Bibelen Guds Ord

Daniel

Kapittel 1

1 I det tredje Ă„ret av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukad--nesar, Babylons konge, til Jerusalem og belei---ret byen.

2 Herren overga Jojakim, kongen av Juda, i hans hÄnd, sammen med noen av redskapene fra Guds hus. Disse tok han med seg til landet Sinear, til sin guds hus. Han fÞrte redskapene inn i skattkammeret til sin gud.

3 Kongen pÄla da Aspenas, den Þverste av sine hoffmenn, Ä ta med seg noen av -Israels barn, noen som var av kongelig slekt og noen av de fornemme mennene,

4 unge menn som ikke hadde noe lyte, men som var vakre Ä se pÄ, som hadde forstand pÄ all visdom, som var rike pÄ kunnskaper og var flinke til Ä lÊre, som hadde evne til Ä tjene i kongens slott, sÄ de kunne lÊre dem opp i kaldeernes skrift og tungemÄl.

5 Kongen fastsatte for dem en daglig forsyning av kongens lekre retter og av den vinen han drakk. Han sÞrget for tre Ärs opplÊring for dem, sÄ de etter denne tiden kunne gjÞre tjeneste for kongen.

6 Blant disse var Daniel, Hananja, Misjael og Asarja av Judas sĂžnner.

7 Den Ăžverste av hoffmennene ga dem navn: Han ga Daniel navnet Beltsasar, Hananja ga han navnet Sjadrak, Misjael ga han navnet Mesjak og Asarja ga han navnet Abed-Nego.

8 Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjÞre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, og ikke med den vinen kongen drakk. Derfor ba han herren over hoffmennene om Ä fÄ slippe Ä gjÞre seg uren.

9 Gud hadde gitt Daniel velvilje og barmhjertighet hos den Ăžverste hoffmannen.

10 Den Þverste hoffmannen sa til Daniel: «Jeg frykter for min herre, kongen, som har fastsatt hva dere skal ha til mat og drikke. For hva om han skulle legge merke til at dere ikke ser sÄ godt ut som de unge mennene pÄ deres alder? Da ville ansvaret overfor kongen falle pÄ mitt hode.»

11 Da sa Daniel til den forvalteren som den Ăžverste hoffmannen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:

12 «Jeg ber deg prÞve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grÞnnsaker Ä spise og vann Ä drikke.

13 I ditt pÄsyn kan det sÄ undersÞkes hvordan vi ser ut og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser, kan du handle med dine tjenere.»

14 SÄ hÞrte han pÄ dem i denne saken og prÞvde dem i ti dager.

15 Da de ti dagene var omme, sÄ de bedre ut og var i bedre hold enn alle de unge mennene som spiste sin del av kongens lekre retter.

16 Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og av vinen som de skulle drikke, og ga dem grĂžnnsaker.

17 Gud ga disse fire unge mennene kunnskap og forstand pÄ all slags skrift og visdom. Daniel skjÞnte seg ogsÄ pÄ alle slags syner og drÞmmer.

18 Da dagene var omme og kongen hadde sagt at de skulle fĂžres inn, fĂžrte den Ăžverste hoffmannen dem inn framfor Nebukadnesar.

19 SĂ„ talte kongen med dem, men det fantes ikke noen slike som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja blant dem alle. Derfor skulle de gjĂžre tjeneste hos kongen.

20 I enhver sak som krevde visdom og forstand og som kongen spurte dem om, fant han dem Ä vÊre ti ganger bedre enn alle spÄmennene og Ändemanerne i hele hans kongedÞmme.

21 Daniel ble vĂŠrende der fram til kong Kyros’ fĂžrste regjeringsĂ„r.

Kapittel 2

1 I det andre Äret av Nebukadnesars regjeringstid hadde Nebukadnesar drÞmmer. Han ble sÄ urolig i sin Änd at han mistet sÞvnen.

2 Da ga kongen befaling om Ä tilkalle alle spÄmennene, Ändemanerne og trollmennene, sammen med kaldeerne, for at de skulle forklare drÞmmene for kongen. SÄ kom de og stilte seg foran kongen.

3 Kongen sa til dem: «Jeg har hatt en drÞm, og jeg er urolig i min Änd fordi jeg vil forstÄ drÞmmen.»

4 Da talte kaldeerne til kongen pÄ arameisk: «Kongen leve evig! Fortell dine tjenere drÞmmen, sÄ vil vi gi tydningen.»

5 Kongen svarte med Ä si til kaldeerne: «Min beslutning stÄr fast. Hvis ikke dere forteller meg drÞmmen og tydningen av den, skal dere hogges i smÄbiter, og husene deres skal legges i ruiner.

6 Men hvis dere forklarer drÞmmen og tydningen av den, skal dere fÄ gaver, beÊringer og stor heder fra meg. Forklar meg derfor drÞmmen og tydningen av den!»

7 De svarte for annen gang og sa: «Kongen mÄ bare fortelle sine tjenere drÞmmen, sÄ skal vi forklare tydningen av den.»

8 Kongen svarte med Ä si: «Jeg vet med sikkerhet at dere vil vinne tid, fordi dere innser at min beslutning stÄr fast.

9 Hvis ikke dere forteller meg drÞmmen, er det bare én forordning som gjelder for dere. For dere har blitt enige om Ä fortelle meg lÞgnaktige og falske ord inntil tiden har forandret seg. Fortell meg derfor drÞmmen, sÄ kan jeg vite om dere kan forklare meg tydningen av den.»

10 Kaldeerne svarte kongen med Ä si: «Det finnes ikke noe menneske pÄ jorden som kan forklare det kongen spÞr om. Derfor har ingen konge, hvor stor eller mektig han var, noen gang spurt om noe slikt fra noen spÄmann, Ändemaner eller kaldeer.

11 Det kongen spÞr om, er altfor vanskelig, og det er ingen andre enn gudene som kan forklare det for kongen, de som ikke har sin bolig sammen med mennesker.»

12 PĂ„ grunn av dette ble kongen harm og meget vred. Han ga befaling om Ă„ utrydde alle de vise mennene i Babylon.

13 SÄ gikk forordningen ut om at de skulle drepe de vise. De lette ogsÄ etter Daniel og vennene hans for Ä drepe dem.

14 Daniel svarte Arjok med rÄd og takt. Arjok var kommandant for kongens vaktstyrke, han hadde dratt ut for Ä drepe de vise mennene i Babylon.

15 Han tok til orde og sa til Arjok, kongens befalingsmann: «Hvorfor kommer det en sÄ grusom forordning fra kongen?» Da gjorde Arjok saken kjent for Daniel.

16 SÄ gikk Daniel inn og ba kongen om Ä gi ham tid, sÄ han kunne forklare tydningen for kongen.

17 Deretter gikk Daniel til huset sitt og gjorde beslutningen kjent for vennene sine, Hananja, Misjael og Asarja,

18 for at de skulle sÞke barmhjertighet fra himmelens Gud nÄr det gjaldt denne hemmeligheten, sÄ Daniel og vennene hans ikke skulle bli utryddet sammen med resten av de vise mennene i Babylon.

19 Da ble hemmeligheten Ă„penbart for Daniel i et syn om natten. Derfor lovet Daniel himmelens Gud.

20 Daniel tok til orde og sa: «Lovet vÊre Guds navn fra evighet til evighet, for visdommen og makten tilhÞrer Ham.

21 Han skifter tider og Ă„rstider. Han fjerner konger og oppreiser konger. Han gir de vise visdom og de forstandige kunnskap.

22 Han Ă„penbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mĂžrket, og hos Ham bor lyset.

23 Jeg takker og priser Deg, mine fedres Gud. Det er Du som har gitt meg visdom og styrke. Det vi ba Deg om, har Du nÄ gjort kjent for meg. For det kongen spÞr om, har Du nÄ gjort kjent for oss.»

24 Deretter gikk Daniel til Arjok, som kongen hadde utpekt til Ä utrydde alle de vise mennene i Babylon. Han kom og sa dette til ham: «Utrydd ikke alle de vise mennene i Babylon! FÞr meg inn til kongen, sÄ skal jeg forklare kongen tydningen.»

25 Da skyndte Arjok seg og fÞrte Daniel fram for kongen og talte dette til ham: «Jeg har funnet en mann blant de bortfÞrte fra Juda. Han vil gjÞre tydningen kjent for kongen.»

26 Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde fÄtt navnet Beltsasar: «Er du i stand til Ä gjÞre kjent for meg den drÞmmen jeg har sett, og tydningen av den?»

27 Daniel tok til orde framfor kongen og sa: «Hemmeligheten som kongen har spurt om, kan verken de vise mennene, Ändemanerne, spÄmennene eller tegntyderne forklare for kongen.

