Bibelen Guds Ord

Fjerde Mosebok

Kapittel 1

1

2 «Hold folketelling over hele forsamlingen av Israels barn, ut fra deres slekter, ut fra deres fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres er, for hver enkelt av hankjønn,

3 fra tjue år og over, alle som kan gjøre tjeneste i Israels hær. Du og Aron skal telle dem ut fra hæravdelingene deres.

4 Sammen med dere skal det være en mann fra hver stamme, den som er overhode for sine fedres hus.

5 Dette er navnene på mennene som skal stå sammen med dere: Fra Ruben: Elisur, Sjedeurs sønn,

6 fra Simeon: Sjelumiel, sønn av Surisjaddai,

7 fra Juda: Naksjon, Amminadabs sønn,

8 fra Jissakar: Netanel, Suars sønn,

9 fra Sebulon: Eliab, Helons sønn,

10 fra Josefs sønner: fra Efraim: Elisjama, Ammihuds sønn, og fra Manasse: Gamliel, Pedasurs sønn,

11 fra Benjamin:Abidan, Gidonis sønn,

12 fra Dan: Akieser, Ammisjaddais sønn,

13 fra Asjer: Pagiel, Okrans sønn,

14 fra Gad: Eljasaf, De’uels sønn,

15 fra Naftali: Akira, Enans sønn.»

16 Disse ble kalt sammen fra forsamlingen. De var høvdinger for stammene til sine fedre og overhoder for Israels tusener.

17 Så tok Moses og Aron med seg disse mennene som var tatt ut ved navn,

18 og de samlet hele forsamlingen på den første dagen i den andre måneden. Hver enkelt av dem oppga sin avstamning ut fra sine slekter, ut fra sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, fra tjue år og over.

19 Som Herren befalte Moses, slik mønstret han dem i Sinaiørkenen.

20 Dette er slektstavlen til etterkommerne av Ruben, Israels førstefødte sønn, ut fra sine slekter, ut fra sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, hver enkelt av hankjønn fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

21 De som ble mønstret av Rubens stamme, var førtiseks tusen fem hundre.

22 Slektstavlen til Simeons etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, av dem som ble mønstret ut fra hvor mange navnene deres var, hver enkelt av hankjønn fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

23 De som ble mønstret av Simeons stamme, var femtini tusen tre hundre.

24 Slektstavlen til Gads stamme, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

25 De som ble mønstret av Gads stamme, var førtifem tusen seks hundre og femti.

26 Slektstavlen til Judas stamme, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

27 De som ble mønstret av Juda stamme, var syttifire tusen seks hundre.

28 Slektstavlen til Jissakars etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

29 De som ble mønstret av Jissakars stamme, var femtifire tusen fire hundre.

30 Slektstavlen til Sebulons etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

31 De som ble mønstret av Sebulons stamme, var femtisju tusen fire hundre.

32 Slektstavlen til Josefs etterkommere, Efraims etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

33 De som ble mønstret av Efraims stamme, var førti tusen fem hundre.

34 Slektstavlen til Manasses etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

35 De som ble mønstret av Manasses stamme, var trettito tusen to hundre.

36 Slektstavlen til Benjamins etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

37 De som ble mønstret av Benjamins stamme, var trettifem tusen fire hundre.

38 Slektstavlen til Dans etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

39 De som ble mønstret av Dans stamme, var sekstito tusen sju hundre.

40 Slektstavlen til Asjers etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

41 De som ble mønstret av Asjers stamme, var førtien tusen fem hundre.

42 Slektstavlen til Naftalis etterkommere, ut fra sine slekter og sine fedres hus, ut fra hvor mange navnene deres var, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren:

43 De som ble mønstret av Naftalis stamme, var femtitre tusen fire hundre.

44 Dette er de som ble mønstret, som Moses og Aron mønstret, sammen med høvdingene i Israel, tolv menn som hver enkelt representerte sine fedres hus.

45 Alle som ble mønstret av Israels barn, ut fra sine fedres hus, de fra tjue år og over, alle som kunne gjøre tjeneste i hæren i Israel,

46 alle som ble mønstret, var seks hundre og tre tusen fem hundre og femti.

47 Men levittene ble ikke mønstret blant dem ut fra sine fedres stamme.

48 For Herren hadde talt til Moses og sagt:

49 «Bare Levis stamme skal du ikke mønstre, og ikke holde folketelling over sammen med Israels barn.

50 Men du skal sette levittene til å føre tilsyn med Vitnesbyrdets tabernakel, over hele innredningen som er i det, og over alt som hører til i det. De skal bære tabernaklet og hele innredningen til det. De skal gjøre tjeneste der, og slå leir rundt tabernaklet.

51 Når tabernaklet skal være med videre, skal levittene ta det ned. Og når tabernaklet skal settes opp, skal levittene reise det. En fremmed som kommer i nærheten, skal dø.

52 Israels barn skal slå opp teltene sine, hver i sin egen leir og under sitt eget banner, etter sine egne hæravdelinger.

53 Men levittene skal slå leir rundt Vitnes-byrdets tabernakel, så ikke vreden skal komme over Israels barns menighet. -Levittene skal ha ansvaret for Vitnes-byrdets tabernakel.»

54 Slik gjorde Israels barn. Alt det Herren befalte Moses, gjorde de.

Kapittel 2

1 Herren talte til Moses og Aron, og sa:

2 «Alle Israels barn skal slå leir under sitt eget banner, ved tegnene for sin fars hus. De skal slå leir rundt Åpenbaringsteltet, et stykke unna.

3 På østsiden, mot soloppgangen, skal de som hører til under Judas banner og enhet, slå leir etter sine hæravdelinger. Høvdingen for Judas barn skal være Naksjon, Amminadabs sønn.

4 Hans hæravdeling mønstret syttifire tusen seks hundre.

5 De som slår leir ved siden av ham, skal være Jissakars stamme. Høvdingen for Jissakars barn skal være Netanel, Suars sønn.

6 Hans hæravdeling mønstret femtifire tusen fire hundre.

7 Så kommer Sebulons stamme. Høvdingen for Sebulons barn skal være Eliab, Helons sønn.

8 Hans hæravdeling mønstret femtisju tusen fire hundre.

9 Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Judas enhet, var hundre og åttiseks tusen fire hundre. Disse skal være de første som bryter opp fra leiren.

10 Sørsiden tilhører Rubens banner og enhet, ut fra sine egne hæravdelinger. Høvdingen for Rubens barn skal være Elisur, Sjedeurs sønn.

11 Hans hæravdeling mønstret førtiseks tusen fem hundre.

12 De som slår leir ved siden av ham, skal være Simeons stamme. Høvdingen for Simeons barn skal være Sjelumiel, Surisjaddais sønn.

13 Hans hæravdeling mønstret femtini tusen tre hundre.

14 Så kommer Gads stamme. -Høvdingen for Gads barn skal være Eljasaf, Re’uels sønn.

15 Hans hæravdeling mønstret førtifem tusen seks hundre og femti.

16 Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Rubens enhet, var hundre og femtien tusen fire hundre og femti. De skal være de neste som bryter opp fra leiren.

17 Åpenbaringsteltet skal være med ut sammen med levittenes enhet, midt mellom enhetene. I samme rekkefølge som de har slått leir, skal de dra ut, hver på sin plass og under sine banner.

18 Vestsiden tilhører Efraims banner og enhet, ut fra sine hæravdelinger. -Høvdingen for Efraims barn skal være Elisjama, Ammihuds sønn.

19 Hans hæravdeling mønstret førti tusen fem hundre.

20 Ved siden av ham kommer Manasses stamme. Høvdingen for Manasses barn skal være Gamliel, Pedasurs sønn.

21 Hans hæravdeling mønstret trettito tusen to hundre.

22 Så kommer Benjamins stamme. Høvdingen for Benjamins barn skal være Abidan, Gidonis sønn.

23 Hans hæravdeling mønstret trettifem tusen fire hundre.

24 Alle som ble mønstret ut fra sine hæravdelinger i Efraims enhet, var hundre og åtte tusen ett hundre. De skal være de tredje som bryter opp fra leiren.

25 Nordsiden tilhører Dans banner og enhet, ut fra sine hæravdelinger. Høvdingen for Dans barn skal være Akieser, Ammisjaddais sønn.

26 Hans hæravdeling mønstret sekstito tusen sju hundre.

27 De som slår leir ved siden av ham, skal være Asjers stamme. Høvdingen for Asjers barn skal være Pagiel, Okrans sønn.

28 Hans hæravdeling mønstret førtien tusen fem hundre.

29 Så kommer Naftalis stamme. Høvdingen for Naftalis barn skal være Akira, Enans sønn.

30 Hans hæravdeling mønstret femtitre tusen fire hundre.

31 Alle som ble mønstret i Dans enhet, var hundre og femtisju tusen seks hundre. De skal være de siste som bryter opp fra leiren under sine banner.

32 Dette er de som ble mønstret av Israels barn ut fra sine fedres hus. Alle som ble mønstret i sine enheter ut fra sine hæravdelinger, var seks hundre og tre tusen fem hundre og femti.

33 Men levittene ble ikke mønstret blant Israels barn, slik Herren hadde befalt Moses.

34 Så gjorde Israels barn etter alt det Herren befalte Moses. De slo leir under sine banner, og brøt så opp fra leiren, hver ut fra sin slekt og ut fra sine fedres hus.

Kapittel 3

1 Dette er slektstavlen til Aron og Moses, fra da Herren talte med Moses på Sinaifjellet.

2 Dette er navnene på Arons sønner: Nadab, den førstefødte, og Abihu, Elasar og Itamar.

3 Dette er navnene på Arons sønner, de salvede prestene, som han innviet til å gjøre tjeneste som prester.

4 Men Nadab og Abihu døde framfor Herrens ansikt da de kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt i Sinaiørkenen. Og de hadde ingen sønner. Derfor gjorde Elasar og Itamar tjeneste som prester under tilsyn av sin far Aron.

5 Herren talte til Moses og sa:

6 «Kom fram hit med Levis stamme, og still dem fram for presten Arons ansikt, så de kan gjøre tjeneste for ham.»

7 De skal ha ansvar for alt det både han og hele forsamlingen har ansvar for foran Åpenbaringsteltet, ved at de utfører arbeidet i tabernaklet.

8 De skal også ha ansvar for hele innredningen i Åpenbaringsteltet og det Israels barn har ansvar for, ved at de utfører arbeidet i tabernaklet.

9 Du skal overgi levittene til Aron og hans sønner. Blant alle Israels barn skal de være fullstendig overgitt til ham.

10 Så skal du innsette Aron og hans sønner, og de skal ta vare på prestetjenesten sin. Men en fremmed som kommer i nærheten, skal dø.»

11 Så talte Herren til Moses og sa:

12 «Se nå, Jeg har selv tatt levittene ut blant Israels barn, i stedet for alle de første-fødte som åpner morsliv blant Israels barn. Derfor skal levittene være mine.

13 For alle førstefødte tilhører Meg. Den dagen da Jeg slo alt førstefødt i landet Egypt, helliget Jeg alt førstefødt i Israel for Meg selv, både av mennesker og dyr. De skal være Mine. Jeg er Herren.»

14 Så talte Herren til Moses i Sinaiørkenen og sa:

15 «Du skal mønstre alle Levis barn ut fra sine fedres hus og sine slekter. Alle av hankjønn skal du mønstre, fra en måned gammel og eldre.»

16 Så mønstret Moses dem etter Herrens Ord, slik han var blitt befalt.

17 Dette var Levis sønner etter sine navn: Gersjon, Kehat og Merari.

18 Dette er navnene på Gersjons sønner ut fra sine slekter: Libni og Sjimdi.

19 Kehats sønner ut fra sine slekter var: Amram, Jishar, Hebron og Ussiel.

20 Meraris sønner ut fra sine slekter var: Makli og Musji. Dette var levittenes slekter ut fra sine fedres hus.

21 Til Gersjon hørte slekten til lib-nittene og slekten til sjimittene. Dette var gersjonittenes slekter.

22 De som ble mønstret ut fra hvor mange det var av hankjønn, alle fra en måned og eldre, var sju tusen fem hundre.

23 Slektene til gersjonittene skulle slå leir bak tabernaklet, på vestsiden.

24 Høvdingen for gersjonittenes fars hus var Eljasaf, Laels sønn.

25 Ansvaret til Gersjons barn i Åpen-baringsteltet omfattet selve tabernaklet, teltet med dekket, teppet til døren i Åpenbaringsteltet,

26 omhengene til forgården, teppet i porten til forgården som er rundt tabernaklet og alteret, og snorene, og alt arbeidet som hørte med.

27 Fra Kehat kom amramittenes slekt, jisharittenes slekt, hebronittenes slekt og ussielittenes slekt. Dette var kehatittenes slekter.

28 Ut fra hvor mange av hankjønn som var fra en måned og eldre, var de åtte tusen seks hundre til å ha ansvar for helligdommen.

29 Kehats barns slekter skulle slå leir på sørsiden av tabernaklet.

30 Høvdingen for kehatittenes slekter var Elisafan, Ussiels sønn.

31 Ansvaret deres omfattet arken, bordet, lysestaken, alterne, redskapene som ble brukt til tjenesten i helligdommen, forhenget til dekke, og alt arbeidet som hørte med.

32 Elasar, presten Arons sønn, skulle være høvding over levittenes høvdinger. Han førte tilsyn med dem som hadde ansvaret for tjenesten ved helligdommen.

33 Fra Merari kom maklittenes slekt og musjittenes slekt. Dette var Meraris slekter.

34 De som ble mønstret, ut fra hvor mange det var av hankjønn, alle fra en måned og eldre, var seks tusen to hundre.

35 Høvdingen for Meraris slekter var Suriel, Abihajils sønn. Disse skulle slå leir på nordsiden av tabernaklet.

36 Det ansvaret Meraris barn var utpekt til, omfattet ansvar for plankene i tabernaklet, tverrbjelkene, søylene, soklene som hørte til, alle redskapene og alt arbeidet som hørte med,

37 dessuten søylene til forgården, helt rundt, med soklene, pluggene og snorene som hørte til.

38 De som skulle slå leir på forsiden av tabernaklet, mot øst, foran Åpenbaringsteltet, var Moses, Aron og hans sønner. De skulle ha ansvaret for tjenesten ved helligdommen på vegne av Israels barn. Men en fremmed som kom i nærheten, skulle dø.

39 Alle som ble mønstret av levittene, de som Moses og Aron mønstret etter Herrens Ord, ut fra sine slekter, alle av hankjønn fra en måned og eldre, var tjueto tusen.

40 Så sa Herren til Moses: «Du skal mønstre alle de førstefødte av hankjønn blant Israels barn, fra en måned og eldre, og føre opp hvor mange navnene deres er.

41 Du skal ta levittene ut for Meg – Jeg er Herren – i stedet for alle de førstefødte av Israels barn, og levittenes buskap i stedet for alt det førstefødte blant buskapen til Israels barn.»

42 Så mønstret Moses alle de førstefødte av Israels barn, slik Herren hadde befalt ham.

43 Alle de førstefødte som ble mønstret av hankjønn, ut fra navnene på alle dem fra en måned og eldre, var tjueto tusen to hundre og syttitre.

44 Da talte Herren til Moses og sa:

45 «Ta ut levittene i stedet for alle de førstefødte av Israels barn, og levittenes buskap i stedet for deres buskap. Levittene skal høre Meg til. Jeg er Herren.»

46 For å løse ut de to hundre og syttitre førstefødte av Israels barn, de overskytende ut fra hvor mange det er av levittene,

47 skal du ta fem sekel for hver enkelt. Ut fra verdien på helligdommens sekel skal du ta dem, en sekel er regnet til tjue gera.

48 Pengene for å løse ut de overskytende, skal du gi til Aron og hans sønner.»

49 Så tok Moses imot pengene til utløsning av de overskytende ut fra hvor mange som ble løst ut ved levittene.

50 Fra de førstefødte av Israels barn tok han imot pengene, ett tusen tre hundre og sekstifem sekel, ut fra verdien av helligdommens sekel.

51 Pengene for å løse dem ut, ga Moses til Aron og hans sønner, etter Herrens Ord, slik Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 4

1 Så talte Herren til Moses og Aron, og sa:

2 «Hold folketelling over Kehats sønner av Levis barn, ut fra sine slekter og sine fedres hus,

3 fra de som er tretti år og over, helt til femti år, alle som skal gå inn i tjenesten for å gjøre arbeidet i Åpenbaringsteltet.

4 Dette er tjenesten til Kehats sønner i Åpenbaringsteltet, det som gjelder de høyhelligste ting:

5 Når leiren bryter opp for å reise videre, skal Aron og hans sønner komme. De skal ta ned forhenget til dekke og dekke Vitnesbyrdets ark med det.

6 Over dette skal de legge et dekke av delfinskinn. Oppå det skal de bre et klede som er helt fiolett. Og så skal de sette i bærestengene.

7 På bordet med skuebrødene skal de bre et fiolett klede. På det skal de sette fatene, karene, skålene og kannene til drikkofferet. Og skuebrødene skal ligge på det.

8 Over alt dette skal de bre et skarlagenrødt klede og dekke det hele med et dekke av delfinskinn. Og så skal de sette i bærestengene.

9 De skal ta et fiolett klede og dekke over lysets lysestake, sammen med lampene, vekesaksene, brikkene og alle oljekarene som de bruker når de holder lysestaken i stand.

10 Så skal de legge både den og alle redskapene som hører til, i et dekke av delfinskinn, og legge den på en båre.

11 Over gullalteret skal de bre et fiolett klede, og dekke det med et dekke av delfinskinn. Og de skal sette i bærestengene.

