket slaktoffer for Herrens ansikt.

5 Som slaktoffer ofret kong Salomo tjueto tusen okser og hundre og tjue tusen sauer. Slik innviet kongen og hele folket Guds hus.

6 Prestene tok vare på tjenestene sine. Levit-tene tjente også Herren med de musikkinstrumentene som kong David hadde fått lagd til å prise Herren med. De sa: «Fordi Hans barmhjertighet varer til evig tid», hver gang David bar fram lovprisningen ved tjenesten deres. Prestene stilte seg rett overfor dem og blåste i trompetene, mens hele Israel sto.

7 Dessuten innviet Salomo den midterste delen av forgården som var foran Herrens hus. For der ofret han brennoffer og fettet av fredsofrene, fordi bronsealteret som Salomo hadde lagd, ikke hadde plass nok til å romme brennofrene, grødeofrene og fettet.

8 På den tiden holdt Salomo høytid i sju dager, og hele Israel med ham, en meget stor forsamling helt fra Lebo-Hamat og bort til Egypterbekken.

9 På den åttende dagen holdt de en hellig samling, for de feiret innvielsen av alteret i sju dager og høytiden i sju dager.

10 På den tjuetredje dagen i den sjuende måneden sendte han folket tilbake til teltene sine, fylt av glede og lykkelige i hjertet over det gode som Herren hadde gjort mot David, mot Salomo og mot sitt folk Israel.

11 Slik fullførte Salomo Herrens hus og kongens hus. Salomo fullførte alt det som var blitt lagt ham på hjertet å gjøre i Herrens hus og hans eget hus, og han ble gitt stor framgang.

12 Deretter viste Herren seg for Salomo om natten, og Han sa til ham: «Jeg har hørt din bønn, og Jeg har utvalgt Meg dette stedet som et offerhus.

13 Når Jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, eller når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk,

14 hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.

15 Nå skal Mine øyne være åpne, og Mine ører skal lytte til den bønnen som blir bedt på dette stedet.

16 For nå har Jeg utvalgt og helliget dette huset, så Mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og Mitt hjerte skal være der alle dager.

17 Og du, hvis du nå vandrer for Mitt ansikt som din far David vandret, så du i alt gjør det Jeg har befalt deg, så du holder Mine lover og Mine dommer,

18 da skal Jeg grunnfeste tronen for ditt kongedømme, etter den pakten Jeg sluttet med din far David og sa: «Du skal aldri mangle en mann som skal herske i Israel.»

19 Men hvis dere vender dere bort og forlater Mine lover og Mine bud som Jeg har gitt for dere, og dere går bort og dyrker andre guder og tilber dem,

20 da skal Jeg rykke dem opp fra det landet Jeg har gitt dem. Dette huset som Jeg har helliget for Mitt navn, skal Jeg drive bort fra Mitt ansikt, og Jeg skal gjøre det til et ordtak og et skjellsord blant alle folkene.

21 Og dette huset, det som hadde vært så opphøyet, skal alle som går forbi undre seg over og si: «Hvorfor har Herren gjort slik med dette landet og med dette huset?»

22 Da skal de svare: «Fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, Han som førte dem ut av landet Egypt. De har drevet hor med andre guder og tilbedt dem og dyrket dem. Derfor har Han ført all denne ulykken over dem.»

Kapittel 8

1 Slik ble det: Da de tjue årene var omme, de årene Salomo hadde bygd på Herrens hus og på sitt eget hus,

2 da bygde Salomo opp de byene som Hiram hadde gitt til Salomo. Han lot Israels barn bosette seg der.

3 Salomo dro til Hamat-Soba og overtok det.

4 Han bygde også opp Tadmor i ørkenen, og alle lagerbyene som han hadde bygd i Hamat.

5 Han bygde også opp Øvre Bet-Horon og Nedre Bet-Horon som befestede byer med murer, porter og bommer.

6 Han bygde også opp Ba’alat og alle de lagerbyene som Salomo hadde, og alle vognene og byene for hestfolket, og alt det andre som Salomo ønsket å bygge både i Jerusalem, i Libanon og i hele det landet han hadde herredømme over.

7 Salomo tok ut tvangsarbeidere fra alt folket som var blitt igjen av hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. Dette var slike som ikke tilhørte Israel,

8 det vil si, etterkommerne deres som var blitt igjen i landet etter dem, dem hadde ikke Israels barn utryddet. Slik har det vært til denne dag.

9 Men Salomo gjorde ikke Israels barn til slaver i arbeidet sitt. Noen av dem var stridsmenn, førere for befalet hans, førere for vognene og hestfolket hans.

10 Andre var ledere for tjenestemennene til kong Salomo: de to hundre og femti som styrte over folket.

11 Salomo førte faraos datter opp fra Davids by til det huset han hadde bygd for henne, for han sa: «Ikke noen kone som tilhører meg, skal bo i huset til David, kongen i Israel, for de stedene dit Herrens ark er kommet, er hellige.»

12 Så bar Salomo fram brennoffer for Herren på det Herrens alter som han hadde bygd foran forhallen,

13 etter ordningen som gjaldt for hver dag, slik som Moses hadde befalt for sabbatene, nymånedagene og de tre fastsatte høytidene: De usyrede brøds høytid, Ukefesten og Løvhyttefesten.

14 Etter sin far Davids ordning utpekte han avdelingene av prester til tjenestene deres, levittene til oppgavene deres; å lovprise og gjøre tjeneste for prestene. Det gjorde han ut fra den plikten som gjaldt for hver dag. Også portvaktene utpekte han. De skulle stå ved hver port, ut fra sine avdelinger. For slik hadde Guds mann David befalt.

15 Ikke i noen sak la de kongens befaling til prestene og levittene til side, heller ikke i det som gjaldt skattkamrene.

16 Så var da hele Salomos verk utført fra den dagen grunnvollen ble lagt til Herrens hus, og til det sto ferdig. Slik ble Herrens hus fullført.

17 Så dro Salomo til Esjon-Geber og Eilat ved kysten, i Edoms land.

18 Ved sine tjenere sendte Hiram skip til ham. Det var tjenere som kjente havet. De dro sammen med Salomos tjenere til Ofir og skaffet fire hundre og femti talenter gull derfra, og de tok det med til kong Salomo.

Kapittel 9

1 Da dronningen av Saba hørte gjetorddet om Salomo, kom hun til Jerusalem for å sette Salomo på prøve med vanskelige spørsmål. Hun hadde med seg et meget stort følge, med kameler som bar krydder, store mengder gull og edelsteiner. Da hun kom til Salomo, talte hun med ham om alt som lå henne på hjertet.

2 Så svarte Salomo på alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var så vanskelig for Salomo at han ikke kunne forklare det for henne.

3 Da dronningen av Saba hadde sett Salomos visdom, huset han hadde bygd,

4 matrettene på hans bord, hvordan tjenerne satt, hvordan kelnerne hans vartet opp og hvordan de gikk kledd, munnskjenkene og hvordan de gikk kledd, og den oppgangen han brukte når han gikk opp til Herrens hus, var det som hun mistet pusten.

5 Da sa hun til kongen: «Så var det sant det ryktet jeg hørte i mitt hjemland om dine ordspråk og din visdom.

6 Men jeg trodde ikke deres ord, før jeg kom og fikk se det med mine egne øyne. Og sannelig, ikke engang halvparten av din mangfoldige visdom er blitt meg fortalt. Du overgår gjetordet som jeg har hørt.

7 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine, som alltid står for ditt ansikt og hører din visdom!

8 Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg, så Han satte deg på sin trone for å være konge for Herren din Gud. I sin kjærlighet til Israel, så Han kunne grunnfeste dem til evig tid, har din Gud gjort deg til konge over dem, for å håndheve rett og rettferdighet.»

9 Så ga hun kongen hundre og tjue talenter gull, store mengder krydder og edelsteiner. Det hadde aldri vært noen slike krydder som de dronningen av Saba ga til kong Salomo.

10 Hirams tjenere og Salomos tjenere, som kom med gull fra Ofir, kom også med sandeltre og kostbare steiner.

11 Kongen lagde trapper av sandeltre til Herrens hus og til kongens hus, dessuten lyrer og harper til sangerne. Dette hadde aldri før vært sett i landet Juda.

12 Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun ønsket seg, uansett hva hun ba om, og mye mer enn hun hadde hatt med til kongen. Så dro hun av sted og vendte tilbake til sitt eget land, hun og tjenerne hennes.

13 Vekten på det gullet som kom inn til Salomo hvert år, var seks hundre og sekstiseks talenter gull,

14 i tillegg til det som kom fra de reisende kjøpmennene og handelsmennene. Alle kongene i Arabia og stattholderne i landet kom med gull og sølv til Salomo.

15 Kong Salomo lagde to hundre store skjold av hamret gull. Det gikk med seks hundre sekel hamret gull til hvert skjold.

16 Han lagde også tre hundre skjold av hamret gull, det gikk med tre hundre sekel gull til hvert skjold. Kongen satte dem i skoghuset i Libanon.

17 Dessuten lagde kongen en stor trone av elfenbein og kledde den med rent gull.

18 Tronen hadde seks trinn, med en fotskammel av gull som var festet til tronen. Det var armlener på begge sider av selve setet, og det sto to løver ved siden av armlenene.

19 Det sto også tolv løver der, en på hver side av de seks trinnene. Aldri hadde noe slikt vært lagd for noe annet kongedømme.

20 Alle drikkebegrene til kong Salomo var av gull, og alle karene i skoghuset i Libanon var av rent gull. Ikke ett av dem var av sølv, for det ble ikke regnet for noe i Salomos dager.

21 For kongens skip dro til Tarsis med Hirams tjenere. En gang hvert tredje år kom handelsskipene tilbake, og de hadde med seg gull, sølv, elfenbein, aper og på-fugler.

22 Slik overgikk kong Salomo alle kongene på jorden i rikdom og visdom.

23 Alle kongene på jorden søkte til Salomo for å høre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte.

24 Hver mann hadde med sin egen gave: gjenstander av sølv og gull, klesplagg, våpen, krydder, hester og muldyr, som en årviss foreteelse.

25 Salomo hadde fire tusen staller til hester og vogner, og tolv tusen hestfolk som han lot oppholde seg i vognbyene og sammen med kongen i Jerusalem.

26 Så hersket han over alle kongene fra Elven til filisternes land, helt til grensen til Egypt.

27 Kongen gjorde sølv like vanlig som stein i Jerusalem, og han gjorde sedertre like lett å skaffe som morbærtrærne som vokser i lavlandet.

28 De kom til Salomo med hester fra Egypt og fra alle andre land.

29 De andre Salomos gjerninger, fra først til sist, er ikke de skrevet ned i boken til profeten Natan, i profetien til sjilonitten Akia og i synene til seeren Iddo, om Jeroboam, Nebats sønn?

30 Salomo var konge over hele Israel i Jerusalem i førti år.

31 Så la Salomo seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge i hans sted.

Kapittel 10

1 Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel hadde dratt til Sikem for å gjøre ham til konge.

2 Jeroboam, Nebats sønn, var da i Egypt, for han hadde flyktet fra kong Salomo og hadde bodd i Egypt. Da han hørte om dette, skjedde det

3 at de sendte bud dit og kalte på ham. Så kom Jeroboam sammen med hele Israel, og de talte til Rehabeam og sa:

4 «Din far la et tungt åk på oss. Derfor skal du nå lette på det harde arbeidet din far påla oss, og det tunge åket som han la på oss, så skal vi tjene deg.»

5 Så sa han til dem: «Vent tre dager, og kom så tilbake til meg!» Og folket dro bort.

6 Så rådførte kong Rehabeam seg med de eldste som hadde vært i tjeneste hos hans far Salomo mens han ennå levde, og han sa: «Hva råder dere meg til å svare dette folket?»

7 De talte til ham og sa: «Hvis du vil være en som gjør godt mot dette folket, og du vil være til behag for dem og taler gode ord til dem, så skal de være dine tjenere for alle dager.»

8 Men han forkastet det rådet de eldste ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, som sto i tjeneste hos ham.

9 Han sa til dem: «Hvilket råd vil dere gi? Hva bør vi svare dette folket som har talt til meg og sagt: Lett på åket din far la på oss?»

10 Da talte de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og sa: «Dette bør du si til dette folket som har talt til deg og sagt: Din far la et tungt åk på oss, men du må gjøre det lettere for oss, slik skal du si til dem: Lillefingeren min skal være tykkere enn midjen på min far.

11 Og nå, siden min far la et tungt åk på dere, skal jeg legge enda mer på åket deres. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.»

12 Så kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt og sagt: «Kom tilbake til meg på den tredje dagen!»

13 Da ga kongen dem et hardt svar. Kong Rehabeam forkastet rådet fra de eldste.

14 Han talte til dem slik de unge mennene hadde rådet ham, og han sa: «Min far la et tungt åk på dere, men jeg skal gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med pisker, men jeg skal tukte dere med skorpioner.»

15 Kongen hørte altså ikke på folket. For det tok en vending slik Gud hadde bestemt, for at Herren skulle oppfylle sitt Ord, det Han hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved sjilonitten Akia.

16 Da hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen arvelodd i Isais sønn. Hver mann til sine telt, Israel! Se nå selv til ditt eget hus, David!» Så dro hele Israel tilbake til teltene sine.

17 Men Rehabeam ble bare konge over dem av Israels barn som bodde i Judas byer.

18 Så sendte kong Rehabeam ut Adoniram, han som hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men Israels barn steinet ham så han døde. Derfor skyndte kong Rehabeam seg og steg opp i vognen sin og flyktet til Jerusalem.

19 Slik har Israel vært i opprør mot Davids hus til denne dag.

Kapittel 11

1 Da Rehabeam kom til Jerusalem, samlet han hundre og åtti tusen utvalgte, stridsdyktige menn fra Judas hus og Benjamin, for å stride mot Israel, så kongedømmet kunne vinnes tilbake til Rehabeam.

