Bibelen Guds Ord

Forkynneren

Kapittel 1

1 Ordene til Forkynneren, Davids sĂžnn, konge i Jerusalem.

2 Tomheters tomhet, sier Forkynneren. Tomheters tomhet, alt er tomhet.

3 Hvilken vinning har mennesket av alt sitt strev, det han strever med under solen?

4 Slekter gÄr, og slekter kommer, men jorden stÄr for evig.

5 Solen gÄr opp, og solen gÄr ned, den jager videre til det stedet der den sto opp.

6 Vinden farer mot sÞr og vender sÄ mot nord. Vinden virvler rundt hele tiden, og kommer stadig tilbake til sitt kretslÞp.

7 Alle elvene renner ut i havet, likevel blir ikke havet fullt. Til det stedet elvene kom fra, dit vender de alltid tilbake igjen.

8 Mange ord tretter bare ut, og mannen fÄr ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mettet av Ä se, heller ikke blir Þret fylt opp av hva det fÄr hÞre.

9 Det som har vĂŠrt, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen.

10 Kan det sies om noe: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vÊrt til i eldgamle tider som var fÞr oss.

11 Det er ikke noe minne om alt det som kom fĂžrst, og om alt det som kommer, skal det heller ikke vĂŠre noe minne hos dem som kommer etter.

12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

13 Jeg har hengitt mitt hjerte til Ä sÞke og granske ved visdom alt det som har skjedd under himmelen. Denne onde plagen har Gud gitt til menneskets sÞnner, sÄ de kan oppÞve seg ved den.

14 Jeg har sett alle gjerningene som er gjort under solen. Og se, alt er tomhet og jag etter vind.

15 Det som er kroket, kan ikke gjĂžres rett, og det som mangler, kan ikke regnes med.

16 Men jeg, jeg talte i mitt hjerte og sa: Se, jeg er blitt stor, og jeg har fÄtt mer visdom enn alle dem som har hersket over Jerusalem fÞr meg. Mitt hjerte har fÄtt innsikt i stor visdom og kunnskap.

17 Jeg henga mitt hjerte til Ä forstÄ visdom og forstÄ hva galskap og dÄrskap er. Jeg fikk erkjenne at ogsÄ dette er jag etter vind.

18 For med stor visdom fĂžlger stor sorg, og den som Ăžker sin kunnskap, Ăžker sin smerte.

Kapittel 2

1 Og jeg, jeg sa i mitt hjerte: Kom nÄ, jeg vil prÞve deg med lykke, sÄ du kan se det som er godt. Men sannelig, ogsÄ dette var tomhet.

2 Jeg sa om latteren: «Galskap!» og om lykken: «Hva kan den utrette?»

3 Jeg gransket i mitt hjerte etter hvordan jeg kunne tilfredsstille mitt kjĂžd med vin – samtidig som mitt hjerte ledet meg med visdom – og hvordan jeg kunne holde fast pĂ„ dĂ„rskap, inntil jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn Ă„ gjĂžre under himmelen alle de dagene de har Ă„ leve.

4 Jeg satte store ting i verk, jeg bygde meg hus og plantet vingÄrder.

5 Jeg anla hager og lystparker, jeg plantet alle slags frukttrĂŠr i dem.

6 Jeg bygde vanndammer til Ă„ vanne den skogen av trĂŠr som vokste opp.

7 Jeg kjÞpte slaver og slavinner, jeg hadde tjenere som var fÞdt i mitt hus. Ja, jeg hadde mer storfe og smÄfe enn alle som hadde vÊrt i Jerusalem fÞr meg.

8 Jeg samlet meg ogsÄ sÞlv, gull og skatter fra kongene og fra provinsene. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, forlystelser for menneskenes barn, mange medhustruer.

9 Slik ble jeg stor, ja, stÞrre enn alle dem som hadde vÊrt fÞr meg i Jerusalem. OgsÄ min visdom ble bevart hos meg.

10 Ikke noe av alt det mine Ăžyne begjĂŠrte, holdt jeg tilbake fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen lykke, for mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev. Dette ble min belĂžnning for alt mitt strev..

11 Deretter la jeg merke til alt det arbeidet mine hender hadde gjort, og pÄ alt det jeg hadde strevd med. Se, alt var tomhet og jag etter vind, det ga ingen vinning under solen.

12 Og jeg, jeg ga meg til Ä betrakte visdom og galskap og dÄrskap. For hva kan det mennesket gjÞre som etterfÞlger kongen? Bare det de andre allerede har gjort.

