Bibelen Guds Ord
Job
Kapittel 1
1 I landet Us var det en mann som hadde navnet Job. Denne mannen var ulastelig og rettskaffen, han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde.
2 Det ble fĂždt ham sju sĂžnner og tre dĂžtre.
3 Eiendommen hans besto av sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser, fem hundre eselhopper og en meget stor mengde tjenere, sĂ„ denne mannen var den mektigste av alle Ăstens sĂžnner.
4 Hans sÞnner pleide Ä holde gjestebud i husene sine, hver av dem pÄ sin dag, og de pleide Ä sende bud og innby sine tre sÞstre til Ä spise og drikke sammen med dem.
5 Det skjedde pÄ denne mÄten: Da festdagene var over, sendte Job bud pÄ dem og helliget dem. Han sto tidlig opp om morgenen og ofret like mange brenn-offer som tallet pÄ dem alle var. For Job sa: «Kanskje mine sÞnner har syndet og spottet Gud i sine hjerter.» Slik gjorde Job alltid.
6 Det skjedde en dag at Guds sÞnner kom for Ä stille seg fram for Herren, og sammen med dem kom ogsÄ Satan.
7 Herren sa til Satan: «Hvor kommer du fra?» Da svarte Satan Herren og sa: «Fra Ä flakke omkring pÄ jorden, og fra Ä vandre fram og tilbake pÄ den.»
8 Da sa Herren til Satan: «Har du vendt ditt hjerte mot Min tjener Job? For det er ingen som ham pÄ jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde.»
9 Da svarte Satan Herren og sa: «Er det virkelig slik at Job frykter Gud for ingenting?
10 Har Du ikke satt et vern rundt ham, hans hus, og alt det han har pÄ alle kanter? Hans henders gjerning har Du velsignet, og hans eiendom blir bare stÞrre i landet.
11 Men rekk bare ut Din hÄnd og slÄ alt det han har, sÄ vil han helt sikkert forbanne Deg rett framfor Ditt ansikt!»
12 Herren sa til Satan: «Se, alt han har, er i din hÄnd. Bare mot ham selv fÄr du ikke rekke ut din hÄnd!» SÄ fór Satan bort fra Herrens ansikt.
13 En dag da hans sĂžnner og dĂžtre spiste og drakk vin i huset til deres fĂžrstefĂždte bror, skjedde det
14 at en budbÊrer kom til Job og sa: «Oksene holdt pÄ Ä plÞye, og eselhoppene beitet ved siden av dem.
15 Da angrep sabeerne, og de tok dem med seg bort. OgsÄ tjenerne slo de med sverdets egg. Jeg var den eneste som slapp unna, sÄ jeg kunne fortelle deg det.»
16 Mens han ennÄ talte, kom ogsÄ en annen og sa: «Guds ild falt ned fra himmelen og satte fyr pÄ sauene og tjenerne og fortÊrte dem fullstendig. Jeg var den eneste som slapp unna, sÄ jeg kunne fortelle deg det.»
17 Mens han ennÄ talte, kom ogsÄ en annen og sa: «Kaldeerne dannet tre tropper, styrtet fram mot kamelene og tok dem med seg bort. OgsÄ tjenerne slo de med sverdets egg. Jeg var den eneste som slapp unna, sÄ jeg kunne fortelle deg det.»
18 Mens han ennÄ talte, kom ogsÄ en annen og sa: «Dine sÞnner og dÞtre spiste og drakk vin i huset til deres fÞrstefÞdte bror.
19 Plutselig blÄste det opp en sterk storm fra den andre siden av Þrkenen, som tok tak i alle de fire hjÞrnene av huset, sÄ det falt ned over ungdommene, og de dÞde. Jeg var den eneste som slapp unna, sÄ jeg kunne fortelle deg det.»
20 Da reiste Job seg, flerret kappen sin og raket seg pÄ hodet. Han falt til jorden og tilba.
21 Han sa: «Naken kom jeg ut av mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren ga, Herren tok. Herrens navn vÊre lovet!»
22 I alt dette syndet ikke Job, og han anklaget ikke Gud for Ă„ vĂŠre urettferdig.
Kapittel 2
1 Dette skjedde en dag da Guds sÞnner igjen kom for Ä stille seg fram for Herren. Sammen med dem kom ogsÄ Satan for Ä stille seg fram for Herren.
2 Herren sa til Satan: «Hvor kommer du fra?» Satan svarte Herren og sa: «Fra Ä flakke omkring pÄ jorden, og fra Ä vandre fram og tilbake pÄ den.»
3 Da sa Herren til Satan: «Har du vendt ditt hjerte mot Min tjener Job? For det er ingen som ham pÄ jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde. EnnÄ stÄr han fast i sin ulastelighet, selv om du egget Meg til Ä Þdelegge ham uten grunn.»
4 Da svarte Satan Herren og sa: «Hud for hud! Men alt det en mann har, vil han gi for sitt liv.
5 Men rekk ut Din hÄnd og rÞr ved hans bein og hans kjÞtt, sÄ vil han helt sikkert forbanne Deg rett framfor Ditt ansikt.»
6 Herren sa til Satan: «Se, han er i din hÄnd, men spar hans liv.»
7 SÄ gikk Satan bort fra Herrens ansikt, og slo Job med smertefulle byller fra isse til fotsÄle.
8 Han tok seg et potteskÄr som han skrapte seg med, mens han satt midt i askehaugen.
9 Da sa hans kone til ham: «StÄr du fortsatt fast i din ulastelighet? Forbann Gud og dÞ!»
10 Men han svarte henne: «Du taler som en av de dÄraktige kvinnene. Er det bare det gode vi skal ta imot fra Gud, og ikke ogsÄ det onde?» I alt dette syndet ikke Job med sine lepper.
11 Da Jobs tre venner fikk hĂžre om alt det onde som var kommet over ham, kom hver av dem fra sitt eget sted, temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og naâamanitten Sofar. For de hadde avtalt at de skulle komme for Ă„ sĂžrge sammen med ham og trĂžste ham.
12 Da de lÞftet blikket et stykke borte fra og ikke kunne kjenne ham igjen, lÞftet de rÞsten og grÄt. Hver enkelt av dem flerret kappen sin og kastet stÞv opp mot himmelen over hodet sitt.
13 SÄ satte de seg ned pÄ jorden sammen med ham i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de sÄ at lidelsen hans var meget tung.
Kapittel 3
1 Etter det Äpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble fÞdt.
2 Job tok til orde og sa:
3 «MÄ den bare forgÄ, den dagen jeg ble fÞdt, sammen med den natten det ble sagt: «Et guttebarn er unnfanget.»
4 Den dagen â mĂ„tte den vĂŠre mĂžrke! MĂ„tte ikke Gud sĂžke den fra det hĂžye, og mĂ„tte ikke lyset skinne pĂ„ den!
5 MÄtte mÞrke og dÞdsskygge kreve den tilbake! MÄtte en sky legge seg over den! La bare det svarte ved den dagen skremme den!
6 Den natten â mĂ„tte mĂžrke gripe den! MĂ„tte den ikke fryde seg blant Ă„rets dager! MĂ„tte den ikke komme med blant mĂ„nedenes tall!
7 Ja den natten â mĂ„tte den bare vĂŠre ufruktbar! MĂ„tte intet lykkerop lyde pĂ„ den!
8 MÄtte de som forbanner dagen, bare forbanne den, de som er klare til Ä vekke Leviatan.
9 MÄtte morgenstjernene pÄ den bli til mÞrke! MÄtte den vente pÄ lyset, uten Ä fÄ det, uten Ä se glimt av morgenrÞden,
10 fordi den ikke stengte morslivets dĂžrer for meg, og ikke skjulte plagen fra mine Ăžyne.
11 Hvorfor kunne jeg ikke dÞ i mors skjÞd, forgÄ da jeg kom ut fra mors-livet?
12 Hvorfor tok knĂŠrne imot meg? Hvorfor var det bryst jeg fikk die?
13 For da kunne jeg bare ligge i ro og tie, jeg kunne sove, da var det bare hvile for meg,
14 sammen med konger og jordens rÄdgivere, de som bygde seg ruiner,
15 eller med fyrster som hadde gull, som fylte sine hus med sĂžlv.
16 Eller hvorfor ble jeg ikke gjemt som et ufullbÄret foster, som spedbarn som aldri fikk se lyset?
17 Der slutter de ugudelige Ă„ rase, der hviler den som har mistet sin kraft,
18 der er fangene sammen i ro, de hĂžrer ikke slavedriverens rĂžst.
19 Liten og stor er der, og slaven er fri fra sin herre.
20 Hvorfor gis det lys til den som har mĂžye, og liv til den som er bitter i -sjelen â
21 til dem som venter pÄ dÞden, uten at den kommer, og som leter etter den mer enn etter skjulte skatter;
22 som gleder seg med jubel og fryder seg nĂ„r de finner graven â
23 til den mannen som fikk sin vei skjult, den som Gud har stengt inne!
24 For i stedet for brĂžd har jeg sukk, og mine stĂžnn strĂžmmer ut som vann.
25 For det fryktelige som jeg fryktet, er kommet over meg, og det jeg hadde angst for, har nÄdd meg.
26 Jeg har ikke fred, og jeg har ingen ro. Jeg fÄr ikke hvile, for uroen kommer.»
Kapittel 4
1 Da tok temanitten Elifas til orde og sa:
2 «Hvis en prÞver seg med et ord til deg, vil du da bli trett av det? Men hvem kan vel holde seg fra Ä tale?
3 Sannelig, du har selv rettledet mange, og de svake hender har du styrket.
4 Dine ord holdt oppe den som var nĂŠr ved Ă„ falle, og de sviktende knĂŠr har du styrket.
5 Men nÄ, nÄr det kommer over deg selv, da siger du sammen. Det rammer deg, og du forskrekkes.
6 Er det ikke din frykt du setter din lit til? Og er ikke dine ulastelige veier ditt hÄp?
7 Tenk etter, nÄr gikk en uskyldig til grunne? Eller hvor er de rettskafne som noensinne ble utslettet?
8 Jeg har ikke sett annet enn at de som dyrker misgjerning og sÄr elendighet, hÞster det samme.
9 Ved Guds pust gÄr de til grunne, og ved Hans vredes Ände fortÊres de.
10 BrĂžlet fra lĂžven, rĂžsten av den farlige lĂžven og tennene til unglĂžvene blir knust.
11 Den gamle lÞven gÄr til grunne av mangel pÄ bytte, og ungene til lÞvinnen blir spredt.
12 Til meg stjal ord seg inn, og som et hvisk fanget mitt Ăžre noe av det
13 under urolige tanker fra nattens syner, nÄr dyp sÞvn faller over menneskene,
14 da ble jeg grepet av frykt og beven, som fikk alle mine bein til Ă„ skjelve.
15 En Änd fór over mitt ansikt. HÄret pÄ min kropp reiste seg.
16 Den sto stille, men jeg kunne ikke skjelne utseendet den hadde. En skikkelse var framfor mine Ăžyne, det var stillhet. Jeg hĂžrte en stemme som sa:
17 Kan et menneske vĂŠre mer rettferdig enn Gud? Kan en mann vĂŠre ren framfor sin Skaper?
18 NÄr Han ikke kan stole pÄ sine tjenere og regner med dÄrskap hos sine engler,
19 hva da med dem som bor i hus av leire, med sin grunnvoll i stĂžvet, de som smuldrer som mĂžllen?
20 Fra morgen til kveld blir de knust. De gÄr fortapt for evig, uten at noen legger merke til det.
21 Rykkes ikke deres teltsnor opp? De dĂžr, men ikke med visdom.
Kapittel 5
1 Rop nÄ bare! Finnes det noen som vil svare deg? Og til hvem av de hellige vil du vende deg?
2 For vrede dreper dÄren, og bitterhet tar livet av den enfoldige.
3 Jeg har sett dÄren slÄ rot, men plutselig mÄtte jeg forbanne stedet der han bor.
4 Hans sĂžnner er langt fra frelse, de knuses i porten, og det finnes ingen som kan fri dem ut.
5 For den sultne spiser opp hans avling, selv ut fra tornene tar de den, og en snare snapper deres rikdom.
6 For lidelsen kommer ikke opp fra stĂžvet, og det spirer ikke mĂžye opp fra jorden.
7 Likevel er mennesket fĂždt til mĂžye, slik som ildens gnister fyker oppover.
8 Men var det meg, ville jeg sĂžke Gud, og til Gud ville jeg overgi min sak,
9 Han som gjĂžr store og uransakelige ting, underfulle gjerninger uten tall.
10 Han gir regn til jordens overflate, og sender vann til utkantene av landet.
11 De fornedrede setter Han hĂžyt opp, og de som sĂžrger, blir lĂžftet opp i trygghet til frelse.
12 Han gjÞr de listiges planer til intet, sÄ deres hender ikke kan fÄ sette deres planer i verk.
13 Han fanger de vise i deres egen list, og de listiges rÄd blir bare hastverk.
14 Om dagen mÞter de mÞrket, og som det var natten, famler de seg fram midt pÄ dagen.
15 Men Han frelser fra sverdet, fra deres munn, og den fattige fra den sterkes hÄnd.
16 Derfor er det hÄp for den hjelpelÞse, og uretten lukker sin munn.
17 Se, salig er det menneske som Gud refser. Derfor mÄ du ikke forakte den Allmektiges tukt!
18 For Han sÄrer, men Han forbinder ogsÄ! Han knuser, men Hans hender leger!
19 I seks trengsler skal Han fri deg ut, ja, i den sjuende skal ikke noe ondt ramme deg.
20 I hungersnĂžd skal Han forlĂžse deg fra dĂžden, og i strid fra sverdets grep.
21 Du skal bli skjult fra tungens snert, og du skal ikke frykte for Þdeleggelsen, nÄr den kommer.
22 Du skal bare le av Ăždeleggelse og hungersnĂžd, og du skal ikke frykte for jordens villdyr.
23 For du skal ha en pakt med steinene pÄ marken, og villdyrene pÄ marken skal holde fred med deg.
24 Du skal fÄ kjenne at det er fred i ditt telt. Du skal se over ditt bosted og finne at ingenting mangler.
25 Du skal ogsÄ vite at din slekt skal bli tallrik, og ditt avkom som gresset pÄ marken.
26 I fullmoden alder skal du nÄ graven, slik et kornbÄnd modner i sin tid.
27 Se, dette har vi gransket ut. Og slik er det! HÞr det, og erkjenn dette, du ogsÄ!»
Kapittel 6
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «à , om min sorg til fulle kunne bli veid, og min ulykke lagt pÄ vektskÄlen sammen med den!
3 For da ville den vise seg tyngre enn sanden ved havet; derfor kom mine ord sÄ ubetenkt.
4 For Den Allmektiges piler sitter i meg. Min Änd drikker av deres gift. Guds redsler fylker seg mot meg.
5 Skriker villeslet nÄr det har gress, eller rauter oksen over sitt fÎr?
6 Kan mat uten smak spises hvis den ikke er saltet? Eller er det noen smak i eggehviten?
7 Min sjel nekter Ă„ rĂžre ved dette; det er som bedervet mat for meg.
8 MÄtte jeg bare fÄ min bÞnn oppfylt, om bare Gud ville gi meg det som er mitt hÄp!
9 MÄtte bare Gud bestemme seg for Ä knuse meg, om Han bare ville gi sin hÞyre hÄnd fritt lÞp og gjÞre det forbi med meg!
10 Da hadde jeg fremdeles trÞst; selv om jeg fÄr smerte uten skÄnsel, ville jeg juble, for jeg har ikke avvist Den Helliges Ord.