12 Så skal de ta alle redskapene til tjenesten, dem de bruker når de gjør tjeneste i helligdommen, og legge dem i et fiolett klede, dekke dem med et dekke av delfin-skinn og legge dem på en båre.

13 De skal også samle opp den fete asken fra alteret og bre et purpurrødt klede over det.

14 På det skal de legge alle redskapene de bruker når de gjør tjeneste der: ildfatene, gaflene, skuffene, karene og alle redskapene til alteret. Over det skal de bre et dekke av delfinskinn og sette i bærestengene.

15 Når Aron og hans sønner er ferdige med å dekke over helligdommen og alt utstyret i hellig-dommen, når leiren er klar til å bryte opp, da skal Kehats sønner komme for å bære. Men de skal ikke røre ved det hellige, ellers vil de dø. Dette er det Kehats sønner skal bære i tilknytning til Åpenbaringsteltet.

16 Ansvaret til Elasar, presten Arons sønn, er å ta seg av oljen til lyset, den velduftende røkelsen, det daglige grødeofferet, salvingsoljen, å føre tilsyn med hele tabernaklet og alt som er i det, med helligdommen og alt utsyret i den.»

17 Så talte Herren til Moses og Aron og sa:

18 «Dere må ikke utrydde stammen av kehatittenes slekter fra resten av levittene.

19 Men dette skal dere gjøre for dem, så de kan leve og ikke dø når de nærmer seg de høyhellige ting: Aron og hans sønner skal gå inn og utpeke hver av dem til arbeidet sitt og hva han skal bære.

20 Men de må ikke gå inn for å se det hellige – ikke engang et øyeblikk – for da vil de dø.»

21 Så talte Herren til Moses og sa:

22 «Hold folketelling over Gersjons sønner, ut fra deres fedres hus, ut fra deres slekter.

23 Fra tretti år og over, helt til femti år, skal du mønstre dem, alle dem som skal gå inn for å gjøre tjeneste og utføre arbeid i Åpenbarings-teltet.

24 Dette er arbeidet til gersjonittenes slekter, det de skal gjøre og det de skal bære:

25 De skal bære teppene til tabernaklet og Åpenbaringsteltet med dekket som hører til, dessuten dekket av delfinskinn som er over det, teppet til døren i Åpenbaringsteltet,

26 omhengene til forgården, teppet til porten til forgården, den som går rundt tabernaklet og alteret, dessuten snorene som hører til, alt utstyret til tjenesten og alt som skal brukes til dette. På denne måten skal de gjøre tjeneste.

27 Tjenesten til gersjonittenes sønner skal gjøres under Aron og hans sønners myndighet, alt de skal bære og alt de skal gjøre. Dere skal utpeke for dem hva de har ansvar for å bære.

28 Dette er arbeidet slektene til Gersjons sønner skal gjøre i -Åpenbaringsteltet. Ansvaret deres skal utøves under ledelse av Itamar, presten Arons sønn.

29 Meraris sønner skal du mønstre ut fra deres slekter og ut fra deres fedres hus.

30 Fra tretti år og over, helt til femti år, skal du mønstre dem, alle de som skal gå inn i tjenesten for å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet.

31 Dette er det de har ansvar for å bære i sin tjeneste i Åpenbaringsteltet: plankene til tabernaklet, tverrbjelkene, søylene og soklene som hører til,

32 søylene rundt forgården og soklene som hører til, plugger og snorer, med alt utstyret som hører til tjenesten. De gjenstandene hver mann har ansvaret for å bære, skal dere tildele ham ved navn.

33 Dette er arbeidet til slektene til Meraris sønner, alt arbeidet deres i Åpenbaringsteltet, under ledelse av Itamar, presten Arons sønn.»

34 Moses, Aron og høvdingene i menigheten mønstret kehatittenes sønner ut fra deres slekter og deres fedres hus,

35 fra tretti år og over, helt til femti år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet.

36 De som ble mønstret ut fra sine slekter, var to tusen sju hundre og femti.

37 Dette var de som ble mønstret av kehatittenes slekter, alle som skulle gjøre tjeneste i Åpenbaringsteltet, dem Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord, ved Moses’ hånd.

38 De som ble mønstret av Gersjons sønner, ut fra sine slekter og sine fedres hus,

39 fra tretti år og over, helt til de var femti år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å arbeide i Åpenbaringsteltet,

40 de som ble mønstret ut fra sine slekter og sine fedres hus, var to tusen seks hundre og tretti.

41 Dette var de som ble mønstret av slektene til Gersjons sønner, alle som skulle gjøre tjeneste i Åpenbaringsteltet, dem Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord.

42 De som ble mønstret av slektene til Meraris sønner ut fra sine slekter og sine fedres hus,

43 fra de var tretti år og over, helt til de var femti år, alle som skulle gå inn i tjenesten for å arbeide i -Åpenbaringsteltet,

44 de som ble mønstret ut fra sine slekter, var tre tusen to hundre.

45 Dette var de som ble mønstret av slektene til Meraris sønner, som Moses og Aron mønstret ifølge Herrens Ord, ved Moses’ hånd.

46 Alle som ble mønstret av levittene, som Moses, Aron og høvdingene i Israel mønstret, ut fra sine slekter og ut fra sine fedres hus,

47 fra de var tretti år og over, helt til de var femti år, alle som skulle gjøre arbeidet med tjenesten og arbeidet med å bære utstyret i Åpenbaringsteltet,

48 de som ble mønstret, var åtte tusen fem hundre og åtti.

49 Ifølge Herrens Ord ble de mønstret ved Moses’ hånd, hver ut fra sitt arbeid og ut fra det de skulle bære. De ble mønstret av ham, slik Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 5

1 Herren talte til Moses og sa:

2 «Befal Israels barn at de skal sende bort fra leiren alle som har en ondartet hudsykdom, alle som har utflod, og alle som er blitt uren ved lik.

3 Både mann og kvinne skal dere sende bort. Utenfor leiren skal dere sende dem, så de ikke gjør leirene deres urene, der Jeg bor midt iblant dem.»

4 Israels barn gjorde dette, de sendte dem utenfor leiren. Som Herren hadde talt til Moses, slik gjorde Israels barn.

5 Så talte Herren til Moses og sa:

6 «Si til Israels barn: Når en mann eller en kvinne faller i noen av alle de synder som mennesker kan gjøre i sin troløshet mot Herren, og dette mennesket blir skyldig,

7 da skal de bekjenne den synden de har falt i. Enhver skal gi full erstatning for sin skyld, legge til en femtedel, og gi det til den han har gjort galt mot.

8 Men hvis mannen ikke har noen nær slektning som kan ta imot erstatning for det som er gjort galt, da skal erstatningen for det som er gjort galt, tilhøre Herren – det skal tilfalle presten – i tillegg til soningsværen som skal gjøre soning for ham.

9 Hver gave av alt det hellige som Israels barn kommer fram med til presten, skal være hans.

10 Og hver manns hellige gaver skal tilhøre ham. Det en mann gir til presten, skal tilhøre ham.»

11 Herren talte til Moses og sa:

12 «Tal til Israels barn og si til dem: Hvis en manns kone går på avveier og viser utroskap mot ham,

13 og en annen mann ligger med henne og har kjønnslig omgang med henne, og det holdes skjult for hennes manns øyne, og det dekkes over at hun har gjort seg uren, og det ikke var noen vitner mot henne, og hun heller ikke ble grepet,

14 hvis da en ånd av sjalusi kommer over ham slik at han blir sjalu på sin kone som har gjort seg uren, eller om en ånd av sjalusi kommer over ham slik at han blir sjalu på sin kone, selv om hun ikke har gjort seg uren,

15 da skal mannen ta sin kone med seg til pres-ten. Han skal føre fram den offergaven som kreves for henne, en tiendedel av en efa byggmel. Han skal ikke helle olje på det, og ikke legge røkelse på det, for det er et grødeoffer for sjalusi, et offer til påminnelse, som gir påminnelse om en misgjerning.

16 Presten skal føre henne fram og stille henne fram for Herrens ansikt.

17 Presten skal ta hellig vann i et leirkar, og så skal presten ta noe av støvet fra gulvet i tabernaklet, og legge det i vannet.

18 Så skal presten stille kvinnen fram for Herrens ansikt, blotte kvinnens hode, og legge påminnelses-grødeofferet i hendene på henne. Det er et grøde-offer for sjalusi. Og presten skal ha det bitre vannet i sin hånd, det som bringer forbannelse.

19 Presten skal få henne til å sverge, og han skal si til kvinnen: «Hvis ingen annen mann har ligget med deg, og hvis du ikke har gått på avveier og gjort deg uren, du som tilhører din egen mann, da skal du gå klar av dette bitre vannet som bringer forbannelse.

20 Men hvis du har gått på avveier, du som tilhører din egen mann, og hvis du har gjort deg uren og en annen mann enn din ektemann har hatt kjønnslig omgang med deg»,

21 så skal presten få kvinnen til å avlegge forbannelsens ed, og presten skal si til kvinnen: «Må Herren da gjøre deg til en forbannelse og en besvergelse blant ditt folk, når Herren lar dine hofter svinne bort og din buk svelle opp.

22 Og må dette vannet som bringer forbannelse, komme inn i din mage og få din buk til å svelle opp og dine hofter til å svinne bort!» Så skal kvinnen si: «Amen, må det bli slik!»

23 Så skal presten skrive ned disse forbannelsene i en bokrull, og så skal han viske dem ut i det bitre vannet.

24 Han skal la kvinnen drikke det bitre vannet som bringer forbannelse, og vannet som bringer forbannelse, skal komme inn i henne for å volde bitter smerte.

25 Så skal presten ta grødeofferet for sjalusi fra kvinnens hånd. Han skal løfte grødeofferet for Herrens ansikt og komme fram til alteret med det.

26 Presten skal ta en håndfull av grødeofferet, som et påminnelsesoffer, la det gå opp i røyk på alteret og la kvinnen drikke vannet etterpå

27 Når han har fått henne til å drikke vannet, skal det skje: Hvis hun har gjort seg uren og vist utroskap mot sin mann, da skal vannet som bringer forbannelse, komme inn i henne og volde bitter smerte. Hennes buk skal svelle opp, hennes hofter skal svinne bort, og kvinnen skal bli en forbannelse blant sitt folk.

28 Men hvis kvinnen ikke har gjort seg uren, og hun er ren, da skal hun være fri fra skade og kan unnfange barn.

29 Dette er loven om sjalusi, når en kvinne som tilhører sin mann, går på avveier og gjør seg uren,

30 eller når en ånd av sjalusi kommer over en mann, så han blir sjalu på sin kone. Da skal han stille kvinnen framfor Herrens ansikt, og presten skal gjennomføre hele denne loven på henne.

31 Så skal mannen gå klar av misgjerningen, men denne kvinnen skal bære sin skyld.»

Kapittel 6

1 Herren talte til Moses og sa:

2 «Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller en kvinne innvier et offer for å avlegge et nasireerløfte, for å vie seg til Herren,

3 skal han avholde seg fra å bruke vin og sterk drikk. Han skal ikke drikke eddik lagd av vin eller eddik lagd av sterk drikk. Heller ikke noe druesaft skal han drikke, og friske druer eller rosiner skal han ikke spise.

4 Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke spise noe som er lagd av vintreets frukt, verken av frøet eller av skallet.

5 Hele den tiden han har på seg løftet om innvielse, skal ingen rakekniv komme over hans hode. Helt til han har fullført dagene for sin innvielse til Herren, skal han være hellig. Han skal bare la krøllene av hår på hodet sitt vokse fritt.

6 Alle dagene i tiden han vier seg til Herren, må han ikke komme i nærheten av noe lik.

7 Ikke engang for sin far eller sin mor, sin bror eller sin søster, skal han gjøre seg uren, om de skulle dø. For hans innvielse til Gud er på hodet hans.

8 Alle dagene i tiden han innvier seg, skal han være hellig for Herren.

9 Hvis noen hos ham plutselig dør slik at han gjør sitt innviede hode urent, da skal han rake hodet den dagen han renser seg. Den sjuende dagen skal han rake det.

10 Den åttende dagen skal han føre fram to turtelduer eller to unge duer til -presten, til døren til Åpenbaringsteltet.

11 Presten skal ofre den ene som syndoffer og den andre som brennoffer og gjøre soning for ham, for han syndet da han var nær den avdøde. Samme dag skal han hellige sitt hode.

12 Han må vie seg til Herren for dagene innvielsen skal vare, og da skal han føre fram et årsgammelt værlam som skyldoffer. Men dagene før skal bortfalle, ettersom innvielsen hans ble gjort uren.

13 Dette er loven om nasireeren: På den dagen innvielsestiden hans er fullført, skal han føres fram til døren til Åpenbaringsteltet.

14 Han skal komme fram med sin offergave til Herren: et årsgammelt, feilfritt værlam som brennoffer, og et årsgammelt, feilfritt sauelam som syndoffer, en feilfri vær som fredsoffer,

15 en kurv med usyret brød, kaker av fint mel blandet med olje, usyrede brødleiver smurt med olje, sammen med grødeoffer og drikkoffer som hører med.

16 Så skal presten komme fram med det for Herrens ansikt og ofre syndofferet og brennofferet hans.

17 Væren skal han ofre som fredsoffer for Herren, sammen med kurven med usyret brød. Presten skal også ofre grødeofferet og drikkofferet.

18 Så skal nasireeren der ved døren til Åpenbaringsteltet rake hodet som han har innviet. Han skal ta håret fra hodet han har innviet, og legge det på ilden som er under fredsofferet.

19 Og presten skal ta den ene bogen av væren når den er kokt, en usyret kake fra kurven og en usyret brødleiv og legge det i hendene på nasireeren etter at han har raket av håret han har innviet.

20 Presten skal løfte dette som et løfteoffer for Herrens ansikt. Dette er hellig for presten, sammen med brystet fra løfteofferet og låret fra gaven. Etter dette kan nasireeren drikke vin.

21 Dette er loven om en nasireer, som avlegger et løfte om å gi en offergave til Herren sammen med sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Slik han avlegger løftet, må han oppfylle loven om nasireerløftet.»

22 Herren talte til Moses og sa:

23 «Tal til Aron og hans sønner og si: Slik skal dere velsigne Israels barn. Si til dem:

24 Herren velsigne deg og bevare deg.

25 Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.

26 Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

27 Slik skal de legge Mitt navn på Israels barn, og Jeg skal velsigne dem.»

Kapittel 7

1 Den dagen Moses var ferdig med å sette opp tabernaklet og hadde salvet det og helliget det, sammen med alt utstyret i det, alteret og alle redskapene til det,

2 da skjedde det at høvdingene for Israel kom, de som var overhoder for sine fedres hus, de som var høvdinger for stammene og som sto over alle dem som var mønstret.

3 De førte fram offergavene for Herrens ansikt. Det var seks overdekte vogner og tolv okser, en vogn for to høvdinger, og en okse for hver. De kom fram med dem foran tabernaklet.

4 Da talte Herren til Moses og sa:

5 «Ta imot dette fra dem, for at det kan bli brukt til å gjøre arbeidet i Åpenbarings-teltet. Du skal gi det til levittene ut fra hva hver enkelt trenger til arbeidet sitt.»

6 Så tok Moses vognene og oksene, og ga dem til levittene.

7 To vogner og fire okser ga han til Gersjons sønner, ut fra hva de trengte i arbeidet sitt.

8 Fire vogner og åtte okser ga han til Meraris sønner, ut fra hva de trengte til arbeidet sitt, under Itamars ledelse, presten Arons sønn.

9 Men til Kehats sønner ga han ikke noe, for de hadde arbeidet med å bære de hellige gjenstandene på skuldrene.

10 Høvdingene kom fram med innvielsesofferet til alteret på den dagen det ble salvet. Slik kom høvdingene fram med offeret sitt til alteret.

11 For Herren sa til Moses: «En høvding hver dag, en høvding hver dag skal komme fram med ofrene sine, til innvielsen av alteret.»

12 Den som kom fram med sin offergave den første dagen, var Naksjon, Amminadabs sønn, fra Juda stamme.

13 Offergaven hans var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

14 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

15 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

16 og en geitebukk som syndoffer.

17 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Naksjon, Amminadabs sønn.

18 Den andre dagen kom Netanel, Suars sønn, høvding for Jissakar, fram med en offergave.

19 Som sin offergave kom han fram med et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

20 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

21 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

22 og en geitebukk som syndoffer.

23 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Netanel, Suars sønn.

24 Den tredje dagen kom Eliab, Helons sønn, høvdingen for Sebulons barn, fram med en offergave.

25 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

26 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

27 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

28 og en geitebukk som syndoffer.

29 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Eliab, Helons sønn.

30 Den fjerde dagen kom Elisur, Sjedeurs sønn, høvdingen for Rubens barn, fram med en offergave.

31 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

32 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

33 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

34 og en geitebukk som syndoffer.

35 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Elisur, Sjedeurs sønn.

36 Den femte dagen kom Sjelumiel, Surisjaddais sønn, høvdingen for Simeons barn, fram med en offergave.

37 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

38 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

39 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

40 og en geitebukk som syndoffer.

41 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Sjelumiel, Surisjaddais sønn.

42 Den sjette dagen kom Eljasaf, De’uels sønn, høvdingen for Gads barn, fram med en offergave.

43 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

44 Dessuten kom han fram med et gull-kar på ti sekel, fullt av røkelse,

45 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

46 og en geitebukk som syndoffer.

47 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Eljasaf, De’uels sønn.

48 Den sjuende dagen kom Elisjama, Ammihuds sønn, høvdingen for Efraims barn, fram med en offergave.

49 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

50 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

51 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

52 og en geitebukk som syndoffer.

53 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Elisjama, Ammihuds sønn.