28 Men det er én Gud i Himmelen som Äpenbarer hemmeligheter, og Han har gjort kjent for kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager. DrÞmmen din og de synene du fikk se fare gjennom hodet ditt da du lÄ i sengen, var disse:

29 Da du, konge, lÄ i sengen, kom det opp tanker hos deg om hva som skal skje etter dette. Han som Äpenbarer hemmeligheter, har gjort kjent for deg hva som skal skje.

30 Men jeg har ikke fÄtt denne hemmeligheten Äpenbart fordi jeg har mer visdom enn noen andre som lever. Men det skjedde fordi tydningen skulle bli kjent for kongen, sÄ du skulle forstÄ ditt hjertes tanker.

31 Du sÄ, konge, og se! Det var en stor billedstÞtte! Denne billedstÞtten var veldig stor og hadde en overdÄdig glans. Den sto foran deg, og den hadde en fryktinngytende skikkelse.

32 Hodet pÄ denne billedstÞtten var av rent gull, brystet og armene var av sÞlv, magen og hoftene var av bronse.

33 Beina var av jern, fĂžttene dels av jern og dels av leire.

34 Mens du sÄ pÄ dette, ble en stein slÄtt lÞs, men ikke av hender. Den traff billedstÞtten pÄ fÞttene, som var av jern og leire, og knuste dem i smÄbiter.

35 SÄ ble alt sammen knust, bÄde jernet, leiren, bronsen, sÞlvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren. Vinden blÄste det bort, sÄ det ikke lenger fantes noe spor etter det. Steinen som hadde truffet billedstÞtten, ble til et stort fjell og fylte hele jorden.

36 Dette er drĂžmmen. NĂ„ skal vi fortelle tydningen av den framfor kongen.

37 Du, konge, er kongenes konge. For himmelens Gud har gitt deg et rike, makt, styrke og ĂŠre.

38 Menneskenes barn, hvor de enn bor, dyrene pÄ marken og fuglene under himmelen har Han gitt i din hÄnd. Han har gjort deg til hersker over dem alle. Du er dette hodet av gull.

39 Men etter deg skal det oppstÄ et annet rike, dÄrligere enn ditt. SÄ skal det komme et tredje rike, som er av bronse. Det skal herske over hele jorden.

40 Det fjerde riket som sÄ skal komme, skal vÊre sterkt som jern, siden jern knuser og bryter i stykker alt. Som jern slÄr i stykker alt det andre, skal dette riket knuse og slÄ i stykker alle de andre.

41 Slik du sÄ fÞttene og tÊrne, dels av potte-makerleire og dels av jern, slik skal riket vÊre delt. Likevel skal noe av jernets styrke vÊre i det, slik som du sÄ jernet blandet med leire.

42 PÄ samme mÄten som tÊrne pÄ fÞttene dels var av jern og dels av leire, slik skal riket dels vÊre sterkt og dels skrÞpelig.

43 Slik du sÄ jernet blandet med leire, slik skal de blande seg ved menneskers sÊd. Men de skal ikke henge fast til hverandre, slik jernet ikke blander seg med leire.

44 I disse kongenes dager skal himmelens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli Þdelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjÞre ende pÄ alle disse andre rikene, men det skal selv bli stÄende til evig tid.

45 Du fikk jo se at steinen ble hogd ut fra fjellet, men ikke av hender, og at den knuste jernet, bronsen, leiren, sÞlvet og gullet. PÄ den mÄten har Den store Gud gjort kjent for kongen hva som skal skje heretter. DrÞmmen er sann, og tyd-ningen av den er til Ä stole pÄ.»

46 Da falt kong Nebukadnesar pÄ sitt ansikt og hyllet Daniel, og han befalte at de skulle bÊre fram offergave og rÞkelse for ham.

47 Kongen talte til Daniel og sa: «Sannelig, din Gud er gudenes Gud, kongenes Herre og en som Äpenbarer hemmeligheter, siden du kunne Äpenbare denne hemmeligheten.»

48 SĂ„ gjorde kongen Daniel til en stor mann og ga ham mange store gaver. Han gjorde ham til hersker over hele provinsen Babylon og leder for alle de vise mennene i Babylon.

49 Fordi Daniel ba kongen om det, satte han Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego til Ă„ styre over Babylon. Men Daniel satt i kongens hoff.

Kapittel 3

1 Kong Nebukadnesar lagde en billedstĂžtte av gull. Den var seksti alen hĂžy og seks alen bred. Han satte den opp i Duradalen, i provinsen Babylon.

2 Kong Nebukadnesar sendte ut en befaling om Ä samle satrapene, stattholderne, landshÞvdingene, rÄdgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene. De skulle komme til innvielsen av billedstÞtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp.

3 Satrapene, stattholderne, landshÞvdingene, rÄdgiverne, skattmesterne, dommerne, politimesterne og alle herskerne i provinsene samlet seg sÄ til innvielsen av billedstÞtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp. De stilte seg foran billedstÞtten som Nebukadnesar hadde satt opp.

4 Det var en herold som ropte hÞyt: «Dere befales, dere folk, folkestammer og enhver med sitt tungemÄl,

5 pÄ den tiden dere hÞrer lyden av horn, flÞyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, skal dere falle ned og tilbe gullbilledstÞtten som kong Nebukadnesar har satt opp.

6 Den som ikke faller ned og tilber den, skal straks kastes i en ovn med brennende ild.»

7 PÄ grunn av dette falt alle folkene ned pÄ den tiden de hÞrte lyden av horn, flÞyte, lyre, harpe og lutt sammen med all slags musikk. Da falt alle folkene, folkestammene og enhver med sitt tunge-mÄl ned og tilba gullbilledstÞtten som kong Nebukadnesar hadde satt opp.

8 Derfor kom det pÄ den tiden fram noen menn fra kaldeerne. De anklaget jÞdene.

9 De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Kongen leve evig!

10 Du, konge, har utstedt en befaling om at hvert menneske som hĂžrer lyden av horn, flĂžyte, lyre, harpe og trommer sammen med all slags musikk, skal falle ned og tilbe billedstĂžtten av gull.

11 Den som ikke faller ned og tilber den, skal kastes i en ovn med brennende ild.

12 Det er noen jÞdiske menn som du har satt til Ä styre over provinsen Babylon, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Disse mennene, konge, tar ikke hensyn til deg. De dyrker ikke gudene dine, og de tilber ikke gullbilledstÞtten som du har satt opp.»

13 I vrede og harme ga sÄ Nebukadnesar befaling om Ä hente Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. SÄ ble disse mennene fÞrt fram for kongen.

14 Nebukadnesar tok til orde og sa til dem: «Er det sant, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, at dere ikke dyrker mine guder, og at dere ikke tilber gullbilledstÞtten som jeg har satt opp?

15 Hvis dere bare er klare pÄ den tiden dere hÞrer lyden av horn, flÞyte, lyre, harpe, lutt og trommer sammen med all slags musikk, sÄ dere faller ned og tilber billedstÞtten som jeg har lagd, sÄ er det godt! Men hvis dere ikke tilber den, skal dere straks kastes i en ovn med brennende ild. Hvem er den guden som kan utfri dere fra mine hender?»

16 Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte og sa til kongen: «Nebukadnesar, vi trenger ikke svare deg i denne saken.

17 Hvis vÄr Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hÄnd, konge, skal Han frelse oss.

18 Men hvis ikke, sÄ skal det vÊre kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gullbilledstÞtten som du har satt opp.»

19 Da ble Nebukadnesar fylt av harme, og ansiktet hans ble fordreid framfor Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Han talte og befalte at de skulle varme opp ovnen sju ganger kraftigere enn den vanligvis ble oppvarmet.

20 Han befalte noen mektige krigere som var i hĂŠren hans, at de skulle binde Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, og kaste dem inn i ovnen med brennende ild.

21 SĂ„ ble disse mennene bundet i kappene, benklĂŠrne, luene og de andre klĂŠrne sine og kastet i ovnen med den brennende ild.

22 Derfor, siden det kom en sÄ grusom befaling fra kongen, og fordi ovnen var sÄ kraftig oppvarmet, ble de mennene som fÞrte opp Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, drept av flammen fra ilden.

23 De tre mennene, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, falt bundet inn i ovnen med brennende ild.

24 Da ble kong Nebukadnesar forskrekket. Han reiste seg brÄtt, talte og sa til rÄdgiverne sine: «Var det ikke tre menn vi kastet bundet inn i ilden?» De svarte og sa til kongen: «Det er helt sikkert, konge.»

25 «Men se!» svarte han, «jeg ser fire menn bevege seg fritt, de gÄr omkring i ilden. De er ikke skadet, den fjerde ser ut som Guds SÞnn.»