2 Men Herrens Ord kom til Guds mann Sjemaja, og det lød slik:

3 «Tal til Rehabeam, Salomos sønn, konge av Juda, og til hele Israel i Juda og Benjamin, og si:

4 Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp eller stride mot deres brødre. Hver mann skal vende tilbake til sitt hus, for dette som har hendt, har kommet fra Meg.» Derfor adlød de Herrens Ord, og de vendte tilbake uten å dra mot Jeroboam.

5 Så ble Rehabeam boende i Jerusalem og bygde forsvarsbyer i Juda.

6 Betlehem, Etam, Tekoa,

7 Bet-Sjur, Soko, Adullam,

8 Gat, Maresja, Sif,

9 Adorajim, Lakisj, Aseka,

10 Sora, Ajjalon og Hebron, som alle er i Juda og i Benjamin, bygde han opp til festningsbyer.

11 Han gjorde festningsverkene sterke og satte kommandanter over dem. Han satte også lager av mat, olje og vin der.

12 Hver by utstyrte han også med skjold og spyd, og han gjorde dem meget sterke. Juda og Benjamin var på hans side.

13 Prestene og levittene som var i hele Israel, kom fra alle områdene der de bodde, og slo seg ned hos ham.

14 For levittene forlot fellesarealene og eiendelene sine og kom til Juda og Jerusalem, fordi Jeroboam og hans sønner hadde drevet dem bort fra tjenesten som prester for Herren.

15 Så utnevnte han selv prester for offer-haugene, for demonbukkene og for avguds- kalvene som han hadde lagd.

16 Etter at de hadde dratt, kom de som hadde rettet sitt hjerte mot å søke Herren, Israels Gud, fra alle Israels stammer for å ofre til Herren, sine fedres Gud, i Jeru-salem.

17 Så styrket de kongedømmet i Juda og trygget Rehabeam, Salomos sønn, i tre år, for i tre år vandret de på Davids og Salomos vei.

18 Så tok Rehabeam Mahalat til kone. Hun var datter av Jerimot, Davids sønn, og av Abihajil, datter av Eliab, Isais sønn.

19 Hun fødte ham sønner: Je’usj, Sjemarja og Saham.

20 Etter henne tok han Ma’aka, datter av Absalom. Hun fødte ham Abia, Attai, Sisa og Sjelomit.

21 Rehabeam elsket Ma’aka, datter til Absalom, mer enn alle sine koner og medhustruer. Han hadde nemlig tatt seg atten koner og seksti medhustruer, og han fikk tjueåtte sønner og seksti døtre.

22 Rehabeam utnevnte Abia, Ma’akas sønn, til overhode, og han skulle være fyrste blant hans brødre. For han hadde til hensikt å gjøre ham til konge.

23 Han gikk klokt fram og sendte sine sønner ut til å bo i alle områdene i Juda og Benjamin, til alle de befestede byene. Han ga dem rikelig med forsyninger, og befalte at de skulle få mange koner.

Kapittel 12

1 Men da Rehabeams kongedømme var blitt befestet og han var sterk, skjedde det at han forkastet Herrens lov, og det samme gjorde hele Israel sammen med ham.

2 Da skjedde det: I kong Rehabeams femte regjeringsår dro Sjisjak, Egypts konge, opp mot Jerusalem, fordi de hadde forbrutt seg mot Herren.

3 Han hadde med seg tolv hundre vogner og seksti tusen hestfolk. Det var ikke tall på det folket som ellers fulgte med ham ut fra Egypt, libyere, sukkitter og kusjitter.

4 Han inntok de befestede byene i Juda, og kom helt til Jerusalem.

5 Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og Judas ledere. De var samlet i Jerusalem for å komme bort fra Sjisjak. Han sa til dem: «Så sier Herren: Dere har forlatt Meg, og derfor har Jeg også overgitt dere i Sjisjaks hånd.»

6 Da ydmyket Israels ledere og kongen seg. De sa: «Herren er rettferdig.»

7 Da Herren så at de hadde ydmyket seg, kom Herrens Ord til Sjemaja, og Han sa: «De har ydmyket seg. Derfor vil Jeg ikke utrydde dem, men Jeg skal gi dem utfrielse. Min vrede skal ikke bli utøst over Jerusalem ved Sjisjaks hånd.

8 Likevel skal de bli hans tjenere, så de kan kjenne forskjellen på å være tjenere for Meg og for andre lands kongedømmer.»

9 Sjisjak, Egypts konge, kom så opp mot Jerusalem og tok med seg skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus. Han tok alt sammen. Han tok også bort de gullskjoldene som Salomo hadde fått lagd.

10 Så lagde kong Rehabeam bronseskjold i stedet for de andre, og han overlot dem til førerne for livvakten som voktet inngangen til kongens hus.

11 Hver gang kongen kom inn i Herrens hus, pleide livvakten å hente og bære dem. Etterpå tok de dem med tilbake til vaktrommet.

12 Fordi han ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham, så han ikke ble fullstendig ødelagt. Ennå var det noe godt igjen i Juda.

13 Så ble kong Rehabeam igjen styrket i Jerusalem og regjerte som konge. Rehabeam var førtien år gammel da han ble konge. Han var konge i sytten år i Jerusalem, byen som Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer, for å la sitt navn bo der. Hans mors navn var Na’ama, en ammonittkvinne.

14 Han holdt fram med å gjøre det onde, for han hadde ikke vendt sitt hjerte mot å søke Herren.

15 De andre Rehabeams gjerninger, fra først til sist, er ikke de skrevet ned i bøkene til profeten Sjemaja, og til seeren Iddo, der også slektstavlene er skrevet ned? Det ble utkjempet kriger mellom Rehabeam og Jeroboam i hele deres tid.

16 Så la Rehabeam seg til hvile hos sine fedre, og han ble begravd i Davids by. Så ble Abia konge i hans sted.

Kapittel 13

1 I det attende regjeringsåret til kong Jeroboam ble Abia konge over Juda.

2 Han var konge i tre år i Jerusalem. Hans mors navn var Ma’aka, datter av Uriel fra Gibea. Det var krig mellom Abia og Jeroboam.

3 Abia stilte opp til strid med en hær av mektige krigere, fire hundre tusen utvalgte menn. Men Jeroboam dro også opp og stilte opp til strid mot ham med åtte hundre tusen utvalgte, mektige krigere.

4 Så sto Abia på Semarajimfjellet i Efraims fjelland og sa: «Hør på meg, Jeroboam og hele Israel!

5 Bør dere ikke kjenne til at Herren, Israels Gud ga David herredømmet over Israel til evig tid, til ham og hans sønner, ved en saltpakt?

6 Men Jeroboam, Nebats sønn, en tjener for Salomo, Davids sønn, sto likevel fram og gjorde opprør mot sin herre.

7 Så samlet noen dårlige menn, onde menn, seg rundt ham, og de befestet sin styrke mot Rehabeam, Salomos sønn, da Rehabeam var ung og uerfaren, og han maktet ikke å stå imot dem.

8 Nå sier dere at dere skal stå imot Herrens kongedømme, det som er i Davids sønners hånd, fordi dere er en stor skare, og sammen med dere har dere de gullkalvene som Jeroboam lagde til å være guder for dere.

9 Har dere ikke kastet ut Herrens prester, Arons sønner, og levittene? Har dere ikke selv innsatt deres prester, på samme måte som folkene i andre land? Er det ikke slik at hver den som kommer med en ung okse og sju værer for å bli innviet, han blir prest for alt dette som ikke er guder?

10 Men for oss, så er Herren vår Gud, og vi har ikke forlatt Ham. De prestene som gjør tjeneste for Herren, er Arons sønner, og levittene ivaretar sin plikt:

11 Hver morgen og hver kveld brenner de brennoffer og velduftende røkelse for Herren. De legger også skuebrødet fram på bordet av rent gull, og lysestaken av gull med de lampene som hører til, får de til å brenne hver kveld. For vi holder alt det Herren vår Gud har befalt, men dere har forlatt Ham.

12 Se nå, Gud selv er med oss, vårt Overhode, og Hans prester med gjallende trompeter for å blåse til strid mot dere. Å, Israels barn, strid ikke mot Herren, deres fedres Gud, for dere skal slett ikke lykkes!»

13 Men Jeroboam fikk et bakhold til å gå rundt dem. Selv var de rett foran Juda, mens bakholdet var i ryggen på dem.

14 Da Juda så seg rundt, ble de overrasket over at de hadde strid på to kanter, både forfra og bakfra. De ropte til Herren, og prestene blåste i trompetene.

15 Da satte mennene fra Juda i et rop. Idet Judas menn ropte, skjedde det at Gud slo Jeroboam og hele Israel rett for ansiktet til Abia og Juda.

16 Israels barn flyktet fra Juda, og Gud overga dem i deres hånd.

17 Da slo Abia og hans folk dem ned i et stort slag, så fem hundre tusen utvalgte menn av Israel falt og ble liggende døde.

18 Slik ble Israels barn overvunnet på den tiden. Judas barn fikk styrke, fordi de stolte på Herren, sine fedres Gud.

19 Abia forfulgte Jeroboam og tok byene fra ham: Betel med de landsbyene som hørte til, Jesjana med de landsbyene som hørte til, og Efron med de landsbyene som hørte til.

20 Dermed var Jeroboam ikke i stand til å vinne tilbake sin styrke i Abias dager. Herren slo ham så han døde.

21 Men Abia vokste seg mektig, giftet seg med fjorten koner og fikk tjueto sønner og seksten døtre.

22 De andre Abias gjerninger, både hans veier og hans ord, er skrevet ned i historieverket til profeten Iddo.

Kapittel 14

1 Så la Abia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Så ble hans sønn Asa konge i hans sted. I hans dager hadde landet ro i ti år.

2 Asa gjorde det som var godt og rett i Herren hans Guds øyne,

3 så han rev ned alterne til de fremmede gudene, og offerhaugene, og han rev ned billedstøttene og hogg ned Asjera-pælene.

4 Han befalte Juda å søke Herren, deres fedres Gud, og å følge loven og budene.

5 Han rev også ned offerhaugene og røkelses--alterne i alle byene i Juda, og kongedømmet hadde ro under ham.

6 Han bygde befestede byer i Juda, for landet hadde ro. Det ble ikke ført krig mot ham i de årene, for Herren hadde gitt ham ro.

7 Derfor sa han til Juda: «La oss bygge disse byene og lage murer rundt dem, med tårn, porter og bommer, så lenge landet ennå ligger foran oss, for vi har søkt Herren vår Gud. Vi har søkt Ham, og Han har gitt oss ro på alle kanter.» Så bygde de og lyktes.

8 Asa hadde en hær fra Juda på tre hundre tusen som bar store skjold og spyd, og to hundre og åtti tusen fra Benjamin som bar mindre skjold og kunne trekke buen. Alle disse var mektige krigere.

9 Så kom kusjitten Serah ut mot dem med en hær på en million menn og tre hundre vogner. Han kom til Maresja.

10 Så dro Asa ut mot ham, og de stilte troppene opp til strid i Sefatahdalen ved Maresja.

11 Asa ropte til Herren sin Gud og sa: «Herre, det er ingen sak for Deg å hjelpe, enten det er ved den mektige eller ved den kraftløse. Hjelp oss, Herre vår Gud, for vi stoler på Deg, og i Ditt navn går vi ut mot denne store mengden. Herre, Du vår Gud, la ikke noe menneske overvinne Deg!»

12 Da slo Herren kusjittene rett foran Asa og rett foran Juda, og kusjittene flyktet.

13 Asa og folket som var sammen med ham, forfulgte dem helt til Gerar. Så ble det så stort mannefall blant kusjittene at det til slutt ikke ble en eneste igjen i live, for de var knust for Herrens ansikt og framfor Hans hær. De førte med seg et meget stort bytte.

14 Så slo de alle byene rundt Gerar, for Herrens frykt var kommet over dem. De plyndret alle byene, for det var store mengder bytte i dem.

15 Også innhegningene til buskapen slo de ned, og de tok med seg store flokker av sauer og kameler. Så vendte de tilbake til Jerusalem.

Kapittel 15

1 Guds Ånd kom over Asarja, Odeds sønn.

2 Han dro ut for å møte Asa og sa til ham: «Hør på meg, Asa, og hele Juda og Benjamin! Herren er med dere når dere er med Ham. Hvis dere søker Ham, skal Han la seg finne av dere. Men hvis dere forlater Ham, skal Han forlate dere.

3 I mange dager var Israel uten Den sanne Gud, uten prest til å lære dem, og uten lov.

4 Men da de i sin trengsel vendte om til Herren Israels Gud og søkte Ham, lot Han seg finne av dem.

5 I de tider var det ingen fred for den som dro ut, og heller ikke for den som kom tilbake, men det rådde stor uro over alle som bodde i landene.

6 Folkeslag ble knust mot folkeslag, og by mot by, for Gud plaget dem med all slags trengsel.

7 Men dere, vær bare sterke og la ikke deres hender svikte, for det er lønn for deres verk!»

8 Da Asa hørte disse ordene og profetien fra profeten Asarja, Odeds sønn, fikk han ny kraft og rev ned alle de avskyelige avgudene fra hele Juda-landet og Benjamin-landet, og rev dem ned i de byene som han hadde overtatt i Efraims fjelland. Han satte alteret i stand igjen for Herren,det som sto foran Herrens forhall.

9 Så samlet han hele Juda og Benjamin, og alle de fremmede som bodde sammen med dem i Efraim, Manasse og Simeon. Disse gikk nemlig over til ham fra Israel i stort antall, da de så at Herren, hans Gud, var med ham.

10 Så samlet de seg alle i Jerusalem i den tredje måneden, i det femtende året av Asas regjeringstid.

11 Samme dag ofret de sju hundre okser og sju tusen sauer til Herren fra det byttet de hadde tatt med seg.

12 Så gikk de inn i en pakt om at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og hele sin sjel.

13 Hver den som ikke søkte Herren, Israels Gud, skulle dø. Dette skulle gjelde fra den minste til den største, enten det var mann eller kvinne.

14 Så avla de ed for Herren med høy røst, med jubelrop, trompeter og bukkehorn.

15 Hele Juda gledet seg over eden, for de hadde sverget den av hele sitt hjerte og søkt Ham av all sin lyst. Han lot seg finne av dem, og Herren ga dem ro på alle kanter.

