Bibelen Guds Ord
Salomos ordsprÄk
Kapittel 1
1 OrdsprÄk av Salomo, Davids sÞnn, Israels konge:
2 De er gitt sÄ en skal lÊre Ä kjenne visdom og fÄ rettledning*, sÄ en skal forstÄ forstandige ord,
3 sÄ en kan ta imot rettledning til klokskap, rettferdighet, rett og oppriktighet*,
4 for Ă„ gi den enfoldige klokskap og den unge kunnskap og evne til Ă„ vurdere rett.
5 En vis hÞrer og Þker sin lÊrdom, og den forstandige skal fÄ del i kloke rÄd,
6 sÄ en kan forstÄ ordsprÄk og billedtale, de vises ord og deres gÄter.
7 Frykt for Herren* er begynnelsen til kunnskap, men dÄrer forakter visdom og rettledning.
8 Min sÞnn, hÞr pÄ din fars rettledning, og forlat ikke loven din mor lÊrte deg*. .
9 For alt dette danner en yndig* krans om ditt hode og et kjede rundt din hals.
10 Min sÞnn, nÄr syndere lokker deg, da gÄ ikke med dem!
11 NÄr de sier: «GÄ sammen med oss, vi skal legge oss i bakhold etter* blod. Uten noe pÄskudd skal vi lure pÄ de uskyldige.
12 Som dĂždsriket skal vi sluke dem levende, ja, helt og fullt*, lik dem som farer ned i avgrunnen.
13 Vi skal finne all den dyre rikdommen, vi skal fylle vÄre hus med byttet.
14 Legg din andel inn sammen med oss, sÄ skal vi ha felles pengekasse.»
15 Min sÞnn, gÄ ikke pÄ veien sammen med dem, hold din fot borte fra deres sti!
16 For deres fĂžtter springer til det onde, og de skynder seg for Ă„ utgyte blod.
17 Sannelig, forgjeves blir garnet spent ut for Þynene pÄ hver en fugl*.
18 Men det blir deres eget blod de ligger i bakhold etter, de lurer pÄ sin egen sjel.
19 Slik gÄr veiene for den som er grÄdig etter urett vinning; den* rÞver sjelen fra sin eier.
20 Visdommen* roper hÞyt ute pÄ gaten, den lÞfter sin rÞst pÄ torgene.
21 Midt i larmen* kaller den, ved portÂĂ„pningene i byen taler den sine ord:
22 Hvor lenge, dere enfoldige, vil dere elske enfoldighet? For spottere har sin lyst i sin spott, og dÄrer hater kunnskap.
23 Omvend dere ved min tilrettevisning! Se, jeg skal utĂžse min Ă nd over dere. Jeg skal lĂŠre dere Ă„ kjenne mine ord.
24 Fordi jeg har kalt og dere avslo, har jeg rakt ut min hÄnd uten at noen brydde seg om det,
25 fordi dere ringeaktet alle mine rÄd, og ikke ville ha tilrettevisning,
26 derfor skal jeg ogsĂ„ le av deres underÂgang. Jeg skal spotte nĂ„r redselen kommer over dere,
27 nÄr redselen kommer over dere som et uvÊr, og deres undergang kommer som en storm, nÄr trengsel og nÞd kommer over dere.
28 Da skal de pÄkalle meg, men jeg skal ikke svare*. De skal sÞke meg ivrig, men de skal ikke finne meg.
29 Fordi de hatet kunnskap og ikke valgte Herrens frykt*,
30 ville de ikke ha mitt rÄd, og de foraktet all min tilrettevisning.
31 Derfor skal de fÄ spise frukten de fÄr av sin egen vei, og mettes av sine egne rÄd.
32 For nÄr de enfoldige vender seg bort til villfarelsen, vil den drepe dem. Og dÄrenes trygghet skal fÞre dem i fortapelsen.
33 Men hver den som hÞrer pÄ meg, skal bo trygt og ha ro uten frykt for det onde.
Kapittel 2
1 Min sĂžnn, dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg
2 sÄ du legger Þret til visdommen og bÞyer ditt hjerte til forstanden,
3 ja, om du roper etter evnen til Ä vurdere rett og lÞfter din rÞst og kaller pÄ forstanden,
4 dersom du sĂžker etter den som etter sĂžlv, og leter etter den som etter skjulte skatter,
5 da skal du forstÄ Herrens frykt* og finne kunnskap om Gud.
6 For det er Herren som gir visdom, fra Hans munn kommer kunnskap og forstand.
7 Han er rik pÄ frelsende* visdom for de oppriktige. Han er et skjold for dem som vandrer ulastelig.
8 Han vokter rettens stier, og bevarer sine helliges* vei.
9 Da skal du forstÄ rettferdighet og rett, oppriktighet og hver god sti.
10 NÄr visdommen fÄr rom i ditt hjerte og kunnskapen blir til fryd for din sjel,
11 da skal evnen til Ă„ vurdere rett bevare deg, og forstanden skal vokte deg,
12 sÄ de skal utfri deg fra den onde vei, fra mannen med fordervet tale,
13 fra dem som forlater oppriktighetens* stier, for Ä vandre pÄ mÞrkets veier.
14 Det er de som gleder seg over Ă„ gjĂžre det onde og fryder seg over det onde forderv.
15 Deres stier er krokete, og det er bare villfarelser i deres spor.
16 De* skal ogsÄ utfri deg fra den lÞsaktige** kvinne, fra den fremmede kvinne med forfÞrende ord,
17 som har sviktet sin ungdoms venn, som har glemt sin Guds pakt.
18 For hennes hus gÄr til grunne i dÞden, og hennes stier gÄr til de dÞdes Änder*.
19 Ingen som gÄr inn til henne, vender tilbake, ingen av dem nÄr livets stier.
20 Visdommen vil la deg vandre pÄ de godes vei og holde deg pÄ de rettferdiges stier.
21 For de oppriktige skal bo i landet, og de ulastelige skal bli vĂŠrende der.
22 Men de ugudelige skal utryddes fra jorden*, og de trolĂžse skal rives bort derfra.
Kapittel 3
1 Min sÞnn, glem ikke min lov*, og la ditt hjerte ta vare pÄ mine bud.
2 For mange levedager og et langt liv og fred skal de gi deg i tillegg.
3 Gi ikke slipp pÄ barmhjertighet og sannhet! Bind dem rundt din hals, skriv dem pÄ ditt hjertes tavle!
4 Da skal du finne nÄde og fÄ god forstand i Guds og menneskers Þyne.
5 Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke pÄ din egen forstand!
6 Tenk pÄ Ham pÄ alle dine veier, sÄ skal Han lede dine stier rett.
7 VĂŠr ikke vis i dine egne Ăžyne, frykt Herren og vik fra det onde!
8 Det skal bli til helse for ditt legeme*, og opplive** dine bein.
9 Gi Herren ĂŠre med det du eier og med fĂžrstegrĂžden av hele din avling!
10 SĂ„ skal dine lagerhus fylles til overflod, og dine vinkar skal flyte over av most.
11 Min sĂžnn, forakt ikke Herrens tukt*, og bli ikke oppgitt over Hans refs,
12 for den Herren elsker, den refser* Han, slik ogsÄ en far gjÞr med den sÞnn han har kjÊr.
13 Salig* er det menneske som finner visdom, og det menneske som vinner forstand,
14 for den gir bedre fortjeneste enn fortjenesten av sĂžlv, ja, avkastningen er bedre enn fra gull.
15 Den er mer dyrebar enn perler, og ikke noe du mÄtte Þnske deg, kan sammenlignes med den.
16 Den har mange levedager i sin hÞyre hÄnd, og i venstre hÄnd har den rikdom og Êre.
17 Herlige er visdommens veier, og alle dens stier er fred.
18 Den er et livets tre for dem som griper den, og salig er den som holder fast pÄ den*.
19 Herren grunnla jorden ved visdom. Ved forstand grunnfestet Han himmelen.
20 Ved Hans kunnskap ble dypene klÞvd og Äpnet, og skyene lar doggen dryppe ned.
21 Min sÞnn, la ikke dette vike fra dine Þyne, ta vare pÄ den frelsende* visdom og evnen til Ä vurdere rett,
22 sÄ skal de vÊre til liv for din sjel og til yndig pryd* rundt din hals.
23 Da skal du vandre trygt pÄ din vei, og din fot skal ikke stÞte mot noe.
24 NÄr du legger deg, skal du ikke vÊre redd. Ja, du skal legge deg ned, og sÞvnen skal vÊre sÞt.
25 Frykt ikke for plutselig skrekk eller for de ugudeliges Þdeleggelse nÄr den kommer.
26 For Herren skal vÊre ved din side*, og Han skal bevare din fot sÄ den ikke blir fanget.
27 Hold ikke det gode tilbake fra dem som har rett pÄ det, nÄr det stÄr i din makt Ä gjÞre det.
28 Da mÄ du ikke si til din neste: «GÄ bort og kom sÄ tilbake, i morgen skal jeg gi deg det», nÄr du har det hos deg.
29 Tenk ikke ut noe ondt mot din neste, han som bor hos deg for trygghetens skyld.
30 Strid ikke med noe menneske uten grunn, en som ikke har gjort deg noe ondt.
31 VÊr ikke misunnelig pÄ voldsmannen, og velg ikke noen av alle hans veier!
32 For den villfarne er en styggedom for Herren, men Han har fortrolig samfunn med de oppriktige.
33 Herrens forbannelse hviler over den ugudeliges hus, men Han velsigner de rettferdiges hjem.
34 Sannelig, Han spotter spotterne, men de ydmyke gir Han nÄde.
35 De vise skal arve Êre, men det er skammen dÄrene lÞfter fram.
Kapittel 4
1 HÞr, mine barn, pÄ en fars rettledning, og gi akt sÄ dere kan lÊre Ä kjenne forstand.
2 For jeg gir dere den gode undervisningen, kast bare ikke vrak pÄ min lov!
3 Da jeg var sÞnnen hos min far, svak og den enbÄrne for min mors Äsyn,
4 da underviste han meg og sa til meg: «La mine ord fÄ gripe ditt hjerte, hold mine bud, sÄ skal du leve.
5 Vinn deg visdom! Vinn deg forstand! Glem ikke, og vend deg ikke bort fra min munns ord!
6 Kast ikke vrak pÄ den, sÄ skal den bevare deg. Elsk den, sÄ skal den vokte deg.
7 Begynnelsen* er visdom, vinn deg da visdom! Av alt du vinner deg, vinn deg forstand!
8 LÞft den fram, sÄ skal den opphÞye deg. Den skal gi deg Êre nÄr du omfavner den.
9 PÄ ditt hode skal den sette en yndig* krans. En herlighetens krone skal den skjenke deg.»
10 HÞr, min sÞnn, og ta imot mine ord, sÄ skal dine leveÄr bli mange.
11 Jeg har lÊrt deg opp i visdommens vei. Jeg har fÞrt deg pÄ de rette* stier.
12 NÄr du gÄr, skal ikke dine skritt hindres, og nÄr du lÞper, skal du ikke snuble.
13 Hold fast pÄ rettledningen, slipp den ikke! Ta vare pÄ den, for den er ditt liv.
14 SlÄ ikke inn pÄ de ugudeliges sti, og skrid ikke fram pÄ de ondes vei!
15 Vik unna den, vandre ikke pÄ den, vend deg fra den og dra videre!
16 For de fÄr ikke sove hvis de ikke har gjort noe ondt. De mister sÞvnen hvis de ikke har fÞrt noen til fall.
17 For de spiser ugudelighetens brĂžd og drikker voldens vin.
18 Men de rettferdiges sti er som det strÄlende lys, som skinner klarere og klarere til hÞylys dag.
19 De ugudeliges vei er som det dype mÞrke. De vet ikke hva som fÄr dem til Ä snuble.
20 Min sÞnn, gi akt pÄ mine ord, bÞy ditt Þre til min tale!
21 La dem ikke vike fra dine Þyne, ta vare pÄ dem i dypet av ditt hjerte!
22 For de er liv for den som finner dem, og helse for hele hans legeme*.
23 Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares, for livet utgÄr fra det.
24 Hold din munn fra Ä tale svikefullt, og falske lepper mÄ vÊre langt borte fra deg.
25 Dine Þyne mÄ se rett fram, og du mÄ vende dine Þyelokk rett framfor deg.
26 GjÞr stien jevn for din fot, sÄ alle dine veier kan vÊre pÄ fast grunn.
27 BĂžy ikke av, verken til hĂžyre eller til venstre. Hold din fot borte fra det onde!
Kapittel 5
1 Min sÞnn, gi akt pÄ min visdom! BÞy ditt Þre til min forstand,
2 sĂ„ du kan ta vare pĂ„ evnen til Ă„ vurdere rett, og dine lepper kan verne om kunnâ ?skapen.