26 Da gikk Nebukadnesar bort til Äpningen av ovnen med brennende ild og tok til orde og sa: «Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, Den HÞyeste Guds tjenere, kom ut og kom hit.» Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut av ilden.

27 Satrapene, stattholderne, landshÞvdingene og kongens rÄdgivere samlet seg. De sÄ pÄ disse mennene at ilden ikke hadde hatt noen makt over kroppene deres. HÄret pÄ hodene deres var ikke svidd, og det hadde ikke skjedd noe med klÊrne deres. Det luktet ikke brent av dem.

28 Nebukadnesar tok til orde og sa: «Lovet vÊre Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin Engel og utfridde tjenerne sine, de som stolte pÄ Ham. De avviste kongens ord og overga sine liv, sÄ de ikke skulle tjene eller tilbe noen gud, bortsett fra sin egen Gud!

29 Derfor utsteder jeg en befaling om at ethvert folk, enhver folkestamme eller enhver med sitt tungemÄl som taler noe foraktelig imot Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, skal hogges i stykker, og husene deres skal legges i ruiner. For det finnes ingen annen gud som kan utfri pÄ denne mÄten.»

30 Deretter forfremmet kongen Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i provinsen Babylon.

Kapittel 4

1 Kong Nebukadnesar, til alle folk og folke-stammer med alle tungemÄl, og som bor over hele jorden. MÄ deres fred vÊre stor!

2 Jeg har funnet det rett Ă„ kunngjĂžre de tegnene og underne som Den HĂžyeste Gud har gjort mot meg.

3 Å, hvor store Hans tegn er, og hvor mektige Hans undere er! Hans rike er et evig rike, og Hans herredþmme varer fra slekt til slekt.

4 Jeg, Nebukadnesar, hadde fred i mitt hus og nĂžt lykken i mitt slott.

5 Men da sÄ jeg en drÞm som skremte meg, og de tankene jeg fikk mens jeg lÄ i sengen og de synene som for igjennom mitt hode, gjorde meg redd.

6 Derfor sendte jeg ut en befaling om at alle de vise mennene i Babylon skulle fÞres inn til meg, sÄ de kunne gjÞre kjent for meg tydningen av drÞmmen.

7 Da kom spÄmennene, Ändemanerne, kaldeerne og tegntyderne inn, og jeg fortalte dem drÞmmen. Men de kunne ikke gjÞre kjent tydningen av den.

8 Men til sist kom Daniel fram for meg, hans navn er Beltsasar, etter navnet pĂ„ min gud. I ham er Den Hellige Guds Ånd, og jeg fortalte drĂžmmen for ham:

9 «Beltsasar, du overhode for spĂ„mennene, siden jeg vet at Den Hellige Guds Ånd er i deg, og at ingen hemmelighet er for vanskelig for deg, skal du forklare for meg de synene som jeg har sett i drĂžmmen min, og tydningen av den.

10 Dette var synene som hadde fart gjennom mitt hode mens jeg lÄ i sengen: Jeg sÄ, og se, det var et tre midt pÄ jorden, og det var meget hÞyt.

11 Treet ble stort og kraftig. Det var sÄ hÞyt at det nÄdde til himmelen, og det var synlig helt til jordens ender.

12 LÞvet pÄ det var vakkert, og det bar rikelig med frukt, sÄ det ga mat til alle. Markens dyr fant skygge under det, -fuglene under himmelen holdt til i grenene, og alle skapninger fikk fÞde fra det.

13 Mens jeg lÄ i sengen, sÄ jeg synene som for igjennom hodet mitt, og se, det var en hellig vekter. Han steg ned fra Himmelen.

14 Han ropte hÞyt og sa: Hogg ned treet og skjÊr av grenene pÄ det, plukk av lÞvet og spre frukten av det. Dyrene under det skal flykte og fuglene rÞmme fra grenene.

15 Men rotstubben skal stÄ igjen i jorden, bundet med bÄnd av jern og bronse, i gresset pÄ marken. Han skal vÊtes med doggen fra himmelen, han skal ha sin del sammen med dyrene i gresset pÄ jorden.

16 Hans hjerte skal forvandles fra en manns hjerte, og han skal fÄ et dyrehjerte, og sju tider skal fare fram over ham.

17 Denne befalingen kommer fra vekternes rÄd, og avgjÞrelsen er etter de helliges ord, sÄ de som lever skal vite at det er Den HÞyeste som hersker i menneskenes rike, Han gir det til hvem Han vil, og den ringeste blant mennesker setter Han over det.

18 Det var denne drĂžmmen jeg, kong Nebukadnesar, fikk se. NĂ„ mĂ„ du, Beltsasar, fortelle tydningen av den, siden ingen av de vise mennene i mitt kongerike er i stand til Ă„ gjĂžre tydningen kjent for meg. Men du er i stand til det, for Den Hellige Guds Ånd er i deg.»

19 For en stund ble Daniel, som hadde navnet Beltsasar, forskrekket, og tankene hans gjorde ham redd. Da tok kongen til orde og sa: «Beltsasar, la ikke drÞmmen og tydningen av den gjÞre deg redd.» Beltsasar svarte med Ä si: «Min herre, mÄtte bare denne drÞmmen gjelde dem som hater deg, og tydningen av den gjelde dine fiender!

20 Treet som du sÄ, ble stort og kraftig. Det var sÄ hÞyt at det nÄdde til himmelen, og det kunne sees over hele jorden.

21 LÞvet pÄ det var vakkert, og det bar rikelig med frukt, sÄ det ga mat til alle. Markens dyr holdt til under det, fuglene under himmelen bodde i grenene.

22 Det er du selv, konge, som er blitt sÄ stor og mektig. For din storhet har vokst og nÄr til himmelen, og ditt herredÞmme nÄr til jordens ende.

23 Kongen sÄ en hellig vekter. Han steg ned fra Himmelen og sa: Hogg ned treet og Þdelegg det! Men rotstubben skal stÄ igjen i jorden, bundet med bÄnd av jern og bronse, i gresset pÄ marken. Han skal vÊtes med doggen fra himmelen, og han skal ha sin del sammen med dyrene pÄ marken, inntil sju tider har fart fram over ham.

24 Dette er tydningen, konge, og dette er rÄdslutningen fra Den HÞyeste, som kommer over min herre, kongen:

25 De skal drive deg bort fra -menneskene. Din bolig skal vÊre blant dyrene pÄ marken, de skal la deg ete gress som oksene. De skal vÊte deg med doggen fra himmelen. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at Den HÞyeste hersker i menneskenes rike, og Han gir det til hvem Han vil.

26 De befalte at rotstubben til treet skulle stÄ igjen. Det betyr at ditt rike pÄ ny skal oppreises for deg, etter at du erkjenner at det er Himmelen som hersker.

27 Derfor, konge, ta imot mitt rÄd! Riv deg lÞs fra dine synder ved rettferdighet og fra dine misgjerninger ved barmhjertighet mot fattige. Da skal din fred vare.»

28 Alt dette kom over kong Nebukadnesar.

29 Da de tolv mÄnedene var omme, vandret han omkring pÄ det kongelige slottet i Babylon.

30 Kongen tok til orde og sa: «Er ikke dette det store Babylon som jeg har bygd til en kongebolig ved min veldige makt og til Êre for min herlige kongemakt?»

31 Mens ordene ennÄ var i kongens munn, kom det en rÞst fra himmelen: «Kong Nebukadnesar, til deg blir dette talt: Kongeriket er tatt fra deg!

32 De skal drive deg bort fra menneskene, og du skal ha din bolig blant dyrene pÄ marken. De skal la deg ete gress som oksene. Sju tider skal fare over deg, inntil du erkjenner at det er Den HÞyeste som hersker i menneskenes kongerike, og Han gir det til hvem Han vil.»

33 I samme stund ble ordet om Nebukadnesar oppfylt. Han ble drevet bort fra menneskene, og han Ät gress som oksene. Kroppen hans ble vÊtet med doggen fra himmelen, til hÄret hans hadde vokst ut som ÞrnefjÊr og neglene hans som fugleklÞr.

34 «Da disse dagene var omme, lÞftet jeg, Nebukadnesar, blikket mot himmelen, og jeg fikk forstanden tilbake. Jeg lovet Den HÞyeste og priste og Êret Ham som lever evig. For Hans herredÞmme er et evig herredÞmme, Hans rike varer fra slekt til slekt.

35 Alle de som bor pÄ jorden, regnes for intet. For Han gjÞr etter sin vilje i himmelens hÊr og blant dem som bor pÄ jorden. Ingen kan holde Hans hÄnd tilbake eller si til Ham: Hva har Du gjort?