11 Hvilken styrke har jeg, sÄ jeg ennÄ skulle vente? Hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?
12 Er min styrke den samme som i steinene? Eller er mitt kjĂžtt av bronse?
13 Har jeg vel noen hjelp i meg selv? Er alt hÄp om redning drevet bort fra meg?
14 Mot den som er fortvilet, skulle hans venn vise barmhjertighet, sÄ han ikke forlater frykten for Den Allmektige.
15 Mine brĂždre gikk fram med svik, lik en bekk, som strĂžmmende bekker som ble borte.
16 De er mÞrke pÄ grunn av is, og snÞen forsvinner i dem.
17 Men nÄr de rammes av tÞvÊret, er de ikke der. NÄr det er hete, er de borte fra sine elvefar.
18 Det leiet de fÞlger, svinger av, de blir bare borte og gÄr tapt.
19 Karavanene fra Tema skuer, de reisende fra Saba hÄper pÄ dem.
20 De ble til skamme, for det var noe de stolte pÄ. De kom dit og fikk forsmedelse.
21 Sannelig, nÄ er dere blitt likedan, dere ser det som skremmer og blir redde.
22 Sa jeg noen gang: «Gi meg?» eller: «Bruk av deres rikdom til en bestikkelse for meg?»
23 eller: «Redd meg fra fiendens hÄnd?» eller: «ForlÞs meg fra grusomme menneskers hÄnd?».
24 LÊr meg, sÄ skal jeg tie. Hjelp meg Ä forstÄ hvor jeg for vill!
25 Hvor virkningsfull er en rett tale! Men hvilken kraft er det i deres irettesettelse?
26 Har dere bare til hensikt Ă„ gjendrive mine ord, den fortviltes tale, som er lik vinden?
27 Selv den farlÞse kaster dere lodd om, og dere kjÞpslÄr om deres venn.
28 Men nÄ mÄ dere vende ansiktet mot meg, for jeg kan ikke lyve dere rett opp i ansiktet.
29 Jeg ber dere, vend om, sÄ det ikke blir gjort urett! Ja, vend om, for her stÄr min rettferdighet fast.
30 Finnes det noen urett pÄ min tunge? Kan ikke min gane skjelne det fordervelige?
Kapittel 7
1 StÄr ikke mennesket i en strid pÄ jorden? Er ikke hans dager som dagene til en leiekar?
2 Som en slave som stunder etter skyggen, som en leiekar som lengter etter sin lĂžnn,
3 slik har mÄneder med skuffelse blitt min arvedel, og netter med mÞye ble tildelt meg.
4 NÄr jeg legger meg, sier jeg: «NÄr kan jeg stÄ opp?» Men kvelden blir lang, og jeg er full av uro helt til daggry.
5 Mitt kjĂžtt er dekket av mark og skorper som av jord, min hud er sprukken og lĂžses stadig opp.
6 Mine dager flyr hurtigere enn en vevers skyttel, og de avsluttes uten hÄp.
7 Husk at mitt liv er bare et Ändepust. Mitt Þye fÄr aldri vende tilbake og se det gode.
8 Hans Þye som nÄ stirrer pÄ meg, skal ikke se meg. Du fester blikket pÄ meg, men jeg er ikke der.
9 Som skyen opplĂžses og blir borte, slik stiger heller ikke den opp igjen som farer ned til dĂždsriket.
10 Han vender aldri mer tilbake til sitt hus, og hans eget sted kjenner ham ikke lenger.
11 Derfor vil jeg ikke legge bÄnd pÄ min munn. Jeg vil tale nÄr min Änd har trengsel. Jeg vil klage med bitterhet i sjelen.
12 Er jeg et hav eller et sjĂžuhyre, siden Du setter vakt over meg?
13 NÄr jeg sier: «Min seng skal trÞste meg, mitt hvilested skal lette min klage»,
14 da skremmer Du meg med drĂžmmer og forskrekker meg med syner.
15 Derfor velger min sjel Ă„ bli kvalt, heller dĂžden enn mine bein.
16 Jeg har avsky for alt dette. Jeg vil ikke leve til evig tid. GĂ„ bort fra meg, for mine dager er bare et pust.
17 Hva er da et menneske, at Du skulle sette ham sÄ hÞyt, at Du skulle rette Ditt hjerte mot ham,
18 at Du skulle se til ham hver morgen og prĂžve ham hvert Ăžyeblikk?
19 Hvor lenge? Kan Du ikke bare vende Ditt blikk bort fra meg, og la meg vĂŠre for meg selv til jeg svelger mitt spytt?
20 Har jeg syndet? Hvilken skade har jeg gjort Deg, Du som vÄker over mennesket? Hvorfor har Du satt meg opp som skyteskive for Deg, sÄ jeg er en byrde for meg selv?
21 Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning? For nÄ legger jeg meg ned i stÞvet, og Du leter nÞye etter meg, men jeg er der ikke lenger.»
Kapittel 8
1 Da tok sjuhitten Bildad til orde og sa:
2 «Hvor lenge vil du komme med alle disse ordene, og la din munns tale vÊre som en storm?
3 Vil Gud forvrenge dommen? Vil Den Allmektige forvrenge rettferdigheten?
4 Hvis dine sÞnner har syndet mot Ham, sÄ overlot Han dem til deres egen overtredelse.
5 Hvis du bare oppriktig vil sÞke Gud og komme fram for Den Allmektige med din bÞnn om nÄde,
6 hvis du bare er ren og oppriktig, vil Han sannelig reise Seg til beste for deg og gjĂžre din rettferdighets bolig fullkommen.
7 For selv om din begynnelse var beskjeden, sÄ skal sannelig din fortsettelse bli overmÄte mye stÞrre.
8 For jeg ber deg, bare spĂžr den eldre slekt, og legg merke til hva deres fedre gransket ut.
9 For vi hÞrer bare gÄrsdagen til og skjÞnner ikke, for som en skygge er vÄre dager pÄ jorden.
10 Men skal ikke de fÄ lÊre deg og fortelle deg, og bÊre fram svar fra sine hjerter?
11 Kan vel papyrus gro opp uten myrland? Kan sivrĂžr vokse seg stort uten vann?
12 Mens det ennÄ stÄr grÞnt og ubeskÄret, visner det likevel fÞr alle andre vekster.
13 Slik er stiene til alle dem som glemmer Gud. Og den ugudeliges hÄp skal gÄ til grunne.
14 Det han stoler pÄ, skjÊres over, og det han setter sin lit til, er som edderkopphuset.
15 Han stÞtter seg til sitt hus, men det stÄr ikke. Han griper om det, men det stÄr ikke fast.
16 Han stÄr frodig i solen, og nye grener skyter fram i hans hage.
17 Hans rĂžtter fletter seg inn i steinuren, han ser etter et hus blant steinene.
18 Hvis han blir utryddet fra sitt sted, vil det fornekte ham og si: «Jeg har aldri sett deg!»
19 Se, dette er den glede han fÄr pÄ sin vei, og opp av stÞvet vil andre spire fram.
20 Se, Gud forkaster ikke den ulastelige, men Han styrker ikke dem som gjĂžr ondt.
21 Vent bare til Han fyller din munn med latter og dine lepper med jubelrop.
22 De som hater deg, skal bli kledd i skam, og de ugudeliges telt skal vÊre borte.»
Kapittel 9
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Sannelig, jeg vet det er slik, men hvordan kan en mann bli rettferdiggjort for Gud?
3 Hvis han hadde lyst til Ä gÄ til rette med Ham, kunne han ikke svare Ham ett til tusen.
4 Han er vis i sitt hjerte og mektig i styrke. Hvem kunne forherde seg mot Ham og likevel ha fred?
5 Han flytter fjell, fĂžr de vet det, Han velter dem i sin vrede.
6 Han ryster jorden ut av sitt sted, og dens sĂžyler skjelver.
7 Han taler til solen, og den stiger ikke opp. Han setter segl for stjernene.
8 Han spenner himmelen ut alene, og skrider fram pÄ havets bÞlger.
9 Han formet BjĂžrnen, Orion og Sju-stjernen og stjernebildene i sĂžr.
10 Han gjĂžr mektige gjerninger, langt stĂžrre enn at de kan utforskes, ja utallige undergjerninger!
11 Se, Han gÄr forbi meg, men jeg kan ikke se det. Han farer forbi, men jeg merker Ham ikke.
12 Se, om Han rÞver til Seg, hvem kan ta det tilbake? Hvem kan si til Ham: «Hva gjÞr Du?»
13 Gud tar ikke sin vrede tilbake, OgsÄ Rahabs hjelpere mÄtte bÞye seg under Ham.
14 Hvordan skal da jeg kunne svare Ham og velge mine ord i mĂžte med Ham?
15 For selv om jeg var rettferdig, kunne jeg ikke svare Ham. Jeg mÄtte be min Dommer om nÄde!
16 Om jeg ropte og Han svarte meg, kunne jeg ikke tro at Han la Ăžret til min rĂžst.
17 Han som knuser meg i den sterke stormen og uten grunn gir meg sÄr pÄ sÄr.
18 Han som ikke lar meg trekke pusten, men fyller meg med bitterhet.
19 Er det spĂžrsmĂ„l om styrke â Han er sannelig sterk. Er det spĂžrsmĂ„l om rettferdig dom â hvem vil stevne meg?
20 Selv om jeg rettferdiggjorde meg selv, sÄ ville min egen munn dÞmme meg skyldig. Selv om jeg er ulastelig, vil Han vise min falskhet.
21 Jeg er ulastelig, men jeg skjĂžnner ikke min egen sjel, for jeg forakter mitt liv.
22 Det er ett og det samme. Derfor sier jeg: «Ulastelig eller ugudelig, Han gjÞr ende pÄ dem begge.»
23 Hvis svÞpen plutselig slÄr i hjel, spotter Han de uskyldige i fortvilelsen.
24 Jorden blir overgitt i den ugudeliges hÄnd. Han dekker ansiktet til jordens dommere. Hvis det ikke er Han, hvem kan det da vÊre?
25 Mine dager forsvinner fortere enn en hurtiglĂžper, de flykter av sted, de ser ikke det gode.
26 De farer forbi som sivbÄter, som en Þrn som stuper ned over sitt bytte.
27 Hvis jeg sier: «Jeg vil glemme min klage, jeg vil skifte mine og smile,»
28 sÄ frykter jeg likevel for alle mine lidelser, for jeg vet at Du ikke holder meg uskyldig.
29 Er det sÄ at jeg dÞmmes som en ugudelig, hvorfor skal jeg da slite meg ut forgjeves?
30 Om jeg vasker meg med snĂžvann og renser mine hender med lut,
31 vil Du likevel styrte meg ned i avgrunnen, og selv mine egne klĂŠr vil avsky meg.
32 For Han er ikke en mann, som jeg, sÄ jeg kunne svare Ham. Om vi kommer sammen til retten,
33 finnes det ingen mellommann mellom oss, som kunne legge sin hÄnd pÄ oss begge.
34 Men kunne Han bare ta sin stav og sin gru bort fra meg, sÄ de ikke lenger skremmer meg,
35 se, da kunne jeg tale uten Ă„ frykte Ham, men slik er det ikke med meg.
Kapittel 10
1 Min sjel avskyr mitt liv. Jeg gir min klage fritt lĂžp, jeg taler i min sjels bitterhet.
2 Jeg vil si til Gud: FordÞm meg ikke, la meg forstÄ hvorfor Du strider mot meg.
3 Har Du behag i Ä undertrykke og forkaste Dine egne henders verk, og se med velvilje pÄ de ugudeliges rÄd?
4 Har Du Ăžyne av kjĂžtt? Eller ser Du som et menneske ser?
5 Er Dine dager som et menneskes dager? Er Dine Är som en mektig manns dager,
6 sÄ Du skulle lete etter min misgjerning og sÞke etter min synd,
7 selv om Du vet at jeg ikke er skyldig, og at ingen kan ufri fra Din hÄnd?
8 Dine hender har formet meg og dannet meg i alle deler til en enhet. Likevel vil Du nÄ Þdelegge meg.
9 Jeg ber Deg, husk at Du har formet meg som leire. Vil Du gjĂžre meg til stĂžv igjen?
10 Helte Du meg ikke ut som melk og lot meg lĂžpe sammen som ost?
11 Kledde Du meg ikke med hud og kjĂžtt, og vevde Du meg ikke sammen med bein og sener?
12 Du har gitt meg liv og miskunn, og i Ditt forsyn har Du bevart min Änd.
13 Alt dette skjulte Du i Ditt hjerte. Jeg erkjenner at dette sto fast hos Deg:
14 Hvis jeg synder, sÄ vokter Du pÄ meg, og Du vil ikke frikjenne meg fra min misgjerning.
15 Hvis jeg er skyldig, sÄ ve meg! Selv om jeg rettferdiggjÞr meg selv, kan jeg ikke lÞfte mitt hode. Jeg er full av skam, bare se min elendighet.
16 Hvis jeg likevel lĂžftet hodet, ville Du jage meg som en lĂžve, og igjen vise Deg underfull mot meg.
17 Du ville bare skaffe nye vitner imot meg, forsterke Din vrede mot meg og skifte ut hĂŠrstyrkene Du sender mot meg.
18 Hvorfor lot Du meg da komme ut av mors liv? Hadde jeg bare gÄtt til grunne, sÄ ikke noe Þye fikk sett meg!
19 Da hadde jeg vĂŠrt som om jeg aldri hadde vĂŠrt til, bare blitt fĂžrt rett til graven fra mors liv.
20 Er ikke mine dager fÄ? Gi meg et opphold! La meg fÄ vÊre for meg selv og fÄ glede meg litt
21 fĂžr jeg gĂ„r bort â for aldri Ă„ vende tilbake â til mĂžrkets land og dĂždens skygge,
22 et land sÄ mÞrkt som selve mÞrket, som dÞdens skygge, der det ikke finnes noen orden, hvor selv lyset er som mÞrke.»
Kapittel 11
1 Da tok naâamanitten Sofar til orde og sa:
2 «Skulle ikke de mange ord fÄ et svar? Skal en veltalende mann bli rettferdiggjort?
3 Skal ditt tomme snakk bringe menn til taushet? NÄr du spotter, skulle ikke noen gjÞre deg til skamme?
4 For du har sagt: «Min lÊre er ren, og jeg er ren i Dine Þyne.»
5 Men kunne det bare skje at Gud selv ville tale og Äpne sine lepper mot deg!
6 Om Han bare ville fortelle deg visdommens hemmeligheter, for der er det mangfoldig innsikt! Du mÄ forstÄ at Gud krever mindre av deg enn din misgjerning fortjener.