3 For en lĂžsaktig* kvinne har lepper som drypper av honning, og hennes gane er glattere enn olje.
4 Men til slutt er hun bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5 Hennes fĂžtter farer ned til dĂžden, hennes skritt har feste i dĂždsriket*.
6 Hun slÄr slett ikke inn pÄ livets sti, hennes veier er utrygge, men du merker det ikke.
7 HÞr derfor nÄ pÄ meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8 Hold din vei langt borte fra henne, og kom ikke nĂŠr dĂžren til hennes hus,
9 sÄ du ikke gir din manndomskraft til andre og dine Är til den grusomme,
10 sÄ ikke de fremmede skal mettes med din kraft, og utkommet av ditt strev skal tilfalle en utlendings hus.
11 Til slutt vil du bare sukke over at ditt kjĂžtt og din kropp er tĂŠrt bort,
12 og du mÄ si: «Hvordan kunne jeg hate rettledning, hvordan kunne mitt hjerte forakte tilrettevisning!
13 Jeg hÞrte ikke pÄ mine lÊreres rÞst, og jeg vendte ikke mitt Þre til dem som veiledet meg.
14 Det var nÊre pÄ at alt det onde skulle ramme meg midt i forsamlingen og menigheten.»
15 Drikk vann fra din egen brĂžnn og rennende vann fra din egen kilde.
16 Skulle vel dine kilder bli spredt rundt omkring, ja, ut pÄ torgene, som strÞmmer av vann?
17 La dem vĂŠre for deg selv, for deg alene, og ikke for de fremmede hos deg.
18 MĂ„ din kilde vĂŠre velsignet, og gled deg i din ungdoms kone,
19 den elskelige hind og den yndige gasell. La hennes bryster stille din lyst til enhver tid. La deg alltid beruse av hennes kjĂŠrlighet.
20 For hvorfor skulle du, min sÞnn, la deg beruse av en lÞsaktig* kvinne, og vÊre omfavnet i armene pÄ en kvinne som forfÞrer**?
21 For en manns veier ligger framfor Herrens Ăžyne, og Han gransker* alle hans stier.
22 Hans egne misgjerninger fanger den ugudelige, av sin egen synds bÄnd er han bundet.
23 Han skal dÞ fordi det ikke finnes noen rettledning, og i sin store dÄrskap skal han fare vill.
Kapittel 6
1 Min sÞnn, hvis du har borget for din neste* eller gitt hÄndslag til en fremmed,
2 da er du fanget ved din munns ord, du er bundet ved din munns ord.
3 Da skal du gjÞre dette, min sÞnn, og utfri deg selv. For du har kommet i hendene pÄ din neste. GÄ og ydmyk deg, treng deg inn pÄ din neste!
4 Unn ikke dine Ăžyne sĂžvn, og la ikke dine Ăžyelokk slumre!
5 Utfri deg selv som en gasell fra jegerens hÄnd, og som en fugl fra fuglefangerens* hÄnd
6 GÄ til mauren, du late! Se pÄ dens ferd og bli vis!
7 Selv om den ikke har noen fĂžrer, noen oppsynsmann eller hersker,
8 sÞrger den likevel for sin fÞde* om sommeren, og samler sitt matforrÄd om hÞsten.
9 Hvor lenge vil du ligge, du late? NÄr vil du stÄ opp fra din sÞvn?
10 «FÄ sove litt til, en liten blund, la meg folde hendene litt lenger for Ä hvile!»
11 Ja, men da kommer fattigdommen over deg som en tyv som lusker omkring, og nĂžden som en vĂŠpnet mann.
12 Et ondt menneske, en ugjerningsmann, er den som gÄr omkring med falsk tale.
13 Han blunker med Ăžynene, han gir signal med fĂžttene, han peker med fingrene.
14 Det er forderv i hans hjerte, hele tiden pÞnsker han pÄ ondskap, han sÄr splittelse rundt seg.
15 Derfor skal hans undergang komme brÄtt, plutselig blir han knust, og det finnes ikke legedom.
16 Seks ting hater Herren, ja sju er en styggedom for Hans sjel:
17 Hovmodige Ăžyne, en lĂžgnaktig tunge, hender som utĂžser uskyldig blod,
18 et hjerte som tenker ut onde planer, fĂžtter som er snare til Ă„ springe etter det onde,
19 et falskt vitne som sprer lÞgner, og en som sÄr splittelser blant brÞdre.
20 Min sĂžnn, bevar din fars bud, og forlat ikke din mors lov*!
21 Ha dem alltid bundet til ditt hjerte, knytt dem fast rundt din hals!
22 NÄr du vandrer omkring, skal det lede deg, nÄr du sover, skal de bevare deg, og nÄr du er vÄken, skal de tale med deg.
23 For budet er en lampe, og loven* er et lys. Formaninger med rettledning er livets vei,
24 sÄ de skal bevare deg fra den onde kvinne, fra den smigrende tungen til en fremmed kvinne.
25 Du skal ikke begjĂŠre hennes skjĂžnnhet i ditt hjerte, og la henne ikke fange deg med sine blinkende Ăžyne!
26 For en kvinne som er en horkvinne, tyner en mann til bare en brÞdleiv er igjen. En annen manns kone* jakter pÄ en dyrebar sjel.
27 Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klĂŠr blir brent?
28 Eller kan en mann gÄ pÄ glÞdende kull uten at hans fÞtter blir svidd?
29 Slik skjer det med den som gÄr inn til sin nestes kone. Ingen som rÞrer henne, forblir uten skyld.
30 Blir ikke ogsÄ tyven foraktet nÄr han stjeler for Ä mette seg selv* i sin sult.
31 Hvis han blir funnet, mÄ han erstatte det sju ganger, helt til han har gitt fra seg alt han eier i sitt hus.
32 Hver den som begÄr ekteskapsbrudd* med en kvinne, er uten forstand**. Den som gjÞr det, Þdelegger ogsÄ sin egen sjel.
33 SÄr og skam fÄr han, og hans vanÊre blir ikke slettet ut.
34 For sjalusi vekker ektemannens harme, han viser ingen skÄnsel pÄ hevnens dag.
35 Han godtar ingen forsoningsgave, og han vil ikke gi etter om du lar bestikkelsene bli mange.
Kapittel 7
1 Min sÞnn, bevar mine ord og ta vare pÄ mine bud hos deg!
2 Bevar mine bud, sÄ skal du leve, bevar min lov som din Þyenstein!
3 Bind dem pÄ dine fingre! Skriv dem pÄ ditt hjertes tavle!
4 Si til visdommen: «Du er min sÞster», og kall forstanden din nÊre slektning,
5 sÄ skal de bevare deg fra den lÞsaktige* kvinne, fra den fremmede kvinne som smig- rer med sine ord.
6 For der ved vinduet i mitt hus sÄ jeg ut gjennom gitteret,
7 jeg sÄ ut blant de uerfarne, og blant ungdommene la jeg merke til en ung mann som manglet forstand*.
8 Han gikk forbi pÄ gaten ved hennes* hjÞrne, han tok veien til hennes hus,
9 i skumringen, om kvelden, midt pÄ mÞrkeste natten.
10 Og se, der ble han mĂžtt av en kvinne, med en horkvinnes klĂŠr og et listig hjerte.
11 Hun var hĂžyrĂžstet og ustyrlig, hennes fĂžtter har ingen hvile i hennes hus.
12 Noen ganger er hun utenfor, til andre tider ute pÄ torget, og hun lurer rundt hvert hjÞrne.
13 SĂ„ fikk hun tak i ham og kysset ham. Med en skamlĂžs mine* sa hun til ham:
14 «Jeg har offerkjÞtt til fredsofrene hos meg. I dag har jeg innfridd mine lÞfter.
15 Derfor kom jeg ut for Ä mÞte deg, jeg var ivrig etter Ä fÄ se ditt ansikt, og jeg har funnet deg.
16 Jeg har lagt tepper pÄ min seng, fargerikt lin fra Egypt.
17 Jeg har strÞdd min seng med myrra, aloë og kanel.
18 Kom, la oss nyte kjĂŠrlighetsrusen, til morgenen, la oss fryde oss i elskov.
19 For min ektemann er ikke her i sitt hus, han har dratt ut pÄ en lang reise.
20 Pengepungen tok han med seg i hÄnden, fÞrst ved fullmÄne kommer han tilbake til sitt hus.»
21 Med all sin overtalelse fikk hun ham til Ă„ gi etter, med sine smigrende lepper forfĂžrte* hun ham.
22 Straks gÄr han etter henne, lik en okse som ledes til slakt, eller som dÄren fÞres til avstraffelse i fotjern,*
23 inntil pilen gjennomborer hans lever. Som en fugl haster mot snaren, visste han ikke at det kostet ham hans sjel*.
24 Derfor, barn, hÞr nÄ pÄ meg! Lytt til ordet fra min munn:
25 La ikke ditt hjerte bÞye av til hennes veier, forvill deg ikke inn pÄ hennes stier!
26 For mange slagne har hun felt, og utallige* er alle de som ble slÄtt i hjel av henne.
27 Hennes hus er veien til dĂždsriket, den fĂžrer ned til dĂždens saler.
Kapittel 8
1 Er det ikke slik at visdommen kaller?* LĂžfter ikke forstanden sin rĂžst?
2 Den stiller seg opp pÄ toppen av hÞydene, den stÄr ved veien, der stiene mÞtes.
3 Ved portene, ved innfarten til byen, ved inngangen til dĂžrene roper den:
4 PĂ„ dere mennesker, kaller jeg. Min rĂžst skal lyde for dere menneskebarn.
5 à , dere enfoldige*, lÊr klokskap, og dere dÄrer, fÄ et forstandig hjerte!
6 HĂžr, for jeg taler om det som er edelt, og ut fra mine lepper lyder bare det som er rett.
7 For min munn taler sannhet. Ugudelighet er en styggedom for mine lepper.
8 Alle ord fra min munn tales i rettferdighet, i dem er det ingenting som er forvrengt eller falskt.
9 De er alle sammen tydelige for den som har forstand, og rette for dem som finner kunnskap.
10 Ta imot min rettledning i stedet for sĂžlv, og kunnskap framfor utsĂžkt gull.
11 For visdom er bedre enn perler, og alt en kunne Ăžnske seg, kan ikke lignes med den.
12 Jeg, visdommen, bor sammen med klokskap, og jeg finner kunnskapen og evnen til Ă„ vurdere rett.
13 Frykt for Herren* er Ă„ hate det onde. Hovmod og stolthet, den onde vei og fordervet tale hater jeg.
14 Hos meg er rÄd og frelsende visdom. Jeg er selve forstanden, meg tilhÞrer styrken.
15 Ved meg regjerer konger, og herskerne styrer rettferdig.
16 Ved meg hersker fyrster og fornemme menn, ja alle dommerne pÄ jorden.*
17 Jeg elsker dem som elsker meg, og de som sĂžker meg med iver, de skal finne meg.
18 Rikdom og ĂŠre er hos meg, den skatten som varer, og rettferdigheten.
19 Min frukt er bedre enn gull, ja bedre enn fint gull, den vinningen jeg gir er bedre enn utsĂžkt sĂžlv.
20 Jeg vandrer pÄ rettferdighetens vei, midt pÄ rettens stier,
21 sÄ jeg kan la dem som elsker meg, arve rikdom, sÄ jeg kan fylle deres forrÄd.
22 Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, fĂžr Hans verk fra gammel tid.
23 Jeg har vĂŠrt innsatt fra evighet, fra begynnelsen, fĂžr jorden var til.
24 Mens dypene ennÄ ikke var til, ble jeg fÞdt, da det ikke fantes kilder som flÞt over med vann.
25 FĂžr fjellene ble senket ned, fĂžr haugene, ble jeg fĂždt.
26 Da Han ennÄ ikke hadde dannet jorden eller markene eller det fÞrste av alt stÞvet i verden,
27 da Han satte himmelen pÄ plass, var jeg der, da Han dro en hvelving over dypet,
28 da han festet skyene der oppe, da Han lot dypets kilder vĂŠre faste,
29 da Han satte grensen for havet, sÄ vannene ikke skulle gÄ lenger enn Han hadde sagt*, da Han ga sine lover for jordens grunnvoller,
30 da var jeg ved Hans side som hÄndverksmester*. Jeg var daglig til velbehag, jeg frydet meg alltid for Hans Äsyn.
