Bibelen Guds Ord

Andre Mosebok

Kapittel 1

1 Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypt – hver mann og hans hus kom sammen med Jakob:

2 Ruben, Simeon, Levi og Juda,

3 Jissakar, Sebulon og Benjamin,

4 Dan, Naftali, Gad og Asjer.

5 Alle sjeler som stammet fra Jakobs liv, var i alt sytti sjeler, for Josef var allerede i Egypt.

6 Josef døde. Det gjorde også alle brødrene hans og hele det slektsleddet.

7 Men Israels barn var fruktbare og ble til en stor mengde. De ble mange og over all måte tallrike. Landet ble fylt opp av dem.

8 Nå steg det fram en ny konge over Egypt, en konge som ikke kjente Josef.

9 Han sa til folket sitt: «Se, Israels barns folk er større og mektigere enn oss.

10 Kom, la oss gå viselig fram mot dem, så de ikke skal bli enda flere. For om det skulle skje at det brøt ut krig, kunne de slå seg sammen med fiendene våre, kjempe imot oss og dra opp fra landet.»

11 Derfor satte de slavevoktere over dem for å undertrykke dem med tunge byrder. De bygde opplagsbyer for farao: Pitom og Ramses.

12 Men jo mer de undertrykte dem, desto flere ble de og bredte seg utover. Og de hadde angst for Israels barn.

13 Derfor la egypterne hardt slavearbeid på Israels barn.

14 De gjorde livet surt for dem med tungt slavearbeid, med leire, med murstein og med all slags slavearbeid på markene. Alt slavearbeidet de tvang dem til å gjøre, var hardt.

15 Da talte kongen i Egypt til hebreernes jordmødre. Den ene hadde navnet Sjifra, og den andre hadde navnet Pua.

16 Han sa til dem: «Når dere forløser hebreerkvinnene, skal dere se etter i fødestolene. Hvis det er en sønn, skal dere drepe ham. Men hvis det er en datter, skal dere la henne leve.»

17 Men jordmødrene fryktet Gud, og de gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem. De lot guttebarna leve.

18 Så kalte kongen i Egypt jordmødrene til seg og sa til dem: «Hvorfor har dere gjort dette og latt guttebarna leve?»

19 Jordmødrene sa til farao: «Fordi de hebraiske kvinnene ikke er som de egyptiske kvinnene. For de er livskraftige, og de føder før jordmødrene kommer til dem.»

20 Derfor lot Gud det gå godt for jordmødrene, og folket ble større og ble enda mektigere.

21 Fordi jordmødrene fryktet Gud, skjedde det at Han sørget for deres hus.

22 Så bød farao hele folket og sa: «Hver sønn som blir født, skal dere kaste i elven, men hver datter skal dere la leve.»

Kapittel 2

1 En mann av Levis hus hadde gått og tatt en Levis datter til ekte.

2 Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at han var et vakkert barn, gjemte hun ham i tre måneder.

3 Men da hun ikke lenger kunne gjemme ham, skaffet hun en kurv av papyrus til ham, dekket den med jordbek og tjære, la barnet i den og satte den mellom sivet ved elvebredden.

4 Hans søster sto et stykke unna, så hun skulle få kjennskap til hva som skjedde med ham.

5 Da kom faraos datter ned for å bade i elven. Tjenestepikene hennes gikk langs elvebredden. Da hun fikk se kurven mellom sivet, sendte hun sin slavekvinne for å hente den.

6 Da hun åpnet den, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som gråt. Hun fikk medynk med ham og sa: «Dette er et av barna til hebreerne.»

7 Da sa hans søster til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en amme til deg fra de hebraiske kvinnene, så hun kan amme barnet for deg?»

8 Faraos datter sa til henne: «Gå!» Så gikk den unge piken og hentet barnets mor.

9 Så sa faraos datter til henne: «Ta med deg dette barnet og gi ham die for meg, og jeg skal gi deg lønn.» Så tok kvinnen barnet og ammet ham.

10 Barnet vokste opp, og hun førte ham til faraos datter, og han ble hennes sønn. Hun kalte ham med navnet Moses og sa: «For jeg har dratt ham opp av vannet.» Moses flykter til Midjan

11 Det skjedde i de dager, etter at Moses var blitt voksen, at han gikk ut til sine brødre og så tvangsarbeidet deres. Han så en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre.

12 Da snudde han seg til begge sider, og siden han ikke fikk øye på noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.

13 Da han kom tilbake dagen etter, se, da var det slagsmål mellom to hebreere. Han sa da til den som hadde gjort urett: «Hvorfor slår du din neste?»

14 Da sa han: «Hvem har satt deg til fyrste og dommer over oss? Har du tenkt å drepe meg på samme måten som du drepte egypteren?» Da ble Moses redd og sa: «Sannelig, dette er blitt kjent!»

15 Da farao fikk høre om det som hadde hendt, prøvde han å få drept Moses. Men Moses flyktet fra farao og slo seg ned i landet Midjan. Der satte han seg ned ved en brønn.

16 Presten i Midjan hadde sju døtre. De kom for å øse opp vann, og de fylte trauene for å gi sin fars småfe å drikke.

17 Da kom gjeterne og drev dem bort. Men Moses sto opp og hjalp dem og lot småfeet få drikke.

18 Da de kom til sin far Re‘uel, sa han: «Hvorfor kommer dere så snart i dag?»

19 De sa: «En egypter fridde oss fra gjeternes hånd. Han øste også opp nok vann til oss, og han ga småfeet å drikke.»

20 Da sa han til sine døtre: «Hvor er han? Hvorfor har dere latt mannen bli igjen alene? Hent ham hit, så han kan få mat å spise.»

21 Moses samtykket i å bo hos mannen, og han ga sin datter Sippora til Moses.

22 Hun fødte en sønn. Han kalte ham med navnet Gersjom, for han sa: «Jeg er blitt utlending i et fremmed land.»

23 Så gikk det mange dager, og imens døde kongen i Egypt. Da sukket Israels barn under slaveriet, og de ropte. Nødropet deres under slaveriet nådde opp til Gud.

24 Da hørte Gud deres sukk, og Gud husket sin pakt med Abraham, med Isak og med Jakob.

25 Gud så til Israels barn, og Gud hadde omsorg for dem.

Kapittel 3

1 Moses gjette småfeet til sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Han førte småfeet til den andre siden av ørkenen og kom til Horeb, Guds fjell.

2 Herrens Engel viste seg for ham i en flammende ild midt ut fra en tornebusk. Han så, og se, tornebusken brant med ild, men tornebusken brant ikke opp.

3 Da sa Moses: «Jeg vil nå gå bort dit og se på dette mektige synet, hvorfor tornebusken ikke brenner opp.»

4 Da Herren så at han gikk bort for å se, kalte Gud på ham midt ut fra tornebusken og sa: «Moses, Moses!» Han sa: «Her er jeg.»

5 Da sa Han: «Kom ikke nær dette stedet! Ta sandalene av føttene dine, for stedet du står på, er hellig grunn.»

6 Han sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han fryktet å skue mot Gud.

7 Herren sa: «Jeg har sannelig sett hvordan Mitt folk fornedres i Egypt. Klageropet deres over slavedriverne har Jeg hørt, for Jeg kjenner lidelsene deres.

8 Derfor er Jeg kommet ned for å fri dem ut fra egypternes hånd, og for å føre dem opp fra det landet og inn i et godt og vidstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, til området til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

9 Og se nå, derfor er klageropet fra Israels barn kommet til Meg, og Jeg har også sett hvordan egypterne undertrykker dem.

10 Derfor, kom nå, så skal Jeg sende deg til farao, så du kan føre Mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.»

11 Men Moses sa til Gud: «Hvem er jeg, så jeg skulle gå til farao, og så jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt?»

12 Da sa Han: «Jeg skal være med deg, og dette skal være et tegn på at Jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet.»

13 Da sa Moses til Gud: «Se, når jeg kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de sier til meg: Hva er Hans navn? Hva skal jeg da si til dem?»

14 Gud sa til Moses: « JEG ER DEN JEG ER. » Og Han sa: «Dette skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.»

15 Gud sa også til Moses: «Dette skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er Mitt navn til evig tid, og slekt etter slekt skal kalle Meg ved dette navnet.

16 Gå og samle Israels eldste og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, viste seg for meg og sa: Jeg har sannelig sett til dere og sett hva som blir gjort mot dere i Egypt.

17 Jeg har sagt at Jeg vil føre dere opp fra fornedrelsen i Egypt, til kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning.

18 Da skal de høre på din røst, og du skal gå inn, du og Israels eldste, til kongen i Egypt. Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. Nå ber vi om at du vil la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen, så vi kan ofre til Herren vår Gud.

19 Men Jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere dra, nei, ikke engang ved en mektig hånd.

20 Derfor vil Jeg rekke ut Min hånd og slå Egypt med alle Mine underfulle gjerninger som Jeg skal gjøre i dets midte. Etter det skal han la dere dra.

21 Jeg skal la dette folket finne nåde i egypternes øyne. Det skal skje når dere drar, at dere ikke skal dra tomhendt.

22 Men alle kvinnene skal be naboen sin som bor ved huset hennes, om noe av sølv, noe av gull og klær. Dem skal dere kle på sønnene og døtrene deres. På den måten skal dere plyndre egypterne.»

Kapittel 4

1 Da svarte Moses og sa: «Tenk om de ikke vil tro på meg eller høre på min røst, men sier: Herren har ikke vist seg for deg.»

2 Da sa Herren til ham: «Hva er det du har i hånden?» Han sa: «En stav.»

3 Han sa: «Kast den på bakken!» Så kastet han den på bakken, og den ble til en slange, og Moses flyktet for den.

4 Da sa Herren til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Han rakte ut hånden og holdt den fast i halen, og den ble til en stav i hånden hans.

5 «Dette skjer for at de skal tro at Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud har vist seg for deg.»

6 Herren talte til ham igjen og sa: «Stikk nå hånden din inn på brystet!» Han stakk hånden inn på brystet. Da han tok den ut, se, da var hånden hans spedalsk, som snø.

7 Han sa: «Stikk hånden inn på brystet igjen!» Så stakk han hånden inn på brystet igjen, og se, den ble igjen like frisk som resten av hans kropp.

8 «Det skal bli slik at hvis de ikke tror på deg, eller ikke vil ta hensyn til budskapet i det første tegnet, så skal de tro budskapet i det andre tegnet.

9 Det skal bli slik at om de ikke engang vil tro på disse tegnene, eller høre på din røst, da skal du ta vann fra elven og helle det ut på tørt land. Vannet du tar fra elven, skal bli til blod på tørt land.»

10 Da sa Moses til Herren: «Å, min Herre, jeg er ikke en ordets mann, verken i går, dagen før eller etter at Du talte til Din tjener, men jeg er treg med munnen og treg med tungen.»

11 Da sa Herren til ham: «Hvem ga mennesket munn? Eller hvem gjør stum, døv, seende eller blind? Er det ikke Jeg, Herren?

12 Gå nå, og Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal tale.»

13 Men han sa: «Å, min Herre, send bud ved hvem som helst du ellers vil.»

14 Da ble Herrens vrede opptent mot Moses, og Han sa: «Er ikke levitten Aron din bror? Jeg vet at han er vel-talende. Og se, han har også gått ut for å møte deg. Når han ser deg, blir han glad i sitt hjerte.

15 Du skal tale til ham og legge ordene i munnen hans. Jeg skal være med din munn og med hans munn, og Jeg skal lære deg hva du skal gjøre.

16 Så skal han tale for deg til folket. Han skal selv være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham.

17 Denne staven skal du ta i hånden, og med den skal du gjøre tegnene.»

18 Så gikk Moses og vendte tilbake til sin svigerfar Jetro, og han sa til ham: «Jeg ber deg, la meg få gå og vende tilbake til mine brødre som er i Egypt, og se om de fortsatt er i live.» Jetro sa til Moses: «Gå i fred!»

19 Herren sa til Moses i Midjan: «Gå, vend tilbake til Egypt. For alle de som sto deg etter livet, er døde.»

20 Da tok Moses sin kone og sine sønner og satte dem opp på et esel, og så vendte han tilbake til landet Egypt. Moses tok Guds stav i hånden.

21 Herren sa til Moses: «Når du drar tilbake til Egypt, gi da akt på alle undrene Jeg har overgitt i din hånd, så du gjør dem framfor faraos ansikt. Men Jeg skal forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare.

22 Da skal du si til farao: Så sier Herren: Israel er Min førstefødte sønn.

23 Derfor sier Jeg til deg: La Min sønn fare, så han kan tilbe Meg. Men hvis du nekter å la ham fare, se, da skal Jeg slå din førstefødte sønn i hjel.»

24 Det skjedde da de var på veien, ved leirplassen, at Herren møtte ham og sto ham etter livet.

25 Da tok Sippora en skarp stein, skar forhuden av sin sønn og kastet den på føttene til Moses. Så sa hun: «Du er virkelig en blodbrudgom for meg!»

26 Så gikk Han bort fra ham. Da sa hun: «En blodbrudgom!» Det var på grunn av omskjærelsen.

27 Herren sa til Aron: «Gå ut i ørkenen, så du kan møte Moses.» Da gikk han og møtte ham ved Guds fjell, og han kysset ham.

28 Så fortalte Moses Aron alle ordene fra Herren, Han som hadde sendt ham, og om alle tegnene Han hadde befalt ham å gjøre.

29 Så gikk Moses og Aron av sted og samlet alle de eldste blant Israels barn.

30 Aron talte alle ordene som Herren hadde talt til Moses. Så gjorde han tegnene for folkets øyne.

31 Folket trodde. Da de hadde hørt at Herren hadde sett til Israels barn, og at Han hadde sett hvordan de ble fornedret, bøyde de seg og tilba.

Kapittel 5

1 Etterpå gikk Moses og Aron og sa til farao: «Så sier Herren, Israels Gud: La Mitt folk fare, så de kan holde pilegrimshøytid for Meg i ørkenen.»

2 Farao sa: «Hvem er Herren, at jeg skulle lyde Hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare.»

3 Da sa de: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så Han ikke kommer over oss med pest eller med sverd.»

4 Da sa kongen i Egypt til dem: «Moses og Aron, hvorfor tar dere folket bort fra arbeidet deres? Gå tilbake til tvangs-arbeidet!»

5 Farao sa: «Se, folket i landet er nå blitt mange, og dere lar dem hvile fra tvangsarbeidet.»

6 Samme dag påla farao slavevokterne og oppsynsmennene for folket, og sa:

7 «Dere skal ikke lenger gi folket halm til å lage murstein av, slik som før. La dem selv gå og sanke halm!

8 Dere skal kreve det samme antall murstein av dem som de lagde før. Dere skal ikke slå av på det. For de er late. Derfor roper de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud!

9 Gjør bare slavearbeidet tyngre for mennene, så de kan streve med det og ikke høre på løgnaktige ord.»

10 Slavevokterne og oppsynsmennene for folket gikk ut og talte til dem og sa: «Så sier farao: Jeg vil ikke gi dere halm.

11 Gå selv og skaff dere halm, der dere kan finne den. Men det blir ikke slått av noe som helst på slavearbeidet deres.»

12 Så ble folket spredt over hele landet Egypt for å sanke enkle halmstrå til halm.

13 Slavevokterne tvang dem til å skyn-de seg og sa: «Fullfør arbeidet deres, like mye hver dag som da dere hadde halm.»

14 Også oppsynsmennene over Israels barn, som faraos slavevoktere hadde satt over dem, ble slått. De ble spurt: «Hvorfor har dere verken i går eller i dag oppfylt pålegget om å lage nok murstein, slik som før?»

15 Da kom oppsynsmennene for Israels barn og ropte til farao og sa: «Hvorfor gjør du dette mot slavene dine?

16 Slavene dine får ikke halm, og de sier til oss: Lag murstein! Og se, slavene dine blir slått, men skylden ligger hos ditt eget folk.»

17 Men han sa: «Dere er late, late! Derfor sier dere: La oss gå og ofre til Herren!

18 Derfor skal dere nå gå og gjøre slavearbeidet. Halm skal dere ikke få, men dere skal lage like mye murstein.»

19 Oppsynsmennene for Israels barn innså at de var i nød da det ble sagt: «Dere skal ikke slå av på antallet mur-stein som kreves hver dag.»

20 Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron, som sto der og ventet på dem.

21 De sa til dem: «La Herren se til dere og dømme, for dere har gjort oss til en ond stank for farao og tjenerne hans, så de har tatt sverdet i hånden for å drepe oss.»

22 Så vendte Moses seg igjen til Herren og sa: «Herre, hvorfor har Du ført noe så ondt over dette folket? Hvorfor har Du sendt meg?

23 For helt fra jeg kom til farao for å tale i Ditt navn, har han bare ført ondt over dette folket. Og Du har slett ikke fridd folket Ditt ut.»

Kapittel 6

1 Da sa Herren til Moses: «Nå skal du se hva Jeg skal gjøre med farao. For ved en mektig hånd skal han la dem fare, og ved en mektig hånd skal han drive dem ut av landet sitt.»

2 Gud talte til Moses og sa til ham: «Jeg er Herren.

3 Jeg viste Meg for Abraham, for Isak og for Jakob, som Gud Den Allmektige, men ved Mitt navn Herren gjorde Jeg Meg ikke kjent for dem.

4 Jeg har også opprettet Min pakt med dem, for å gi dem Kanaans land, landet der de vandret og levde som utlendinger.

5 Jeg har også hørt sukket fra Israels barn, de som egypterne holder som slaver. Og Jeg har husket Min pakt.

6 Derfor skal du si til Israels barn: Jeg er Herren. Jeg skal føre dere ut fra tvangs-arbeidet under egypterne. Jeg skal fri dere ut fra slaveriet, og Jeg skal forløse dere med utrakt arm og ved store straffedommer.

7 Jeg tar dere til Mitt eget folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som fører dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne.

8 Jeg skal føre dere til det landet Jeg sverget at Jeg skulle gi til Abraham, Isak og Jakob. Og Jeg skal gi det til dere som deres egen eiendom. Jeg er Herren.»

9 Så talte Moses dette til Israels barn. Men de hørte ikke på Moses, fordi de hadde en utålmodig ånd, og på grunn av det harde slaveriet.

10 Herren talte til Moses og sa:

11 «Gå inn og si til farao, kongen i Egypt, at han skal la Israels barn fare ut fra landet hans.»

12 Moses talte til Herren og sa: «Se, Israels barn har ikke hørt på meg. Hvordan skal da farao høre på meg, jeg som har uomskårne lepper?»

13 Da talte Herren til Moses og Aron og ga dem en befaling til Israels barn og farao, kongen i Egypt, om å føre Israels barn ut av landet Egypt.

14 Dette er overhodene for deres fedres hus: Sønnene til Ruben, Israels første-fødte, var Hanok, Pallu, Hesron og Karmi. Dette er Rubens slekter.

15 Simeons sønner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne. Dette er Simeons slekter.

16 Dette er navnene på Levis sønner, etter sin avstamning: Gersjon, Kehat og Merari. Levis levealder ble hundre og trettisju år.

17 Gersjons sønner var Libni og Sjimi, etter sine slekter.

18 Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehats levealder ble hundre og trettitre år.

19 Meraris sønner var Makli og Musji. Dette er Levis slekter etter sin avstamning.

20 Amram tok Jokebed, sin fars søster, til kone. Hun fødte ham Aron og Moses. Amrams levealder var hundre og trettisju år.

21 Jishars sønner var Korah, Nefeg og Sikri.

22 Ussiels sønner var Misjael, Elsafan og Sitri.

23 Aron tok Elisjeba, datter av Amminadab og søster av Naksjon, til kone. Hun fødte ham Nadab, Abihu, Elasar og Itamar.

24 Korahs sønner var Assir, Elkana og Abiasaf. Dette er korahittenes slekter.

25 Elasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til kone, og hun fødte ham Pinhas. Dette er overhodene for fedrenes hus blant levittene, etter sine slekter.