36 PÄ samme tid fikk jeg forstanden tilbake, og til Êre for mitt rike fikk jeg min herlighet og prakt tilbake. Mine rÄdgivere og stormenn sÞkte meg, jeg ble gjeninnsatt i mitt rike, og jeg ble enda stÞrre enn fÞr.

37 Jeg, Nebukadnesar, priser og opphÞyer og Êrer nÄ himmelens Konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til Ä styrte ned.

Kapittel 5

1 Kong Belsasar gjorde et stort gjestebud for tusen av stormennene sine, og han drakk vin sammen med de tusen.

2 Mens han smakte pÄ vinen, ga Belsasar befaling om Ä hente de karene av gull og sÞlv som hans far Nebukadnesar hadde tatt fra templet i Jerusalem, sÄ kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer kunne drikke av dem.

3 SĂ„ hentet de gullkarene som var blitt tatt fra templet, fra Guds hus i Jerusalem. Kongen og hans stormenn, hans hustruer og hans medhustruer drakk av dem.

4 De drakk vin og priste gudene av gull og sĂžlv, bronse og jern, tre og stein.

5 I samme stund kom det fram noen fingrer pÄ en menneskehÄnd. Den skrev rett overfor lysestaken pÄ den kalkede veggen i kongens slott. Kongen sÄ hÄndflaten av hÄnden som skrev.

6 Da ble kongen fordreid i ansiktet, og tankene hans gjorde ham sÄ redd at hofteleddene hans lÞsnet, og knÊrne hans slo mot hverandre.

7 Kongen ropte hÞyt at de skulle fÞre inn Ändemanerne, kaldeerne og tegntyderne. Kongen talte og sa til de vise mennene i Babylon: «Den mannen som kan lese denne skriften og forklare meg tydningen av den, han skal bli kledt i purpur og fÄ et gullkjede rundt halsen. Han skal herske som den tredje i konge-riket.»

8 Da kom alle kongens vise menn, men de kunne verken lese skriften eller forklare tydningen av den for kongen.

9 Da ble kong Belsasar meget redd, han ble fordreid i ansiktet, og stormennene ble forvirret.

10 PÄ grunn av ordene fra kongen og stormennene hans, kom dronningen inn i festsalen. Dronningen tok til orde og sa: «Kongen leve evig! La ikke tankene dine gjÞre deg redd, og bli ikke fordreid i ansiktet!

11 Det er en mann i ditt kongerike, som har Den Hellige Guds Ånd i seg. I din fars dager ble det funnet opplysning, forstand og visdom hos ham, lik Guds visdom. Din far, kong Nebukadnesar, gjorde ham til leder for spĂ„mennene, Ă„nde-manerne, kaldeerne og tegntyderne. Det gjorde din far, kongen.

12 En enestÄende Änd, kunnskap, forstand, evne til Ä tyde drÞmmer, forklare gÄter og lÞse vanskelige spÞrsmÄl ble funnet i denne Daniel, han som kongen ga navnet Beltsasar. La derfor Daniel tilkalles nÄ, sÄ han kan forklare tydningen.»

13 SÄ ble Daniel fÞrt fram for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Er du Daniel, en av de bortfÞrte fangene fra Juda, av dem min far, kongen, fÞrte hit fra Juda?

14 Jeg har hĂžrt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det blir funnet opplysning, forstand og enestĂ„ende visdom hos deg.

15 De vise mennene, Ă„ndemanerne, er fĂžrt inn for meg, for at de skulle lese denne skriften og gjĂžre tydningen kjent for meg. Men de kan ikke forklare tydningen av den.

16 Jeg har hÞrt om deg at du kan gi tydninger og lÞse vanskelige spÞrsmÄl. Hvis du nÄ kan lese skriften og gjÞre kjent for meg tydningen av den, skal du bli kledd i purpur og fÄ gullkjede rundt halsen. Du skal herske som den tredje i kongeriket.»

17 Da svarte Daniel og sa til kongen: «Gavene dine kan du ha for deg selv, og du kan gi forÊringene dine til en annen. Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjÞre tydningen kjent for ham.

18 Konge, Den HĂžyeste Gud ga din far Nebukadnesar et kongerike og storhet, ĂŠre og herlighet.

19 Alle folk og folkestammer med alle tungemÄl skalv pÄ grunn av den storheten Han ga ham, og de fryktet for ham. Hvem han ville, drepte han. Hvem han ville, lot han leve. Hvem han ville, opphÞyet han. Og hvem han ville, fornedret han.

20 Men da han ble opphĂžyet i sitt eget hjerte og hans Ă„nd ble forherdet i overmot, ble han avsatt fra sin kongetrone, og de tok hans ĂŠre fra ham.

21 SÄ ble han drevet bort fra menneskenes barn. Hans hjerte ble gjort likt et dyrehjerte, og hans bolig var blant de ville eslene. De lot ham ete gress som oksene, og kroppen hans ble vÊtet med doggen fra himmelen, helt til han innsÄ at det er Den HÞyeste Gud som hersker i menneskenes rike, og Han setter over det den Han vil.

22 Men du, hans sĂžnn Belsasar, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette.

23 Du har opphÞyet deg selv mot himmelens Herre. Karene fra Hans hus har de satt fram for deg, og du og dine stormenn, dine hustruer og dine medhustruer, har drukket vin av dem. Du har prist gudene av sÞlv og gull, bronse og jern, tre og stein, de som verken ser eller hÞrer eller forstÄr noen ting. Den Gud som holder din livsÄnde i sin hÄnd og som rÄder over alle dine veier, Ham har du ikke Êret.

24 Derfor ble denne hÄndflaten rakt ut fra Ham, og denne innskriften ble skrevet.

25 Dette er innskriften som ble skrevet: Mene, Mene, Tekel, Ufarsin.

26 Dette er tydningen av hvert ord. MENE : Gud har telt ditt rike og avsluttet det.

27 TEKEL : Du er veid pÄ skÄlvekt og funnet for lett.

28 PERES : Ditt rike er delt og gitt til mederne og perserne».

29 Da ga Belsasar en befaling, og de kledde Daniel i purpur og hengte et gullkjede rundt halsen hans. SĂ„ ropte de ut en kunngjĂžring om ham, at han skulle herske som den tredje i kongeriket.

30 Samme natt ble Belsasar, kaldeernes konge, drept.

Kapittel 6

1 Mederen Dareios tok imot konge-riket. Han var sekstito Ă„r gammel.

2 Dareios fant det rett Ă„ sette ett hundre og tjue satraper over kongeriket. De skulle holde til over hele kongeriket.

3 Over disse satte han tre riksrÄder, den ene av dem var Daniel. Dette ble gjort slik at satrapene skulle avlegge regnskap for dem, sÄ kongen ikke skulle lide noe tap.

4 Daniel utmerket seg blant riksrÄdene og satrapene, fordi det var en enestÄende Änd i ham. Kongen planla Ä sette ham over hele kongeriket.

5 Derfor forsÞkte riksrÄdene og satrapene Ä finne noe de kunne anklage Daniel for, noe som angikk kongeriket. Men de kunne ikke finne noe Ä anklage ham for eller noen urett, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsÞmmelse eller noen urett hos ham.

6 Da sa disse mennene: «Vi kommer ikke til Ä finne noe Ä anklage Daniel for, hvis ikke vi finner noe mot ham som gjelder hans Guds lov.»

7 RiksrÄdene og satrapene samlet seg derfor hos kongen og sa dette til ham: «Kong Dareios, mÄ du leve evig!

8 Alle riksrÄdene i kongeriket, stattholderne og satrapene, rÄdgiverne og landshÞvdingene har rÄdslÄtt sammen: Kongen bÞr fastsette en befaling og la en forordning tre i kraft. Hver den som de nÊrmeste tretti dagene bÊrer fram en bÞnn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i lÞvehulen.

9 NÄ, konge, mÄ du fastsette forordningen og undertegne skrivet, sÄ det ikke kan forandres- igjen, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjÞres ugyldig.»

10 Etter dette undertegnet kong Dareios den skrevne forordningen.

11 Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpÄ, med vinduene Äpne mot Jerusalem, bÞyde han seg ned pÄ sine knÊr tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han hadde gjort ogsÄ fÞr dette.

12 SÄ samlet disse mennene seg og kom og fant Daniel mens han pÄkalte og ba om nÄde framfor sin Gud.

13 SÄ gikk de fram for kongen og talte om kongens forordning: «Har du ikke undertegnet en forordning om at hvert menneske som de nÊrmeste tretti dagene bÊrer fram en bÞnn til noen annen gud eller noe annet menneske foruten deg, konge, skal kastes i lÞvehulen?» Kongen svarte og sa: «Dette stÄr fast, etter medernes og persernes lov som ikke kan gjÞres ugyldig.»