31 Ja, jeg frydet meg over verden, Hans jord, og jeg hadde min lyst i menneskenes barn*.
32 NÄ barn, hÞr pÄ meg, for salige* er de som holder fast pÄ mine veier.
33 HÞr pÄ rettledningen og bli vise, og ringeakt den ikke!
34 Salig er det mennesket som hÞrer pÄ meg, som daglig vÄker ved mine porter, som holder vakt ved mine dÞrstolper.
35 For den som finner meg, finner livet og fÄr velbehag hos Herren.
36 Men den som ikke finner* meg, skader sin egen sjel. Alle de som hater meg, elsker dĂžden.
Kapittel 9
1 Visdommen har bygd sitt hus, den har hogd ut sine sju sĂžyler.
2 Den har slaktet sitt slaktefe og blandet sin vin. Den har dekket sitt bord.
3 Den har sendt ut sine tjenestepiker, den roper oppe fra hĂžydene i byen:
4 «Hver den som er enfoldig, la ham vende seg hit!» Til den som mangler forstand*, sier den:
5 «Kom, et av mitt brÞd og drikk av den vinen jeg har blandet.
6 Oppgi enfoldigheten, sÄ skal dere leve, gÄ bare fram pÄ forstandens vei!»
7 Den som rettleder en spotter, fĂžrer skam over seg selv, den som refser en ugudelig, skader bare seg selv.
8 Refs ikke spotteren, sÄ han ikke skal hate deg. Refs den vise, sÄ vil han elske deg.
9 LÊr den vise, sÄ blir han enda visere. Gi kunnskap til den rettferdige, sÄ skal han gÄ fram i lÊrdom.
10 Frykt for Herren er begynnelsen til visdom, og Ă„ kjenne Den Hellige er forstand.
11 For ved meg skal dine dager bli mange, og flere Är skal legges til ditt liv.
12 Hvis du er vis, sÄ er du vis til ditt eget beste, hvis du spotter, skal du bÊre det alene.
13 En dÄraktig kvinne er stÞyende. Hun er enfoldig og skjÞnner ingenting.
14 For hun sitter ved dÞren til sitt hus, pÄ et sete ved hÞydene i byen,
15 for Ä rope til dem som gÄr forbi, til dem som gÄr rett fram pÄ sine stier:
16 «Hver den som er enfoldig*, kan vende seg hit.» Til den som er uten forstand**, sier hun:
17 «StjÄlet vann er sÞtt, og brÞd spist i skjul, er herlig.»
18 Men han vet ikke at det er der de dÞdes Änder* er, at hennes gjester er i dÞdsrikets dyp. dÄrskap fÞrer til det onde
Kapittel 10
1 Salomos ordsprÄk: En vis sÞnn gleder sin far, men en uforstandig sÞnn blir til sorg for sin mor.
2 Ugudelighetens skatter gir ingen vinning, men rettferdigheten utfrir fra dĂžden.
3 Herren lar ikke den rettferdige* sjel sulte, men Han avviser de ugudeliges begjĂŠr.
4 Den som lar hÄnden vÊre lat, blir fattig, men de flittiges hÄnd skaffer rikdom.
5 Den som samler om sommeren, er klok. Den som sover i hÞsttiden, fÄr skam.
6 Velsignelser hviler over den rettferdiges hode, men vold dekker de ugudeliges tale.
7 Minnet om den rettferdige gir velsignelse, men de ugudeliges navn skal rÄtne bort.
8 Et vist hjerte tar imot budene, men dÄraktige lepper skal gÄ til grunne.
9 Den som vandrer ulastelig*, vandrer trygt, men den som gÄr fordervede veier, skal bli oppdaget.
10 Den som blunker med Þyet, sprer smerte, og dÄraktige lepper skal gÄ til grunne.
11 Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men vold dekker de ugudeliges tale.
12 Hat egger til stridigheter, men kjĂŠrlighet dekker over alle overtredelser.
13 PĂ„ forstandige lepper er visdom Ă„ finne, men kjeppen skal ramme ryggen til den som mangler forstand*.
14 De vise tar vare pÄ kunnskap, men dÄrens munn bringer Þdeleggelsen nÊr.
15 Den rikes eiendom er hans sterke by. De fattiges armod er deres Ăždeleggelse.
16 Den rettferdiges lĂžnn gir liv, den ugudeliges fortjeneste fĂžrer til synd.
17 Den som tar vare pÄ rettledning, er pÄ livets sti, men den som avviser irettesettelse, farer* vill.
18 Den som skjuler hat, fÄr lÞgnaktige* lepper, og den som sprer sladder, er en dÄre.
19 Der det er mange ord, mangler det ikke overtredelse, men den som holder sine lepper tilbake, er klok.
20 Den rettferdiges tunge er som utsĂžkt sĂžlv. De ugudeliges hjerte* er lite verdt.
21 Den rettferdiges lepper metter mange, men dÄrer dÞr av mangel pÄ forstand*.
22 Det er Herrens velsignelse som gjĂžr rik, og eget strev legger ikke noe til.
23 Slik det er en fryd for dÄren Ä gÄ skammelig fram, slik er visdommen en fryd for den forstandige mann.
24 Det den ugudelige frykter for, skal komme over ham, men det de rettferdige lengter etter, skal bli gitt dem.
25 NÄr stormen har rast forbi, er ikke den ugudelige der mer, men den rettferdige har en evig grunnvoll*.
26 Som eddik for tennene og rĂžyk for Ăžynene, slik er den late for dem som sender ham.
27 Frykt for Herren* gir flere dager, men de ugudeliges Är skal bli forkortet.
28 Den rettferdiges framtidshÄp er glede, men de ugudeliges hÄp skal gÄ tapt.
29 Herrens vei gir styrke til den ulastelige, men den bringer Ăždeleggelse over dem som gjĂžr misgjerning.
30 Den rettferdige skal aldri rokkes, men de ugudelige skal ikke fÄ bo i landet.
31 Den rettferdiges munn bĂŠrer visdom som frukt, men den fordervede tunge skal skjĂŠres av.
32 Den rettferdiges lepper kjenner hva som er til velbehag, men de ugudeliges munn kjenner bare det som er fordervet.
Kapittel 11
1 Falsk vekt er en styggedom for Herren, men et lodd med full vekt er til velbehag for Ham.
2 NÄr overmotet kommer, da kommer ogsÄ skammen. Men hos de ydmyke er visdom.
3 De oppriktiges ulastelighet skal lede dem, men de trolĂžses fordervelse Ăždelegger dem.
4 Rikdom kan ikke hjelpe pÄ vredens dag, men rettferdigheten utfrir fra dÞden.
5 Den ulasteliges rettferdighet skal lede hans vei rett fram, men den ugudelige faller ved sin egen ugudelighet*.
6 De oppriktiges rettferdighet skal utfri dem, men de trolĂžse fanges av sitt begjĂŠr.
7 NÄr et ugudelig menneske dÞr, mÄ hans hÄp gÄ tapt, og framtidshÄpet til de urettferdige viser seg Ä vÊre tomt.
8 Den rettferdige blir utfridd fra trengsel, men den ugudelige mĂžter den i hans sted.
9 Den ugudelige* Ăždelegger sin neste medsin munn, men ved kunnskap skal de rettferdige bli utfridd.
10 NÄr det gÄr godt for de rettferdige, gleder byen seg. NÄr de ugudelige gÄr til grunne*, er det jubel.
11 Ved de oppriktiges velsignelse blir byen opphĂžyet, men den styrter sammen under de ugudeliges tale.
12 Den som mangler forstand*, forakter sin neste, men en forstandig mann tier.
13 Den som farer med sladder, avslÞrer hemmeligheter, men den som har en trofast Änd, skjuler en sak.
14 Der det mangler kloke rÄd, faller folket, men der det er mange rÄdgivere, er det redning.
15 Den som borger for en fremmed, fÄr lide for det, men en som hater Ä gi hÄndslag, kan vÊre trygg.
16 En yndig kvinne vinner ĂŠre, men voldsmenn vinner rikdom.
17 Den barmhjertige* mann gjĂžr godt for sin egen sjel, men den grusomme skader sin egen kropp.
18 Den ugudelige skaffer seg en falsk lÞnn, men den som sÄr rettferdighet, fÄr en sann avkastning.
19 Slik er det rettferdighet gir liv, men den som jager etter det onde, fÄr bare sin egen dÞd.
20 De som har et fordervet hjerte, er en styggedom for Herren, men Han har sitt velbehag i dem som fĂžlger den ulastelige vei.
21 Selv om de gjÞr felles sak*, skal likevel ikke den onde gÄ ustraffet. Men de rettferdiges slekt skal gÄ fri.
22 Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten dĂžmmekraft*.
23 De rettferdiges begjĂŠr er bare det gode, men de ugudelige kan bare vente seg vrede.
24 Den ene strÞr ut, men fÄr likevel bare enda mer. Den andre holder tilbake mer enn hva som er rett, men det fÞrer bare til fattigdom.
25 En sjel som sprer velsignelse, skal trives, den som vanner rikelig, skal ogsÄ selv fÄ rikelig drikke.
26 Folket forbanner den som holder korn tilbake, men velsignelse kommer over hodet pÄ den som vil selge.
27 Den som ivrig sÞker det gode, den sÞker velbehag, men den som sÞker ondskap, fÄr den over seg selv.
28 Den som stoler pÄ sin rikdom, kommer til Ä falle, men de rettferdige skal spire som lÞvet.
29 Den som skader sitt eget hus, skal arve tomhet*, og dÄren skal vÊre tjener for den som har visdom i hjertet.
30 Den rettferdiges frukt er livets tre, og den som vinner sjeler, er vis.
31 Om den rettferdige fÄr lÞnn pÄ jorden, hvor mye mer da den ugudelige og synderen!
Kapittel 12
1 Den som elsker rettledning, elsker kunnskap, men den som hater iretteÂsettelse, er som et ufornuftig dyr.
2 Den som er god, fÄr velbehag hos Herren, men en mann med onde hensikter vil Han fordÞmme.
3 Et menneske kan ikke grunnfestes ved ugudelighet, men de rettferdiges rot skal ikke rokkes.
4 En god kone er sin manns krone, men den som opptrer skammelig, er som rÄte i hans bein.
5 De rettferdiges tanker er rette, men de ugudeliges rÄd er svikefulle.
6 De ugudeliges ord lyder: «Ligg pÄ lur etter blod,» men de oppriktiges tale utfrir dem.
7 De ugudelige blir styrtet over ende og er der ikke mer, men de rettferdiges hus skal holde stand.
8 En mann skal prises for sin kloke tale, men den som har et fordervet hjerte, skal bli foraktet.
9 Det er bedre Ă„ vĂŠre ringeaktet og ha en tjener, enn Ă„ ĂŠre seg selv og mangle brĂžd.
10 Den rettferdige bryr seg om livet* til sitt dyr, men de ugudeliges barmhjertighet er bare grusomhet.
11 Den som dyrker sin jord, skal mettes med brĂžd, men den som jager etter tomhet, mangler forstand*.
12 Den ugudelige har lyst til det byttet de onde fÄr i sin snare, men de rettferdiges rot gir frukt.
13 En overtredelse med leppene er en ond snare, men den rettferdige skal komme seg ut av trengselen.
14 En mann skal mettes med det gode ved frukten fra sin munn, og det en manns hender har gjort, kommer tilbake til ham selv.
15 DÄrens vei er rett i hans egne Þyne, men den som hÞrer pÄ rÄd, er vis.
16 En dÄres vrede blir kjent samme dag, men klok er den som dekker over skammen.
17 Den som taler sannhet, gjĂžr rettferdighet kjent, men et falskt vitne forkynner svik.
18 TankelÞs tale kan vÊre som hoggene fra et sverd, men de vise har legedom pÄ tungen.
19 Den sannferdige leppe skal stÄ fast for alltid, men lÞgnens tunge stÄr bare et Þye- blikk.
20 Det er svik i hjertet hos dem som planlegger ondt, men de som skaper fred ved sine rÄd, fÄr glede.
21 Ingen ulykke skal nÄ den rettferdige, men de ugudelige skal bli overveldet av det onde.
22 Falske lepper er en styggedom for Herren, men de som gÄr sannferdig fram, er til velbehag for Ham.
23 Et klokt menneske tar vare pÄ kunnskap, men dÄrers hjerte forkynner dÄrskap.
24 Den flittiges hÄnd skal herske, men lat-skap fÞrer til tvangsarbeid.
25 Bekymring* i mannens hjerte gjĂžr det nedtrykt, men et godt ord gjĂžr det glad.
26 Den rettferdige leder sin neste med omÂ-hu, men de ugudeliges vei fĂžrer dem vill.
27 Den late steker ikke det han fanget pÄ jakt, men flid er menneskets kostbare skatt.
28 PÄ rettferdighetens sti er det liv, og pÄ veien den stien fÞrer, er det ingen dÞd.
Kapittel 13
1 En vis sÞnn lytter til sin fars rettledning, men en spotter hÞrer ikke pÄ irettesettelse.
2 En mann spiser det gode fra munnens frukt, men de trolĂžses sjel nĂŠrer seg av vold.
3 Den som vokter sin munn, bevarer sin sjel. Den som Äpner sine lepper vidt opp, rammes av Þdeleggelse.
4 Den lates sjel begjÊrer og fÄr ingenting. Men de flittiges sjel fÄr i overflod.
5 Den rettferdige hater lÞgn, men den ugudelige viser forakt og gÄr skammelig fram.
6 Rettferdigheten vokter den som fĂžlger den ulastelige vei, men ugudeligheten fĂžrer synderen til undergang.
7 Ăn vil regnes som rik, men har ingenting. En annen regner seg som fattig, men har stor rikdom.