13 Da innsÄ jeg at visdommen er bedre enn dÄrskapen, pÄ samme mÄten som lyset er bedre enn mÞrket.

14 Den vise har Þyne i hodet, men dÄren vandrer i mÞrket. Men likevel mÄtte jeg erkjenne at det som hender med den ene, ogsÄ hender med alle de andre.

15 SÄ sa jeg i mitt hjerte: Slik det gÄr med dÄren, slik gÄr det ogsÄ med meg, hvorfor skulle jeg da vÊre mer vis? Da sa jeg i mitt hjerte: Dette er ogsÄ tomhet.

16 For til evig tid blir det ikke noe sterkere minne om den vise enn om dÄren, siden alt som nÄ er, bare vil bli glemt i dagene som kommer. Og skal ikke en vis dÞ pÄ samme mÄten som en dÄre?

17 Derfor hatet jeg livet, for den gjerningen som ble gjort under solen, var bare ond for meg. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

18 Da hatet jeg ogsÄ alt mitt strev, det jeg hadde strevd med under solen, for jeg mÄ bare overgi det til det mennesket som kommer etter meg.

19 Hvem vet om det vil bli den vise eller dÄren? Likevel kommer han til Ä fÄ rÄde over alt som har kommet ut av mitt strev, det jeg har strevd med, som jeg gjorde i visdom under solen. Dette er ogsÄ tomhet.

20 Derfor snudde jeg om i mitt hjerte og ble fortvilet over alt det strevet jeg hadde strevd med under solen.

21 For om det er et menneske som har strevd med visdom, kunnskap og dyktighet, sÄ mÄ han likevel overgi sin arv til et menneske som ikke har strevd for det. Dette er ogsÄ tomhet og et stort onde.

22 For hva har mennesket igjen for alt sitt strev og for sitt hjertes jag, som han har strevd med under solen?

23 For alle hans dager er smertefulle, og hans arbeid gir bare sorg. Selv om natten fÄr ikke hans hjerte hvile. Dette er ogsÄ tomhet.

24 Er da ikke det gode for mennesket at han spiser og drikker, og at han lar sin sjel se det gode ved sitt strev? Jeg sÄ at ogsÄ dette kom fra Guds hÄnd.

25 For hvem kunne vel spise, eller hvem kunne vel nyte mer enn jeg?

26 Men til det mennesket som er godt framfor Hans ansikt, gir Han visdom og kunnskap og lykke. Men til synderen gir Han arbeidet med Ä hÞste og samle, sÄ han skal gi det til ham som er god framfor Guds ansikt. Dette er ogsÄ tomhet og jag etter vind.

Kapittel 3

1 Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

2 En tid til Ă„ bli fĂždt, og en tid til Ă„ dĂž, en tid til Ă„ plante, og en tid til Ă„ rykke opp,

3 en tid til Ă„ drepe, og en tid til Ă„ lege, en tid til Ă„ rive ned, og en tid til Ă„ bygge opp,

4 en tid til Ä grÄte, og en tid til Ä le, en tid til Ä sÞrge, og en tid til Ä danse,

5 en tid til Ä kaste bort steiner, og en tid til Ä samle steiner, en tid til Ä omfavne, og en tid til Ä avslÄ Ä omfavne,

6 en tid til Ă„ lete, og en tid til Ă„ miste, en tid til Ă„ bevare, og en tid til Ă„ kaste bort,

7 en tid til Ă„ rive i stykker, og en tid til Ă„ bĂžte, en tid til Ă„ tie, og en tid til Ă„ tale,

8 en tid til Ă„ elske, og en tid til Ă„ hate, en tid til krig, og en tid til fred.

9 Hvilken vinning har den som arbeider, av sitt strev?

10 Jeg har sett hvilken plage Gud gir menneskenes barn sÄ de skulle streve.

11 Alt har Han gjort vakkert i sin tid. OgsÄ evigheten har Han lagt ned i deres hjerte. Likevel er det slik at mennesket ikke kan finne ut av den gjerningen Gud gjÞr fra begynnelsen til enden.

12 Jeg erkjenner at ingenting er godt for dem, foruten dette at enhver gleder seg og gjĂžr det gode gjennom sitt liv,

13 og at hvert menneske spiser og drikker og fÄr se det gode som kommer ut av alt sitt strev. Det er ogsÄ en gave fra Gud.