54 Den åttende dagen kom Gamliel, Pedasurs sønn, høvdingen for Manasses barn, fram med en offergave.

55 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

56 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

57 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

58 og en geitebukk som syndoffer.

59 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Gamliel, Pedasurs sønn.

60 Den niende dagen kom Abidan, Gidonis sønn, høvdingen for Benjamins barn, fram med en offergave.

61 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

62 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

63 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

64 og en geitebukk som syndoffer.

65 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Abidan, Gidonis sønn.

66 Den tiende dagen kom Akieser, Ammisjad-dais sønn, høvdingen for Dans barn, fram med en offergave.

67 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

68 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

69 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

70 og en geitebukk som syndoffer.

71 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Akieser, Ammisjaddais sønn.

72 Den ellevte dagen kom Pagiel, Okrans sønn, høvdingen for Asjers barn, fram med en offergave.

73 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

74 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

75 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

76 og en geitebukk som syndoffer.

77 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Pagiel, Okrans sønn.

78 Den tolvte dagen kom Akira, Enans sønn, høvdingen for Naftalis barn, fram med en offergave.

79 Hans offergave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, og en sølvskål på sytti sekel, etter vekten av helligdommens sekel. Begge to var fulle av fint mel blandet med olje, som grødeoffer.

80 Dessuten kom han fram med et gullkar på ti sekel, fullt av røkelse,

81 en ung okse, en vær og et årsgammelt værlam som brennoffer,

82 og en geitebukk som syndoffer.

83 Som fredsoffer kom han fram med to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle værlam. Dette var offergaven fra Akira, Enans sønn.

84 Dette var offergavene fra Israels høvdinger ved innvielsen av alteret, den dagen det ble salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler og tolv gullkar.

85 Hvert sølvfat var på hundre og tretti sekel, og hver sølvskål sytti sekel. Alt sølvet i karene veide to tusen fire hundre sekel, etter vekten av helligdommens sekel.

86 De tolv gullkarene fulle av røkelse veide ti sekel hver, etter vekten av hellig-dommens sekel. Alt gullet i karene veide hundre og tjue sekel.

87 Alt storfeet som gikk med til brenn-offer, var tolv unge okser, det var også tolv værer og tolv årsgamle værlam, sammen med grødeofferet og tolv geite-bukker til syndoffer.

88 Alt storfeet som gikk med til fredsofrene, var tjuefire unge okser, det var seksti værer, seksti bukker og seksti årsgamle værlam. Dette var offergavene ved innvielsen av alteret etter at det var blitt salvet.

89 Da Moses gikk inn i Åpenbaringsteltet for å tale med Ham, hørte han Røsten tale til seg fra over nådestolen på Vitnesbyrdets ark. Midt ut fra stedet mellom de to kjerubene talte Røsten til ham.

Kapittel 8

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?Tal til Aron og si til ham: «Når du setter opp lampene, skal de sju lampene gi lys rett fram foran lysestaken.»

3 Og Aron gjorde det. Han satte opp lampene slik at de var vendt mot forsiden av lysestaken, slik Herren hadde befalt Moses.

4 Lysestaken var lagd av hamret gull. Fra foten til alle blomstene var den et hamret arbeid. Etter mønsteret Herren hadde vist Moses, hadde han lagd lysestaken.

5 Så talte Herren til Moses og sa:

6 «Ta ut levittene fra Israels barn og rens dem!

7 Slik skal du gjøre med dem for å rense dem: Stenk renselsesvann på dem, og la dem rake hele kroppen sin! La dem vaske klærne sine og rense seg på den måten!

8 Så skal du la dem ta en ung okse og det tilhørende grødeofferet av fint mel blandet med olje, og du skal ta en annen ung okse som syndoffer.

9 Du skal komme fram med levittene foran Åpenbaringsteltet, og du skal samle hele menigheten av Israels barn.

10 Så skal du komme fram med levittene for Herrens ansikt, og Israels barn skal legge hendene sine på levittene.

11 Aron skal stille levittene fram for Herrens ansikt, som et løfteoffer fra -Israels barn, for at de skal gjøre Herrens arbeid.

12 Så skal levittene trykke hendene sine mot hodene til de unge oksene, og du skal ofre den ene som syndoffer og den andre som brennoffer for Herrens ansikt, for å gjøre soning for levittene.

13 Du skal stille levittene fram foran Aron og hans sønner, og så skal du stille dem fram som løfteoffer for Herren.

14 På den måten skal du skille levittene ut fra Israels barn, og levittene skal tilhøre Meg.

15 Etter dette skal levittene komme inn for å arbeide i Åpenbaringsteltet. Slik skal du rense dem og stille dem fram som løfteoffer.

16 For de er fullstendig overgitt til Meg fra Israels barn. Jeg har tatt dem ut for Meg i stedet for alle som åpner morsliv, de førstefødte av alle Israels barn.

17 For alle de førstefødte blant Israels barn tilhører Meg, både mennesker og dyr. På den dagen Jeg slo ned alle de førstefødte i landet Egypt, helliget Jeg dem for Meg.

18 Jeg har tatt ut levittene i stedet for alle de førstefødte av Israels barn.

19 Og Jeg har gitt levittene som en gave til Aron og hans sønner fra Israels barn, for at de skal gjøre arbeid for Israels barn i Åpenbaringsteltet og gjøre soning for Israels barn, så ingen plage skal ramme Israels barn når de kommer i nærheten av helligdommen.»

20 Dette gjorde Moses og Aron og hele menigheten av Israels barn med levittene. Alt det Herren hadde befalt Moses å gjøre med levittene, det gjorde Israels barn med dem.

21 Levittene renset seg og vasket klærne sine. Så stilte Aron dem fram som løfte-offer for Herrens ansikt, og Aron gjorde soning for dem så de skulle bli renset.

22 Etter dette kom levittene inn for å gjøre arbeidet i Åpenbaringsteltet foran Aron og hans sønner. Det Herren hadde befalt Moses å gjøre med levittene, det gjorde de med dem.

23 Så talte Herren til Moses og sa:

24 «Dette er det som gjelder for levittene: Fra de er tjuefem år og eldre, kan de komme inn og utføre tjenesten ved arbeidet i Åpen-baringsteltet.

25 Men når de blir femti år, skal de trekke seg tilbake fra tjenesten med dette arbeidet. Da skal de ikke arbeide mer.

26 De kan gjøre tjeneste sammen med sine brødre i Åpenbaringsteltet og utføre oppgaver, men de skal ikke gjøre noe arbeid. Slik skal du fordele ansvaret til levittene.» Den andre påsken

Kapittel 9

1 Herren talte til Moses i Sinaiørkenen, i den første måneden i det andre året etter at de hadde kommet ut fra landet Egypt, og Han sa:

2 «La Israels barn holde påsken på den fastsatte tiden.

3 På den fjortende dagen i denne måneden, mellom de to aftenstundene, skal dere holde påske til fastsatt tid. Etter alle lovene og forskriftene for den skal dere holde den.»

4 Så sa Moses til Israels barn at de skulle holde påsken.

5 Og de holdt påske på den fjortende dagen i den første måneden, mellom de to aftenstundene, i Sinaiørkenen. Etter alt det Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn.

6 Det var noen menn som hadde gjort seg urene ved et lik av et menneske, så de ikke kunne holde påsken på den dagen. Samme dag kom de fram for Moses og Aron.

7 Disse mennene sa til ham: «Vi har blitt urene ved et lik av et menneske. Hvorfor skal vi hindres i å komme fram med offergaven til Herren til den fastsatte tiden som gjelder blant Israels barn?»

8 Moses sa til dem: «Stå stille, så jeg kan få høre hva Herren befaler om dere.»

9 Så talte Herren til Moses og sa:

10 «Tal til Israels barn og si: Hvis noen av dere eller deres etterkommere er blitt urene på grunn av et lik, eller er langt borte på en reise, kan han likevel holde Herrens påske.

11 På den fjortende dagen i den andre måneden, mellom de to aftenstundene, kan de holde den. Med usyret brød og bitre urter skal de ete det.

12 De skal ikke la noe bli igjen til morgenen, og ikke noe bein på det skal de bryte. Etter alle lovene for påsken skal de holde den.

13 Men den mann som er ren og ikke er på reise, og som likevel forsømmer å holde påsken, den sjel skal utryddes fra sitt folk, for han kom ikke fram med offergaven til Herren til fastsatt tid. Den mannen skal bære sin synd.

14 Hvis en fremmed bor iblant dere og vil holde Herrens påske, må han gjøre det etter lovene og forskriftene for påsken. Én lov skal gjelde for dere, både for den fremmede og for den innfødte i landet.»

15 På den dagen da tabernaklet ble reist, dekket skyen tabernaklet, Vitnesbyrdets telt. Fra kvelden til morgenen var det likesom et ildskjær som viste seg over tabernaklet.

16 Slik var det alltid. Skyen dekket over det, og ildskjæret viste seg om natten.

17 Hver gang skyen ble løftet opp fra tabernaklet, brøt Israels barn opp etterpå. På det stedet hvor skyen senket seg, der slo Israels barn leir.

18 På Herrens befaling brøt Israels barn opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, holdt de seg i leiren.

19 Selv når skyen drøyde og holdt seg over tabernaklet i mange dager, holdt Israels barn Herrens befaling, og de brøt ikke opp.

20 Slik gikk det. Når skyen bare var over tabernaklet noen få dager, ble de i leiren etter Herrens befaling. Og etter Herrens befaling brøt de opp.

21 Når skyen bare ble fra kvelden til morgenen, og skyen ble løftet opp om morgenen, da brøt de opp. Enten det var om dagen eller om natten, brøt de opp når skyen ble løftet opp.

22 Enten det var to dager, en måned eller enda flere dager at skyen drøyde og ble liggende over tabernaklet, holdt Israels barn seg i leiren og brøt ikke opp. Men når den ble løftet opp, brøt de opp.

23 På Herrens befaling holdt de seg i leiren, og på Herrens befaling brøt de opp. De holdt Herrens befaling, slik Herren hadde befalt ved Moses’ hånd.

Kapittel 10

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?«Lag to sølvtrompeter til deg selv. Av hamret sølv skal du lage dem. Du skal bruke dem når du skal kalle sammen menigheten, og når du skal kalle leirene til oppbrudd.

3 Når de blåser i begge, skal hele menigheten samle seg foran deg ved døren til Åpen-baringsteltet.

4 Men hvis de bare blåser i den ene, da skal høvdingene, overhodene for Israels tusener, samle seg hos deg.

5 Når dere blåser et støt, skal leirene på østsiden bryte opp.

6 Når dere blåser det andre støtet, skal leirene på sørsiden bryte opp. De skal la støtet i trompeten lyde til oppbrudd for dem.

7 Når forsamlingen skal kalles sammen, skal dere blåse i trompeten, men ikke støte.

8 Arons sønner, prestene, skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig lov for dere, for alle slekter etter dere.

9 Når dere går i krig i landet deres mot fienden som undertrykker dere, da skal dere støte i trompetene. Og dere skal bli husket framfor Herrens deres Guds ansikt, og dere skal bli frelst fra fiendene deres.

10 Også på deres gledesdag, på de fastsatte høytidene deres, og på nymånedagene deres skal dere blåse i trompetene ved brennofrene og fredsofrene deres. De skal være til påminnelse om dere framfor deres Guds ansikt. Jeg er Herren deres Gud.»

11 Det skjedde på den tjuende dagen i den andre måneden, i det andre året, at skyen ble løftet opp fra stedet over Vitnesbyrdets tabernakel.

12 Israels barn brøt opp fra Sinaiørkenen og dro videre i dagsmarsjer. Så senket skyen seg ned i Paranørkenen.

13 Så brøt de opp på Herrens befaling ved Moses’ hånd.

14 Leiren til Judas barn, under sitt banner, var de første til å bryte opp, hver hæravdeling for seg. Det var Naksjon, Amminadabs sønn, som sto over hele hæren deres.

15 Over hæren til stammen av Jissakars barn, sto Netanel, Suars sønn.

16 Og over hæren til stammen av Sebulons barn sto Eliab, Helons sønn.

17 Så ble tabernaklet tatt ned. Gersjons sønner og Meraris sønner brøt opp, og de bar tabernaklet.

18 Rubens leir, under sitt banner, brøt opp, hver hæravdeling for seg. Det var Elisur, Sjede’urs sønn som sto over hæren deres.

19 Over hæren til stammen av Simeons barn sto Sjelumiel, Surisjaddais sønn.

20 Og over hæren til stammen av Gads barn sto Eljasaf, De’uels sønn.

21 Så brøt kahatittene opp, og de bar de hellige gjenstandene. Andre hadde satt opp tabernaklet før de kom fram.

22 Leiren til Efraims barn, under sitt banner, brøt opp, hver hæravdeling for seg. Det var Elisjama, Ammihuds sønn, som sto over hæren deres.

23 Over hæren til stammen av Manasses barn sto Gamliel, Pedasurs sønn.

24 Og over hæren til stammen av Benjamins barn sto Abidan, Gidonis sønn.

25 Så brøt leiren til Dans barn opp, under sitt banner, hver hæravdeling for seg. De dannet baktroppen av alle enhetene. Det var Akieser, Ammisjaddais sønn, som sto over hæren deres.

26 Over hæren til stammen av Asjers barn sto Pagiel, Okrans sønn.

27 Og over hæren til stammen av Naftalis barn sto Akira, Enans sønn.

28 Slik var Israels barn fylket, hver hæravdeling for seg, da de brøt opp.

29 Moses sa til Hobab, sønn av midjanitten Re’uel, Moses’ svoger: «Vi drar fram mot det stedet som Herren sa dette om: Jeg vil gi det til dere. Bli med oss, og vi skal gjøre godt imot deg. For Herren har lovt alt godt for Israel.»

30 Men han sa til ham: «Jeg vil ikke dra, men jeg vil dra til mitt eget land og min egen slekt.»

31 Så sa Moses: «Jeg ber deg, du må ikke forlate oss, for du vet hvordan vi kan slå leir i ørkenen, og du kan være øynene for oss.

32 Og hvis du drar med oss, skal det skje – ja, det skal skje – at det gode Herren vil gjøre mot oss, det skal vi også gjøre mot deg.»

33 Så brøt de opp fra Herrens fjell og la ut på en tre dagers reise. Og Herrens paktsark gikk foran dem på den tre dager lange reisen, for å se ut et hvilested for dem.

34 Herrens sky var over dem om dagen når de brøt opp fra leiren.

35 Når arken brøt opp, skjedde det at Moses sa: «Reis Deg, Herre! La Dine fiender bli spredt, og la dem som hater Deg, flykte for Ditt ansikt!»

36 Og når den hvilte, sa han: «Vend tilbake, Herre, til de mange tusener av Israel!» Folket klager

Kapittel 11

1 Men det skjedde at folket klaget inderlig, og det var ondt i Herrens ører. For Herren hørte det, og Hans vrede ble opptent. Og Herrens ild slo ned blant dem, og fortærte noen i utkanten av leiren.

2 Da ropte folket til Moses, og da Moses gikk i forbønn til Herren, døde ilden ut.

3 Så kalte han stedet med navnet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent iblant dem.

4 Folkehopen som var iblant dem, ga nå etter for en sterk lyst, så også Israels barn igjen begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?

5 Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, og agurk-ene, melonene, purren, løken og hvitløken.

6 Men nå er hele vår livskraft tørket bort. Det finnes ikke noe annet for våre øyne enn denne mannaen.»

7 Mannaen var som korianderfrø, og fargen var som fargen på bedolahkvae.

8 Folket spredte seg omkring og samlet den inn, malte den på møllesteiner eller knuste den i morteren. Så kokte de den i en gryte og lagde kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje.

9 Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen på den.

10 Da hørte Moses folket som gråt omkring i hver slekt, alle var samlet ved døren til teltet sitt. Og Herrens vrede ble kraftig opptent. Det var også ondt i Moses’ øyne.

11 Så sa Moses til Herren: «Hvorfor har Du gjort Din tjener ulykkelig? Og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for Dine øyne, siden Du har lagt byrden av hele dette folket på meg?

12 Var det jeg som unnfanget hele dette folket? Var det jeg som fødte det, for at Du skulle si til meg: «Bær det inntil ditt bryst, slik en pleiefar bærer et diebarn», til det landet Du tilsverget deres fedre?

13 Hvor skal jeg få tak i kjøtt som jeg kan gi til hele dette folket? For de gråter for meg og sier: «Gi oss kjøtt, så vi kan spise.»

14 Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.

15 Hvis det er på denne måten Du behandler meg, så drep meg her og nå – hvis jeg har funnet nåde for Dine øyne – og la meg ikke få se min egen elendighet!» De sytti eldste

16 Så sa Herren til Moses: «Samle sytti menn av Israels eldste for Meg, menn som du vet er eldste for folket og oppsynsmenn for dem. Ta dem med til Åpenbarings-teltet, så de kan stå der sammen med deg.

17 Så vil Jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem. Og de skal bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke må bære den alene.

18 Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, så skal dere få spise kjøtt. For dere har grått så Herren hørte det, og sagt: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt.» Derfor skal Herren gi dere kjøtt, så dere får spise.

19 Ikke én dag skal dere spise, heller ikke to dager, ikke fem dager, ti dager, tjue dager,

20 men i en hel måned, helt til det tyter ut av nesen på dere og dere blir kvalme av det, fordi dere har forkastet Herren som er iblant dere. Dere har grått framfor Hans ansikt og sagt: «Hvorfor dro vi i det hele tatt ut av Egypt?»

21 Moses sa: «Seks hundre tusen mann til fots er folket jeg er iblant. Likevel har Du sagt: Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise i en hel måned.