8 LĂžsepengen for en manns liv* er hans rikdom, men den fattige hĂžrer ingen trussel.
9 De rettferdiges lys strÄler i glede, men de ugudeliges lampe slokner.
10 Fra overmot kommer bare strid, men hos dem som tar imot gode rÄd, er det visdom.
11 Rikdom vunnet ved uÊrlighet svinner bort, men den som samler ved sitt arbeid*, skal fÄ mer.
12 Et hÄp som drar ut, gjÞr hjertet sykt, men et Þnske som er oppfylt, er livets tre.
13 Den som forakter ordet, skader seg selv, men den som frykter budet, skal fÄ lÞnn.
14 Den vises lov* er en kilde til liv, sÄ en kan unngÄ dÞdens snarer.
15 God forstand gir velvilje*, men de trolĂžses vei er hard.
16 Hver den som er klok, handler med kunnskap, men en dÄre legger Äpent fram sin dÄrskap.
17 En ugudelig budbĂŠrer faller i noe ondt, men et trofast sendebud kommer med legedom.
18 Fattigdom og skam kommer over den som ringeakter rettledning, men den som lar seg irettesette, skal fÄ Êre.
19 Et oppfylt Þnske er sÞtt for sjelen, men det er en styggedom for dÄrer Ä vende seg bort fra ondskap.
20 Den som vandrer sammen med vise menn, blir selv vis, men dÄrers fÞlgesvenn lider ondt.
21 Det onde forfĂžlger syndere, men de rettferdige skal lĂžnnes med det gode.
22 Den gode etterlater en arv til sine barnebarn, ogsÄ synderens rikdom blir holdt i forvaring for den rettferdige.
23 Det er rikelig fÞde i fattiges nybrott, men det blir bare revet bort nÄr ikke retten rÄder.
24 Den som holder sin tuktestav tilbake, hater sin sÞnn, men den som elsker ham, sÞker ham pÄpasselig med rettledning*.
25 Den rettferdige fÄr ete sÄ hans sjel blir mettet, men de ugudelige mÄ gÄ med tom mage.
Kapittel 14
1 Vise kvinner bygger sitt hus, men de som er dÄrer, river det ned med egne hender.
2 Den som vandrer oppriktig, frykter Herren, men den som gÄr pÄ fordervede veier, forakter Ham.
3 I dÄrens munn er det en tuktestav for hovmodet, men de vises lepper skal bevare dem.
4 Der det ikke er noen okser, er krybben tom, men en sterk okse skaffer stor avling.
5 Et trofast vitne lyver ikke, men et falskt vitne sprer lĂžgner.
6 En spotter sÞker visdom, men fÄr ingen, men kunnskap kommer lett til den som har forstand.
7 Hold deg borte fra Ä ha omgang med en dÄraktig mann, ellers kan du ikke lÊre kunnskapens lepper Ä kjenne.
8 Den klokes visdom er Ä forstÄ sin vei, men dÄrers dÄrskap er bare bedrag.
9 DÄrer taler spottende om skyld, men blant de oppriktige er det velbehag*.
10 Hjertet kjenner bitterheten i sjelen, og en fremmed kan ikke ta del i den gleden det fÄr.
11 Den ugudeliges hus blir Ăždelagt, men de oppriktiges telt skal blomstre.
12 Det kan vÊre en vei som synes rett for mannen, men enden pÄ den er dÞdens vei*.
13 Selv i latter kan hjertet lide, og slutten pÄ gleden kan bli sorg.
14 Den som er frafallen i hjertet, fylles med sine egne veier, men en god mann lar seg fylle ovenfra.
15 Den enfoldige tror hvert ord, den kloke tenker over sine skritt.
16 Den vise frykter og vender seg fra det onde, men en dÄre er overmodig og selvsikker.
17 Den som lett blir vred, handler som en dÄre, og en mann med onde hensikter blir hatet.
18 Den enfoldige arver dÄrskap, men de kloke krones med kunnskap.
19 De onde skal bÞye seg for de gode, og de ugudelige stÄr ved den rettferdiges porter.
20 Den fattige blir hatet selv av sin neste, men den rike er det mange som elsker.
21 Den som forakter sin neste, synder. Men salig er den som er velvillig* overfor de fattige.
22 FĂžres de ikke vill, de som tenker ut det onde? Men barmhjertighet og sannhet kommer over dem som tenker ut det gode.
23 Alt strev gir vinning, men leppenes tomme prat* fĂžrer bare til fattigdom.
24 De vises krone er deres rikdommer, men dÄrers dÄrskap er bare dÄrskap.
25 Et sannferdig vitne berger liv*, men den som sprer lĂžgner, er en sviker.
26 I Herrens frykt* er det en sterk tilflukt, der skal Hans barn ha et vern.
27 Herrens frykt* er en kilde til liv, sÄ en kan vende seg bort fra dÞdens snarer.
28 Mye folk er kongens Êre, men mangel pÄ folk er fyrstens undergang.
29 Den som er sen til vrede, har stor forÂ-stand, men den som lett blir vred*, opphĂžyer dĂ„rskap.
30 Et sunt hjerte er liv for hele legemet, men misunnelse er rÄte for beina.
31 Den som undertrykker den hjelpelĂžse, forakter sin Skaper, men den som ĂŠrer Ham, viser velvilje* overfor den fattige.
32 Den ugudelige styrtes ved sin egen ond-skap, men den rettferdige har en tilflukt i sin dĂžd*.
33 Visdom bor i den forstandiges hjerte. Blant dÄrer blir den gjort kjent.
34 Rettferdighet opphĂžyer et folkeslag, men synden er en skam for folkene.
35 Kongen har velvilje overfor en klok tjener, men hans vrede er vendt mot den som bringer skam.
Kapittel 15
1 Et mildt svar vender harmen bort, men et sÄrende ord vekker vrede.
2 De vises tunge bruker kunnskapen godt, men dÄrers munn flyter over av dÄrskap.
3 Herrens Þyne hviler over hvert sted, og de fÞlger med pÄ bÄde onde og gode.
4 En sunn tunge er livets tre, men nÄr den er fordervet, brytes Änden ned.
5 En dÄre forakter sin fars rettledning*, men den som lar seg irettesette, er klok.
6 I den rettferdiges hus er det stor rikdom, men det fĂžlger Ăždeleggelse med den ugudeliges inntekt.
7 Den vises lepper sprer kunnskap, men dÄrers hjerte gjÞr ikke det.
8 De ugudeliges offer er en styggedom for Herren, men de oppriktiges bĂžnn er til velbehag for Ham*.
9 Den ugudeliges vei er en styggedom for Herren, men Han elsker den som jager etter rettferdighet.
10 Hard tukt rammer den som forlater veien, og den som hater irettesettelse, skal dĂž.
11 DĂždsriket og fortapelsen* ligger framfor Herren, hvor mye mer da menneskebarnas hjerter!
12 En spotter elsker ikke den som iretteÂsetter ham, og han vil ikke gĂ„ til de vise.
13 Et lykkelig hjerte gir et lyst ansikt, men med sorg i hjertet blir Änden nedbrutt.
14 Den forstandiges hjerte sÞker kunnskap, men dÄrers munn nÊres av dÄrskap.
15 Alle den fornedredes dager er onde, men for det lykkelige hjerte er det en vedvarende fest.
16 Det er bedre med lite med Herrens frykt, enn en stor skatt med uro.
17 Det er bedre med en rett grĂžnnsaker med kjĂŠrlighet, enn en gjĂžkalv med hat.
18 En hissig mann vekker strid, men den som er sen til vrede, demper tretten.
19 Den lates vei er som en tornehekk, men de oppriktiges vei er en hovedvei.
20 En vis sÞnn gleder sin far, men et menneske som er en dÄre, forakter sin mor.
21 DÄrskap er en glede for den som mangler forstand*, men en forstandig mann vandrer i oppriktighet.
22 Uten rÄdslagning blir planene til intet, men der det er mange rÄdgivere, blir de gjennomfÞrt.
23 En mann fÄr glede nÄr hans munn kan gi svar, og hvor godt det er med et ord talt i rette tid!
24 Livets vei gÄr oppover for den kloke, for at han skal komme unna dÞdsriket* der nede.
25 Herren skal rive ned de hovmodiges hus, men Han verger enkens grenser.
26 Den ondes tanker er en styggedom for Herren, men de renes tale er til velbehag.
27 Den som er grÄdig etter urett vinning, fÞrer skade over sitt eget hus, men den som hater bestikkelser, skal leve.
28 Den rettferdiges hjerte grunner pÄ hvordan en bÞr svare, men de ugudeliges munn flyter over av ondskap.
29 Herren er langt borte fra de ugudelige, men Han hĂžrer de rettferdiges bĂžnn.
30 Ăynenes lys* gir glede i hjertet, og et godt budskap gir marg i beina.
31 Den som legger Ăžret til livgjĂžrende irettesettelse, holder seg gjerne blant de vise.
32 Den som ringeakter rettledning, forakter sin egen sjel. Men den som hÞrer pÄ irettesettelse, vinner forstand*.
33 Herrens frykt er rettledning til visdom, og ydmykhet kommer fĂžr ĂŠre.
Kapittel 16
1 Overveielsene i hjertet tilhÞrer mennesket, men svaret pÄ tungen er fra Herren.
2 Alle mannens veier er rene i hans egne Þyne, men Herren prÞver Änder*.
3 Overgi* dine gjerninger til Herren, sÄ skal dine planer bli virkelighet.
4 Herren har virket alt til sin hensikt, ja, til og med den ugudelige for den onde dag.
5 Hver den som er hovmodig i hjertet, er en styggedom for Herren. Selv om noen gjÞr felles sak*, skal ingen gÄ ustraffet.
6 Ved barmhjertighet og sannhet blir det gitt Âsoning for misgjerning. Ved Herrens frykt vender en seg bort fra det onde.
7 NÄr en manns veier er til velbehag for Herren, da lar Han til og med hans fiender holde fred med ham.
8 Det er bedre med lite med rettferdighet enn stor vinning uten rett.
9 Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer hans skritt.
10 Guddomsord er pÄ kongens lepper, hans munn skal ikke tale svik i dommen.
11 Rett lodd og vekt er Herrens vilje. Alle vektsteiner i posen er Hans verk*.
12 Ugudelige gjerninger er en styggedom for konger, for tronen blir grunnfestet ved rettferdighet.
13 Rettferdige lepper er en fryd* for konger, og han elsker den som taler det som er rett.
14 Som dĂždens budbĂŠrere er kongens harme, men en vis mann vil dekke over* den.
15 NÄr kongens ansikt lyser, er det liv, hans velbehag er som en sky med senregn*.
16 Hvor mye bedre er det ikke Ä vinne visdom enn gull! à vinne forstand mÄ en velge framfor sÞlv!
17 De oppriktiges hovedvei er Ă„ vende seg bort fra det onde. Den som vil bevare sin sjel, vokter sin vei.
18 Hovmod kommer fÞr Þdeleggelse, og en hovmodig Änd fÞr fall*.
19 Det er bedre Ä ha en ydmyk Änd sammen med de fornedrede enn Ä dele bytte med de stolte.
20 Den som gir nÞye akt pÄ ordet, skal finne det gode, salig er den som stoler pÄ Herren.
21 Den som er vis i hjertet, skal kalles forstandig, og sÞtsmak* pÄ leppene Þker lÊrdom.
22 Klokskap er en kilde til liv for dem som eier den. Men Ä rettlede dÄrer er bare dÄrskap.
23 Den vises hjerte gjÞr hans munn klok, og legger enda mer lÊrdom pÄ hans lepper.
24 Milde ord er som rennende honning, sĂžte for sjelen og til legedom for beina.
25 Det kan ligge en vei framfor mannen, en vei som synes Ä vÊre rett, men enden pÄ den er dÞdens vei*.
26 Den sjel* som strever, strever for seg selv, for hans munn driver ham til det.
27 En ondskapsfull* mann graver fram ondskap, den er som en brennende ild pÄ hans lepper.
28 En fordervet mann sÄr strid, og en baktaler skiller venner fra hverandre.
29 En voldsmann forfÞrer sin neste, og leder ham ut pÄ en vei som ikke er god.
30 Det er en som lukker Ăžynene for Ă„ tenke ut forderv, en som presser leppene sammen for Ă„ fullfĂžre ondskap.
31 Et grÄhÄret hode er en Êrens krone; den er Ä finne pÄ rettferdighetens vei.
32 Den som er sen til vrede, er bedre enn den som er mektig. Den som kan styre sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.