14 Jeg erkjenner at uansett hva Gud gjÞr, sÄ skal det forbli til evig tid. Ingenting kan legges til det, og ingenting kan trekkes fra det. Gud gjÞr det for at de skal frykte framfor Hans ansikt.

15 Det som allerede har vÊrt, er det som er nÄ, og det som skal bli, har allerede vÊrt. Gud oppsÞker det som hÞrer fortiden til.

16 Videre sÄ jeg under solen: PÄ rettens sted, der var det ugudelighet, og pÄ rettferdighetens sted, der var det ogsÄ ugudelighet.

17 Da sa jeg i mitt hjerte: BÄde den rettferdige og den skyldige skal Gud dÞmme, for det er en tid for alt som skjer og for hver gjerning.

18 Jeg sa i mitt hjerte: NÄr det gjelder menneskenes barn, sÄ prÞver Gud dem, sÄ de kan se at de i seg selv er som dyr.

19 For den lagnaden som menneskenes barn fÄr, og den lagnaden som dyrene fÄr, er en og samme lagnad for dem alle: Slik den ene dÞr, slik dÞr ogsÄ den andre. Sannelig, de har alle en livsÄnde. Mennesket har ingen forrang framfor dyret, for alt er tomhet.

20 Alle farer til ett sted; alle er kommet fra stĂžvet, og alle vender tilbake til stĂžvet.

21 Hvem kjenner menneskenes barns Änd, som stiger oppover, og Änden til dyret, som farer ned til jorden?

22 Da innsÄ jeg at ingenting er bedre for et menneske enn at han gleder seg ved sine egne gjerninger, for det er hans arvedel. For hvem lar ham fÄ se det som skal hende etter ham?

Kapittel 4

1 Deretter vendte jeg tilbake og fikk se alle voldsgjerningene som blir gjort under solen: Se de undertryktes tÄrer! De har ingen til Ä trÞste seg. Undertrykkerne har makten pÄ sin side, men de undertrykte har ingen til Ä trÞste seg.

2 Derfor priste jeg de dĂžde, de som allerede var dĂžde, framfor de levende, de som fremdeles var i live.

3 Men bedre enn dem begge er det for den som ennÄ ikke er til, den som ikke har sett de onde gjerningene som blir gjort under solen.

4 Midt i alt strev og all dyktig gjerning sÄ jeg at en mann blir offer for misunnelse fra sin neste. Dette er ogsÄ tomhet og jag etter vind.

5 DÄren folder sine hender og tÊrer pÄ sitt eget kjÞtt.

6 Det er bedre med en hÄndfull ro enn begge nevene fulle av strev og jag etter vind.

7 SÄ kom jeg tilbake, og jeg sÄ tomheten under solen:

8 Det kan vÊre en som er alene, som ikke har en annen med seg; han har verken sÞnn eller bror. Likevel er det ingen ende pÄ alt hans strev, og hans Þye blir ikke mett av rikdom. Men han spÞr aldri: «Men hvem er det jeg strever for, sÄ jeg nekter min sjel det gode?» Dette er ogsÄ tomhet og en ond plage.

9 Det er bedre Ä vÊre to enn én, for de fÄr en god belÞnning for sitt strev.

10 For hvis de faller, vil den ene reise opp sin venn. Men ve den som er alene nÄr han faller, for han har ingen annen til Ä reise seg opp igjen.

11 LikesÄ nÄr to ligger sammen, holder de seg varme. Men hvordan kan en som ligger alene, holde seg varm?

12 Selv om den ene kan bli overmannet av en annen, sÄ kan to holde stand mot ham. En tretvinnet snor blir ikke sÄ snart revet over.

13 Det er bedre Ä vÊre en fattig og vis ungdom enn en gammel og dÄraktig konge som ikke lenger har forstand til Ä la seg formane.

14 For han kommer ut av fangehuset for Ă„ bli konge, selv om han ble fĂždt fattig mens den andre var konge.

15 Jeg sÄ alle de levende som vandrer under solen. De sto sammen med den andre ungdommen som har trÄdt i den fÞrstes sted.

16 Det var ingen ende pÄ alt det folket han ble gjort til leder for. Men de som kommer etter, vil likevel ikke glede seg over ham. Sannelig, ogsÄ dette er tomhet og jag etter vind.

17 Vokt din fot nÄr du gÄr til Guds hus. Kom nÊr for Ä hÞre, i stedet for Ä gi offer som dÄrene, for de vet ikke at de gjÞr ondt.