16 Han avsatte Ma’aka, kong Asas farmor, og tok fra henne dronningverdigheten, fordi hun hadde lagd et avskyelig avgudsbilde av Asjera. Asa hogg ned det heslige avgudsbildet av henne, knuste det, og så brente han det ved Kedronbekken.

17 Men offerhaugene ble ikke revet ned i Israel, men Asa bevarte sitt hjerte udelt alle sine dager.

18 Det som var helliget av hans far, og det som han selv hadde helliget, både sølv og gull og redskaper, førte han også inn i Guds hus.

19 Det ble ingen krig før i det trettifemte året av Asas regjeringstid.

Kapittel 16

1 I det seks og trettiende året av Asas regjeringstid dro Basja, Israels konge, opp mot Juda og bygde opp Rama, for at han ikke skulle la noen reise ut eller komme inn til Asa, kongen av Juda.

2 Da tok Asa sølv og gull ut fra skattkamrene i Herrens hus og kongens hus, og han fikk det sendt til Benhadad, Syrias konge, som bodde i Damaskus. Han sa:

3 «La det være en pakt mellom meg og deg, slik det var mellom min far og din far. Se, jeg sender deg sølv og gull. Gå nå og bryt din pakt med Basja, Israels konge, så han må trekke seg tilbake fra meg.»

4 Benhadad hørte på kong Asa, og han sendte førerne for hærstyrkene sine mot byene i Israel. De overtok Ijjon, Dan, Abel-Majim og alle lagerbyene i Naftali.

5 Da Basja hørte dette, skjedde det at han sluttet å bygge på Rama og avsluttet arbeidet sitt.

6 Så tok kong Asa med seg hele Juda, og de fjernet steinene og tømmeret i Rama, det Basja hadde brukt til oppbyggingen. Med dette bygde han opp Geba og Mispa.

7 På den tiden kom seeren Hanani til Asa, kongen av Juda, og sa til ham: «Fordi du stolte på Syrias konge, og ikke har stolt på Herren din Gud, derfor har hæren til Syrias konge sluppet bort fra din hånd.

8 Var ikke kusjittene og libyerne en veldig hær med svært mange vogner og hestfolk? Men fordi du da stolte på Herren, overga Han dem likevel i din hånd.

9 For Herrens øyne farer over hele jorden, for å styrke dem som har et hjerte som er helt med Ham. I dette har du gått fram som en dåre. Derfor skal du ha kriger fra nå av.»

10 Da ble Asa vred på seeren og satte ham i fengsel, for han ble brennende harm på ham på grunn av dette. På den tiden undertrykte Asa også andre av folket.

11 Legg merke til at Asas gjerninger, både de første og de siste, er nedskrevet i boken om kongene i Juda og Israel.

12 I det trettiniende året av hans regjeringstid ble Asa syk i beina, og sykdommen hans ble bare mer alvorlig etter hvert. Men ikke engang mens han var syk, søkte han Herren, men bare legene.

13 Så la Asa seg til hvile hos sine fedre. Han døde i det førtiførste året av sin regjeringstid.

14 De begravde ham i hans egen grav, den han hadde fått hogd ut for seg selv i Davids by. De la ham på en båre som var fylt av krydder og en sammensatt salveblanding. De tente et meget stort bål for ham.

Kapittel 17

1 Deretter ble hans sønn Josjafat konge i hans sted, og han søkte å bygge opp sin styrke mot Israel

2 og satte tropper i alle de befestede byene i Juda, og satte opp vaktposter i landet Juda og i de byene i Efraim som hans far Asa hadde inntatt.

3 Herren var med Josjafat, for han vandret på de veiene hans far David fulgte til å begynne med. Han søkte ikke Ba’alene,

4 men søkte sin fars Gud og vandret i Hans bud og ikke i Israels gjerninger.

5 Derfor styrket Herren kongedømmet i hans hånd. Hele Juda ga gaver til Josjafat, og han var rik og ble høyt æret.

6 Hans hjerte ble så fylt av frimodighet på Herrens veier at han rev ned offerhaugene og Asjera-pælene i Juda.

7 I det tredje året av hans regjeringstid sendte han embetsmennene sine, Ben-Hajil, Obadja, Sakarja, Netanel og Mikaja, av sted for å undervise i Judas byer.

8 Sammen med dem sendte han levittene: Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Sjemiramot, Jonatan, Adonja, Tobia og Tob-Adonja. Sammen med levittene var prestene Elisjama og Joram.

9 Så ga de opplæring i Juda, og de hadde Herrens Lovbok med seg. De dro omkring i alle Judas byer og underviste folket.

10 Frykt for Herren kom over alle konge-rikene i landene rundt Juda, slik at de ikke gikk til krig mot Josjafat.

11 Også noen av filisterne kom til Josjafat med gaver og sølv som skatt. Araberne kom til ham med småfe, sju tusen sju hundre værer og sju tusen sju hundre bukker.

12 Så ble Josjafat stadig mektigere, og han bygde festninger og lagerbyer i Juda.

13 Han hadde mye oppsamlet eiendom i byene i Juda. Stridsmennene, de mektige krigerne, oppholdt seg i Jerusalem.

14 Dette er tallet på dem ut fra deres fedres hus: Av embetsmenn over tusen i Juda var det embetsmannen Adna og tre hundre tusen mektige krigere sammen med ham.

15 Nest etter ham kom embetsmannen Johanan, og sammen med ham var det to hundre og åtti tusen.

16 Nest etter ham kom Amasja, Sikris sønn, som frivillig stilte seg fram for Herren, og to hundre tusen mektige krigere var sammen med ham.

17 Av Benjamin var det Eljada, en mektig kriger, og to hundre tusen menn sammen med ham, væpnet med bue og skjold.

18 Nest etter ham kom Josabad, og hundre og åtti tusen som var klare til strid sammen med ham.

19 Disse tjente kongen, i tillegg til dem som kongen hadde satt i de befestede byene over hele Juda.

Kapittel 18

1 Josjafat fikk rikdommer og stor ære. Han lot sin sønn gifte seg med Akabs datter.

2 Noen år etter dro han ned for å besøke Akab i Samaria. Akab fikk slaktet store flokker av sauer og okser for ham og for folket som var med ham, og overtalte ham til å dra opp med ham mot Ramot i Gilead.

3 Så sa Akab, Israels konge, til Josjafat, kongen av Juda: «Vil du dra med meg mot Ramot i Gilead?» Han svarte ham: «Jeg er som du, og mitt folk er som ditt folk. Vi skal være med deg i striden.»

4 Josjafat sa også til Israels konge: «Jeg ber deg, søk Herrens Ord i dag!»

5 Da samlet Israels konge sammen profetene, fire hundre menn, og han sa til dem: «Skal vi gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Da sa de: «Dra opp, for Gud skal overgi den i kongens hånd.»

6 Men Josjafat sa: «Er det ikke enda en Herrens profet her, så vi kan spørre ham?»

7 Da svarte Israels konge Josjafat: «Det er enda en mann; ved ham kan vi spørre Herren om råd. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri godt om meg, men alltid ondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen må ikke tale slik!»

8 Da tilkalte Israels konge en hoffmann og sa: «Hent straks Mika, Jimlas sønn!»

9 Både Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, hadde tatt på seg kappene sine og hadde satt seg på hver sin trone på en treskeplass ved inngangen til porten til Samaria. Alle profetene profeterte rett framfor dem.

10 Sidkia, Kena’anas sønn, hadde lagd seg horn av jern. Han sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til de er utryddet.»

11 Alle profetene profeterte på samme måten og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead, og du skal lykkes, for Herren skal overgi den i kongens hånd.»

12 Utsendingen som hadde gått for å tilkalle Mika, talte til ham og sa: «Se nå! Samstemt taler profetene ord som er gode for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord være som ordet fra en av dem, og tal det som er godt!»

13 Mika svarte: «Så sant Herren lever, hva enn min Gud sier, det skal jeg tale til ham.»

14 Så kom han til kongen. Kongen sa til ham: «Mika, skal vi gå imot Ramot i Gilead for å stride, eller skal jeg la det være?» Han sa: «Dra opp, og dere skal lykkes, og de skal bli overgitt i deres hånd.»

15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannhet i Herrens navn?»

16 Da sa han: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene, som en saueflokk uten hyrde. Herren sa: Disse har ingen herre. La hver av dem vende tilbake til sitt hus i fred!»

17 Israels konge sa til Josjafat: «Sa jeg deg ikke at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?»

18 Da sa Mika: «Hør derfor Herrens Ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hærskare sto ved Hans høyre og Hans venstre hånd.

19 Herren sa: «Hvem vil overtale Akab, Israels konge, så han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?» Da talte én slik, og en annen talte slik.

20 Da kom ånden fram og stilte seg for Herrens ansikt, og han sa: «Jeg skal overtale ham.» Herren sa til ham: «Hvordan?»

21 Så sa han: «Jeg skal gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Herren sa: «Du skal overtale ham, og du skal lykkes. Gå bare ut og gjør det!»

22 Se derfor! Herren har lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine, men Herren har sagt at det onde skal komme over deg.»

23 Sidkia, Kena’anas sønn, gikk bort og slo Mika på kinnet, og han sa: «På hvilken måte forlot Herrens Ånd meg for å tale med deg?»

24 Mika sa: «Sannelig, det skal du få se den dagen du flykter inn i det innerste rommet for å gjemme deg.»

25 Så sa Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, fyrsten i byen, og til Joasj, kongens sønn.

26 Si: Så sier kongen: Sett denne i fengsel, og mat ham med fangenes tilmålte del av brød og vann til jeg kommer tilbake i fred.»

27 Men Mika sa: «Hvis du kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt ved meg.» Han sa: «Hør, dere folk, alle sammen!»

28 Så dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot i Gilead.

29 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil ta på meg en forkledning og dra ut i striden, men du skal ha klærne dine på.» Så tok Israels konge på seg en forkledning, og de dro ut i striden.

30 Syrias konge hadde befalt befalingsmennene for vognene sine, og sagt: «Strid ikke verken mot liten eller stor, men bare mot Israels konge!»

31 Så skjedde det: Da befalingsmennene for vognene så Josjafat, sa de: «Det er Israels konge.» Derfor omringet de ham og gikk til angrep. Men Josjafat ropte høyt, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.

32 Slik skjedde det: Da befalingsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham.

33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå og traff Israels konge mellom brynje-skjørtet og rustningen hans. Da sa han til ham som førte vognen: «Snu og ta meg med ut av striden, for jeg er såret.»

34 Striden ble kraftigere den dagen. Israels konge ble holdt oppe i vognen med ansiktet vendt mot syrerne helt til kvelden. Men på den tiden da solen gikk ned, døde han.

Kapittel 19

1 Så vendte Josjafat, Judas konge, tilbake i fred til huset sitt i Jerusalem.

2 Seeren Jehu, Hananis sønn, kom ut for å møte ham og sa til kong Josjafat: «Bør en hjelpe den onde og elske dem som hater Herren? På grunn av dette har vreden fra Herrens ansikt kommet over deg.

3 Likevel er det funnet noe godt hos deg, for du har revet ned alle Asjera-pælene i landet, og du har vendt ditt hjerte til å søke Gud.»

4 Så ble Josjafat boende i Jerusalem. Så dro han ut igjen blant folket, fra Be’er-Sjeba til Efraims fjelland, og fikk dem omvendt til Herren, deres fedres Gud.

5 Så innsatte han dommere i landet, i alle de befestede byene i Juda, by for by.

6 Han sa til dommerne: «Vær nøye med det dere gjør, for dere dømmer ikke for et menneske, men for Herren, som er hos dere i dommen.

7 La derfor Herrens frykt være over dere! Ta dere i vare med hva dere gjør, for det finnes ikke misgjerning hos Herren vår Gud. Der gjelder ikke partiskhet eller bestikkelser.»

8 Også i Jerusalem utpekte Josjafat noen av levittene og prestene og noen av overhodene for fedrene i Israel til å avgjøre Herrens dom og dømme i stridssaker. De hadde nemlig vendt tilbake til Jerusalem.

9 Han befalte dem og sa: «Slik skal dere gjøre i Herrens frykt, i trofasthet og med et helt hjerte:

10 Uansett hvilken sak det er som kommer til dere fra deres brødre som bor omkring i byene sine, enten det gjelder blodsutgytelse eller brudd på lov eller bud, eller om forskrifter og forordninger, skal dere advare dem, så de ikke begår overtredelser mot Herren, og vreden kommer over dere og deres brødre. Gjør dette, så skal dere ikke være skyldige.

11 Merk dere: Øverstepresten Amarja skal stå over dere i alle Herrens saker. Sebadja, Ismaels sønn, er fyrsten over Judas hus i alle kongens saker. Også levittene skal være tjenestemenn for dere. Vær bare sterke og gå til verket, og Herren skal være med den som er god.»

Kapittel 20

1 Etter dette skjedde det at folketi Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom for å stride mot Josjafat.

2 Så kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar», som er En-Gedi.

3 Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda.

4 Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren.

5 Da sto Josjafat fram i forsamlingen av dem fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgården,

6 og han sa: «Herre, våre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedømmene til alle folke-slagene? I Din hånd er kraft og makt, så ingen er i stand til å stå imot Deg.

7 Er ikke Du vår Gud som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid?

8 De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt:

9 «Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, skal vi stå framfor dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår trengsel, og Du skal høre og frelse.»

10 Se nå, her er folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem Du ikke ville la Israel gå imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke.

11 Se, her er de og belønner oss med å komme hit for å drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv.

12 Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg.»

13 Hele Juda ble stående for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner.

14 Midt i forsamlingen kom da Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner.

15 Han talte: «Hør nøye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av denne store hæren, for dette er ikke deres strid, men Guds.

16 I morgen skal dere gå ned mot dem. For se, de skal dra oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruel--ødemarken.

17 Men det er ikke opp til dere å føre denne striden. Dere skal bare stille dere opp, stå stille og se Herrens frelse som er med dere. Å, Juda og Jerusalem! Frykt ikke og bli ikke forskrekket. I morgen skal dere gå ut rett foran dem, for Herren er med dere.»