33 Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjÞrelser er fra Herren. Motsetninger mellom visdom og dÄrskap
Kapittel 17
1 Det er bedre med en tĂžrr brĂždbit og fred, enn et hus fullt av festmat* og strid.
2 En klok tjener skal herske over en sÞnn som gÄr skammelig fram, og blant brÞdrene fÄr han del i arven.
3 Smeltedigelen er for sĂžlv og smelteovnen for gull, men Herren prĂžver* hjertene.
4 En som gjĂžr ondt, legger merke til en ond leppe. En lĂžgner lytter til tungens skadeverk.
5 Den som spotter den fattige, forakter sin Skaper. Den som gleder seg over ulykke, skal ikke gÄ ustraffet.
6 Barnebarn er en krone for de gamle, og fedrene er barnas* ĂŠre.
7 Det sÞmmer seg ikke for en dÄre Ä tale store ord, og enda mindre for en fyrste Ä bruke leppene til lÞgn.
8 Gaven* er en edelstein for ham som gir den, hvor han enn vender seg, vil han lykkes!
9 Den som dekker over overtredelse, sĂžker kjĂŠrlighet, men den som gjentar en sak, skiller venner fra hverandre.
10 Irettesettelse har stÞrre virkning pÄ den forstandige enn hundre slag pÄ en dÄre.
11 En opprÞrer sÞker bare det som er ondt, derfor mÄ en grusom utsending* sendes mot ham.
12 Det er bedre for en mann Ä mÞte en bjÞrn som er fratatt sine unger, enn en dÄre i hans dÄrskap.
13 Den som gjengjelder godt med ondt, sannelig, ondskap skal ikke vike fra hans hus.
14 Begynnelsen til strid er som Ă„ la vannet fosse. Stans derfor fĂžr tretten bryter lĂžs.
15 Den som rettferdiggjĂžr den skyldige*, og den som fordĂžmmer den rettferdige, de er begge en styggedom for Herren.
16 Hva hjelper det om dÄren har kjÞpesummen i hÄnden, nÄr han ikke har forstand* til Ä vinne visdom?
17 En venn elsker til enhver tid, og en bror er fĂždt for Ă„ hjelpe i trengsel.
18 Et menneske som mangler forstand*, gir hÄndslag og borger for sin venn.
19 Den som elsker overtredelse, elsker strid, den som gjĂžr porten hĂžy, sĂžker Ăždeleggelse.
20 Den som har et svikefullt* hjerte, finner ikke noe godt, og den som har en fordervet tunge, faller i det onde.
21 Den som blir far til en dÄre, fÄr sorg av det. En dÄres far har ingen glede.
22 Et lykkelig hjerte gir god helse, men en sÞnderknust Änd tÞrker ut beina.
23 En ugudelig tar fram bestikkelse fra kappefolden for Ă„ fordreie rettens stier.
24 Den forstandige vender seg mot visdommen, men dÄrens Þyne er vendt mot jordens ender.
25 En sÞnn som er en dÄre, er til sorg for sin far og til bitterhet for henne som fÞdte ham.
26 à bÞtelegge den rettferdige er ikke rett*, heller ikke Ä slÄ fyrster for deres oppriktighet.
27 Den som har kunnskap, sparer pÄ sine ord, og en forstandig mann har en sindig Änd.
28 Selv en dÄre regnes som vis nÄr han tier. NÄr han lukker sine lepper, gÄr han for Ä vÊre forstandig.
Kapittel 18
1 Den som holder seg for seg selv, sĂžker bare sin egen lyst. Han kommer med utbrudd mot all frelsende visdom.
2 En dÄre har ingen glede av forstand, men bare av Ä legge Äpent sitt eget hjerte.
3 NÄr den ugudelige kommer, da kommer ogsÄ forakt. Og med skam fÞlger spott.
4 Ordene fra en manns munn er dype vann. Visdommens kildevell er en strĂžmmende bekk.
5 Ă ta parti for* den ugudelige er ikke rett; en skal ikke vise den rettferdige bort i retten.
6 En dÄres lepper kommer i strid, og hans munn roper pÄ slag.
7 En dÄres munn er hans egen Þdeleggelse, hans lepper er en snare for hans sjel.
8 En baktalers ord er som lekre retter, de trenger inn til det innerste av kroppen.
9 Den som er lat i sitt arbeid, er den store Ăždeleggerens bror.
10 Herrens navn er et sterkt tÄrn. Den rettferdige springer til det og er trygg.
11 Den rikes eiendom er hans sterke by og som en trygg mur i hans egne tanker.
12 FĂžr Ăždeleggelsen kommer, er en manns hjerte hovmodig, men ydmykhet kommer fĂžr ĂŠre.
13 For den som svarer pÄ en sak fÞr han hÞrer den, blir det bare dÄrskap og skam.
14 En manns Änd holder ham oppe i hans sykdom, men hvem kan bÊre en sÞnder-knust Änd?
15 Den forstandiges hjerte vinner kunnskap, og de vises Ăžre sĂžker kunnskap.
16 Et menneskes gave Äpner vei for ham, og fÞrer ham fram for de store.
17 Den som er fĂžrst til Ă„ legge fram sin sak, ser ut til Ă„ ha rett, helt til hans neste kommer og gransker ham.
18 à kaste lodd fÄr striden til Ä roe seg, og det skiller de mektige fra hverandre.
19 En bror som har lidd urett, er vanskeligere Ă„ vinne enn en sterk by*, og stridigheter er som bommene for en borg.
20 En manns mage blir mettet av frukten av hans munn. Med grĂžden fra hans lepper blir han mettet.
21 DĂžd og liv er i tungens makt, og de som elsker den, skal ete frukten av den.
22 Den som finner en kone, finner det gode; han har fÄtt velbehag* fra Herren.
23 Den fattige kommer med bÞnner om nÄde, men den rike gir harde svar.
24 En mann som har venner, mÄ selv vÊre vennlig*, men det finnes venner som henger fastere ved en enn en bror.
Kapittel 19
1 Bedre er den fattige som vandrer i sin ulastelighet, enn en som taler forderv med sine lepper og som er en dÄre.
2 Det er heller ikke godt for en sjel Ă„ vĂŠre uten kunnskap, og den som forhaster seg med sine fĂžtter, den synder.
3 Menneskets egen dÄrskap gjÞr hans vei kroket, og i sitt hjerte er han bitter pÄ Herren.
4 Rikdom gir mange venner, men den fattige blir skilt fra sin venn.
5 Et falskt vitne skal ikke gÄ ustraffet, og den som taler lÞgner, skal ikke slippe unna.
6 Mange ber om velvilje fra den fornemme, alle vil vĂŠre venner med en mann som gir gaver.
7 Alle den fattiges brĂždre hater ham, hvor mye mer holder ikke hans venner seg langt unna ham! Han sĂžker etter ord til dem, men de blir bare borte.
8 Den som vinner forstand*, elsker sin egen sjel. Den som tar vare pÄ forstand, skal finne det gode.
9 Et falskt vitne skal ikke gÄ ustraffet, og den som taler lÞgner, skal gÄ fortapt.
10 Det sÞmmer seg ikke for en dÄre Ä fÞre et overdÄdig liv, enda mindre for en slave Ä herske over fyrster.
11 Et menneskes klokskap gjĂžr ham sen til vrede, og det er hans ĂŠre Ă„ tilgi en overtredelse.
12 Kongens vrede er som lÞvens brÞl, men hans velbehag er som dogg pÄ gresset.
13 En sÞnn som er en dÄre, er til Þdeleggelse for sin far, og en kones tretter er som stadig takdrypp.
14 Hus og rikdom er en arv fra fedrene, men en kone som ferdes klokt, kommer fra Herren.
15 Dovenskap fĂžrer en inn i dyp sĂžvn, og den late* skal sulte.
16 Den som tar vare pÄ budet, bevarer sin sjel. Men den som ikke bryr seg om sine veier, skal dÞ.
17 Den som er velvillig overfor den fattige, lÄner til Herren, og Han skal gjengjelde ham for hans gjerning.
18 Rettled din sÞnn, for det er ennÄ hÄp, men gjÞr det ikke til din lyst, sÄ du dreper ham.*
19 Den som ofte blir harm, fÄr selv lide straff, for dersom du redder ham, mÄ du gjÞre det igjen og igjen.
20 HÞr pÄ rÄd og ta imot rettledning, for at du kan vÊre vis helt til din siste dag.
21 Det er mange slags tanker i en manns hjerte, men det er Herrens rÄd som skal bli stÄende.
22 Det en venter av et menneske, er barmhjertighet, den fattige er bedre enn en mann som lyver.
23 Frykten for Herren* fĂžrer til liv, mett kan han legge seg til hvile, og det onde skal ikke komme over ham.
24 Den late stikker bare hÄnden i fatet*, og orker ikke engang Ä fÞre den opp til munnen igjen.
25 SlÄ en spotter, og den enfoldige vil bli klok. Irettesett den som har forstand, og han vil forstÄ* kunnskap.
26 Den som opptrer med vold mot sin far og jager bort sin mor, er en sĂžnn som bringer skam og vanĂŠre.
27 Slutt Ä hÞre pÄ rettledning, min sÞnn, og du kommer til Ä fare vill fra kunnskapens ord.
28 Et ondt* vitne spotter retten, og de ugudeliges munn sluker misgjerning.
29 Straffedommer er beredt for spottere og slag for dÄrenes rygg.
Kapittel 20
1 Vinen er en spotter, sterk drikk er en brÄkmaker. Hver den som fÞres vill* av den, er ikke vis.
2 Kongens vrede er som lĂžvens brĂžl. Den som vekker ham til harme, synder mot sin egen sjel*.
3 Det er Êre for mannen Ä slutte Ä stride, men enhver dÄre begynner gjerne en trette.
4 Den late vil ikke plĂžye etter hĂžsten, han leter i hĂžsttiden, men det finnes ingenting.
5 Et rÄd* i mannens hjerte er som dypt vann, men en forstandig mann vil Þse av det.
6 Blant mange mennesker vil hver mann rope ut sin egen barmhjertighet, men hvem kan vel finne en trofast mann?
7 Den rettferdige vandrer i sin ulastelighet, hans barn er salige* etter ham.
8 En konge som sitter pÄ dommersetet, sender bort all ondskap med sine Þyne.
9 Hvem kan si: «Jeg har renset mitt hjerte, jeg er ren fra min synd»?
10 To slags lodd og to slags mÄl er en styggedom for Herren, ja, begge deler er det.
11 Allerede unggutten gjĂžr seg kjent ved sine gjerninger, om det han gjĂžr er rent og rett*.
12 Ăret som hĂžrer og Ăžyet som ser, det er Herren som har dannet dem begge.
13 Elsk ikke sÞvnen, for da blir du fattig. à pne dine Þyne, sÄ skal du mettes med brÞd.
14 «DÄrlig, dÄrlig,» sier kjÞperen, men nÄr han har gÄtt sin vei, skryter han av det.
15 Det finnes gull og en mengde perler, men kunnskapens lepper er en kostbar juvel.
16 Ta klĂŠrne fra den som har borget for en fremmed, og ta pant av ham for utlendingene*!
17 BrÞd vunnet ved svik smaker sÞtt for mannen, men etterpÄ vil hans munn bli fylt med grus.
18 Planer blir stadfestet ved rÄdslagning. GÄ ut i striden ved hjelp av kloke rÄd!
19 Den som farer med sladder, avslÞrer hemmeligheter. SlÄ deg derfor ikke sammen med en som er lÞsmunnet*.
20 Den som forbanner sin far eller sin mor, hans lampe skal slokne i det dypeste mĂžrke.
21 En arv som raskt ble vunnet i begynnelsen, blir ikke til velsignelse helt til slutt.
22 Si ikke: «Jeg vil gjengjelde* det onde.» Vent pÄ Herren, og Han skal frelse deg.
23 To slags vektlodd er en styggedom for Herren, og falsk vekt er ikke av det gode*.
24 En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstÄ sin egen vei?
25 Det er en snare for mennesket Ä hellige noe for snart, og fÞrst etterpÄ tenke gjennom hva lÞftene gikk ut pÄ.
26 En vis konge skiller ut de ugudelige, og lar treskehjulet gÄ over dem.
27 Menneskets Änd er en Herrens lampe, den ransaker alt i menneskets indre*.
28 Barmhjertighet og sannhet bevarer konÂgen, ved barmhjertighet blir hans trone holdt oppe.
29 Styrke er de unges pryd, og de gamles Êre er deres grÄ hÄr.
30 SÄrets Äpne skrammer renser bort ondt. Slik er det ogsÄ med slag som rammer menneskets indre*.
Kapittel 21
1 Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hÄnd. Han bÞyer det dit Han vil.