14 Da svarte de og sa framfor kongen: «Daniel, som er en av de bortfÞrte fra Juda, tar ikke hensyn til deg, konge, eller til den forordningen du har undertegnet. Men tre ganger om dagen bÊrer han fram sin bÞnn.»

15 Da kongen hÞrte disse ordene, ble han dypt bedrÞvet over seg selv, og i sitt hjerte tenkte han pÄ Daniel, hvordan han kunne utfri ham. Helt til solen gikk ned, strevde han for Ä fÄ utfridd ham.

16 Da samlet disse mennene seg framfor kongen, og de sa til kongen: «Du mÄ vite, konge, at medernes og persernes lov er slik at ikke noen forordning eller befaling som kongen har fastsatt, kan forandres.»

17 Dermed ga kongen befalingen, og de kom med Daniel og kastet ham i lÞvehulen. Men kongen tok til orde og sa til Daniel: «Din Gud, Han som du stadig tjener, mÄ Han utfri deg!»

18 SÄ ble det hentet en stein og lagt over Äpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med signetringene til stormennene sine, sÄ det som var bestemt for Daniel, ikke kunne forandres.

19 SÄ gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten. Ingen kvinner ble fÞrt inn til ham. Han mistet ogsÄ sÞvnen.

20 Tidlig om morgenen, ved daggry, sto kongen opp og gikk straks til lĂžvehulen.

21 Da han nÊrmet seg hulen, ropte han til Daniel med lidelse i stemmen. Kongen talte og sa til Daniel: «Daniel, du Den Levende Guds tjener, har din Gud, Han som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra lÞvene?»

22 Da sa Daniel til kongen: «Kongen leve evig!

23 Min Gud sendte sin engel og lukket lÞvenes gap, sÄ de ikke har skadet meg, fordi jeg ble funnet uskyldig for Ham. Heller ikke mot deg har jeg gjort noe galt, konge.»

24 Da gledet kongen seg meget over ham, og han befalte at de skulle ta Daniel opp fra hulen. SÄ ble Daniel tatt opp fra hulen, og det ble ikke funnet noen skade pÄ ham, fordi han hadde trodd pÄ sin Gud.

25 Kongen ga en befaling, og de kom fram med de mennene som hadde anklaget Daniel. SÄ kastet de dem i lÞvehulen, bÄde dem, deres barn og deres koner. De hadde ikke nÄdd bunnen av hulen fÞr lÞvene hadde fÄtt tak i dem og knust alle beina deres.

26 Da skrev kong Dareios: Til alle folk og folkestammer med alle tungemÄl, og som bor over hele jorden. MÄ deres fred vÊre stor!

27 Jeg utsteder en befaling om at i hvert myndighetsomrÄde av mitt kongerike skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For Han er Den levende Gud, og Han stÄr fast til evig tid. Hans rike er det som ikke kan Þdelegges, Hans herredÞmme varer helt til enden.

28 Han frelser og utfrir, Han gjÞr tegn og undere i Himmelen og pÄ jorden. Han har frelst Daniel fra lÞvenes makt.

29 SĂ„ hadde Daniel framgang i Dareios’ regjeringstid og i perseren Kyros’ regjeringstid.

Kapittel 7

1 I babylonerkongen Belsasars fÞrste regjeringsÄr hadde Daniel en drÞm og fikk se syner som fór gjennom hodet hans mens han lÄ i sengen. Siden skrev han ned drÞmmen og fortalte hovedinnholdet av den.

2 Daniel tok til orde og sa: Jeg sÄ i mitt nattlige syn, og se, himmelens fire vinder pisket opp Det Store Havet.

3 Fire store dyr kom opp fra havet, hvert av dem forskjellig fra de andre.

4 Det fÞrste var som en lÞve og hadde Þrnevinger. Jeg sÄ pÄ det til vingene ble revet av det. Det ble lÞftet opp fra jorden og satt ned til Ä stÄ pÄ to bein, som et menneske. Og det ble gitt et menneskehjerte.

5 Og se, et annet dyr, det andre, lignet en bjÞrn. Det ble reist opp pÄ den ene siden og hadde tre ribbein i munnen, mellom tennene. Og dette var hva de sa til det: «StÄ opp, et mye kjÞtt!»

6 Etter dette sÄ jeg, og se, det var et annet. Det var som en leopard og hadde fire fuglevinger pÄ ryggen. Dyret hadde ogsÄ fire hoder, og det ble gitt makt.

7 Etter dette sÄ jeg syner om natten, og se, det var et fjerde dyr, fryktinngytende og forferdelig, umÄtelig sterkt. Det hadde store jerntenner. Det fortÊrte, knuste og trampet ned resten med fÞttene. Det var forskjellig fra alle de dyrene som hadde vÊrt fÞr det, og det hadde ti horn.

8 Jeg la nÞye merke til hornene, og se, det var enda et horn, et lite et, som kom opp mellom dem. Tre av de fÞrste hornene ble rykket opp for Ä slippe dette fram. Og se, pÄ dette hornet var det Þyne som menneskeÞyne og en munn som talte store ord.

9 Jeg sÄ pÄ dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klÊr var hvite som snÞ, hÄret pÄ Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene pÄ den var brennende ild.

10 En strĂžm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen sto framfor Ham. Retten ble satt, og bĂžker ble Ă„pnet.

11 Jeg fortsatte Ä se pÄ grunn av de store ordene som hornet talte. Jeg fortsatte Ä se til dyret ble drept, og kroppen ble Þdelagt og gitt over til den brennende ilden.

12 De andre dyrene ble sÄ fratatt deres herredÞmme. Den levetiden som mer ble gitt dem, var tid og stund.

13 Jeg sÄ i de nattlige synene, og se, En som var som MenneskesÞnnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de fÞrte Ham fram til Ham.

14 SÄ ble det gitt Ham herredÞmme og Êre og rike, sÄ alle folk og folkestammer med alle tungemÄl skulle tjene Ham. Hans herredÞmme er et evig herredÞmme, som ikke forgÄr, og Hans rike er det som ikke skal Þdelegges.

15 Jeg, Daniel, ble urolig i min Ă„nd i mitt indre, og synene som for igjennom hodet mitt, gjorde meg redd.

16 Jeg nĂŠrmet meg en av dem som sto ved siden av, og spurte ham om den sanne meningen med alt dette. Han svarte meg og gjorde kjent for meg tydningen av det:

17 Disse store dyrene som det er fire av, er fire konger som oppstÄr fra jorden.

18 Men Den HĂžyestes hellige, de skal motta riket og ta det i eie for evig, ja, i evigheters evighet.

19 Da ville jeg fÄ kjennskap til den sanne meningen med det fjerde dyret. Det var forskjellig fra alle de andre, det var sÄ uvanlig fryktinngytende, med jerntenner og bronsenegler. Det fortÊrte, knuste og trampet ned resten med fÞttene.

20 Jeg ville ogsÄ fÄ kjennskap til den sanne meningen med de ti hornene det hadde pÄ hodet, og om det andre hornet, det som kom opp sÄ de tre falt av for Ä slippe det fram. Det var det hornet som hadde Þyne og en munn som talte store ord, og det sÄ stÞrre ut enn de andre.

21 Jeg fortsatte Ă„ se, og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakten over dem,

22 helt til Den gamle av dager kom. Det ble avsagt dom for Den HĂžyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie.

23 Dette sa han: «Det fjerde dyret skal vÊre et fjerde rike pÄ jorden, et som skal vÊre forskjellig fra alle andre riker. Det skal fortÊre hele jorden, trampe den ned og knuse den.

24 De ti hornene er ti konger som skal oppstÄ fra dette riket. Og en annen skal oppstÄ etter dem. Han skal vÊre forskjellig fra de fÞrste, og han skal tvinge under seg tre konger.

25 Han skal tale ord mot Den HÞyeste, han skal tyne Den HÞyestes hellige, og skal sette seg fore Ä forandre tider og lov. SÄ skal de hellige bli overgitt i hans hÄnd for en tid og tider og en halv tid.

26 Men retten skal bli satt, og de skal ta bort hans herredĂžmme, for Ă„ Ăždelegge og utslette det for all tid.

27 Deretter skal riket og herredÞmmet, og storheten til rikene overalt under himmelen, bli gitt til folket, Den HÞyestes hellige. Hans rike er et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde Ham.»

28 Dette er slutten pÄ budskapet. Jeg, Daniel, ble meget redd av tankene mine, og jeg ble fordreid i ansiktet. Men jeg bevarte ordet i mitt hjerte.