7 Kan du finne ut av Guds skjulte vesen? Kan du nÄ til grensen for Den Allmektige?
8 Himmelens hĂžyder â hva makter du? Dypere enn dĂždsriket â hva kan du erkjenne?
9 Omfanget rekker utover jorden og er bredere enn havet!
10 Skulle Han fare forbi, ta til fange og kalle sammen, hvem kan hindre Ham?
11 For Han kjenner menneskets falskhet. Han ser ogsÄ ondskapen. Vil Han ikke bry seg?
12 Kan vel en uvettig mann forandre sitt hjerte? Kan vel villeselets fole fĂždes til et menneske?
13 Hvis du nÄ bare setter ditt hjerte i rette skikk, og rekker dine hender ut mot Ham
14 â er det misgjerning i din hĂ„nd, mĂ„ du fĂ„ den langt bort, og du mĂ„ ikke la ondskap bo i dine telt â
15 ja, da kan du sannelig lÞfte ditt ansikt uten Ä klandres. Du kan stÄ stÞtt uten Ä frykte.
16 For da fÄr du glemme din mÞye og bare huske den som vann som rant forbi.
17 Ditt liv skal skride fram mot klarere lys enn pÄ hÞylys dag. Selv i mÞrke, skal du bli som den lyse morgen.
18 Du skal vÊre trygg, for det er hÄp. Ja, du er under beskyttelse og kan legge deg til hvile i trygghet.
19 Du skal legge deg til hvile, og ingen skal gjĂžre deg redd. Ja, mange skal sĂžke gunst framfor ditt ansikt.
20 Men de ugudeliges Þyne skal tÊres bort, og de skal tape all mulighet til flukt, og deres hÄp er Ä utÄnde.»
Kapittel 12
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Ja, dere er i sannhet det rette folket, og med dere vil visdommen dÞ ut!
3 Men ogsÄ jeg har et forstandig hjerte som dere. Jeg kommer ikke til kort mot dere. Hvem er det som ikke vet alt dette?
4 Jeg er en som blir spottet av sine venner, en som kalte pÄ Gud, og Han svarte ham. Den rettferdige og ulastelige er bare til spott.
5 Den som kjenner seg trygg, tenker pÄ en lampe med forakt. Bare de som har fÞtter som er i ferd med Ä skli ut, blir truet av den.
6 RÞvernes telt fÄr vÊre i fred, og de som egger Gud til vrede, er trygge, hver den som vil lede Gud i sin egen hÄnd.
7 Men bare spĂžr villdyrene, og de skal lĂŠre deg, eller fuglene i luften, og de skal fortelle deg det.
8 Eller tal til jorden, og den skal lĂŠre deg. Fiskene i havet skal forklare det for deg.
9 Hvem er det blant alle disse som ikke forstÄr at det er Herrens hÄnd som har gjort alt dette?
10 Han har hver levende sjel i sin hÄnd, og Änden i alle menneskers kropp.
11 Vil ikke Þrene prÞve ordene, og smaker ikke ganen pÄ maten?
12 Hos dem i hĂžy alder finnes det visdom, og rikelig med dager gir forstand.
13 Han har visdom og makt, hos Ham er rÄd og forstand.
14 Se, Han river ned, og det blir ikke bygd opp igjen. Han stenger for en mann, og ingen kan Äpne opp.
15 Se, Han demmer for vannene, og de tĂžrker opp. Han slipper dem ut, og de oversvĂžmmer jorden.
16 Hos Ham er styrke og innsikt. BÄde den som farer vill og den som fÞrer vill, er underlagt Ham.
17 Han fÞrer rÄdgivere barfÞtte bort, og gjÞr dommere til dÄrer.
18 Han lÞser kongers fangebÄnd, og binder hoftekledet om dem.
19 Han fĂžrer prester barfĂžtte bort, og makthavere styrter Han ned.
20 Han tar talens bruk fra dem som nyter tillit, og tar dĂžmmekraften fra de eldste.
21 Han utĂžser forakt over de fornemme og avvĂŠpner de mektige.
22 Han Äpenbarer de store dyp i mÞrket, Han bringer dÞdsskyggen fram i lyset.
23 Han lar folkeslag vokse seg store, og Han lar dem gÄ til grunne. Han lar folkeslag spre seg utover, og Han leder dem.
24 Overhodene for landets folk fÄr et forvendt hjerte, og Han lar dem flakke omkring i Þde land uten vei.
25 De famler i mĂžrke uten lys, Han lar dem sjangle som en drukken mann.
Kapittel 13
1 Se, mitt Þye har sett alt dette, mitt Þre har hÞrt og forstÄtt det.
2 Hva dere vet, vet jeg ogsÄ. Jeg kommer ikke til kort sammenlignet med dere.
3 Men jeg vil tale til Den Allmektige, og jeg Ăžnsker Ă„ forsvare meg overfor Gud.
4 Men dere som spinner i hop lĂžgner, nyttelĂžse leger er dere alle sammen.
5 Kunne dere bare tie helt stille, det ville tjene til visdom for dere.
6 HÞr nÄ pÄ mitt forsvar, og lytt til motinnlegget fra mine lepper!
7 Vil dere fremme Guds sak med urettferdig tale og tale med svik for Ă„ forsvare Ham?
8 Vil dere ta parti for Ham? Er det Gud dere vil fĂžre sak for?
9 Vil det gÄ dere godt nÄr Han ransaker dere? Eller kan dere bedra Ham som en bedrar et menneske?
10 Han skal sannelig refse dere hvis dere i hemmelighet har tatt parti.
11 Vil ikke Hans mektige hĂžyhet forskrekke dere og frykt for Ham falle over dere?
12 Deres visdomsord er ordsprÄk av aske, deres forsvar er gjort av leire.
13 VÊr stille og la meg vÊre, sÄ jeg kan tale, la det sÄ komme over meg, det som mÄ komme.
14 Hvorfor skal jeg bĂŠre mitt kjĂžtt mellom tennene, og holde min sjel i mine egne hender?
15 Se, selv om Han slÄr meg i hjel, vil jeg stole pÄ Ham. Enda vil jeg forsvare mine veier for Hans ansikt.
16 Han skal ogsÄ bli meg til frelse, for en ugudelig kan ikke komme framfor Hans ansikt.
17 Lytt da nÞye til min tale, og la min forklaring nÄ deres Þrer.
18 Se nÄ, jeg har forberedt min sak for retten, jeg vet at jeg skal bli rettferdiggjort.
19 Hvem er den som vil gÄ i rette med meg? Da vil jeg bare tie, og utÄnde.
20 Bare to ting mÄ Du ikke gjÞre mot meg, sÄ skal jeg ikke skjule meg for Ditt ansikt:
21 Ta Din hÄnd langt bort fra meg, og la ikke frykten for Deg sette skrekk i meg.
22 SÄ kan Du kalle, og jeg vil svare. Eller la meg tale, sÄ kan Du gi meg svar.
23 Hvor mange er mine misgjerninger og synder? GjĂžr meg kjent med min overtredelse og min synd!
24 Hvorfor skjuler Du Ditt ansikt og regner meg som Din fiende?
25 Vil Du skremme et lÞv som fyker fram og tilbake? Vil Du forfÞlge et tÞrt halmstrÄ?
26 For Du skriver ut bitre smerter for meg og lar meg arve min ungdoms misgjerninger.
27 Du setter mine fĂžtter i blokken og vokter alle mine stier. Du setter en grense for mine fottrinn.
28 Ja, en brytes ned som noe rÄttent, som et mÞllspist plagg.
Kapittel 14
1 Mennesket, fÞdt av en kvinne, har fÄ levedager, og de er fulle av uro.
2 Han skyter opp som en blomst og visner bort. Han forsvinner som en skygge og blir ikke stÄende.
3 En slik holder Du Ăžye med, og meg fĂžrer Du til doms hos Deg selv.
4 Hvem kan finne fram en ren fra en uren? Ingen!
5 Siden hans dager er bestemt, er hans mÄneders tall hos Deg. Du har fastsatt hans grenser, som han ikke kan stige over.
6 Men se da bort fra ham, og la ham vÊre, sÄ han kan nyte sin dag, slik som leiekaren.
7 For det er hÄp for et tre nÄr det blir hogd ned, at det skal spire igjen, og at de spede skuddene ikke skal ta slutt.
8 Selv om roten blir gammel i jorden, og trestubben mÄ dÞ i molden,
9 sÄ skal det spire ved duften av vann og skyte grener som en nysatt plante.
10 Men en mann dÞr og ligger kraftlÞs. Sannelig, nÄr mennesket utÄnder, hvor er han?
11 Som vannet forsvinner fra en sjĂž, og en elv blir uttĂžrret og tĂžrker opp,
12 slik legger mennesket seg ned uten Ä reise seg. SÄ lenge himmelen er til, vÄkner de ikke, og ingen vekker dem fra deres sÞvn.
13 Om Du bare ville gjemme meg i dÞdsriket, om Du ville skjule meg til Din vrede er vendt bort, om Du ville gi meg en fastsatt tid og sÄ huske pÄ meg!
14 Blir en mann levende etter at han er dĂžd? Jeg vil vente, alle dagene jeg har strid, helt til forandringen kommer for meg.
15 Du skal kalle, og jeg skal svare Deg. Du skal lengte etter Dine henders verk.
16 For nÄ teller Du mine skritt, vokter Du ikke over min synd?
17 Min overtredelse er jo forseglet i en pung, og Du har dekket over min misgjerning.
18 Men som et fjell faller og forvitrer, som en klippe rokkes fra sitt sted,
19 som vann sliper ned steiner, og som vannflommen vasker bort jorden, slik lar Du menneskets hÄp gÄ tapt.
20 Du har makten over ham for evig, og han blir borte. Du forvrenger hans ansikt og sender ham av sted.
21 Vinner hans sÞnner Êre, sÄ vet han det ikke. Blir de ringeaktet, sÄ merker han det ikke.
22 Men hans kropp pines hos ham. Hans sjel sÞrger over ham.»
Kapittel 15
1 Da tok temanitten Elifas til orde og sa:
2 «Svarer en vis mann ut fra svevende kunnskap, og fyller han sitt indre med Þstavinden?
3 Skulle han fĂžre sak med unyttige ord eller ved tale som ikke er til gagn?
4 Ja, du ser bort fra frykten og forsĂžmmer tilbedelsen for Guds ansikt.
5 For nÄ er det din misgjerning som lÊrer opp din munn, og du velger Ä bruke de listiges tunge.
6 Det er din egen munn som fordĂžmmer deg, og ikke jeg. Ja, dine egne lepper vitner mot deg.
7 Er du det fĂžrste mennesket som ble fĂždt? Eller ble du dannet fĂžr haugene var til?
8 Fikk du hÞre pÄ Guds rÄd, sÄ du fikk avgrenset visdommen til deg selv?
9 Hva vet du, som ikke vi vet? Hva forstÄr du, som ikke vi har fÄtt del i?
10 BÄde den grÄhÄrede og den aldrende er iblant oss, de er rikere pÄ dager enn din far.
11 Er Guds trÞst for lite for deg, det ord som taler sÄ mildt til deg?
12 Hvorfor fĂžrer ditt hjerte deg ut av fatning, og hva er det dine Ăžyne lyster etter,
13 siden du vender din Änd imot Gud og lar slik tale komme ut av din munn?
14 Hva er et menneske, at han skulle vĂŠre ren, den som er fĂždt av en kvinne, at han skulle vĂŠre rettferdig?
15 Se, Gud stoler ikke pÄ sine hellige, og himlene er ikke rene i Hans Þyne,
16 hvor mye mer er ikke da mannen en styggedom og fordervet, han som drikker misgjerning som vann!
17 Jeg skal fortelle deg noe, bare hÞr pÄ meg! Det jeg har sett, skal jeg gjÞre kjent,
18 det vismenn forteller, uten Ă„ skjule noe av det de har mottatt fra sine fedre.
19 Til dem, bare til dem, ble landet gitt, og ingen fremmed gikk omkring blant dem.
20 Den ugudelige vrir seg i smerte alle sine dager, og et visst antall Är er samlet opp for voldsmannen.
21 En skremmende lyd nÄr hans Þrer. Midt i freden kommer Þdeleggeren over ham.
22 Han tror ikke han vil vende tilbake fra mĂžrket, for det er sverdet som venter ham.
23 Han flakker omkring etter brÞd, og sier: «Hvor er det?» Han vet at en dag med mÞrke ligger foran ham.
24 Trengsel og nÞd forskrekker ham, de fÄr makten over ham, slik en konge nÄr han er klar til slag.
25 For han har lÞftet sin hÄnd mot Gud og setter seg opp mot Den Allmektige.
26 Han stormer stivnakket fram mot Ham, med sitt kraftige, buete skjold.
27 Selv om han hadde dekket sitt ansikt med fedme og tynget sine hofter med fett,
28 mÄ han nÄ bo i byer som er utslettet, i ubebodde hus, som var bestemt til Ä bli ruinhauger.
29 Han blir ikke rik, hans rikdom skal ikke vare ved, heller ikke skal hans eien-dom spre seg over jorden.
30 Han unnslipper ikke mÞrket. Ildsluen skal svi av hans grener, og ved et Ändepust fra Hans munn skal han vende bort.
31 Han mÄ ikke tro pÄ tomhet og fÞres vill. For bare tomhet vil han fÄ igjen.
32 Det vil bli fullfĂžrt fĂžr hans dag er omme, og hans gren skal ikke grĂžnnes mer.
33 Han blir lik et vintre som rister av seg sine druer fĂžr de er modne, som et oliventre som kaster av sine blomster.
34 For den ugudeliges selskap bĂŠrer ingen frukt, og ild skal fortĂŠre bestikkelsens telt.
35 De unnfanger ugjerning og fÞder ondskap. Deres morsliv frambringer svik.»
Kapittel 16
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Jeg har hÞrt mye av dette slaget. Plagsomme trÞstere er dere alle sammen.
3 Er det snart slutt pÄ de svevende ordene? Eller hva er det som sÄrer deg, siden du svarer?
4 Jeg kunne ogsÄ tale som dere. Hvis deres sjel var i min sjels sted, kunne jeg hope opp ord imot dere og riste pÄ hodet av dere.
5 Jeg kunne styrke dere med min munns tale, trĂžsten fra mine lepper kunne lindre deres smerte.
6 Selv om jeg taler, lindres ikke min smerte. Tier jeg stille, blir den ikke borte.
7 Men nÄ har Han bare trettet meg ut. Alle som tilhÞrer meg, har Du lagt Þde.
8 Du har grepet meg, til et vitnesbyrd. Min magerhet reiser seg mot meg og svarer meg rett opp i ansiktet.
9 Hans vrede river meg i stykker og hater meg. Han skjĂŠrer tenner imot meg. Min motstander skjerper sitt blikk imot meg.
10 De gaper mot meg med sin munn, de slÄr meg foraktelig pÄ kinnet, de samler seg imot meg.
11 Gud har overgitt meg til ugjerningsmenn, Han har kastet meg i hendene pÄ de ugudelige.
12 Jeg hadde ro, men Han knuste meg. Han grep meg i nakken og brÞt meg i smÄbiter. Han satte meg opp som skyteskive for seg selv,
13 Hans piler er overalt rundt meg. Han klÞver mine nyrer uten skÄnsel. Han Þser min galle ut pÄ jorden.
14 Flenge pÄ flenge river Han i meg. Han stormer mot meg som en kriger.
15 Jeg har sydd sekkestrie over min hud, og kastet mitt horn i stĂžvet.
16 Mitt ansikt er rÞdt av grÄt, og dÞdens skygge hviler over mine Þyelokk,
17 selv om det ikke er vold i mine hender, og min bĂžnn er ren.