Kapittel 5

1 VÊr ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg nÄr det taler ord for Guds ansikt. For Gud er i Himmelen, og du pÄ jorden. La derfor dine ord vÊre fÄ!

2 For det kommer drÞmmer med mye strev, og dÄrens rÞst kjennes pÄ de mange ordene.

3 NÄr du gir Gud et lÞfte, skal du ikke dryge med Ä innfri det. For Han har ikke velbehag i dÄrer. Gi det du har gitt lÞfte om!

4 Det er bedre at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder.

5 La ikke din munn fĂžre ditt kjĂžd til synd, og si ikke til sendebudet at det var gjort i vanvare. Hvorfor skulle Gud bli vred for det du sier, og Ăždelegge dine henders verk?

6 For der det er mange drĂžmmer, blir tomheten stor og ordene mange. Men frykt Gud!

7 Hvis du ser at den fattige under-trykkes, og at rett og rettferdighet krenkes i lands-delen, sÄ undre deg ikke over at det er slik. For en hÞy tjenestemann vÄker over en annen hÞy tjenestemann, men det stÄr hÞyere tjenestemenn over dem igjen.

8 Avkastningen av jorden er for alle. Selv kongen har mark som blir dyrket.

9 Den som elsker sÞlv, fÄr aldri nok av sÞlvet, og den som elsker overflod, fÄr aldri stor nok inntekt. Dette er ogsÄ tomhet.

10 NÄr det blir mer av det gode, blir det flere som tÊrer pÄ det. SÄ hvilken vinning har da eierne, annet enn Ä fÄ se det med sine Þyne?

11 Arbeiderens sÞvn er sÞt, enten han spiser lite eller mye. Men den rikes overflod lar ham ikke fÄ ro til Ä sove.

12 Det er noe smertelig ondt som jeg har sett under solen: Rikdom som eieren gjemmer, til skade for seg selv.

13 Denne rikdommen kan tapes ved dÄrlig forvaltning. Og blir han far til en sÞnn, blir det ingenting igjen til ham.

14 Slik han kom naken ut av sin mors liv, slik skal han vÊre nÄr han vender tilbake. Det er ikke noe som kommer ut av hans strev, som han kan ta med seg.

15 Dette er ogsÄ noe smertelig ondt. NÞyaktig slik han kom, skal han dra bort. Hvilken vinning har den som bare har strevd for et vindpust?

16 Alle sine dager spiser han i mÞrket, og han fÄr mye sorg og sykdom og harme.

17 Se, dette har jeg sett: Det er godt og sĂžmmelig Ă„ spise og drikke og Ă„ nyte det gode av alt sitt strev, det han strever med under solen alle sitt livs dager, dem Gud gir ham. For det er hans arvedel.

18 For hvert menneske som Gud gir rikdom og skatter, og gir evne til Ä nyte godt av det, og til Ä ta imot sin arvedel og glede seg i sitt strev, sÄ er dette Guds gave.

19 For da vil han ikke grunne for ofte pÄ sitt livs dager, for Gud lar ham vÊre opptatt av sitt hjertes lykke.

Kapittel 6

1 Det er et onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt pÄ menn-eskene:

2 Det er en mann som Gud gir rikdom og skatter og Êre, sÄ han ikke mangler noe av alt det hans sjel Þnsker seg. Hvis da Gud ikke gir ham evne til Ä nyte godt av det, men en fremmed nyter godt av det, sÄ blir dette bare tomhet og noe sÞrgelig ondt.

3 Om en mann fÄr hundre barn og lever i mange Är, sÄ hans levedager blir mange Är, men uten at hans sjel blir mettet med det gode og uten at han fÄr noen begravelse, da sier jeg at et dÞdfÞdt barn har det bedre enn ham.

4 For det kommer i tomhet, og det farer bort i mĂžrke, og i mĂžrket er dets navn skjult.

5 Selv om det ikke har sett solen eller vet noen ting, sÄ har dette mer hvile enn denne andre,

6 selv om han fikk leve i tusen Är to ganger, men uten Ä fÄ se det gode. GÄr ikke alle til samme sted?

7 Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel blir ikke sjelens trang stilt.

8 For hvilken vinning har den vise framfor dÄren? Hva har da den fattige, som vet hvordan han skal vandre framfor de levende?