18 Josjafat bøyde hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og de som bodde i Jerusalem, bøyde seg for Herrens ansikt og tilba Herren.

19 Levittene av kehatittenes barn og av korahittenes barn sto da fram for å love Herren Israels Gud med høy og kraftig røst.

20 Så sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i Tekoaørkenen. Da de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem: Tro på Herren deres Gud, så skal dere være trygge. Tro på Hans profeter, så skal dere ha framgang.»

21 Da han hadde rådført seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Herren og dem som skulle love Hellighetens skjønnhet mens de gikk ut foran hæren. De sa: «Pris Herren, for Hans miskunnhet varer evig.»

22 Da de begynte å synge og love, satte Herren ut et bakhold mot folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem som var kommet imot Juda. Og de ble slått.

23 For folket fra Ammon og Moab sto opp mot dem som bodde ved Se’irfjellet, og slo dem ned og utryddet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem som bodde ved Se’ir, satte de i gang med å utrydde hverandre.

24 Da Juda kom til stedet med utsikt over ørkenen, så de i retning av folkemengden. Og se, der lå de døde kroppene deres, falne på jorden. Ingen hadde sluppet unna.

25 Da Josjafat og folket hans kom dit for å ta med seg byttet, fant de en stor mengde verdifulle gjenstander blant de døde. Der var det også kostbare smykker som de tok til seg selv, mye mer enn de kunne bære med seg. I tre dager samlet de på byttet fordi det var så mye.

26 På den fjerde dagen samlet de seg i Lov--pris-nings-dalen, for der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, som det heter til denne dag.

27 Så vendte de tilbake, hver mann av Juda og Jerusalem, med Josjafat som deres overhode, for å dra tilbake til Jerusalem med glede. For Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender.

28 Så kom de til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, og de kom til Herrens hus.

29 Frykt for Gud kom over alle konge-rikene i disse landene da de hørte at Herren hadde stridd mot Israels fiender.

30 Deretter var det ro i Josjafats kongedøm-me, for hans Gud ga ham ro på alle kanter.

31 Slik var Josjafat konge over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjuefem år. Hans mors navn var Asuba, Sjilkis datter.

32 Han vandret på sin far Asas vei, og vek ikke av fra den. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.

33 Likevel ble ikke offerhaugene revet ned, for til nå hadde ikke folket vendt sitt hjerte til sine fedres Gud.

34 De andre Josjafats gjerninger, fra de første til de siste, se, de er skrevet ned i boken til Jehu, Hananis sønn, som er tatt med i boken om kongene i Israel.

35 Etter dette sluttet Josjafat, kongen av Juda, seg sammen med Akasja, Israels konge, han som gjorde så mye ondt.

36 Han sluttet seg sammen med ham for å bygge skip som skulle seile til Tarsis, og de bygde skipene i Esjon-Geber.

37 Men Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, profeterte mot Josjafat og sa: «Fordi du har sluttet deg sammen med Akasja, skal Herren ødelegge ditt verk.» Så forliste skipene, så de ikke kunne dra til Tarsis.

Kapittel 21

1 Josjafat la seg til hvile hos sine fedre og ble begravd hos sine fedre i Davids by. Deretter ble Joram konge i hans sted.

2 Han hadde brødre som var Josjafats sønner: Asarja, Jehiel, Sakarja, Asarjahu, Mikael og Sjefatja. Alle disse var sønner av Josjafat, Israels konge.

3 Deres far ga dem mange gaver av sølv og gull og kostbare ting, sammen med befestede byer i Juda. Men kongedømmet ga han til Joram, fordi han var den førstefødte.

4 Da Joram var innsatt over sin fars konge-dømme, styrket han sin makt og drepte alle sine brødre med sverdet. Det samme gjorde han med noen andre ledere i Israel.

5 Joram var trettito år gammel da han ble konge, og han var konge i åtte år i Jerusalem.

6 Han vandret på Israels kongers vei, slik som Akabs hus hadde gjort, for han hadde en av Akabs døtre til kone. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.

7 Likevel ville ikke Herren utrydde Davids hus, på grunn av pakten Han hadde sluttet med David, og fordi Han hadde sagt at Han ville la en lampe lyse for ham og hans sønner alle dager.

8 I hans dager gjorde Edom opprør mot Judas herredømme, og de innsatte sin egen konge over seg.

9 Så dro Joram ut med høvdingene sine, og alle vognene hans dro ut sammen med ham. Han brøt opp om natten og slo til mot edomittene som hadde omringet ham sammen med førerne for vognene.

10 Slik har Edom vært i opprør mot Judas herredømme helt til denne dag. På samme tid gjorde Libna opprør mot hans herredømme, fordi han hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.

11 Dessuten bygde han offerhauger i Juda-fjell ene og forførte dem som bodde i Jeru-salem til å drive hor. Han ledet også Juda på villspor.

12 Da kom det et brev til ham fra profeten Elia, hvor han sa: «Så sier Herren, din far Davids Gud: Du har ikke vandret på din far Josjafats veier, og på veiene til Asa, kongen av Juda,

13 men vandret på Israels kongers vei, og har forført Juda og dem som bor i Jerusalem, til et horeliv slik som horelivet i Akabs hus. Du har også drept dine brødre, dem av din fars hus, som var bedre enn du.

14 Se, derfor skal Herren slå folket ditt med en stor plage, dine barn, dine koner og alt du eier.

15 Du vil bli meget syk av en tarmsykdom, helt til tarmene dine etter mange dager kommer ut på grunn av sykdommen.»

16 Så vakte Herren filisternes og arabernes ånd mot Joram. Det var de araberne som bodde ved siden av kusjittene.

17 De dro opp og inn i Juda og inntok det. De tok med seg alt som var å finne av verdi i kongens hus, og hans sønner og koner, så det ikke var igjen noen av hans sønner, bortsett fra Joakas, som var den yngste av hans sønner.

18 Etter dette slo Herren ham med en uhelbredelig tarmsykdom.

19 Så gikk det mange, mange dager, helt til en periode på to år var omme. Da skjedde det at tarmene hans kom ut på grunn av sykdommen. Så døde han under veldige smerter. Men folket hans lagde ikke noe bål for ham, lik bålene som var blitt lagd for hans fedre.

20 Han var trettito år gammel da han ble konge. Han var konge i Jerusalem i åtte år, og ingen sørget da han forlot dem. De begravde ham imidlertid i Davids by, men ikke i kongegravene.

Kapittel 22

1 De som bodde i Jerusalem, gjorde deretter Akasja, hans yngste sønn, til konge i hans sted. For de røverne som var kommet inn i leiren sammen med araberne, hadde drept alle de som var eldre. Så regjerte Akasja, Jorams sønn, kongen av Juda.

2 Akasja var tjueto år gammel da han ble konge, og han var konge ett år i Jerusalem. Hans mors navn var Atalja, datter av Omri.

3 Han vandret også på veiene til Akabs hus, for hans mor rådet ham bare til å handle ugudelig.

4 Derfor gjorde han det som var ondt i Herrens øyne, slik som Akabs hus. For etter hans fars død var de rådgiverne hans, til hans egen ødeleggelse.

5 Han fulgte også rådene deres og gikk sammen med Joram, Akabs sønn, Israels konge, ut til strid mot Hasael, Syrias konge, ved Ramot i Gilead. Men syrerne såret Joram.

6 Deretter vendte han tilbake til Jisre’el for å få legedom for sårene han hadde fått ved Rama, da han stred mot Hasael, Syrias konge. Asarja, Jorams sønn, kongen av Juda, dro ned for å se til Joram, Akabs sønn, i Jisre’el, fordi han var syk.

7 Akasjas ødeleggelse kom fra Gud, ved at han kom til Joram. Da han kom fram, dro han ut sammen med Joram mot Jehu, Nimsjis sønn, som Herren hadde salvet til å utrydde Akabs hus.

8 Da Jehu hadde fullført dommen over Akabs hus, skjedde det at han kom over lederne fra Juda og sønnene til Akasjas brødre, som gjorde tjeneste under Akasja. Og han drepte dem.

9 Deretter lette han etter Akasja. Og de grep ham mens han holdt seg gjemt i Samaria, og førte ham til Jehu. Da de hadde drept ham, begravde de ham, «fordi», sa de, «han er sønn av Josjafat, som søkte Herren av hele sitt hjerte.» Så hadde Akasjas hus ingen til å overta kongemakten.

10 Da Atalja, Akasjas mor, fikk vite at hennes sønn var død, sto hun fram og utryddet alle som var av kongelig slekt i Judas hus.

11 Men Josjabat, kongens datter, tok Joasj, Akasjas sønn, og lurte ham bort fra kongens sønner som skulle drepes. Hun plasserte ham og ammen hans på soverommet. Josjabat, kong Jorams datter, presten Jojadas kone – for hun var søster av Akasja – gjemte ham på den måten fra Atalja, slik at hun ikke fikk drept ham.

12 Siden ble han gjemt sammen med dem i Guds hus i seks år, så lenge Atalja regjerte over landet.

Kapittel 23

1 I det sjuende året styrket Jojada sin makt og gjorde en pakt med førerne for hundre: Asarja, Jerohams sønn, Ismael, Johanans sønn, Asarja, Obeds sønn, Ma’aseja, Adajas sønn, og Elisjafat, Sikris sønn.

2 De dro gjennom hele Juda og samlet levittene fra alle byene i Juda, sammen med overhodene for fedrene i Israel, og de kom til Jerusalem.

3 Så sluttet hele forsamlingen en pakt med kongen i Guds hus. Han sa til dem: «Se, kongens sønn skal være konge, slik Herren har sagt om Davids sønner.

4 Dette skal dere gjøre: En tredjedel av dere prester og levitter som går inn på sabbaten, skal holde vakt ved dørene.

5 En tredjedel skal være ved kongens hus, og en tredjedel ved Jesodporten. Hele folket skal være i forgårdene til Herrens hus.

6 Men ingen må komme inn i Herrens hus, bortsett fra prestene og de av levittene som gjør tjeneste. De kan gå inn, for de er hellige. Og hele folket skal holde seg nøye etter Herrens forordning.

7 Levittene skal omringe kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden. Hver den som kommer inn i huset, skal drepes. Både når han kommer inn og når han går ut, skal dere være hos kongen.»

8 Så gjorde levittene og hele Juda alt det presten Jojada hadde befalt dem. Hver av dem tok de mennene sine som skulle på vakt om sabbaten, sammen med dem som gikk av vakt på sabbaten. For presten Jojada hadde ikke gitt avdelingene fri.

9 Presten Jojada ga førerne for hundre de spydene og de små og store skjoldene som hadde tilhørt kong David og som var i Guds hus.

10 Så stilte han opp hele folket overalt rundt kongen, hver mann med våpenet sitt i hånden, fra høyre side av huset til venstre side av huset, både ved alteret og ved huset.

11 De kom ut med kongens sønn, satte kronen på ham, ga ham Vitnesbyrdet og gjorde ham til konge. Så ble han salvet av Jojada og hans sønner, og de sa: «Leve kongen!»

12 Da Atalja hørte bråket fra folket som sprang omkring og priste kongen, kom hun inn til folket i Herrens hus.

13 Hun så, og se, der sto kongen ved sin søyle i inngangen. Embetsmennene og trompetblåserne var hos kongen. Alt folket i landet gledet seg og blåste i trompeter. Det samme gjorde sangerne med musikkinstrumenter og de som ledet lovprisningen. Da flerret Atalja klærne og sa: «Forræderi! Forræderi!»

14 Men presten Jojada førte da ut førerne for hundre, befalingsmennene over hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene, og hver den som følger etter henne, skal dere drepe med sverd.» For presten hadde sagt: «Drep henne ikke i Herrens hus!»

15 Så la de hånd på henne. Hun nådde ut dit Hesteporten fører inn i kongens hus, og der drepte de henne.

16 Deretter sluttet Jojada en pakt mellom seg selv, folket og kongen, om at de skulle være Herrens folk.

17 Hele folket gikk til Ba’als hus, og de rev det ned. De knuste alterene og gudebildene i småbiter, og de drepte Mattan, presten for Ba’al, foran alterene.

18 Jojada overlot også tilsynet med Herrens hus til prestene og levittene, dem David hadde utnevnt til å ofre brennoffer for Herren i Herrens hus, slik det er skrevet i Moseloven, med glede og med sang, slik det ble gitt David.

19 Han satte portvaktene ved portene til Herrens hus, slik at ingen som på noen måte var blitt uren, kunne komme inn.

20 Så tok han førerne over hundre, de fornemme mennene, dem som hersket over folket, og alt folket i landet, og førte kongen ned fra Herrens hus. De gikk gjennom den øvre porten inn til kongens hus, og satte kongen på kongedømmets trone.

21 Alt folket i landet gledet seg. Det var stille i byen, for de hadde drept Atalja med sverdet.

Kapittel 24

1 Joasj var sju år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i førti år. Hans mors navn var Sibja fra Be’er-Sjeba.

2 Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne i alle presten Jojadas dager.

3 Jojada tok to koner til ham, og han fikk sønner og døtre.

4 Etter dette skjedde det at Joasj fikk lagt på sitt hjerte å sette Herrens hus i stand.

5 Så samlet han prestene og levittene og sa til dem: «Dra ut til byene i Juda og samle inn penger fra hele Israel så deres Guds hus kan settes i stand fra år til år, og se til at dere gjør det snart!» Men levittene gjorde det ikke snart.

6 Da kalte kongen til seg øverstepresten Jojada, og sa til ham: «Hvorfor har du ikke krevd av levittene at de skal ta med det som er samlet inn til vitnesbyrdets telt fra Juda og fra Jerusalem, etter befalingen fra Moses, Herrens tjener og fra Israels forsamling?»

7 For sønnene til Atalja, den ugudelige kvinnen, hadde brutt seg inn i Guds hus, og de hadde brukt alt det hellige fra Herrens hus for Ba’alene.

8 På kongens befaling lagde de så en kiste og satte den utenfor porten til Herrens hus.

9 De sendte en melding ut over hele Juda og Jerusalem om å komme med alt det som var samlet inn, etter den befalingen Guds tjener Moses hadde gitt Israel i ørkenen.