22 Skal det slaktes så mye småfe og storfe for dem, at de får nok mat? Skal all fisken i havet samles til dem, så de får nok mat?»

23 Da sa Herren til Moses: «Herrens arm, er den blitt kortere? Nå skal du få se om Mitt ord skal slå til eller ikke.»

24 Så gikk Moses ut og talte Herrens Ord til folket, og han samlet de sytti mennene av folkets eldste og stilte dem rundt teltet.

25 Så kom Herren ned i skyen og talte til ham. Og Han tok av den Ånd som var over ham, og la på de sytti eldste. Da Ånden hvilte over dem, skjedde det: De profeterte, selv om de aldri gjorde det igjen.

26 Men to menn hadde blitt igjen i leiren. Den ene het Eldad, og den andre het Medad. Og Ånden hvilte over dem. De var blant dem som var skrevet opp, men som ikke hadde gått ut til teltet. De profeterte i leiren.

27 En ung mann sprang da ut og fortalte det til Moses og sa: «Eldad og Medad profeterer i leiren.»

28 Da svarte Josva, Nuns sønn, som var Moses’ medhjelper fra sin ungdom. Han sa: «Moses, min herre, stopp dem!»

29 Moses sa til ham: «Er du nidkjær for min skyld? Å, om bare alt Herrens folk var profeter ved at Herren la sin Ånd på dem!»

30 Moses vendte tilbake til leiren, både han og Israels eldste.

31 Det for ut en stormvind fra Herren, og den drev vaktler inn fra havet og lot dem ligge over hele leiren, omkring en dagsreise på den ene siden, og omkring en dagsreise på den andre siden, rundt hele leiren, og omkring to alen over jorden.

32 Og folket var ute hele dagen, hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. Og de strødde dem om seg rundt hele leiren.

33 Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket. Og Herren slo folket så det ble et meget stort mannefall.

34 Derfor kalte han dette stedet med navnet Kibrot-Hatta’ava, for der begravde de det folket som hadde gitt etter for den lysten.

35 Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket opp og kom til Haserot, og de ble i Haserot.

Kapittel 12

1 Mirjam og Aron talte imot Moses på grunn av den kusjittiske kvinnen han hadde tatt til ekte. For han hadde tatt en kusjittisk kvinne til ekte.

2 De sa: «Har Herren virkelig bare talt ved Moses? Har Han ikke talt ved oss også?» Og Herren hørte det.

3 Mannen Moses var meget ydmyk, mer enn noe annet menneske på jorden.

4 Plutselig sa Herren til Moses, Aron og Mirjam: «Kom ut, dere tre, til Åpenbarings-teltet!» Og de tre kom ut.

5 Da kom Herren ned i skystøtten og sto i døren til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam. De gikk fram, begge to.

6 Da sa Han: «Hør nå Mine ord. Hvis det er en profet iblant dere, gjør Jeg, Herren, Meg kjent for ham i et syn. I en drøm taler Jeg til ham.

7 Slik er det ikke med Min tjener Moses. I hele Mitt hus er han trofast.

8 Ansikt til ansikt taler Jeg med ham, ja tydelig, og ikke i gåter. Herrens skikkelse skuer han. Hvorfor fryktet dere ikke da for å tale imot Min tjener Moses?»

9 Så ble Herrens vrede opptent mot dem, og Han gikk bort.

10 Da skyen vek bort fra teltet, se, da ble Mirjam spedalsk, hvit som snø. Da snudde Aron seg mot Mirjam, og se, hun var spedalsk.

11 Så sa Aron til Moses: «Å, min herre! Jeg ber deg, legg ikke denne synden på oss! Det var i uforstand vi falt i denne synden.

12 Jeg ber deg, la henne ikke være som en dødfødt, som har fått sitt kjøtt halvveis tært bort når han kommer ut av sin mors liv.»

13 Da ropte Moses til Herren og sa: «Å Gud, jeg ber Deg, helbred henne!»

14 Da sa Herren til Moses: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, ville hun ikke da ha skammet seg i sju dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i sju dager, så kan hun bli tatt tilbake igjen etterpå.»

15 Så ble Mirjam holdt innestengt utenfor leiren i sju dager, og folket brøt ikke opp før Mirjam ble tatt tilbake.

16 Etter dette brøt folket opp fra Haserot og slo leir i Paranørkenen.

Kapittel 13

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?«Send ut noen menn for å speide på Kanaans land, som Jeg skal gi til Israels barn. Fra hver av stammene til deres fedre skal dere sende ut en mann, en høvding blant dem.»

3 Så sendte Moses dem fra Paranørkenen, på Herrens befaling. Alle mennene var overhoder for Israels barn.

4 Dette var navnene deres: Fra Rubens stamme var det Sjammua, Sakkurs sønn,

5 fra Simeons stamme var det Sjafat, Horis sønn,

6 fra Juda stamme var det Kaleb, -Jefunnes sønn,

7 fra Jissakars stamme var det Jigal, Josefs sønn,

8 fra Efraims stamme var det Hosea, Nuns sønn,

9 fra Benjamins stamme var det Palti, Rafus sønn,

10 fra Sebulons stamme var det Gaddiel, Sodis sønn,

11 fra Josefs stamme, det vil si fra Manasses stamme, var det Gaddi, Susis sønn,

12 fra Dans stamme var det Ammiel, Gemallis sønn,

13 fra Asjers stamme var det Setur, Mikaels sønn,

14 fra Naftalis stamme var det Nakbi, Vofsis sønn,

15 fra Gads stamme var det Ge’uel, Makis sønn.

16 Dette er navnene på de mennene Moses sendte for å speide på landet. Moses kalte Hosea, Nuns sønn, for Josva.

17 Så sendte Moses dem ut for å speide på Kanaans land, og sa til dem: «Dra opp denne veien mot Sør, og dra videre opp i fjellene!

18 Og se hvordan landet er, om folket som bor der er sterkt eller svakt, om de er få eller mange.

19 Se om landet de bor i er godt eller dårlig, om byene de bor i er som leirer eller festninger.

20 Se om jorden er fruktbar eller mager, og om det er skoger der eller ikke. Vær sterke og ta med dere noe av frukten i landet!» På den tiden var det høsttid for de første druene.

21 Så dro de opp og speidet på landet fra Sinørkenen og helt til Rehob ved Lebo-Hamat.

22 De dro opp gjennom landet i Sør og kom til Hebron. Akiman, Sjesjai og Talmai, etterkommere av Anak, bodde der. Hebron var bygd sju år før Soan i Egypt.

23 Så kom de til Esjkoldalen, og der skar de av en kvist med en drueklase på. To av dem bar den mellom seg på en stang. De tok også med seg granatepler og fikener.

24 Stedet ble kalt Esjkoldalen etter den drue-klasen som Israels menn skar ned der.

25 Etter å ha speidet på landet i førti dager, vendte de tilbake.

26 De dro av sted og kom tilbake til Moses og Aron og hele menigheten av Israels barn i Paranørkenen, ved Kadesj. De avla vitnesbyrd for dem og for hele menigheten, og de viste dem frukten fra landet.

27 Dette fortalte de ham og sa: «Vi kom til det landet du sendte oss til. Og sannelig, det flyter med melk og honning, og her er noe av frukten derfra.

28 Men det er et mektig folk som bor i landet. Byene er befestede og meget store. Dessuten så vi etterkommerne av Anak der.

29 Amalekittene bor i landet i Sør. Hetittene, jebusittene og amorittene bor oppe i fjellene. Kanaaneerne bor ved havet og langs bredden av Jordan.»

30 Kaleb hysjet på folket foran Moses, og han sa: «La oss for all del dra opp og ta landet i eie, for vi kan klare å få makt over det.»

31 Men mennene som hadde reist opp sammen med ham, sa: «Vi kan ikke klare å dra opp mot det folket, for det er sterkere enn oss.»

32 Og de talte ille om landet de hadde speidet på, og de sa til Israels barn: «Det landet vi har dratt gjennom for å speide på, er et land som fortærer dem som bor der. Alt folket vi så der, var høyvokste menn.

33 Der så vi kjempene – Anaks etterkommere stammet fra kjempene – så vi var som gresshopper i våre egne øyne, og det var vi også i deres øyne.»

Kapittel 14

1 Så hevet hele menigheten sin røst og ropte, og folket gråt hele den natten.

2 Alle Israels barn klaget til Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Om vi bare hadde dødd i landet Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!

3 Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi må falle for sverdet og våre koner og barn bli tatt som bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»

4 Så sa de til hverandre: «La oss ta ut et overhode og vende tilbake til Egypt!»

5 Da falt Moses og Aron ned på ansiktene foran hele forsamlingen av Israels barns menighet.

6 Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet på landet, flerret klærne sine.

7 De talte til hele menigheten av Israels barn og sa: «Det landet vi dro gjennom for å speide på, er et overmåte godt land.

8 Dersom Herren har behag i oss, så vil Han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.

9 Gjør bare ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folket i landet, for de blir som brød for oss. Deres vern har veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt ikke for dem!»

10 Da sa hele menigheten at de ville steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i Åpenbaringsteltet, for alle Israels barn.

11 Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte Meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på Meg, tross alle tegnene Jeg har gjort blant dem?

12 Jeg vil slå dem med pest og ta fra dem arven, og Jeg vil gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn dem.»

13 Moses sa til Herren: «Da vil egypterne få høre om det, for ved Din makt førte Du dette folket ut fra dem.

14 De vil fortelle om det til dem som bor i dette landet. De har hørt at Du, Herren, er midt iblant dette folket, og at Du, Herren, viser Deg ansikt til ansikt, og at Din sky står over dem og at Du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

15 Hvis Du dreper dette folket som én mann, da vil folkeslagene som har hørt gjetordet om Deg, si:

16 «Fordi Herren ikke klarte å føre dette folket inn i landet Han hadde tilsverget dem, har Han slaktet dem ned i ørkenen.»

17 Men nå – jeg ber Deg – la min -Herres kraft vise seg mektig, slik Du har talt og sagt:

18 «Herren er sen til vrede og rik på mis-kunn. Han tilgir misgjerning og overtredelse. Men Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerning komme over barn i tredje og fjerde slektsledd.»

19 Jeg ber Deg: Tilgi dette folkets misgjerning etter Din store miskunn, slik Du har tilgitt dette folket hele veien fra Egypt og helt til denne stund.»

20 Da sa Herren: «Jeg har tilgitt etter Ditt ord.

21 Men så sant Jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden.

22 Fordi alle disse mennene som har sett Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, har satt Meg på prøve disse ti gangene uten å høre på Min røst,

23 så skal de sannelig heller ikke få se det landet Jeg tilsverget deres fedre. Heller ingen av dem som viste forakt for Meg, skal få se det.

24 Men fordi det er en annen ånd i Min tjener Kaleb og han har fulgt Meg helt og fullt, vil Jeg føre ham inn i det landet han kom inn i, og la etterkommerne hans få arve det.

25 Nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen. I morgen skal dere snu og legge ut i ørkenen langs veien mot Rødehavet.»

26 Herren talte til Moses og Aron og sa:

27 «Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på med å klage til Meg? Jeg har hørt de klagene Israels barn fører mot Meg.

28 Si til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren, slik dere har talt for Mine ører, slik skal Jeg gjøre med dere:

29 I denne ørkenen skal likene deres falle, dere som har klaget til Meg, av alle dere som ble mønstret, så mange dere er, fra tjue år og over.

30 Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet Jeg sverget at Jeg skulle la dere bo i. Bare Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, er unntatt.

31 Men deres barn, dem dere sa ville bli tatt til bytte, dem skal Jeg føre inn. De skal få kjenne landet dere forkastet.

32 Men likene deres skal falle i denne ørkenen.

33 Deres sønner skal være gjetere i ørkenen i førti år. Og de må bære straffen for deres horeliv, helt til likene deres blir borte i ørkenen.

34 Ut fra hvor mange dager dere speidet på landet, førti dager, skal dere bære skylden i førti år, ett år for hver dag. Dere skal få kjenne at Jeg står dere imot.

35 Jeg, Herren, har talt dette: Jeg skal sannelig gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot Meg. I denne ørkenen skal de forgå; her skal de dø.»

36 Mennene som Moses sendte ut for å speide på landet, og som vendte tilbake og ved å tale ille om landet fikk hele menigheten til å klage til ham,

37 nettopp disse mennene som talte ille om landet, de døde i pesten framfor Herrens ansikt.

38 Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, var de som overlevde av mennene som hadde dratt av sted for å speide på landet.

39 Så talte Moses alle disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget dypt.

40 Neste morgen sto de tidlig opp og gikk opp mot toppen av fjellet og sa: «Her er vi, og vi vil dra opp til det stedet Herren har lovt oss, for vi har syndet.»

41 Men Moses sa: «Hvorfor går dere nå imot Herrens befaling? For dette vil ikke lykkes.

42 Dra ikke dit opp, så dere ikke skal bli slått av fiendene deres, for Herren er ikke iblant dere.

43 For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere skal falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil ikke Herren være med dere.»

44 Men de var trassige og dro opp mot fjelltoppen. Men verken Herrens paktsark eller Moses forlot leiren.

45 Amalekittene og kanaaneerne som bodde på det fjellet, kom ned og slo dem og knuste dem så de ble fordrevet til Horma.

Kapittel 15

1 Herren talte til Moses og sa:

2 «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere er kommet inn i det landet dere skal bo i, det som Jeg skal gi dere,

3 og dere ofrer matoffer til Herren, et brennoffer eller et slaktoffer for å oppfylle et løfte, eller som et frivillig offer, eller som et offer på en av de fastsatte høy-tidene, som en behagelig duft for Herren, fra storfeet eller småfeet,

4 da skal den som kommer fram med sin offergave til Herren, komme fram med et grødeoffer, en tiendedel av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje.

5 Du skal gjøre i stand en fjerdedel av en hin vin som drikkoffer, sammen med brennofferet eller slaktofferet, for hvert lam.

6 Hvis det er en vær som ofres, skal du gjøre i stand et grødeoffer av to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med en tredjedels hin olje.

7 Som drikkoffer skal du komme fram med en tredjedels hin vin, som en velbehagelig duft for Herren.

8 Når du gjør i stand en ung okse som brennoffer, eller som et offer for å oppfylle et løfte, eller som et fredsoffer til Herren,

9 da skal du sammen med den unge oksen komme fram med et grødeoffer på tre tiendedeler av en efa fint mel, blandet med en halv hin olje.

10 Som drikkoffer skal du komme fram med en halv hin vin, som et ildoffer, en velbehagelig duft for Herren.

11 Slik skal det gjøres for hver enkelt ung okse, hver enkelt vær, hvert enkelt lam og hvert enkelt kje.

12 Ut fra hvor mange dere gjør i stand, skal dere gjøre slik med hvert enkelt dyr, uansett antall.

13 Enhver innfødt skal gjøre dette på denne måten når de kommer fram med et mat-offer, en velbehagelig duft for Herren.

14 Hvis det bor en fremmed hos dere, eller hvem som helst som er hos dere gjennom alle slekter etter dere, og han vil ofre et matoffer, til en velbehagelig duft for Herren, da skal han gjøre det slik som dere gjør det.

15 I menigheten er det én lov både for dere og for den fremmede som bor hos dere, en evig lov for alle slekter etter dere. På samme måte som dere skal den fremmede stå for Herrens ansikt.

16 Samme lov og rett skal gjelde både for dere og for den fremmede som bor hos dere.»

17 Herren talte til Moses og sa:

18 «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet som Jeg skal føre dere til,

19 og det skjer at dere spiser av brødet i landet, da skal dere sette til side en gave til Herren.

20 Dere skal sette til side en kake av det første melet dere maler, som en gave. På samme måten som med gaven fra treskeplassen skal dere sette det til side.

21 Gjennom alle slekter etter dere skal dere gi Herren en gave av det første melet dere maler.

22 Hvis dere farer vill og ikke holder alle disse budene som Herren har talt til Moses,

23 alt det Herren har befalt dere ved -Moses’ hånd, fra den dagen Herren ga budet og videre i alle slekter etter dere,

24 da skal dette skje: Hvis det er gjort av vanvare og uten at menigheten kjenner til det, skal hele menigheten ofre en ung okse som brennoffer, som en velbehagelig duft for Herren, sammen med grøde-offer og drikkoffer, etter forskriften, og en geite-bukk som syndoffer.

25 Så skal presten gjøre soning for hele menigheten av Israels barn, og det skal bli tilgitt dem, for det var av vanvare. De skal føre fram offergaven sin, et matoffer for Herren, og sitt syndoffer for Herrens ansikt, for det de hadde gjort av vanvare.

26 Den skal bli tilgitt hele Israels barns menighet, og den fremmede som bor iblant dem, fordi hele folket gjorde det av vanvare.

27 Hvis en enkelt person synder av vanvare, da skal han komme fram med en årsgammel geit som sitt syndoffer.

28 Så skal presten gjøre soning for Herrens ansikt for den som synder av vanvare, når han synder av vanvare. Han skal gjøre soning for ham, og det skal bli tilgitt ham.

29 Både for den som er innfødt blant Israels barn, og for den fremmede som bor iblant dem, skal dere ha én lov for den som synder av vanvare.

30 Men den som gjør noe med løftet hånd, enten han er innfødt eller en fremmed, han spotter Herren, og han skal utryddes fra sitt folk.

31 Fordi han har foraktet Herrens Ord og brutt Hans bud, skal denne sjel sannelig utryddes. Hans skyld skal være over ham.»