18 à , jord, dekk ikke over mitt blod, og la ikke mitt skrik fÄ noe skjulested.
19 Selv nĂ„, se, i Himmelen er mitt vitne. Ăn som stadfester mine ord er i det hĂžye.
20 Mine venner bare spotter meg. Mine Ăžyne tĂžmmes, vendt mot Gud.
21 Ă , om bare Ă© n fĂžrte mannens sak for Gud, slik menneskesĂžnnen gjĂžr for sin neste.
22 For nÄr noen fÄ Är er gÄtt, skal jeg vandre dit hvor det ikke gÄr noen vei tilbake.
Kapittel 17
1 Min Änd er knust, mine dager er brent ut, bare gravene ligger ferdige for meg.
2 Er det ikke spottende ord omkring meg? Hviler ikke mitt Þye pÄ deres motstand?
3 Jeg ber Deg, gi meg et pant hos Deg! Hvem ellers vil gi meg hÄndslag?
4 For Du har dekket til deres hjerte sÄ de ikke kan forstÄ, sÄ Du ikke skal opphÞye dem.
5 Den som forrÄder venner sÄ de blir til bytte, hans sÞnners Þyne skal tÊres bort.
6 Men Han har gjort meg til et ordtak blant folk, jeg har blitt en man spytter i ansiktet.
7 Mitt Ăžye slĂžves av sorg, og alle mine lemmer er som skygger.
8 De oppriktige er forskrekket over dette, og den uskyldige forarges over den ugudelige.
9 Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, fÄr stadig stÞrre styrke.
10 Men dere alle, bare vend om og kom tilbake, for jeg finner likevel ingen som er vis blant dere.
11 Mine dager er forbi, mine planer er Ăždelagt, mitt hjertes Ăžnsker.
12 De gjĂžr natt til dag, lyset er nĂŠrmere enn mĂžrket.
13 Har jeg noe hÄp? DÞdsriket er mitt hus. Jeg rer mitt leie i mÞrket.
14 Jeg kaller forrÄtnelsen min far, og marken kaller jeg min mor og min sÞster.
15 Hvor er da mitt hÄp? Ja, mitt hÄp, hvem kan se det?
16 Vil de fare ned til dÞdsrikets porter? Skal vi sammen synke ned i stÞvet?» Bildads andre tale: Den ugudelige straffes
Kapittel 18
1 Da tok sjuhitten Bildad til orde og sa:
2 «Hvor lenge gÄr det fÞr dere setter en grense for alle ordene? FÞrst mÄ dere fÄ forstand, sÄ skal vi snakke.
3 Hvorfor regnes vi bare som dyr og anses som uforstandige i deres Ăžyne?
4 Du som sliter i stykker din sjel i din vrede, skal jorden legges Ăžde for din skyld, eller skal klippen flyttes fra sitt sted?
5 Nei sannelig, de ugudeliges lys slokner, og flammen fra hans ild skinner ikke mer.
6 Lyset blir til mĂžrke i hans telt, og lampen over ham slokkes.
7 Stegene han tar i sin styrke, blir hemmet, og hans eget rÄd styrter ham.
8 For han rives inn i et garn av sine egne fÞtter, og han gÄr rett inn i snaren.
9 Garnet griper ham i hĂŠlen, og fellen fanger ham.
10 RennelÞkken ligger gjemt for ham pÄ jorden, og fellen er lagt for ham pÄ veien.
11 Redsler skremmer ham pÄ alle kanter og jager i hÊlene pÄ ham.
12 Hans styrke tÊres av sult, og undergangen stÄr klar ved hans side.
13 Den fortĂŠrer hans hud stykke for stykke. DĂždens fĂžrstefĂždte fortĂŠrer hans lemmer.
14 Han rives bort fra teltet der han tar sin tilflukt, og de fĂžrer ham fram for redslenes konge.
15 Ingen av dem som bor i hans telt, hĂžrer til blant hans egne. Svovel blir strĂždd over hans bolig.
16 Hans rĂžtter tĂžrkes ut nedenfra, og hans grener visner ovenfra.
17 Hans minne gÄr tapt pÄ jorden, og han har ikke lenger noe navn blant dem der ute.
18 De driver ham fra lyset og ut i mĂžrket, han jages bort fra den bebodde verden.
19 Han har verken noe avkom eller noen etterkommer blant sitt folk. Det er ingen som slipper unna der han bor.
20 De i vest forskrekkes over hans dag, og de i Ăžst gripes av frykt.
21 Sannelig, slik er den ondes boliger, og dette er det stedet Gud ikke kjenner.»
Kapittel 19
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Hvor lenge vil dere legge sorg pÄ min sjel, og knuse meg med ord?
3 Ti ganger har dere allerede vanĂŠret meg. Dere skammer dere ikke over Ă„ gjĂžre meg urett.
4 Hvis jeg virkelig har fart vill, da vil min villfarelse hvile over meg selv.
5 Hvis dere virkelig vil opphÞye dere over meg og gÄ i rette med meg for min vanÊres skyld,
6 sÄ skal dere ogsÄ vite at det er Gud som har tatt min rett fra meg, Han har fanget meg i sitt garn.
7 Se, jeg roper: «Vold!» Men ingen svarer. Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdig dom.
8 Han har gjerdet inne min sti, sÄ jeg ikke kan komme videre. Han har senket mÞrket over mine veier.
9 Han har kledd av meg min ĂŠre og tatt kronen av mitt hode.
10 Han bryter meg ned pÄ alle kanter, sÄ jeg bare blir borte. Mitt hÄp har Han rykket opp som et tre.
11 I tillegg har Han latt sin vrede bli opptent imot meg, og Han regner meg som sin fiende.
12 Hans stridsavdelinger kommer samlet og legger deres vei rett imot meg. De slÄr leir og kringsetter mitt telt.
13 Mine brĂždre har Han drevet langt bort fra meg, og mine bekjente er blitt helt fremmede for meg.
14 Mine nĂŠrmeste er borte, og mine venner har glemt meg.
15 Gjestene i mitt hus og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed. Jeg er en utlending i deres Ăžyne.
16 Jeg kaller pÄ min tjener, men han svarer ikke. Jeg mÄ bÞnnfalle ham med min munn.
17 Min Ände byr min kone imot, og jeg er blitt avskyelig for mine sÞnner av mitt eget kjÞtt.
18 Selv guttunger forakter meg. Vil jeg stÄ opp, sÄ taler de imot meg.
19 Alle som sto i mitt rÄd, avskyr meg, dem jeg elsker, har vendt seg mot meg.
20 Mine bein trenger ut i min hud og mitt kjÞtt, bare tannkjÞttet er friskt pÄ meg.
21 VÊr meg nÄdig, vÊr meg nÄdig, dere mine venner, for Guds hÄnd har rammet meg.
22 Hvorfor forfĂžlger dere meg slik som Gud, uten Ă„ nĂžyes med mitt kjĂžtt?
23 à , gi bare at mine ord nÄ ble skrevet ned! à , gi at de blir nedtegnet i en bok!
24 MÄ de bli risset inn pÄ klippen med en jerngriffel og med bly, til evig tid!
25 For jeg vet at min GjenlÞser lever, og som Den siste skal Han stÄ fram pÄ stÞvet.
26 Etter at denne min hud er revet av, skal jeg ut fra min kropp skue Gud.
27 Ham skal jeg skue, meg til gode. Mine egne Ăžyne skal se, ikke en fremmed. Ă , hvor mine nyrer lengter i mitt indre!
28 Hvis dere sier: «Hvordan skal vi forfĂžlge ham?» â siden sakens rot er funnet Ă„ vĂŠre i meg â
29 da skal dere selv frykte for sverdet. For vreden kommer med sverd over uretten, for at dere skal erkjenne at det er en dom.»
Kapittel 20
1 Da tok naâamanitten Sofar til orde:
2 «Derfor driver mine urolige tanker meg til Ä svare, pÄ grunn av opprÞret i mitt indre.
3 Denne vanÊrende irettesettelsen har jeg hÞrt, og min Änd fÄr meg til Ä svare ut fra min forstand.
4 Kjenner du ikke til dette fra gammelt av, siden mennesket ble satt pÄ jorden,
5 at de ugudeliges seiersjubel er kortvarig, den gudlĂžses glede bare varer et Ăžyeblikk?
6 Selv om hans hovmod stiger helt til himmelen, og hans hode rekker til skyen,
7 sÄ skal han likevel gÄ fortapt for evig, som sitt eget avfall. De som hadde sett ham, skal si: «Hvor er han?»
8 Som en drĂžm flyr han bort, og han blir ikke funnet. Ja, han jages bort som et syn om natten.
9 Ăyet som fikk et glimt av ham, fĂ„r ikke se ham igjen. Heller ikke hans sted fĂ„r se ham mer.
10 Hans barn skal sĂžke velvilje hos de fattige, og hans egne hender skal gi hans rikdom tilbake.
11 Hans bein har vĂŠrt fulle av hans ungdoms kraft, men den vil legge seg ned i stĂžvet sammen med ham.
12 Selv om det onde er sĂžtt i hans munn, og han skjuler det under sin tunge,
13 selv om han sparer pÄ det og ikke gir det fra seg, men beholder det i munnen,
14 skal likevel maten bli sur i hans mage. Den skal bli som kobragift i hans indre.
15 Den rikdom han svelger, spyr han opp igjen. Gud kaster dem ut av hans mage.
16 Det er kobragift han suger i seg. Giftslangens tunge dreper ham.
17 Han skal ikke fÄ se bekkene, elvene som flyter med honning og flÞte.
18 Det han har strevd for, mÄ han gi tilbake, og han fÄr ikke nyte det. Han fÄr ikke glede seg over det hans handel kaster av seg.
19 For han har undertrykt og sviktet de fattige. Med vold har han ranet til seg hus han ikke har bygd.
20 Sannelig, han kjenner aldri ro i sitt indre. Men sÄ skal han heller ikke komme unna med det han har sin lyst i.
21 Det er ingenting som slipper unna hans grÄdighet. Derfor skal ikke hans velstand vare.
22 Midt i all sin overflod skal han fÄ trengsel. Hver den som har mÞye, skal strekke sin hÄnd ut mot ham.
23 Det skal skje idet han fyller sin mage, at Gud kaster sin brennende vrede over ham og lar den regne over hans kjĂžtt.
24 Han vil flykte fra vÄpen av jern, men en bue av bronse gjennomborer ham.
25 Den trekkes ut og gÄr ut gjennom ryggen. Den glinser nÄr den kommer ut av galleblÊren pÄ ham, skrekk kommer over ham.
26 Bare bekmÞrke er det som venter for skattene han har lagt av. En ild det ikke er blÄst pÄ, skal fortÊre ham. De som er igjen i hans telt, blir oppslukt.
27 Himmelen skal avslĂžre hans misgjerning, og jorden skal reise seg mot ham.
28 InnhÞstningen skal bli borte fra hans hus, alt flyter bort pÄ Hans vredes dag.
29 Dette er et ugudelig menneskes lodd fra Gud, den arv som er tilsagt ham av Gud.»
Kapittel 21
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Lytt nÄ nÞye til min tale, og la dette vÊre deres trÞst!
3 BÊr over med meg, sÄ jeg kan tale, og etter at jeg har talt, kan du fortsette Ä spotte.
4 Retter jeg min klage mot noe menn-eske? Om sÄ var, hvorfor skulle ikke min Änd vÊre utÄlmodig?
5 Vend dere mot meg og bli forskrekket og legg hÄnden pÄ munnen!
6 NÄr jeg husker pÄ dette, blir jeg forferdet, og mitt kjÞd gripes av skjelving.
7 Hvorfor fÄr de ugudelige leve, nÄ hÞy alder og bli mektige i kraft?
8 Deres slekt er hos dem og blir grunnfestet framfor dem. Deres avkom er rett foran deres Ăžyne.
9 Deres hus har fred uten frykt, og Guds stav kommer ikke over dem.
10 Deres okse avler og svikter ikke. Deres ku kalver uten Ă„ kaste.
11 De sender ut sine guttunger som smÄ-fe, og deres smÄgutter danser.
12 De synger til tamburin og lyre, og gleder seg over lyden fra flĂžyten.
13 De nyter det gode alle sine dager, og pÄ et Þyeblikk er de kommet ned i dÞdsriket.
14 Likevel sier de til Gud: «Vik fra oss, for vi Þnsker ikke Ä kjenne Dine veier.
15 Hvem er Den Allmektige, at vi skulle tjene Ham? Hvilken nytte har vi av Ä be til Ham?»
16 Se, har de ikke sitt gode i sin egen hÄnd? De ugudeliges rÄd er langt borte fra meg.
17 Hvor ofte slokner de ugudeliges lampe? Hvor ofte kommer undergangen over dem, og de smerter Han deler ut i sin vrede?
18 De er lik halm for vinden, lik agner som stormen feier med seg.
19 «Men gjemmer ikke Gud hans misgjerning og lar den komme over hans barn?» Han skulle heller gjengjelde ham selv, sÄ han fÄr kjenne det.
20 La ham se sin Þdeleggelse med egne Þyne, og la ham selv fÄ drikke av Den Allmektiges vrede.
21 For hva bryr han seg om sitt hus etter seg, nÄr hans mÄneders tall er ute?
22 Kan noen lÊre Gud og gi Ham kunnskap, nÄr Han dÞmmer dem som er i det hÞye?
23 En dĂžr i sin fulle styrke og er helt rolig og trygg.
24 Hans kar er fulle av fett, og hans bein har saftig marg.
25 En annen dĂžr bitter i sjelen og har aldri nytt sin mat med vellyst.
26 Begge legger seg ned pÄ samme mÄten i stÞvet, og marken dekker dem!
27 Se, jeg kjenner deres tanker og de planene dere har lagt om Ă„ Ăžve vold mot meg.
28 For dere sier: «Hvor er den fornemmes hus? Og hvor er teltet der de ugudelige bor?»
29 Har dere ikke spurt dem som reiser vidt omkring pÄ veien? Kjenner dere ikke varselstegnene de gir,
30 at den onde skÄnes pÄ undergangens dag, men de skal fÞres fram til vredens dag.
31 Hvem pÄtaler hans ferd rett opp i ansiktet pÄ ham? Og hvem gjengjelder ham for det han har gjort?
32 Men ogsÄ han fÞres til gravstedet, det holdes vakt over graven.
33 Dalens muld er sĂžt for ham, og hvert menneske skal fĂžlge etter ham, slik utallige gikk fĂžr ham.
34 Hvordan kan dere da trÞste meg med bare tomhet? I deres svar er det bare falskhet som stÄr igjen.»
Kapittel 22
1 Da tok temanitten Elifas til orde og sa:
2 «Kan vel en mann vÊre til nytte for Gud, selv om den kloke kan vÊre til nytte for seg selv?