10 Da ble alle lederne og hele folket glade. De kom med gavene sine og la dem i kisten, helt til alt sammen var gitt.

11 På den tiden førte levittene kisten til kongens tjenestemann. Da de så at det var så mye penger, kom kongens skriver og øver-ste--prestens tjenestemann og tømte kisten. Deretter tok han den og satte den tilbake på plass. Slik gjorde de dag etter dag og samlet inn mange penger.

12 Kongen og Jojada delte alt ut til dem som gjorde tjenestearbeid på Herrens hus. De leide murere og tømmermenn som skulle sette Herrens hus i stand, jernsmeder og bronsesmeder, så Herrens hus skulle utbedres.

13 Så holdt arbeidsfolkene på med arbeidet, og de fullførte arbeidet. De satte Guds hus i stand igjen etter husets opprinnelige form, og de gjorde det sterkere enn før.

14 Da de var ferdige, kom de med resten av pengene til kongen og Jojada. Av disse lagde de redskaper for Herrens hus, redskaper til tjenesten og ofringen, skåler og kar av gull og sølv. De ofret stadig brennoffer i Herrens hus i alle Jojadas dager.

15 Men Jojada ble gammel og mett av dager, og han døde. Han var hundre og tretti år gammel da han døde.

16 De begravde ham i Davids by blant kongene, for han hadde gjort godt i Israel, både mot Gud og Hans hus.

17 Etter Jojadas død kom Judas høvdinger og bøyde seg for kongen. Kongen hørte på dem.

18 Derfor forlot de Herren sine fedres Guds hus, og de tilba Asjera-pæler og avguder. Det kom vrede over Juda og Jerusalem fordi de hadde ført skyld over seg.

19 Likevel sendte Han profeter til dem for å føre dem tilbake til Herren. De vitnet mot dem, men de ville ikke høre.

20 Da kom Guds Ånd over Sakarja, presten Jojadas sønn, som sto fram for folket. Han sa til dem: «Så sier Gud: Hvorfor bryter dere Herrens bud? Slik kan det ikke gå dere godt. Fordi dere har forlatt Herren, forlater også Han dere.»

21 Men de sammensverget seg mot ham, og på befaling fra kongen steinet de ham i forgården til Herrens hus.

22 For kong Joasj husket ikke på den miskunnheten hans far Jojada hadde vist ham, men drepte hans sønn. Idet han døde, sa han: «Må Herren se dette og gjengjelde det!»

23 Om våren det samme året skjedde det at hæren fra Syria kom opp mot ham. De kom til Juda og Jerusalem og utryddet alle folkets ledere fra folket, og de sendte hele byttet sitt til kongen i Damaskus.

24 Syrernes hær kom bare med en liten flokk menn. Men Herren overga en meget stor hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. De hadde nå fullført dommen over Joasj.

25 Da de hadde trukket seg tilbake fra ham – for de etterlot ham alvorlig såret  ?– sammensverget hans egne tjenere seg mot ham på grunn av blodet fra sønnene til presten Jojada, og de drepte ham på sengen hans. Slik døde han. De begravde ham i Davids by, men de begravde ham ikke i kongegravene.

26 Dette er de som sammensverget seg mot ham: Sabad, ammonittkvinnen Sjimats sønn, og Josabad, moabittkvinnen Sjimrits sønn.

27 Om hans sønner, de mange profetordene mot ham og hvordan han satte Guds hus i stand, se, dette er nedskrevet i historieverket i kongebøkene. Deretter ble hans sønn Amasja konge i hans sted.

Kapittel 25

1 Amasja var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tjueni år. Hans mors navn var Joaddan fra Jerusalem.

2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke med et helt hjerte.

3 Straks kongedømmet var befestet for ham, skjedde det at han henrettet tjenerne som hadde myrdet hans far, kongen.

4 Men han drepte ikke deres barn, men fulgte det som er skrevet i Lovboken til Moses, der Herren har befalt og sagt: Fedrene skal ikke dø for sine barns skyld, og barn skal ikke dø for sine fedres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd.

5 Siden samlet Amasja Juda og satte over dem embetsmenn over tusen og embetsmenn over hundre, ut fra deres fedres hus, over hele Juda og Benjamin. Han mønstret dem fra tjue år og eldre, og fant at de var tre hundre tusen utvalgte, stridsdyktige menn, og som kunne bruke både spyd og skjold.

6 Han leide også hundre tusen mektige krigere fra Israel for hundre talenter sølv.

7 Men en Guds mann kom til ham og sa: «Konge, la ikke Israels hær dra med deg, for Herren er ikke med Israel, ikke med noen av Efraims barn.

8 Men hvis du drar, så dra! Vær sterk i striden, hvis ikke skal Gud la deg falle framfor fienden. For Gud har makt til å hjelpe og til å la falle.»

9 Da sa Amasja til Guds mann: «Men hva skal vi gjøre med de hundre talentene som vi har gitt til troppene fra Israel?» Guds mann svarte: «Herren er i stand til å gi deg mye mer enn dette.»

10 De troppene som var kommet til ham fra Efraim, lot Amasja skille seg ut for at de skulle dra hjem igjen. Derfor ble deres vrede kraftig opptent mot Juda, og de vendte hjem i brennende vrede.

11 Da styrket Amasja sin stilling. Mens han ledet sitt folk, dro han til Saltdalen og drepte ti tusen av folket fra Se’ir.

12 Judas barn tok også ti tusen levende til fange, de førte dem opp på toppen av klippen og kastet dem ned derfra, slik at de alle ble fullstendig knust.

13 Men soldatene i den hæren som Amasja hadde sendt tilbake, så de ikke skulle være med ham i striden, de plyndret Judas byer fra Samaria til Bet-Horon, de drepte tre tusen i dem og tok stort bytte.

14 Da Amasja kom tilbake etter å ha slått ned edomittene, tok han med seg gudene til folket i Se’ir, satte dem opp som sine guder og tilba dem og brente røkelse for dem.

15 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Amasja, og Han sendte ham en profet som sa til ham: «Hvorfor har du søkt folkets guder, dem som ikke kunne utfri sitt eget folk fra din hånd?»

16 Mens han snakket med ham, svarte kongen ham: «Har vi gjort deg til kongens rådgiver? Slutt med dette, så de ikke skal drepe deg.» Da holdt profeten opp og sa: «Jeg vet at Gud har bestemt å utrydde deg, fordi du har gjort dette og ikke har hørt på mitt råd.»

17 Amasja, kongen av Juda, holdt råd og sendte bud til Joasj, sønn av Joakas, sønn av Jehu, Israels konge, og sa: «Kom, la oss møte hverandre i nærkamp!»

18 Men Joasj, Israels konge, sendte bud til Amasja, kongen av Juda, og sa: «Tornebusken i Libanon sendte bud til sederen i Libanon og sa: Gi din datter som kone til min sønn! Men et vilt dyr i Libanon kom farende og trampet tornebusken ned.

19 Sannelig, du sier at du har slått edomittene, og i ditt hjerte har du opphøyet deg så du ærer deg selv. Hold deg hjemme! Hvorfor skulle du legge deg opp i ondskap, så du må falle, både du og Juda sammen med deg?»

20 Men Amasja ville ikke høre, for dette kom fra Gud, så Han kunne overgi dem i deres fienders hånd, fordi de hadde søkt gudene fra Edom.

21 Joasj, Israels konge, dro så ut. Han og Amasja, kongen av Juda, møtte hverandre ansikt til ansikt ved Bet-Sjemesj, som tilhører Juda.

22 Juda ble slått av Israel, og hver mann flyktet til sitt telt.

23 Joasj, Israels konge, fanget Amasja, kongen av Juda, sønn av Joasj, sønn av Joakas, ved Bet-Sjemesj. Han førte ham til Jerusalem og rev ned Jerusalems mur fra Efraimporten til Hjørneporten, fire hundre alen.

24 Han tok alt gullet og sølvet, og alle redskapene som ble funnet i Guds hus hos Obed-Edom, skattene i kongens hus. I  ?tillegg tok han gisler, og vendte tilbake til Samaria.

25 Amasja, Joasjs sønn, kongen av Juda, levde femten år etter at Joasj, Joakas’ sønn, Israels konge, var død.

26 De andre Amasjas gjerninger, fra den første til den siste, sannelig, er ikke de skrevet ned i boken om kongene i Juda og Israel?

27 Etter den tid da Amasja hadde vendt seg bort fra å følge Herren, fikk de i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem, og han flyktet til Lakisj. Men de sendte noen etter ham til Lakisj og drepte ham der.

28 Så førte de ham tilbake med hester, og begravde ham hos hans fedre i Judas by.

Kapittel 26

1 Hele folket i Juda tok nå Ussia, som var seksten år gammel, og gjorde ham til konge i stedet for hans far Amasja.

2 Han bygde Eilat og vant den tilbake for Juda etter at kongen hadde lagt seg til hvile hos sine fedre.

3 Ussia var seksten år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtito år. Hans mors navn var Jekolja fra Jerusalem.

4 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og fulgte alt det hans far Amasja hadde gjort.

5 Han søkte Gud i Sakarjas dager, han som hadde forstand på syner fra Gud. Så lenge han søkte Herren, ga Gud ham stor framgang.

6 Han dro ut og gikk til strid mot -filisterne, og han rev ned muren i Gat, muren i Jabne og muren i Asjdod. Han bygde opp byer rundt Asjdod og blant filisterne.

7 Gud hjalp ham mot filisterne, mot de araberne som bodde i Gur-Ba’al, og mot meunittene.

8 Også ammonittene kom med gaver til Ussia. Gjetordet om ham spredte seg helt til inngangen til Egypt, for han fikk meget stor makt.

9 Ussia bygde tårn i Jerusalem ved Hjørne-porten, ved Dalporten og ved Vinkelen. Så befestet han dem.

10 Han bygde også tårn i ørkenen. Han gravde ut mange brønner, for han hadde stor buskap, både i lavlandet og ute på sletten. Han hadde også jordbrukere og vindyrkere i fjellene og på Karmel, for han elsket jorden.

11 De ssuten hadde Ussia en hær av stridsmenn som dro ut til strid i bestemte avdelinger, etter det antallet som sto i ru llene, slik det var satt opp av statsskriveren Je’uel og tilsynsmannen Ma’aseja, under Hananjas myndighet, en av kongens embetsmenn.

12 Det fulle antallet overhoder for fedrene for de mektige krigerne var to tusen seks hundre.

13 Under deres myndighet sto en hær på tre hundre og sju tusen fem hundre, som gikk til strid med veldig styrke for å hjelpe kongen mot fienden.

14 Så utstyrte Ussia dem. Hele hæren fikk skjold, spyd, hjelmer, rustning, buer og slynger til å kaste steiner med.

15 I Jerusalem lagde han stridsutstyr som var oppfunnet av dyktige menn, som skulle stå i tårnene og i hjørnene og som skulle brukes til å skyte piler og store steiner med. Slik ble hans navn kjent i det vide og brede, for han fikk underfull hjelp slik at han ble mektig.

16 Men da han var blitt mektig, opphøyet han seg i sitt eget hjerte til sin egen ødeleggelse, for han forbrøt seg mot Herren sin Gud ved å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på røkelsesalteret.

17 Presten Asarja gikk så inn etter ham, og åtti av Herrens prester, djerve menn, var sammen med ham.

18 De sto fram imot kong Ussia og sa til ham: «Det er ikke din oppgave, Ussia, å brenne røkelse for Herren. Det er bare for prestene, Arons sønner, de som er innviet til å brenne røkelse. Gå ut av helligdommen, for du har forbrutt deg, og det blir deg ikke til ære fra Herren Gud.»

19 Da ble Ussia vred, og han hadde et røkelseskar i hånden, til å brenne røkelse i. Mens han sto der i sin vrede mot -prestene, brøt det spedalskhet ut i pannen hans, rett foran prestene i Herrens hus, der ved siden av røkelsesalteret.

20 Øverstepresten Asarja og alle pres-tene så på ham, og se, der i pannen hans var han spedalsk. Så drev de ham ut derfra. Han skyndte seg for å komme ut, fordi Herren hadde slått ham.

21 Kong Ussia var spedalsk helt til den dagen han døde. Han bodde i et hus for seg selv, fordi han var spedalsk. For han ble utestengt fra Herrens hus. Så ble hans sønn Jotam satt over kongens hus for å være dommer for folket i landet.

22 De andre Ussias gjerninger, fra den første til den siste, skrev profeten Jesaja, Amos’ sønn, ned.

23 Så la Ussia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham sammen med hans fedre på det gravstedet som tilhørte kongene, for de sa: «Han er spedalsk.» Deretter ble hans sønn Jotam konge i hans sted.

Kapittel 27

1 Jotam var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten år. Hans mors navn var Jerusja, Sadoks datter.

2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han gjorde etter alt det hans far Ussia hadde gjort, selv om han ikke gikk inn i Herrens tempel. Men folket holdt fram i et fordervelig liv.

3 Han bygde Den øvre porten til Herrens hus, og han bygde en hel del på Ofelmuren.

4 Dessuten bygde han opp byer i Juda-fjellene, og i skogene bygde han festninger og tårn.

5 Han stred også mot kongene til ammonittene og overvant dem. Folket i Ammon måtte det året gi ham hundre talenter sølv, ti tusen kor hvete og ti tusen kor bygg. Folket i Ammon betalte ham også like mye i det andre og tredje året.

6 Slik ble Jotam mektig, fordi han vandret på sine veier for Herren sin Guds ansikt.

7 De andre Jotams gjerninger og alle hans kriger og hans veier, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda.

8 Han var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten år.

9 Så la Jotam seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i Davids by. Deretter ble hans sønn Akas konge i hans sted.

Kapittel 28

1 Akas var tjue år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i seksten år. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens øyne, slik hans far David hadde gjort.

2 Men han vandret på samme vei som Israels konger og lagde støpte bilder til Ba’alene.

3 Han brente røkelse i Hinnoms sønns dal, og han brente sine barn i ilden etter stygge-dommene til de folkeslagene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.