32 Mens Israels barn var i ørkenen, kom de over en mann som sanket vedkvister på sabbatsdagen.

33 De som kom over ham da han sanket vedkvister, førte ham fram til Moses og Aron, og fram for hele menigheten.

34 De holdt ham i forvaring, for det var ikke kunngjort hva som skulle gjøres med ham.

35 Da sa Herren til Moses: «Mannen skal sannelig dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren.»

36 Hele menigheten førte mannen utenfor leiren og steinet ham, og han døde, slik Herren hadde befalt Moses.

37 Herren talte til Moses og sa:

38 «Tal til Israels barn og si til dem at i alle slekter etter dem skal de lage seg dusker på kantene av kjortlene sine, og fra hver dusk skal de feste en fiolett tråd til kanten.

39 Dere skal ha denne dusken for at dere kan se på den og huske alle Herrens bud og gjøre etter dem, og så dere ikke skal følge deres eget hjerte og deres egne øyne, og drive hor,

40 og for at dere skal huske og holde alle Mine bud, og være hellige for deres Gud.

41 Jeg er Herren deres Gud som førte dere ut av landet Egypt, for å være deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.»

Kapittel 16

1 Korah, som var sønn av Jishar, sønn av Kehat, sønn av Levi, tok med seg noen menn, sammen med Datan og Abiram, Eliabs sønner, og On, Pelets sønn, sønner av Ruben.

2 Sammen med noen av Israels barn, to hundre og femti høvdinger i menigheten, velkjente menn som var utnevnt til rådet, reiste de seg mot Moses.

3 De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: «Dere tar dere altfor mye til rette, for hele menigheten er hellig, hver eneste en av dem, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor skal dere da opphøye dere over Herrens forsamling?»

4 Da Moses hørte det, falt han på sitt ansikt.

5 Han talte til Korah og hele flokken hans og sa: «I morgen tidlig skal Herren gi til kjenne hvem som tilhører Ham og hvem som er hellig, og Han vil la ham komme nær til seg. Den Han utvelger, vil Han la komme nær til seg.

6 Gjør dette: Ta dere ildpanner, både Korah og hele flokken din.

7 Legg ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens ansikt i morgen! Da skal det skje at den mannen Herren utvelger, han er den hellige. Det er dere som tar dere altfor mye til rette, dere Levis sønner.»

8 Så sa Moses til Korah: «Hør nå, dere Levis sønner:

9 Er det for lite for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels menighet for å føre dere nær til seg, så dere kan utføre arbeidet i Herrens tabernakel og stille dere framfor menighetens ansikt og gjøre tjeneste for dem,

10 og at Han har ført deg nær til seg, du og alle dine brødre, Levis sønner, sammen med deg? Men søker dere prestetjenesten også?

11 Derfor har du og hele flokken din samlet dere mot Herren. Men hva er det med Aron siden dere klager på ham?»

12 Moses sendte bud på Datan og -Abiram, Eliabs sønner, men de sa: «Vi vil ikke komme.

13 Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du holder fast på å være hersker over oss?

14 Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, og du har ikke gitt oss åkrer og vingårder til arv. Har du tenkt å stikke ut øynene på disse mennene? Vi vil ikke komme.»

15 Da ble Moses meget vred, og han sa til Herren: «Du må ikke se til deres offer. Ikke så mye som et esel har jeg tatt fra dem, og jeg har ikke skadet en eneste av dem.»

16 Moses sa til Korah: «I morgen skal du og hele flokken din komme fram for Herrens ansikt, du og de, sammen med Aron.

17 Hver av dere skal ta ildpannen sin og legge røkelse i den, og hver av dere skal komme fram med ildpannen sin framfor Herrens ansikt, to hundre og femti røkelseskar, også du og Aron skal komme med ildpannen sin.»

18 Så tok hver mann ildpannen sin, la ild i den, la røkelse på den, og stilte seg ved døren til Åpenbaringsteltet, sammen med Moses og Aron.

19 Korah samlet hele menigheten imot dem ved døren til Åpenbaringsteltet. Så viste Herrens herlighet seg for hele menigheten.

20 Herren talte til Moses og Aron, og sa:

21 «Skill dere ut fra denne menigheten, så Jeg kan fortære dem på et øyeblikk.»

22 Da falt de ned på sine ansikter og sa: «Å Gud, Du som er Gud over åndslivet til alt kjød, skal Du bli vred på hele menig-heten fordi én mann synder?»

23 Så talte Herren til Moses og sa:

24 «Tal til menigheten og si: Kom dere bort fra området omkring der Korah, Datan og Abiram bor.»

25 Så sto Moses opp og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham.

26 Han talte til menigheten og sa: «Hold dere nå borte fra teltene til disse ugudelige mennene! Rør ikke noe av det som tilhører dem, så dere ikke skal bli utslettet i alle deres synder.»

27 Så kom de seg bort fra området omkring der Korah, Datan og Abiram bodde. Men Datan og Abiram kom ut og sto i døren til teltene sine, sammen med sine koner, sønner og små barn.

28 Moses sa: «Ved dette skal dere kjenne at Herren har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene, og at det ikke -kommer fra mitt eget hjerte.

29 Hvis disse mennene dør på samme måten som alle andre mennesker, eller om de blir hjemsøkt på samme måten som alle andre mennesker, da har ikke Herren sendt meg.

30 Men hvis Herren skaper noe som ikke tidligere har skjedd, og jorden åpner sitt gap og sluker dem med alt som tilhører dem, og de farer levende ned i dødsriket, da skal dere kjenne at disse mennene har foraktet Herren.»

31 Da han var ferdig med å tale alle disse ordene, skjedde det: Jorden ble kløvd under dem,

32 og jorden åpnet sitt gap og slukte dem, sammen med deres hus og hvert menneske som tilhørte Korah, sammen med alt de eide.

33 Slik fór både de og alle som var med dem, levende ned i dødsriket. Jorden lukket seg over dem, og de gikk fortapt og var borte fra forsamlingen.

34 Hele Israel, som var rundt dem, flyktet da de hørte skrikene deres, for de sa: «Tenk om jorden sluker oss også!»

35 Og det kom ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som kom fram med røkelse.

36 Da talte Herren til Moses og sa:

37 «Si til Elasar, sønn av presten Aron, at han skal ta ildpannene opp fra restene av ilden, for de er hellige. Han skal spre ilden et stykke unna.

38 Ildpannene til dem som syndet mot sin egen sjel, skal bli gjort om til hamrede plater, som skal kle alteret. Fordi de kom fram med dem for Herrens ansikt, derfor er de hellige. De skal være til et tegn for Israels barn.»

39 Så tok presten Elasar ildpannene av bronse, som hadde blitt båret fram av mennene som var brent opp, og de ble hamret ut til å kle alteret.

40 Det var en påminnelse for Israels barn, for at ingen fremmed som ikke er etterkommer av Aron, skulle komme fram for å brenne røkelse for Herrens ansikt, så det ikke skulle gå ham som Korah og flokken hans, slik Herren hadde talt til ham ved Moses.

41 Dagen etter klaget hele Israels barns menighet mot Moses og Aron, og sa: «Dere har drept Herrens folk.»

42 Da menigheten hadde samlet seg mot Moses og Aron, og de vendte seg mot Åpenbaringsteltet, da skjedde det: Se, Åpenbaringsteltet ble dekket av skyen, og Herrens herlighet viste seg.

43 Da kom Moses og Aron fram foran Åpenbaringsteltet.

44 Herren talte til Moses og sa:

45 «Trekk dere bort fra denne menigheten, så Jeg kan fortære dem på et øyeblikk.» Og de falt ned på sine ansikter.

46 Så sa Moses til Aron: «Ta en ildpanne og legg ild fra alteret i den! Legg røkelse på den og skynd deg å gå bort til menigheten med det, og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens ansikt. Pesten har brutt ut.»

47 Da tok Aron alt det, slik Moses hadde befalt, og han sprang midt inn i forsamlingen. Pesten hadde allerede brutt ut blant folket. Så la han i røkelsen og gjorde soning for folket.

48 Han stilte seg mellom de døde og de levende. Slik ble pesten stanset.

49 De som døde i pesten, var fjorten tusen sju hundre, i tillegg til dem som døde for Korahs skyld.

50 Så vendte Aron tilbake til Moses ved døren til Åpenbaringsteltet, for pesten hadde stanset. Arons stav spirer

Kapittel 17

1 Herren talte til Moses og sa:

2 «Tal til Israels barn og få en stav fra dem, en stav fra hvert fedrehus, fra alle høvdingene deres for deres fedrehus, tolv staver. Skriv navnet til hver mann på hans egen stav!

3 Du skal skrive Arons navn på Levis stav. For det skal være én stav for overhodet i hvert av fedrehusene.

4 Så skal du legge dem i Åpenbarings-teltet foran Vitnesbyrdet, der hvor Jeg møter dere.

5 Da skal det skje: Staven til den mannen Jeg utvelger, skal spire. På den måten skal Jeg få all klagingen fra Israels barn bort fra Meg, den som de plager dere med.»

6 Så talte Moses til Israels barn, og hver enkelt av høvdingene deres ga ham en stav, en stav for hver høvding i sine fedre-hus, tolv staver. Arons stav var blant stavene deres.

7 Moses la stavene foran Herrens ansikt i Vitnesbyrdets telt.

8 Dagen etter, da Moses kom inn i Vitnes-byrdets telt, skjedde det: Se, Arons stav, den som lå der for Levis hus, spirte og skjøt knopper. Den blomstret og hadde gitt mandler.

9 Alle stavene som hadde ligget framfor Herrens ansikt, tok Moses da med seg ut til alle Israels barn. De så dette, og hver mann tok sin stav.

10 Herren sa til Moses: «Legg Arons stav tilbake foran Vitnesbyrdet! Den skal tas vare på som et tegn mot dem som vil gjøre opprør, så du kan få gjøre slutt på klagene deres mot Meg. Hvis ikke skal de dø.»

11 Slik gjorde Moses. Som Herren hadde befalt ham, slik gjorde han.

12 Så talte Israels barn til Moses og sa: «Se, vi omkommer, vi går fortapt, vi går fortapt, alle sammen!

13 Hver den som nærmer seg Herrens tabernakel, må dø. Skal vi omkomme, alle sammen?»

Kapittel 18

1 Da sa Herren til Aron: «Du, dine sønner og din fars hus sammen med deg skal bære skylden knyttet til hellig-dommen, og du og dine sønner sammen med deg skal bære skylden knyttet til prestetjenesten.

2 Sammen med deg skal du også føre fram dine brødre av Levis stamme, din fars stamme, så de kan slutte seg til deg og tjene deg mens du og dine sønner med deg står foran Vitnesbyrdets telt.

3 De skal ha ansvar for både det du trenger og det som trengs til hele teltet. Men de må ikke komme nær noen av redskapene i helligdommen eller på alteret, for at de ikke skal dø, både de og dere.

4 De skal slutte seg til deg og ha ansvar for alt det som trengs i Åpenbarings-teltet for alt arbeidet i teltet. Men en fremmed må ikke få nærme seg dere.

5 Dere skal ha ansvar for tjenesten i hellig-dommen og tjenesten ved alteret, så vreden ikke skal falle over Israels barn.

6 Se, Jeg har selv tatt ut deres brødre levittene blant Israels barn. De er en gave til dere, gitt av Herren, til å utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet.

7 Derfor skal du og dine sønner sammen med deg, når dere gjør tjeneste som prester, ha ansvar for alt ved alteret og innenfor forhenget. Det er dere som skal utføre selve arbeidet. Jeg gir dere prestetjenesten som en gave til å tjene med. Men en fremmed som kommer i nærheten, skal dø.»

8 Herren talte til Aron: «Se, Jeg har også selv gitt deg ansvar for gavene til Meg, alle de hellige gavene fra Israels barn. Til deg har Jeg gitt dem som din og dine sønners innviede del, som en evig lov.

9 Dette skal være ditt av alt det høyhellige som blir tatt ut fra ilden: Hver offergave, hvert grødeoffer, hvert syndoffer og hvert skyldoffer som de fører fram til Meg, skal være høyhellig for deg og dine sønner.

10 På et høyhellig sted skal du ete det. Alle av hankjønn kan ete av det. Det skal være hellig for deg.

11 Dette skal også være ditt: Gaven deres som settes til side, og alle løfteofrene fra Israels barn. Til deg har Jeg gitt dem, og til dine sønner og dine døtre sammen med deg, som en evig lov. I ditt hus kan hver den som er ren, ete av det.

12 Alt det beste av oljen, alt det beste av mosten, kornet og førstegrøden av det de ofrer til Herren, har Jeg gitt til deg.

13 All førstegrøden i landet deres, som de fører fram til Herren, skal være din. I ditt hus kan hver den som er ren, ete av det.

14 Alt i Israel som er under bann, skal være ditt.

15 Alt som åpner morsliv av alt kjød, som de kommer fram med til Herren, enten av mennesker eller dyr, skal være ditt. Likevel, det førstefødte av mennesker skal du løse ut, og det førstefødte av urene dyr skal du løse ut.

16 Dem som blir løst ut, skal du løse ut når barnet er én måned gammelt, for verdien hos deg, fem sekel sølv etter verdien av helligdommens sekel, tjue gera for en sekel.

17 Men det førstefødte av kyr, av sauer, eller av geiter skal du ikke løse ut. De er hellige. Du skal stenke blodet av dem på alteret, og fettet av dem skal du la gå opp i røyk som et matoffer til en velbehagelig duft for Herren.

18 Kjøttet av dem skal tilhøre deg, slik som også brystet av løfteofferet og det høyre låret tilhører deg.

19 Alle gavene av det hellige som Israels barn setter til side for Herren, har Jeg gitt deg og dine sønner og døtre sammen med deg, som en evig lov. Det er en saltpakt til evig tid framfor Herrens ansikt, både for deg og dine etterkommere med deg.»

20 Så sa Herren til Aron: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og du skal ikke ha noen del blant dem. Det er Jeg som er din del og din arv blant Israels barn.

21 Se, som arv har Jeg gitt Levis barn all tienden i Israel, til gjengjeld for det arbeidet de utfører, arbeidet i Åpen-baringsteltet.

22 Israels barn må aldri komme nær Åpenbaringsteltet, så de ikke må bære synden og dø.

23 Men levittene skal utføre arbeidet i Åpenbaringsteltet, og de skal bære deres skyld. Det skal være en evig lov for alle slekter etter deg at blant Israels barn skal de ikke ha noen arv.

24 For tienden fra Israels barn, den de setter til side som en gave til Herren, har Jeg gitt til levittene som arv. Derfor har Jeg sagt til dem: Blant Israels barn skal de ikke ha noen arv.»

25 Så talte Herren til Moses og sa:

26 «Slik skal du tale til levittene og si til dem: Når dere tar imot tienden fra -Israels barn, den Jeg har gitt dere fra dem, som deres arv, da skal dere sette til side en gave fra den til Herren, en tiende av tienden.

27 Gaven skal tilregnes dere på samme måten som kornet fra treskeplassen og som fylden av vinpressen.

28 Slik skal dere også sette til side en gave til Herren av all den tienden dere tar imot fra Israels barn, og gaven til Herren fra den skal dere gi til presten Aron.

29 Av alle gavene deres skal dere sette til side hver offergave til Herren fra alt det beste av dem, den hellige delen av dem.

30 Derfor skal du si til dem: Når dere har satt til side det beste av det, da skal det regnes for å tilhøre levittene, på samme måten som avlingen fra treskeplassen og avlingen fra vinpressen.

31 Hvor som helst kan dere ete det, dere og deres husfolk, for det er deres lønn til gjengjeld for arbeidet i Åpenbarings-teltet.

32 Da skal dere ikke føre noen synd over dere på grunn av dette, når dere har satt det beste av det til side. Men de hellige gavene fra Israels barn skal dere ikke vanhellige, for da skal dere dø.»

Kapittel 19

1 Herren talte til Moses og Aron og sa:

2 «Dette er den forskriften i loven som Herren har befalt og sagt: Si til Israels barn at de skal komme til deg med en rød kvige uten feil, som ikke har noen skavank, og som det aldri har blitt lagt noe åk på.

3 Du skal gi den til presten Elasar, så han kan ta den med utenfor leiren. Der skal den slaktes rett foran ansiktet hans.

4 Presten Elasar skal ta noe av blodet fra den på fingeren og stenke noe av blodet fra den sju ganger rett foran Åpenbaringsteltet.

5 Deretter skal kvigen brennes for øynene på ham. Både huden, kjøttet, blodet og tarminnholdet skal brennes.

6 Presten skal ta sedertre, isop og skarlagen og kaste det midt inn i flammen fra kvigen.

7 Så skal presten vaske klærne sine, bade kroppen sin i vann, og etter det kan han komme inn i leiren. Presten skal være uren til kvelden.

8 Den som brenner kvigen, skal vaske klærne sine i vann, bade kroppen sin i vann, og være uren til kvelden.

9 Så skal en mann som er ren, samle sammen asken etter kvigen og legge den på et rent sted utenfor leiren. Den skal tas vare på for Israels barns menighet, til bruk i renselsesvannet. Det er til renselse fra synd.

10 Den som samler opp asken etter kvigen, skal vaske klærne sine og være uren til kvelden. Det skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor iblant dem.

11 Den som rører ved liket av et menneske, skal være uren i sju dager.

12 Han skal rense seg selv med vannet på den tredje dagen og på den sjuende dagen. Så skal han bli ren. Men hvis han ikke renser seg på den tredje dagen og på den sjuende dagen, blir han ikke ren.

13 Den som rører ved et lik av et menneske som er død, og ikke renser seg, gjør Herrens tabernakel urent. Det mennesket skal utryddes fra Israel. Han skal være uren, fordi renselsesvannet ikke ble stenket på ham. Urenheten hans henger fortsatt på ham.

14 Slik er loven når en mann dør i et telt: Hver den som kommer inn i teltet, og alt som er i teltet, skal være urent i sju dager.