3 Er det til behag for Den Allmektige at du er rettferdig, er det noen vinning at du holder dine veier ulastelige?
4 Er det pÄ grunn av din gudsfrykt Han tukter deg og stiller deg til doms?
5 Er ikke din ondskap stor, og er ikke dine misgjerninger uten grenser?
6 For du har jo tatt pant fra dine brĂždre uten grunn, og tatt klĂŠrne fra de nakne.
7 Den trette ga du ikke vann Ă„ drikke, og du holdt brĂždet borte fra de sultne.
8 Landet tilhĂžrte en mann med makt, og den som blir hĂžyt ĂŠret, fikk bo i det.
9 Enker sendte du tomhendte bort, og du knuste hendene pÄ de farlÞse.
10 Derfor er det snarer rundt deg overalt, og plutselig gripes du av angst
11 eller mÞrke, sÄ du ikke kan se. Vann-flommene dekker deg.
12 Er ikke Gud i den hĂžye himmel? Og se de stĂžrste stjernene, hvor opphĂžyet de er.
13 Du sier: «Hva vet Gud? Kan Han vel dÞmme gjennom det dype mÞrket?
14 Tykke skyer dekker Ham, sÄ Han ikke kan se. Han vandrer pÄ himmelens rand.»
15 Vil du holde fast pÄ den endelÞse veien som ondskapens menn har vandret pÄ,
16 de som ble revet bort fĂžr tiden? Deres grunnvoll ble feid bort i flommen,
17 de som sa til Gud: «Vik fra oss! For hva kunne vel Den Allmektige gjÞre for dem?»
18 Likevel var det Han som fylte deres hus med det gode. Men de ugudeliges rÄd er langt borte fra meg.
19 De rettferdige ser det og gleder seg, og de skyldfrie ler av dem:
20 «Sannelig, vÄre motstandere er utslettet, og ilden har fortÊrt alt de har igjen.»
21 Forlik deg med Ham og fÄ fred. Ved det skal det gode bli deg til del.
22 Jeg ber deg, ta imot loven fra Hans munn, og ta vare pÄ Hans Ord i ditt hjerte!
23 Hvis du vender om til Den Allmektige, skal du bli oppbygget, men du mÄ fÄ misgjerning langt bort fra dine telt.
24 Legg bare ditt gull i stĂžvet og gullet fra Ofir blant steinene i bekken.
25 SĂ„ skal Den Allmektige vĂŠre ditt gull og det ypperste sĂžlv for deg.
26 For da skal du ha din glede i Den Allmektige og lĂžfte ditt ansikt mot Gud.
27 Du skal be til Ham, Han skal hĂžre deg, og du skal innfri dine lĂžfter.
28 Beslutter du noe, skal det stÄ fast for deg. Og lys skal skinne over dine veier.
29 NÄr de fornedrer deg, sier du: «OpphÞyelse.» Han frelser den som slÄr Þynene ned.
30 Han vil til og med utfri den som ikke er skyldfri. Ja, han skal bli utfridd ved dine henders renhet.»
Kapittel 23
1 Da tok Job til orde og sa:
2 «Selv i dag er min klage bitter. Min hÄnd hviler tungt over mine stÞnn.
3 Om jeg bare kunne forstÄ, sÄ jeg kunne finne Ham, og komme fram til Hans trone.
4 Da ville jeg legge saken fram for Hans ansikt, og min munn skulle vĂŠre full av beviser.
5 Jeg vil da fÄ kjenne de ordene Han vil gi meg til svar, og forstÄ hva Han vil si til meg.
6 Ville Han da fĂžre sak mot meg i sin store kraft? Nei! Han ville lytte til meg.
7 Der kunne den oppriktige bevise sin rett overfor Ham, og jeg skulle bli utfridd fra min Dommer for evig.
8 Se, jeg gÄr mot Þst, men Han er ikke der, og mot vest, men jeg kan ikke merke Ham.
9 GjÞr Han sin gjerning pÄ venstre side, fÄr jeg ikke Þye pÄ det. Vender Han seg mot hÞyre, kan jeg ikke se det.
10 Men Han kjenner den veien jeg tar. NÄr Han prÞver meg, skal min utgang bli som gullet.
11 Min fot har med fasthet fulgt Hans spor. Jeg har holdt fast pÄ Hans vei uten Ä vike av.
12 Jeg har ikke forlatt budene som ble talt ved Hans lepper. Ordene fra Hans munn har jeg tatt vare pÄ framfor min egen lov.
13 Men Han er Ăn, og hvem kan fĂ„ Ham til Ă„ vende om? Hva Hans sjel begjĂŠrer, det gjĂžr Han.
14 For Han fullfĂžrer det som er fastsatt for meg, og av alt det er det mye hos Ham.
15 Derfor er jeg forferdet foran Hans ansikt. NÄr jeg tenker pÄ alt dette, skjelver jeg for Ham.
16 For Gud gjĂžr mitt hjerte matt, og Den Allmektige forferder meg,
17 fordi jeg ikke ble brakt til taushet fÞr mÞrket kom, sÄ Han kunne skjule det dype mÞrke for mitt ansikt.
Kapittel 24
1 Da tidene ikke er skjult for Den Allmektige, hvorfor fÄr da ikke de som kjenner Ham, se Hans dager?
2 Noen flytter grensemerker. De rÞver smÄfe og slipper dem pÄ beite.
3 Eselet til den farlĂžse driver de bort. De tar enkens okse som pant.
4 De skyver de trengende bort fra veien. Alle de fattige i landet blir drevet til Ă„ gjemme seg.
5 Sannelig, som villesler i Þrkenen gÄr de ut til sitt arbeid og leter etter fÞde. Steppelandet sÞrger for mat til deres barn.
6 PÄ marken samler de sitt fÎr og holder etterhÞst i den ugudeliges vingÄrd.
7 Nakne overnatter de, uten klĂŠr, uten noe dekke i kulden.
8 De blir vÄte av skyllregnet over fjellene, og siden de ikke har noe ly, kryper de sammen inntil klippen.
9 De river den farlĂžse bort fra mors bryst, og tar pant av den fattige.
10 Naken lar de ham gÄ, uten klÊr. De tar kornbÄndene bort fra dem som sulter.
11 Innenfor sine murer presser de olje. De trÄr vinpressen, men lider likevel av tÞrst.
12 De dÞende stÞnner i byen, og de sÄredes sjel skriker. Likevel anklager ikke Gud dem for urettferdighet.
13 Disse er av dem som gjĂžr opprĂžr mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, og de holder seg ikke til dets stier.
14 Morderen stÄr opp med dagslyset. Han slÄr i hjel den fattige og trengende. Om natten er han som en tyv.
15 Horkarens Þye venter pÄ skumringen, og han sier: «Intet Þye kan se meg.» Han legger et dekke over sitt ansikt.
16 I mĂžrket gjĂžr de innbrudd i husene som de har merket ut om dagen. De kjenner ikke lyset.
17 For dem er morgenen lik dĂždsskyggen. De er kjent med dĂždsskyggens redsler.
18 En slik er som krusning pÄ vannoverflaten. Deres del er forbannet pÄ jorden, ingen finner veien til vingÄrdene.
19 Som tĂžrke og hete tar snĂžvannet bort, slik blir synderne tatt av dĂždsriket.
20 Hans mors liv glemmer ham, marken mesker seg med ham, ingen minnes ham lenger, og ondskapen knekkes som et tre.
21 For han plyndrer den ufruktbare som ikke fĂžder, og viser ingen godhet mot enken.
22 Men Han river de mektige bort ved sin kraft. Han reiser seg, og ingen er trygg pÄ Ä fÄ leve.
23 Han gir dem trygghet, og de stoler pÄ den. Men Hans Þyne hviler pÄ deres veier.
24 De blir opphÞyet en liten stund, men sÄ er de ikke mer. De blir fornedret. Som alle andre fÞres de bort. De visner som hodene pÄ kornaksene.
25 Er det da ikke slik? Hvem kan bevise at jeg er en lÞgner, og at mine ord bare er tomhet?»
Kapittel 25
1 Da tok sjuhitten Bildad til orde og sa:
2 «HerredÞmmet og frykten tilhÞrer Ham. Han gjÞr fred pÄ sine hÞye steder.
3 Er det noe tall pÄ Hans hÊrer? Over hvem er det Hans lys ikke gÄr opp?
4 Hvordan kan et menneske bli rettferdig-gjort for Gud? Eller hvordan kan noen vĂŠre ren blant dem som er fĂždt av en kvinne?
5 Se pÄ mÄnen, den skinner ikke klart, og stjernene, de er ikke rene i Hans Þyne.
6 Hvor mye mindre da mennesket â et kryp, og en menneskesĂžnn â en mark?
Kapittel 26
1 Men Job tok til orde og sa:
2 «Hvordan har du gitt den kraftlÞse hjelp? Hvordan har du reddet den makteslÞse arm?
3 Hvordan har du gitt rÄd til den som mang-ler visdom? Hvordan har du gjort mange vise rÄd kjent?
4 For hvem har du kunngjort dine ord? Og hvilken Änd er det du taler av?
5 De dÞdes Änder skjelver, de som er under vannene og bor der.
6 DÞdsriket er Äpent foran Ham, og fortapelsen ligger utildekket.
7 Han strekker Norden ut over det uformede rom. Han henger jorden fast i tomheten.
8 Han demmer opp vannene i sine tykke skyer, men likevel brister ikke skyen under disse.
9 Han dekker sin trones Äsyn, idet Han senker sin sky over den.
10 Han tegnet opp himmelranden pÄ vann-overflaten, ved grensen for lys og mÞrke.
11 Himmelens sĂžyler skjelver, de er skrekkslagne over Hans tukt.
12 Han pisker opp havet ved sin kraft, og Han knuser Rahab ved sin forstand.
13 Ved sin à nd smykket Han himlene. Hans hÄnd knuser den flyktende slangen.
14 Sannelig, dette er bare utkantene av Hans veier, en svak hvisking av Ordet vi hÞrer om Ham. Men drÞnnet av Hans kraft, hvem er den som forstÄr det?»
Kapittel 27
1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
2 «SÄ sant Gud lever, Han som har tatt fra meg min rett, Den Allmektige, som har latt min sjel bli bitter,
3 sÄ lenge det er livspust i meg og Guds Ände er i min nese,
4 skal ikke mine lepper tale ondskap, og min tunge ikke uttale svik.
5 MÄ det vÊre langt fra meg Ä rettferdiggjÞre dere. Helt til jeg mÄ gi opp min Änd, vil jeg ikke gi fra meg min uskyld.
6 Jeg holder fast pÄ min rettferdighet, og vil ikke forkaste den. Mitt hjerte skal ikke anklage meg for noen av mine dager.
7 MÄ det bare gÄ min fiende som den ugudelige, og han som stÄr opp imot meg, som den urettferdige.
8 For hva er den ugudeliges hÄp, selv om han tilriver seg mye, nÄr Gud rykker bort hans sjel?
9 HÞrer Gud hans rop nÄr trengselen kommer over ham?
10 Kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han rope til Gud til enhver tid?
11 Jeg vil lÊre dere om Guds hÄnd. Det rÄdet som er hos Den Allmektige, vil jeg ikke skjule.
12 Sannelig, dere har jo alle sett det, hvorfor kommer dere da med tomhet til ingen nytte?
13 Dette er det ugudelige menneskets del hos Gud, og den arv voldsmennene fÄr fra Den Allmektige:
14 Blir hans barn mange, er det for sverdet. Hans avkom fÄr ikke mette seg med brÞd.
15 De som overlever, skal dÞden begrave, og enkene etter dem skal ikke grÄte.
16 Selv om han hoper opp sĂžlv som stĂžv og samler klĂŠr som leire,
17 skal den rettferdige kle seg med det han samler, og den uskyldige skal fordele sĂžlvet.
18 For han har bygd sitt hus som en mĂžll, ja, som en lĂžvhytte lagd av en vaktmann.
19 Den rike mann legger seg ned, men blir ikke hentet. Han Äpner sine Þyne, og han er ikke der.
20 Redsler innhenter ham som en flodbĂžlge. Stormen stjeler ham bort om natten.
21 Ăstavinden bĂŠrer ham av sted, og han blir borte, den feier ham bort fra stedet der han er.
22 For det er Han som stÄr imot ham, og Han sparer ham ikke. Han flykter fortvilet fra Hans hÄnd.
23 De klapper hÄnlig for ham og piper ham bort fra stedet der han er.
Kapittel 28
1 Sannelig, det er en gruve for sĂžlv, og et sted hvor gull blir renset.
2 Jern hentes fra jorden, og kobber smeltes ut av malm.
3 Mannen gjĂžr en ende for mĂžrket, og til de ytterste grenser sĂžker han etter malm der det er mĂžrke og dyp skygge.
4 Han sprenger en sjakt langt borte fra folket som reiser forbi. PĂ„ steder glemt av fĂžtter, langt borte fra mennesker, henger de og svinger fram og tilbake.
5 Og jorden, fra den kommer brĂždet, men der i det indre blir den omveltet, som av ild.
6 Steinene der inne er stedet for safirer, ogsÄ gullstÞv finnes der.
7 Stien ned dit er det ingen fugl som kjenner, heller ikke falkens Ăžye har fanget den.
8 Stolthetens sÞnner har ikke gÄtt pÄ den, og lÞven har ikke lÞpt fram langs den.
9 Han legger sin hÄnd pÄ flintsteinen. Han omvelter fjell fra grunnen.
10 Han hogger ut ganger i klippene, og mye kostbart fÄr hans Þye se.
11 Han demmer opp for vannÄrenes drypp. Det skjulte bringer han fram i lyset.
12 Men visdommen, hvor er den Ă„ finne? Hvor er stedet der forstanden er?
13 Mennesket kjenner ikke verdien pÄ den, og den er ikke Ä finne i de levendes land.
14 Dypet sier: «I meg er den ikke.» Og havet sier: «Hos meg er den ikke.»
15 Den blir ikke solgt for rent gull, og det kan ikke veies opp sĂžlv for prisen den har.
16 Den kan ikke veies mot gull fra Ofir, mot dyrebar onyks eller safir.
17 Verken gull eller glass kan sammenlignes med den, og den kan ikke byttes i smykker av fint gull.
18 Koraller eller bergkrystaller fÄr en heller ikke nevne, for visdommen er mer verd Ä sÞke enn perler.
19 Topasen fra Kusj kan ikke sammenlignes med den, og den kan ikke verdsettes i rent gull.
20 Visdommen, hvor kommer den fra? Hvor er stedet der forstanden er?
21 Den er skjult for Þynene pÄ alt som lever, og gjemt for fuglene under himmelen.
22 Fortapelsen og dÞden sier: «Bare ryktet om den har vÄre Þrer hÞrt.»
23 Gud vet veien til visdommen, og Han kjenner stedet der den er.
24 For Han har skuet til jordens ender, Han har sett overalt under himmelen,
25 sÄ Han kunne fastsette styrken for vinden og fordele vannene etter mÄl.