2 Hver vei er rett i mannens egne Ăžyne, men Herren prĂžver* hjertene.
3 Heller enn offer har Herren utvalgt seg at det blir gjort rettferdighet og rett.
4 Et stolt blikk og et hovmodig hjerte, de ugudeliges lampe*, er synd.
5 Den flittiges planer gir sannelig rik avkastning, men hver den som har hastverk, mÄ sannelig lide tap.
6 Ă vinne skatter ved en lĂžgnaktig tunge, er en flyktig tomhet for dem som sĂžker dĂžd.*
7 De ugudeliges egen vold skal rive dem bort, fordi de nekter Ă„ gjĂžre rett.
8 En skyldig manns vei er fordervet*, men den rene gjĂžr sin gjerning i oppriktighet.
9 Det er bedre Ä bo i en krok pÄ taket enn Ä dele hus med en trettekjÊr kvinne.
10 Den ugudeliges sjel begjÊrer det onde. Hans neste finner ingen nÄde for hans Þyne.
11 NÄr spotteren bÞtelegges, blir den enfoldige* vis. NÄr den vise fÄr veiledning, tar han imot kunnskap.
12 Den rettferdige fÞlger klokt med pÄ den ugudeliges hus. Han forkaster de ugudelige for deres ondskap.*
13 Den som lukker sitt Þre for den fattiges rop, skal selv mÄtte rope og ikke bli hÞrt.
14 En bestikkelse i hemmelighet stiller vrede, og en gave stukket inn ved brystet, stiller kraftig harme.
15 Det er en glede for den rettferdige Ă„ gjĂžre rett, men for dem som gjĂžr misgjerning, er det bare en gru.
16 Det menneske som farer vill fra klokskapens vei, mÄ hvile i dÞdningers forsamling*.
17 Den mann som elsker vellyst, blir fattig. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.
18 Den ugudelige skal bli lĂžsepenge for den rettferdige, og den trolĂžse for de oppriktige.
19 Det er bedre Ă„ bo i Ăždemarken enn med en trettekjĂŠr og arg kvinne.
20 Det er kostbare skatter og olje i den vises bolig, men et dÄraktig menneske slÞser det bort.
21 Den som jager etter rettferdighet og miskunnhet, skal finne liv, rettferdighet og ĂŠre.
22 En vis mann stormer de mektiges by og river ned festningen den har stolt pÄ.
23 Den som vokter sin munn og sin tunge, bevarer sin sjel fra trengsler.
24 En som er frekk og stolt, «spotter» er hans navn. Han gÄr fram med uhemmet frekkhet.
25 Den lates begjĂŠr dreper ham, for hans hender nekter Ă„ arbeide.
26 GrÄdig begjÊrer han hele dagen lang, men den rettferdige gir og holder ikke tilbake.
27 De ugudeliges offer er en styggedom, hvor mye mer nÄr de bringer det i ond hensikt!
28 Et falskt vitne skal gÄ fortapt, men den mann som hÞrer etter, skal alltid fÄ tale.
29 En ugudelig mann gjĂžr ansiktet hardt, men den oppriktige trygger* sin vei.
30 Det finnes ikke noen visdom eller noen forstand eller noe rÄd som nytter mot Herren.
31 Hesten gjĂžres klar til stridens dag, men frelsen* kommer fra Herren.
Kapittel 22
1 à fÄ et godt navn er mer verd enn stor rikdom, Ä fÄ nÄde er bedre enn sÞlv og gull.
2 Den rike og den fattige har dette til felles: Herren er Skaperen av dem begge.
3 Den kloke forutser det onde og sÞker skjul, men de enfoldige gÄr bare videre og blir bÞtelagt.
4 LĂžnnen for ydmykhet og frykt for Herren, er rikdom, ĂŠre og liv.
5 Torner og snarer er pÄ den fordervedes vei. Den som vil verge sin sjel, holder seg langt borte fra dem.
6 LÊr den unge den veien han skal gÄ, sÄ viker han ikke fra den, selv nÄr han blir gammel.
7 Den rike hersker over de fattige, og den som lÄner, blir utlÄnerens slave.
8 Den som sÄr urett, skal hÞste det onde, og sin vredes kjepp skal han miste.
9 Den som har Ăžye for Ă„ gjĂžre godt, skal bli velsignet, for han gir av sitt brĂžd til den fattige.
10 Driv spotteren bort, og striden skal opphÞre. Ja, strid og hÄn skal fÄ ende.
11 Den* som elsker et rent hjerte, har nÄdens ord pÄ sine lepper. Kongen vil vÊre hans venn.
12 Herrens Ăžyne beskytter kunnskap, men den trolĂžses ord river Han ned.
13 Den late sier: «Det er en lÞve der ute! Jeg kommer til Ä bli drept pÄ gatene!»
14 Den lÞsaktige* kvinnes munn er en dyp avgrunn. Den Herren er vred pÄ, faller ned i den.
15 DÄrskap er bundet til den unges hjerte. Tuktestaven driver den langt bort fra ham.
16 Den som undertrykker den fattige for Ă„ Ăžke sin rikdom, og den som gir til de rike, vil sannelig ende i fattigdom.
17 BÞy ditt Þre og hÞr pÄ de vises ord, la ditt hjerte sÞke min kunnskap!
18 For det er herlig om du bevarer dem i ditt indre. MĂ„ de alle henge fast ved dine lepper!
19 For at du skal stole pÄ Herren, har jeg rettledet deg i dag, nettopp deg.
20 Har jeg ikke allerede skrevet om det ypperste* til deg, om rÄd og kunnskap,
21 sÄ jeg kan gjÞre deg kjent med vissheten i sannhetens ord, sÄ du kan gi svar med sannhetens ord til dem som sender bud til deg*?
22 Ran ikke den fattige fordi han er fattig, slÄ heller ikke ned den elendige i porten!
23 For Herren skal fĂžre deres sak, og Han skal plyndre deres sjel* som plyndrer dem.
24 Velg ikke en som er brÄsint, som venn, du skal ikke slÄ lag med en oppfarende mann,
25 sÄ du ikke skal lÊre deg Ä fÞlge hans stier og legge en snare for din sjel.
26 VÊr ikke en av dem som gir hÄndslag, som borger for gjeld.
27 Hvis du ikke har noe Ă„ betale med, hvorfor skulle da noen ta sengen din bort under deg?
28 Flytt ikke gamle grensesteiner, dem dine fedre har satt opp.
29 Ser du en mann som er dyktig i sitt arbeid? Han skal tre i tjeneste for konger og ikke tjene for ukjente menns Äsyn. er mer verdt enn rikdom
Kapittel 23
1 NÄr du setter deg ned for Ä spise med en hersker, skal du merke deg nÞye hvem du har foran deg.
2 Sett en kniv for din strupe hvis du er en grÄdig mann.
3 Ha ikke lyst pÄ hans lekre retter, for de er bare lÞgnens mat*.
4 Slit deg ikke ut for Ă„ bli rik, la det vĂŠre for din egen forstands skyld.
5 For nÄr du kaster et blikk pÄ den*, er den* der ikke lenger. Sannelig, den* lager seg bare vinger som en Þrn og flyr opp mot himmelen.
6 Spis ikke brÞdet til en gnier*, og ha ikke lyst pÄ hans lekre retter!
7 For slik som han tenker i sin sjel, slik er han. «Spis og drikk!» sier han til deg, men hans hjerte er ikke med deg.
8 BrĂždbiten du har spist, kaster du bare opp igjen, og dine vennlige ord er bortkastet.
9 Tal ikke for dÄrens Þrer, for han bare forakter din kloke tale.
10 Flytt ikke gamle grensesteiner, og treng ikke inn pÄ den farlÞses marker!
11 For deres ForlĂžser* er mektig. Han skal fĂžre deres sak mot deg.
12 Hengi ditt hjerte til rettledning*, og dine Ăžrer til kunnskaps ord.
13 Hold ikke rettledningen tilbake fra den unge, for nÄr du tukter ham med staven, skal han ikke dÞ.
14 Du tukter ham med staven og utfrir hans sjel fra dĂždsriket*.
15 Min sĂžnn, hvis ditt hjerte er vist, skal mitt hjerte glede seg, sannelig, jeg selv,
16 ja, mitt innerste skal fryde seg, nÄr dine lepper taler det som er rett.
17 Ditt hjerte skal ikke misunne syndere, men vĂŠre nidkjĂŠrt i Herrens frykt hele dagen.
18 For sannelig, det er en framtid, ditt hÄp skal ikke gÄ til grunne.
19 HÞr, min sÞnn, og vÊr vis! Styr ditt hjerte rett pÄ veien!
20 VÊr ikke sammen med drankere eller med dem som frÄtser i kjÞtt.
21 For drankeren og frÄtseren vil ende i fattigdom, og dÞsen kler en mann i filler.
22 HÞr pÄ din far som ga deg livet, og forakt ikke din mor nÄr hun er gammel.
23 KjĂžp sannheten og selg den ikke, sammen med visdom, rettledning og forstand!
24 Den rettferdiges far skal fryde seg meget, og den som ble far til en vis, skal glede seg over ham.
25 La din far og din mor glede seg, og la henne som fĂždte deg, fryde seg!
26 Min sĂžnn, gi meg ditt hjerte, og la dine Ăžyne ha sin lyst i mine veier!
27 For horkvinnen er en dyp avgrunn, og en lĂžsaktig* kvinne er en trang brĂžnn.
28 Hun ligger ogsÄ pÄ lur etter et offer og lar det bli flere av de trolÞse blant menneskene.
29 Hvem har ve? Hvem har sorg? Hvem har tretter? Hvem har klage? Hvem har sÄr uten grunn? Hvem har slÞve Þyne?
30 De som sitter lenge over vinen, de som gÄr pÄ leting etter blandet vin.
31 Se ikke pÄ vinen, hvor rÞd den er, nÄr den sprudler i begeret, nÄr den inntas sÄ rikelig.
32 Til slutt biter den som en slange og stikker som en giftslange.
33 Dine Ăžyne vil se fremmede ting*, og ditt hjerte taler fordervelse.
34 Ja, du blir lik en som legger seg ned midt ute pÄ* havet, eller lik en som ligger pÄ toppen av masten og sier:
35 «De har slÄtt meg, men jeg ble ikke skadet. De har banket meg, men jeg kjente det ikke. NÄr skal jeg vÄkne, sÄ jeg kan fÄ tak i mer?»*
Kapittel 24
1 VÊr ikke misunnelig pÄ onde mennesker, og Þnsk heller ikke Ä vÊre sammen med dem!
2 For deres hjerte pÞnsker bare pÄ vold, og deres lepper taler om ulykke.
3 Ved visdom blir et hus bygd, og ved forstand blir det grunnfestet.
4 Ved kunnskap blir rommene fylt med alle kostbare og herlige rikdommer.
5 En vis mann er sterk, ja, en mann med kunnskap Ăžker kraften.
6 For ved kloke rÄd skal du utkjempe din egen strid, og der det er mange rÄdgivere, er det frelse.
7 Visdom er for hÞyt for en dÄre. Han Äpner ikke munnen i porten.
8 Den som planlegger Ă„ gjĂžre ondt, skal kalles en renkesmed*.
9 à pÞnske ut dÄrskap er synd, og spotteren er en styggedom for menneskene.
10 Hvis du mister motet pÄ trengselens dag, da har du liten styrke.
11 Utfri dem som fÞres mot dÞden, hold igjen dem som stabber av gÄrde for Ä drepes.
12 Hvis du sier: «Sannelig, vi visste det ikke», skal da ikke Han som prÞver hjertene, forstÄ det? Han som vÄker over din sjel, kjenner Han ikke til det? Skal ikke Han gjengjelde hvert menneske etter dets gjerninger?
13 Min sĂžnn, spis honning, for det er godt, og honningkake, som er sĂžt for din gane.
14 PÄ samme mÄten skal visdommens kunnskap vÊre for din sjel. Hvis du har funnet den, er det en framtid*, og ditt hÄp skal ikke gÄ til grunne.