15 Hvert åpent kar som det ikke er festet noe lokk til, er urent.

16 Hver den som er ute på åpen mark og som rører ved en som er drept med sverd, ved et lik, ved et bein fra et menneske eller ved en grav, skal være uren i sju dager.

17 For et menneske som er urent, skal de ta noe av asken fra kvigen som ble brent til renselse fra synd, og det skal helles rennende vann over den i et kar.

18 En som er ren skal ta isop og dyppe den i vannet, stenke det på teltet, på alle karene, på menneskene som har vært der inne, og på den som har rørt ved et bein av et menneske, ved en som er drept, et lik eller en grav.

19 På den tredje dagen og den sjuende dagen skal den som er ren, stenke av vannet på den urene. På den sjuende dagen skal han rense seg selv, vaske klærne sine og bade seg i vann. Så skal han bli ren om kvelden.

20 Men en mann som er uren og ikke renser seg, skal utryddes fra menigheten, for han har gjort Herrens helligdom uren. Renselses-vannet er ikke blitt stenket på ham. Han er uren.

21 Dette skal være en evig lov for dem. Den som stenker renselsesvannet, skal vaske klærne sine. Og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til kvelden.

22 Alt det den urene rører ved, skal være urent. Og den som rører ved ham, skal være uren til kvelden.»

Kapittel 20

1 Så kom hele menigheten av Isra-els barn ut i Sinørkenen. Det var i den første måneden, og folket holdt seg i Kadesj. Der døde Mirjam, og hun ble begravd der.

2 Det var ikke vann der til menigheten, så de samlet seg mot Moses og Aron.

3 Folket trettet med Moses, de talte og sa: «Hadde vi bare omkommet den gangen våre brødre omkom framfor Herrens ansikt!

4 Hvorfor har dere ført Herrens forsamling ut i denne ørkenen, så både vi og dyrene våre skulle dø her?

5 Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt og latt oss komme til dette onde stedet? Dette er jo et sted som verken har korn, fikener, vintrær eller granatepler. Heller ikke finnes det vann å drikke.»

6 Så gikk Moses og Aron bort fra forsamlingen til døren til Åpenbaringsteltet. Der falt de ned på ansiktet sitt. Da viste Herrens herlighet seg for dem.

7 Herren talte til Moses og sa:

8 «Ta staven! Så skal du og din bror Aron kalle menigheten sammen. Dere skal tale til klippen rett foran øynene deres, og den skal gi fra seg vann. Slik skal du la det strømme vann ut fra klippen for dem, og gi drikke både til menigheten og dyrene deres.»

9 Så tok Moses staven fra stedet foran Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt ham.

10 Moses og Aron samlet forsamlingen foran klippen. Han sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Skal vi nå la det strømme vann ut fra denne klippen for dere?»

11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Det strømmet fram vann i overflod, og både menigheten og dyrene deres fikk drikke.

12 Da talte Herren til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på Meg så dere helliget Meg for øynene på Israels barn, derfor skal dere ikke føre denne forsamlingen inn i det landet Jeg har gitt dem.»

13 Dette var Meribas vann, der Israels barn trettet med Herren, og Han helliget seg iblant dem.

14 Moses sendte budbærere fra Kadesj til kongen i Edom, og sa: «Så sier din bror Israel: Du kjenner til alt strevet vi har hatt,

15 hvordan våre fedre dro ned til Egypt, hvordan vi bodde i Egypt en lang tid, og at egypterne gikk ondt fram mot oss og våre fedre.

16 Da vi ropte til Herren, hørte Han vår røst. Han sendte Engelen og førte oss ut av Egypt. Se, nå er vi her i Kadesj, en by like ved grensen din.

17 Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt! Vi skal ikke gå gjennom verken åkrer eller vingårder. Heller ikke skal vi drikke vann fra brønnene. Vi skal gå på Kongeveien og ikke ta av verken til høyre eller venstre før vi er kommet gjennom ditt landområde.»

18 Men Edom sa til ham: «Du får ikke dra gjennom hos meg. Gjør du det, kommer jeg ut for å møte deg med sverdet.»

19 Så sa Israels barn til ham: «Vi skal følge hovedveien, og hvis jeg eller buskapen min drikker noe av vannet ditt, da skal jeg gi deg betaling for det. La meg bare dra gjennom til fots, ikke noe annet.»

20 Men han sa: «Du kan ikke få dra gjennom her.» Så kom Edom ut for å møte ham med en stor hær og mektig hånd.

21 Slik nektet Edom å la Israel dra gjennom landområdet sitt. Så trakk Israel seg bort fra ham.

22 Hele menigheten av Israels barn brøt opp fra Kadesj og kom til fjellet Hor.

23 Ved fjellet Hor, på grensen til landet Edom, talte Herren til Moses og Aron, og sa:

24 Aron skal forenes med sine fedre, for han skal ikke komme inn i det landet Jeg har gitt til Israels barn, fordi dere gjorde opprør mot Mitt Ord ved vannet i Meriba.

25 Ta Aron og hans sønn Elasar og før dem opp på fjellet Hor!

26 Ta klærne av Aron og ha dem på hans sønn Elasar! For Aron skal forenes med sine fedre og dø der.

27 Så gjorde Moses som Herren hadde befalt, og framfor hele menighetens øyne gikk de opp til fjellet Hor.

28 Moses tok klærne av Aron og hadde dem på hans sønn Elasar. Og Aron døde der på toppen av fjellet. Så kom Moses og Elasar ned fra fjellet.

29 Da hele menigheten så at Aron var død, sørget hele Israels hus over Aron i tretti dager.

Kapittel 21

1 Kongen i Arad, kanaaneeren som bodde i Sør, hørte da at Israel dro fram på veien til Atarim. Da gikk han til strid mot Israel og tok noen av dem til fange.

2 Da avla Israel et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi dette folket i min hånd, da skal jeg utslette byene deres fullstendig.»

3 Herren lyttet til Israels røst og overga kanaaneerne til dem. De utslettet dem og byene deres fullstendig. Slik ble dette stedet kalt med navnet Horma.

4 Så brøt de opp fra fjellet Hor og la ut på veien til Rødehavet for å komme rundt landet Edom. Mens de var på veien, ble folket utålmodige i sin sjel.

5 Folket talte mot Gud og mot Moses og sa: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? For her finnes det verken brød eller vann, og vår sjel vemmes ved dette usle brødet.»

6 Da sendte Herren giftslanger inn blant folket, og de bet folket. Da døde mange av Israelsfolket.

7 Derfor kom folket til Moses og sa: «Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Gå i forbønn til Herren om at Han må ta slangen bort fra oss.» Så gikk Moses i forbønn for folket.

8 Da sa Herren til Moses: «Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Da skal det skje: Hver den som er bitt og ser på den, skal leve.»

9 Så lagde Moses en kobberslange og satte den på en stang. Da skjedde det: Hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve.

10 Israels barn dro videre og slo leir i Obot.

11 De brøt så opp fra Obot og slo leir i Ijje-Abarim, i ørkenen som ligger øst for Moab, mot soloppgangen.

12 Derfra brøt de opp og slo leir i Sered-dalen.

13 Så brøt de opp derfra og slo leir på den andre siden av Arnon, som går gjennom ørkenen som strekker seg fra grensen til amorittene. For Arnon danner grensen til Moab, mellom Moab og amorittene.

14 Derfor blir det sagt i Boken om Herrens kriger: «Vaheb i Sufa, Arons bekkefar,

15 og skråningen ved bekkefarene som strekker seg til Arbygden, og støter mot grensen til Moab.»

16 Derfra dro de videre til Be’er, som er den kilden der Herren sa til Moses: «Samle folket sammen, og Jeg skal gi dem vann.»

17 Da sang Israel denne sangen: «Spring fram, du kilde! Alle skal lovsynge den,

18 brønnen høvdingene gravde, hogd ut av de fornemste menn i folket, av lovgiveren, med sine herskerstaver.» Fra ørkenen dro de videre til Mattana,

19 fra Mattana til Nahaliel, fra Nahaliel til Bamot,

20 og fra Bamot, i dalen i Moabs land, til toppen av Pisga, der det er utsikt ned til ødemarken.

21 Så sendte Israel budbærere til Sihon, amorittenes konge, og sa:

22 «La meg få dra gjennom landet ditt! Vi vil ikke gå inn på åkrene eller vingårdene. Vi skal ikke drikke vann fra brønnene. Vi skal gå på Kongeveien til vi har reist gjennom landområdet ditt.»

23 Men Sihon ville ikke la Israel dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon alt folket sitt og dro ut for å møte Israel i ørkenen. Han kom til Jahas og gikk til strid mot Israel.

24 Men Israel slo ham med sverdets egg, og de tok landet hans i eie fra Arnon til Jabbok, helt til landet til Ammons barn. For grensen til Ammons barn var befestet.

25 Så tok Israel alle disse byene, og Israel bo--satte seg i alle byene til amorittene, i Hesjbon og i alle landsbyene omkring.

26 For Hesjbon var byen til Sihon, amorittenes konge, han som hadde stridd mot den forrige kongen i Moab. Han hadde tatt fra ham alt landet hans helt til Arnon.

27 Derfor sier de som skaper vers: Kom til Hesjbon, la den bygges! Sihons by skal grunnfestes.

28 For ild gikk ut fra Hesjbon, en ildslue fra Sihons by. Den fortærte Ar i Moab, dem som bodde på åsene ved Arnon.

29 Ve deg, Moab! Du er fortapt, du Kam-osjs folk! Han har gitt sine sønner til å bli flyktninger og sine døtre til fangenskap, til Sihon, amorittenes konge.

30 Men vi har skutt dem ned. Hesjbon er ødelagt helt til Dibon. Så la vi landet øde helt til Nofah, som strekker seg til Medeba.

31 Så ble Israel boende i amorittenes land.

32 Moses sendte ut speidere mot Jaser. De inntok landsbyene og drev ut amorittene som bodde der.

33 Så snudde de og dro opp på veien mot Basan. Da kom kong Og av Basan ut for å møte dem, han og hele folket hans, for å gå til strid mot dem ved Edre’i.

34 Da sa Herren til Moses: «Vær ikke redd for ham, for Jeg har overgitt ham i din hånd, sammen med hele folket hans og landet hans. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.»

35 Så slo de ham, hans sønner og hele folket hans, helt til det ikke var noen overlevende igjen etter ham. Og de tok landet hans i eie.

Kapittel 22

1 Så dro Israels barn videre, og de slo leir på slettene i Moab, på den andre siden av Jordan, rett overfor Jeriko.

2 Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene.

3 Moab ble fylt av sterk frykt for folket, fordi de var mange, og Moab ble lammet av skrekk på grunn av Israels barn.

4 Så sa Moab til de eldste i Midjan: «Denne flokken kommer til å fortære alt rundt oss, slik som en okse snaubeiter gresset på marken.» Balak, Sippors sønn, var konge over moabittene på den tiden.

5 Da sendte han budbærere til Bileam, Beors sønn, i Petor, som er like ved Elven i landet til sønnene av hans folk. Han kalte ham til seg og sa: «Se, et folk har kommet ut fra Egypt. Se, de dekker jordens overflate, og de slår seg ned ved siden av meg.

6 Nå ber jeg deg om å komme og forbanne dette folket for meg, for de er for mektige for meg. Kanskje jeg da kan klare å slå dem og fordrive dem fra landet, for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.»

7 Så dro de eldste i Moab og de eldste i Midjan av sted med spåmannslønn i hånden. De kom til Bileam og talte Balaks ord til ham.

8 Han sa til dem: «Bli her natten over, så vil jeg komme tilbake med svar til dere, alt etter hva Herren taler til meg.» Så ble Moabs ledere hos Bileam.

9 Da kom Gud til Bileam og sa: «Hvem er disse mennene som er hos deg?»

10 Da sa Bileam til Gud: «Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dem til meg for å si:

11 Se, et folk er kommet ut fra Egypt, og de dekker jordens overflate. Kom nå og forbann dem for meg! Kanskje jeg da vil klare å nedkjempe dem og fordrive dem.»

12 Gud sa til Bileam: «Du skal ikke gå med dem. Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.»

13 Så sto Bileam opp neste morgen og sa til Balaks ledere: «Dra tilbake til deres land, for Herren har nektet å la meg dra med dere.»

14 Moabs ledere brøt opp og kom til Balak og sa: «Bileam nektet å dra med oss.»

15 Da sendte Balak noen ledere av sted enda en gang, flere og mer framstående enn de første.

16 De kom til Bileam og sa til ham: «Så sier Balak, Sippors sønn: La ikke noe hindre deg fra å komme til meg!

17 For sannelig skal jeg vise deg stor ære, og jeg vil gjøre alt det du sier til meg. Så kom nå og forbann dette folket for meg!»

18 Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: «Selv om Balak hadde gitt meg huset sitt fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gått utenom ordet fra Herren min Gud; jeg kan ikke gjøre verken mer eller mindre.

19 Derfor skal også dere bli her i natt, så jeg kan få vite hva mer Herren vil tale til meg.»

20 Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: «Hvis mennene kommer og kaller på deg, skal du stå opp og dra med dem. Men du skal bare gjøre etter ordet Jeg taler til deg.»

21 Så sto Bileam opp om morgenen og salte eselet sitt. Så dro han av sted med Moabs ledere.

22 Da ble Guds vrede opptent fordi han dro, og Herrens Engel stilte seg på veien som hans motstander. Han kom ridende på eselet sitt, og hadde to tjenere med seg.

23 Da fikk eselet øye på Herrens Engel, som sto på veien med sitt dragne sverd i hånden, og da tok eselet av fra veien og gikk ut på marken. Da slo Bileam eselet for å få det tilbake på veien.

24 Så stilte Herrens Engel seg på en smal sti, inneklemt mellom vingårdene, med et gjerde på den ene siden og et gjerde på den andre siden.

25 Da eselet så Herrens Engel, presset hun seg mot muren og klemte foten til Bileam mot muren. Da slo han henne igjen.

26 Enda en gang gikk Herrens Engel forbi og stilte seg på et trangt sted, der det ikke var plass til å ta av verken til høyre eller til venstre.

27 Da eselet fikk øye på Herrens Engel, la det seg ned under Bileam. Da ble Bileams vrede opptent, og han slo eselet med staven.

28 Da åpnet Herren munnen på eselet, og hun sa til Bileam: «Hva er det jeg har gjort deg, siden du har slått meg disse tre gangene?»

29 Bileam sa til eselet: «Fordi du har holdt meg for narr. Jeg skulle ønske jeg hadde et sverd i hånden; da skulle jeg drept deg!»

30 Så sa eselet til Bileam: «Er ikke jeg ditt esel, som du alltid har ridd på til i dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre dette mot deg?» Og han sa: «Nei.»

31 Da åpnet Herren øynene til Bileam, og han så Herrens Engel som sto på veien med sitt dragne sverd i hånden. Og han bøyde seg og falt ned på sitt ansikt.

32 Herrens Engel sa til ham: «Hvorfor har du slått eselet ditt disse tre gangene? Se, Jeg har dratt ut for å stå deg imot, for dette er en forhastet vei framfor Meg.

33 Eselet så Meg og vek bort fra Mitt ansikt disse tre gangene. Hvis hun ikke hadde veket bort fra Mitt ansikt, hadde Jeg sannelig drept deg nå, og latt henne leve.»

34 Bileam sa til Herrens Engel: «Jeg har syndet, for jeg visste ikke at Du sto imot meg på veien. Derfor vil jeg vende tilbake, hvis dette er galt i Dine øyne.»

35 Da sa Herrens Engel til Bileam: «Gå med mennene, men du skal bare tale det ord Jeg sier til deg.» Så dro Bileam videre sammen med Balaks ledere.

36 Da Balak hørte at Bileam var på vei tilbake, dro han ut for å møte ham ved byen Moab, som ligger på grensen ved Arnon, i utkanten av det landområdet.

37 Balak sa til Bileam: «Var det ikke alvorlig da jeg sendte bud på deg og kalte deg hit til meg? Hvorfor kom du ikke til meg? Er jeg virkelig ikke i stand til å vise deg nok ære?»

38 Bileam sa til Balak: «Se, jeg har kommet til deg. Men kan vel jeg si noe? Det ord som Gud legger i min munn, det må jeg tale.»

39 Så dro Bileam av sted sammen med Balak, og de kom til Kirjat-Husot.

40 Da ofret Balak storfe og småfe, og han sendte det til Bileam og de lederne som var sammen med ham.

41 Neste dag skjedde det at Balak tok med seg Bileam opp til Ba’alshaugene. Derfra kunne han se hvor vidt folket strakte seg.

Kapittel 23

1 Da sa Bileam til Balak: «Bygg sju altere for meg her, og lag sju okser og sju værer i stand for meg her!»

2 Balak gjorde som Bileam hadde sagt, og Balak og Bileam bar fram en okse og en vær på hvert alter.

3 Da sa Bileam til Balak: «Still deg her ved brennofferet ditt, så vil jeg gå av sted. Kanskje Herren vil komme for å møte meg, og det Han viser meg, det vil jeg fortelle deg.» Så gikk han opp på en bar høyde.

4 Gud møtte Bileam, og han sa til Ham: «Jeg har gjort i stand sju altere, og jeg har båret fram en okse og en vær på hvert alter.»

5 Da la Herren et ord i Bileams munn, og Han sa: «Du skal vende tilbake til Balak, og dette skal du tale.»

6 Så vendte han tilbake til ham. Og se, han stilte seg ved brennofferet sitt, han og alle lederne i Moab.

7 Han bar fram sitt syn og sa: «Fra Aram ble jeg hentet av Balak, kongen i Moab, fra fjellene i øst: Kom og forbann Jakob for meg, kom og forkynn harme over Israel!

