Bibelen Guds Ord

Jona

Kapittel 1

1 Herrens ord kom til Jona, Amittais sĂžnn, og det lĂžd slik:

2 «Bryt opp, gÄ til Ninive, den store byen, og forkynn ut over den! For deres ondskap har steget opp for Mitt ansikt.»

3 Men Jona brĂžt opp for Ă„ flykte til Tarsis, bort fra Herrens ansikt. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle seile til Tarsis. SĂ„ betalte han hva det kostet og gikk om bord i skipet, for Ă„ reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens ansikt.

4 Men Herren sendte en sterk vind over havet, og det ble en kraftig storm pÄ havet, sÄ skipet sto i fare for Ä bli knust.

5 Da ble sjÞmennene redde. Hver mann ropte til sin gud, og lasten som var om bord pÄ skipet, kastet de pÄ sjÞen for Ä lette det for vekten av den. Men Jona hadde gÄtt nederst i skipet. Der la han seg ned og sov tungt.

6 Da kom kapteinen bort til ham og sa: «Hva er det med deg som sover sÄ tungt? StÄ opp og rop til din Gud. Kanskje din Gud vil huske pÄ oss, sÄ vi ikke skal gÄ til grunne.»

7 De sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, slik at vi kan finne ut hvem som er skyld i at denne onde ulykken er kommet over oss.» SÄ kastet de lodd, og loddet falt pÄ Jona.

8 De sa til ham: «Vi ber deg, fortell oss hvem som har skyld i at denne onde ulykken er over oss. Hva er ditt oppdrag? Og hvor kommer du fra? Hva er ditt hjemland? Og fra hvilket folk kommer du?»

9 SÄ sa han til dem: «Jeg er en hebreer. Jeg frykter Herren, himmelens Gud, Han som dannet havet og det tÞrre land.»

10 Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette?» For mennene visste at han hadde flyktet fra Herrens ansikt, for det hadde han fortalt dem.

11 Da sa de til ham: «Hva skal vi gjÞre med deg for at havet kan legge seg stille for oss?» For havet ble stadig mer opprÞrt.

12 Han sa til dem: «LÞft meg opp og kast meg i havet! Da skal havet legge seg stille for dere. For jeg vet at det er jeg som er skyld i at denne kraftige stormen er kommet over dere.»

13 Mennene rodde hardt for Ă„ komme tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble bare stadig mer opprĂžrt imot dem.

14 Derfor ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, vi ber Deg, la oss ikke gĂ„ til grunne for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For Du, Herre, har gjort det som behaget Deg.»

15 SĂ„ lĂžftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet stilnet fra Ă„ vĂŠre i rasende opprĂžr.

16 Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren, og de ofret slaktoffer til Herren og avla lĂžfter.

Kapittel 2

1 Herren hadde sett ut en stor fisk som skulle sluke Jona. Jona var i fiskens buk i tre dager og tre netter.

2 Da ba Jona til Herren sin Gud fra fiskens buk.

3 Han sa: Jeg ropte til Herren i min nĂžd, og Han svarte meg. Fra dĂždsrikets dyp ropte jeg, og Du hĂžrte min rĂžst.

4 For Du kastet meg i dypet, ut i havets hjerte, og vannstrĂžmmene omga meg. Alle Dine bĂžlger og Dine brottsjĂžer gikk over meg.

5 Da sa jeg: «Jeg er kastet bort fra Dine Þyne. Likevel vil jeg igjen se opp mot Ditt hellige tempel.»

6 Vannene trengte seg inn pÄ meg helt til sjelen. Dypet lukket seg rundt meg. Tang viklet seg rundt mitt hode.

7 Jeg for ned til fjellenes grunnvoller. Jorden med sine bommer lukket seg bak meg for evig. Men Du fĂžrte mitt liv opp fra graven, Herre min Gud.

8 Da min sjel ble kraftlÞs i meg, husket jeg pÄ Herren. Min bÞnn ble sendt opp til Deg, inn i Ditt hellige tempel.

9 De som holder seg til tomme avguder, har forlatt sin miskunnhet.

10 Men jeg vil ofre til Deg med takkesangens rĂžst. Jeg vil holde det jeg har lovt. Frelsen er fra Herren!

11 SÄ talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp pÄ tÞrt land.

Kapittel 3

1 Herrens ord kom til Jona for andre gang, og det lĂžd slik:

2 «StÄ opp, gÄ til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet Jeg sier til deg.»

3 SĂ„ sto Jona opp og gikk til Ninive etter Herrens Ord. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser i utstrekning.

4 Jona begynte Ä gÄ én dagsreise inn i byen. SÄ ropte han ut og sa: «Om fÞrti dager skal Ninive Þdelegges.»

5 Da trodde folket i Ninive pÄ Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, fra den stÞrste og til den minste.

6 Ordet rammet ogsÄ Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekkestrie og satte seg i stÞvet.

7 Han lot dette bli bekjentgjort i Ninive: Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske eller dyr, storfe eller smÄfe, mÄ smake mat. La dem ikke ete mat eller drikke vann.

8 BÄde menneske og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver av dem fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender.

9 Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja, vende seg bort fra sin brennende vrede, sÄ vi ikke skal gÄ fortapt.

10 Da Gud sÄ deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den onde ulykken Han hadde sagt Han ville fÞre over dem, og Han gjorde det ikke. Jonas vrede og Guds godhet

Kapittel 4

1 Men Jona syntes meget ondt om dette, og han ble vred.

2 SĂ„ ba han til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennĂ„ var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg den gangen til Tarsis. For jeg vet at Du er en nĂ„dig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik pĂ„ miskunn, En som angrer det onde.

3 Derfor, Herre, ta nÄ mitt liv fra meg! For det er bedre for meg enn Ä leve.»

4 Da sa Herren: «Er det godt at vreden blir opptent i deg?»

5 SÄ gikk Jona ut av byen og satte seg Þst for byen. Der lagde han seg en hytte og satte seg under den i skyggen, sÄ han kunne se hva som ville skje med byen.

6 Herren Gud hadde utsett en Kikajon-plante og lot den komme opp over Jona, sÄ den kunne gi skygge over hodet hans og lette ham for forargelsen. Jona gledet seg stort over Kikajonplanten.

7 Men da det grydde av morgen neste dag, utsÄ Gud en orm, og den stakk Kikajonplanten sÄ den visnet.

8 Da solen sto opp, skjedde det at Gud lot det komme en glohet Þstavind. Solen brant pÄ hodet til Jona sÄ han ble helt avmektig. Da ba han for seg at han mÄtte fÄ dÞ og sa: «Det er bedre for meg Ä dÞ enn Ä leve.»

9 Da sa Gud til Jona: «Er det godt at vreden blir opptent i deg pÄ grunn av Kikajonplanten?» Han sa: «Ja, det er godt at vreden blir opptent i meg like til dÞden!»

10 Men Herren sa: «Du har medynk med Kikajonplanten som du ikke har strevd med, og heller ikke har fÄtt til Ä vokse. Den kom opp pÄ én natt og ble borte pÄ én natt.

11 Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, den store byen, der det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell pÄ sin hÞyre og venstre hÄnd. I tillegg er det en mengde buskap.»