9 Det er bedre Ä feste blikket pÄ noe enn at sjelen sÞker rastlÞst omkring. Dette er ogsÄ tomhet og jag etter vind.

10 Hvem det enn skulle vÊre, sÄ er han allerede kalt ved navn, for det har vÊrt kjent at han skulle bli et menneske. Ingen kan gÄ i rette med Ham som er mektigere enn en selv.

11 For der det er flere ord, er det stĂžrre tomhet. Hvilken vinning er de for mennesket?

12 For hvem kan erkjenne hva som er godt for mennesket i livet, alle dagene i hans tomme liv, dem han farer forbi som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal skje etter den tiden det har under solen?

Kapittel 7

1 Et godt navn er bedre enn en god salveolje, og dĂždsdagen er bedre enn den dagen en blir fĂždt.

2 Det er bedre Ä gÄ til sÞrgehuset enn Ä gÄ til huset med fest, for der er enden for hvert menneske, og den levende legger seg det pÄ hjerte.

3 Sorg er bedre enn latter, for et sĂžrgmodig ansikt gjĂžr hjertet godt.

4 De vises hjerte er i sÞrgehuset, men dÄrenes hjerte er i huset med fest.

5 Det er bedre Ä hÞre pÄ en irettesettelse fra en vis enn for en mann Ä hÞre pÄ dÄrenes sang.

6 For som tornene knitrer under gryten, slik er dÄrens latter. Dette er ogsÄ tomhet.

7 Sannelig, undertrykkelse gjĂžr den vise til en uforstandig, og bestikkelse forderver hjertet.

8 Avslutningen pÄ en sak er bedre enn begynnelsen. Det er bedre Ä vÊre tÄlmodig i Änden enn Ä vÊre hovmodig i Änden.

9 VÊr ikke for snar til Ä bli vred i din Änd, for vreden hviler i dÄrers bryst.

10 Si ikke: «Hvorfor var det bedre i gamle dager enn det er nÄ?» For det er ikke av visdom du spÞr om dette.

11 Visdom er sÄ god som noen arv og en vinning for dem som ser solen.

12 For visdom gir skygge, slik penger gir skygge. Men kunnskapens fortrinn er at visdommen gir liv til dem som har den.

13 Se pÄ Guds verk! For hvem kan rette det Han har gjort kroket?

14 VÊr ved godt mot pÄ en god dag, og pÄ en ond dag skal du tenke som sÄ: Sannelig, Gud har gjort den ene dagen sÄ vel som den andre, sÄ mennesket ikke skal finne ut noe om det som kommer etter.

15 Jeg har sett alt dette i mine tomme dager: Det er en rettferdig som gÄr til grunne i sin rettferdighet, og det er en ugudelig som fortsetter Ä leve i sin ondskap.

16 VĂŠr ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke overdrevent vis! Hvorfor skulle du Ăždelegge deg selv?

17 VÊr ikke altfor ugudelig, og vÊr heller ikke en dÄre! Hvorfor skulle du dÞ fÞr tiden?

18 Det er godt at du holder fast ved dette, men la heller ikke din hÄnd gi slipp pÄ det andre! For den som frykter Gud, skal komme ut av alt dette.

19 Visdommen styrker den vise, mer enn ti makthavere som er i byen.

20 Men det finnes ikke et rettferdig menneske pÄ jorden, en som gjÞr godt og ikke synder.

21 Legg deg ikke pÄ hjertet alt det folk sier. Da kunne du snart hÞre at din tjener forbanner deg.

22 For ditt eget hjerte vet at ogsÄ du mange ganger har forbannet andre.

23 Alt dette har jeg prÞvd ut ved visdom. Jeg sa: «Jeg vil bli vis», men det var ennÄ langt borte fra meg.

24 Hva det enn er som er langt borte og dypt, dypt nede, hvem kan finne det?

25 Jeg vendte mitt hjerte mot Ä fÄ kunnskap og for Ä granske og sÞke etter visdom og sammenheng, sÄ jeg kunne forstÄ det onde ved dÄrskap og dÄrskapen ved galskap.

26 Jeg fant noe som er bitrere enn dĂžden: den kvinne hvis hjerte er et garn og en snare. Hennes hjerte er en snare, hennes hender er lenker. Den som er god framfor Guds ansikt, skal slippe unna henne, men synderen skal bli fanget av henne.

