Bibelen Guds Ord
Jona
Kapittel 1
1 Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og det lød slik:
2 «Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn ut over den! For deres ondskap har steget opp for Mitt ansikt.»
3 Men Jona brøt opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle seile til Tarsis. Så betalte han hva det kostet og gikk om bord i skipet, for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt.
4 Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en kraftig storm på havet, så skipet sto i fare for å bli knust.
5 Da ble sjømennene redde. Hver mann ropte til sin gud, og lasten som var om bord på skipet, kastet de på sjøen for å lette det for vekten av den. Men Jona hadde gått nederst i skipet. Der la han seg ned og sov tungt.
6 Da kom kapteinen bort til ham og sa: «Hva er det med deg som sover så tungt? Stå opp og rop til din Gud. Kanskje din Gud vil huske på oss, så vi ikke skal gå til grunne.»
7 De sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, slik at vi kan finne ut hvem som er skyld i at denne onde ulykken er kommet over oss.» Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8 De sa til ham: «Vi ber deg, fortell oss hvem som har skyld i at denne onde ulykken er over oss. Hva er ditt oppdrag? Og hvor kommer du fra? Hva er ditt hjemland? Og fra hvilket folk kommer du?»
9 Så sa han til dem: «Jeg er en hebreer. Jeg frykter Herren, himmelens Gud, Han som dannet havet og det tørre land.»
10 Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For mennene visste at han hadde flyktet fra Herrens ansikt, for det hadde han fortalt dem.
11 Da sa de til ham: «Hva skal vi gjøre med deg for at havet kan legge seg stille for oss?» For havet ble stadig mer opprørt.
12 Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet! Da skal havet legge seg stille for dere. For jeg vet at det er jeg som er skyld i at denne kraftige stormen er kommet over dere.»
13 Mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble bare stadig mer opprørt imot dem.
14 Derfor ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, vi ber Deg, la oss ikke gå til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For Du, Herre, har gjort det som behaget Deg.»
15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet stilnet fra å være i rasende opprør.
16 Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren, og de ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.
Kapittel 2
1 Herren hadde sett ut en stor fisk som skulle sluke Jona. Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter.
2 Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens buk.
3 Han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og Han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, og Du hørte min røst.
4 For Du kastet meg i dypet, ut i havets hjerte, og vannstrømmene omga meg. Alle Dine bølger og Dine brottsjøer gikk over meg.
5 Da sa jeg: «Jeg er kastet bort fra Dine øyne. Likevel vil jeg igjen se opp mot Ditt hellige tempel.»
6 Vannene trengte seg inn på meg helt til sjelen. Dypet lukket seg rundt meg. Tang viklet seg rundt mitt hode.
7 Jeg for ned til fjellenes grunnvoller. Jorden med sine bommer lukket seg bak meg for evig. Men Du førte mitt liv opp fra graven, Herre min Gud.
8 Da min sjel ble kraftløs i meg, husket jeg på Herren. Min bønn ble sendt opp til Deg, inn i Ditt hellige tempel.
9 De som holder seg til tomme avguder, har forlatt sin miskunnhet.
10 Men jeg vil ofre til Deg med takkesangens røst. Jeg vil holde det jeg har lovt. Frelsen er fra Herren!
11 Så talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.
Kapittel 3
1 Herrens ord kom til Jona for andre gang, og det lød slik:
2 «Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet Jeg sier til deg.»
3 Så sto Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens Ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning.
4 Jona begynte å gå én dagsreise inn i byen. Så ropte han ut og sa: «Om førti dager skal Ninive ødelegges.»
5 Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, fra den største og til den minste.
6 Ordet rammet også Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekkestrie og satte seg i støvet.
7 Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann.
8 Både menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver av dem fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.
9 Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke skal gå fortapt.
10 Da Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den onde ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke. Jonas vrede og Guds godhet
Kapittel 4
1 Men Jona syntes meget ondt om dette, og han ble vred.
2 Så ba han til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg den gangen til Tarsis. For jeg vet at Du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde.
3 Derfor, Herre, ta nå mitt liv fra meg! For det er bedre for meg enn å leve.»
4 Da sa Herren: «Er det godt at vreden blir opptent i deg?»
5 Så gikk Jona ut av byen og satte seg øst for byen. Der lagde han seg en hytte og satte seg under den i skyggen, så han kunne se hva som ville skje med byen.
6 Herren Gud hadde utsett en Kikajon-plante og lot den komme opp over Jona, så den kunne gi skygge over hodet hans og lette ham for forargelsen. Jona gledet seg stort over Kikajonplanten.
7 Men da det grydde av morgen neste dag, utså Gud en orm, og den stakk Kikajonplanten så den visnet.
8 Da solen sto opp, skjedde det at Gud lot det komme en glohet østavind. Solen brant på hodet til Jona så han ble helt avmektig. Da ba han for seg at han måtte få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
9 Da sa Gud til Jona: «Er det godt at vreden blir opptent i deg på grunn av Kikajonplanten?» Han sa: «Ja, det er godt at vreden blir opptent i meg like til døden!»
10 Men Herren sa: «Du har medynk med Kikajonplanten som du ikke har strevd med, og heller ikke har fått til å vokse. Den kom opp på én natt og ble borte på én natt.
11 Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, den store byen, der det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på sin høyre og venstre hånd. I tillegg er det en mengde buskap.»