26 Han lagde en lov for regnet og en vei for lyn og torden.
27 Da sÄ Han den og forkynte den. Han grunnla den, sannelig, Han utforsket den.
28 Til mennesket sa Han: «Se, frykt for Herren, det er visdom, og Ä flykte fra det onde, er forstand.»
Kapittel 29
1 Job fortsatte med sin visdomstale, og sa:
2 «à , om jeg kunne vÊre som i mÄnedene som var, som i dagene da Gud vÄket over meg.
3 Da lyste Hans lampe over mitt hode, ved Hans lys kunne jeg vandre i mĂžrket.
4 Slik var jeg i min manndoms dager, da Guds fortrolighet hvilte over mitt telt.
5 Da var Den Allmektige fortsatt med meg, og mine barn var rundt meg.
6 Da var mine skritt badet i fet melk, og klippen lot det strĂžmme olje ut til meg.
7 NÄr jeg gikk ut til byporten og tok mitt sete pÄ torget,
8 gikk de unge mennene og gjemte seg nÄr de sÄ meg, og de eldre reiste seg og ble stÄende.
9 Fyrstene avholdt seg fra Ä tale, og de la hÄnden for munnen.
10 Stormennenes stemme stilnet, deres tunge hang fast i ganen.
11 Det Þret som hÞrte, velsignet meg, og det Þyet som sÄ, ga meg godt vitnesbyrd.
12 For jeg utfridde den fattige som ropte, den farlĂžse som ingen hjelper hadde.
13 Velsignelsen fra en som var pÄ undergangens rand, kom over meg, og jeg fikk enkens hjerte til Ä juble av glede.
14 Jeg kledde meg i rettferdighet, og den dekket meg, ja, som en kappe og en lue var min rett.
15 Jeg var Ăžyne for den blinde og fĂžtter for den lamme.
16 Jeg var en far for den fattige, og jeg utforsket saken for en jeg ikke kjente.
17 Jeg knuste kjevene pÄ ugjerningsmannen og dro offeret ut fra hans tenner.
18 Da sa jeg: «I mitt rede skal jeg fÄ dÞ, og mine dager skal bli mange som sanden.
19 Min rot folder seg ut til vannene, og duggen ligger hele natten pÄ min gren.
20 Min Êre fornyes i mitt indre, og min bue er som ny i min hÄnd.»
21 Det var pÄ meg de hÞrte, de ventet og tidde for Ä lytte til mitt rÄd.
22 Etter at jeg hadde talt mine ord, svarte de ikke, men min tale senket seg over dem.
23 De ventet pÄ meg som pÄ regnet, og de Äpnet sin munn vidt opp som for vÄrregnet.
24 Jeg oppmuntret dem nÄr de ikke kunne tro, mitt ansikts lys foraktet de ikke.
25 Jeg valgte veien for dem, og jeg satt som overhode. SĂ„ bodde jeg som en konge blant hĂŠrstyrkene, lik en som trĂžster de sĂžrgende.
Kapittel 30
1 Men nÄ spotter de meg, de som har fÊrre levedager enn jeg. Deres fedre foraktet jeg slik at jeg ikke engang ville sette dem sammen med hundene som voktet smÄfeet mitt.
2 Sannelig, hva kunne styrken i deres hender utrette for meg, de hadde jo tapt sin fulle kraft.
3 De er utmagret av nÞd og sult, de gnager pÄ sin fÞde i den tÞrre og tomme Þdemarken.
4 De plukker melde mellom buskene, og rĂžtter av gyvelbusken er deres fĂžde.
5 De er drevet bort fra samfunnets fold, folk roper etter dem som tyver.
6 I klÞftene i dalen mÄ de bo, i hull i jorden og klippene.
7 Blant buskene skriker de, og huker seg ned under neslene.
8 De var sÞnner av dÄrer, ja navnlÞse sÞnner. De ble fordrevet fra landet.
9 Men nÄ er jeg blitt deres spottesang, ja, jeg er blitt deres ordtak.
10 De avskyr meg og holder seg pÄ avstand fra meg. De nÞler ikke med Ä spytte meg i ansiktet.
11 Fordi Han har lĂžsnet min bue-streng og fornedret meg, har de kastet av seg hemningene for meg.
12 Ved min hÞyre hÄnd skyter yngelen opp. De slÄr unna mine fÞtter, og de legger sine veier til undergang for meg.
13 De Þdelegger min sti, de gjÞr seg rike pÄ min ulykke, men selv har de ingen hjelper.
14 De kommer som gjennom en vid revne. Med Ăždeleggelse trenger de seg fram.
15 Redsler velter over meg. Som en storm forfĂžlger de min ĂŠre, og min velstand blir borte som en sky.
16 NĂ„ utĂžses min sjel i meg. Dager med fornedrelse griper tak i meg.
17 Det er natt, mine bein blir gjennomboret i meg, og min tĂŠrende smerte hviler aldri.
18 Med veldig styrke slites min kledning, det strammes rundt meg som kragen pÄ min kjortel.
19 Han har styrtet meg ned i gjĂžrmen, jeg er Ă„ ligne med stĂžv og aske.
20 Jeg roper til Deg, men Du svarer meg ikke. Jeg stÄr fram, Du ser meg.
21 Du har vendt Deg mot meg i grusomhet. Med Din sterke hÄnd forfÞlger Du meg.
22 Du lÞfter meg opp til stormen og lar meg ri av sted pÄ den. Du lar meg forgÄ mens den raser.
23 For jeg vet at Du fĂžrer meg i dĂžden, til huset der alle levende skal samles.
24 Sannelig, Han rekker ikke ut sin hÄnd mot en ruinhaug, nÄr den roper i nÞden.
25 Har ikke jeg grÄtt for dem pÄ den tunge dag? Har ikke min sjel sÞrget over den fattige?
26 Men da jeg ventet det gode, kom det onde. Da jeg hÄpet pÄ lyset, kom mÞrket.
27 Det koker i mitt indre, jeg har ikke ro. Dager med fornedrelse er kommet over meg.
28 Jeg gÄr dyster av sorg, uten Ä se sollyset. Jeg stÄr opp i forsamlingen og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt sjakalenes bror og strutsenes venn.
30 Min hud er blitt svart og skaller av meg. Mine bein brenner av feber.
31 Min harpe er stemt til sorg og min flÞyte til de grÄtendes rÞst.
Kapittel 31
1 Jeg har sluttet en pakt med mine Þyne, at jeg ikke skulle se med begjÊr pÄ en jomfru.
2 For hva ville ellers bli meg tildelt av Gud der oppe, og hva ville ellers vĂŠre arven fra Den Allmektige i det hĂžye?
3 Er det ikke undergang for den urettferdige og ulykke for dem som gjĂžr misgjerning?
4 Ser Han ikke mine veier, og teller Han ikke alle mine skritt?
5 Hvis jeg har gÄtt fram i falskhet, eller om min fot har vÊrt snar til svik,
6 sÄ la Ham veie meg pÄ rettferdighetens vekt, sÄ Gud kan kjenne min uskyld.
7 Hvis mine skritt har veket av fra veien, og mitt hjerte har latt seg lede av mine Ăžyne, eller om det henger noen flekk ved mine hender,
8 nÄr jeg da sÄr, la en annen fÄ spise det! Ja, la bare min avling bli rykket opp med rot!
9 Hvis mitt hjerte er blitt forfĂžrt av en kvinne, og jeg har lurt ved min nestes dĂžr,
10 la da min kone male korn for en annen, og la andre bĂžye seg over henne!
11 For alt slikt ville vÊre ondskap, ja, det ville vÊre en misgjerning som ropte pÄ dom.
12 For dette er en ild som fortĂŠrer helt til fortapelsen, den ville rive bort alt jeg hadde vunnet meg.
13 Hvis jeg hadde krenket retten for min tjener eller tjenerinne nÄr de kunne ha en sak mot meg,
14 hva skal jeg da gjÞre nÄr Gud reiser seg? NÄr Han kaller til regnskap, hvordan skal jeg da svare Ham?
15 Han som formet meg i mors liv, har Han ikke ogsÄ formet de andre? Var det ikke Den samme som ga oss form i mors liv?
16 Har jeg nektet de fattige det de Ăžnsket seg eller bare latt enkens Ăžyne slokne?
17 Har jeg spist mitt brÞd alene, uten Ä la den farlÞse fÄ spise av det?
18 Nei, helt fra min ungdom har jeg oppfostret ham som en far, ja ledet henne helt fra min mors liv!
19 Kunne jeg se pÄ at noen gikk til grunne fordi de manglet klÊr, eller at en fattig mann ikke hadde noe Ä dekke seg med?
20 Var det ikke slik at hans liv velsignet meg, da han fikk varme seg med ullen fra mine sauer?
21 Hvis jeg har lÞftet min hÄnd mot den farlÞse, fordi jeg regnet med Ä fÄ stÞtte i porten,
22 la da bare min skulder lĂžsne fra sitt feste, og min arm brytes av fra skulderen!
23 For jeg blir slÄtt av redsel nÄr Gud bringer undergang, og mot Hans storhet makter jeg ingenting.
24 Har jeg vel gjort gullet til mitt hÄp, eller sagt til gullet: «Du er min trygghet?»
25 Har jeg gledet meg fordi min velstand ble stor, og fordi jeg fikk hÄnd med sÄ mye?
26 Ga jeg akt pÄ sollyset da det skinte, eller pÄ mÄnen som flytter seg i sin glans,
27 slik at mitt hjerte ble forfÞrt i det skjulte, sÄ min munn kysset min hÄnd for dem?
28 OgsÄ dette ville vÊre en misgjerning som ropte pÄ dom, for da hadde jeg fornektet Gud som er der oppe.
29 Gledet jeg meg nÄr den som hatet meg, mÞtte ulykken, eller frydet jeg meg nÄr det onde fant ham?
30 Nei, jeg har ikke latt min munn synde ved Ă„ be om en forbannelse over hans sjel.
31 Har ikke folket spurt i mitt telt: «Hvem er det som ikke er blitt mettet av hans kjÞttmat?»
32 Aldri var det noen fremmed som mÄtte ligge ute pÄ gaten om natten, for jeg har Äpnet mine dÞrer for den reisende.
33 Har jeg dekket over mine overtredelser som Adam, ved Ă„ skjule min misgjerning i mitt fang,
34 fordi jeg fryktet den store hopen og forakt fra slektene skremte meg, sÄ jeg tidde og ikke gikk ut av dÞren?
35 à , var det bare en som kunne hÞre pÄ meg! Her er min underskrift. MÄ Den Allmektige svare meg! Ville han bare skrive en bok, den mannen som fÞrer sak mot meg.
36 Skulle jeg ikke bÊre den pÄ skulderen og binde den pÄ meg som en krone?
37 Jeg ville avlegge regnskap for Ham over min ferd. Som en fyrste skulle jeg tre fram for Ham.
38 Hvis mitt land skriker mot meg, og plogfurene grÄter med hverandre,
39 hvis jeg har spist dets grÞde uten vederlag eller tynte livsÄnden av dens eier,
40 da mÄ det vokse klunger i stedet for hvete, og ugress i stedet for bygg!» Jobs ord er slutt.
Kapittel 32
1 SĂ„ holdt disse tre mennene opp med Ă„ svare Job, fordi han var rettferdig i sine egne Ăžyne.
2 Da ble Elihus vrede opptent. Han var busitten Barakels sĂžnn, av Rams slekt. Hans vrede ble opptent mot Job fordi han regnet seg mer rettferdig enn Gud.
3 OgsÄ mot hans tre venner ble hans vrede opptent, for de hadde ikke funnet noe svar, og likevel fordÞmte de Job.
4 Siden de andre var eldre av dager enn ham, hadde Elihu ventet med Ă„ tale til Job.
5 Da Elihu innsÄ at disse tre mennene ikke hadde noe svar i sin munn, ble hans vrede opptent.
6 SÄ tok Elihu, busitten Barakels sÞnn, til orde og sa: «Jeg er ung av Är, og dere er i hÞy alder. Derfor holdt jeg meg fryktsom tilbake og vÄget ikke Ä bÊre fram min viten for dere.
7 Jeg sa: Det er de mange dager som mÄ tale, og de mange Är som skal gjÞre visdommen kjent.
8 Men det er den Änd som er i mennesket, Den Allmektiges Ände, som gir dem forstand.
9 De er ikke vise fordi de har levd lenge, de forstÄr heller ikke hva som er rett, fordi de er gamle.
10 Derfor sier jeg: Lytt til meg, ogsÄ jeg vil bÊre fram min viten.
11 Sannelig, jeg ventet pÄ deres ord, jeg lyttet til de grunnene dere fÞrte fram, mens dere lette etter hva dere skulle si.
12 Jeg hÞrte nÞye pÄ dere. Det var sannelig ikke én av dere som kunne tale Job til rette eller svare pÄ hans ord.
13 Ellers kunne dere si: Vi har funnet visdom! Gud skal vinne over ham, ikke noe menneske.
14 Han har ikke rettet sin tale mot meg, og jeg vil ikke svare ham med deres ord.
15 De er forferdet og kan ikke svare mer, all tale har forlatt dem.
16 Skal jeg bare vente, fordi de ikke har mer Ä si, fordi de bare stÄr der og ikke kan svare mer?
17 Nei, ogsÄ jeg vil svare for min del, ogsÄ jeg vil bÊre fram min viten.
18 For jeg er full av ord. Ă nden i mitt indre tvinger meg.
19 Se, mitt indre er som vin uten utlÞp, det holder pÄ Ä revne som nye skinnsekker.
20 Jeg mÄ tale, sÄ jeg kan fÄ puste ut. Jeg mÄ Äpne mine lepper og svare.
21 Jeg ber bare, la meg ikke ta parti for noen. Og la meg ikke smigre noe menneske,
22 for jeg vet ikke hvordan man smigrer. Da ville min Skaper snart ta meg bort.
Kapittel 33
1 Men jeg ber deg, Job, hÞr pÄ min tale, legg Þret til alle mine ord!
2 Se, nÄ Äpner jeg min munn, min tunge taler i min munn.
3 Det er mitt oppriktige hjerte som taler, mine lepper taler prĂžvet kunnskap.
4 Guds à nd har dannet meg, Den Allmektiges Ände gir meg liv.
5 Hvis du kan, sÄ svar meg! Still deg framfor mitt ansikt og gjÞr deg klar!
6 Se, jeg er lik deg framfor Gud nÄr jeg taler. OgsÄ jeg er formet av leire.
7 Sannelig, bli ikke skremt av frykt for meg, min byrde skal ikke tynge deg.
8 Sannelig, du har talt for mine Ăžrer, og jeg hĂžrte ordene som lĂžd slik:
9 «Jeg er ren, uten overtredelse, jeg er ren, det er ingen urett hos meg.
10 Likevel finner Han grunn til Ä stÄ meg imot, Han regner meg som sin fiende.
11 Han setter mine fÞtter i blokken, Han vokter pÄ alle mine stier.»
12 Men se, i dette kan du ikke rettferdiggjÞre deg. Jeg mÄ svare deg, for Gud er stÞrre enn mennesket.
13 Hvorfor gÄr du i rette med Ham? For Han avlegger jo ikke regnskap for noen av sine Ord.
14 For Gud taler bÄde pÄ den ene og den andre mÄten, uten at mennesket fÄr tak i det.
15 I en drÞm, i et syn om natten, nÄr dyp sÞvn faller over menneskene, mens de slumrer pÄ sitt leie,
16 da Äpner han menneskenes Þrer og beseg-ler rettledningen de fÄr,
17 sÄ Han kan vende mennesket bort fra sin gjerning og skjule stoltheten for mannen,
18 og holde hans sjel tilbake fra avgrunnen og hans liv fra Ä forgÄ ved spydet.