8 Hvordan skal jeg forbanne den som ikke er forbannet av Gud? Og hvordan skal jeg forkynne harme over den som ikke har funnet harme hos Herren?

9 For fra toppen av klippene ser jeg ham, og fra høydene skuer jeg ham. Se der! Et folk som bor for seg selv, som ikke regner seg blant folkeslagene.

10 Hvem kan telle Jakob, talløs som støv, eller kjenne tallet på en fjerdedel av Israel? La min sjel dø den rettskafnes død, og la min ende bli som hans!»

11 Da sa Balak til Bileam: «Hva har du gjort mot meg? Jeg hentet deg for å forbanne mine fiender, og se, du har velsignet dem rikt.»

12 Så svarte han og sa: «Må jeg ikke vokte meg så jeg taler det Herren har lagt i min munn?»

13 Da sa Balak til ham: «Kom nå og bli med meg til et annet sted du kan se dem fra. Men du vil få se bare den ytterste delen av folket, du vil ikke få se alle. Forbann dem for meg derfra!»

14 Så tok han ham med til Sofimmarken, til toppen av Pisga. Her bygde han sju altere og bar fram en okse og en vær på hvert alter.

15 Han sa til Balak: «Still deg her ved brennofferet ditt mens jeg går og møter Herren der borte.»

16 Da møtte Herren Bileam og la et ord i hans munn. Han sa: «Du skal vende tilbake til Balak, og dette skal du tale.»

17 Så kom han til ham, og se, der stilte han seg ved brennofferet sitt, og Moabs ledere var sammen med ham. Balak sa til ham: «Hva har Herren talt?»

18 Da bar han fram sitt syn og sa: «Reis deg, Balak, og hør! Hør på meg, Sippors sønn!

19 Gud er ikke et menneske, så Han skulle lyve, eller en menneskesønn, så Han skulle angre. Har Han talt, uten å gjøre det? Eller har Han talt, uten å sette det i verk?

20 Se, jeg fikk bud om å velsigne. Han har velsignet, og jeg kan ikke gjøre om på det.

21 Han skuer ingen misgjerning i Jakob, og Han så ingen ondskap i Israel. Herren hans Gud er med ham, og jubelrop som for en Konge lyder blant dem.

22 Det var Gud som førte dem ut av Egypt. Han har styrke som en villokse.

23 For ingen besvergelse nytter mot Jakob, ingen spådom vinner fram mot Israel. Nå må det bare sies om Jakob og om Israel: Se hva Gud har gjort!

24 Se, et folk reiser seg som en løvinne og løfter seg som en løve. Det legger seg ikke til ro før det har fortært sitt bytte og drukket de dreptes blod.»

25 Da sa Balak til Bileam: «Du skal verken forbanne dem eller velsigne dem i det hele tatt!»

26 Så svarte Bileam og sa til Balak: «Talte jeg ikke til deg og sa: Alt det Herren sier, må jeg gjøre?»

27 Da sa Balak til Bileam: «Jeg ber deg, kom, så skal jeg ta deg med til et annet sted. Kanskje det vil være rett i Guds øyne at du forbanner dem for meg derfra.»

28 Så tok Balak med seg Bileam til toppen av Peor, der en kan se ut over ørkenen.

29 Da sa Bileam til Balak: «Bygg sju altere for meg her, og gjør i stand sju okser og sju værer for meg her!»

30 Balak gjorde som Bileam hadde sagt, og han bar fram en okse og en vær på hvert alter.

Kapittel 24

1 Da Bileam innså at det var godt i Her-rens øyne at han skulle velsigne Israel, gikk han ikke for å søke overnaturlige varsler, slik han hadde gjort de andre gangene. I stedet vendte han ansiktet mot ørkenen.

2 Bileam løftet blikket og så Israel som lå i leir stammevis. Og Guds Ånd kom over ham.

3 Da bar han fram sitt syn og sa: «Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen som har fått sine øyne åpnet,

4 så sier han som hører Guds Ord, som skuer et syn fra Den Allmektige, han som faller ned med åpnede øyne:

5 Hvor skjønne er dine telt, du, Jakob, dine boliger, du, Israel!

6 Lik daler som folder seg ut, lik hager ved elvebredden, lik aloëtrær plantet av Herren, lik sedrer som vokser ved vann.

7 Vann strømmer fra hans vannkar, og hans slekt skal bli som mange vann. Hans konge skal være større enn Agag, og hans kongerike skal være opphøyet.

8 Det var Gud som førte ham ut fra Egypt. Han har styrke som en villokse. Han skal ødelegge folkeslagene, dem som er hans fiender. Deres bein skal han bryte og gjennombore dem med sine piler.

9 Han bøyer seg ned, han legger seg ned som en løve, ja, som en løvinne, hvem våger å vekke ham? Velsignet er den som velsigner deg, og forbannet er den som forbanner deg.»

10 Da ble Balaks vrede opptent mot Bileam, og han slo hendene sammen. Balak sa til Bileam: «Jeg kalte deg hit for å forbanne fiendene mine, og se, du har velsignet dem rikt disse tre gangene.

11 Derfor skal du nå flykte tilbake til ditt eget sted. Jeg sa jeg ville vise deg stor ære, men se, Herren har hindret deg fra å få denne æren.»

12 Da svarte Bileam Balak: «Talte jeg ikke også til budbærerne du sendte til meg, og sa:

13 Selv om Balak hadde gitt meg huset sitt fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gått utenom ordet fra Herren, så jeg skulle gjøre godt eller ondt ut fra mitt eget hjerte. Det Herren sier, det må jeg tale.

14 Og se, nå vil jeg dra tilbake til mitt folk. Men kom nå hit, så jeg kan varsle deg om hva dette folket skal gjøre med ditt folk i de siste dager.»

15 Så bar han fram sitt syn og sa: «Så sier Bileam, Beors sønn, og så sier mannen som har fått sine øyne åpnet,

16 så sier han som hører Guds Ord, og som kjenner kunnskapen fra Den Høyeste, som skuer et syn fra Den Allmektige, han som faller ned med åpnede øyne:

17 Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En Stjerne trer fram fra Jakob. En Kongestav reiser seg fra Israel og knuser Moabs panne og bryter ned Sets slekt.

18 Edom skal bli hans eiendom, også Se’ir, hans fiender, blir hans eiendom, mens Israel går mektig fram.

19 Fra Jakob skal En få herredømme. De overlevende i byen fører Han i fortapelsen.»

20 Så fikk han øye på Amalek, og han bar fram sitt syn og sa: «Den første blant folkeslagene var Amalek, men den siste skal han være, helt til han går fortapt.»

21 Så fikk han se kenittene, og han bar fram sitt syn og sa: «Fast er ditt bosted, og ditt reir er lagt på klippen.

22 Likevel skal Kain fortæres. Om hvor lenge vil Assyria føre deg bort i fangenskap?»

23 Så bar han fram sitt syn og sa: «Ve! Hvem kan bli stående når Gud setter dette i verk?

24 Men skip skal komme fra kystene i Kypros, og de skal underlegge seg Assyria og underlegge seg Eber. Også Amalek skal bli underlagt til han går fortapt.»

25 Så sto Bileam opp og gikk bort, han vendte tilbake til sitt eget sted. Balak gikk også sin vei.

Kapittel 25

1 Israel ble værende i Akasielunden. Men folket begynte å drive hor med Moabs døtre.

2 De innbød folket til offermåltidene for avgudene sine, og folket åt og tilba avgudene deres.

3 Slik knyttet Israel seg til Ba’al-Peor, og Herrens vrede ble opptent mot Israel.

4 Da sa Herren til Moses: «Hent alle som er overhoder for folket og heng opp de skyldige framfor Herren, ute i solen, så Herrens brennende vrede kan vendes bort fra Israel.»

5 Så sa Moses til Israels dommere. «Hver av dere skal drepe dem av sine menn som knyttet seg til Ba’al-Peor.»

6 Og se, en av Israels barn kom og hadde med seg en midjanittisk kvinne inn blant sine brødre, i påsyn av Moses og i påsyn av hele menigheten av Israels barn. Og de gråt ved døren til Åpenbaringsteltet.

7 Da Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, fikk se det, trådte han fram fra menigheten og tok et spyd i hånden.

8 Han gikk inn i teltet etter den israelittiske mannen, og gjennomboret dem begge, både den israelittiske mannen og gjennom livet på kvinnen. Så stanset den ødeleggende pesten blant Israels barn.

9 De som døde under pesten, var tjuefire tusen.

10 Da talte Herren til Moses og sa:

11 «Pinhas, sønn av Elasar, presten Arons sønn, har vendt min vrede bort fra Israels barn, fordi han var nidkjær blant dem med min nidkjærhet, så Jeg ikke gjorde ende på Israels barn i Min nidkjærhet.

12 Derfor skal du si: Se, Jeg oppretter Min fredspakt med ham.

13 Den skal være en pakt om et evig presteskap, både for ham og for hans etterkommere. For han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.»

14 Navnet på den israelittiske mannen som ble slått i hjel, han som ble slått i hjel sammen med den midjanittiske kvinnen, var Simri, Salus sønn, en høvding i sin fars hus blant simeonittene.

15 Navnet på den midjanittiske kvinnen som ble slått i hjel, var Kosbi, Surs datter. Han var overhode for folket i et av fedrehusene i Midjan.

16 Da talte Herren til Moses og sa:

17 «Gå til angrep på midjanittene og slå dem ned.

18 For de gikk til angrep på dere med sine svikefulle planer om å forføre dere ved det som hendte med Peor og det som hendte med Kosbi, datteren til en høvding i Midjan, deres søster, som ble slått i hjel den dagen pesten kom på grunn av Peor.»

Kapittel 26

1 Etter pesten talte Herren til Moses og Elasar, presten Arons sønn, og sa:

2 «Hold folketelling over hele menigheten av Israels barn fra tjue år og over, ut fra sine fedres hus, over alle som kan gjøre tjeneste i Israels hær.»

3 Så talte Moses og presten Elasar med dem på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, og sa:

4 «Hold folketelling over folket fra tjue år og over, slik Herren befalte Moses og Israels barn, som kom ut av landet Egypt.»

5 Ruben var Israels førstefødte. Rubens barn var: hanokittenes slekt fra Hanok, paluittenes slekt fra Pallu,

6 hesronittenes slekt fra Hesron, karmittenes slekt fra Karmi.

7 Dette er rubenittenes slekter. De som ble mønstret av dem, var førtitre tusen sju hundre og tretti.

8 Pallus sønn var Eliab.

9 Eliabs sønner var Nemuel, Datan og Abiram. Dette er den Datan og den Abiram som var utnevnt av menigheten, og som satte seg opp mot Moses og Aron sammen med Korahs flokk, da de satte seg opp mot Herren.

10 Jorden åpnet sitt gap og slukte dem sammen med Korah, da flokken døde, da ilden fortærte to hundre og femti menn. Og de ble til et tegn.

11 Men likevel døde ikke Korahs barn.

12 Simeons sønner ut fra sine slekter var: nemu-e-littenes slekt fra Nemuel, jaminittenes slekt fra Jamin, jakinittenes slekt fra Jakin,

13 serahittenes slekt fra Serah, saulittenes slekt fra Saul.

14 Dette er simeonittenes slekter, tjueto tusen to hundre.

15 Gads sønner ut fra sine slekter var: sefonittenes slekt fra Sefon, hagittenes slekt fra Haggi, sjunittenes slekt fra Sjuni,

16 osnittenes slekt fra Osni, erittenes slekt fra Eri,

17 arodittenes slekt fra Arod, arelittenes slekt fra Areli.

18 Dette er slektene til Gads sønner, ut fra dem som ble mønstret av dem, førti tusen fem hundre.

19 Judas sønner var Er og Onan. Er og Onan døde i Kanaans land.

20 Judas sønner ut fra sine slekter var: sjelaittenes slekt fra Sjela, parsittenes slekt fra Peres, serahittenes slekt fra Serah.

21 Sønnene til Peres var: hesronittenes slekt fra Hesron, hamulittenes slekt fra Hamul.

22 Dette er Judas slekter, ut fra dem som ble mønstret av dem, syttiseks tusen fem hundre.

23 Jissakars sønner ut fra sine slekter var: tolaittenes slekt fra Tola, puvvaittenes slekt fra Puvva,

24 jasjubittenes slekt fra Jasjub, sjimronittenes slekt fra Sjimron.

25 Dette er Jissakars slekter ut fra dem som ble mønstret av dem, sekstifire tusen tre hundre.

26 Sebulons sønner ut fra sine slekter var: sardittenes slekt fra Sered, elonittenes slekt fra Elon, jakle’elittenes slekt fra Jakle’el.

27 Dette er sebulonittenes slekter ut fra dem som ble mønstret av dem, seksti tusen fem hundre.

28 Josefs sønner etter deres slekter Manasse og Efraim, var:

29 Manasses sønner: makirittenes slekt fra Makir – Makir ble far til Gilead – gileadittenes slekt fra Gilead.

30 Dette er Gileads sønner: jeserittenes slekt fra Jeser, helekittenes slekt fra Helek,

31 asrielittenes slekt fra Asriel, sikemittenes slekt fra Sikem,

32 sjemidaittenes slekt fra Sjemida, heferittenes slekt fra Hefer.

33 Selofhad, Hefers sønn, hadde ingen sønner, men bare døtre. Navnene på døtrene til Selofhad var Mahla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa.

34 Dette er Manasses slekter. De som ble mønstret av dem, var femtito tusen sju hundre.

35 Dette er Efraims sønner ut fra sine slekter: sjutelakittenes slekter fra Sjutelak, bakrittenes slekter fra Beker, takanittenes slekt fra Takan.

36 Dette er Sjutelaks sønner: eranittenes slekt fra Eran.

37 Dette er slektene til Efraims sønner, de som ble mønstret av dem, trettito tusen fem hundre. Dette er Josefs sønner ut fra sine slekter.

38 Benjamins sønner ut fra sine slekter var: belaittenes slekt fra Bela, asjbelittenes slekt fra Asjbel, ahiramittenes slekt fra Ahiram,

39 sjufamittenes slekt fra Sjufam, hufamitte-nes slekt fra Hufam.

40 Belas sønner var Ard og Na’aman: arditte-nes slekt fra Ard, na’amittenes slekt fra Na’aman.

41 Dette er Benjamins sønner ut fra sine slekter. De som ble mønstret av dem, var førtifem tusen seks hundre.

42 Dette er Dans sønner ut fra sine slekter: sjuhamittenes slekt fra Sjuham. Dette er Dans slekter ut fra sine slekter.

43 Alle sjuhamittenes slekter, ut fra dem som ble mønstret, var sekstifire tusen fire hundre.

44 Asjers sønner ut fra sine slekter var: jimnit-tenes slekt fra Jimna, jisjvittenes slekt fra Jisjvi, berittenes slekt fra Beria,

45 fra Berias sønner: heberittenes slekt fra Heber, malkielittenes slekt fra Malkiel.

46 Navnet til Asjers datter var Sera.

47 Dette er slektene til Asjers sønner, ut fra dem som ble mønstret, femtitre tusen fire hundre.

48 Naftalis sønner ut fra sine slekter var: jakse’elittenes slekt fra Jakse’el, gunittenes slekt fra Guni,

49 jeserittenes slekt fra Jeser, sjillemittenes slekt fra Sjillem.

50 Dette er Naftalis slekter ut fra sine slekter. De som ble mønstret, var førtifem tusen fire hundre.

51 Dette er de som ble mønstret av Israels barn: seks hundre og en tusen sju hundre og tretti.

52 Så talte Herren til Moses og sa:

53 «Til disse skal landet fordeles som arv, ut fra hvor mange navn det er.

54 Til en stor stamme skal du gi en større arv, og til en liten stamme skal du gi en mindre arv. Hver stamme skal få sin arv ut fra hvor mange som ble mønstret.

55 Men landet skal fordeles ved loddkasting. Ut fra navnene på sine fedres stammer skal de arve.

56 Ut fra loddkastingen skal arven for-deles mellom de større og de mindre.»

57 Dette er de som ble mønstret av levittene ut fra sine slekter: gersjonittenes slekt fra Gersjon, kehatittenes slekt fra Kehat, merarittenes slekt fra Merari.

58 Dette er levittenes slekter: libnittenes slekt, hebronittenes slekt, maklittenes slekt, musjittenes slekt, og korahittenes slekt. Kehat ble far til Amram.

59 Navnet til Amrams kone var Jokebed, Levis datter, som ble født til Levi i Egypt. Til Amram fødte hun Aron og Moses og deres søster Mirjam.

60 Aron fikk Nadab og Abihu, Elasar og Itamar.

61 Nadab og Abihu døde da de kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt.

62 De som ble mønstret, var tjuetre tusen, alle av hankjønn fra en måned og eldre. For de ble ikke mønstret sammen med de andre av Israels barn, siden det ikke ble gitt dem noen arv blant Israels barn.

63 Dette er de som ble mønstret av Moses og presten Elasar, de som mønstret Israels barn på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko.

64 Men av disse var det ikke en eneste mann som ble mønstret av Moses og presten Aron den gangen de mønstret Israels barn i Sinaiørkenen.

65 For Herren hadde sagt til dem: «De skal sannelig dø i ørkenen.» Derfor var det ikke en eneste mann igjen av dem, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Kapittel 27

1 Så kom døtrene til Selofhad, som var sønn av Hefer, sønn av Gilead, sønn av Makir, sønn av Manasse, fra slektene til Manasse, Josefs sønn. Dette var navnene på hans døtre: Makla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa.

2 De stilte seg foran Moses, foran presten Elasar og foran høvdingene og hele menigheten, ved døren til Åpenbaringsteltet, og de sa:

3 «Vår far døde i ørkenen. Men han var ikke i flokken av dem som sluttet seg sammen mot Herren, Korahs flokk, men han døde i sin egen synd. Han hadde ingen sønner.