Kapittel 8

1 I det tredje Ă„ret av kong Belsasars regjeringstid viste det seg et syn for meg, for meg, Daniel. Det kom etter det som viste seg for meg den fĂžrste gangen.

2 Jeg sÄ i synet, og mens jeg sÄ, skjedde det at jeg var i Susa, borgen, som er i provinsen Elam. I synet sÄ jeg at jeg var ved elven Ulai.

3 Da lÞftet jeg blikket og sÄ, og se, ved siden av elven sto det en vÊr med to horn. De to hornene var lange. Men det ene var lengre enn det andre, og det lengste kom sist opp.

4 Jeg sÄ at vÊren stanget mot vest, nord og sÞr, sÄ ikke noe dyr kunne stÄ imot ham. Det var heller ikke noen som kunne utfri fra hans hÄnd, men han gjorde det han selv ville, og ble stor.

5 Mens jeg tenkte pÄ dette, kom det plutselig en geitebukk fra vest. Den for over hele jorden uten Ä berÞre jorden. Bukken hadde et veldig horn mellom Þynene.

6 SÄ kom han bort til vÊren som hadde de to hornene, den vÊren jeg hadde sett stÄ ved siden av elven. Bukken sprang mot ham med harmdirrende kraft.

7 Jeg sÄ at han nÊrmet seg vÊren. Han ble drevet av raseri mot ham, slo til mot vÊren og brÞt av de to hornene hans. VÊren hadde ikke kraft til Ä stÄ imot ham, men bukken kastet ham ned pÄ jorden og trampet pÄ ham. Det var ingen som kunne utfri vÊren fra hans makt.

8 Geitebukken ble meget stor. Men da han var blitt sterk, ble det store hornet brukket av. I stedet kom det opp fire veldige horn som vendte seg mot himmelens fire vinder.

9 Ut fra et av dem kom det et lite horn som vokste seg umÄtelig stort mot sÞr, mot Þst og mot Det herlige landet.

10 Det vokste helt opp til himmelens hÊrskare. Det kastet noen av hÊrskaren og noen av stjernene ned pÄ jorden og trampet pÄ dem.

11 Han opphÞyet seg til og med sÄ hÞyt som hÊrskarens Fyrste. Ved ham ble det stadige offeret tatt bort. Stedet for hans helligdom ble styrtet ned.

12 PĂ„ grunn av overtredelsen ble en hĂŠrskare overgitt sammen med det stadige offeret. Han kastet sannheten ned til jorden. I det han gjorde, hadde han framgang.

13 Da hÞrte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: «Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den Þdeleggende overtredelsen, der bÄde helligdommen og hÊrskaren overgis til Ä trampes ned?»

14 Han sa til meg: «I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort.»

15 Da jeg, Daniel, hadde sett synet og gransket det for Ä forstÄ det, se, da sto det plutselig foran meg en som sÄ ut som en mann.

16 Jeg hÞrte en menneskerÞst fra Ulai. Han ropte og sa: «Gabriel, la ham forstÄ synet!»

17 Han kom like ved der jeg sto, og da han kom dit, ble jeg skremt og falt pÄ mitt ansikt. Men han sa til meg: «Du mÄ forstÄ, menneskesÞnn, at synet viser til endetiden.»

18 Mens han talte med meg, lÄ jeg i dyp sÞvn med ansiktet mot jorden. Men han rÞrte ved meg og reiste meg opp sÄ jeg sto.

19 Han sa: «Se, jeg gjÞr kjent for deg hva som skal skje i den siste vredens tid. For det viser til den fastsatte endens tid.

20 VÊren som du sÄ, som har de to hornene, det er kongene i Media og Persia.

21 Den raggete geitebukken er Grekenlands konge. Det store hornet mellom Þynene pÄ den er den fÞrste kongen.

22 NÄr dette ble brukket av og fire andre sto opp i stedet for det, betyr det at fire riker skal oppstÄ ut fra dette folkeslaget, men ikke ha den samme makten.

23 I den siste tiden av deres riker, nÄr overtrederne har nÄdd sitt fulle mÄl, da skal det oppstÄ en konge med et hardt ansikt, som er dyktig i bedrag.

24 Han skal fÄ stor makt, men ikke ved sin egen makt. Han skal fare fram med forunderlig Þdeleggelse, og han skal ha framgang i det han gjÞr. Han skal Þdelegge mektige og de helliges folk.

25 Ved sin list skal han fÄ svik til Ä lykkes under sitt styre. Han skal opphÞye seg i sitt hjerte. Han skal Þdelegge mange i deres trygghet. Han skal til og med reise seg mot fyrstenes Fyrste. Men han skal bli knust uten hjelp av menneskehÄnd.

26 Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer.»

27 Jeg, Daniel, ble syk i dagevis. Deretter sto jeg opp og tok meg av kongens gjÞremÄl. Jeg var forskrekket pÄ grunn av synet, men det var ingen som forsto det.

Kapittel 9

1 Det var i det fĂžrste regjeringsĂ„ret til Dareios’, Ahasverus’ sĂžnn, han som var av medernes slekt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike.

2 I det fÞrste Äret av hans regjeringstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bÞkene, tallet pÄ de Ärene som Herrens Ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gÄ hele sytti Är etter at Jerusalem lÄ i ruiner.

3 Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for Ä sÞke Ham i faste med bÞnnerop og bÞnn om nÄde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske.

4 Jeg ba til Herren min Gud og bekjente og sa: «Å Herre, Du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og bevarer miskunnheten mot dem som elsker Deg, og mot dem som holder Dine bud,

5 vi har syndet og gjort misgjerning, vi har vĂŠrt ugudelige og gjort opprĂžr, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer.

6 Vi har ikke hÞrt pÄ Dine tjenere, profetene. De talte i Ditt navn til vÄre konger og vÄre fyrster, til vÄre fedre og alt folket i landet.

7 Deg, Herre, tilhÞrer rettferdigheten, men oss tilhÞrer vÄrt ansikts skam. Slik er det pÄ denne dag med oss, Judas menn og de som bor i Jerusalem og hele Israel, bÄde de som er nÊr og de som er langt borte i alle de landene Du har drevet dem bort til, pÄ grunn av den trolÞsheten de har vist mot Deg.

8 Å Herre, oss tilhĂžrer vĂ„rt ansikts skam, bĂ„de vĂ„re konger, vĂ„re fyrster og vĂ„re fedre, fordi vi har syndet mot Deg.

9 Barmhjertigheten og tilgivelsen tilhÞrer Herren vÄr Gud. For vi gjorde opprÞr mot Ham.

10 Vi hÞrte ikke pÄ Herren vÄr Guds rÞst, sÄ vi vandret etter Hans lover, dem Han ga oss ved sine tjenere, profetene.

11 Ja, hele Israel har overtrÄdt Din lov, og de har veket av sÄ de ikke hÞrte pÄ Din rÞst. Derfor er forbannelsen og eden som det er skrevet om i loven til Moses, Guds tjener, blitt utÞst over oss, fordi vi har syndet mot Ham.

12 Han har stadfestet sine ord som Han talte mot oss og mot vÄre dommere som dÞmte oss, ved Ä fÞre denne store ulykken over oss. For overalt under himmelen har det aldri blitt gjort noe slikt som det er gjort i Jerusalem.

13 Etter det som er skrevet i loven til Moses, er hele denne ulykken kommet over oss. Likevel kom vi ikke fram med vÄr bÞnn for Herren vÄr Guds ansikt, og vi vendte ikke om fra vÄre misgjerninger sÄ vi kunne forstÄ Din sannhet.

14 Derfor hadde Herren ulykken stadig for Þye og fÞrte den over oss. For Herren vÄr Gud er rettferdig i alle de gjerningene Han gjÞr. Men vi hÞrte ikke pÄ Hans rÞst.

15 Og nÄ, Herre vÄr Gud, Du som fÞrte Ditt folk ut av landet Egypt med mektig hÄnd, og som gjorde Deg et navn, slik det er i dag. Vi har syndet, vi har vÊrt ugudelige.

16 Herre, for all Din rettferdighets skyld: La Din vrede og Din harme vende bort fra Din by Jerusalem, Ditt hellige berg. For pÄ grunn av vÄre synder og pÄ grunn av vÄre fedres misgjerninger er Jerusalem og Ditt folk blitt til hÄn for alle som er rundt oss.

17 Derfor, vÄr Gud, hÞr nÄ Din tjeners bÞnnerop og hans bÞnner om nÄde. La Ditt ansikt lyse over Din Þdelagte helligdom, for Herrens skyld!