26 Dette er Aron og Moses som Herren talte til og sa: «Før Israels barn ut av landet Egypt, hver hæravdeling for seg.»

27 Dette er de som talte til farao, kongen i Egypt, om å føre Israels barn ut fra Egypt, Moses og Aron.

28 Det skjedde på den dagen da Herren talte til Moses i landet Egypt,

29 at Herren talte til Moses og sa: «Jeg er Herren. Tal til farao, kongen i Egypt, alt det Jeg sier til deg.»

30 Men Moses sa framfor Herren: «Se, jeg har uomskårne lepper, hvordan skal da farao høre på meg?»

Kapittel 7

1 Så sa Herren til Moses: «Se, Jeg har gjort deg som Gud for farao, og din bror Aron skal være din profet.

2 Du skal tale alt det Jeg befaler deg. Din bror Aron skal si til farao at han skal sende Israels barn ut fra landet sitt.

3 Jeg skal forherde faraos hjerte og la det bli mange av Mine tegn og Mine under i landet Egypt.

4 Men farao skal ikke høre på deg, og Jeg skal legge Min hånd på Egypt og føre Mine hærer og Mitt folk, Israels barn, ut av landet Egypt ved store straffedommer.

5 Egypterne skal kjenne at Jeg er Herren, når Jeg rekker Min hånd ut over Egypt og fører Israels barn ut fra deres midte.»

6 Da gjorde Moses og Aron dette. Som Herren hadde befalt dem, slik gjorde de.

7 Moses var åtti år gammel, og Aron åtti-tre år gammel da de talte til farao.

8 Da talte Herren til Moses og Aron, og sa:

9 «Når farao taler til dere og sier: Vis meg et av undrene deres, da skal du si til Aron: Ta staven din og kast den foran faraos ansikt, så skal den bli til en slange.»

10 Så gikk Moses og Aron inn til farao, og de gjorde dette, slik som Herren hadde befalt. Aron kastet staven sin foran faraos ansikt og foran tjenerne hans, og den ble til en slange.

11 Da kalte også farao til seg vismennene og trollmennene. Så gjorde spåmennene i Egypt det samme med sine hemmelige kunster.

12 For hver av dem kastet ned staven sin, og de ble til slanger. Men staven til Aron slukte stavene deres.

13 Men faraos hjerte ble forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.

14 Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er forherdet. Han nekter å la Mitt folk fare.

15 Gå til farao i morgen tidlig, se, når han går ut til vannet. Der skal du stå ved elvebredden for å møte ham. Staven som ble til en slange, skal du ta i hånden.

16 Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for å si: La Mitt folk fare, for at de kan tilbe Meg i ørkenen. Men se, inntil nå har du ikke villet høre.

17 Så sier Herren: På dette skal du kjenne at Jeg er Herren: Se, Jeg skal slå på vannet i elven med staven Jeg har i hånden, og det skal bli til blod.

18 Fiskene i elven skal dø. Elven skal stinke, og egypterne skal ikke orke å drikke av vannet i elven.»

19 Så talte Herren til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hånden din ut over vannet i Egypt, over elvene, kanalene, dammene og over alle vannmagasinene deres, så de blir til blod. Det skal være blod over hele landet Egypt, både i trekar og i steinkar.»

20 Moses og Aron gjorde dette, slik som Herren hadde befalt. Så løftet han staven og slo på vannet i elven, like for øynene på farao og tjenerne hans. Alt vannet i elven ble til blod.

21 Fiskene i elven døde. Elven stinket, og egypterne kunne ikke drikke vannet i elven. Slik ble det blod over hele landet Egypt.

22 Da gjorde spåmennene i Egypt det samme med sine hemmelige kunster. Men faraos hjerte ble forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.

23 Farao bare snudde seg og gikk inn i huset sitt. For heller ikke dette tok han til hjertet.

24 Så gravde alle egypterne omkring elven etter drikkevann, for de kunne ikke drikke vannet i elven.

25 Det gikk sju dager etter at Herren hadde slått elven.

Kapittel 8

1 Herren talte til Moses: «Gå inn til farao og si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.

2 Men hvis du nekter å la dem fare, se, da skal Jeg slå hele landområdet ditt med frosker.

3 Da skal det vrimle av frosker i elven, og de skal krype opp og komme inn i huset ditt, i soverommet ditt, i sengen din, i huset til tjenerne dine, inn blant folket ditt, i bakerovnene og deigtrauene deres.

4 Froskene skal komme opp til deg, folket ditt og alle tjenerne dine.»

5 Så talte Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut hånden og staven din over elvene, kanalene og dammene, og la froskene komme opp over landet Egypt!»

6 Så rakte Aron hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket landet Egypt.

7 Spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og førte frosker opp over landet Egypt.

8 Da kalte farao på Moses og Aron, og sa: «Bønnfall Herren om at Han må ta froskene bort fra meg og mitt folk! Da skal jeg la folket fare, så de kan ofre til Herren.»

9 Moses sa til farao: «Du skal få æren av å si når jeg skal gå i forbønn for deg, tjenerne og folket ditt, så froskene blir fordrevet fra dere og husene deres, og bare er igjen i elven.»

10 Da sa han: «I morgen.» Moses sa: «La det bli som du har sagt, så du kan kjenne at det ikke finnes noen som Herren vår Gud.

11 Froskene skal bli borte fra deg, fra husene dine, tjenerne dine og folket ditt. De skal bare bli igjen i elven.»

12 Så gikk Moses og Aron ut fra farao. Moses ropte til Herren om froskene som Han hadde sendt mot farao.

13 Da gjorde Herren etter Moses’ ord. Froskene døde i husene, på gårdsplassene og på jordene.

14 De dynget dem opp i haug på haug, og landet stinket.

15 Men da farao så at utfrielsen kom, forherdet han sitt hjerte og hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.

16 Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå på støvet på jorden, så det blir til mygg over hele landet Egypt.»

17 Dette gjorde de; Aron rakte hånden og staven ut og slo på støvet på jorden. Da kom det mygg både på mennesker og dyr. Alt støvet i landet ble til mygg over hele landet Egypt.

18 Spåmennene arbeidet med sine hemmelige kunster for å få fram mygg, men de klarte det ikke. Det var mygg både på mennesker og dyr.

19 Da sa spåmennene til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte var fortsatt forherdet, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.

20 Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg foran faraos ansikt idet han går ut til vannet. Så skal du si til ham: Så sier Herren: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.

21 Hvis du ikke lar Mitt folk fare, se, da skal Jeg sende fluesvermer over deg og tjenerne dine, over folket ditt og husene deres. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, også jorden de står på.

22 På den dagen skal Jeg skille ut landet Gosen, der Mitt folk holder til, så det ikke vil være noen fluesverm der. Det skjer for at du skal kjenne at Jeg er Herren i landets midte.

23 Jeg gjør forskjell på Mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.»

24 Herren gjorde dette. Tykke fluesvermer kom inn i faraos hus, i huset til tjenerne hans og inn over hele landet Egypt. Landet ble ødelagt av fluesvermene.

25 Da kalte farao på Moses og Aron, og sa: «Gå og ofre til deres Gud her i landet!»

26 Men Moses sa: «Det vil ikke være rett å gjøre det, for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en styggedom for egypterne. Hvis vi for egypternes øyne ofrer det som er en styggedom for dem, ville de ikke da steine oss?

27 Vi vil dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik Han sier til oss.»

28 Da sa farao: «Jeg skal la dere fare, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere får ikke dra så langt av sted. Gå i forbønn for meg!»

29 Da sa Moses: «Se, jeg går bort fra deg, og jeg skal bønnfalle Herren for deg om at fluesvermene skal bli borte fra farao, tjenerne og folket hans i morgen. Farao må bare ikke holde oss for narr flere ganger, så han ikke lar folket fare for å ofre til Herren.»

30 Så gikk Moses ut fra farao og bønnfalt Herren.

31 Herren gjorde som Moses sa. Han lot fluesvermene bli borte fra farao, tjenerne og folket hans. Ikke én ble igjen.

32 Men farao forherdet sitt hjerte også denne gangen, og han ville ikke la folket fare.

Kapittel 9

1 Så sa Herren til Moses: «Gå inn til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.

2 For hvis du nekter å la dem fare, og holder dem igjen,

3 se, da skal Herrens hånd komme over buskapen din på marken, over hestene, eslene, kamelene, oksene og småfeet – en overmåte grusom pest.

4 Herren skal gjøre forskjell på buskapen til Israel og buskapen til Egypt, så ikke noe dør av alt det som tilhører Israels barn.»

5 Så fastsatte Herren en tid og sa: «I morgen skal Herren gjøre dette i landet.»

6 Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen i Egypt døde. Men av buskapen til Israels barn var det ikke én som døde.

7 Farao sendte bud, og se, ingen var døde av israelittenes buskap, ikke en eneste. Men hjertet til farao var fortsatt forherdet, og han lot ikke folket fare. Den sjette plagen: Byller

8 Så sa Herren til Moses og Aron: «Ta hendene fulle av sot fra ovnen, så skal Moses kaste den opp i luften for faraos øyne.

9 Den skal bli til fint støv over hele landet Egypt, og det skal danne byller som blir til åpne sår både på mennesker og dyr over hele landet Egypt.»

10 Så tok de sot fra ovnen og stilte seg for faraos ansikt, og Moses kastet den opp i luften. Den dannet byller som ble til åpne sår både på mennesker og dyr.

11 Spåmennene kunne ikke holde stand for Moses’ ansikt på grunn av byllene, for byllene var både på spåmennene og alle egypterne.

12 Men Herren forherdet faraos hjerte, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses.

13 Da sa Herren til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg foran faraos ansikt, og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.

14 For denne gangen skal Jeg sende alle plagene Mine rett mot ditt hjerte og over tjenerne og folket ditt, så du kan kjenne at det er ingen som Meg på hele jorden.

15 Hvis Jeg nå hadde rakt ut Min hånd og slått deg og ditt folk med pest, ville du blitt utslettet fra jorden.

16 Men sannelig, derfor har Jeg latt deg bli stående: For at Jeg skal vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.

17 Ennå opphøyer du deg mot Mitt folk, ved at du ikke lar dem fare.

18 Se, i morgen på denne tiden skal Jeg sende et meget kraftig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt, fra landet ble grunnlagt og helt til i dag.

19 Derfor skal du nå sende bud og få buskapen din i trygghet sammen med alt du har ute på marken. Haglet skal komme over hvert menneske og hvert dyr som finnes på marken, og som ikke er brakt i hus. Og de skal dø.»

20 Den blant faraos tjenere som fryktet Herrens Ord, fikk brakt tjenerne sine og buskapen sin i trygghet i husene.

21 Men den som ikke tok Herrens Ord til hjer-tet, forlot tjenerne sine og buskapen sin ute på marken.

22 Da sa Herren til Moses: «Rekk ut -hånden mot himmelen, så det kan komme hagl over hele landet Egypt, over mennesker, dyr og hver eneste vekst på marken over hele landet Egypt.»

23 Moses rakte staven sin mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og det fór ild mot jorden. Herren sendte hagl ned over hele landet Egypt.

24 Så kom haglet, og ilden fór fram og tilbake midt i haglværet. Det var så kraftig at det ikke hadde vært maken i landet Egypt siden det ble befolket.

25 Haglet slo ned over hele landet Egypt, over alt som var på marken, både mennesker og dyr. Haglet slo ned hver vekst på marken og splintret hvert tre på marken.

26 Bare i landet Gosen, der Israels barn var, haglet det ikke.

27 Farao sendte bud og kalte til seg Moses og Aron, og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Herren er den rettferdige, og mitt folk og jeg er de skyldige.

28 Bønnfall Herren om at det ikke må komme mer kraftig torden og hagl, for nå er det nok. Jeg skal la dere fare, dere skal ikke være her lenger.»

29 Så sa Moses til ham: «Så snart jeg har kommet ut av byen, skal jeg rekke ut hendene mot Herren. Tordenen skal opphøre, og det skal ikke komme mer hagl, så du kan kjenne at jorden tilhører Herren.

30 Men om deg og tjenerne dine vet jeg at dere ennå ikke vil frykte Herren Gud.»

31 Både linet og bygget var slått ned, for bygget hadde begynt å skyte aks, og linplantene sto i knopp.

32 Men hveten og spelten ble ikke slått ned, for de gir en senere avling.

33 Så gikk Moses ut fra farao og ut av byen, og han rakte ut hendene mot Herren. Da sluttet det å tordne og -hagle, og regnet øste ikke lenger ned over jorden.

34 Da farao så at regnet, haglet og tordenen hadde opphørt, fortsatte han bare å synde. Han forherdet sitt hjerte, både han og tjenerne hans.

35 Slik ble faraos hjerte forherdet, og han lot ikke Israels barn fare, slik Herren hadde sagt ved Moses.

Kapittel 10

1 Herren sa til Moses: «Gå inn til farao! For Jeg har forherdet hjertet hans og hjertene til tjenerne hans, så Jeg kan legge disse tegnene Mine midt iblant ham,

2 og så du kan fortelle din sønn og din sønnesønn hvor hardt Jeg har gått fram i Egypt, og om tegnene Mine, som Jeg har lagt iblant dem, for at du skal kjenne at Jeg er Herren.»

3 Så kom Moses og Aron til farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for Meg? La Mitt folk fare, så de kan tilbe Meg.

4 Hvis du nekter å la folket Mitt fare, se, da skal Jeg i morgen føre gresshopper inn over landområdet ditt.

5 De skal dekke hele jordoverflaten, så ingen kan se jorden. De skal ete de restene som ennå står, det dere har igjen etter haglet, og de skal gnage av hvert tre som vokser på marken deres.

6 De skal fylle husene dine, husene til alle tjenerne dine og alle egypterne, på en måte som verken deres fedre eller deres fedres fedre har sett maken til fra den dagen de ble til på jorden, og helt til denne dag.» Så snudde han seg og gikk ut fra farao.

7 Da sa tjenerne til farao til ham: «Hvor lenge skal denne mannen få være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tilbe Herren sin Gud. Forstår du ennå ikke at hele Egypt er ødelagt?»

8 Så ble Moses og Aron ført tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tilbe Herren deres Gud! Men hvem er det som skal dra?»

9 Moses sa: «Vi vil dra med våre unge og våre gamle, vi vil dra med våre sønner og våre døtre, småfeet og storfeet, for vi må holde høytid for Herren.»

10 Da sa han til dem: «Må Herren være med dere når jeg lar dere og deres barn fare. Pass dere, for det onde ligger foran dere.

11 Men nei, det skal ikke skje! Nå kan dere menn gå og tjene Herren, for det er jo det dere ønsket.» Så ble de drevet bort fra faraos ansikt.

12 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over landet Egypt, så gresshoppene kommer inn over landet Egypt og eter opp hver vekst i landet, alt det som haglet har latt bli igjen.»

13 Så rakte Moses staven sin ut over landet Egypt, og Herren førte en østavind over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, brakte østavinden gresshoppene med seg.

14 Gresshoppene kom over hele landet Egypt og slo seg ned i et veldig antall overalt innenfor Egypts grenser. Slike gresshopper som dette har det aldri vært før, og det kommer det heller aldri mer til å bli.

15 For de dekket hele jordoverflaten, så landet ble formørket. De åt alle grønne vekster i landet og all frukten på trærne, som var blitt igjen etter haglet. Slik ble det ikke noe grønt igjen på trærne eller på vekstene på marken over hele landet Egypt.

16 Da kalte farao Moses og Aron til seg i all hast, og sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere.

17 Derfor ber jeg dere nå om at dere må tilgi min synd bare denne ene gangen, og bønnfall Herren deres Gud om at Han må ta denne døden bort fra meg – om ikke annet.»

18 Så gikk Moses bort fra farao og bønnfalt Herren.

19 Herren vendte vinden, så det ble en meget kraftig vestavind, og den tok med seg gresshoppene og drev dem ut i Rødehavet. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen innenfor Egypts grenser.

20 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare.

21 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut mot himmelen, så skal det komme mørke over landet Egypt, et mørke så stort at det kan føles.»

22 Så rakte Moses hånden ut mot himmelen, og det kom et tykt mørke over hele landet Egypt i tre dager.

23 Ingen kunne se hverandre, og ingen kunne reise seg fra plassen sin på tre dager. Men alle Israels barn hadde lys der de bodde.

24 Da kalte farao Moses til seg og sa: «Gå og tilbe Herren! La bare småfeet og storfeet bli igjen! Også kvinnene og barna kan gå med dere.»

25 Men Moses sa: «Du må også la oss få med slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud.

26 Buskapen vår må også være med oss. Ikke en hov kan være igjen. For vi må ta noen av dem og ofre dem til Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tilbe Herren med før vi kommer dit.»

27 Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare.

28 Da sa farao til ham: «Gå bort fra meg! Vokt deg, så du aldri mer ser mitt ansikt. For den dagen du ser mitt ansikt, skal du dø.»

29 Så sa Moses: «Det er som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.»

Kapittel 11

1 Herren sa til Moses: «Enda en plage skal Jeg føre over farao og Egypt. Etter det skal han la dere fare herfra. Når han lar dere fare, skal han sannelig drive dere fullstendig ut herfra.

2 Tal nå så hele folket hører det, og hver mann må be sin nabo og hver kvinne må be sin nabokvinne om noe av sølv og noe av gull.»

3 Herren ga folket velvilje i egypternes øyne. Dessuten var mannen Moses meget stor i landet Egypt, i faraos tjeneres øyne og i folkets øyne.

4 Da sa Moses: «Så sier Herren: Ved midnatt skal Jeg fare fram midt i Egypt.

5 Alle de førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte av tjenestepiken som står bak håndkvernen, og alt det førstefødte av dyrene.

6 Så skal det lyde et høyt klagerop over hele landet Egypt, som det aldri før har vært maken til, og som det aldri mer skal bli.

7 Men blant alle Israels barn skal ikke engang en hund gi lyd fra seg, verken mot mennesker eller dyr, for at du skal kjenne at Herren gjør forskjell på Egypt og Israel.

8 Alle disse tjenerne dine skal komme ned til meg og falle på kne for meg og si: Dra ut, du og alt folket som følger deg. Deretter skal jeg dra ut.» Etter dette gikk han ut fra farao i brennende vrede.

9 Men Herren sa til Moses: «Farao skal ikke høre på dere, for at det skal bli mange av undrene Mine i landet Egypt.»

10 Moses og Aron gjorde alle disse undrene framfor farao. Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn dra ut av landet sitt.

Kapittel 12

1 Herren talte til Moses og Aron i landet Egypt, og sa:

2 «Denne måneden skal være den første av månedene deres. Den skal være den første måneden i året hos dere.

3 Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende i denne måneden skal hver mann ta seg ut et lam for sin fars hus, et lam for hver husstand.

4 Hvis husstanden er for liten til lammet, da skal han og naboen i det nærmeste huset ta lammet sammen, ut fra hvor mange mennesker det er. Ut fra hvor mye hver eter, skal du regne antallet for lammet.

5 Lammet skal være uten lyte, av hankjønn og årsgammelt. Dere kan ta det enten fra sauene eller fra geitene.

6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i den samme måneden. Da skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det mellom de to aften-stundene.

7 De skal ta noe av blodet og stryke det på de to dørkarmene og på dørbjelken i husene hvor de eter det.

8 Så skal de ete kjøttet samme natt. Stekt over ilden, med usyret brød og bitre urter skal de ete det.

9 Dere skal ikke ete det rått eller kokt i vann, men stekt over ilden, både hodet, føttene og innvollene.

10 Dere skal ikke la noe av det bli igjen til morgenen etter, og det som blir igjen av det til morgenen, skal dere brenne på ilden.

11 Slik skal dere ete det: Dere skal ha hoftene ombundet, ha sandaler på føttene og stav i hånden. Dere skal ete det i hast. Det er Herrens påske.