27 Her er det jeg har funnet, sier Forkynneren, ved Ă„ legge det ene til det andre for Ă„ finne ut sammenhengen,

28 den min sjel hele tiden sþker etter, men som jeg ikke kan finne: Én mann blant tusen har jeg funnet, men blant alle disse har jeg ikke funnet noen kvinne.

29 Sannelig, bare dette har jeg funnet: at Gud gjorde mennesket oppriktig, men de har tenkt ut sÄ mange planer.

Kapittel 8

1 Hvem er som den vise? Hvem kjenner tydningen av en sak? Et menneskes visdom fÄr hans ansikt til Ä lyse, og hans ansikt blir ikke lenger sÄ hardt.

2 Jeg sier: «Hold kongens befaling, pÄ grunn av eden som er sverget ved Gud.

3 VÊr ikke snar til Ä gÄ bort fra hans nÊrvÊr! StÄ ikke opp for en ond sak, for han gjÞr alt det som behager ham.»

4 Der kongens ord er, er det makt. Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjÞr?»

5 Den som holder hans bud, skal ikke oppleve noe ondt. Den vises hjerte forstÄr bÄde tid og dom,

6 for det er en tid og en dom for hver sak, siden menneskets ondskap ligger tungt pÄ ham.

7 For han vet ikke hva som skal skje, sÄ hvem kan fortelle ham hvordan det vil bli?

8 Ikke noe menneske har makt over Änden sÄ han kan holde Änden tilbake, og ingen har makt pÄ dÞdens dag. Ingen blir fritatt fra krigstjeneste, og ugudeligheten slipper heller ikke dem som utÞver den.

9 Alt dette har jeg sett, og jeg har lagt meg pÄ hjertet hver gjerning som blir utfÞrt under solen, i en tid da det ene menneske hersker over det andre til skade for seg selv.

10 Deretter sÄ jeg de ugudelige bli begravd, de som hadde kommet og gÄtt bort fra Det Hellige sted, og de ble glemt i byen, der de hadde gjort dette. Det er ogsÄ tomhet.

11 Siden dommen over den onde gjerning ikke straks blir fullbyrdet, blir hjertet til menneskenes barn bare fylt av Ăžnsket om Ă„ gjĂžre ondt.

12 Selv om en synder gjÞr ondt hundre ganger, og hans levedager blir flere, sÄ vet jeg likevel at det skal gÄ godt for dem som frykter Gud, de som frykter framfor Hans ansikt.

13 Men det skal ikke gÄ godt for den ugudelige. Han skal ikke fÄ flere levedager, slik som skyggen blir lengre, fordi han ikke frykter framfor Guds ansikt.

14 Det er en tomhet som hender pÄ jorden: Det er rettferdige som rammes som det var for de ugudeliges gjerning, og det er ugudelige som rammes som det var for de rettferdiges gjerning. Jeg sa at dette ogsÄ er tomhet.

15 Derfor priste jeg lykken, fordi et menneske har ikke noe annet gode under solen enn Ä spise, drikke og vÊre glad. For dette skal fÞlge ham i hans strev alle dagene han fÄr i livet, dem Gud gir ham under solen.

16 Da jeg henga mitt hjerte til Ä kjenne visdom og Ä se hvilket strev som blir gjort pÄ jorden, selv om man ikke fÄr sÞvn pÄ Þynene verken dag eller natt,

17 da fikk jeg se hele Guds gjerning, at et menneske ikke er i stand til Ă„ finne ut av det verket som er gjort under solen. For selv om et menneske strever med Ă„ utforske det, skal han likevel ikke finne ut av det. Selv om en vis hevder at han skal kjenne det, skal han likevel ikke vĂŠre i stand til Ă„ finne ut av det.

Kapittel 9

1 For jeg la meg alt dette pÄ hjertet, sÄ jeg kunne fÄ klarhet i alt sammen: De rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hÄnd. Menneskene kan ikke vite noen ting om kjÊrlighet eller hat ved noe av det som mÞter dem.

2 Alt det som kommer mÞter dem alle: Den samme lagnaden rammer den rettferdige som den skyldige, den gode og den rene som den urene, den som ofrer som den som ikke ofrer. Som det gÄr med den gode, slik gÄr det med synderen, som det gÄr med den som sverger, slik gÄr det med den som frykter for Ä sverge.

3 Dette er det onde ved alt som hender under solen, det er en lagnad som rammer alle. Sannelig, hjertet til menneskenes barn er fullt av det onde. Det er galskap i deres hjerter sÄ lenge de lever, og deretter farer de til de dÞde.