18 Min Gud, bĂžy Ditt Ăžre og hĂžr! Åpne Dine Ăžyne og se hvordan vi er Ăždelagt, og byen som er kalt med Ditt navn. For det er ikke pĂ„ grunn av vĂ„r egen rettferdighet vi kommer fram med vĂ„re bĂžnner om nĂ„de for Ditt ansikt, men pĂ„ grunn av Din store barmhjertighet.

19 Herre, hÞr! Herre, tilgi! Herre, hÞr og grip inn! VÊr ikke sen for Din egen skyld, Du min Gud, for Din by og Ditt folk er kalt med Ditt navn.»

20 Mens jeg ennÄ talte, ba og bekjente min synd og mitt folk Israels synd, og bar fram min bÞnn om nÄde for Herren min Guds ansikt, for min Guds hellige berg,

21 ja, mens jeg ennÄ talte i bÞnnen, se, da kom den mannen, Gabriel, han som jeg hadde sett i synet i begynnelsen. Han flÞy raskt og rÞrte ved meg. Det var ved tiden for kveldsofferet.

22 Han lÊrte meg, talte med meg og sa: «Daniel, jeg har nÄ kommet for Ä lÊre deg Ä forstÄ.

23 Da du begynte med dine bÞnner om nÄde, gikk det ut et ord, og jeg har kommet for Ä forklare det for deg, for du er hÞyt elsket. Legg merke til ordet og forstÄ synet:

24 Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige by, til Ä innelukke overtredelsen, til Ä gjÞre slutt pÄ syndene, til Ä gjÞre soning for misgjerning, til Ä fÞre fram evig rettferdighet, til Ä besegle syn og profet, og til Ä salve Det Aller Helligste.

25 Derfor skal du vite og forstÄ at fra ordet om Ä gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem gÄr ut, inntil Messias, Fyrsten, kommer, skal det vÊre sju uker og sekstito uker. Gaten og vollgraven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel.

26 Etter de sekstito ukene skal Messias bli utryddet. Ingenting skal Han ha. Folket til en fyrste som skal komme, skal Þdelegge byen og helligdommen. Slutten pÄ det skal komme med en flom. Inntil enden skal det vÊre krig, Þdeleggelser er fast bestemt.

27 Han skal stadfeste en pakt med de mange i én uke. Midt i uken gjÞr han slutt pÄ slaktoffer og grÞdeoffer. PÄ styggedommenes vinge skal det komme en som Þdelegger. Det skal vare inntil den fastsatte enden skal bli utÞst over den som Þdelegger.»

Kapittel 10

1 I det tredje regjeringsÄret til Kyros, Persias konge, ble et ord Äpenbart for Daniel, han som var kalt med navnet Beltsasar. Ordet er sant, og det taler om en stor krig. Han forsto ordet, og han fikk forstand pÄ synet.

2 I de dagene sĂžrget jeg, Daniel, i tre hele uker.

3 Jeg spiste ikke godt brÞd, verken kjÞtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke fÞr tre hele uker var gÄtt.

4 PÄ den tjuefjerde dagen i den fÞrste mÄneden, mens jeg var ved bredden av den store elven, Hiddekel,

5 lÞftet jeg blikket og sÄ, og se, der sto det en mann kledd i linklÊr. Han hadde et gullbelte fra Ufas spent rundt livet.

6 Kroppen hans var som beryll, ansiktet hans lyste som lyn, Þynene hans som flammende fakler, armene og beina sÄ ut som blankpusset bronse, o g lyden av ordene hans var som lyden av en folkeskare.

7 Bare jeg, Daniel, sÄ synet. De mennene som var sammen med meg, sÄ ikke synet. Men det falt stor frykt over dem, sÄ de flyktet av sted for Ä gjemme seg.

8 Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg sÄ dette store synet, hadde jeg ingen styrke igjen. For min livskraft ble helt Þdelagt, og jeg hadde ingen styrke igjen.

9 Men jeg hÞrte lyden av hans ord. Mens jeg hÞrte lyden av hans ord, lÄ jeg pÄ mitt ansikt i dyp sÞvn, med ansiktet mot jorden.

10 Se, en hÄnd rÞrte ved meg. Den fikk meg skjelvende opp pÄ mine knÊr og pÄ hÄndflatene.

11 Han sa til meg: «Daniel, du hÞyt elskede mann, legg vinn pÄ Ä forstÄ de ordene som jeg taler til deg. StÄ opp, for jeg er sendt til deg.» Mens han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.

12 SÄ sa han til meg: «Frykt ikke, Daniel, for fra den fÞrste dagen du overga ditt hjerte til Ä forstÄ og til Ä ydmyke deg for din Guds ansikt, er dine ord blitt hÞrt. Jeg har kommet pÄ grunn av dine ord.

13 Men fyrsten over Persias kongerike sto meg imot i tjueen dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for Ă„ hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger.

14 Jeg har kommet for Ä la deg forstÄ det som skal hende med ditt folk i de siste dager, for synet peker mot dager som ennÄ skal komme.»

15 Da han hadde talt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble mÄllÞs.

16 Se, en som lignet menneskenes barn rÞrte ved leppene mine. Da Äpnet jeg munnen og talte, og jeg sa til ham som sto foran meg: «Min herre, pÄ grunn av synet har smerten overveldet meg, og jeg har ingen styrke igjen.

17 For hvordan kan en slik som jeg, min herres tjener, tale med en slik som deg, min herre? Og jeg, i meg er det ingen styrke igjen, og det er heller ingen livsÄnde igjen i meg.»

18 Han som lignet et menneske, rÞrte igjen ved meg og styrket meg. Han sa: «Frykt ikke, du mann som er sÄ hÞyt elsket! Fred vÊre med deg! VÊr sterk, ja, vÊr bare sterk!» Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, min herre, for du har styrket meg.»

19 Da sa han: «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? NÄ mÄ jeg vende tilbake for Ä stride mot Persias fyrste. NÄr jeg har dratt ut, skal sannelig fyrsten over Grekenland komme.

20 Men jeg skal fortelle deg hva som er nedskrevet i Sannhetens Bok. Det er ikke Ă©n som stiller seg opp for Ă„ styrke meg mot disse, foruten Mikael, deres fyrste.

Kapittel 11

1 I det fĂžrste regjeringsĂ„ret til mederen Dareios sto jeg opp – ja, jeg – for Ă„ hjelpe og verne ham.

2 NÄ skal jeg fortelle deg sannheten: Se, i Persia skal det stÄ fram tre konger til, og den fjerde skal vÊre langt rikere enn de andre. Ved sin styrke og rikdom skal han egge opp alle mot Grekenlands kongerike.

3 SÄ skal en mektig konge stÄ fram. Han skal herske med stort herredÞmme og gjÞre som han selv vil.

4 NÄr han har stÄtt fram, skal hans rike bryte sammen og bli delt mot himmelens fire vinder. Men det skal ikke gÄ over til hans egne etterkommere, og herredÞmmet skal ikke vare slik som da han hersket. For hans rike skal rykkes opp, og det skal gÄ over til andre enn disse.

5 Kongen fra SÞr skal bli sterk. OgsÄ en av hans fyrster skal bli sterk. Fyr-sten skal fÄ stÞrre herredÞmme enn ham. Hans herredÞmme skal vÊre et stort herredÞmme.

6 Etter noen Är skal de slutte seg sammen, for en datter av kongen i SÞr skal komme til kongen i Nord for Ä inngÄ en avtale. Men hun skal ikke fÄ beholde den makten hennes myndighet gir, og hans myndighet skal heller ikke bli stÄende. Men hun skal overgis sammen med dem som tok henne med dit, sammen med ham som ble far til henne og sammen med ham som styrket henne pÄ den tiden.

7 Men av et skudd fra hennes rÞtter skal det stÄ fram en i hans sted. Han skal komme ut mot hÊren, gÄ inn i festningen til kongen i Nord, og han skal gÄ til angrep pÄ dem og seire.

8 Han skal ogsÄ fÞre bort deres guder, deres stÞpte bilder og deres kostbare kar av sÞlv og gull til Egypt. SÄ skal han holde seg borte fra kongen i Nord i noen Är.

9 Han skal komme mot kongeriket til kongen i SĂžr, men han skal vende tilbake til sitt eget land igjen.

10 Men hans sÞnner skal egge opp strid og samle meget store hÊrstyrker. Han skal sannelig komme og skylle over det som en flom og sÄ dra gjennom. Igjen skal han gÄ til strid helt fram til festningen hans.

11 Kongen i SÞr skal bli drevet av raseri og dra ut og stride mot ham, mot kongen i Nord. Han skal mÞnstre en stor hÊr. Men hÊren skal overgis i hans hÄnd.