12 For Jeg skal gå gjennom landet Egypt den natten, og Jeg skal slå alle førstefødte i landet Egypt, både mennesker og dyr. Jeg skal holde Min dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren.

13 Blodet skal være til et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt.

14 Denne dagen skal være en minnedag for dere, og dere skal holde den som en høytid for Herren i alle slekter etter dere. Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden.

15 I sju dager skal dere ete usyret brød. På den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. For hver den som eter syret brød fra den første til den sjuende dagen, den sjel skal utryddes fra Israel.

16 På den første dagen skal dere kalle sammen til en hellig sammenkomst, og på den sjuende dagen skal dere også ha en hellig sammenkomst. Ikke noe arbeid skal gjøres disse dagene, bortsett fra det enhver selv skal ha til å spise, det kan gjøres i stand hos dere.

17 Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen skal Jeg ha ført hærene deres ut av landet Egypt. Derfor skal dere holde denne dagen i alle slekter etter dere, som en evig lov.

18 I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, om kvelden, skal dere ete usyret brød, og fortsette til den tjue-første dagen i måneden, om kvelden.

19 I sju dager må det ikke finnes noen surdeig i husene deres, siden hver den som eter noe som er syret, den sjel skal utryddes fra Israels forsamling, enten han er en fremmed eller en innfødt i landet.

20 Dere skal ikke ete noe som er syret. Alle stedene der dere bor, skal dere ete usyret brød.»

21 Så kalte Moses til seg alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og ta dere småfe til slektene deres, og slakt påske-lammet!

22 Dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen, og stryke blodet fra skålen på dørbjelken og de to dørkarmene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen.

23 For Herren skal gå gjennom landet for å slå egypterne. Når Han ser blodet på dørbjelken og de to dørkarmene, skal Herren gå forbi døren og ikke la ødeleggeren komme inn i huset deres for å slå dere.

24 Dere skal holde dette ordet som en lov for dere og deres barn til evig tid.

25 Da skal det skje: Når dere kommer inn i det landet Herren skal gi dere, slik Han har sagt, da skal dere holde denne gudstjenesten.

26 Da skal det skje: Når deres barn sier til dere: Hva betyr denne gudstjenesten for dere?

27 da skal dere si: Det er påskeofferet for Herren, Han som gikk forbi husene til Israels barn i Egypt, den gangen Han slo egypterne, men lot våre husfolk gå fri.» Så bøyde folket seg og tilba.

28 Deretter gikk Israels barn og gjorde dette. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de.

29 Da skjedde det: Ved midnatt slo Herren alle de førstefødte i landet Egypt, fra den førstefødte av farao som satt på sin trone, til den førstefødte av fangen som satt i fangehullet, og alle de førstefødte av dyrene.

30 Så sto farao opp om natten, han selv, alle tjenerne hans og alle egypterne, og det lød et høyt klagerop i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke fantes en som var død.

31 Da kalte han til seg Moses og Aron om natten og sa: «Bryt opp og dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Gå av sted og tilbe Herren, slik dere har sagt.

32 Også småfeet og storfeet deres skal dere ta med, slik dere har sagt, og dra av sted! Og velsign også meg!»

33 Egypterne la press på folket for å få dem til å skynde seg å dra ut av landet. For de sa: «Vi kommer til å dø, alle sammen.»

34 Så tok folket deigen sin før den var syret, og deigtrauene, som var pakket inn i kappene deres, bar de på skuldrene.

35 Israels barn hadde gjort etter Moses’ ord; de hadde bedt egypterne om noe av sølv, noe av gull og klær.

36 Herren hadde gitt folket velvilje i egypternes øyne, så de ga dem det de ba om. På den måten plyndret de egypterne.

37 Så dro Israels barn ut fra Ramses til Sukkot. Det var omkring seks hundre tusen menn til fots, foruten kvinner og barn.

38 En blandet folkemengde dro også opp sammen med dem, og småfe og storfe, en meget stor buskap.

39 De bakte usyrede kaker av deigen de hadde tatt med seg ut fra Egypt. For den var ikke syret, ettersom de ble drevet ut fra Egypt og ikke kunne vente lenger. De fikk heller ikke gjort i stand mat-forsyninger til seg selv.

40 Tiden Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år.

41 Det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, det skjedde på nøyaktig samme dag, at alle Herrens hærer dro ut fra landet Egypt.

42 Det er en våkenatt for Herren, for at Han førte dem ut av landet Egypt. Dette er Herrens natt, en våkenatt for alle Israels barn i alle slekter.

43 Herren sa til Moses og Aron: «Dette er loven om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.

44 Men hver slave som noen har kjøpt for penger, kan få ete av det når du har omskåret ham.

45 Ingen innflytter eller leiekar skal ete av det.

46 I ett og samme hus skal det etes. Du skal ikke ta noe av kjøttet med ut av huset, og ingen av beina på det skal dere bryte.

47 Hele Israels menighet skal holde den.

48 Når en fremmed bor hos deg og ønsker å holde påske for Herren, skal du la alt hankjønn hos ham bli omskåret. Så kan du gi ham adgang til å holde den. Han skal være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret skal ete av det.

49 Én og samme lov skal gjelde både for den som er innfødt og for den som er fremmed og bor iblant dere.»

50 Slik gjorde alle Israels barn. Som Her-ren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de.

51 Det skjedde på den samme dagen, at Herren førte Israels barn ut av landet Egypt, hver hæravdeling for seg.

Kapittel 13

1 Så talte Herren til Moses og sa:

2   ? «Du skal hellige alt det førstefødte for Meg, alt som åpner morsliv blant Israels barn, både av mennesker og dyr. Meg tilhører det.»

3 Moses sa til folket: «Husk denne dagen da dere dro ut fra Egypt, fra slavehuset. For med kraftig hånd førte Herren dere ut derfra. Ikke noe syret brød må etes.

4 På denne dagen drar dere ut, i måneden abib.

5 Da skal det skje: Når Herren fører deg inn i kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, hevittenes og jebusittenes land, som Han sverget for dine fedre at Han skulle gi deg, et land som flyter av melk og honning, da skal du utføre denne tjenesten i denne måneden:

6 Sju dager skal du ete usyret brød, og på den sjuende dagen skal det være høytid for Herren.

7 Usyret brød skal etes i sju dager. Ikke noe syret brød skal sees hos deg, og ingen surdeig skal sees noe sted innenfor grensene dine.

8 På den dagen skal du fortelle din sønn og si: Dette gjøres på grunn av det Herren gjorde for meg da jeg dro ut fra Egypt.

9 Det skal være som et tegn for deg på din hånd, og som et påminnelsesmerke mellom dine øyne, for at Herrens lov skal være i din munn. For med kraftig hånd har Herren ført deg ut fra Egypt.

10 Derfor skal du holde denne loven på den tiden som er fastsatt for den, i år etter år.

11 Da skal det skje: Når Herren fører deg inn i kanaaneernes land, slik Han sverget for deg og dine fedre, og når Han gir det til deg,

12 da skal du sette til side for Herren alt det som åpner morsliv. Alt det førstefødte av dyrene dine, alt av hankjønn skal tilhøre Herren.

13 Men alt som åpner morsliv blant eslene skal du løse ut med et lam. Hvis du ikke løser det ut, skal du bryte nakken på det. Alle førstefødte av mennesker blant dine sønner skal du løse ut.

14 Da skal det skje: Når din sønn spør deg i morgen og sier: Hva er dette? da skal du si til ham: Med kraftig hånd førte Herren oss ut fra Egypt, ut fra slavehuset.

15 Da skjedde det: Da farao forherdet seg og ikke ville la oss fare, da slo Herren i hjel alle førstefødte i landet Egypt, fra det førstefødte av menneskene til det førstefødte av dyrene. Derfor ofrer jeg til Herren alt av hankjønn som åpner morsliv, men alle førstefødte blant mine sønner løser jeg ut.

16 Det skal være som et tegn på din hånd og som minnesedler mellom dine øyne. For med kraftig hånd førte Herren oss ut fra Egypt.»

17 Da farao lot folket fare, skjedde det at Gud ikke ledet dem langs veien til filistrenes land, selv om den lå like ved. For Gud sa: «Folket kunne komme til å angre seg når de ser krig, og vende tilbake til Egypt.»

18 Så Gud lot folket ta en omvei gjennom ørkenen til Rødehavet. Israels barn dro opp fra landet Egypt i sluttet orden

19 Moses tok med seg Josefs bein, for han hadde tatt en høytidelig ed av -Israels barn og sagt: «Gud skal sannelig se til dere, og da skal dere ta mine bein med dere opp herfra.»

20 Så dro de fra Sukkot og slo leir i Etam, i utkanten av ørkenen.

21 Om dagen gikk Herren foran dem i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt.

22 Verken skystøtten om dagen eller ildstøtten om natten ble borte fra folket.

Kapittel 14

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?«Si til Israels barn at de skal snu og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, rett overfor Ba’al-Safon. Der skal dere slå leir ved havet.

3 For farao vil si om Israels barn: De har gått seg vill i landet. De er blitt innestengt i ørkenen.

4 Så skal Jeg forherde faraos hjerte, så han forfølger dem. Jeg vil bli herliggjort gjennom farao og gjennom hele hæren hans, så egypterne kan kjenne at Jeg er Herren.» Og de gjorde dette.

5 Det ble fortalt kongen i Egypt at folket hadde flyktet, og hjertet til farao og tjenerne hans ble vendt imot folket. De sa: «Hvorfor har vi gjort dette, så vi lot Israel forlate slavearbeidet for oss?»

6 Så spente han for vognen sin og tok folket sitt med seg.

7 Han tok med seg seks hundre av de beste vognene og alle vognene i Egypt med befalingsmenn på hver av dem.

8 Herren forherdet faraos hjerte, kongen i Egypt, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn dro ut med løftet hånd.

9 Egypterne forfulgte dem, alle hestene og vognene til farao, krigerne på vognene og hæren hans, og de innhentet dem der de hadde slått leir ved havet utenfor Pi-Hakirot, like overfor Ba’al-Safon.

10 Da farao nærmet seg, løftet Israels barn blikket, og se, egypterne satte etter dem. Da ble de svært redde, og Israels barn ropte til Herren.

11 Da sa de til Moses: «Er det fordi det ikke fantes graver i Egypt at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss, og ført oss ut av Egypt?

12 Er ikke dette det vi talte til deg i Egypt, da vi sa: La oss være i fred, så vi kan trelle for egypterne? For det hadde vært bedre for oss å trelle for egypterne enn å dø i ørkenen.»

13 Moses sa til folket: «Frykt ikke! Dere skal bare stille dere opp og se Herrens frelse, som Han skal fullbyrde for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem igjen.

14 Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

15 Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til Meg? Si til Israels barn at de skal dra videre.

16 Men du skal løfte staven din, rekke hånden ut over havet og kløve det. Israels barn skal gå midt gjennom havet på tørr grunn.

17 Jeg, se, Jeg skal forherde egypternes hjerter, og de skal følge etter dem. Så skal Jeg bli herliggjort gjennom farao og gjennom hele hæren hans, vognene og krigerne på vognene hans.

18 Da skal egypterne kjenne at Jeg er Herren, når Jeg er blitt herliggjort gjennom farao, vognene og krigerne på vognene hans.»

19 Guds Engel, som gikk foran Israels fylking, flyttet seg og gikk bak dem. Og Skystøtten forlot plassen foran dem og stilte seg bak dem.

20 Så kom Den mellom egypternes fylking og Israels fylking. På den ene siden var Den sky og mørke, og på den andre siden ga Den lys om natten, så den ene fylkingen ikke kom nær den andre hele natten.

21 Så rakte Moses hånden ut over havet. Herren drev havet tilbake ved en kraftig østavind som blåste hele natten. Havet ble til tørt land, og vannet ble kløvd.

22 Så gikk Israels barn midt gjennom havet på tørr grunn, og vannet sto som en mur for dem på høyre og venstre side.

23 Egypterne forfulgte dem, og alle faraos hester, vogner og krigerne på vognene hans kom etter dem ut mot midten av havet.

24 Da skjedde det: Under morgenvakten så Herren ned på egypternes fylking fra ild- og skystøtten, og Han sendte forvirring blant egypternes fylking.

25 Han slo hjulene av vognene, så det ble tungt å kjøre videre. Egypterne sa: «La oss flykte fra Israels åsyn, for Herren strider for dem mot egypterne.»

26 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden din ut over havet, så vannet kan vende tilbake over egypterne, vognene og krigerne på vognene deres.»

27 Moses rakte hånden ut over havet. Da morgenen grydde, vendte havet tilbake til sitt vanlige nivå, mens egypterne flyktet rett ut i det. Herren styrtet egypterne midt ut i havet.

28 Så rant vannet tilbake og dekket vognene, krigerne på vognene og hele faraos hær, som hadde satt etter dem ut i havet. Ikke én av dem kom seg unna.

29 Men Israels barn hadde gått på tørr grunn midt gjennom havet, og vannet sto som en mur for dem både på høyre og venstre side.

30 Slik frelste Herren Israel fra egypternes hånd på den dagen, og Israel så egypterne ligge døde på stranden ved havet.

31 Israel fikk se Herrens mektige hånd, som Han hadde brukt mot Egypt. Folket fryktet Herren, og de trodde på Herren og Hans tjener Moses.

Kapittel 15

1 Da sang Moses og Israels barn denne sangen for Herren. De brukte disse ordene: «Jeg vil synge for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet!

2 Herren er min styrke og lovsang, og Han er blitt til frelse for meg. Han er min Gud, og jeg vil prise Ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye Ham.

3 Herren er en stridsmann, Herren er Hans navn.

4 Faraos vogner og hans hær har Han kastet i havet. Hans ypperste befalingsmenn sank i Rødehavet.

5 De store dypene dekket over dem. De gikk til bunns som en stein.

6 Din høyre hånd, Herre, har vist seg herlig i kraft. Din høyre hånd, Herre, har knust fienden.

7 I Din store majestet har Du støtt ned dem som reiste seg mot Deg. Du sendte Din brennende vrede ut, den fortærte dem som halmstrå.

8 Med et åndepust fra Din nese ble vannene demmet opp. Vannstrømmene sto opp som en voll. Dypene stivnet til midt i havet.

9 Fienden sa: Jeg vil forfølge, jeg vil innhente dem, jeg vil dele byttet. Min sjel skal mettes ved å innta dem. Jeg drar sverdet, min hånd skal ødelegge dem.

10 Du blåste med Din ånde, havet dekket dem. De sank som bly i de mektige vann.

11 Hvem er som Du blant gudene, Herre? Hvem er som Du, herlig i hellighet, frykt-inngytende i ære, Du som gjør under?

12 Du rakte ut Din høyre hånd; jorden slukte dem.

13 I Din barmhjertighet leder Du dem, det folket Du har forløst. Du fører dem med Din styrke til Din hellige bolig.

14 Folkene hører og skjelver. Angsten griper dem som bor i Filisterland.

15 Da blir høvdingene i Edom slått av skrekk. Moabs mektige menn prøver skjelvende å gripe dem. Alle som bor i Kanaan svinner bort.

16 Frykt og gru rammer dem. Ved Din store arm blir de lammet som steinen, til Ditt folk er kommet over, Herre, til folket har kommet over, det folket Du har vunnet Deg.

17 Du fører dem inn og planter dem på berget som er Din arv, stedet Du har gjort til din egen bolig, Herre, helligdommen, Herre, som Dine hender har grunnlagt.

18 Herren er Konge i all evighet.»

19 For hestene til farao fór ut i havet sammen med vognene og krigerne på vognene hans, og Herren førte vannet i havet tilbake over dem. Men Israels barn gikk over på tørr grunn, midt i havet.

20 Da tok profetinnen Mirjam, Arons søster, en tamburin i hånden. Alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner, og de danset.

21 Mirjam svarte dem: «Syng for Herren, for Han er høyt opphøyd! Hest og kriger har Han styrtet i havet!»

22 Så førte Moses Israel videre fra Rødehavet. De dro ut i ørkenen Sjur og gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

23 Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet i Mara, for det var bittert. Derfor ble stedet kalt med navnet Mara.

24 Folket klaget til Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»

25 Så ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Da han kastet det i vannet, ble vannet friskt. Der la Han fram lov og rett for dem, og der satte Han dem på prøve.

26 Han sa: «Hvis dere lytter nøye til Herren vår Guds røst, og gjør det som er rett i Hans øyne, hvis dere legger øret til Hans bud og holder alle Hans lover, da skal Jeg ikke legge på dere noen av de sykdommene som Jeg la på egypterne. For Jeg er Herren, Han som helbreder dere.»

27 Så kom de til Elim, der det var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Der slo de leir ved vannet.

Kapittel 16

1 De dro videre fra Elim, og hele menigheten av Israels barn kom til Sinørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var på den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut fra landet Egypt.

2 Hele menigheten av Israels barn klaget da til Moses og Aron i ørkenen.

3 Israels barn sa til dem: «Hadde vi bare dødd ved Herrens hånd i landet Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi ble mette. For dere har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne folkemengden dø av sult.»

4 Da sa Herren til Moses: «Se, Jeg skal la det regne brød fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og samle en viss mengde hver dag, så Jeg kan prøve dem og se om de vil vandre etter Min lov eller ikke.

5 På den sjette dagen skal det skje: Når de lager i stand det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som de samler daglig.»

6 Da sa Moses og Aron til alle Israels barn: «I kveld skal dere få kjenne at Herren har ført dere ut av landet Egypt.

7 I morgen tidlig skal dere få se Herrens herlighet. For Han hører at dere klager mot Herren. Men hva er da vi, siden dere klager på oss?»

8 Moses sa: «Det skjer når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise, og i morgen tidlig gir dere brød så dere blir mette. For Herren hører at dere klager mot Ham. Og hva er da vi? Dere klager ikke mot oss, men mot Herren.»

9 Så sa Moses til Aron: «Si til hele menig-heten av Israels barn: Kom fram for Herrens ansikt, for Han har hørt at dere klager.»

10 Da skjedde det: Mens Aron talte til hele menigheten av Israels barn, da vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.

11 Herren talte til Moses og sa:

12 «Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Tal til dem og si: Mellom de to aften-stundene skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere bli mettet av brød. Dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.»

13 Så skjedde det: Det kom vaktler og dekket leiren om kvelden, og om morgenen var det et dekke av dugg rundt leiren.

14 Da dekket av dugg forsvant, se, bortover ørkenlandet lå det noe lite, rundt og fint. Det var som rim på jorden.

15 Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Dette er det brødet Herren har gitt dere å spise.

16 Dette er ordet Herren bød: Dere skal samle av det, og enhver skal få det han trenger til mat, en omer til hver, etter hvor mange de er, skal hver mann ta til dem som er i teltet hans.»

17 Da gjorde Israels barn dette. De samlet sammen, noen mer, noen mindre.

18 Da de målte hvor mange omer det var, hadde den som hadde samlet mye, ingenting til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ingenting. Hver mann hadde samlet så mye han trengte til mat.

19 Moses sa: «Ingen må la noe bli igjen til i morgen.»

20 Men de hørte ikke på Moses. Noen lot en del av det bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket, så Moses ble vred på dem.

21 Så samlet de det hver morgen, enhver etter det en måtte ha til å mette seg. Men i solens hete smeltet det.

22 Det skjedde på den sjette dagen at de samlet dobbelt så mye brød, to omer til hver. Alle høvdingene i menigheten kom og fortalte det til Moses.

23 Da sa han til dem: «Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det sabbats-hvile, en hellig sabbat for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Legg til side alt som blir til overs, så det kan bli tatt vare på til neste morgen.»

24 Så la de det til side til dagen etter, slik Moses hadde befalt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det.

25 Da sa Moses: «Et det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag vil dere ikke finne noe av det på marken.

26 Seks dager skal dere samle det, men på den sjuende dagen, på sabbaten, skal det ikke være noe der.»

27 Likevel var det noen av folket som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ikke noe.

28 Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde Mine bud og Mine lover?