4 Han ofret og brente røkelse på offer-haugene, på høydene og under hvert grønne tre.

5 Herren hans Gud overga ham derfor i Syriakongens hånd. De slo ham og tok fra ham en stor skare av folket, som de gjorde til fanger og bortførte til Damaskus. Så ble han også overgitt i Israels konges hånd. Han slo ham så det ble et stort mannefall.

6 For Pekah, Remaljas sønn, drepte hundre og tjue tusen i Juda på en dag, alle mektige menn, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.

7 Sikri, en mektig mann fra Efraim, drepte Ma’aseja, kongens sønn, Asrikam, tjenestemannen som sto over huset, og Elkana som var nest etter kongen.

8 Av sine brødre bortførte Israel to hundre tusen kvinner, sønner og døtre. De tok også med seg et stort bytte fra dem og førte byttet til Samaria.

9 Men det var en Herrens profet, og hans navn var Oded. Han gikk ut rett foran hæren som kom til Samaria, og sa til dem: «Se, fordi Herren, deres fedres Gud, var vred på Juda, har Han overgitt dem i deres hånd. Men dere har drept dem med et raseri som når like til himmelen.

10 Nå har dere tenkt å tvinge Judas og Jerusalems barn til å være deres slaver og slavekvinner. Men er ikke også dere selv skyldige for Herren deres Gud?

11 Derfor, hør nå på meg og send tilbake de fangene dere har bortført fra deres brødre! For Herrens brennende vrede er over dere.»

12 Noen av overhodene for Efraims barn, Asarja, Johanans sønn, Berekja, Mesjillemots sønn, Hiskia, Sjallums sønn, og Amasa, Hadlais sønn, sto da fram for dem som kom fra striden,

13 og sa til dem: «Dere skal ikke komme hit med fangene, for det hviler allerede skyld for Herren over oss. Dere tenker nok å legge noe til våre synder og vår skyld. Men vår skyld er stor nok, og det hviler brennende vrede over Israel.»

14 Da forlot de væpnede mennene både fangene og byttet rett foran ansiktet på lederne og hele forsamlingen.

15 Mennene som var utpekt ved navn, sto da fram og tok fangene. De tok klær fra byttet og kledde alle som var nakne blant dem, de ga dem både klær og sandaler. Så ga de dem mat og drikke og salvet dem. Alle dem som var svake, lot de ri på esler. Slik førte de dem til sine brødre i Jeriko, byen med palmetrærne. Så vendte de tilbake til Samaria.

16 Samtidig sendte kong Akas bud til Assyrias konge, for at han skulle hjelpe ham.

17 For igjen hadde edomittene kommet og angrepet Juda, og de hadde tatt fanger.

18 Filisterne hadde også inntatt både byene i lavlandet og sør i Juda, og de hadde inntatt Bet-Sjemesj, Ajjalon, Gederot og Soko med landsbyene som hørte til, Timna med landsbyene som hørte til, og Gimso med landsbyene som hørte til. Og de bosatte seg der.

19 For Herren hadde ydmyket Juda på grunn av Akas, Israels konge, for han hadde oppmuntret til moralsk forfall i Juda og hadde hele tiden vært troløs mot Herren.

20 Også Tiglat-Pileser, Assyrias konge, kom mot ham og ga ham trengsel, og han hjalp ham ikke.

21 For Akas hadde fått en del av skattene fra Herrens hus, fra kongens hus og fra lederne, og han hadde gitt det til kongen i Assyria. Men han hjalp ham ikke.

22 I den tiden han var i trengsel, ble kong Akas stadig mer troløs mot Herren, denne kong Akas!

23 For han ofret til Damaskus-gudene, dem som hadde beseiret ham, og han sa: «Fordi gudene til Syrias konger hjelper dem, vil jeg ofre til dem, så de kan hjelpe meg.» Men de ble til ødeleggelse både for ham selv og for hele folket.

24 Så samlet Akas sammen redskapene fra Guds hus, han skar redskapene fra Guds hus i stykker, stengte dørene til Herrens hus og lagde seg altere på hvert hjørne i Jerusalem.

25 I hver eneste by i Juda bygde han offer-hauger til å brenne røkelse for andre guder, og han egget Herren sine fedres Gud til vrede.

26 De andre av hans gjerninger og alle hans veier, fra først til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene av Juda og Israel.

27 Så la Akas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i byen, i Jerusalem. Men de førte ham ikke inn i gravene til Israels konger. Deretter ble hans sønn Hiskia konge i hans sted.

Kapittel 29

1 Hiskia ble konge da han var tjue-fem år gammel, og han var konge i Jerusalem i tjueni år. Hans mors navn var Abia, Sakarjas datter.

2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og han fulgte alt det hans far David hadde gjort.

3 I det første året av sin regjeringstid, i den første måneden, åpnet han igjen dørene til Herrens hus, og han satte dem i stand.

4 Så førte han prestene og levittene inn, og han samlet dem på den åpne plassen mot øst.

5 Der sa han til dem: «Hør på meg, levitter! Hellige dere selv, hellige Herrens, deres fedres Guds hus, og få bort urenheten fra helligdommen!

6 For våre fedre har vært troløse og gjort det som er ondt i Herren vår Guds øyne. De har forlatt Ham, de har vendt ansiktet bort fra Herrens tabernakel og vendt ryggen til.

7 De har også stengt dørene til forhallen og slokket lampene, og de har ikke brent røkelse eller ofret brennoffer i helligdommen for Israels Gud.

8 Derfor falt Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og Han har overgitt dem til ulykke, ødeleggelse og spott, slik dere ser med deres egne øyne.

9 Sannelig, på grunn av alt dette har våre fedre falt ved sverdet. Våre sønner, våre døtre og våre koner er i fangenskap.

10 Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra oss.

11 Mine sønner, vær ikke likegyldige, for Herren har utvalgt dere til å stå for Hans ansikt og tjene Ham, så dere skal være Hans tjenere og brenne røkelse.»

12 Da kom disse levittene fram: Mahat, Amasais sønn, og Joel, Asarjas sønn, av kehatittenes sønner. Av Meraris sønner kom Kisj, Abdis sønn, og Asarja, Jehallelels sønn. Av gersjonittene kom Joak, Simmas sønn, og Eden, Joaks sønn.

13 Av Elisafans sønner kom Sjimri og Jeuel. Av Asafs sønner kom Sakarja og Mattanja.

14 Av Hemans sønner kom Jehuel og Sjimi. Og av Jedutuns sønner kom Sjemaja og Ussiel.

15 De samlet sine brødre, helliget seg og gikk så inn etter kongens befaling, på Herrens Ord, for å rense Herrens hus.

16 Så gikk prestene inn i det innerste av Herrens hus for å rense det, og de bar ut all den urenheten de fant i Herrens tempel, ut til forgården av Herrens hus. Levittene tok det ut derfra og bar det til Kedronbekken.

17 De begynte å hellige seg på den første dagen i den første måneden, og på den åttende dagen i måneden kom de inn i Herrens forhall. Så helliget de Herrens hus i åtte dager, og på den sekstende dagen i den første måneden var de ferdige.

18 Da gikk de inn til kong Hiskia og sa: «Vi har renset hele Herrens hus, brennoffer-alteret med alt som hører til, og bordet med skuebrødene og alle redskapene som hører til der.

19 Dessuten har vi gjort klar og helliget alle de redskapene som kong Akas i sin regjeringstid vanhelliget ved sine overtredelser. Der er de, foran Herrens alter.»

20 Neste morgen sto kong Hiskia tidlig opp, samlet lederne i byen og gikk opp til Herrens hus.

21 De hadde med sju okser, sju værer, sju lam og sju geitebukker til syndoffer for kongedømmet, for helligdommen og for Juda. Så befalte han prestene, Arons sønner, å bære dem fram på Herrens alter.

22 Så slaktet de oksene, og prestene tok imot blodet og stenket det på alteret. På samme måten slaktet de værene og stenket blodet på alteret. De slaktet også lammene og stenket blodet på alteret.

23 Så førte de geitebukkene ut til syndofferet framfor kongen og foran forsamlingen, og de trykket hendene mot dem.

24 Prestene slaktet dem. De bar fram blodet av dem på alteret som et synd-offer for å gjøre soning for hele Israel, for kongen befalte at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel.

25 Han stilte opp levittene i Herrens hus med cymbler, harper og lyrer, slik David, kongens seer Gad og profeten Natan hadde befalt. For denne befalingen var fra Herren selv ved Hans profeter.

26 Levittene sto med Davids musikkinstrumenter og prestene med trompetene.

27 Så befalte Hiskia at brennofferet skulle ofres på alteret. Da ofringen begynte, begynte også Herrens sang, med trompetene og med Davids instrumenter, Israels konge.

28 Så tilba hele forsamlingen; sangerne sang, og trompetblåserne lot trompetene lyde. Alt dette fortsatte helt til ofringen var ferdig

29 Da de var ferdige med å ofre, bøyde de seg ned, både kongen og alle de som var til stede sammen med ham, og de tilba.

30 Så befalte kong Hiskia og lederne at levittene skulle love Herren med ordene til David og seeren Asaf. Så de lovpriste med glede, og de bøyde seg ned og tilba.

31 Så tok Hiskia til orde og sa: «Dere har nå innviet dere for Herren, så kom nå nær og ta med slaktoffer og takkoffer inn i Herrens hus.» Så kom forsamlingen med slaktoffer og takkoffer, og hver den som hadde et villig hjerte, kom med brennoffer.

32 Tallet på brennoffer som forsamlingen kom med, var sytti okser, hundre værer og to hundre lam. Alt dette var til brennoffer for Herren.

33 Alt det som ble innvidd, var seks hundre okser og tre tusen sauer.

34 Men prestene var for få, så de klarte ikke å flå alle brennofrene. Derfor hjalp deres brødre levittene dem til arbeidet var avsluttet, og til de andre prestene hadde helliget seg. For levittene hadde helliget seg av et mer oppriktig hjerte enn prestene.

35 Også brennoffer var det i stor mengde, med fettet av fredsofrene og med drikkofrene som hørte til hvert brennoffer. Slik kom tjenesten i Herrens hus inn i rett orden igjen.

36 Så gledet Hiskia seg sammen med hele folket over at Gud hadde beredt folket, for alt dette skjedde så plutselig.

Kapittel 30

1 Hiskia sendte bud omkring til hele Israel og Juda, og han skrev også brev til Efraim og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem for å holde påske for Herren, Israels Gud.

2 For kongen og lederne hans og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om å holde påske i den andre måneden.

3 For de kunne ikke holde den på den tiden, siden det ennå ikke var mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var heller ennå ikke samlet i Jerusalem.

4 Dette rådet syntes både kongen og forsamlingen godt om.

5 Så besluttet de å sende ut en befaling over hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, om at de skulle komme for å holde påske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem, for de hadde ikke gjort det på foreskrevet måte på lang tid.

6 Ilbudene dro så ut over hele Israel og Juda med brevene fra kongen og lederne hans. Etter befalingen fra kongen gjorde de kjent: Israels barn, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud. Så skal Han vende seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hånd.

7 Vær ikke som deres fedre og deres brødre, som har vært troløse mot Herren, sine fedres Gud, så Han overga dem til ødeleggelse, slik dere selv ser.

8 Vær ikke stivnakkede, slik deres fedre var, men gi Herren hånden og kom inn i Hans helligdom, den Han har helliget for all tid og tjen Herren deres Gud så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere.

9 For dersom dere vender om til Herren, da skal deres søsken og deres barn finne barmhjertighet hos dem som førte dem bort som fanger, så de kan få komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig, og Han skal ikke vende sitt ansikt bort fra dere, dersom dere vender om til Ham.

10 Så dro ilbudene fra by til by gjennom Efraims og Manasses land, helt til Sebulon. Men de bare lo av dem og spottet dem.

11 Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.

12 Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens Ord.

13 Det var mange mennesker som samlet seg i Jerusalem for å holde De usyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en meget stor forsamling.

14 De sto fram og fjernet de altrene som var å finne i Jerusalem, og de rev ned alle røkelsesalterne og kastet dem i Kedronbekken.

15 Så slaktet de påskelammet på den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene skammet seg, og de helliget seg og bar fram brennoffer til Herrens hus.

16 De sto på sin plass etter den ordningen som gjaldt for dem etter loven fra Guds mann Moses. Prestene stenket blodet som de fikk fra levittene.

17 For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor hadde levittene ansvaret for å slakte -påskelammene for hver den som ikke var ren, for å hellige dem til Herren.

18 For en stor mengde av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel åt de påske-lammet, i strid med det som var skrevet. Men Hiskia ba for dem og sa: «Må Herren som er god, sørge for soning for hver den

19 som vender sitt hjerte til å søke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset etter renselsen i helligdommen.»

20 Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket.

21 De av Israels barn som var til stede i Jerusalem, holdt så De usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Levittene og prestene lovet Herren dag etter dag, og til instrumenter sang de lovsang for Herren.

22 Hiskia talte vennlig til alle levittene, de som hadde lært videre den gode kunnskapen om Herren. De åt i alle de sju dagene høytiden varte, de ofret fredsoffer, og de bekjente for Herren, sine fedres Gud.

23 Så ble hele forsamlingen enig om å holde høytid i enda sju dager, og så holdt de den i enda sju dager med glede.

24 For Hiskia, kongen av Juda, ga for-samlingen tusen okser og sju tusen sauer, og lederne ga forsamlingen tusen okser og ti tusen sauer. Et stort antall av prestene helliget seg.

25 Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene og levittene og hele forsamlingen som kom fra Israel, og de fremmede som kom fra Israel, og de som bodde i Juda.

26 Så var det stor glede i Jerusalem, for helt fra Salomos dager, Davids sønn, Israels konge, hadde det ikke hendt noe slikt som dette i Jerusalem.

27 Prestene og levittene sto så fram og velsignet folket, og deres røst ble hørt. Deres bønn steg opp til Hans hellige bolig, til Him-melen.

Kapittel 31

1 Da alt dette var avsluttet, dro alle som var til stede av Israel, ut til byene i Juda. De knuste billedstøttene i småbiter, hogg ned Asjera-pælene og rev ned offerhaugene og altrene fra hele Juda, Benjamin, Efraim og Manasse, helt til de hadde utryddet dem fullstendig. Så vendte alle Israels barn tilbake til sine egne byer, hver mann til sin eiendom.