15 Ligg ikke pÄ lur, som en ugudelig, mot den rettferdiges bolig! Du mÄ ikke plyndre hans hvilested.
16 For en rettferdig kan falle sju ganger og reise seg opp igjen, men de ugudelige skal falle nÄr ulykken kommer.
17 Gled deg ikke nÄr din fiende faller, og fryd deg ikke i ditt hjerte nÄr han snubler,
18 for at ikke Herren skal se det, og det blir ondt i Hans Ăžyne, og Han vender sin vrede bort fra din fiende*.
19 La ikke din harme opptennes pÄ grunn av dem som gjÞr ondt, og vÊr ikke misunnelig* pÄ de ugudelige!
20 For det er ingen framtid for den onde. De ugudeliges lampe skal slokne.
21 Frykt Herren, min sÞnn, og kongen! SlÄ deg ikke sammen med dem som vil endre pÄ dette*.
22 For ulykken skal komme plutselig over dem, og hvem vet hvilken Ăždeleggelse disse to* kan bringe?
23 OgsÄ disse ordene hÞrer til de vise: Det er ikke rett* Ä la folks anseelse avgjÞre dommen.
24 Den som sier til den skyldige*: «Du er rettferdig», ham skal folk forbanne, ja, alle folkeslagene skal vÊre vrede pÄ ham.
25 Men de som irettesetter, skal fryde seg, og den gode velsignelsen skal komme over dem.
26 Et svar med de rette ord er som et kyss pÄ leppene.
27 FullfÞr ditt arbeid der ute, sett det i stand slik du vil ha det ute pÄ marken. Etter det kan du bygge ditt hus.
28 VĂŠr ikke vitne mot din neste uten grunn, vil du svike* med dine lepper?
29 Si ikke: «Som han har gjort mot meg, skal jeg gjÞre mot ham. Jeg skal gi hver mann igjen etter hans gjerninger.»
30 Jeg gikk forbi marken til en lat mann og forbi vingĂ„rden til et menneske som mangÂlet forstand*.
31 Og se, der var den, fullstendig overgrodd med tistler. Bakken var dekket av ugress. Steinmuren rundt var revet ned.
32 Se, jeg skuet, jeg la meg dette pÄ hjertet, jeg sÄ og tok imot rettledning av det:
33 *La meg sove litt, la meg slumre litt, la meg folde hendene litt for Ă„ hvile,
34 da skal fattigdommen komme som en omstreifer, og nĂžden som en vĂŠpnet mann.
Kapittel 25
1 Dette er ogsÄ noen ordsprÄk av Salomo, som Judakongen Hiskias menn skrev av:
2 Det er Guds ĂŠre Ă„ skjule en sak, men kongers ĂŠre Ă„ utforske saken.
3 Som hÞyden pÄ himmelen og som jordens dyp, slik er ogsÄ kongers hjerter uransakelige.
4 Skill slagget ut fra sÞlvet, sÄ skal det fÞres til sÞlvsmeden for Ä bli til et kar*.
5 Ta bort den ugudelige fra kongens Äsyn, sÄ skal hans trone bli grunnfestet i rettferdighet.
6 Fremhev ikke deg selv for kongens Äsyn, og still deg ikke pÄ de stores plass!
7 For det er bedre at han sier til deg: «Kom opp hit!» enn at du skulle bli satt lavere ned i den fornemme mannens nÊrvÊr, ham dine Þyne har sett.
8 VÊr ikke snar med Ä gÄ til rettssak mot noen! For hva vil du gjÞre til slutt, nÄr din neste har gjort deg til skamme?
9 FĂžr bare din sak med din neste, men avslĂžr ikke en annens hemmelighet!
10 GjÞr du det, vil den som hÞrer om dette, fÞre skam over deg, og ditt dÄrlige rykte kan ikke rettes opp.
11 Som epler av gull i skÄler av sÞlv er et ord talt i rette tid.
12 Som en Ăžrering av gull og som et smykke av fint gull er den vise som taler irettesettelse for et lydig Ăžre.
13 Som kjĂžlende snĂž i hĂžsttiden er en trofast budbĂŠrer for dem som sender ham, for han fornyer sjelen til sin herre.
14 Den som kommer med tomt skryt om at han skal gi, er som skyer og vind uten regn.
15 Ved at en er sen til vrede, blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser bein.
16 Har du funnet honning? Spis da bare sÄ mye som du trenger, sÄ du ikke skal bli overmett av den og kaste den opp igjen.
17 Sett sjelden din fot i din nestes hus, sÄ han ikke blir trett av deg og hater deg.
18 En mann som fĂžrer falskt vitnesbyrd mot sin neste, er som en hammer, et sverd og en skarp pil.
19 Tillit til den trolÞse pÄ trengselens dag er som en vond tann og en fot som svikter.
20 Som den som tar av seg kappen pÄ en kald dag, og som eddik pÄ soda*, slik er den som synger sanger for et hjerte som har det ondt.
21 Hvis din fiende er sulten, sÄ gi ham brÞd Ä spise! Hvis han er tÞrst, gi ham vann Ä drikke!
22 For pÄ den mÄten skal du samle glÞdende kull pÄ hans hode, og Herren skal lÞnne deg.
23 Nordavinden fĂžder regn, og en tunge som baktaler, skaper bitre ansikter.
24 Det er bedre Ä bo i en krok pÄ taket enn Ä dele hus med en trettekjÊr kvinne.
25 Som kaldt vann for en trett sjel, slik er gode nyheter fra et land langt borte.
26 En rettferdig som gir etter for den ugudelige, er som en grumset kilde og en forurenset* brĂžnn.
27 Det er ikke godt Ă„ spise for mye honning. Ă sĂžke sin egen ĂŠre, gir ingen ĂŠre.
28 Den som ikke kan styre sitt eget sinn, er som en nedrevet by uten mur.
Kapittel 26
1 Som snÞ om sommeren og som regn om hÞsten, slik er Êre upassende for en dÄre.
2 Som en flygende spurv, som en svevende svale, slik skal det vĂŠre med en grunnlĂžs forbannelse, den skal ikke ramme.
3 En svÞpe for hesten, et bissel for eselet og en kjepp for dÄrens rygg.
4 Svar ikke en dÄre ut fra hans dÄrskap, sÄ ikke du ogsÄ skal bli som ham.
5 Svar en dÄre ut fra hans dÄrskap, sÄ han ikke skal bli vis i egne Þyne.
6 à sende bud ved en dÄre er som Ä hogge fÞttene av og drikke det bitre.
7 Den lammes legger henger kraftlÞse, slik er et ordsprÄk i munnen pÄ dÄrer.
8 Som en som fester steiner i slyngen, slik er den som gir Êre til en dÄre.
9 Som en tornebusk som gÄr inn i drankerens hÄnd, slik er ordsprÄk i munnen pÄ dÄrer.
10 Mesteren danner alt, men den som leier en dÄre, er lik den som leier tilfeldige som gÄr forbi.
11 Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dÄre som gjentar sin dÄrskap.
12 Ser du en mann som er vis i egne Þyne? Det er mer hÄp for en dÄre enn for ham.
13 Den late sier: «Det er en lÞve pÄ veien, en grusom lÞve ute pÄ gatene!»
14 Som dÞren svinger pÄ hengselen, slik snur den late seg i sin seng.
15 Den late stikker hÄnden i fatet, men er for trett til Ä fÞre den tilbake til munnen.
16 Den late er visere i egne Ăžyne enn sju menn som kan svare med dĂžmmekraft.
17 Den som bare gÄr forbi og blander seg inn i en krangel som ikke gjelder ham selv, han er lik den som griper en hund i Þrene.
18 Lik en gal mann som skyter brannpiler og dĂždelige piler,
19 er den mann som sviker sin neste og sier: «Jeg bare spÞkte!»
20 Uten ved dĂžr ilden ut. Der det ikke er noen baktaler*, opphĂžrer striden.
21 Slik som trekull er for glĂžr og ved for ilden, slik fyrer en trettekjĂŠr mann opp under strid.
22 Baktalerens* ord er som lekre retter, og de synker ned i menneskets indre**.
23 Brennende* lepper sammen med et ondt hjerte er som leirkar dekket med sĂžlvslagg.
24 Den som hater, vil skjule det med sine lepper, men han samler opp svik i sitt indre.
25 Selv om hans rÞst er vennlig, sÄ tro ham ikke, for det er sju styggedommer i hans hjerte.
26 Selv om hans hat er dekket med svik, vil hans ondskap bli avslĂžrt i forsamlingen.
27 Den som graver en grav, skal selv falle i den, og den som ruller bort en stein, skal fÄ den over seg.
28 En lĂžgnaktig tunge hater dem den knuser, og en smigrende munn legger anstĂžt.
Kapittel 27
1 Ros deg ikke av morgendagen, for du vet ikke hva dagen vil bringe.
2 La en annen rose deg, og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne lepper!
3 En stein er tung, og sand er en byrde, men dÄrens vrede er tyngre enn dem begge.
4 Harme er grusomt, og vrede er som en storflom, men hvem kan holde stand mot sjalusi?
5 Ă penlys irettesettelse er bedre enn kjĂŠrlighet som holdes skjult.
6 En venn er trofast selv nÄr han gir sÄr, men en fiendes kyss er svikefulle.
7 En* som er mett, har avsky** for honningkaken, men for en* som er sulten, blir alt bittert til sĂžtt.
8 Som en fugl som er kommet bort fra sitt rede, er en mann som flakker omkring borte fra sitt eget bosted.
9 Salveolje og parfyme gleder hjertet. Det gjÞr ogsÄ en venn som gir rÄd for sjelen.
10 Svikt ikke din egen venn eller din fars venn, og gÄ ikke til din brors hus pÄ din ulykkes dag! Det er bedre med en nabo i nÊrheten enn en bror langt borte.
11 Min sÞnn, vÊr vis og gjÞr mitt hjerte glad, sÄ jeg kan gi svar til den som hÄner meg.
12 Den kloke forutser det onde og sÞker skjul. De enfoldige* gÄr videre og blir bÞtelagt.
13 Ta klĂŠrne fra den som har borget for en fremmed, og ta pant av ham for utlendingene*.
14 NÄr noen stÄr tidlig opp og velsigner sin venn med hÞy rÞst om morgenen, skal det regnes som en forbannelse.
15 Stadig takdrypp pÄ en regnvÊrsdag og en trettekjÊr kvinne ligner hverandre.
16 à stagge henne er som Ä stagge vinden, eller gripe olje med sin hÞyre hÄnd.
17 Som jern slipes av jern, slik slipes mannens framferd* av sin venn.
18 Den som steller fikentreet, skal spise frukten av det. Slik skal den som tar vare pÄ sin herre, fÄ Êre.
19 Som ansikt speiler ansikt i vann, slik finner det ene mennesket sitt hjerte igjen i det andre.
20 DĂždsriket og fortapelsen blir aldri mettet, heller ikke menneskenes Ăžyne blir mettet.
21 Smeltedigelen er for sĂžlv og smelteovnen for gull, og en mann prĂžves ved det som sies om ham.
22 Selv om du knuser en dÄre i morteren med stÞteren, sammen med knust korn, sÄ vil hans dÄrskap likevel ikke bli borte fra ham.
23 GjÞr deg flid med Ä lÊre hvordan ditt smÄfe ser ut, og ha omsorg for din buskap!
24 For rikdommer varer ikke evig, og en krone varer ikke gjennom alle slektsledd.
25 NÄr hÞyet er tatt bort, og nytt gress kommer til syne, og vekstene pÄ fjellene blir samlet inn,
26 da gir lammene deg klÊr, og bukkene betaler prisen for en Äker.
27 Du har nok geitemelk til din mat og til maten for ditt husfolk, og nok til livsoppÂhold for dine tjenestepiker.
Kapittel 28
1 Den ugudelige flykter selv om ingen forfĂžlger, men de rettferdige er trygge som en lĂžve.
2 NÄr landet lever i overtredelse, fÄr det mange herrer. Men ved et menneske som har forstand og kunnskap, vil retten vare ved.
3 En fattig mann som holder de hjelpelÞse nede, er som kraftig regn som ikke lar noe* stÄ igjen til brÞd.
4 De som forkaster loven, priser de ugudelige, men de som holder loven, ligger i strid med dem.
5 Onde mennesker forstÄr ikke den rette dommen, men de som sÞker Herren, forstÄr alt.
6 Bedre er den fattige som vandrer ulastelig, enn den fordervede som gÄr pÄ flere veier, selv om han er rik.
7 Den som holder loven, er en forstandig sÞnn, men den som er venn med frÄtserne, gjÞr skam pÄ sin far.
8 Den som Þker sin rikdom ved rente og Äger, samler for en som vil vÊre barmhjertig* mot de hjelpelÞse.
9 Den som vender sitt Þre bort fra Ä hÞre pÄ loven, selv hans bÞnn er en styggedom.
10 Den som fÞrer de oppriktige vill pÄ den onde vei, han skal falle i sin egen grav. Men de ulastelige skal arve det gode.