29 Dere må se at det er Herren som har gitt dere sabbaten. Derfor gir Han dere brød for to dager på den sjette dagen. Alle skal holde seg der de er. Ingen må gå ut fra sitt sted på den sjuende dagen.»

30 Så hvilte folket på den sjuende dagen.

31 Israels hus kalte det med navnet manna. Det var som hvite korianderfrø, og det smakte som honningkake.

32 Så sa Moses: «Dette er det ordet Herren har befalt: Fyll en omer av det, så den kan bli tatt vare på for etterslekten, og så de kan se det brødet Jeg ga dere å ete i ørkenen, den gangen Jeg førte dere ut fra landet Egypt.»

33 Moses sa til Aron: «Ta en krukke og legg en hel omer manna i den, og sett den framfor Herrens ansikt, så den kan bli tatt vare på for etterslekten.»

34 Som Herren hadde befalt Moses, satte Aron krukken foran Vitnesbyrdet, så den kunne bli tatt vare på.

35 Israels barn åt manna i førti år, helt til de kom til land som var bebodd. De åt manna helt til de kom til grensen til Kanaans land.

36 En omer er en tiendedel av en efa.

Kapittel 17

1 Så la hele menigheten av Israels barn ut på reisen fra Sinørkenen, etter Herrens Ord, og de slo leir i Refidim. Men der var det ikke vann for folket å drikke.

2 Derfor anklaget folket Moses og sa: «Gi oss vann så vi kan drikke.» Da sa Moses til dem: «Hvorfor anklager dere meg? Hvorfor frister dere Herren?»

3 Folket tørstet etter vann der, så folket klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss, barna og buskapen vår dø av tørst?»

4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke lenge før de steiner meg!»

5 Herren sa til Moses: «Gå fram foran folket og ta med deg noen av de eldste i Israel. I hånden skal du ta med deg staven du brukte da du slo på elven, og så skal du gå.

6 Se, Jeg skal stå foran deg der på klippen i Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal komme vann ut fra den, så folket kan få drikke.» Moses gjorde dette for øynene på de eldste i Israel.

7 Så kalte han stedet med navnet Massa og Meriba, fordi Israels barn skapte strid, og fordi de fristet Herren og sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?»

8 Amalek kom og stred mot Israel i Refidim.

9 Moses sa til Josva: «Velg ut noen menn og dra så ut og strid mot Amalek! I morgen skal jeg stille meg på toppen av høyden med Guds stav i hånden.»

10 Josva gjorde som Moses sa til ham, og han stred mot Amalek. Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av høyden.

11 Da skjedde dette: Så lenge Moses holdt opp hånden sin, hadde Israel over-makten. Men når han hvilte hånden sin, hadde Amalek overmakten.

12 Men hendene til Moses ble tunge. Derfor tok de en stein og la under ham. Han satte seg på den, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på den ene siden og en på den andre siden. Da var hendene hans støe helt til solen gikk ned.

13 Josva nedkjempet Amalek og hans folk med sverdets egg.

14 Da sa Herren til Moses: «Skriv dette ned i bokrullen som et minne, og la Josva få høre at Jeg fullstendig skal utslette minnet om Amalek under himmelen.»

15 Moses bygde et alter og kalte det med navnet «Herren er mitt banner».

16 Han sa: «For en hånd er på Herrens trone: Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt.»

Kapittel 18

1 Jetro, presten i Midjan, Moses svigerfar, fikk høre om alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, at Herren hadde ført Israel ut av Egypt.

2 Da tok Jetro, Moses’ svigerfar, med seg Sippora, Moses’ kone, som Moses hadde sendt tilbake.

3 Han tok også med seg de to sønnene hennes. Den ene het Gersjom – for Moses hadde sagt: «Jeg har vært innflytter i et fremmed land» –

4 og den andre het Elieser – for han sa: «Min fars Gud var min hjelp, og fridde meg ut fra faraos sverd.»

5 Sammen med Moses’ sønner og kone kom Jetro, Moses’ svigerfar, til ham i ørkenen, der han hadde slått leir ved Guds fjell.

6 Han hadde sagt til Moses: «Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til deg med din kone og de to sønnene hennes sammen med henne.»

7 Så gikk Moses ut for å møte sin svigerfar, og han falt på kne og kysset ham. De spurte hverandre om de hadde fred, og de gikk inn i teltet.

8 Moses fortalte sin svigerfar om alt det Herren hadde gjort med farao og egypterne for Israels skyld, og om alt strevet de hadde hatt på veien, og hvordan Herren hadde fridd dem ut.

9 Jetro gledet seg over alt det gode Herren hadde gjort for Israel, da Han hadde fridd dem ut av egypternes hånd.

10 Jetro sa: «Lovet være Herren, som har fridd dere ut fra egypternes hånd og fra faraos hånd, og som har fridd folket ut fra å være under egypternes hånd.

11 Nå innser jeg at Herren er større enn alle guder, bevist nettopp der fiendene viste seg hovmodige mot dem.»

12 Så tok Jetro, Moses’ svigerfar, brennoffer og slaktoffer for å ofre dem til Gud. Aron kom med alle de eldste i Israel for å holde måltid sammen med Moses’ svigerfar for Guds ansikt.

13 Det skjedde neste dag at Moses satt for å skifte rett for folket. Folket sto foran Moses fra morgen til kveld.

14 Da Moses’ svigerfar så alt han gjorde for folket, sa han: «Hva er det du gjør for folket? Hvorfor sitter du der alene, mens alt folket står foran deg fra morgen til kveld?»

15 Moses sa til sin svigerfar: «Fordi folket kommer til meg for å rådspørre Gud.

16 Når de har en vanskelig sak, kommer de til meg, for at jeg skal dømme mellom den ene og den andre. Og jeg gjør kjent Guds bud og Hans lover.»

17 Da sa Moses’ svigerfar til ham: «Det du gjør, er ikke klokt.

18 Både du og dette folket som er sammen med deg, kommer til å bli helt utslitt. For dette er altfor tungt for deg. Du klarer ikke å gjøre det alene.

19 Hør nå på hva jeg sier: Jeg skal gi deg råd, og Gud skal være med deg. Tre fram for Gud på folkets vegne, så du kan føre sakene fram for Gud.

20 Du skal gi dem innføring i budene og lovene, og lære dem veien de må vandre, og arbeidet de må gjøre.

21 Så skal du se deg ut noen dyktige menn blant alt folket, noen som frykter Gud, sannferdige menn som hater grådighet. Disse skal du sette over dem som ledere over tusen, ledere over hundre, ledere over femti og ledere over ti.

22 Disse skal avsi dommer for folket hele tiden. Da skal det bli slik at de kommer til deg med alle de store sakene, men i alle de små sakene skal de selv dømme. Da vil det bli lettere for deg, for de skal bære byrden sammen med deg.

23 Hvis du gjør dette – og Gud befaler deg å gjøre det – da skal du klare å holde ut, og alt dette folket kan da komme hjem i fred.»

24 Moses hørte på hva svigefaren sa, og gjorde alt det han hadde sagt.

25 Moses valgte ut dyktige menn fra hele Israel og gjorde dem til overhoder for folket, ledere over tusen, ledere over hundre, ledere over femti og ledere over ti.

26 Så avsa de dommer for folket hele tiden. De vanskelige sakene overlot de til Moses, men selv dømte de i alle de små sakene.

27 Så lot Moses svigerfaren fare, og han dro tilbake til sitt eget land.

Kapittel 19

1 I den tredje måneden etter at Israels barn hadde dratt ut fra landet Egypt, på den samme dagen, kom de til Sinaiørkenen.

2 For de hadde forlatt Refidim og hadde kommet til Sinaiørkenen og slått leir i ørkenen. Israel slo leir der foran fjellet.

3 Moses gikk opp til Gud, og Herren kalte på ham fra fjellet og sa: «Dette skal du si til Jakobs hus, og forkynne for Israels barn:

4 Dere har sett hva Jeg gjorde med egypterne, og hvordan Jeg bar dere på ørnevinger og førte dere til Meg.

5 Derfor, om dere nå virkelig vil lyde Min røst og holde Min pakt, da skal dere være Min eiendom framfor alle folk. For hele jorden er Min.

6 Dere skal være et kongerike av prester for Meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn.»

7 Så kom Moses og kalte til seg folkets eldste, og la fram for dem alle disse ordene som Herren bød ham.

8 Da svarte hele folket samstemmig og sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» Så tok Moses folkets svar med seg tilbake til Herren.

9 Herren sa til Moses: «Se, Jeg kommer til deg i en tykk sky, så folket kan høre når Jeg taler med deg, og tro deg til evig tid.» Så fortalte Moses Herren hva folket hadde sagt.

10 Så sa Herren til Moses: «Gå til folket og hellige dem i dag og i morgen, og la dem vaske klærne sine!

11 La dem være klare til den tredje dagen! For på den tredje dagen skal Herren komme ned på Sinaifjellet for øynene på hele folket.

12 Du skal sette grenser for folket helt rundt og si: Vokt dere så dere ikke går opp på fjellet eller rører ved foten av det. Hver den som rører ved fjellet, skal sannelig dø.

13 Ingen hånd skal røre ved ham, men han skal sannelig steines eller gjennombores. Om det er et dyr eller menneske, så skal det ikke leve. Når det lyder lange toner fra hornet, skal de gå opp på fjellet.»

14 Så gikk Moses ned fra fjellet og kom til folket og helliget folket, og de vasket klærne sine.

15 Han sa til folket: «Gjør dere klare til den tredje dagen! Kom ikke nær noen kvinne!»

16 Da skjedde det: På den tredje dagen, om morgenen, kom det tordendrønn og lyn, og en tykk sky kom over fjellet. Lyden av hornet var meget sterk, så hele folket i leiren skalv.

17 Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet.

18 Sinaifjellet var fullstendig dekket av røyk, for Herren steg ned på det i ild. Røyken fra det steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet ristet kraftig.

19 Da det lød et langt støt fra hornet, og det ble sterkere og sterkere, talte Moses, og Gud svarte ham med kraftig røst.

20 Da kom Herren ned på Sinaifjellet, på toppen av fjellet. Herren kalte Moses opp til toppen av fjellet, og Moses gikk opp.

21 Herren sa til Moses: «Gå ned og advar folket, så de ikke bryter seg fram til Herren for å skue, og mange omkommer.

22 Også prestene som får tre fram for Herren, skal hellige seg, så ikke Herren farer løs på dem.»

23 Men Moses sa til Herren: «Folket kan ikke gå opp på Sinaifjellet. For Du har selv advart oss og sagt: Sett grenser rundt fjellet og hellige det!»

24 Da sa Herren til ham: «Av sted! Gå ned og kom opp igjen, du og Aron sammen med deg. Men prestene og folket må ikke bryte fram og gå opp til Herren, så Han ikke farer løs på dem.»

25 Så gikk Moses ned til folket og talte dette til dem. Herren selv gir de ti Guds bud

Kapittel 20

1 Gud talte alle disse ordene og sa:

2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra slavehuset.

3 Du skal ikke ha andre guder enn Meg.

4 Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i Himmelen der oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden.

5 Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektsledd, når de hater Meg,

6 og som viser barmhjertighet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud.

7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.

8 Husk på hviledagen så du holder den hellig.

9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning,

10 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjeneste-kvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter.

11 For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

12 Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.

13 Du skal ikke drepe.

14 Du skal ikke drive hor.

15 Du skal ikke stjele .

16 Du skal ikke avlegge falskt vitnesbyrd mot din neste.

17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, tjener eller tjenestekvinne, okse, esel eller noe som hører din neste til.»

18 Hele folket var vitne til tordendrønnene, lynglimtene, lyden av hornet og røyken over fjellet. Da folket så det, skalv de og stilte seg langt unna.

19 Så sa de til Moses: «Du kan tale til oss, så skal vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, ellers må vi dø.»

20 Moses sa til folket: «Frykt ikke, for Gud har kommet for å prøve dere, og for at Hans frykt skal stå for deres øyne, så dere ikke synder.»

21 Så sto folket langt unna, men Moses nærmet seg den mørke skyen der Gud var.

22 Herren sa da til Moses: «Dette skal du si til Israels barn: Dere har sett at Jeg har talt til dere fra Himmelen.

23 Dere skal ikke lage noe som skal være ved siden av Meg; dere skal ikke lage dere guder av sølv eller guder av gull.

24 Et alter av jord skal du lage for Meg, og på det skal du ofre brennoffer og fredsoffer, småfeet og storfeet ditt. På hvert sted hvor Jeg vil la Mitt navn påkalles, skal Jeg komme til deg, og Jeg skal velsigne deg.

25 Hvis du lager et alter for Meg av stein, skal du ikke bygge det av hogget stein. For hvis du bruker meisel på det, har du vanhelliget det.

26 Du skal ikke gå opp til Mitt alter på trapper, så ikke din nakenhet skal bli blottet over det.

Kapittel 21

1 Dette er de lovbestemmelsene du skal forelegge dem:

2 Hvis du kjøper en hebraisk slave, skal han tjene i seks år, men det sjuende året skal han få gå og være fri, uten å betale noe.

3 Hvis han kommer inn alene, skal han få gå alene. Hvis han er mann til en kone, skal hans kone få gå sammen med ham.

4 Hvis hans herre har gitt ham en kone, og hun har født ham sønner eller døtre, skal hans kone og barn tilhøre hans herre. Han skal gå alene.

5 Men hvis slaven uttrykkelig sier: «Jeg elsker min herre, min kone og mine barn. Jeg vil ikke gå og være fri»,

6 da skal hans herre føre ham fram for Gud. Han skal føre ham til døren eller til dørkarmen, og hans herre skal stikke en syl gjennom øret hans. Da skal han tjene ham for alltid.

7 Hvis en mann selger sin datter som slavekvinne, skal hun ikke få gå, som de mannlige slavene gjør.

8 Hvis hun ikke er til behag i sin herres øyne, som har tatt henne ut til seg selv, da skal han la henne kjøpe fri. Han har ikke rett til å selge henne til et fremmed folk, ettersom han har gått svikefullt fram mot henne.

9 Hvis han har tatt henne ut til sin sønn, skal han behandle henne slik bestemmelsene gjelder for døtre.

10 Hvis han tar en kone til, skal han ikke skjære ned på maten eller klærne hennes eller den ekteskapelige retten hun har til samliv.

11 Hvis han ikke lar henne få disse tre rettighetene, da skal hun få gå og være fri, uten å betale noe.

12 Den som slår et menneske så han dør, skal sannelig dø.

13 Men hvis han ikke lå i bakhold, men det var Gud som overga ham i hans hånd, da skal Jeg utpeke et sted for deg, som han kan flykte til.

14 Men om noen handler med overlegg for å drepe sin neste med list, da skal du ta ham bort fra Mitt alter for at han skal dø.

15 Den som slår sin far eller sin mor, skal sannelig dø.

16 Den som bortfører et menneske og selger ham, eller om han blir funnet som fange i hans hånd, han skal sannelig dø.

17 Den som forbanner sin far eller sin mor, skal sannelig dø.

18 Hvis noen menn tretter med hverandre, og den ene slår den andre med en stein eller med knyttneven, og han ikke dør, men blir sengeliggende,

19 hvis han står opp igjen og går ut støttet til staven sin, da skal han som slo ham, frikjennes. Han skal bare betale ham for tiden han mister, og se til at han blir fullstendig leget.

20 Hvis en mann slår slaven eller slavinnen sin med en stokk, så de dør for hans hånd, skal han sannelig straffes.

21 Men hvis han lever en dag eller to, skal han ikke straffes. For han er hans eiendom.

22 Hvis noen menn er i slagsmål og skader en kvinne som er med barn, så hun føder for tidlig, men uten at det skjer noen skade, skal han sannelig bøtelegges, og han skal betale det kvinnens mann pålegger ham ut fra en utregning.

23 Men hvis det skjer noen skade, da skal du gi liv for liv,

24 øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot,

25 brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme.

26 Hvis en mann slår sin slave eller slavinne i øyet og ødelegger det, skal han la ham gå fri for øyets skyld.

27 Hvis han slår ut en tann på sin slave eller slavinne, skal han la dem gå fri for tannens skyld.

28 Hvis en okse stanger en mann eller kvinne så de dør, da skal oksen sannelig steines, og kjøttet på den skal ikke spises. Men eieren av oksen skal frikjennes.

29 Men hvis oksen hadde stanget flere ganger tidligere, og eieren var advart, men ikke har passet på den, og den har drept en mann eller en kvinne, da skal oksen steines, og eieren skal også dø.

30 Hvis han er blitt pålagt en bestemt løsesum, da skal han betale den for å frikjøpe sitt liv, uansett hva som pålegges ham.

31 Enten den har stanget en sønn eller den har stanget en datter, skal han behandles etter denne lovbestemmelsen.

32 Hvis oksen stanger en slave eller en slavinne, skal eieren gi deres herre tretti sekel sølv, og oksen skal steines.

33 Hvis en mann lar en brønn stå åpen, eller en mann graver opp en brønn og ikke dekker over den, og en okse eller et esel faller i den,

34 skal eieren av brønnen godtgjøre det. Han skal gi dyrets eier penger i erstatning, men det døde dyret skal være hans.

35 Hvis en manns okse skader en annen manns okse så den dør, da skal de selge den levende oksen og dele pengene. Den døde oksen skal de også dele.

36 Men hvis det var kjent at oksen hadde stanget flere ganger tidligere, og eieren ikke hadde passet på den, da skal han sannelig erstatte oksen med en annen okse, og det døde dyret skal være hans.

Kapittel 22

1 Hvis en mann stjeler en okse eller en sau, og slakter dem eller selger dem, skal han erstatte en okse med fem okser og en sau med fire sauer.

2 Hvis en tyv blir oppdaget mens han bryter seg inn, og han blir slått så han dør, blir det ikke noen blodskyld av det.

3 Hvis solen gikk opp over ham mens det skjedde, får han blodskyld. Tyven skal gi full erstatning. Hvis han ikke eier noe, skal han selges for tyveriet.

4 Hvis det han har stjålet, blir funnet i live hos ham, enten det er en okse, et esel eller en sau, skal han gi dobbel erstatning for det.

5 Hvis en mann sørger for at det blir beitet på en åker eller i en vingård, og han slipper dyrene sine løs, så de beiter på en annen manns mark, da skal han gi erstatning av det beste fra sin egen åker, og av det beste fra sin egen vingård.

6 Hvis ild bryter ut, og det tar fyr i tornekratt, så også kornstakker, uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, da skal den som tente ilden, sannelig gi erstatning.

7 Hvis en mann overgir penger eller eiendeler til sin neste, for at han skal ta vare på det, og dette så blir stjålet fra mannens hus, da skal tyven, hvis han blir funnet, gi dobbel erstatning.

8 Hvis tyven ikke blir funnet, da skal husets herre føres fram for Gud for å få visshet om at han ikke selv har tatt det som tilhører naboen hans.

9 For ved ethvert lovbrudd, enten det gjelder en okse, et esel, en sau eller klær eller hva som helst annet som er blitt borte, og som noen gjør krav på å eie, da skal saken til begge parter legges fram for Gud. Og den Gud dømmer skyldig, skal betale sin neste dobbelt tilbake.

10 Hvis en mann overgir et esel, en okse, en sau eller hvilket som helst annet dyr til sin neste, for at han skal ta vare på det, og det dør, blir skadet eller blir røvet, uten at noen ser det,

11 da skal en Herrens ed gjelde mellom dem begge, for å stadfeste at han ikke har lagt hånd på noe av det som tilhører hans neste. Eieren skal godta det, så den andre ikke skal erstatte noe.

12 Men hvis det virkelig er blitt stjålet fra ham, da skal han gi eieren erstatning for det.

13 Hvis det virkelig er revet i hjel, da skal han ta det med som bevis, og han skal ikke gi erstatning for det som er revet i hjel.