2 Hiskia utnevnte avdelingene av prestene og levittene etter de avdelingene der de hørte til, hver mann til sin bestemte tjeneste, de prestene og levittene som skulle ofre brennoffer og fredsoffer, gjøre tjeneste og gi takksigelse og synge lovprisning i portene til Herrens leir.

3 Kongen pekte også ut en del av eiendommen sin til brennofrene: til morgen- og kvelds-brennofferet, brennofferet for sabbatene og nymånedagene og de fastsatte høytidene, slik det er skrevet i Herrens lov.

4 Dessuten befalte han folket som bodde i Jerusalem, å bidra med støtte til pres-tene og levittene, så de kunne være sterke i Herrens lov.

5 Med det samme dette ordet var gått ut, kom Israels barn med en stor mengde av førstegrøden, både av korn og vin, olje og honning, og av alt som hørte til markens grøde. De kom med den store mengden tiende fra alle ting.

6 Israels barn og Judas barn, de som bodde i byene i Juda, kom også med tiende av okser og sauer, og tienden av alt det hellige som ble innviet til Herren deres Gud, la de i hauger.

7 Det var i den tredje måneden de begynte å legge dem i hauger, og de fullførte det i den sjuende måneden.

8 Da Hiskia og lederne kom og så haugene, priste de Herren og Hans folk Israel.

9 Så spurte Hiskia prestene og levittene om disse haugene.

10 Øverstepresten Asarja, fra Sadoks hus, svarte ham og sa: «Etter at folket begynte å bære offergavene inn i Herrens hus, har vi hatt nok å ete og enda fått mye til overs, for Herren har velsignet sitt folk. Slik er denne store mengden blitt til overs.»

11 Hiskia befalte at det skulle gjøres i stand rom i Herrens hus, og de gjorde dem i stand.

12 Så bar de trofast inn offergavene og tienden og alt det som var blitt helliget. Levitten Konanja hadde oppsyn med alt dette, og hans bror Sjimi var den neste etter ham.

13 Jehiel, Asasja, Nahat, Asael, Jerimot, Josabad, Eliel, Jismakja, Mahat og Benaja var tilsynsmenn under Konanjas myndighet og under hans bror Sjimi. De sto direkte under kong Hiskia og Asarja, forstanderen over Guds hus.

14 Kore, Jimnas sønn, levitten, var port-vokteren mot øst, og var satt over de frivillige offergavene til Gud, for å fordele offergavene til Herren og alt det høyhellige.

15 Under ham sto Eden, Minjamin, Jesjua, Sjemaja, Amarja og Sjekanja, hans trofaste tjenere i prestenes byer. De skulle fordele det som var tilmålt deres brødre ut fra de forskjellige avdelingene, både til liten og stor,

16 med unntak av alle dem av hankjønn fra tre år og eldre, som var skrevet opp i slekts-tavlen, og som kom inn i Herrens hus for å få sin daglige del til arbeidet i tjenesten for deres avdelinger.

17 Prestene var skrevet opp i slektstavlen ut fra sine fedres hus, og levittene fra tjue år og eldre, alt ut fra deres arbeid og ut fra deres avdelinger.

18 Alle skulle være oppskrevet i slektstavlen, sammen med sine små barn og sine koner, sine sønner og døtre, hele flokken av dem, for i sin trofasthet helliget de seg for det hellige.

19 Også når det gjaldt de av Arons sønner, prestene, som bodde på markene i fellesarealet som hørte til byene deres, i hver enkelt by, var det noen menn som var utpekt ved navn til å fordele de delene som tilkom enhver av hankjønn blant prestene, og til alle dem som var skrevet opp ut fra slekts-tavlene blant levittene.

20 Slik gjorde Hiskia over hele Juda, og han gjorde det som var godt og rett og sant for Herren sin Guds ansikt.

21 I alt det arbeidet han begynte i tjenesten for Guds hus, i loven og i budet, for å søke sin Gud, gjorde han det av hele sitt hjerte, og han hadde framgang.

Kapittel 32

1 Etter alle disse gjerningene som var utført i troskap, kom Sankerib, Assyrias konge, og dro inn i Juda. Han dro til felts mot de befestede byene og sa at de skulle vinnes over til ham.

2 Da Hiskia fikk se at Sankerib hadde kommet, og at han hadde vendt seg mot Jerusalem for å angripe,

3 rådførte han seg med lederne og de mektige mennene han hadde hos seg om at de skulle stanse vannet fra kildene utenfor byen. Og de hjalp ham.

4 På den måten kom det mye folk sammen, og de stanset alle kildene og den bekken som rant gjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle Assyrias konge komme og finne mye vann?»

5 Han styrket sin makt, bygde opp igjen hele muren som var revet ned, reiste den opp helt til tårnene og bygde enda en mur på utsiden. Han satte også i stand Millo i Davids by, og lagde kastevåpen i stor mengde og skjold.

6 Deretter satte han befalingsmenn over hæren av folket, samlet dem sammen hos seg på torget ved byporten, talte vennlig til dem og sa:

7 «Vær sterke og modige! Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av Assyrias konge, eller på grunn av hele den store mengden som er med ham. For det er En Større som er med oss enn med ham.

8 Med ham er en arm av kjød. Men sammen med oss er Herren vår Gud for å hjelpe oss og stride våre kriger.» Folket ble styrket ved ordene fra Hiskia, kongen av Juda.

9 Etter dette, mens Sankerib, Assyrias konge, og alle styrkene han hadde med seg, lå foran Lakisj, sendte Sankerib tjenerne sine til Jerusalem, til Hiskia, kongen av Juda, og til hele den delen av Juda som var i Jerusalem, og sa:

10 «Så sier Sankerib, Assyrias konge: Hva er det dere stoler på, siden dere forblir under beleiring i Jerusalem?

11 Er det ikke slik at Hiskia bare overtaler dere til å gi dere over til å dø av sult og tørst, når han sier: «Herren vår Gud skal utfri oss fra Assyrias konges hånd»?

12 Har ikke denne samme Hiskia revet ned offerhaugene Hans og altrene Hans, og befalt Juda og Jerusalem og sagt: «Dere skal bare tilbe foran ett alter og brenne røkelse på det»?

13 Vet dere ikke hva jeg har gjort, jeg og mine fedre, med alle folkene i andre land? Var gudene til folkeslagene i de landene noen gang i stand til å utfri deres land fra min hånd?

14 Hvem var det blant alle gudene til disse folkeslagene som mine fedre utryddet fullstendig, som kunne utfri sitt folk fra min hånd? Hvordan skulle deres Gud være i stand til å utfri dere fra min hånd?

15 Derfor skal dere ikke nå la Hiskia narre dere eller overtale dere på denne måten, og tro ikke på ham! For ingen av folkeslagenes eller kongerikenes guder har vært i stand til å utfri sitt folk fra min hånd eller fra mine fedres hånd. Hvor mye mindre skal da deres Gud kunne utfri dere fra min hånd?»

16 Tjenerne hans talte enda mer mot Herren Gud og mot Hans tjener Hiskia.

17 Han skrev også brev for å håne Herren, Israels Gud, og for å tale imot Ham, idet han sa: «Slik som gudene til folke-slagene i andre land ikke har kunnet utfri deres folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud kunne utfri sitt folk fra min hånd.»

18 Så ropte de på judeisk med høy røst til folket i Jerusalem, som var samlet på muren, for å skremme dem og sette angst i dem, så de kunne innta byen.

19 De talte imot Jerusalems Gud, på samme måten som imot gudene til folkene på jorden, guder som er et verk av menneskehender.

20 Men da ba de, både Hiskia, kongen, og profeten Jesaja, Amos’ sønn. De ropte mot Himmelen.

21 Da sendte Herren en engel som hogg ned hver eneste mektig kriger, hver leder og hver befalingsmann i assyrerkongens leir. Da vendte han tilbake til sitt eget land med skamfullt ansikt. Da han hadde gått inn i huset til sin egen gud, kom noen av hans egne etterkommere og slo ham ned der med sverdet.

22 Slik reddet Herren Hiskia og dem som bodde i Jerusalem fra assyrerkongen Sankeribs hånd og fra alle andres hånd. Han vernet dem på alle kanter.

23 Mange kom til Jerusalem med gaver til Herren og kostbare gaver til Hiskia, kongen av Juda, så han fra da av ble opphøyet for øynene på alle folkeslag.

24 I de dager ble Hiskia syk og nær ved å dø, og han ba til Herren. Herren talte til ham og ga ham et underfullt tegn.

25 Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerningen som var vist ham, for hans hjerte var blitt overmodig. Derfor kom vreden over både ham og Juda og Jerusalem.

26 Da ydmyket Hiskia seg i anger over sitt stolte hjerte, han og de som bodde i Jerusalem, så Herrens vrede ikke kom over dem i Hiskias dager.

27 Hiskia hadde meget stor rikdom og ære. Han lagde seg skattkamre for sølv, gull, edelsteiner, krydder, skjold og alle slags kostbare gjenstander en kunne ønske seg.

28 Han hadde lagerhus for høsten av korn, vin og olje, staller for all slags buskap og innhegninger for småfe.

29 Dessuten bygde han seg byer og fikk store flokker av småfe og storfe. For Gud hadde gitt ham en meget stor eiendom.

30 Den samme Hiskia stoppet også til utløpet av vann i det øvre Gihon og ledet vannet ned i en tunnel til vestsiden av Davids by. Hiskia hadde framgang med alt sitt verk.

31 Slik gikk det da det kom utsendinger fra fyrstene i Babylon: De ble sendt til ham for å spørre om tegnet som hadde hendt i landet. Så trakk Gud seg tilbake fra ham for å sette ham på prøve, for Han ville kjenne alt som var i hans hjerte.

32 De andre Hiskias gjerninger og den barmhjertigheten han viste, det er skrevet ned i synet til profeten Jesaja, Amos’ sønn, og i boken om kongene i Juda og Israel.

33 Så la Hiskia seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i de øvre gravene til Davids sønner. Hele Juda og de som bodde i Jerusalem, æret ham ved hans død. Deretter ble hans sønn Manasse konge i hans sted.

Kapittel 33

1 Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i femtifem år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, etter styggedommene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt.

3 For han bygde opp igjen offerhaugene som hans far Hiskia hadde revet ned. Han reiste opp altere for Ba’alene og lagde Asjera-pæler. Han tilba hele himmelens hærskare og dyrket dem.

4 Han bygde også altere i Herrens hus. Om det hadde Herren sagt: «I Jerusalem skal Mitt navn være til evig tid.»

5 Han bygde altere for hele himmelens hærskare i de to forgårdene til Herrens hus.

6 Han lot også sine sønner gå gjennom ilden i Hinnoms sønns dal. Han drev med tegntydning, tok varsler, drev med trolldom og gikk til medier for åndemaning og spiritisme. Han gjorde mye ondt i Herrens øyne, så han egget Ham til vrede.

7 Han satte til og med et utskåret bilde, avguden som han hadde lagd, i Guds hus. Om det hadde Gud sagt til David og til hans sønn Salomo: «I dette huset og i Jerusalem, som Jeg har utvalgt blant alle stammene i Israel, skal Jeg la Mitt navn bo til evig tid.

8 Jeg skal ikke mer la Israel vandre bort fra det landet Jeg har utpekt for deres fedre, men bare dersom de tar seg i vare så de gjør etter alt det Jeg har befalt dem, og etter hele den loven og de forskriftene og de forordningene de fikk ved Moses.»

9 Men Manasse forførte Juda og dem som bodde i Jerusalem, til å gjøre enda mer ondt enn hedningefolkene som Herren hadde utryddet rett foran Israels barn.

10 Herren talte til Manasse og hans folk, men de ville ikke høre etter.

11 Derfor sendte Herren over dem førerne for assyrerkongens hær, og han tok Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham av sted til Babylon.

12 Da han var kommet i trengsel, bønnfalt han Herren sin Gud, og han ydmyket seg dypt for sine fedres Guds ansikt.

13 Han ba til Ham, og Han tok imot hans bønn, hørte hans bønn om nåde og førte ham tilbake til Jerusalem, til sitt kongerike. Da erkjente Manasse at Herren er Gud.

14 Etter dette bygde han en ytre mur utenfor Davids by, på vestsiden av Gihon, i dalen, helt til inngangen til Fiskeporten. Den ble bygd rundt Ofel, og han bygde den opp så den ble meget høy. Så satte han befalingsmenn for hæren i alle de befestede byene i Juda.

15 Han tok bort de fremmede gudene og avgudsbildet fra Herrens hus, og alle de altrene han hadde bygd på berget til Herrens hus og i Jerusalem. Han kastet dem ut av byen.

16 Han satte også Herrens alter i stand, ofret fredsoffer og takkoffer på det, og befalte Juda å tjene Herren, Israels Gud.

17 Likevel ofret folket fortsatt på offer-haugene, men bare til Herren deres Gud.

18 De andre av Manasses gjerninger, hans bønn til Gud og seernes ord, de som talte til ham i Herren, Israels Guds navn, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel.

19 Også hans bønn og hvordan Gud bønnhørte ham, all hans synd og hans troløshet, og de stedene hvor han bygde offerhaugene og satte opp Asjera-pælene og de utskårne bildene før han var blitt ydmyket, om alt dette er det skrevet i Hosais krønike.

20 Så la Manasse seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i hans eget hus. Deretter ble hans sønn Amon konge i hans sted.

21 Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i to år.

22 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort. For Amon ofret til alle de utskårne bildene som hans far Manasse hadde lagd, og dyrket dem.

23 Men han ydmyket seg ikke for Herrens ansikt, slik hans far Manasse hadde ydmyket seg. Men Amon bare gjorde sin skyld større.

24 Så fikk hans tjenere i stand en sammen-svergelse mot ham, og de drepte ham i hans eget hus.

25 Men folket i landet henrettet alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon. Så gjorde folket i landet hans sønn Josjia til konge i hans sted.

Kapittel 34

1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i trettien år.

2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret på sin far Davids veier. Han vendte seg ikke bort, verken til høyre eller til venstre.