4 Men for den som er utvalgt til Ä vÊre blant alle de levende, er det hÄp. En levende hund er bedre enn en dÞd lÞve.

5 For de levende vet at de skal dÞ. Men de dÞde vet ingenting, og de fÄr ikke mer noen lÞnn, for minnet om dem er glemt.

6 OgsÄ deres kjÊrlighet, deres hat og deres misunnelse er nÄ gÄtt tapt. Aldri i evighet skal de fÄ del i noe av det som hender under solen.

7 Bare gÄ og spis ditt brÞd med glede, og drikk din vin med et frimodig hjerte! For Gud har allerede godkjent det du gjÞr.

8 La dine klĂŠr alltid vĂŠre hvite, og la det ikke mangle olje utover ditt hode.

9 Nyt livet med den kona du elsker, alle dagene av ditt tomme liv, som Han har gitt deg under solen, ja alle dine tomme dager. For det er din del i livet og i det strevet du har under solen.

10 Alt det din hÄnd finner ut den skal gjÞre, gjÞr det med all din kraft! For det er ingen gjerning, plan, kunnskap eller visdom i dÞdsriket, dit du gÄr.

11 Jeg vendte tilbake og sÄ under solen at Ä vinne lÞpet ikke er avgjort for de raske, heller ikke slaget for de sterke, heller ikke er brÞdet avsatt for de vise, heller ikke er rikdom bestemt for de forstandige, heller ikke er nÄde bestemt for dem som har kunnskap. Men tiden og lagnaden nÄr dem alle.

12 For mennesket kjenner ikke sin tid. Slik som fisk fanges i det onde garnet, og slik som fuglene fanges i snaren, slik blir ogsÄ menneskenes barn fanget i en ond tid, nÄr den plutselig faller over dem.

13 Denne visdommen fikk jeg ogsÄ se under solen, og den stÄr for meg som meget stor:

14 Det var en liten by med noen fÄ mennesker. En stor konge kom imot den, kringsatte den og bygde store festningsverker rundt den.

15 Men i den ble det funnet en fattig mann som var vis, og ved sin visdom reddet han byen. Likevel var det ikke et menneske som husket denne fattige mannen.

16 Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke. Likevel blir den fattiges visdom foraktet, og hans ord blir ikke hĂžrt:

17 Det er bedre Ä hÞre lavmÊlte ord fra de vise enn herskerens rop blant dÄrer.

18 Visdom er bedre enn stridsvÄpen. Men én synder kan Þdelegge mye godt.

Kapittel 10

1 DÞde fluer fÄr parfymeblanderens salve til Ä stinke og gjÊre. Slik kan litt dÄrskap bety mer enn visdom og Êre.

2 Den vises hjerte vender mot hÞyre, men dÄrens hjerte vender mot venstre.

3 Selv nÄr dÄren gÄr langs veien, mangler han forstand, og han rÞper for alle at han er en dÄre.

4 Om herskerens Änd skulle gÄ til angrep mot deg, skal du likevel ikke forlate din plass. For besinnelse avverger store synder.

5 Det er et onde jeg har sett under solen, et feilgrep som kommer fra makthaveren selv:

6 DÄrskapen blir satt i hÞysetet, mens dyktige sitter pÄ lave plasser.

7 Jeg har sett slaver ri pÄ hester, mens fyrster gÄr pÄ marken som slaver.

8 Den som graver en grav, kan selv falle i den, og den som bryter ned en mur, kan bli bitt av en slange.

9 Den som bryter stein, kan bli skadet av dem, og den som hogger ved, kommer i fare ved det.

10 Hvis Þksen er slÞv og en ikke sliper eggen, mÄ en bruke mer styrke. Men visdom har den fordelen at den vil lykkes .

11 Hvis slangen biter uten at noen maner den, da er det ingen vinning ved Ă„ vĂŠre herre over tungen!

12 Ordene fra den vises munn er nÄdige, men dÄrens lepper oppsluker ham selv.

13 Ordene fra hans munn begynner med dÄrskap, og avslutningen pÄ hans munns tale er bare vanvittig galskap.

14 DÄren bruker mange ord, selv om ikke noe menneske vet hva som skal hende. Hvem kan fortelle ham hva som skal komme etter ham?