14 Hvis en mann låner et dyr fra sin neste, og det blir skadet eller dør, og eieren ikke er sammen med det, da skal mannen sannelig erstatte det.

15 Hvis eieren av dyret var sammen med det, skal han ikke erstatte det. Hvis det var leid, skal leien regnes som erstatning.

16 Hvis en mann forfører en jomfru som ikke er forlovet, og ligger med henne, da skal han sannelig betale brudeprisen for henne, så hun kan bli hans kone.

17 Hvis hennes far fullstendig nekter å gi henne til ham, skal han betale like mye penger som brudeprisen for jomfruer.

18 En trollkvinne skal du ikke la leve.

19 Den som ligger med et dyr, skal sannelig dø.

20 Den som ofrer til andre guder enn Herren alene, han skal lyses i bann.

21 En fremmed skal du ikke underkue eller undertrykke, for dere var selv fremmede i landet Egypt.

22 En enke eller et farløst barn skal du ikke plage.

23 Hvis du plager dem på noen måte, og de kommer til å rope til Meg, da skal Jeg sannelig høre klageropet deres.

24 Min vrede skal opptennes, og Jeg skal slå dere i hjel med sverdet. Deres koner skal bli enker, og deres barn farløse.

25 Hvis du låner penger til noen av mitt folk, til en blant deg som er fattig, da skal du ikke gå fram som en pengeutlåner mot ham. Dere skal ikke kreve renter av ham.

26 Hvis du noen gang tar kappen til din neste som pant, skal du gi den tilbake til ham før solen går ned.

27 For det er det eneste han har å dekke seg med, det er kappen han har rundt kroppen sin. Hva skal han ellers ha når han sover? Og når han roper til Meg, skal Jeg høre, for Jeg er nådig.

28 Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne.

29 Det første av høsten og det første av druesaften skal du ikke vente med å ofre. Den førstefødte av dine sønner skal du gi til Meg.

30 På samme måten skal du gjøre med storfeet og småfeet ditt. Sju dager skal det være hos moren, og på den åttende dagen skal du gi det til Meg.

31 Hellige mennesker skal dere være for Meg. Kjøtt som er revet i hjel av villdyrene på marken, skal dere ikke ete. Det skal dere kaste til hundene.

Kapittel 23

1 Du skal ikke spre et falskt rykte. Gi ikke din hånd til samfunn med den skyldige, så du blir et urettferdig vitne.

2 Du skal ikke følge mengden i ondskap. Du skal ikke vitne slik i en rettssak at du gir etter for mengden og forvrenger retten.

3 Du skal ikke vise deg partisk til beste for en fattig mann i rettssaken hans.

4 Hvis du kommer over din fiendes okse eller esel som har gått seg vill, skal du sannelig føre dem tilbake til ham igjen.

5 Hvis du ser eselet til en som hater deg, ligge under for byrden sin, og du ville la være å hjelpe, da skal du likevel hjelpe ham med det.

6 Du skal ikke forvrenge dommen for den fattige iblant deg når han har en rettssak.

7 Hold deg langt unna en falsk sak, så ikke den uskyldige og den rettferdige blir drept. For Jeg skal ikke rettferdiggjøre den skyldige.

8 Bestikkelse skal du ikke ta imot, for bestikkelse blinder den klarsynte og forvrenger de rettferdiges ord

9 En fremmed skal du ikke undertrykke, for dere kjenner den fremmedes sjelstilstand. Dere var jo selv fremmede i landet Egypt.

10 Seks år skal du så åkeren din og høste inn avlingen,

11 men det sjuende året skal du la den hvile og ligge brakk, så de fattige blant ditt folk kan få føde av den. Det som blir igjen, kan dyrene på marken få ete. Det samme skal du gjøre med vingården og olivenlunden din.

12 Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt, og på den sjuende dagen skal du hvile, for at oksen og eselet ditt kan få hvile, og din slavinnes sønn og den fremmede kan få puste ut.

13 Alt Jeg har talt til dere, skal dere gi akt på, så dere ikke nevner navnet på andre guder; la det ikke høres fra din munn!

14 Tre ganger i året skal du holde høytid for Meg.

15 Du skal holde de usyrede brøds høytid: Sju dager skal du ete usyret brød, slik Jeg bød deg, på den fastsatte tiden i måneden abib, for da kom du ut fra Egypt. Ingen skal vise seg tomhendt for Mitt ansikt.

16 Og høstfesten, høytiden for første-grøden av arbeidet ditt, av det du har sådd på marken. Og innhøstningsfesten ved slutten av året, når du har samlet inn frukten av arbeidet ditt på marken.

17 Tre ganger i året skal alle av hankjønn vise seg for Herren Guds ansikt.

18 Du skal ikke ofre blodet av Mitt slaktoffer sammen med syret brød. Og fettet av Mitt høytidsoffer skal ikke bli liggende over natten.

19 Det første av førstegrøden på jorden din skal du føre inn i Herrens, din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken til moren.

20 Se, Jeg sender Engelen foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet Jeg har gjort i stand.

21 Ta deg i vare for Hans ansikt og lyd Hans røst! Sett deg ikke opp mot Ham, for Han vil ikke tilgi dere den overtredelsen, siden Mitt navn er i Ham.

22 Men hvis du i sannhet lyder Hans røst og gjør alt Jeg sier, da skal Jeg være en fiende av dine fiender, og en motstander av dine motstandere.

23 For Min Engel skal gå foran deg og føre deg inn til amorittene og hetit-tene og perisittene og kanaaneerne og hevittene og jebusittene, og Jeg vil utslette dem.

24 Du skal ikke falle ned og tilbe gudene deres, og ikke tjene dem eller gjøre det de gjør. Men du skal rive dem ned til grunnen og bryte avgudsstøttene deres i småbiter.

25 Så skal du tjene Herren din Gud, og Han skal velsigne brødet og vannet ditt. Jeg skal ta sykdom bort fra din midte.

26 Det skal ikke forekomme for tidlige fødsler eller barnløshet i ditt land; Jeg gir deg det fulle mål av levedager.

27 Jeg skal sende Min frykt foran deg, Jeg skaper forvirring blant alle de folkene du kommer til, og Jeg skal få alle fiendene dine til å vende deg ryggen i flukt.

28 Jeg sender veps foran deg. De skal drive hevittene, kanaaneerne og hetittene bort fra deg.

29 For at landet ikke skal bli lagt øde, og det ikke skal bli for mange villdyr på marken, skal Jeg ikke drive dem bort fra deg i løpet av bare ett år.

30 Litt etter litt skal Jeg drive dem bort fra deg, helt til du har blitt så mange at du kan ta landet i eie.

31 Jeg fastsetter grensene dine fra Rødehavet til Filisterhavet, og fra ørkenen til Elven. For Jeg skal overgi innbyggerne i landet i deres hånd, og du skal drive dem bort fra deg.

32 Du skal ikke slutte noen pakt med dem eller med gudene deres.

33 De skal ikke bo i landet ditt, så de ikke får lede deg til å synde mot Meg. For hvis du tjener gudene deres, vil det sannelig bli en snare for deg.»

Kapittel 24

1 4 Til Moses sa Han: «Kom opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av de eldste i Israel, og tilbe på avstand!

2 Bare Moses skal tre Herren nær, men de andre skal ikke tre nær. Folket skal heller ikke gå opp sammen med ham.»

3 Så kom Moses og fortalte folket alle ordene fra Herren og alle lovbudene. Hele folket svarte som med én røst og sa: «Alle de ord som Herren har talt, vil vi gjøre etter.»

4 Moses skrev ned alle Herrens Ord. Om morgenen sto han tidlig opp og bygde et alter ved foten av fjellet, og reiste opp tolv minnestøtter for Israels tolv stammer.

5 Så sendte han noen unge menn av Israels barn dit bort, og de bar fram brennoffer og ofret slaktoffer av okser som fredsoffer til Herren.

6 Moses tok halvparten av blodet og helte det i karene, og halvparten stenket han på alteret.

7 Så tok han Paktsboken og leste den høyt mens folket hørte på. De sa: «Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde.»

8 Moses tok blodet, stenket det på folket og sa: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har opprettet med dere på alle disse ord.»

9 Så gikk Moses opp sammen med Aron, Nadab og Abihu og sytti av de eldste i Israel.

10 Og de fikk se Israels Gud. Under føttene Hans var det likesom en brolegning av safirstein, og det var som selve Himmelen i klarhet.

11 Men mot disse fornemste av Israels barn løftet Han ikke sin hånd. Slik skuet de Gud, og de åt og drakk.

12 Så sa Herren til Moses: «Kom opp til Meg på fjellet og bli der! Jeg skal gi deg steintavlene med loven og budet som Jeg har skrevet, for å undervise dem.»

13 Så brøt Moses opp sammen med medhjelperen sin, Josva, og Moses gikk opp til Guds fjell.

14 Til de eldste sa han: «Vent på oss her til vi kommer tilbake til dere. Se, Aron og Hur er med dere. Hvis noen har en vanskelig sak, kan han gå til dem.»

15 Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet.

16 Herrens herlighet hvilte over Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut fra skyen.

17 Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet.

18 Så gikk Moses midt inn i skyen og opp på fjellet. Moses var på fjellet i førti dager og førti netter.

Kapittel 25

1 Så talte Herren til Moses og sa:

2   ?«Si til Israels barn at de må komme fram til Meg med en gave. Fra hver den som blir drevet av et villig hjerte, skal du ta imot gaven til Meg.

3 Dette er den gaven du skal ta imot fra dem: gull, sølv og bronse,

4 fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår,

5 rødfarget værskinn, delfinskinn og akasietre,

6 olje til lampeholderen, krydder til salvingsoljen og den velduftende røkelsen,

7 onykssteiner og steiner som skal settes i efoden og i brystduken.

8 De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem.

9 Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det.

10 De skal lage en ark av akasietre. Den skal være to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.

11 Du skal kle den med rent gull. Både på innsiden og utsiden skal du kle den, og du skal lage en list av gull helt rundt den.

12 Du skal støpe fire ringer av gull til den, og feste dem på de fire hjørnene. To ringer skal være på den ene siden, og to ringer på den andre siden.

13 Du skal lage stenger av akasietre og kle dem med gull.

14 Du skal sette stengene i ringene på siden av arken, så arken kan bæres med dem.

15 Stengene skal sitte i ringene på arken. De skal ikke fjernes fra dem.

16 I arken skal du legge Vitnesbyrdet, som Jeg skal gi deg.

17 Du skal lage en nådestol av rent gull. Den skal være to og en halv alen lang og en og en halv alen bred.

18 Du skal lage to kjeruber av hamret gull, du skal lage dem ved de to endene av nådestolen.

19 Lag en kjerub i den ene enden og en kjerub i den andre enden. Kjerubene i de to endene skal dere lage i ett stykke med nådestolen.

20 Kjerubene skal stå med vingene utspent der oppe og skygge over nådestolen med vingene sine, og de skal ha ansiktene vendt mot hverandre. Mot nådestolen skal ansiktene til kjerubene være vendt.

21 Du skal sette nådestolen opp på arken, og i arken skal du legge Vitnesbyrdet som Jeg skal gi deg.

22 Og Jeg skal møte deg der, og Jeg skal tale til deg fra stedet over nådestolen, fra stedet mellom de to kjerubene som er på Vitnesbyrdets ark, om alt det Jeg har å befale deg for Israels barn.

23 Du skal også lage et bord av akasietre. Det skal være to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.

24 Du skal kle det med rent gull, og lage en list av gull helt rundt det.

25 Du skal lage en ramme på en håndsbredd helt rundt, og du skal lage en list av gull til rammen på bordet helt rundt.

26 Du skal lage fire ringer av gull til det, og sette ringene i de fire hjørnene som er ved de fire beina.

27 Like ved rammen skal ringene sitte, som holdere for stengene til å bære bordet med.

28 Du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull, så bordet kan bæres med dem.

29 Du skal så lage fatene, karene, kannene og skålene til bruk når drikkofferet blir båret fram. Du skal lage dem av rent gull.

30 Du skal alltid sette fram skuebrød på bordet framfor Mitt ansikt.

31 Du skal også lage en lysestake av rent, hamret gull. Foten, armene, begrene, de utskårne knoppene og blomstene skal være av ett stykke.

32 Seks armer skal gå ut fra sidene på den, tre armer på den ene siden av lysestaken, og tre armer på den andre siden av lysestaken.

33 Tre begre skal være formet som mandel-blomster på den ene armen, med en ut-skåret knopp og en blomst, og tre begre formet som mandelblomster på de andre armene, med en utskåret knopp og blomst. Slik skal det være på de seks armene som kommer ut fra lyse-staken.

34 På selve lysestaken skal det være fire begre som skal være formet som mandelblomster, hver med sin utskårne knopp og blomst.

35 Det skal være én knopp under de første to armene på den, én knopp under de neste to armene på den, og én knopp under de tredje to armene på den, for hvert par av de seks armene som går ut fra lysestaken.

36 Både knoppene og armene skal være i ett stykke med den. Alt sammen skal være ett hamret stykke av rent gull.

37 Du skal lage sju lamper til den, og den skal holde lampene oppe så de gir lys foran den.

38 Vekesaksene og brikkene for dem skal være av rent gull.

39 Av én talent rent gull skal lysestaken og alt dette utstyret lages.

40 Se til at du lager dem etter det mønster-bildet som ble vist deg på fjellet.

Kapittel 26

1 Så skal du lage tabernaklet med ti tepper av fint, vevd lin og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på dem.

2 Hvert teppe skal være tjueåtte alen langt, og hvert teppe skal være fire alen bredt. Alle teppene skal ha samme mål.

3 Fem av teppene skal være festet til hverandre, og de fem andre teppene skal være festet til hverandre.

4 Du skal lage hemper av fiolett garn på kanten av det ene teppet, som er ytterst på det ene settet av tepper. Det samme skal du gjøre på kanten av teppet som er ytterst på det andre settet.

5 Femti hemper skal du lage på det ene teppet, og femti hemper skal du lage på kanten av det teppet som er ytterst på det andre settet, så hempene passer til hverandre.

6 Du skal lage femti kroker av gull, og feste teppene sammen med krokene, så tabernaklet blir en helhet.

7 Du skal også lage tepper av geitehår. De skal være som et telt over taber-naklet. Elleve tepper skal du lage.

8 Hvert teppe skal være tretti alen langt, og hvert teppe skal være fire alen bredt. De elleve teppene skal ha samme mål.

9 Du skal feste sammen fem tepper for seg, og seks tepper for seg, og så skal du legge det sjette teppet dobbelt over forsiden av teltet.

10 Du skal lage femti hemper på kanten av det teppet som er ytterst på det ene settet, og femti hemper på kanten av teppet på det andre settet.

11 Og du skal lage femti kroker av bronse, sette krokene i hempene og feste teltet sammen, så det blir en helhet.

12 Det overskytende som blir igjen av teppene til teltet, det halve teppet som er til overs, skal henge ned på baksiden av tabernaklet.

13 En alen på den ene siden og en alen på den andre siden, av det som er til overs av lengden på teppene til teltet, skal henge ned over sidene på tabernaklet for å dekke det både på den ene siden og på den andre siden.

14 Du skal også lage et dekke av rød-fargede værskinn til teltet, og et dekke av delfinskinn over det igjen.

15 Til tabernaklet skal du lage planker av akasietre, som skal stå på høykant.

16 Plankene skal være ti alen lange, og hver planke skal være en og en halv alen bred.

17 Det skal være to tapper på hver planke for å binde dem til hverandre. Slike skal du lage til alle plankene i tabernaklet.

18 Og du skal lage planker til taber-naklet, tjue planker til sørsiden.

19 Du skal lage førti sokler av sølv under de tjue plankene, to sokler under hver av plankene, én til hver av de to tappene.

20 Til den andre siden av tabernaklet, nord-siden, skal det lages tjue planker,

21 og de skal ha førti sokler av sølv, to sokler under hver av plankene.

22 Til baksiden av tabernaklet, vestsiden, skal du lage seks planker.

23 Du skal også lage to planker til de to bakerste hjørnene på tabernaklet.

24 De skal være doble helt nederst, og på toppen skal de begge gå sammen i én ring. Slik skal det være med begge; de skal stå i de to hjørnene.

25 Slik blir det åtte planker med de tilhørende soklene av sølv, seksten sokler, to sokler under hver av plankene.

26 Du skal lage tverrbjelker av akasietre: fem til plankene på den ene siden av tabernaklet,

27 fem tverrbjelker til plankene på den andre siden av tabernaklet, og fem tverrbjelker til plankene på baksiden av tabernaklet, vestsiden.

28 Den midterste tverrbjelken som står på midten av plankene, skal gå fra den ene enden til den andre.

29 Du skal kle plankene med gull, lage ringer av gull som holdere for tverrbjelkene, og kle tverrbjelkene med gull.

30 Du skal sette opp tabernaklet etter forskriften som ble vist deg på fjellet.

31 Du skal lage et forheng, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. Et kunstferdig mønster med kjeruber skal du veve på det.

32 Du skal henge det på fire søyler av akasietre, som er kledd med gull. Krokene på dem skal være av gull og stå på fire sokler av sølv.

33 Du skal henge forhenget ned fra krokene. Så skal du føre Vitnesbyrdets ark inn dit, bak forhenget. Forhenget skal skille mellom Det Hellige og Det Aller Helligste for dere.

34 Du skal sette nådestolen opp på Vitnes-byrdets ark i Det Aller Helligste.

35 Du skal sette bordet utenfor forhenget, og lysestaken rett overfor bordet på sørsiden av tabernaklet. Bordet skal du sette på nordsiden.

36 Du skal lage et teppe til dør inn i teltet, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, en vevers arbeid.

37 Til teppet skal du lage fem søyler av akasietre og kle dem med gull. Krokene på dem skal være av gull, og du skal støpe fire sokler av bronse til dem.

Kapittel 27

1 Du skal lage et alter av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt, kvadratisk, og tre alen høyt.

2 Du skal lage horn på det i de fire hjørnene. Hornene på det skal være i ett stykke med alteret, og du skal kle det med bronse.

3 Du skal også lage kar til å samle opp den fete asken fra alteret, og skuffer og skåler og gafler og ildpanner. Alle redskapene til det skal du lage av bronse.

4 Du skal lage en rist til det, en bronse-netting. På nettingen skal du lage fire bronseringer i de fire hjørnene på alteret.

5 Du skal legge det under kanten på alteret, på undersiden, så nettingen kan nå halvveis opp på alteret.

6 Så skal du lage stenger til alteret, stenger av akasietre, og kle dem med bronse.

7 Stengene skal settes i ringene, og sten-gene skal være på begge sidene av alteret, så det kan bæres.

8 Du skal lage det hult med plankebord. Slik det ble vist deg på fjellet, slik skal de lage det.

9 Du skal også lage forgården til taber-naklet. På sørsiden skal det være omheng til forgården, lagd av fint vevd lin, hundre alen lange til den siden.

10 De tjue søylene og de tjue soklene skal være av bronse. Krokene på søylene og beslagene på dem skal være av sølv.

11 På samme måten skal det være hundre alen lange omheng på nordsiden, med sine tjue søyler og sine tjue sokler av bronse, og krokene til søylene og beslagene på dem skal være av sølv.

12 Langs bredden av forgården skal det være omheng på femti alen på vestsiden, med ti søyler og ti sokler.

13 Bredden av forgården på østsiden, mot soloppgangen, skal være femti alen.

14 Omhengene på den ene siden av porten skal være femten alen, med tre søyler og tre sokler.

15 På den andre siden skal det være omheng på femten alen, med tre søyler og tre sokler.

16 I porten til forgården skal det være et teppe som er tjue alen langt, vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, en vevers arbeid. Det skal ha fire søyler og fire sokler.

17 Alle søylene rundt forgården skal ha beslag av sølv. Krokene på dem skal være av sølv og soklene av bronse.

18 Lengden på forgården skal være hundre alen, bredden skal være femti på begge sider, og høyden fem alen, lagd av fint, vevd lin, og soklene av bronse.