19 Mennesket blir ogsÄ tuktet med smerte pÄ sitt leie, ja, med stadig smerte i mange av sine bein.
20 Derfor avskyr han brÞd med hele sitt liv, og hans sjel avslÄr innbydende retter.
21 Hans kjÞtt spilles og blir borte fra hans Þyne, sÄ hans bein legges bare, de som ikke fÞr kunne ses.
22 Ja, hans sjel nĂŠrmer seg avgrunnen, og hans liv til dĂždens tjenere.
23 Hvis det finnes en budbÊrer for ham, en mellommann, én blant tusen, som kan vise mennesket Hans rette vei,
24 da mÄ Han vÊre nÄdig mot ham og si: «Fri ham fra Ä fare ned i avgrunnen. Jeg har funnet lÞsepenge.»
25 Da skal hans kjÞtt bli friskt som pÄ et barn, igjen skal han bli som i sin ungdoms dager.
26 Han skal be til Gud, og Han skal ha sitt velbehag i ham. Han skal se Hans ansikt med jubel, for Han gir mennesket hans rettferdighet tilbake.
27 NÄ vil han se pÄ andre mennesker og si: «Jeg har syndet og forvrengt det som var rett, men jeg fikk ikke gjengjeld for det.»
28 «Han frir min sjel fra Ä fare ned i avgrunnen, og mitt liv skal skue lyset.»
29 Se, det er Gud som lar alt dette skje, to ganger, ja, tre ganger for mennesket,
30 for Ä frelse hans sjel fra avgrunnen, sÄ han blir opplyst av de levendes lys.
31 Lytt, Job, hÞr pÄ meg! VÊr stille, nÄ er det jeg som skal tale.
32 Hvis du har ord Ä tale, sÄ svar meg. Tal, for jeg vil gjerne rettferdiggjÞre deg.
33 Hvis ikke, skal du hÞre pÄ meg. VÊr stille, sÄ skal jeg lÊre deg visdom.»
Kapittel 34
1 Elihu tok igjen til orde og sa:
2 «HÞr mine ord, dere vise! Lytt til meg, dere som har kunnskap.
3 For Þret prÞver jo ord slik ganen smaker pÄ maten.
4 La oss velge oss retten! La oss komme til erkjennelse av hva som er godt iblant oss.
5 For Job har sagt: «Jeg er rettferdig, men Gud har tatt bort min rett.
6 Skulle jeg lyve om min rett? Mitt sÄr er ulegelig, selv om jeg ikke er skyldig i noen overtredelse.»
7 Hvor er en mann som Job, som drikker spott som vann,
8 som gÄr i spann med ugjerningsmenn og vandrer sammen med ugudelige menn?
9 For han har sagt: «En mann har ikke noe gagn av Ä ha velbehag hos Gud.»
10 Derfor, hÞr pÄ meg, dere menn med forstandige hjerter. MÄ det vÊre langt fra Gud Ä gjÞre urett, fra Den Allmektige Ä gjÞre noen misgjerning.
11 For Han gjengjelder mennesket etter hans gjerning, og Han lar mannen finne lĂžnn ut fra hans ferd.
12 Sannelig, Gud gjĂžr aldri urett, Den Allmektige forvrenger ikke retten.
13 Hvem overga Ham tilsynet med jorden? Eller hvem satte Ham over hele verden?
14 Hvis Han retter sitt hjerte inn mot noen, hvis Han tar sin à nd og sin Ände tilbake,
15 da vil alt kjÞd utÄnde samtidig og mennesket vende tilbake til stÞv.
16 Men hvis du har forstand, sÄ hÞr pÄ dette, lytt til mine ord som lyder slik:
17 Kan vel en som hater retten, regjere? VÄger du Ä dÞmme Ham skyldig, Han som er Den Rettferdige og Den Mektige?
18 SÞmmer det seg Ä si til en konge: «Du er en lovbryter»? og til fornemme menn: «Dere er onde»?
19 Men Han tar ikke parti for fyrster, og Han tar ikke mer hensyn til de rike enn til de fattige. For de er alle et verk av Hans hender.
20 PÄ et Þyeblikk skal de dÞ, midt pÄ natten. Folket rystes og forgÄr. Den mektige rykkes bort uten at det er noen hÄnd.
21 For Hans Ăžyne er vendt mot mannens veier, og Han ser alle hans skritt.
22 Det finnes ikke noe mĂžrke og ingen dĂždsskygge der ugjerningsmenn kan skjule seg.
23 For Han trenger ikke gi akt pÄ mannen flere ganger, fÞr han mÄ komme fram for Gud i dommen.
24 Han knuser de mektige uten forhĂžr, og setter andre i deres sted.
25 For Han kjenner deres gjerninger. Han styrter dem om natten, og de blir knust.
26 Han slÄr dem som ugudelige et sted der andre ser pÄ.
27 For de har vendt seg bort fra Ham, og de ville ikke forstÄ noen av Hans veier.
28 Derfor kom de fattiges rop fram til Ham, og Han hĂžrer ropet fra de fornedrede.
29 NÄr Han skaper stillhet, hvem vÄger da Ä dÞmme skyldig? Skjuler Han sitt ansikt, hvem fÄr da skue Ham, enten det er et folkeslag eller et enkelt menneske?
30 Derfor mÄ ikke den ugudelige vÊre konge, sÄ det ikke blir lagt snarer for folket.
31 For har vel noen slik sagt til Gud: «Jeg har opphÞyd meg selv, jeg vil ikke gjÞre det onde mer.
32 LÊr meg det jeg ikke ser. Har jeg gjort urett, vil jeg ikke gjÞre det mer.»
33 Skulle Han gjengjelde deg slik du finner for godt, du som har ringeaktet h am? Du selv mÄ velge, ikke jeg. Derfor skal du tale om det du kjenner.
34 Menn med forstandige hjerter sier til meg, hver vis mann som hÞrer pÄ meg:
35 «Job taler uten kunnskap, hans ord mang-ler forstand.»
36 MĂ„ bare Job prĂžves ustanselig, for hans svar er som fra ugjerningsmenn.
37 For han legger overtredelse til sin synd. Han klapper i hendene blant oss, og lar det bli mange av sine ord mot Gud.»
Kapittel 35
1 Elihu tok igjen til orde og sa:
2 «Tror du det er rett nÄr du sier: «Min rettferdighet overgÄr Guds»?
3 For du sier: «Hva gagner det Deg? Hvilken fordel har jeg, framfor om jeg hadde syndet?»
4 Jeg vil svare bÄde deg og dine venner hos deg.
5 Sku opp mot himmelen og se, legg merke til skyene, de er hĂžyere enn deg.
6 Hvis du synder, hva kan du oppnÄ mot Ham med det? Eller hvis dine overtredelser blir mange, hva kan du gjÞre Ham med det?
7 Hvis du er rettferdig, hva kan du gi Ham? Eller hva er det Han fÄr fra din hÄnd?
8 Det er bare et menneske som du selv som rammes av din ugudelighet, og bare en menneskesĂžnn har gagn av din rettferdighet.
9 De roper under all undertrykkelsen. De skriker om hjelp pÄ grunn av de mektiges arm.
10 Men ingen sier: «Hvor er Gud, min Skaper, Han som lar lovsang lyde om natten,
11 Han som lÊrer oss mer enn vill-dyrene pÄ marken, og gjÞr oss visere enn -fuglene under himmelen?»
12 Der roper de, men Han svarer ikke, pÄ grunn av de ondes overmot.
13 Sannelig, Gud hÞrer ikke pÄ tomt snakk, Den Allmektige bryr Seg ikke om det.
14 OgsÄ nÄr du sier at du ikke ser Ham, stÄr retten for Hans ansikt, og du skal bare vente pÄ Ham.
15 Og nÄ, fordi Han ikke har straffet i sin vrede, og ikke gitt akt pÄ den store dÄrskapen,
16 sÄ har Job Äpnet sin munn til ingen nytte, uten erkjennelse bruker han sÄ mange ord.»
Kapittel 36
1 Elihu fortsatte og sa:
2 «VÊr tÄlmodig med meg litt til, sÄ skal jeg vise deg at det er enda mer Ä si pÄ Guds vegne.
3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra. Og jeg vil tilkjenne min Skaper rettferdighet.
4 For sannelig, jeg kommer ikke med falske ord. En som er fullkommen i kunnskap, er hos deg.
5 Se, Gud er mektig, men forkaster ingen. Han er mektig i forstandens kraft.
6 Han holder ikke livet oppe for den ugudelige, men lar de nedbÞyde fÄ sin rett.
7 Han tar ikke sine Þyne bort fra den rettferdige, men Han lar dem sitte pÄ tronen sammen med konger, og de er for evig hÞyt opphÞyet.
8 Hvis de er bundet med lenker, fanget i fornedrelsens bÄnd,
9 da vil Han vise dem deres gjerninger og deres overtredelser, at de handlet i overmot.
10 Han Äpner deres Þre for tilrettevisning og befaler dem Ä vende om fra misgjerning.
11 Hvis de lyder og tjener Ham, skal de fullende sine dager ved det gode og sine Är i herlig lykke.
12 Men dersom de ikke lyder, skal de forgÄ ved spydet, og de skal utÄnde uten kunnskap.
13 De som er ugudelige av hjertet, samler opp vrede. De roper ikke om hjelp nÄr Han binder dem.
14 Deres sjel dĂžr mens de er unge, deres liv avsluttes blant dem som driver tempel-utukt.
15 Han frir de fornedrede ut ved deres fornedrelse, og Äpner deres Þre ved trengselen.
16 OgsÄ deg vil Han lokke ut av trengselens gap, ut i et vidt rom, uten noe som trenger seg pÄ. Ditt bord skal dekkes fullt med fete retter.
17 Du er full av de ugudeliges dom, men bÄde dommen og retten skal gripe deg.
18 Men vokt deg under vreden, sÄ Han ikke fÞrer deg bort med ett slag. For selv en stor lÞsepenge kan ikke hjelpe deg unna.
19 Kan ditt skrik fri deg ut av trengselen, eller hele din mektige kraft?
20 Lengt bare ikke etter natten, da folk skal rykkes opp fra sitt sted.
21 Vokt deg, vend deg ikke til misgjerning! For det har du valgt framfor fornedrelsen.
22 Se, Gud er opphĂžyet i sin kraft. Hvem er lĂŠremester som Han?
23 Hvem har utpekt veien for Ham, eller hvem har sagt: «Du har gjort urett»?
24 Husk Ă„ opphĂžye Hans verk, det som menneskene har sunget om.
25 Alle mennesker har lagt merke til det. Hvert menneske skuer det pÄ lang avstand.
26 Se, Gud er opphÞyet, men vi forstÄr det ikke, tallet pÄ Hans Är kan aldri utforskes.
27 Han er Den som drar opp vanndrÄper, som former regnet til tÄke,
28 Den som lar skyene dryppe ned og lar det strĂžmme rikelig over mennesket.
29 Sannelig, er det noen som forstÄr hvordan skyene brer seg ut, eller hvordan tordenen braker under Hans hvelving?
30 Se, Han sprer sitt lys over den, Han dekker havets dyp.
31 For ved alt dette holder Han retten oppe for folkene, Han gir mat i overflod.
32 Han dekker hendene med lynglimt og befaler det Ä ramme mÄlet.
33 Hans torden bÊrer bud om det, og buskapen ogsÄ, om det som nÄ kommer.
Kapittel 37
1 Ja, dette fÄr mitt hjerte til Ä skjelve, som om det skal rive seg lÞs fra sitt sted.
2 HÞr nÞye pÄ tordendrÞnnet av Hans rÞst, bulderet som kommer fra Hans munn.
3 Under hele himmelen sender Han det ut, Hans lynglimt nÄr til jordens ender.
4 Etter dette brÞler rÞsten, Han tordner med sin mektige stemme, Han holder dem ikke igjen nÄr Hans rÞst hÞres.
5 Gud tordner underfullt med sin rÞst. Han gjÞr storverk, men vi forstÄr dem ikke.
6 For Han sier til snÞen: «Fall ned pÄ jorden!» Det samme sier Han bÄde til bygeregnet og til Hans sterke styrtregn.
7 PÄ hvert menneskes hÄnd setter Han et segl, sÄ alle mennesker kan kjenne Hans verk.
8 De ville dyr gÄr inn i sin hule og ligger i sitt hi.
9 Stormen kommer fra sitt kammer, og kraftig vind bringer kulde.
10 Ved Guds Ändepust kommer frosten, og de brede vannene fryser til.
11 Han tynger de tykke skyene med vÊte og fÄr skyer med lyn til Ä bre seg.
12 De driver omkring og kommer til og fra etter Hans ledelse, sÄ de kan gjÞre det Han befaler dem over hele den vide jord.
13 Om det er til tukt eller til gagn for Hans land eller for Ă„ vise miskunn, lar Han det komme.
14 Lytt til dette, Job! StÄ stille og se pÄ Guds underverk!
15 ForstÄr du hvordan Gud sender dem omkring og lar lyset fra sin sky strÄle fram?
16 ForstÄr du hvordan skyene holdes oppe, disse underfulle verk av Ham som er fullkommen i kunnskap,
17 du som fÄr varmet dine klÊr nÄr jorden roes ned ved sÞnnavinden?
18 Kunne du spenne ut himmelhvelvingen sammen med Ham, de som stÄr fast som speil av stÞpemetall?
19 LÊr oss hva vi skal si til Ham, for vi fÄr bare ikke fram noe pÄ grunn av mÞrket.
20 Skal det meldes Ham at jeg vil tale? Om et menneske taler, skal han sannelig fortĂŠres.
21 Selv nÄ kan ingen se pÄ lyset nÄr det skinner klart pÄ himmelen, nÄr vinden har blÄst over og klarnet den.
22 Fra nord kommer gullglansens skjĂŠr, med Gud hviler fryktinngytende prakt.
23 Den Allmektige, Ham kan vi ikke finne, opphĂžyet i kraft, retten og den store rettferdigheten krenker Han ikke.
24 Derfor fryktes Han av menneskene. Han gjÞr ikke forskjell pÄ noen som har et vist hjerte.»
Kapittel 38
1 Da svarte Herren Job ut fra stormen og sa:
2 «Hvem er dette som gjÞr Mitt rÄd dunkelt med ord uten kunnskap?
3 Bind nÄ opp om dine hofter som en mann! SÄ vil Jeg spÞrre deg, og du skal lÊre Meg.
4 Hvor var du da Jeg la grunnvollene for jorden? Forklar det, hvis du har kunnskap til Ä forstÄ.
5 Hvem fastsatte mÄlene for den? For du vet det jo. Eller hvem strakte mÄlesnoren ut over den?
6 Hvor er festet for soklene til den? Eller hvem la ned hjĂžrnesteinen for den,
7 mens morgenstjernene var sammen i jubel, og alle Guds sĂžnner ropte av fryd?