12 NĂ„r han har overvunnet hĂŠren, skal hans hjerte bli hovmodig. Han skal felle titusener, men han skal likevel ikke bli sterk.

13 For kongen i Nord skal vende tilbake og mĂžnstre en hĂŠr som er stĂžrre enn den fĂžrste. NĂ„r Ă„rene kommer, som hĂžrer til tidenes ende, da skal han sannelig dra ut med en stor hĂŠr og mye utstyr.

14 I de tider skal mange reise seg mot kongen i SÞr. OgsÄ voldsmennene i ditt eget folk skal opphÞye seg til Ä oppfylle synet. Men de skal falle.

15 SĂ„ skal kongen i Nord komme og kaste opp en voll og innta en befestet by. Styrkene fra SĂžr skal ikke holde stand. Selv ikke hans utvalgte folk skal ha styrke til Ă„ holde stand.

16 Men han som kommer imot ham, skal gjÞre som han selv vil, og ingen skal holde stand framfor ham. Han skal stÄ i Det herlige landet med Þdeleggelse i sin hÄnd.

17 Han skal sette seg fore Ä komme inn med styrken av hele sitt rike, men han vil gjÞre rettferdige avtaler om forlik med ham. Han skal la ham fÄ en kvinne sÄ hun kan Þdelegge det. Men hun skal ikke holde stand eller vÊre til hjelp for ham.

18 Etter dette skal han vende ansiktet mot de fjerne kystene, og han skal innta mange. Men en hÊrfÞrer skal gjÞre slutt pÄ spotten fra ham. Han skal la spotten vende seg mot ham igjen.

19 Deretter skal han vende ansiktet mot festningene i sitt eget land. Men han skal snuble og falle og ikke vĂŠre Ă„ finne mer.

20 I hans sted skal det stÄ fram en som sender en skatteinnkrever for herligheten i riket. Men etter noen fÄ dager blir han knust, men ikke pÄ grunn av vrede og ikke i strid.

21 I hans sted skal det stÄ fram en som er foraktet. De skal ikke gi ham kongedÞmmets Êre. Men han skal komme forsiktig og tilrive seg riket ved list.

22 Framfor ham skal hĂŠrer bli skylt over som av en flom og bli knust. Det samme skal skje med paktens fyrste.

23 Etter at forbundet er inngÄtt med ham, skal han fare svikefullt fram. For han skal komme opp og vÊre sterk med et lite folkeslag.

24 Han skal komme forsiktig inn, til og med inn i de rikeste provinsene. Han skal gjĂžre slikt som hans fedre ikke har gjort, og heller ikke hans fedres fedre. Han skal spre bytte, rov og rikdommer blant dem. Han skal legge sine onde planer mot festningene, men bare for en tid.

25 Med en stor hÊr skal han reise sin makt og sitt hjerte mot kongen i SÞr. Men kongen i SÞr skal ogsÄ gÄ til strid med en stor og meget mektig hÊr. Men han skal ikke holde stand, for de skal legge onde planer mot ham.

26 Ja, de som spiser av hans retter, skal knuse ham. Hans hĂŠr skal bli feid bort, og mange skal bli liggende slagne.

27 Begge disse kongene vender sitt hjerte mot Ä gjÞre ondt, og de taler lÞgn ved samme bord. Men det skal ikke lykkes, for enden skal fÞrst komme pÄ den fastsatte tid.

28 NĂ„r han vender tilbake til sitt land med stor rikdom, skal hans hjerte sette seg opp imot den hellige pakten. Han skal utfĂžre det og vende tilbake til sitt eget land.

29 PĂ„ den fastsatte tiden skal han vende tilbake og komme mot SĂžr. Men utfallet skal ikke vĂŠre som den fĂžrste gangen.

30 For skip fra Kittim skal komme imot ham. Derfor skal han miste motet, vende tilbake og gÄ fram i vrede mot den hellige pakten. Han skal vende tilbake og legge merke til dem som svikter den hellige pakten.

31 Styrker skal mĂžnstres av ham, og de skal vanhellige helligdommens festning. SĂ„ skal de avskaffe det stadige offeret, og der skal de sette opp Ăždeleggelsens styggedom.

32 Dem som forbryter seg mot pakten, skal han gjĂžre urene med smiger. Men det folket som kjenner sin Gud, skal vĂŠre sterkt og utfĂžre sin gjerning.

33 De kloke blant folket skal undervise de mange. Men de skal falle ved sverdet og ved ild, ved fangenskap og plyndring i dagevis.

34 Mens de holder pÄ Ä falle, skal de fÄ litt hjelp. Men mange skal hykle at de slÄr seg sammen med dem.

35 Noen av de kloke kommer til Ä falle, for at de skal lutres, renses og gjÞres hvite til endetiden. For ennÄ er ikke den fastsatte tid kommet.

36 Kongen skal gjĂžre som han selv vil. Han skal opphĂžye seg og gjĂžre seg selv stĂžrre enn enhver gud. Han skal tale forunderlige ord mot gudenes Gud og ha framgang inntil vreden er fullfĂžrt. For det som er fast bestemt, skal bli gjort.

37 Han bryr seg ikke om den Gud som hans fedre tjente, og han bryr seg heller ikke om kvinners lengsel eller noen annen gud. For han skal gjĂžre seg selv stĂžrre enn dem alle.

38 I stedet skal han ĂŠre en festningenes gud, en gud som hans fedre ikke kjente. Han skal ĂŠre den med gull og sĂžlv, med edelsteiner og fine ting.

39 Slik skal han gÄ fram mot de sterkeste festninger med en fremmed gud. Den som vedkjenner seg ham, gir han stor Êre. Han skal la dem herske over mange, og landet skal fordeles for vinnings skyld.

40 Men i endetiden skal kongen i SÞr gÄ til krig mot ham. Kongen i Nord skal storme imot ham med vogner, hestfolk og mange skip. Han skal komme inn i landene, skylle over dem som en flom og dra gjennom.

41 Han skal ogsÄ komme inn i Det herlige landet. Mange skal falle, men disse skal slippe unna hans hÄnd: Edom, Moab og de fremste av Ammons barn.

42 Han skal rekke ut sin hÄnd mot landene, og landet Egypt skal ikke slippe unna.

43 Han skal fÄ makt over de skjulte skattene av gull og sÞlv og over alle herlighetene i Egypt. Libyerne og kusjittene skal fÞlge i hans fotspor.

44 Men meldinger fra Øst og fra Nord skal gjÞre ham redd. Derfor skal han dra ut i stor harme for Ä utrydde og Þdelegge mange fullstendig.

45 Han skal slÄ opp teltene til sitt slott mellom havet og det herlige hellige berget. Likevel skal han komme til sin ende, og det er ingen som hjelper ham.

Kapittel 12

1 PÄ den tiden skal Mikael stÄ fram, den store fyrsten som stÄr vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vÊrt fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men pÄ den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken.

2 Mange som sover i jordens stÞv, skal vÄkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.

3 De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har fĂžrt de mange til rettferdighet, skal vĂŠre lik stjernene for evig og alltid.

4 Men du, Daniel, gjem disse ordene og sett segl for boken inntil endetiden. Mange skal fare omkring, og kunn-skapen skal Þke.»

5 Da sÄ jeg, Daniel, og se, der sto to andre, en pÄ denne elvebredden og en pÄ den andre elvebredden.

6 En sa til den mannen som var kledd i linklÊr og som var over vannet i elven: «Hvor lenge er det til enden av disse underne?»

7 Da hÞrte jeg mannen som var kledd i linklÊr, han som var over vannet i elven. Han lÞftet hÞyre og venstre hÄnd opp mot himmelen og sverget ved Ham som lever evig, at det skal vÊre om en tid, tider og en halv tid. NÄr det hellige folkets makt er blitt fullstendig knust, skal alt dette bli fullendt.

8 Jeg hÞrte, men jeg forsto ikke. SÄ sa jeg: «Min herre, hva blir avslutningen pÄ dette?»

9 Han sa: «GÄ nÄ, Daniel, for ordene skal vÊre skjult og forseglet inntil ende-tiden.

10 Mange skal bli renset, gjort hvite og lutres, men de ugudelige skal gjÞre ugudelighet. Ingen av de ugudelige skal forstÄ, men de kloke skal forstÄ.

11 Fra den tiden da det stadige offeret blir avskaffet og Ăždeleggelsens styggedom settes opp, skal det vĂŠre ett tusen to hundre og nitti dager.

12 Salig er den som venter og nÄr fram til de ett tusen tre hundre og trettifem dagene.

13 Men du, gÄ nÄ mot enden! For du skal hvile og oppstÄ til din arvedel ved dagenes ende.»