19 Alt utstyret til tjenesten i tabernaklet, alle pluggene til det, også alle pluggene til forgården, skal være av bronse.

20 Du skal befale Israels barn at de skal komme til deg med ren olje av presset oliven til lampeholderen, så lampen kan brenne hele tiden.

21 I Åpenbaringsteltet, utenfor forhenget som er foran Vitnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampen brennende fra kveld til morgen for Herrens ansikt. Det skal være en evig lov for de kommende slekter av Israels barn.

Kapittel 28

1 Hent til deg din bror Aron, og hans sønner sammen med ham, fra alle Israels barn, så Aron kan gjøre tjeneste som prest for Meg, og også hans sønner, Nadab, Abihu, Elasar og Itamar.

2 Du skal lage hellige klær til din bror Aron, til ære og til pryd.

3 Så skal du tale til alle dem som har visdom i hjertet, dem Jeg har fylt med visdoms Ånd, for at de skal lage klærne til Aron, så han kan helliges til å gjøre tjeneste som prest for Meg.

4 Dette er de klærne de skal lage: en brystduk, en efod, en overkjortel, en kunstferdig vevd underkjortel, en mitra og et belte. Slik skal de lage hellige klær til din bror Aron og hans sønner, så han kan gjøre tjeneste som prest for Meg.

5 De skal ta gullet og det fiolette-, purpur- og skarlagenfargede garnet og det fine linet,

6 og de skal lage efoden av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin, av kunstvevning.

7 Den skal ha to skulderbånd som er festet til de to kantene på den. Slik skal den festes sammen.

8 Beltet av kunstvevning til efoden, som er ett stykke med den, skal være av samme typen håndarbeid, lagd av gull, fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin.

9 Så skal du ta to onykssteiner og inngravere navnene til Israels sønner på dem:

10 Seks av navnene deres på den ene steinen, og de seks andre navnene på den andre, i den rekkefølgen de ble født.

11 På samme måten som man graverer et signet, som en steingravør gjør det, skal du få gravert inn navnene til Israels sønner på de to steinene. I to innfatninger av gull skal du sette dem.

12 Du skal sette de to steinene på skulder-båndene til efoden, som minnesteiner om Israels sønner. Slik skal Aron bære navnene deres på skuldrene sine for Herrens ansikt, som en påminnelse.

13 Du skal også lage innfatninger av gull,

14 og du skal lage to kjeder av rent gull, som flettebånd, og feste de flettede kjedene til innfatningene.

15 Du skal lage en domsbrystduk. I kunstvevning av samme typen håndarbeid som på efoden skal du lage den, av gull, og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin skal du lage den.

16 Den skal brettes dobbelt i et kvadrat. Den skal være et spann lang og et spann bred.

17 Du skal sette steiner i innfatning på den, fire rader med steiner. I én rad skal det være en rubin, en topas og en smaragd. Dette skal være den første raden.

18 I den andre raden skal det være en turkis, en safir og en diamant,

19 i den tredje raden en hyasint, en agat og en ametyst,

20 og i den fjerde raden en beryll, en onyks og en jaspis. De skal settes i gull-innfatninger.

21 Steinene skal bære navnene på Israels sønner, tolv stykker, én for hvert av navnene på dem, inngravert som på et signet, hver med sitt eget navn, en for hvert av navnene på de tolv stammene.

22 Du skal lage kjeder i enden på bryst-duken, som flettede snorer av rent gull.

23 Du skal også lage to ringer av gull til brystduken. De to ringene skal du feste på de to endene av brystduken.

24 Så skal du sette de to flettede kjedene av gull i de to ringene som er i endene av brystduken.

25 De to andre endene på de to flettede kjedene skal du feste til de to innfatningene og sette dem på skulderbåndene på forsiden av efoden.

26 Du skal lage to ringer av gull og sette dem på de to endene av brystduken, på kanten på den siden som vender inn mot efoden.

27 Enda to ringer av gull skal du lage og feste dem på de to skulderbåndene, foran på den nedre delen av efoden, like ved sømmen over beltet av kunstvevning på efoden.

28 De skal binde ringene på brystduken til de to ringene på efoden med en fiolett snor, så den sitter over beltet av kunstvevning på efoden, slik at brystduken ikke løsner fra efoden.

29 Så skal Aron bære navnene til Israels sønner på domsbrystduken, over hjertet sitt, når han går inn i helligdommen, som en stadig påminnelse for Herrens ansikt.

30 I domsbrystplaten skal du legge urim og tummim . De skal ligge over Arons hjerte når han går inn for Herrens ansikt. Slik skal Aron over sitt hjerte alltid bære Israels barns dom for Herrens ansikt.

31 Overkjortelen til efoden skal du lage bare i fiolett.

32 Det skal være en åpning til hodet midt på den. Den skal ha en vevd bord helt rundt åpningen, som åpningen på en brynje, så den ikke skal revne.

33 På kanten av den skal du lage granatepler av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn helt rundt kanten, og bjeller av gull mellom dem helt rundt:

34 en gullbjelle og et granateple, en gullbjelle og et granateple – slik skal det være helt rundt langs kanten på kappen.

35 Denne overkjortelen skal Aron ha på seg når han gjør tjeneste, og lyden av den skal høres når han går inn i helligdommen for Herrens ansikt, og når han kommer ut, så han ikke skal dø.

36 Du skal også lage en plate av rent gull og inngravere på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN

37 Du skal feste den i en fiolett snor, så den kan være på mitraen; den skal være foran på mitraen.

38 Slik skal den være festet på pannen til Aron, for at Aron skal bære skylden som henger ved de hellige ting som Israels barn helliger ved alle sine hellige gaver. Signeten skal alltid være på pannen hans, så de kan finne velbehag for Herrens ansikt.

39 Underkjortelen skal du veve i rute-mønster av fin lintråd. Du skal lage mitraen av fint lin, og beltet skal du lage som et vevd arbeid.

40 Til Arons sønner skal du lage underkjortler, og du skal lage belter til dem. Hodeplagg skal du også lage til dem, til ære og pryd.

41 Dette skal du la din bror Aron og hans sønner ta på seg. Du skal salve dem, fylle hendene deres og hellige dem, så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg.

42 Du skal lage korte benklær av lin til dem for å dekke nakenheten deres. De skal nå fra livet og ned til lårene.

43 Dem skal Aron og hans sønner ha på seg når de kommer inn i Åpenbaringsteltet, eller når de kommer nær alteret for å gjøre tjeneste i helligdommen, så de ikke skal føre skyld over seg og dø. Det skal være en evig lov for ham og hans slekt etter ham.

Kapittel 29

1 Dette er hva du skal gjøre med dem for å hellige dem til tjenesten som prester for Meg: Ta en ung okse og to værer uten lyte,

2 og usyret brød, usyrede kaker blandet med olje, og usyrede brødleiver smurt med olje. Du skal lage dem av hvetemel.

3 Du skal legge dem i en kurv og komme fram med dem i kurven, sammen med oksen og de to værene.

4 Aron og hans sønner skal du føre bort til døren til Åpenbaringsteltet, og du skal vaske dem med vann.

5 Så skal du ta klærne og kle Aron i underkjortelen, overkjortelen til efoden, efoden og brystduken, og binde efoden rundt om ham med beltet i kunstvevning til efoden.

6 Du skal sette mitraen på hodet hans, og feste det hellige diademet på mitraen.

7 Og du skal ta salvingsoljen, helle den ut over hodet hans og salve ham.

8 Så skal du komme fram med hans sønner og ha på dem underkjortlene.

9 Du skal spenne beltene rundt dem, både Aron og hans sønner, og sette hodeplaggene på dem. Da skal prestedømmet være deres som en evig lov. Så skal du fylle hånden til Aron og til hans sønner.

10 Du skal også komme fram med oksen foran Åpenbaringsteltet, og Aron og hans sønner skal trykke hendene sine mot hodet på oksen.

11 Så skal du slakte oksen for Herrens ansikt, ved døren til Åpenbaringsteltet.

12 Du skal ta fra blodet av oksen og stryke det på alterets horn med fingeren din, og så helle blodet ut ved foten av alteret.

13 Og du skal ta alt fettet som dekker innvollene, fettlappen på leveren, og begge nyrene og fettet som er på dem, og la det gå opp i røyk på alteret.

14 Men kjøttet av oksen, sammen med huden og tarminnholdet, skal du brenne opp med ild utenfor leiren. Det er et syndoffer.

15 Du skal også ta den ene væren, og Aron og hans sønner skal trykke hendene sine mot hodet på væren.

16 Du skal slakte væren, og du skal ta blodet av den og stenke det rundt på alteret.

17 Så skal du dele væren opp, vaske innvollene og føttene, og legge dem på stykkene og på hodet.

18 Og du skal la hele væren gå opp i røyk på alteret. Det er et brennoffer for Herren, en velbehagelig duft, et matoffer for Herren.

19 Du skal også ta den andre væren, og Aron og hans sønner skal trykke -hendene sine mot hodet på væren.

20 Så skal du slakte væren og ta fra blodet og stryke det på Arons høyre øreflipp, og på den høyre øreflippen til hans sønner, på den høyre tommelfingeren og den høyre stortåen, og så stenke blodet rundt på alteret.

21 Du skal ta noe av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen, og stenke det på Aron og på klærne hans, og på hans sønner og på klærne til hans sønner. Da skal han og klærne hans være helliget, og sammen med ham hans sønner og klærne til hans sønner.

22 Du skal så ta av fettet fra væren, halen, fettet som dekker innvollene, fettlappen på leveren, begge nyrene og fettet på dem og det høyre låret, for det er en vær til innvielsesofferet.

23 Du skal også ta et brød, en kake bakt med olje og en brødleiv fra kurven med det usyrede brødet som står for Herrens ansikt.

24 Alt dette skal du legge i hendene til Aron, og i hendene til hans sønner. Og du skal løfte det som et løfteoffer for Herrens ansikt.

25 Så skal du ta det tilbake fra hendene deres og la det gå opp i røyk på alteret sammen med brennofferet, som en velbehagelig duft for Herrens ansikt. Det er et matoffer for Herrens ansikt.

26 Så skal du ta brystet av Arons inn-vielsesvær og løfte det som et løfte-offer for Herren. Og dette skal være din del .

27 Du skal hellige brystet fra løfteofferet og låret fra gaven, det som blir løftet og det som blir satt til side av innvielsesværen, av det som tilhører Aron og det som tilhører hans sønner.

28 Dette skal Aron og hans sønner ha fra Israels barn, som en evig lov. For det er en gave. Det skal være en gave fra Israels barn av fredsofferet deres, det vil si av deres gave til Herren.

29 De hellige klærne til Aron skal tilhøre hans sønner etter ham. De skal salves i dem og innvies i dem.

30 I sju dager skal den sønnen som blir prest i hans sted, ha klærne på når han går inn i Åpenbaringsteltet for å gjøre tjeneste i helligdommen.

31 Du skal ta innvielses-væren og koke kjøttet av den på et hellig sted.

32 Så skal Aron og hans sønner ete kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved døren til Åpenbaringsteltet.

33 De skal ete dette som bæres fram når det gjøres soning, for å innvie dem og for å hellige dem. Men en uinnvidd skal ikke ete av dette, for det er hellig.

34 Hvis noe av kjøttet fra innvielses-ofrene eller av brødet blir igjen til neste morgen, skal du brenne resten med ild. Det skal ikke etes, for det er hellig.

35 Slik skal du gjøre med Aron og hans sønner, etter alt det Jeg har befalt deg. Sju dager skal innvielsen deres vare.

36 Du skal ofre en okse som syndoffer til soning hver dag. Du skal rense alteret når du gjør soning for det, og du skal salve det for å hellige det.

37 Sju dager skal du gjøre soning for alteret og hellige det. Alteret skal være høyhellig. Hver den som rører ved alteret, blir hellig.

38 Dette er det du skal ofre på alteret hele tiden, hver dag: to årsgamle lam.

39 Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstundene.

40 Med det første lammet skal det være en tiendedel av en efa mel, blandet med en fjerdedel av en hin presset olje, og en fjerdedel av en hin vin som drikkoffer.

41 Det andre lammet skal du ofre -mellom de to aftenstundene. Sammen med det skal du ofre grødeofferet og drikkofferet, som om morgenen, til en velbehagelig duft, et matoffer for Herren.

42 For alle slekter etter dere skal dette være et stadig brennoffer ved døren til Åpenbaringsteltet for Herrens ansikt, der Jeg skal møte dere og tale til dere.

43 Der skal Jeg åpenbare Meg for Israels barn, og det skal være helliget ved Min herlighet.

44 Slik skal Jeg hellige Åpenbaringsteltet og alteret. Jeg skal også hellige Aron og hans sønner til å gjøre tjeneste som prester for Meg.

45 Jeg skal bo blant Israels barn, og Jeg skal være deres Gud.

46 De skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som førte dem opp fra landet Egypt, så Jeg kan bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud.

Kapittel 30

1 Du skal lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det.

2 Det skal være en alen langt og en alen bredt; det skal være kvadratisk. Høyden skal være to alen. Hornene på det skal være i ett stykke med alteret.

3 Overflaten på det, sidene helt rundt og hornene skal du kle med rent gull. Du skal lage en list av gull hele veien rundt.

4 To ringer av gull skal du lage til det, rett under listen på begge sidene av det. Du skal feste dem på de to sidene, og de skal være holdere for stengene som det skal bæres med.

5 Du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull.

6 Alteret skal du sette foran forhenget som henger foran Vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over Vitnesbyrdet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg.

7 Om morgenen skal Aron brenne velduftende røkelse på det. Når han steller lampene om morgenen, skal han brenne røkelse på det.

8 Når Aron tenner lampene mellom de to aftenstundene, skal han brenne røkelse på det, et stadig røkoffer for Herrens ansikt i alle slekter etter dere.

9 Dere skal ikke la fremmed røkelse stige opp fra alteret, heller ikke brennoffer eller grødeoffer. Dere skal heller ikke helle drikkoffer på det.

10 Aron skal gjøre soning på alterets horn en gang i året med blodet fra synd-offeret som blir gitt til soning. En gang i året skal han gjøre soning på det i alle slekter etter dere. Det er høyhellig for Herren.»

11 Så talte Herren til Moses og sa:

12 «Når du mønstrer Israels barn for å gjøre folketelling blant dem, da skal hver av dem gi en løsepenge til Herren for sin sjel, når du teller dem, så ikke noen plage skal ramme dem når du teller dem.

13 Hver den som blir telt, skal gi dette: en halv sekel etter vekten av helligdommens sekel. En sekel er tjue gera. Den halve sekelen skal være en gave til Herren.

14 Hver den som slutter seg til dem som blir telt, fra tjue år og oppover, skal gi en gave til Herren.

15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke gi mindre enn en halv sekel, når dere gir gaven til Herren til soning for sjelene deres.

16 Du skal ta imot løsepengene fra Israels barn, og du skal sette dem av til tjenesten i Åpenbaringsteltet, så det kan være til påminnelse om Israels barn for Herrens ansikt, til soning for sjelene deres.»

17 Så talte Herren til Moses og sa:

18 «Du skal også lage et kar av bronse med en sokkel av bronse, til bruk ved renselsene. Du skal sette det mellom Åpenbaringsteltet og alteret. Så skal du helle vann i det,

19 for Aron og hans sønner skal vaske hendene og føttene med vannet fra det.

20 Når de går inn i Åpenbaringsteltet, eller når de kommer nær alteret for å gjøre tjeneste, for å la matoffer gå opp i røyk for Herren, da skal de vaske seg med vann, for at de ikke skal dø.

21 Slik skal de vaske hendene og føttene, for at de ikke skal dø. Dette skal være en evig lov for dem, både for Aron og hans ætt i alle slektsledd.»

22 Herren talte til Moses og sa:

23 «Du skal også ta krydder av beste slag: fem hundre sekel flytende myrra, halvparten så mye velduftende kanel, to hundre og femti sekel, to hundre og femti sekel velduftende sukkerrør,

24 fem hundre sekel kassia, etter vekten av helligdommens sekel, og en hin olivenolje.

25 Av alt dette skal du lage en hellig salvingsolje, en salveblanding utført slik en salveblander gjør det. Den skal være en hellig salvingsolje.

26 Med den skal du salve Åpenbarings-teltet og Vitnesbyrdets ark,

27 bordet og alt utstyret til det, lysestaken med alt utstyret til den, røkofferalteret,

28 brennofferalteret med alle redskapene til det, og renselseskaret med sokkelen.

29 Du skal hellige alt dette, så det blir høyhellig. Det som kommer i berøring med dem, blir hellig.

30 Aron og hans sønner skal du salve og hellige, så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg.

31 Til Israels barn skal du tale og si: Dette skal være en hellig salvingsolje for Meg i alle slekter som kommer.

32 Den skal ikke øses ut over kjøttet til noe menneske. Dere skal heller ikke blande noen annen olje som ligner på denne, etter den samme oppskriften. Den er hellig, og den skal være hellig for dere.

33 Den som blander noen salve som ligner på denne, eller den som bruker noe av den på en uinnvidd, han skal utryddes av sitt folk.»

34 Herren sa til Moses: «Ta krydder, myrra-olje, sjønegl og gummiharpiks, og ren røkelse sammen med disse krydderne. Det skal være like mye av hver.

35 Av dette skal du lage en røkelse, en blanding slik salveblanderen gjør det, saltet, ren og hellig.

36 Du skal finknuse noe av den og legge den foran Vitnesbyrdet i Åpenbaringsteltet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg. Røkelsen skal være høyhellig for dere.

37 Men oppskriften til denne røkelsen som du skal lage, skal dere ikke bruke for dere selv. Denne røkelsen skal du holde hellig for Herren.

38 Den som lager noe som ligner på denne, for å kjenne duften av den, han skal utryddes av sitt folk.»

Kapittel 31

1 Så talte Herren til Moses og sa:

2   ?«Se, Besalel har Jeg kalt ved navn, han som er sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme.

3 Jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand, med kunnskap og evne til alle slags håndverk,

4 til kunstnerisk arbeid, til å arbeide med gull, med sølv og med bronse,

5 til å slipe steiner til innfatning, til treskjæring og til å utføre all slags håndverk.

6 Og Jeg, se Jeg har satt Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, til å være med ham. Jeg har gitt alle de begavede håndverkerne visdom i hjertet, så de kan lage alt det Jeg bød deg:

7 Åpenbaringsteltet, Vitnesbyrdets ark og nådestolen som står på den, og alt utstyret som hører til i teltet:

8 bordet med alt utstyret til det, lyse-staken av rent gull og alt utstyret til den, røkelsesalteret,

9 brennofferalteret med alle redskapene til det, renselseskaret med sokkelen,

10 tjenesteklærne, de hellige klærne til presten Aron og de hellige klærne til hans sønner, til bruk i prestetjenesten,

11 salvingsoljen og den velduftende røkelsen til helligdommen. De skal gjøre alt slik Jeg bød deg.»

12 Herren talte til Moses og sa:

13 «Og du, tal til Israels barn og si: Sannelig, Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere.

14 Derfor skal dere holde sabbaten, for den er hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal sannelig dø. For hver den som gjør noe arbeid på den, den sjel skal utryddes av sitt folk.

15 Seks dager skal arbeidet utføres, men den sjuende dagen er sabbaten for hvile; den er hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal sannelig dø.

16 Derfor skal Israels barn holde sabbaten. De skal holde sabbaten i alle slekter som kommer, som en evig pakt.

17 Den er et tegn mellom Meg og Israels barn til evig tid. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte Han og pustet ut.»

18 Da Herren var ferdig med å tale til ham på Sinaifjellet, ga Han Moses Vitnes-byrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger.

Kapittel 32

1 Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg rundt Aron og sa til ham: «Kom, lag guder til oss, som kan gå foran oss. For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med.»