3 For i det åttende året av sin regjeringstid, mens han ennå var ung, begynte han å søke sin far Davids Gud. I det tolvte året begynte han å rense Juda og Jerusalem for offerhaugene, Asjera-pælene, de utskårne bildene og de støpte bildene.

4 I hans nærvær rev de ned altrene til Ba’alene. Røkelsesalterne som sto over dem, hogg han også ned. Asjera-pælene, de utskårne bildene og de støpte bildene knuste han i småbiter. Han knuste dem til støv og strødde det på gravene til dem som hadde ofret til dem.

5 Han brente også knoklene til prestene på altrene deres og renset Juda og Jerusalem,

6 og dro med sverd overalt blant byene i Manasse, Efraim og Simeon, helt til Naftali.

7 Da han hadde revet ned alterne og Asjera-pælene, hadde knust de utskårne bildene til støv og hogd ned alle røkelsesaltrene over hele Israel, vendte han tilbake til Jerusalem.

8 I det attende året av hans regjeringstid, da han hadde renset landet og huset, sendte han Sjafan, Asaljas sønn, Ma’aseja, stattholderen i byen, og Joak, historieskriveren Joakas’ sønn, av sted for å sette i stand Herren hans Guds hus.

9 Da de kom til øverstepresten Hilkia, leverte de pengene som var kommet inn i Guds hus, dem levittene som var dørvoktere, hadde samlet inn fra Manasse, Efraim og hele Israels rest, fra hele Juda og Benjamin, og fra dem som bodde i Jerusalem.

10 Så ga de det i hånden til formennene som hadde oppsyn med Herrens hus. Og de ga det videre til arbeiderne som arbeidet i Herrens hus med å forbedre og bygge opp igjen huset.

11 De delte også ut til håndverkerne og bygningsmennene, så de kunne kjøpe inn hogd stein og tømmer til bjelkene og til gulv i de husene som kongene av Juda bare lot bli ødelagt.

12 Mennene utførte arbeidet i trofasthet. Tilsynsmennene som var utpekt til å ha overoppsyn med dem, var levittene Jahat og Obadja, sønner av Merari, og Sakarja og Mesjullam, av kehatittenes sønner, de levittene som var dyktige med musikk-instrumenter.

13 Disse var også satt over dem som bar byrdene, og de var tilsynsmenn for alle som arbeidet med en eller annen tjeneste. Noen av levittene var skrivere, befalingsmenn og portvakter.

14 Da de kom fram med de pengene som var kommet inn i Herrens hus, fant presten Hilkia boken med Herrens Lov, som var gitt ved Moses.

15 Da talte Hilkia og sa til statsskriveren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Herrens hus.» Hilkia ga boken til Sjafan.

16 Så bar Sjafan boken til kongen, og han hadde med beskjed til kongen og sa: «Alt det som ble overgitt til dine tjenere, det vil de gjøre.

17 De har samlet sammen alle de -pengene som ble funnet i Herrens hus, og de har overgitt dem i tilsynsmennenes og arbeidernes hender.»

18 Da talte statsskriveren Sjafan til kongen og sa: «Presten Hilkia har gitt meg en bok.» Sjafan leste fra den for kongens ansikt.

19 Da kongen hørte Lovens ord, flerret han klærne sine.

20 Så befalte kongen Hilkia, Ahikam, Sjafans sønn, Abdon, Mikas sønn, statsskriveren Sjafan og Asaja, kongens tjener, og sa:

21 «Gå og spør Herren for meg og for dem som er igjen i Israel og Juda, om ordene i denne Boken som er funnet. For stor er Herrens vrede som er utøst over oss, fordi våre fedre ikke har holdt Herrens Ord og ikke har gjort etter alt det som er skrevet i denne Boken.»

22 Hilkia og de kongen hadde utnevnt, gikk så til profetinnen Hulda, kone til Sjallum, sønn av Tikva, sønn av Harkas, som hadde tilsyn med garderoben. Hun bodde i Jerusalem i den andre bydelen. De talte til henne om dette.

23 Da sa hun til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Si til mannen som sendte dere til meg:

24 Så sier Herren: Se, Jeg skal føre noe ondt over dette stedet og over dem som bor her: alle de forbannelsene som er skrevet i den boken de har lest framfor kongen i Juda.

25 For de har forlatt Meg og brent røkelse for andre guder, så de egget Meg til vrede med alle sine henders gjerninger. Derfor skal Min vrede utøses over dette stedet, og den skal ikke slokkes.

26 Men til Judas konge, han som sendte dere for å spørre Herren om råd, til ham skal dere tale på denne måten: Så sier Herren, Israels Gud: Du har hørt disse ordene.

27 Da ble ditt hjerte mykt, og du ydmyket deg for Guds ansikt da du hørte Hans ord mot dette stedet og mot dem som bor her. Du ydmyket deg for Mitt ansikt og flerret klærne dine og gråt for Mitt ansikt. Derfor har Jeg også hørt, sier Herren.

28 Sannelig, Jeg skal forene deg med dine fedre, og du skal bli forent med dem i din grav i fred. Dine øyne skal ikke se alt det onde Jeg skal føre over dette stedet og dem som bor her.» Så tok de svaret med tilbake til kongen.

29 Så sendte kongen bud og samlet sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem.

30 Kongen gikk opp til Herrens hus sammen med hver mann fra Juda og de som bodde i Jerusalem, prestene og levittene og hele folket, både liten og stor. Mens de hørte på, leste han opp alle ordene i Paktens Bok, den som var funnet i Herrens hus.

31 Så sto kongen på sin plass og sluttet en pakt for Herrens ansikt, om at de skulle følge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, og at de skulle gjøre etter paktens ord, som var skrevet i denne boken.

32 Han fikk alle som var til stede i Jerusalem og i Benjamin, til å samtykke, og de som bodde i Jerusalem, gjorde etter Guds, deres fedres Guds pakt.

33 Så fikk Josjia bort alle styggedommene fra hele landet som tilhørte Israels barn, og fikk alle som var til stede i Israel, til å tjene Herren sin Gud. Alle dagene han fikk, vek de ikke av fra å følge Herren, sine fedres Gud.

Kapittel 35

1 Josjia holdt påske for Herren i Jerusalem, og de slaktet påskelammet på den fjortende dagen i den første måneden.

2 Han satte prestene til pliktene sine og oppmuntret dem til tjenesten for Herrens hus.

3 Så sa han til levittene som lærte hele Israel, som var helliget for Herren: «Sett den hellige arken i det huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, har bygd. Den er ikke lenger en byrde på skuldrene deres. Tjen nå Herren deres Gud og Hans folk Israel!

4 Gjør dere klare ut fra deres fedres hus, ut fra deres avdelinger, og følg det som David skrev ned, Israels konge, og det som hans sønn Salomo skrev ned.

5 Still dere opp i helligdommen ut fra avdelingene til fedrenes hus blant deres brødre, folkets sønner, og ut fra avdelingene til fedrenes hus blant levittene.

6 Så skal dere slakte påskelammet, og hellige dere og gjøre det klart for deres brødre, slik at det blir gjort etter Herrens Ord ved Moses.»

7 Så ga Josjia folkets sønner lam og kje fra småfeet. Alt skulle brukes til påskeoffer for alle som var til stede, tretti tusen i antall, sammen med tre tusen dyr av storfeet. Alt dette kom fra kongens eiendom.

8 Lederne hans ga også frivillig til folket, til prestene og til levittene. Hilkia, Sakarja og Jehiel, som hadde overoppsyn med Guds hus, ga prestene to tusen seks hundre dyr fra småfeet, og tre hundre dyr fra storfeet, til påskeoffer.

9 Også Konanja, hans brødre Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Je’iel og Josabad, ledere for levittene, ga levittene fem tusen fra småfeet og fem hundre fra storfeet til påskeofferet.

10 Slik ble tjenesten gjort i rett stand, og prestene sto på plassene sine, og levittene var i avdelingene sine, etter kongens befaling.

11 De slaktet påskelammet. Prestene stenket av blodet fra hendene sine, mens levittene flådde.

12 Så tok de ut brennofferet, så de kunne gi det til avdelingene av fedrenes hus blant folkets sønner, for å komme fram med det til Herren, slik det er skrevet i boken til Moses. Slik gjorde de også med storfeet.

13 De stekte også påskelammet på ilden etter ordningen som gjaldt. Men alle de andre hellige ofrene kokte de i kar, kjeler og panner, og de skyndte seg å dele det alt ut til hele folket.

14 Etter det gjorde de ferdig porsjoner til seg selv og til prestene. For prestene, Arons sønner, hadde det travelt med å ofre brennoffer og fett helt til det var natt. Derfor gjorde levittene klar porsjoner både til seg selv og til prestene, Arons sønner.

15 Sangerne, Asafs sønner, sto på plassene sine, slik som både David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer, hadde befalt. Det var også portvakter ved hver port. De behøvde ikke forlate tjenesten sin, for deres brødre levittene gjorde ferdig porsjoner til dem.

16 Slik ble hele tjenesten for Herren gjort i stand på den dagen, slik at det kunne holdes påske og brennoffer kunne ofres på Herrens alter, etter befalingen fra kong Josjia.

17 De av Israels barn som var til stede, holdt påske på den tiden. De usyrede brøds høytid holdt de i sju dager.

18 En slik påske hadde aldri vært holdt i Israel siden profeten Samuels dager. Ingen av kongene i Israel hadde holdt en slik påske som den Josjia holdt, sammen med prestene og levittene, hele Juda og de av Israel som var til stede, og de som bodde i Jerusalem.

19 I det attende året av Josjias regjeringstid ble denne påsken holdt.

20 Etter alt dette, da Josjia hadde gjort huset i stand, kom Neko, Egypts konge, opp for å stride mot Karkemisj ved Eufrat. Josjia dro ut mot ham.

21 Men han sendte budbærere til ham og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, Judas konge? Jeg har ikke kommet imot deg i dag, men mot det huset jeg er i strid med. Gud befalte meg å skynde meg. Hold deg fra å sette deg opp mot Gud – for Han er med meg – ellers utsletter Han deg.»

22 Likevel ville ikke Josjia vende seg bort fra ham, men han tok på seg en forkledning, så han kunne stride med ham. Han ville ikke høre på Nekos ord fra Guds munn. Så dro han ut for å stride i Megiddodalen.

23 Men bueskytterne traff kong Josjia. Kongen sa til tjenerne sine: «Ta meg bort, for jeg er alvorlig såret.»

24 Tjenerne hans tok ham derfor ut av vognen og over i den andre vognen han hadde, og de førte ham til Jerusalem. Så døde han og ble begravd i en av gravene til sine fedre. Hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia.

25 Også Jeremia sang en klagesang over Josjia. Til denne dag omtaler alle sangere og sangerinner Josjia i sine klagesanger. De gjorde det til en skikk i Israel. Se, de er skrevet ned i Klagesangene.

26 De andre Josjias gjerninger og all den barmhjertigheten han gjorde, etter det som er skrevet i Herrens lov,

27 og hans gjerninger fra først til sist, se, de er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda.

Kapittel 36

1 Så tok folket i landet Joakas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge i Jerusalem i sin fars sted.

2 Joakas var tjuetre år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder.

3 Men kongen i Egypt avsatte ham der i Jerusalem. Og han påla landet en skatt på hundre talenter sølv og en talent gull.

4 Så gjorde kongen i Egypt hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem, og han forandret navnet hans til Jojakim, og tok så hans bror Joakas og førte ham bort til Egypt.

5 Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne.

6 Nebukadnesar, Babylons konge, kom opp mot ham og fikk bundet ham med lenker av bronse, for å føre ham bort til Babylon.

7 Nebukadnesar tok også med seg noen av redskapene fra Herrens hus til Babylon, og satte dem i sitt tempel i Babylon.

8 De andre Jojakims gjerninger, alle de styggedommene som han utførte, og alt det som ble anført mot ham, det er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. Så ble hans sønn Jojakin konge i hans sted.

9 Jojakin var atten år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.

10 Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og førte ham til Babylon, sammen med de kostbare gjenstandene fra Herrens hus. Han gjorde Sidkia, Jojakins bror, til konge over Juda og Jerusalem.

11 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år.

12 Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne, og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn.

13 Han gjorde også opprør mot kong Ne-bu- kadnesar, som hadde fått ham til å sverge ved Gud. Men han gjorde nakken stiv og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til Herren, Israels Gud.

14 Også alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle folkeslagenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem.

15 Herren, deres fedres Gud, sendte sine Ord til dem ved sine budbærere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med sitt folk og med sin bolig.

16 Men de hånte Guds budbærere, foraktet Hans Ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brøt fram mot Hans folk og det ikke fantes noe botemiddel lenger.

17 Derfor førte Han kaldeernes konge mot dem. Deres unge menn drepte han med sverdet i deres hellige hus, og han hadde ingen medynk verken med den unge mannen eller med jomfruen, verken med den gamle eller den svake. Han overga dem alle i hans hånd.

18 Alle gjenstandene fra Guds hus, både små og store, og skattene fra Herrens hus og skattene til kongen og lederne hans, alt dette tok han med til Babylon.

19 Så brente de Guds hus og rev ned murene rundt Jerusalem, de brente ned alle borgene som var der og ødela alle de kostbare gjenstandene i dem.

20 De som slapp unna sverdet, tok han med seg som fanger til Babylon, der de ble slaver for ham og hans sønner inntil perserriket overtok kongemakten.

21 Dette skjedde for at Herrens Ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, helt til landet hadde fått nyte sine sabbater. Alle dagene det lå øde, holdt det sabbat, helt til sytti år var oppfylt.

22 I det første året til perserkongen Kyros vakte Herren perserkongen Kyros’ ånd, for at Herrens Ord i Jeremias munn skulle gå i oppfyllelse. Derfor sendte han ut en kunngjøring over hele riket sitt, og han skrev den også ned og sa:

23 «Så sier Kyros, Persias konge: Herren, himmelens Gud har gitt meg alle jordens kongeriker. Han har befalt meg å bygge et hus for Ham i Jerusalem, i Juda. Hvem blant dere hører med i hele Hans folk? Må Herren hans Gud være med ham, og la ham dra opp!»