11 Den rike mannen er vis i egne Ăžyne, men den hjelpelĂžse som har forstand, gjennomskuer ham.
12 NÄr de rettferdige fryder seg, er det stor herlighet. Men nÄr de ugudelige kommer seg opp, mÄ en lete etter folk.
13 Den som skjuler sine overtredelser, skal det ikke gÄ godt, men den som bekjenner og vender seg fra dem, skal fÄ barmhjertighet.
14 Salig er det menneske som alltid frykter, men den som forherder sitt hjerte, faller i det onde.
15 Som en brÞlende lÞve og en grÄdig slagbjÞrn er en ugudelig hersker over et fattig folk.
16 En fyrste som mangler forstand, utÞver mye vold. Men de som hater urett vinning, fÄr flere levedager.
17 Et menneske som er tynget av blodskyld for en sjel, flykter mot graven; de mÄ ikke hjelpe ham!
18 Den som vandrer ulastelig, skal bli frelst*. Men den som er fordervet og gÄr pÄ flere veier, skal plutselig falle.
19 Den som dyrker sin Äker, skal fÄ rikelig brÞd, men den som bare jager etter tomhet, skal fÄ nok av fattigdom.
20 En trofast mann fÄr mange velsignelser, men den som haster etter Ä bli rik, kommer ikke ustraffet fra det.
21 Ă vise partiskhet er ikke rett*, men det er mange som blir overtredere for en brĂždbit.
22 En gnier* haster etter rikdom, men han forstÄr ikke at fattigdommen vil komme over ham.
23 Den som irettesetter et menneske, skal etterpÄ vinne mer gunst* enn den som smig-rer med tungen.
24 Den som raner sin far eller sin mor og sier: «Det er ingen overtredelse», nettopp han er en av drapsmennene.
25 Den som har en grÄdig sjel, pisker opp strid. Men den som stoler pÄ Herren, skal mettes med fete retter.
26 Den som stoler pÄ sitt eget hjerte, er en dÄre. Men hver den som vandrer i visdommen, skal bli utfridd.
27 Den som gir til den fattige, skal ikke mangle noe, men den som lukker sine Þyne, fÄr mange forbannelser.*
28 NÄr de ugudelige kommer seg opp, skjuler mennesket seg. Men nÄr de blir borte, blir de rettferdige mange.
Kapittel 29
1 En mann som ofte blir irettesatt, men likevel gjÞr nakken stiv*, skal brÄtt bli knust, og det finnes ingen legedom.
2 NÄr de rettferdige blir i flertall, gleder folket seg. Men nÄr en ugudelig hersker, sukker folket.
3 Den mannen som elsker visdom, gleder sin far. Men den som er venn med horkvinner, Ăždsler bort rikdommen.
4 Kongen grunnfester landet ved rett, men den som tar imot bestikkelser, river det ned.
5 En mann som smigrer sin neste, legger ut et garn for hans fĂžtter.
6 Ved overtredelse blir en ond mann fanget, men den rettferdige synger og gleder seg.
7 Den rettferdige tar seg av de hjelpelÞses sak, men den ugudelige forstÄr seg ikke pÄ slik kunnskap.
8 Spottere hisser opp byen, men de vise fÄr vreden til Ä legge seg.
9 Hvis en vis mann trekker en dÄre for retten, vil han bÄde rase og le, men ikke holde fred.
10 Den blodtĂžrstige hater den ulastelige, men de oppriktige har omsorg for hans sjel.
11 En dÄre gir utlÞp for alle sine fÞlelser*, men en vis mann holder dem* tilbake.
12 Hvis en hersker lytter til lĂžgnaktige ord, blir alle hans tjenere* ugudelige.
13 BÄde den fattige og undertrykkeren har dette til felles: Det er Herren som gir begges Þyne lys.
14 Kongen som dĂžmmer de hjelpelĂžse med sannhet, hans trone skal vĂŠre grunnfestet for evig.
15 Tuktestav og irettesettelse gir visdom, men en gutt som er overlatt til seg selv, fĂžrer skam over sin mor.
16 NÄr de ugudelige blir i flertall, Þker overtredelsen. Men de rettferdige skal fÄ se deres fall.
17 Rettled din sÞnn, sÄ gir han deg ro. Ja, han skal vÊre til lyst for din sjel.
18 Uten Äpenbaring* kaster folket fra seg alle hemninger. Men salig er den som fÞlger loven.
19 En slave* lar seg ikke rettlede bare med ord, for selv om han forstÄr, bryr han seg ikke om det.
20 Ser du en mann som forhaster seg med sine ord? Det er mer hÄp for dÄren enn for ham.
21 Den som skjemmer bort en slave* fra ungdommen av, fÄr til slutt en som vil overta alt etter seg.
22 Den mann som er snar til vrede, pisker opp strid, og den som er oppfarende, fÄr mange overtredelser.
23 Et menneskes hovmod fÞrer ham til fall, men den som er ydmyk i Änden, vinner Êre.
24 Den som deler med en tyv, hater sin egen sjel*. Han sverger pÄ at han skal fortelle sannheten**, men forteller likevel ingen-ting.
25 Menneskefrykt fÞrer i snare, men den som stoler pÄ Herren, skal vÊre trygg.
26 Mange innynder seg hos herskeren*, men mannens rett kommer fra Herren.
27 En urettferdig mann er en styggedom for de rettferdige, og den som fĂžlger oppriktighetens* vei, er en styggedom for den ugudelige.
Kapittel 30
1 Ord og utsagn* av Agur, Jakes sĂžnn. Denne mannen forkynte for Itiel, for Itiel og Ukkal:
2 Sannelig, jeg er mer ufornuftig enn noen mann, jeg har ikke et menneskes forstand.
3 Jeg har ikke lĂŠrt visdom, og jeg lĂŠrte ikke Ă„ kjenne Den Helliges kunnskap.
4 Hvem har steget opp til himmelen eller steget ned? Hvem har samlet vinden i sin hule hÄnd? Hvem har bundet vannene i et klede? Hvem har grunnfestet alle jordens ender? Hva er Hans navn, og hva er Hans SÞnns navn? Du vet det uten tvil.
5 Alt Guds Ord* er rent. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham.
6 Legg ikke noe til Hans Ord, sÄ Han ikke skal straffe deg, og du blir stÄende som en lÞgner.
7 To ting ber jeg Deg om, nekt meg dem ikke fĂžr jeg dĂžr.
8 La falskhet og lÞgnens ord vÊre langt borte fra meg! Gi meg verken fattigdom eller rikdom! La meg fÄ ete mitt tilmÄlte brÞd,
9 sÄ jeg ikke skal fornekte nÄr jeg blir mett og si: «Hvem er Herren?», og sÄ jeg ikke skulle stjele og vanÊre min Guds navn om jeg ble fattig.
10 Baktal ikke en tjener for hans herre, sÄ han ikke skal forbanne deg, og du bli funnet skyldig.
11 Det er en slekt* som forbanner sin far og ikke velsigner sin mor.
12 Det er en slekt som er ren i egne Þyne, men som ikke har fÄtt vasket bort sin egen urenhet.
13 Det er en slekt*, Ă„ hvor hovmodige deres Ăžyne er! De hever sine Ăžyebryn.
14 Det er en slekt, deres tenner er som sverd, deres kjever er som kniver, som eter de fattige ut av landet, og de trengende bort fra menneskene.
15 Blodsugeren har to dÞtre: «Gi» og «Gi». Det er tre som aldri blir mette, fire som aldri sier: «Nok!»;
16 dÞdsriket, det ufruktbare morsliv, jorden som ikke blir mett av vann, og ilden som aldri sier: «Nok!»
17 Et Ăžye som spotter far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene i dalen* hakke ut, og Ăžrneungene skal ete det.
18 Det er tre ting som er for underfulle for meg, ja, fire som jeg ikke forstÄr:
19 Þrnens vei under himmelen, slangens vei over berget, skipets vei pÄ havet* og mannens vei til jomfruen.
20 Dette er horkvinnens vei: Hun spiser og tÞrker seg rundt munnen, og sier: «Jeg har ikke gjort noen misgjerning.»
21 For tre ting skjelver jorden, ja, fire kan den ikke holde ut:
22 for en slave nÄr han regjerer, en dÄre nÄr han blir mettet av brÞd,
23 for en forsmÄdd kvinne nÄr hun er gift, og en tjenestepike som arver sin husfrue.
24 Disse fire er smÄ pÄ jorden, men de er de vise blant vise:
25 Maurene er et folk som ikke er sterkt, likevel lagrer de opp sin fĂžde om sommeren.
26 Fjellgrevlingene er et folk som ikke har mye kraft, likevel lager de sine hus i berget.
27 Gresshoppene har ingen konge, likevel drar de alle flokkvis fram.
28 Firfislen* kan du gripe** med hendene, likevel er den i kongens slott.
29 Dette er tre som skrider staselig framover, ja, fire som er staselige nÄr de gÄr:
30 LĂžven, den mektige blant dyrene, som ikke viker unna for Ă„ mĂžte noen som helst,
31 den stolte hanen,* bukken og en konge som har sin hĂŠr med seg.**
32 Hvis du har vÊrt sÄ dÄraktig at du har opphÞyet deg selv, eller hvis du har tenkt ut ondskap, da legg hÄnden pÄ munnen!
33 For som trykk pÄ melk gir smÞr og som trykk pÄ nese gir blod, slik vil trykk pÄ vrede gi strid.
Kapittel 31
1 Kong Lemuels ord, den byrden som hans mor ga ham rettledning om:
2 Hva nÄ, du min sÞnn? Hva nÄ, du sÞnn av mitt liv? Hva nÄ, du mine lÞfters sÞnn?
3 Gi ikke din kraft til kvinner, legg ikke dine veier til det som Ăždelegger konger.
4 Det er ikke for konger, Lemuel, det er ikke for konger Ä drikke vin, heller ikke for fyrster Ä ha lyst pÄ sterk drikk,
5 sÄ de ikke skal drikke og glemme loven og fordreie retten for alle undertrykte.
6 Gi sterk drikk til den som holder pÄ Ä gÄ under, og vin til dem som er bitre i sjelen.
7 La ham drikke og glemme sin fattigdom og ikke lenger huske pÄ sin elendighet.
8 à pne din munn for den stumme, i saken til alle dem som holder pÄ Ä gÄ til grunne.*
9 Ă pne opp din munn, dĂžm rettferdig og fĂžr saken for den fattige og den trengende!
10 En* god kone, hvem finner vel henne? For langt mer enn perler er hun verd.
11 Hennes manns hjerte stoler pÄ henne, og det skorter ikke pÄ vinning.
12 Hun gjĂžr ham godt og ikke ondt alle sitt livs dager.
13 Hun sĂžrger for ull og lin, og med flid arbeider hun med sine hender.
14 Hun er som kjĂžpmannens skip, hun henter sitt brĂžd* langt borte fra.
15 Hun stÄr opp mens det ennÄ er natt, og sÞrger for mat til sitt husfolk og fordeler arbeid til sine tjenestepiker.
16 Hun undersÞker en Äker og skaffer seg den. For det hun tjener med sine hender, planter hun en vingÄrd.
17 Hun binder opp om livet med kraft, og hun styrker sine armer.
18 Hun forstÄr at hun gjÞr en god handel, hennes lamper slokner ikke om natten.
19 Hun rekker hendene ut til hÄndteinen, hun holder spindelen med hÄnden.
20 Hun Äpner sin hÄnd for den fattige, ja, hun rekker hendene ut til den trengende.
21 Hun frykter ikke snĂžen for sitt hus, for hele hennes husfolk har klĂŠr av skarlagen.
22 Hun lager seg tepper. Hennes egne klĂŠr er av fint lin og purpur.
23 Hennes mann er kjent i porten der han sitter sammen med de eldste i landet.
24 Hun lager klĂŠr av lin og selger dem, og leverer belter til kjĂžpmannen.
25 Styrke og verdighet er hennes kledning. Hun smiler mot dagen som kommer.
26 Hun Äpner sin munn med visdom, barmhjertighetens lov* er pÄ hennes tunge.
27 Hun vÄker over de veiene hennes husfolk gÄr, og brÞd som er vunnet i latskap, spiser hun ikke.
28 Hennes barn* stÄr fram og priser henne salig**. Hennes mann priser henne:
29 «Det finnes mange gode kvinner, men du overgÄr dem alle.»
30 Ynde svikter, og skjÞnnhet forgÄr, men en kvinne som frykter Herren, skal prises.
31 Gi henne frukten av sine egne henders arbeid, og hennes egne gjerninger skal bĂŠre fram hennes pris i porten.