2 Aron sa til dem: «Ta ut øreringene av gull som konene deres, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem.»

3 Så tok alt folket ut de øreringene av gull som de hadde i ørene, og kom med dem til Aron.

4 Han tok imot gullet fra deres hånd, og han fikk det formet med en meisel og dannet det til en støpt kalv. Da sa de: «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.»

5 Da Aron så det, bygde han et alter foran den. Aron lot rope ut og sa: «I morgen er det høytid for Herren.»

6 Neste dag sto de tidlig opp, ofret brennoffer og kom fram med fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke, og sto opp for å leke.

7 Da sa Herren til Moses: «Gå herfra, og stig ned! For ditt folk som du førte ut av landet Egypt, har handlet fordervelig.

8 De har vært snare til å vike av fra den veien Jeg bød dem å gå. De har lagd seg en støpt kalv og tilbedt den og ofret til den og sagt: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.»

9 Herren sa til Moses: «Jeg har lagt merke til dette folket, og se, det er et stivnakket folk.

10 Bland deg nå ikke inn, og la Min vrede opptennes mot dem, så Jeg kan fortære dem. Så skal Jeg gjøre deg til et stort folk.»

11 Da ba Moses inderlig om velvilje for Herren sin Guds ansikt og sa: «Herre, hvorfor skal Din vrede opptennes mot Ditt folk, det folket Du har ført ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd?

12 Hvorfor skulle egypterne si: Med onde hensikter førte Han dem ut, for å drepe dem i fjellene, og for å utslette dem fra jorden? Vend om fra Din brennende vrede, og angre det onde Du vil gjøre Ditt folk!

13 Husk på Abraham, Isak og Israel, Dine tjenere! For dem sverget Du ved Deg selv og sa til dem: Jeg skal gjøre deres slekt tallrik som stjernene på himmelen. Hele dette landet som Jeg har talt om, gir Jeg deres slekt, og de skal eie det til evig tid.»

14 Da angret Herren det onde Han hadde sagt Han ville gjøre mot sitt folk.

15 Da snudde Moses og steg ned fra fjellet, og de to tavlene med Vitnesbyrdet hadde han i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene. Både på forsiden og baksiden var det skrevet på dem.

16 Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, inngravert på tavlene.

17 Da Josva hørte bråket fra folket som brølte, sa han til Moses: «Det høres krigslarm i leiren.»

18 Men han sa: «Det er ikke lyden av seiersrop og heller ikke lyden av skrik etter nederlag, men det er lyden av sang jeg hører.»

19 Da han nærmet seg leiren, så han kalven og dansen. Da ble Moses’ vrede opptent, og han kastet tavlene ut av hendene og knuste dem ved foten av fjellet.

20 Så tok han kalven de hadde lagd, brente den på ilden og smuldret den til støv. Så strødde han støvet på vannet og lot Israels barn drikke det.

21 Moses sa til Aron: «Hva er det dette folket har gjort mot deg, siden du har ført en så stor synd over det?»

22 Da sa Aron: «Min herres vrede må ikke opptennes. Du kjenner folket, at de ligger i det onde.

23 For de sa til meg: Lag guder til oss, som kan gå foran oss. For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med.

24 4 Da sa jeg til dem: Den som har på seg noe av gull, ta det av! Så ga de det til meg, og jeg kastet det på ilden, og så ble det til denne kalven.»

25 Da Moses så at folket var tøylesløst – for Aron hadde ikke holdt dem i tømme, til spott for dem blant motstanderne deres –

26 stilte han seg i inngangen til leiren og sa: «Den som er på Herrens side, kom til meg!» Da samlet alle Levis sønner seg hos ham.

27 Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Hver mann skal henge sverdet ved sin side og gå fram og tilbake fra den ene inngangen til den andre gjennom hele leiren, og hver mann skal drepe sin bror, hver mann sin venn og hver mann sin neste.»

28 Så gjorde Levis sønner som Moses sa. Omkring tre tusen menn av folket falt den dagen.

29 Da sa Moses: «Innvi dere til Herren i dag, så Han kan gi dere en velsignelse på denne dagen. For hver mann har gått imot sin sønn og sin bror.»

30 Det skjedde neste dag at Moses sa til folket: «Dere har sannelig gjort en stor synd. Derfor vil jeg nå gå opp til Herren. Kanskje kan jeg gjøre soning for deres synd.»

31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Å, dette folket har sannelig gjort en stor synd, og har lagd seg en gud av gull.

32 Og nå, om Du bare ville tilgi deres synd, men hvis ikke, ber jeg om at Du stryker meg ut av Din bok som Du har skrevet.»

33 Herren sa til Moses: «Hver den som har syndet mot Meg, vil Jeg stryke ut av Min bok.

34 Nå skal du gå og lede folket til det stedet som Jeg har talt til deg om. Se, Min Engel skal gå foran deg. Men på Min hjemsøkelsesdag skal Jeg hjemsøke dem for deres synd.»

35 Så slo Herren folket med plager fordi de hadde lagd kalven, den kalven Aron lagde.

Kapittel 33

1 Så sa Herren til Moses: «Bryt opp herfra og dra videre, du og det folket du har ført opp fra landet Egypt, til det landet Jeg tilsverget Abraham, Isak og Jakob, og sa: Din slekt skal Jeg gi det.

2 Jeg skal sende Min Engel foran deg, og Jeg skal drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, ferisittene, hevittene og jebusittene.

3 Dra opp til et land som flyter med melk og honning. Men Jeg vil ikke dra opp midt iblant dere, så Jeg ikke skal fortære dere på veien, for dere er et stivnakket folk.»

4 Da folket hørte dette nedslående ordet, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.

5 For Herren hadde sagt til Moses: «Si til Israels barn: Dere er et stivnakket folk. Gikk Jeg blant deg et øyeblikk, ville Jeg fortære deg. Derfor skal du nå ta av smykkene dine, så Jeg kan vite hva Jeg skal gjøre med deg.»

6 Så tok Israels barn av seg smykkene der ved fjellet Horeb.

7 Moses tok teltet og slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren, og kalte det Åpenbaringsteltet. Da skjedde dette: Alle som søkte Herren, gikk ut til Åpenbaringsteltet, som var utenfor leiren.

8 Det skjedde slik at hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg opp, og hver mann sto i teltdøren sin og holdt øye med Moses til han hadde gått inn i teltet.

9 Da skjedde det: Da Moses gikk inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående ved døren til teltet, og Han talte med Moses.

10 Hele folket så skystøtten stå ved døren til teltet, og hele folket reiste seg opp og tilba, hver mann i teltdøren sin.

11 Herren talte med Moses ansikt til ansikt, som en mann snakker med sin venn. Så vendte han tilbake til leiren, men medhjelperen hans, Josva, Nuns sønn, som var en ung mann, forlot ikke teltet.

12 Da sa Moses til Herren: «Se, Du sier til meg: Før dette folket opp! Men Du har ikke latt meg få vite hvem Du vil sende med meg. Likevel har Du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for Mine øyne.

13 Derfor ber jeg nå, om jeg har funnet nåde for Dine øyne, at Du lærer meg Din vei, så jeg kan kjenne Deg, og for at jeg kan finne nåde for Dine øyne. Tenk på at dette folket er Ditt folk.»

14 Han sa: «Mitt Åsyn skal gå med deg, og Jeg skal føre deg til hvile.»

15 Da sa han til Ham: «Hvis Ditt Åsyn ikke går med oss, må Du ikke føre oss opp herfra.

16 Hvordan skal det da bli kjent at jeg har funnet nåde for Dine øyne, jeg og Ditt folk, hvis Du ikke går med oss? Slik skal vi bli atskilt, jeg og Ditt folk, fra alle andre folk som finnes på jorden.»

17 Så sa Herren til Moses: «Jeg skal også gjøre dette som du har bedt om. For du har funnet nåde for Mine øyne, og Jeg kjenner deg ved navn.»

18 Han sa: «Jeg ber Deg, vis meg Din herlighet!»

19 Da sa Han: «Jeg skal la all Min godhet gå forbi ansiktet ditt, og Jeg skal forkynne Herrens navn for deg. Jeg skal være nådig mot den Jeg vil være nådig mot, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg vil være barmhjertig mot.»

20 Men Han sa: «Du kan ikke se Mitt ansikt. For ikke noe menneske kan se Meg og leve.»

21 Herren sa: «Se, her er et sted like ved Meg. Still deg der på klippen!

22 Da skal det skje: Når Min herlighet går forbi, da skal Jeg sette deg i kløften på klippen, og Jeg skal dekke over deg med Min hånd til Jeg har gått forbi.

23 Så skal Jeg ta Min hånd bort, og du skal få se Meg bakfra. Men Mitt ansikt skal ingen se.»

Kapittel 34

1 4 Herren sa til Moses: «Hogg deg ut to tavler av stein slik som de to første, så skal Jeg skrive de samme ordene på tavlene som på de første tavlene, dem du knuste.

2 Så skal du gjøre deg klar til i morgen tidlig, og i morgen tidlig skal du stige opp på Sinaifjellet. Der skal du stille deg fram for Meg på toppen av fjellet.

3 Ikke noe menneske må komme opp sammen med deg, og ikke noe menneske må være å se noe sted på hele fjellet. La heller ikke småfe eller storfe beite foran dette fjellet.»

4 Så hogg han ut to tavler av stein i likhet med de første. Neste morgen sto Moses tidlig opp og gikk opp på Sinaifjellet, slik Herren hadde befalt ham. Han tok de to steintavlene i hånden.

5 Nå steg Herren ned i skyen og stilte seg sammen med ham der, og Han forkynte Herrens navn.

6 Herren gikk forbi rett framfor ham og forkynte: «Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet,

7 Han fastholder miskunnhet mot tusen slektsledd, tilgir misgjerning og overtredelser og synd. Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerninger komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde slektsledd.»

8 Da skyndte Moses seg å bøye seg til jorden og tilbe.

9 Så sa han: «Hvis jeg nå har funnet nåde for Dine øyne, Herre, da ber jeg: La min Herre gå sammen med oss, selv om vi er et stivnakket folk. Tilgi oss vår misgjerning og vår synd, og ta oss til Din eiendom!»

10 Han sa: «Se, Jeg slutter en pakt. Framfor hele ditt folk skal Jeg gjøre underfulle gjerninger som aldri før har vært gjort på hele jorden, og ikke i noe folkeslag. Hele folket som du lever iblant, skal se Herrens gjerning. For Jeg skal gjøre en fryktinngytende gjerning med deg.

11 Legg deg på sinne det Jeg befaler deg i dag. Se, Jeg driver amorittene, kanaaneerne, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene ut foran deg.

12 Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med dem som bor i det landet du er på vei til, så det ikke skal bli en snare i din midte.

13 Altrene deres skal dere rive ned, avguds-bildene deres skal dere knuse, og Asjerapælene deres skal dere hogge ned.

14 For du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren, Hans navn er Nidkjær, og Han er en nidkjær Gud.

15 Vokt deg så du ikke slutter noen pakt med dem som bor i landet. For når de driver hor med gudene sine og ofrer til gudene sine, og en av dem kommer og innbyr deg, så vil du ete av offeret hans.

16 Da tar du også av hans døtre til koner for dine sønner, og hans døtre driver hor med gudene sine og får dine sønner til å drive hor med gudene deres.

17 Du skal ikke lage deg noen støpte guder.

18 De usyrede brøds høytid skal du holde. Sju dager skal du ete usyret brød, slik Jeg bød deg, på den fastsatte tiden i måneden abib. For i måneden abib dro du ut fra Egypt.

19 Alt som åpner morsliv, tilhører Meg, og hver førstefødt av hankjønn fra buskapen din, enten det er storfe eller småfe.

20 Men det førstefødte av eslene skal du løse med et lam. Hvis du ikke vil løse det, skal du bryte nakken på det. Hver førstefødt av dine sønner skal du løse. Ingen av dem skal vise seg tomhendt for Mitt ansikt.

21 Seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du hvile. Også i våronnen og høstonnen skal du holde hvile.

22 Du skal holde ukenes høytid, festen som holdes for førstegrøden av hvetehøsten, og innhøstingens høytid, som holdes ved slutten av året.

23 Tre ganger i året skal alle menn hos deg vise seg for Herren, Herren, Israels Guds ansikt.

24 For Jeg skal drive folkeslagene bort fra ditt ansikt og gi deg videre grenser, og ingen skal begjære å ta landet ditt mens du går opp for å vise deg for Herrens din Guds ansikt tre ganger i året.

25 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og du skal ikke la slaktofferet for påskehøytiden bli liggende igjen til morgenen etter.

26 Det første av førstegrøden på jorden din skal du føre til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken til moren.»

27 Så sa Herren til Moses: «Du skal skrive ned disse ordene, for ut fra disse ordene har Jeg sluttet en pakt med deg og med Israel.»

28 Så ble han der hos Herren i førti dager og førti netter. Han verken spiste brød eller drakk vann. Og Herren skrev paktens ord på tavlene, de ti bud.

29 Moses gikk ned fra Sinaifjellet, og Moses hadde Vitnesbyrdets to tavler i hånden da han kom ned fra fjellet. Men Moses visste ikke at huden i ansiktet hans strålte mens han talte med Ham.

30 Da Aron og alle Israels barn fikk se Moses, se, da strålte huden i ansiktet hans, og de fryktet for å nærme seg ham.

31 Da kalte Moses på dem, og Aron og alle høvdingene i menigheten vendte tilbake til ham, og Moses talte med dem.

32 Så nærmet alle Israels barn seg, og han ga dem som bud alt det Herren hadde talt til ham på Sinaifjellet.

33 Da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et dekke over ansiktet sitt.

34 Men når Moses gikk inn til Herren for å tale med Ham, tok han dekket bort til han kom ut igjen. Når han kom ut, talte han til Israels barn om alt det han hadde fått bud om.

35 Når Israels barn så ansiktet til Moses,og så at huden strålte i ansiktet hans, la Moses dekket over ansiktet sitt igjen, inntil han gikk inn for å tale med Ham.

Kapittel 35

1 Så samlet Moses hele menigheten av Israels barn og sa til dem: «Dette er de ordene som Herren har befalt dere å gjøre etter:

2 I seks dager skal arbeidet gjøres, men den sjuende dagen skal være hellig for dere, en sabbatshvile for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, skal dø.

3 På sabbatsdagen skal dere ikke tenne opp ild på noen av stedene dere bor.»

4 Moses talte til hele menigheten av Israels barn og sa: «Dette er hva Herren har befalt meg og sagt:

5 Ta en gave til Herren fra det dere har hos dere. Hver den som har et villig hjerte, skal bære det fram som en gave til Herren: gull, sølv og bronse,

6 fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår,

7 rødfargede værskinn, delfinskinn og akasietre,

8 olje til lampeholderen, krydder til salvingsoljen og den velduftende røkelsen,

9 onykssteiner og steiner til å sette i efoden og brystduken.

10 Enhver blant dere som har visdom i hjertet til det, skal komme og lage alt det Herren har befalt:

11 tabernaklet med telt, dekke, kroker, planker, tverrbjelker, søyler og sokler,

12 med arken og stengene, nådestolen og forhenget til dekke,

13 bordet med stengene, alt utstyret til det og skuebrødet,

14 med lysestaken, utstyret til den, lampene og oljen til lampeholderen,

15 med røkelsesalteret og stengene, salvingsoljen, den velduftende røkelsen og teppet i døren ved inngangen til Åpenbaringsteltet,

16 med brennofferalteret med risten av bronse, stengene og alle redskapene til det og karet med sokkelen,

17 med omhengene til forgården, søylene, soklene og teppet til porten i forgården,

18 med pluggene til tabernaklet, pluggene til forgården og snorene,

19 med tjenesteklærne til bruk ved tjenesten i helligdommen, presten Arons hellige klær og klærne til hans -sønner, som de skal bruke i tjenesten som -prester.»

20 Så gikk hele menigheten av Israels barn bort fra Moses’ nærvær.

21 Hver den som ble drevet av sitt hjerte, og hver den som hadde en villig ånd, brakte nå gaver til Herren, til arbeidet med Åpenbaringsteltet, til all tjenesten der, og til de hellige klærne.

22 De kom, både menn og kvinner, alle som hadde et villig hjerte, og hadde med seg øreringer og neseringer, ringer og halsbånd og alle slags smykker i gull. Alle kom som ville løfte et løfteoffer i gull til Herren.

23 Enhver som hadde fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn, fint lin og geitehår, rødfargede værskinn og delfinskinn, kom med det.

24 Enhver som ville sette til side en gave i sølv eller bronse, kom med en gave til Herren. Enhver som hadde akasietre som kunne brukes i tjenesten, kom med det.

25 Enhver kvinne som hadde visdom i sitt hjerte til det, spant garn med hendene sine, og de kom med det de hadde spunnet av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint lin.

26 Alle kvinnene som ble drevet av visdom i sitt hjerte, spant garn av geitehår.

27 Høvdingene brakte onykssteiner og steiner til å sette i efoden og i bryst-duken,

28 krydder og olje til lampeholderen, til salvingsoljen og til den velduftende røkelsen.

29 Hver mann og kvinne som ble drevet av sitt hjerte til å bringe alt som trengtes til arbeidet som Herren, ved Moses’ hånd, hadde befalt dem å gjøre, de kom også med det som et frivillig offer til Herren.

30 Moses sa til Israels barn: «Se, Herren har kalt Besalel ved navn, han som er sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme.

31 Han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, forstand og kunnskap til all slags arbeid,

32 til kunstnerisk arbeid, til å arbeide med gull, sølv og bronse,

33 til å slipe steiner til innfatning, til tre-skjæring og til å arbeide med alt slags kunsthåndverk.

34 I hans hjerte har Han også nedlagt evne til å undervise. Dette har Han lagt ned både i ham og i Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme.

35 Han har fylt dem med visdom i hjertet så de kan utføre alt arbeidet til gravøren og kunstneren og kunstveveren som bruker fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint lin, og veveren, disse som gjør alle slags håndverk og alle slags kunstferdige mønstre.

Kapittel 36

1 Besalel og Oholiab, og hver den som hadde visdom i hjertet, den som Herren har gitt visdom og forstand til å forstå hvordan de skulle gjøre alt slags tjenestearbeid i helligdommen, de skal i alt gjøre slik som Herren har befalt.»

2 Så kalte Moses Besalel og Oholiab, og hver den som hadde visdom i hjertet, den som Herren hadde gitt visdom, alle dem som ble drevet av sitt hjerte til å komme og utføre arbeidet.

3 Fra Moses tok de imot hele den gaven Israels barn hadde båret fram til tjeneste-arbeidet med å oppføre helligdommen. Slik fortsatte folket å komme til ham med frivillige offer hver morgen.

4 Da kom alle de som hadde visdom til å utføre alt arbeidet på helligdommen. Hver av dem kom fra det arbeidet han holdt på med,

5 og de talte til Moses og sa: «Folket bærer fram mye mer enn det som trengs til det arbeidet Herren har befalt oss å gjøre.»

6 Da ga Moses en befaling, og de lot den bli gjort kjent for hele leiren. De sa: «Ingen mann eller kvinne skal arbeide mer for å komme med gaver til helligdommen.» Slik ble folket holdt tilbake fra å komme med noe mer,

7 for alt de hadde tilvirket, var nok til å gjøre alt arbeidet; det var mer enn nok.

8 Hver den som hadde visdom i hjertet til dette arbeidet, og som arbeidet på tabernaklet, lagde så ti tepper, vevd av fint lin, av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn. Et kunstferdig mønster med kjeruber vevde de på dem.

9 Hvert teppe var tjueåtte alen langt, og hvert teppe var fire alen bredt. Alle teppene hadde samme mål.

10 Han festet fem tepper til hverandre, og de andre fem teppene festet han til hverandre.

11 Han lagde hemper av fiolett garn på kanten av det ene teppet som var ytterst på det ene settet. På samme måten gjorde han på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet.

12 Femti hemper lagde han på ett teppe, og femti hemper lagde han på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet, så hempene passet til hverandre.