8 Eller hvem stengte havet inne bak sine dĂžrer, da det brĂžt fram og rant ut fra mors liv,
9 da Jeg gjorde skyene til kledning for det, og det dype mĂžrke til Ă„ svĂžpe seg i.
10 Jeg trakk Min skarpe grense for det og satte opp bom og dĂžrer.
11 Det var da Jeg sa: «SÄ langt kan du komme, men ikke lenger, og her mÄ dine stolte bÞlger legge seg.»
12 Har du noen gang, fra dine dager tok til, kalt morgenen fram og vist morgenrĂžden sitt sted,
13 sÄ den kunne gripe tak i jordens ender, og de ugudelige kunne ristes ut av den?
14 Den omformes da som leire under seglet og stÄr fram som en kledning.
15 De ugudelige blir fratatt sitt lys, og den lĂžftede arm blir brukket.
16 Har du nÄdd fram til havets kilder? Eller har du vandret omkring og sÞkt etter dypet?
17 Har dÞdens porter Äpnet seg for deg? Eller har du sett portene til dÞdens skygge?
18 Har du fattet jordens vidde? Fortell oss det, hvis du kjenner til alt dette.
19 Hvor er veien til lysets bolig? Og mĂžrket, hvor har det sitt sted,
20 sÄ du kan bringe det innenfor sine grenser, sÄ du kan kjenne stiene til huset der det hÞrer hjemme?
21 Du vet vel det, for du ble jo fÞdt den gang, for dine dagers tall er jo sÄ stort?
22 Har du vÊrt i snÞens forrÄdsrom eller sett haglets forrÄdsrom,
23 som Jeg har holdt igjen til trengselens tid, til dagen med slag og strid?
24 Hvilken vei tar lyset nÄr det brytes eller Þstavinden nÄr den sprer seg ut over jorden?
25 Hvem har Äpnet et leie for flommen eller en vei for lyn og torden,
26 sÄ det kommer regn utover landet der ingen mann finnes, over en Þrken uten et menneske,
27 for Ä mette den Þde Þrkenen med vann og fÄ spede gresstrÄ til Ä vokse opp?
28 Har regnet noen far? Eller hvem var far til duggdrÄpene?
29 Hvilket morsliv kommer isen fra? Og himmelens rim, hvem fĂždte det?
30 Vannet hardner som stein, og dypets overflate fryser til.
31 Kan du binde sammen Sjustjernens bÄnd eller lÞsne Orions lenker?
32 Kan du fĂžre Dyrekretsens stjernebilde fram i sin rette tid? Eller kan du lede Store BjĂžrn med sine unger?
33 Kjenner du himmelens lover? Kan du fastsette dens herredĂžmme over jorden?
34 Kan du lÞfte din rÞst til skyene, sÄ skyllregnet flommer over deg?
35 Kan du sende ut lyn, sÄ de farer av sted og sier til deg: «Her er vi»?
36 Hvem har lagt visdom i sinnet? Og hvem har gitt hjertet forstand?
37 Hvem kan telle skyene ved sin visdom? Eller hvem kan velte himmelens krukker
38 nÄr stÞvet er stivnet til klumper og jordklumpene henger sammen?
Kapittel 39
1 Kan du jage byttet for lĂžvinnen eller stille sulten til de unge lĂžvene
2 nÄr de kryper sammen i sine hi eller ligger i skjul i sine huler?
3 Hvem sÞrger for fÞde til ravnen nÄr ungene skriker til Gud og flakker omkring uten Ä finne mat?
4 Kjenner du tiden de ville fjellgeitene skal fÞde? Legger du merke til nÄr hjortene har veer?
5 Har du telt mÄnedene de gÄr drektige? Kjenner du tiden de fÞder?
6 De bĂžyer seg ned, de fĂžder sine unger, de forlĂžses fra sine smerter.
7 Deres unger er sterke, de vokser opp ute pÄ marken. De drar bort og vender ikke tilbake til dem.
8 Hvem sendte villeselet av sted i frihet? Hvem lÞste villeselets bÄnd?
9 Jeg ga det sitt hus pÄ Þrkensletten og lot det fÄ saltlandet til bolig,
10 det som ler av byens larm, som ikke hĂžrer driverens rop,
11 det sÞker sin beitemark i fjellene, det leter etter hvert grÞnt strÄ.
12 Er villoksen villig til Ă„ tjene deg? Vil den bli ved din krybbe natten over?
13 Kan du binde villoksen med rep sÄ den fÞlger plogfuren? Vil den harve dalene etter deg?
14 Kan du stole pÄ den fordi styrken hos den er sÄ stor? Eller kan du overlate ditt grovarbeid til den?
15 Er du trygg pÄ at den kommer tilbake med ditt korn og samler det pÄ din treskeplass?
16 Strutsen vifter lystig med vingene, men har ikke vinger og fjĂŠrdrakt som storken.
17 Derfor mÄ den forlate sine egg pÄ jorden, og varme dem i stÞvet.
18 Den glemmer at en fot kan knuse dem eller at et markens dyr kan trÄkke pÄ dem.
19 Den behandler sine unger hardt, som om det ikke var sine egne, uten bekymring for om dens strev er forgjeves.
20 For Gud har nektet den visdom og har ikke tildelt den forstand.
21 NÄr den retter seg opp i hÞyden, ler den av hesten og rytteren pÄ den.
22 Kan du gi hesten styrke? Kan du kle dens nakke med bĂžlgende man?
23 Kan du fÄ den til Ä springe som en gresshoppe? Den sprer skrekk nÄr den vrinsker stolt.
24 Nede i dalen skraper den i jorden og fryder seg i sin styrke. Den gÄr ikke ut i mÞte med en vÊpnet hÊr.
25 Den ler av frykten og lar seg ikke skremme. Den snur heller ikke for sverdet.
26 Det rasles med pilekoggeret mot den, det blinker i spyd og kastespyd.
27 Den legger avstander bak seg sÄ jorden skaker og rister. Den stanser heller ikke nÄr det gjaller i basunen.
28 Hver gang bukkehornet lyder, sier den: «Aha!» Den vÊrer striden pÄ lang avstand, brÞl fra befalingsmenn og skrik under slaget.
29 Er det pÄ grunn av din forstand at hauken svinger seg opp og spenner sine vinger ut mot sÞr?
30 Er det pÄ ditt ord Þrnen stiger opp og bygger sitt rede i det hÞye?
31 PÄ berget bor den, der holder den til, pÄ kanten av klippen og sin trygge tilflukt.
32 Derfra speider den etter mat. Den har Þyne som finner det pÄ lang avstand.
33 Ungene hos den slurper i seg blod, og hvor det er et Ätsel, der er den.»
34 Herren fortsatte Ă„ svare Job og sa:
35 «Skal den som fÞrer sak mot Den Allmektige, irettesette Ham? Den som gÄr i rette med Gud, mÄ selv svare pÄ dette.»
36 Da svarte Job Herren og sa:
37 «Se, jeg er altfor ringe. Hva skulle jeg svare Deg? Jeg legger hÄnden pÄ munnen.
38 En gang har jeg talt, men jeg kan ikke svare, ja to ganger, men jeg kan ikke gjÞre det en gang til.»
Kapittel 40
1 Da svarte Herren Job ut fra stormen og sa:
2 «Bind nÄ opp om dine hofter som en mann. SÄ vil Jeg spÞrre deg, og du skal lÊre Meg:
3 Vil du virkelig kjenne Min dom ugyldig? Vil du dĂžmme Meg skyldig for at du kan rettferdiggjĂžre deg selv?
4 Har du armstyrke som Gud? Kan du tordne med en rĂžst som Hans?
5 Da skal du pryde deg med majestet og prakt og kle deg i herlighet og ĂŠre.
6 La bare din vrede fÄ fritt lÞp! Se pÄ alle hovmodige og ydmyk dem!
7 Se pÄ alle hovmodige, og bÞy dem ned! Tramp ned de ugudelige pÄ deres sted!
8 Skjul dem i stÞvet alle sammen, bind for ansiktene pÄ dem der i det dype mÞrke!
9 Da skal ogsÄ Jeg vitne for deg at din egen hÞyre hÄnd kan frelse deg.
10 Se nÄ pÄ Behemot, som Jeg dannet sammen med deg. Den eter gress som en okse.
11 Se nÄ, hvilken kraft den har i hoftene, og styrken i bukmusklene.
12 Den strekker halen som en seder. Senene den har i lÄrene, knyttes stramt.
13 Knoklene er som bronserĂžr, og den har beinbygning som jernstenger.
14 Denne er den fÞrste pÄ Guds veier, bare Skaperen kan komme nÊr med sitt sverd.
15 Sannelig, fjellene bĂŠrer fĂžde for den, og alle markens dyr leker der.
16 Den hviler under lotusplantene, i ly av siv og sump.
17 Lotusplantene dekker den med sin skygge. PiletrĂŠrne ved bekken hegner om den.
18 Elven kan sannelig gÄ i strie strÞmmer, men den jages ikke opp. Den er trygg om enn Jordan skulle fosse inn i gapet pÄ den.
19 Er det noen som kan gripe den i Þynene eller spidde nesen pÄ den med snarer?
20 Kan du dra Leviatan opp med en krok eller senke tungen pÄ den med en line?
21 Kan du stikke et sivrÞr gjennom nesen pÄ den eller spidde kjeven med en krok?
22 Vil den be deg mange ganger om nÄde? Vil den tale mildt til deg?
23 Vil den slutte en pakt med deg, sÄ den blir din tjener for alltid?
24 Vil du leke med den som med en fugl, eller vil du holde den i bÄnd for dine smÄpiker?
25 Vil lagskamerater kjÞpslÄ om den? Vil de dele den ut blant kjÞpmennene?
26 Kan du spekke huden pÄ den med harpuner eller hodet med fiskespyd?
27 Legg bare hÄnden pÄ den! Du vil huske slaget, og aldri gjÞre det igjen.
28 For se, alt hÄp om noe av dette ville vÊre et bedrag. Vil en ikke falle sammen bare ved synet av den?
Kapittel 41
1 Ingen er sÄ dristig at han vÄger Ä tirre den opp. Hvem kan da sette seg opp imot Meg?
2 Hvem var fÞr Meg, sÄ Jeg skulle skylde ham noe? Alt under himmelen hÞrer jo Meg til.
3 Jeg vil ikke tie om lemmene den har, om dens mektige kraft og dens yndige skikkelse.
4 Hvem kan ta av den ytterhammen? Hvem kan nĂŠrme seg denne med sin doble tanngard?
5 Hvem kan Äpne dÞrene til ansiktet pÄ den? Det stÄr skrekk av dens tenner.
6 Stolt er raden av skjold, stramt lukket som med segl,
7 det ene sÄ tett inntil det andre at det ikke kan trenge luft inn mellom dem.
8 De er klemt fast sammen, de griper om hverandre og kan ikke skilles.
9 NÄr den nyser, blinker det i lys. Dens Þyne er som morgenrÞdens.
10 Brannfakler gÄr ut av munnen, gnister av ild fyker ut.
11 RĂžyk kommer opp fra neseborene, som fra en kokende gryte over brennende siv.
12 Den har en pust som fÄr kull til Ä blusse opp, og en flamme stÄr ut av gapet pÄ den.
13 Styrke bor i dens nakke, og frykten skvetter foran ansiktet pÄ den.
14 Foldene i kjÞttet pÄ den er klemt sammen, de er som stÞpt og ikke til Ä rokke.
15 Den har et hjerte hardt som stein, ja sÄ hardt som den nederste kvernsteinen.
16 NÄr den hever seg, er selv de mektige redde. NÄr den knuser, mister de fatningen.
17 Om sverdet skulle ramme den, fÄr det ikke utrettet noe. Det kan heller ikke spydet, kastepilen eller lansen.
18 Jern akter den for strÄ og bronse som rÄttent tre.
19 Pilen fra buen kan ikke jage den pÄ flukt. Stein fra slyngen blir som halm for den.
20 Som halm regnes ogsÄ slagklubber. Den ler av susende kastespyd.
21 PÄ undersiden er den som skarpe potte-skÄr. Den setter tydelige merker i gjÞrmen.
22 Den fÄr dypet til Ä koke som en gryte, den gjÞr havet lik en kjele der salven skummer.
23 Det stÄr en skinnende sti etter den, en kunne tro dypet hadde hvitt hÄr.
24 Dens like finnes ikke pÄ jorden, formet uten frykt som den er.
25 Alt som er hÞyt, ser den, den er jo konge over alle stolte skapninger.»
Kapittel 42
1 Da svarte Job Herren og sa:
2 «Jeg erkjenner at Du kan alt, og Du kan ikke hindres i Ä utfÞre hvilken plan det enn mÄtte vÊre.
3 «Hvem er denne som skjuler Mitt rÄd ved mangel pÄ kunnskap?» Derfor var det jeg talte om det jeg ikke forsto, det som var for underfullt for meg, det jeg ikke hadde kunnskap om.
4 Men jeg ber Deg, lytt, og la meg fÄ tale! «Jeg skal spÞrre Deg, og Du skal lÊre meg.»
5 Bare hva ryktet meldte hadde jeg hÞrt om Deg, men nÄ skuer mitt Þye Deg.
6 Derfor lar jeg alt fare og angrer i stÞv og aske.»
7 Da skjedde det: Da Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til temanitten Elifas: «Min vrede er opptent mot deg og de to vennene dine, for dere har ikke talt rett om Meg, slik Min tjener Job har.
8 Derfor skal dere nÄ ta dere sju okser og sju vÊrer, gÄ til Min tjener Job og bÊre fram brennoffer for dere selv. Min tjener Job skal gÄ i forbÞnn for dere. Sannelig, ham vil Jeg ha behag i, sÄ Jeg ikke skal gjÞre med dere etter dÄrskapen deres. For dere har ikke talt rett om Meg, slik Min tjener Job har.»
9 Temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og naâamanitten Sofar gikk sĂ„ av sted og gjorde som Herren hadde talt til dem. Og Herren hadde behag i Job.
10 Etter at han hadde gÄtt i forbÞnn for sine venner, ga Herren Job tilbake det Han hadde tapt. Sannelig, Herren ga Job dobbelt sÄ mye som han hadde hatt fÞr.
11 Alle hans brÞdre kom til ham, og alle hans sÞstre og alle de han hadde kjent fÞr, og de Ät brÞdet med ham i hans hus. De viste ham medynk og trÞstet ham for alt det onde som Herren hadde latt komme over ham. Hver av dem ga ham et stykke sÞlv og en ring av gull.
12 Herren velsignet Jobs siste dager mer enn i begynnelsen. Det ble gitt ham fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper.
13 Det ble ogsÄ gitt ham sju sÞnner og tre dÞtre.
14 Den fĂžrste kalte han med navnet Jemima, den andre med navnet Kesia og den tredje med navnet Keren-Happuk.
15 Det fantes ikke sÄ vakre kvinner som dÞtrene til Job i hele landet. Og deres far ga dem arv sammen med deres brÞdre.
16 Etter dette levde Job i hundre og fÞrti Är. Han fikk se sine barn og barnebarn i fire slektsledd.
17 SĂ„ dĂžde Job, gammel og mett av dager.