15 DÄrers strev tretter dem, for en slik vet ikke engang hvordan en skal gÄ til byen.

16 Ve deg, du land, nÄr din konge er en gutt og dine fyrster holder festmÄltid om morgenen.

17 Velsignet er du, land, nÄr din konge er sÞnn av de hÞybÄrne og dine fyrster holder festmÄltid til sÞmmelig tid, for Ä fÄ styrke og ikke for Ä bli drukne.

18 PÄ grunn av latskapen synker bjelkene sammen, og nÄr hendene henger slapt ned, lekker huset.

19 En steller i stand til fest for Ă„ more seg, og vinen gjĂžr livet lystig. Det er pengene som skaffer alt dette.

20 Forbann ikke kongen, ikke engang i dine tanker! Forbann ikke den rike, selv ikke i ditt soverom! For en fugl i luften kan bĂŠre stemmen av sted, og en som har vinger, kan gjĂžre saken kjent.

Kapittel 11

1 Kast ditt brÞd pÄ vannet! Mange dager etter skal du finne det igjen.

2 Del ut til sju, ja, til Ätte, for du vet ikke hva ondt som kan komme over jorden.

3 NÄr skyene er fulle av regn, Þser de det ut over jorden. NÄr et tre faller mot sÞr eller mot nord, blir treet liggende pÄ det stedet der det falt.

4 Den som bare fÞlger med pÄ vinden, kommer ikke til Ä sÄ, den som bare ser pÄ skyene, kommer ikke til Ä hÞste.

5 Like lite som du forstÄr vindens vei eller hvordan knoklene dannes i morslivet til henne som er med barn, like lite forstÄr du Guds verk, Han som gjÞr alt sammen.

6 Om morgenen skal du sÄ ditt sÄkorn, og om kvelden skal du ikke la din hÄnd hvile. For du vet ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler vil bli like gode.

7 Sannelig, lyset er skjĂžnt, det er godt for Ăžynene Ă„ se solen.

8 Om et menneske lever i mange Är, skal han glede seg i dem alle. Likevel mÄ han huske pÄ de mÞrke dagene, for de kan bli mange. Alt som kommer, er tomhet.

9 Gled deg, du som er ung, i din ungdom, la ditt hjerte fryde seg i din ungdoms dager. GÄ pÄ de veiene ditt hjerte vil, etter det dine Þyne ser. Men vit at for alt dette skal Gud fÞre deg fram for dommen.

10 FÄ sorgen bort fra ditt hjerte, og fÄ det onde bort fra din kropp, for ungdom og livets morgen er bare tomhet.

Kapittel 12

1 Tenk pÄ din Skaper i ungdommens dager, fÞr de onde dagene kommer og de Ärene nÊrmer seg da du mÄ si: «Jeg har ingen glede av dem,»

2 fÞr solen og lyset, mÄnen og stjernene blir mÞrke, og skyene vender tilbake etter regnet.

3 PÄ den dagen skjelver vokterne av huset, og de sterke mennene luter. De som maler, slutter fordi de er sÄ fÄ, og det mÞrkner for dem som ser ut gjennom vinduene.

4 DÞrene ut til gatene blir lukket, og lyden av malingen blir svak. En stÄr opp ved fuglesang, men alle sangerinnene er blitt lavmÊlte.

5 De er redde for hÞyden og for skremslene ved veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram, og kapersen mister sin kraft. For mennesket gÄr til sitt evige hjem, og de sÞrgende gÄr omkring i gatene.

6 Tenk pÄ din Skaper fÞr sÞlvsnoren slites over, gullskÄlen knuses, krukken blir slÄtt i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brÞnnen.

7 Da vender stÞvet tilbake til jorden der det var fÞr, og Änden vender tilbake til Gud som ga den.

8 Tomheters tomhet, sier Forkynneren, alt er tomhet.

9 For Þvrig, fordi Forkynneren var vis, lÊrte han fortsatt folket kunnskap. Ja, han grunnet og gransket og satte sammen mange ordsprÄk.

10 Forkynneren sĂžkte Ă„ finne de ordene som var til velbehag. Det som ble skrevet ned, var oppriktige og sanne ord.

11 De vises ord er som brodder, og -ordene fra granskeren sitter som godt innslĂ„tte nagler, de er gitt av Én Hyrde.

12 For þvrig, min sþnn, la deg veilede av disse! Å skrive mange bþker har ingen ende, og omfattende studier -tretter kroppen.

13 La oss hÞre avslutningen pÄ hele dette budskapet: Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker.

14 For Gud skal fĂžre hver gjerning fram for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.