13 Han lagde også femti kroker av gull og festet teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet ble en helhet.

14 Han lagde tepper av geitehår til teltet over tabernaklet. Elleve slike tepper lagde han.

15 Hvert teppe var tretti alen langt, og hvert teppe var fire alen bredt. De elleve teppene hadde samme mål.

16 Han festet sammen fem tepper for seg og seks tepper for seg.

17 Så lagde han femti hemper på kanten av det teppet som var ytterst på det ene settet, og femti hemper på kanten av teppet som var ytterst på det andre settet.

18 Han lagde også femti kroker av bronse til å feste teltet sammen, så det ble en helhet.

19 Så lagde han et dekke av rødfargede værskinn over teltet, og over det et dekke av delfinskinn.

20 Til tabernaklet lagde han planker av akasietre, som sto på høykant.

21 Hver planke var ti alen lang, og hver planke var en og en halv alen bred.

22 Hver planke hadde to tapper til å feste den ene til den andre. Slik gjorde han med alle plankene i tabernaklet.

23 Han lagde planker til tabernaklet, tjue planker til sørsiden.

24 Han lagde førti sokler av sølv til å stå under de tjue plankene, to sokler under hver planke, til feste for de to tappene.

25 Til den andre siden av tabernaklet, nordsiden, lagde han tjue planker,

26 og til disse førti sokler av sølv, to sokler under hver av plankene.

27 Til baksiden av tabernaklet, vestsiden, lagde han seks planker.

28 Han lagde også to planker til de to bakerste hjørnene på tabernaklet.

29 De var doble nederst, og på toppen gikk de begge sammen i én ring. Slik lagde han dem begge til de to hjørnene.

30 På den måten ble det åtte planker med de tilhørende soklene av sølv, seksten sokler, to sokler under hver av plankene.

31 Han lagde også tverrbjelker av akasie-tre, fem til plankene på den ene siden av tabernaklet,

32 fem tverrbjelker til plankene på den andre siden av tabernaklet, og fem tverrbjelker til plankene på baksiden av tabernaklet, vestsiden.

33 Han lagde den midterste tverrbjelken slik at den sto på midten av plankene og gikk fra den ene enden til den andre.

34 Han kledde plankene med gull, lagde ringer av gull som holdere til tverr--bjelkene, og kledde tverrbjelkene med gull.

35 Så lagde han forhenget av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og fint vevd lin. Han lagde det med et kunstferdig mønster med kjeruber.

36 Til forhenget lagde han fire søyler av akasietre og kledde dem med gull, sammen med krokene på dem, som også var av gull. Han støpte fire sokler av sølv til dem.

37 Han lagde også et teppe til dør inn i tabernaklet, av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget tråd og fint vevd lin, en vevers arbeid,

38 og de fem søylene på det med krokene til. Han kledde søylehodene og ringene på dem med gull, men de fem soklene var av bronse.

Kapittel 37

1 Så lagde Besalel arken av akasie-tre. Den var to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.

2 Han kledde den med rent gull både på innsiden og utsiden, og lagde en list av gull helt rundt på den.

3 Han støpte også fire ringer av gull til den, som skulle settes i de fire hjørnene, to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden av den.

4 Han lagde stenger av akasietre og kledde dem med gull.

5 Han satte stengene i ringene på siden av arken, så arken kunne bæres.

6 Han lagde også nådestolen av hamret gull. Den var to og en halv alen lang og en og en halv alen bred.

7 Han lagde to kjeruber av hamret gull. Han lagde dem på de to endene av nåde-stolen,

8 én kjerub på den ene enden og den andre kjeruben på den andre enden. Han lagde kjerubene ved de to endene i ett stykke med nåde--stolen.

9 Kjerubene sto med vingene utspent der oppe og skygget over nådestolen med vingene sine. De hadde ansiktet vendt mot hverandre. Mot nådestolen var kjerubenes ansikt vendt.

10 Han lagde bordet av akasietre. Det var to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.

11 Han kledde det med rent gull og lagde en list av gull helt rundt det.

12 Han lagde også en ramme på en håndsbredd helt rundt det, og lagde en list av gull til rammen helt rundt.

13 Han støpte fire ringer av gull til det, og satte ringene i de fire hjørnene ved de fire beina.

14 Ringene satt like ved rammen, som holdere for stengene som skulle brukes til å bære bordet med.

15 Stengene som bordet skulle bæres med, lagde han av akasietre og kledde dem med gull.

16 Alt utstyret som skulle stå på bordet, lagde han av rent gull, fatene, karene, skålene og kannene til bruk når drikk-offeret ble båret fram.

17 Han lagde også lysestaken av rent, hamret gull. Foten på den, armene, begrene, knoppene og blomstene var av ett og samme stykke.

18 Seks armer kom ut fra sidene på den, tre armer kom ut på den ene siden av lysestaken, og tre armer kom ut på den andre siden av lysestaken.

19 Det var tre begre som var formet som mandelblomster på den ene armen, med en knopp og en blomst, og tre begre som var formet som mandelblomster på den andre armen, med en knopp og en blomst. Slik var det på de seks armene som kom ut fra lysestaken.

20 På selve lysestaken var det fire begre som var formet som mandelblomster, hver med sin knopp og blomst,

21 en knopp på lysestaken under de første to armene, en knopp på lysestaken under de andre to armene, og en knopp under de tredje to armene, for hvert par av de seks armene som gikk ut fra lysestaken.

22 Både knoppene og armene på den var av ett stykke. Alt sammen var ett hamret stykke av rent gull.

23 Han lagde de sju lampene på lysestaken, vekesaksene og ildpannene til dem av rent gull.

24 Av én talent rent gull lagde han både lysestaken og alt utstyret til den.

25 Så lagde han røkelsesalteret av akasie-tre. Det var en alen langt og en alen bredt, kvadratisk, og det var to alen høyt. Hornene på alteret var lagd i ett stykke med det.

26 Overflaten på det, sidene helt rundt og hornene kledde han med rent gull. Han lagde også en list av gull hele veien rundt.

27 Han lagde to ringer av gull til det, rett under listen, i hvert av de to hjørnene på begge sidene. De skulle være holdere for stengene som alteret skulle bæres med.

28 Han lagde stengene av akasietre og kledde dem med gull.

29 Han lagde også den hellige salvingsoljen og den rene røkelsen av velduftende krydder, slik en salveblander gjør det.

Kapittel 38

1 Så lagde han brennofferalteret av akasietre. Det var fem alen langt og fem alen bredt, kvadratisk, og tre alen høyt.

2 Han lagde hornene i de fire hjørnene. Hornene var ett stykke med alteret, og han kledde det med bronse.

3 Så lagde han alle redskapene til alteret, karene, skuffene, skålene, gaflene og ildpannene. Alle redskapene til alteret lagde han av bronse.

4 Han lagde også en rist av bronsenetting til alteret, under kanten på det, så den nådde halvveis opp på alteret.

5 Han støpte fire ringer til de fire hjørnene på bronsegitteret, som holdere for stengene.

6 Han lagde stengene av akasietre og kledde dem med bronse.

7 Så satte han stengene i ringene på siden av alteret, så alteret kunne bæres. Han lagde alteret hult med plankebord.

8 Han lagde renselseskaret av bronse og sokkelen av bronse. Det var lagd av speilene til kvinnene som gjorde tjeneste, de som tjente ved døren til Åpen-baringsteltet.

9 Så lagde han forgården på sørsiden. Omhengene til forgården var av fint vevd lin, hundre alen lange.

10 Det var tjue søyler til dem, med tjue sokler av bronse. Krokene på søylene og beslagene på dem var av sølv.

11 På nordsiden var omhengene hundre alen lange, med tjue støtter og tjue sokler til dem av bronse. Krokene på søylene og beslagene på dem var av sølv.

12 På vestsiden var omhengene femti alen, med ti søyler og ti sokler til dem. Krokene på søylene og beslagene på dem var av sølv.

13 På østsiden var omhengene femti alen.

14 Omhengene på den ene siden av porten var femten alen lange, med de tre søylene og de tre soklene til dem.

15 Det samme var det på den andre siden av porten til forgården. På denne siden og på den andre var omhengene femten alen, med de tre søylene og de tre soklene til dem.

16 Alle omhengene rundt hele forgården var av fint, vevd lin.

17 Soklene til søylene var av bronse, krokene til søylene og beslagene på dem var av sølv. Også søylehodene var kledd med sølv. Alle søylene i forgården hadde beslag av sølv.

18 Teppet i porten til forgården var vevd av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint, vevd lin. Lengden var tjue alen, og høyden var fem alen langs hele teppet, slik som omhengene i for-gården.

19 Det var fire søyler med fire sokler av bronse. Krokene var av sølv, og søylehodene var kledd med sølv, og beslagene på dem var av sølv.

20 Alle pluggene til tabernaklet og til forgården omkring var av bronse.

21 Dette er regnskapet for tabernaklet, Vitnes-byrdets tabernakel. Det ble satt opp på Moses’ befaling og utført av levittene, under ledelse av Itamar, som var sønn av presten Aron.

22 Men Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, lagde alt det Herren hadde befalt Moses.

23 Sammen med ham var Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, en gravør og kunstner, som kunne veve i fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og i fint lin.

24 Alt gullet som ble brukt til alt arbeidet på helligdommen, det vil si gullet til løfteofferet, var tjueni talenter og sju hundre og tretti sekel, etter vekten av helligdommens sekel.

25 Sølvet fra dem som ble regnet med i menigheten, var hundre talenter og ett tusen sju hundre og syttifem sekel, etter vekten av helligdommens sekel.

26 Det var en beka for hver mann, det vil si en halv sekel, etter vekten av hellig--dommens sekel, for alle som var medregnet fra tjue år og oppover; det var for seks hundre og tre tusen fem hundre og femti menn.

27 Fra de hundre talentene med sølv ble det støpt sokler til helligdommen og sokler til forhenget, hundre sokler av de hundre talentene, én talent til hver sokkel.

28 Fra de ett tusen sju hundre og syttifem seklene lagde han kroker til søylene, kledde søylehodene og lagde beslagene til dem.

29 Løfteofrene av bronse var sytti talenter og to tusen fire hundre sekel.

30 Med det lagde han sokler til døren i Åpenbaringsteltet, bronsealteret, risten av bronse til det, alle redskapene til alteret,

31 soklene til forgården omkring, soklene til porten i forgården, alle pluggene til tabernaklet og alle pluggene til forgården omkring.

Kapittel 39

1 Av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn lagde de tjenesteklærne, som skulle brukes til tjenesten i helligdommen, og de lagde de hellige klærne til Aron, slik som Herren hadde befalt Moses.

2 Han lagde efoden av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin.

3 De hamret ut gullet i plater og skar det opp i tråder, så de kunne veve det inn sammen med det fiolette-, purpur- og skarlagenfargede garnet og det fine linet ved kunstvevning.

4 De lagde skulderbånd til den for å feste den sammen. Den ble festet sammen ved de to kantene.

5 Beltet av kunstvevning på efoden hans var i ett stykke med den og av samme typen håndarbeid, vevd av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin, slik Herren hadde befalt Moses.

6 Onykssteinene satte de inn i innfatningene av gull. På samme måte som man graverer et signet, var de inngravert med navnene på Israels barn.

7 Han satte dem på skulderbåndene på efoden, som minnesteiner om Israels sønner, slik som Herren hadde befalt Moses.

8 Han lagde også brystduken i kunstvevning, av samme typen håndarbeid som efoden, av gull og fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin.

9 De lagde brystduken kvadratisk ved å legge den dobbelt. Den var et spann lang og et spann bred når den lå dobbelt.

10 I den satte de inn de fire radene med steiner. En rad med en rubin, en topas og en smaragd utgjorde den første raden.

11 Den andre raden besto av en turkis, en safir og en diamant.

12 Den tredje raden besto av en hyasint, en agat og en ametyst.

13 Den fjerde raden besto av en beryll, en onyks og en jaspis. De var festet med innfatninger av gull.

14 Det var tolv steiner, én for hver av navnene på Israels sønner, for hvert av navnene deres, inngravert som på et signet, hver med sitt eget navn for hver av de tolv stammene.

15 De lagde kjeder til endene av bryst-duken, som flettede snorer av rent gull.

16 De lagde også to flettverk av gull og to ringer av gull, og satte de to ringene på de to endene av brystduken.

17 Og de festet de to flettede gullkjedene i de to ringene på endene av brystduken.

18 De to endene av de to flettede kjedene festet de i de to innfatningene, og satte dem på skulderbåndene på forsiden av efoden.

19 De lagde to ringer av gull og satte dem på de to endene av brystduken, på kanten av den, på den siden som vendte inn mot efoden.

20 De lagde to andre ringer av gull og festet dem på skulderbåndene, foran på den nedre delen av efoden, like ved sømmen over beltet av kunstvevning på efoden.

21 Ringene på brystduken bandt de fast til ringene på efoden med en fiolett snor, så brystduken skulle sitte over beltet av kunstvevning på efoden, og brystduken ikke skulle løsne fra efoden, slik som Herren hadde befalt Moses.

22 Overkjortelen til efoden lagde han så av vevd arbeid, alt i fiolett.

23 Det var en åpning midt i overkjor-telen, som åpningen på en brynje, med en vevd bord rundt hele åpningen, så den ikke skulle revne.

24 Langs kanten på overkjortelen lagde de granatepler av fiolett-, purpur- og skarlagenfarget garn og av fint vevd lin.

25 De lagde også bjeller av rent gull og festet bjellene mellom granateplene på kanten av overkjortelen, helt rundt mellom granat-eplene.

26 Det var en bjelle og et granateple, en bjelle og et granateple, hele veien rundt langs kanten på overkjortelen som skulle brukes i tjenesten, slik Herren hadde befalt Moses.

27 De lagde underkjortler av fint lin, en vevers arbeid, til Aron og hans sønner,

28 en mitra av fint lin, hodeplagg av fint lin, korte benklær av fint vevd lin,

29 og et belte av fint vevd lin med fiolett-,purpur- og skarlagenfarget garn, en vevers arbeid, slik Herren hadde befalt Moses.

30 Platen til det hellige diademet lagde de av rent gull, og de lagde en inskripsjon på den, som man graverer på et signet: HELLIGET HERREN

31 De festet en fiolett snor på den, så den kunne festes til mitraen, slik Herren hadde befalt Moses.

32 Slik ble alt arbeidet med tabernaklet og Åpenbaringsteltet fullført. Israels barn gjorde det på alle måter som Herren hadde befalt Moses. Slik gjorde de.

33 De førte tabernaklet fram til Moses, teltet og alt utstyret til det, krokene, plankene, tverrbjelkene, søylene, soklene,

34 dekkene av rødfargede værskinn, dekkene av delfinskinn, forhenget til dekke,

35 Vitnesbyrdets ark med stengene, nåde-stolen,

36 bordet med alt utstyret til det og skuebrødet,

37 lysestaken av rent gull med lampene som skulle settes i rad, alt utstyret til den og oljen til lampeholderen,

38 det gullkledde alteret, salvingsoljen og den velduftende røkelsen, teppet til døren i teltet,

39 bronsealteret, risten av bronse, stengene til det og alle redskapene til det, renselseskaret med sokkelen,

40 omhengene til forgården sammen med søylene og soklene, teppet til porten i forgården, snorene, pluggene og alt utstyret som skulle brukes til tjenesten i tabernaklet, i Åpenbaringsteltet.

41 Dessuten tjenesteklærne, de som skulle brukes under tjenesten i helligdommen, de hellige klærne til presten Aron, og klærne som sønnene hans skulle bruke under tjenesten som prester.

42 Etter alt Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn hele arbeidet.

43 Da tok Moses alt arbeidet i øyesyn, og se, de hadde gjort det som Herren hadde befalt. Slik hadde de gjort det. Og Moses velsignet dem.

Kapittel 40

1 Så talte Herren til Moses og sa:

2 «På den første dagen i den første måneden skal du sette opp tabernaklet til Åpenbaringsteltet.

3 Du skal sette Vitnesbyrdets ark inn der, og dekke for arken med forhenget.

4 Du skal sette inn bordet, og på det skal du legge alt det som skal ha sin plass på det. Du skal bære inn lysestaken og tenne lampene på den.

5 Foran Vitnesbyrdets ark skal du sette det gullkledde røkofferalteret, og du skal henge opp teppet til dør i tabernaklet.

6 Så skal du sette brennofferalteret foran døren til tabernaklet til Åpenbarings-teltet.

7 Du skal sette renselseskaret mellom Åpenbaringsteltet og alteret, og helle vann i det.

8 Du skal sette opp forgården helt rundt, og henge opp teppet til porten i forgården.

9 Så skal du ta salvingsoljen og salve tabernaklet og alt som hører til i det. Du skal hellige det og alt utstyret til det, så det blir hellig.

10 Du skal salve brennofferalteret og alle redskapene til det, og hellige alteret så alteret blir høyhellig.

11 Du skal også salve renselseskaret og sokkelen, og hellige det.

12 Så skal du føre Aron og hans sønner til døren i Åpenbaringsteltet, og vaske dem med vann.

13 Du skal kle Aron i de hellige klærne, salve ham og hellige ham, så han kan gjøre tjeneste som prest for Meg.

14 Du skal føre sønnene hans fram og kle dem i kjortler.

15 Du skal salve dem, som du salvet deres far, så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg. For ved denne salvelsen skal de sannelig få et evig prestedømme i alle slektene som kommer.»

16 Moses gjorde dette. Etter alt det Herren hadde befalt ham, slik gjorde han.

17 Det skjedde i den første måneden i det andre året, på den første dagen i måneden, da ble tabernaklet reist.

18 Så reiste Moses tabernaklet, han festet soklene på det, satte opp plankene, satte inn tverrbjelkene og reiste opp søylene som hørte til.

19 Han bredte teltet ut over tabernaklet og la teltet over det for å dekke det, slik Herren hadde befalt Moses.

20 Han tok Vitnesbyrdet og la det i arken, satte stengene inn i arken og satte nådestolen opp på arken.

21 Han førte arken inn i tabernaklet, hengte opp forhenget til dekke, og slik dekket han Vitnesbyrdets ark, som Herren hadde befalt Moses.

22 Han satte bordet inn i Åpenbaringsteltet, på nordsiden av tabernaklet, utenfor forhenget.

23 På det la han brødene på plass for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses.

24 Han satte lysestaken inn i Åpenbarings-teltet, rett overfor bordet, på sørsiden av tabernaklet.

25 Og han tente lampene for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses.

26 Han satte det gullkledde alteret inn i Åpenbaringsteltet, foran forhenget.

27 På det brente han velduftende røkelse, slik Herren hadde befalt Moses.

28 Han hengte opp teppet til dør i tabernaklet.

29 Brennofferalteret satte han foran døren til tabernaklet, Åpenbaringsteltet, og bar fram brennoffer og grødeoffer på det, slik Herren hadde befalt Moses.

30 Han satte renselseskaret mellom Åpen-barings-teltet og alteret, og helte vann i det til renselsen.

31 Og Moses, Aron og hans sønner vasket hendene og føttene sine med vannet fra det.

32 Når de gikk inn i Åpenbaringsteltet, og når de kom nær alteret, vasket de seg, slik Herren hadde befalt Moses.

33 Han reiste opp forgården helt rundt tabernaklet og alteret, og hengte opp teppet til porten i forgården. Slik fullførte Moses arbeidet.

34 Så dekket skyen Åpenbaringsteltet, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.

35 Moses var ikke i stand til å gå inn i Åpen-baringsteltet, fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte taber-naklet.

36 Når skyen ble løftet opp fra tabernaklet, dro Israels barn videre på reisene sine.

37 Men når skyen ikke ble løftet opp, da dro de ikke videre før den dagen den ble løftet opp.

38 For Herrens sky hvilte over tabernaklet om dagen, og ilden var i det om natten, for øynene på hele Israels hus, under alle reisene de la ut på.