4 Hvorfor skulle vår fars navn bli borte fra hans slekt fordi han ikke hadde noen sønn? Gi oss en eiendom blant vår fars brødre!»

5 Så la Moses saken deres fram for Herrens ansikt.

6 Og Herren talte til Moses og sa:

7 «Selofhads døtre taler helt rett. Du skal sannelig gi dem en eiendom som arv blant deres fars brødre, og la deres fars arv gå videre til dem.

8 Du skal tale til Israels barn og si: Hvis en mann dør og ikke har noen sønn, da skal dere gi arven hans videre til hans datter.

9 Hvis han ikke har noen datter, skal dere gi arven hans til hans brødre.

10 Hvis han ikke har brødre, skal dere gi arven hans til hans fars brødre.

11 Hvis hans far ikke har brødre, skal dere gi arven hans til den nærmeste slektningen i hans slekt, og han skal eie den. Dette skal være en rettsgyldig lov for Israels barn, slik Herren har befalt Moses.»

12 Herren sa til Moses: «Gå opp på dette Abarimfjellet og se utover det landet Jeg har gitt til Israels barn.

13 Når du har sett det, skal også du bli forenet med ditt folk, slik som din bror Aron også ble forenet med dem.

14 For i Sinørkenen, da menigheten gjorde opprør, gjorde dere opprør mot Min befaling om å hellige Meg ved vannet rett framfor øynene på dem.» Dette er vannet ved Meriba, ved Kadesj i Sinørkenen.

15 Da talte Moses til Herren og sa:

16 «Må Herren, Han som er Gud over åndslivet til alt kjød, sette en mann over menigheten,

17 en som kan gå ut foran dem og som kan gå inn foran dem, en som kan lede dem ut og føre dem inn, så ikke Herrens menighet blir som sauer uten hyrde.»

18 Herren sa til Moses: «Ta med deg Josva, Nuns sønn! Han er en mann som Ånden er i, og du skal legge hånden på ham.

19 Still ham fram for presten Elasar og foran hele menigheten, og innsett ham i tjenesten foran øynene deres!

20 Du skal legge av din egen verdighet på ham, så hele menigheten av Israels barn kan være lydig.

21 Han skal stå foran presten Elasar, som for Herrens ansikt skal spørre om dommen fra urim for ham. På hans ord skal de gå ut, og på hans ord skal de komme inn, både han og alle Israels barn, hele menigheten.»

22 Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham. Han tok Josva og stilte ham fram for presten Elasar, og foran hele menigheten.

23 Han la hendene sine på ham og innsatte ham i tjenesten, slik Herren hadde befalt ved Moses’ hånd.

Kapittel 28

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?«Befal Israels barn og si til dem: Mine offergaver, Min mat til Mine mat-offer som en velbehagelig duft for Meg, skal dere se til at dere kommer fram til Meg med i rette tid.

3 Du skal si til dem: Dette er matofferet som dere skal komme fram med til Herren: to årsgamle værlam uten feil hver dag, som vedvarende brennoffer.

4 Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal dere ofre mellom de to aftenstunder,

5 sammen med en tiendedel av en efa fint mel som grødeoffer, blandet med en fjerdedel hin presset olje.

6 Dette er det vedvarende brennofferet, som ble innstiftet ved Sinaifjellet til en velbehagelig duft, et matoffer til Herren.

7 Drikkofferet skal være en fjerdedel hin for hvert lam. På det hellige stedet skal du helle ut drikkofferet av sterk drikk for Herren.

8 Det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstunder. På samme måten som grødeofferet og drikkofferet om morgenen, skal du ofre det som et matoffer, til en velbehagelig duft for Herren.

9 På sabbatsdagen skal du ofre to årsgamle lam uten feil, og to tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer, blandet med olje, sammen med drikkofferet som hører til.

10 Dette er brennofferet for hver sabbat, for-uten det vedvarende brennofferet og drikkofferet som hører til.

11 I begynnelsen av hver ny måned skal dere komme fram med et brennoffer til Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam uten feil.

12 Til hver okse skal det være tre tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer blandet med olje. Til den ene væren skal det være to tiendedeler av en efa fint mel som grødeoffer blandet med olje.

13 Til hvert lam skal det være en tiende-del av en efa fint mel blandet med olje, som grødeoffer. Dette skal være et brenn-offer til velbehagelig duft, et matoffer til Herren.

14 Drikkofferet deres skal være en halv hin vin for en okse, en tredjedel av en hin til væren, og en fjerdedel av en hin til hvert lam. Dette er brennofferet for hver måned i alle månedene i året.

15 Også en geitebukk skal ofres som syndoffer for Herren, foruten det ved-varende brennofferet og drikkofferet som hører til.

16 På den fjortende dagen i den første måneden er det påske for Herren.

17 Og på den femtende dagen i denne måneden er det høytid. I sju dager skal det etes usyret brød.

18 På den første dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk.

19 Dere skal komme fram med et mat-offer som brennoffer til Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam. De skal være uten feil.

20 Grødeofferet som hører til, skal være av fint mel blandet med olje. Tre tiendedeler av en efa skal dere ofre for oksen, og to tiendedeler for væren.

21 Dere skal ofre en tiendedel av en efa for hvert av de sju lammene.

22 Dere skal også ofre en geitebukk som syndoffer, for å gjøre soning for dere.

23 Dette skal dere ofre i tillegg til brenn-offeret om morgenen, som er et vedvarende brennoffer.

24 I sju dager skal dere slik hver dag ofre maten til matofferet, til en velbehagelig duft for Herren. Det skal ofres ved siden av det vedvarende brennofferet og drikkofferet som hører til.

25 På den sjuende dagen skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk.

26 Også på førstegrødens dag, når dere kommer fram med et offer av nytt korn til Herren på ukenes høytid, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk.

27 Dere skal komme fram med et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: to unge okser, en vær og sju årsgamle lam.

28 Dessuten skal dere komme fram med grødeoffer av fint mel, blandet med olje: tre tiendedeler av en efa for hver okse, to tiendedeler for hver enkelt vær,

29 og en tiendedel for hvert av de sju lammene.

30 Dere skal også komme fram med en geitebukk for å gjøre soning for dere.

31 De skal være uten feil. Dere skal komme fram med dem sammen med drikkofrene som hører til, i tillegg til det vedvarende brennofferet og grødeofferet som hører til.

Kapittel 29

1 I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er en dag for dere til å gi et støt i basunene.

2 Dere skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: en ung okse, en vær og sju årsgamle lam uten feil.

3 Grødeofferet deres skal være fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren

4 og en tiendedel til hvert av de sju lammene.

5 Dere skal også ofre en geitebukk som syndoffer, for å gjøre soning for dere.

6 Dette skal være i tillegg til brenn-offeret med grødeofferet for nymånen, og det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til, etter forskriften, til en velbehagelig duft, et matoffer til Herren.

7 På den tiende dagen i denne sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Da skal dere ydmyke dere i deres sjeler. Dere skal ikke gjøre noe arbeid.

8 Dere skal komme fram med et brenn-offer til Herren, til en velbehagelig duft: en ung okse, en vær og sju årsgamle lam. De skal være uten feil.

9 Grødeofrene som hører med, skal være av fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for oksen, to tiendedeler for den ene væren

10 og en tiendedel for hvert av de sju lammene.

11 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, foruten syndofferet til soning, det vedvarende brennofferet med grødeofferet og drikk-ofrene som hører til. Offer ved løvhyttefesten

12 På den femtende dagen i den sjuende måneden skal dere holde en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk, og dere skal holde høytid for Herren i sju dager.

13 Dere skal komme fram med et brennoffer, et matoffer til en velbehagelig duft for Herren: tretten unge okser, to værer og fjorten årsgamle lam. De skal være uten feil.

14 Grødeofferet skal være av fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver av de tretten oksene, to tiendedeler for hver av de to værene

15 og en tiendedel for hvert av de fjorten lammene.

16 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

17 På den andre dagen skal dere komme fram med tolv unge okser, to værer og fjorten årsgamle lam uten feil,

18 og de grødeofrene og de drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

19 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofrene som hører til.

20 På den tredje dagen skal dere komme fram med elleve okser, to værer og fjorten årsgamle lam uten feil,

21 og grødeofrene og drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

22 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

23 På den fjerde dagen skal dere komme fram med ti okser, to værer og fjorten årsgamle lam uten feil,

24 og grødeofrene og drikkofrene som hører med for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

25 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

26 På den femte dagen skal dere komme fram med ni okser, to værer og fjorten årsgamle lam uten feil,

27 og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

28 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

29 På den sjette dagen skal dere komme fram med åtte okser, to værer og fjorten årsgamle lam uten feil,

30 og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

31 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

32 På den sjuende dagen skal dere komme fram med sju okser, to værer, og fjorten årsgamle lam uten feil,

33 og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksene, værene og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

34 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

35 På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk.

36 Dere skal komme fram med et brennoffer, et matoffer til en velbehagelig duft for Herren: en okse, en vær, sju årsgamle lam uten feil,

37 og grødeofrene og drikkofrene som hører til for oksen, væren og lammene, ut fra hvor mange de er, etter forskriften.

38 Dere skal også komme fram med en geitebukk som syndoffer, i tillegg til det vedvarende brennofferet med grøde-offeret og drikkofferet som hører til.

39 Disse ofrene skal dere ofre til Herren på de fastsatte høytidene i tillegg til ofrene dere har lovt og de frivillige ofrene, enten de er brennofrene, grødeofrene, drikkofrene eller fredsofrene deres.»

Kapittel 30

1 Moses sa alt dette til Israels barn slik som Herren hadde befalt Moses.

2 Så talte Moses til overhodene for Israels barns stammer og sa: «Dette er hva Herren har befalt:

3 Hvis en mann avlegger et løfte til Herren eller sverger en ed eller binder seg til en forpliktelse, da skal han ikke bryte sitt ord. Han skal gjøre etter alt det som er gått ut av hans munn.

4 Eller om en kvinne avlegger et løfte til Herren, og binder seg til en forpliktelse mens hun ennå er som ungdom i sin fars hus,

5 og hennes far hører løftet og forpliktelsen hun har bundet seg til, og hennes far tier, da skal alle løftene hennes stå fast, og hver forpliktelse hun har bundet seg til, skal også stå fast.

6 Men hvis hennes far nekter henne det den dagen han hører det, da skal ingen av løftene hennes eller forpliktelsene hun har bundet seg til, stå fast. Herren skal tilgi henne, fordi hennes far har nektet henne det.

7 Hvis hun tar en ektemann mens hun er bundet av sine løfter, eller hun har bundet seg ved et tankeløst ord som kom over hennes lepper,

8 og hennes ektemann hører det, og han ikke sier noe til henne den dagen han hører det, da skal løftene hennes stå fast. Forpliktelsene hennes som hun har bundet seg til, skal også stå fast.

9 Men hvis hennes ektemann nekter henne det på den dagen han hører det, ugyldiggjør han det løftet hun avla, også det tankeløse ordet hun bandt seg ved da det kom over hennes lepper. Herren skal tilgi henne.

10 Ethvert løfte som en enke eller en skilt kvinne har bundet seg til, skal også stå fast.

11 Hvis hun har avlagt et løfte i sin manns hus, eller har bundet seg til en forpliktelse med en ed,

12 og hennes mann hørte det, og han ikke sa noe til henne og ikke nektet henne det, da skal alle løftene hennes og hver forpliktelse hun har bundet seg til, stå fast.

13 Men hvis hennes mann virkelig gjorde dem ugyldige den dagen han hørte dem, da skal ikke noe av alt det som gikk over hennes lepper om løftene hennes eller om forpliktelsen som binder henne, stå fast. Hennes mann har gjort dem ugyldige, og Herren skal tilgi henne.

14 Hvert løfte og hver bindende ed om å legge bånd på seg, kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig.

15 Hvis hennes mann virkelig ikke sier noe til henne i dagene som følger, da stadfester han alle løftene hennes eller alle avtalene som binder henne. Han stadfester dem, for han har ikke sagt noe til henne på den dagen han hørte dem.

16 Men hvis han gjør dem ugyldige etter at han har hørt dem, da skal han bære hennes skyld.»

17 Dette er de lovene som Herren befalte Moses, og som gjelder mellom en mann og hans kone, og mellom en far og hans datter som i sin ungdom ennå er i sin fars hus.

Kapittel 31

1 Herren talte til Moses og sa:

2   ?«Ta hevn over midjanittene for Israels barn! Etter det skal du forenes med ditt folk.»

3 Så talte Moses til folket og sa: «Noen av dere skal væpne seg til krig. Så skal de gå ut imot midjanittene for å ta Herrens hevn over Midjan.

4 Tusen fra hver stamme av alle Israels stammer skal dere sende ut i krigen.»

5 Fra hver av Israels avdelinger ble det så tatt ut ett tusen fra hver stamme, tolv tusen væpnet til krig.

6 Disse sendte Moses ut i krigen, ett tusen fra hver stamme. Han sendte dem ut i krigen sammen med Pinhas, presten Elasars sønn. Han hadde de hellige redskapene og signaltrompetene med seg i hånden.

7 De kjempet mot midjanittene, slik Herren hadde befalt Moses, og de drepte alle av hankjønn.

8 Sammen med de andre som ble drept, drepte de også kongene i Midjan: Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba, de fem kongene i Midjan. Bileam, Beors sønn, drepte de også med sverdet.

9 Israels barn tok kvinnene i Midjan til fange, sammen med alle småbarna deres, og de tok hele buskapen, alt småfeet deres og alt de eide, som bytte.

10 Alle byene der de bodde, og alle teltleirene deres brente de opp med ild.

11 De tok med seg alt byttet og alt hærfanget, både mennesker og dyr.

12 Så kom de med fangene, hærfanget og byttet til Moses, til presten Elasar og menigheten av Israels barn, til leiren på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko.

13 Moses, presten Elasar og alle høvdingene for menigheten gikk ut for å møte dem utenfor leiren.

14 Men Moses ble vred på befalings-mennene for hæren, på førerne for tusen og førerne for hundre, som hadde kommet fra slaget i striden.

15 Moses sa til dem: «Har dere latt alle kvinnene være i live?

16 Se, etter råd fra Bileam var det jo disse kvinnene som fikk Israels barn til å gå bort fra Herren ved det som skjedde på grunn av Peor, og det kom pest over Herrens menighet.

17 Derfor skal dere nå drepe alt av hankjønn blant de små, og dere skal drepe hver kvinne som har hatt samliv med noen mann og ligget med ham.

18 Men alle de unge pikene som ikke har hatt samliv med noen mann og ligget med ham, skal dere la leve hos dere.

19 Selv skal dere være utenfor leiren i sju dager. Hver den som har drept noen, og hver den som har rørt ved noen som er drept, skal rense seg på den tredje dagen og på den sjuende dagen. Det gjelder både dere selv og fangene deres.

20 Dere skal rense hvert klesplagg, alt av lær, alt som er vevd av geitehår, og alt som er lagd av tre.»

21 Da sa presten Elasar til hærmennene som hadde gått ut i slaget: «Dette er en forskrift i loven som Herren har befalt Moses:

22 Bare gullet, sølvet, bronsen, jernet, tinnet og blyet,

23 alt som kan tåle ild, skal dere la gå gjennom ilden, og det skal bli rent. Det skal også renses med renselsesvannet. Men alt som ikke tåler ild, skal dere la gå gjennom vann.

24 På den sjuende dagen skal dere vaske klærne deres og bli rene, og etter det kan dere komme inn i leiren.»

25 Herren talte til Moses og sa:

26 «Du og presten Elasar, sammen med overhodene for fedrene i menigheten, skal ta opptelling av byttet som ble tatt, både av mennesker og dyr.

27 Du skal dele byttet i to deler, mellom de stridende som dro ut i slaget, og hele menigheten.

28 Fra stridsmennene som dro ut i slaget, skal du sette til side en skatt til Herren: ett liv av hver fem hundre mennesker, storfe, esler og småfe.

29 Ta dette fra stridsmennenes halvpart og gi det til presten Elasar som en gave til Herren.

30 Fra halvparten til Israels barn skal du ta ett liv av hver femti, både fra mennesker, storfe, esler og småfe, altså fra hele buskapen. Du skal gi det alt til levittene som har ansvar for Herrens tabernakel.»

31 Så gjorde Moses og presten Elasar som Herren hadde befalt Moses.

32 Alt byttet som var igjen av hærfanget, som hærstyrken hadde tatt, var seks hundre og syttifem tusen sauer,

33 syttito tusen storfe,

34 sekstien tusen esler

35 og trettito tusen mennesker i alt, kvinner som ikke hadde kjent noen mann og ligget med ham.

36 Den halvparten, den delen som tilfalt dem som hadde gått ut i krigen, var tre hundre og trettisju tusen fem hundre sauer.

37 Skatten Herren skulle ha av sauene, var seks hundre og syttifem.

38 Storfeet var trettiseks tusen i antall, og av dem var skatten til Herren syttito.

39 Eslene var tretti tusen fem hundre i antall, og av dem var skatten til Herren sekstien.

40 Menneskene var seksten tusen i antall, og av dem var skatten til Herren trettito mennesker.

41 Skatten som var gaven til Herren, ga Moses til presten Elasar, slik Herren hadde befalt Moses.

42 Den halvparten som tilfalt Israels barn, den som Moses hadde skilt ut fra mennene som hadde gått i krigen,

43 den halvparten som tilfalt menig-heten, var tre hundre og trettisju tusen fem hundre sauer,

44 trettiseks tusen storfe,

45 tretti tusen fem hundre esler

46 og seksten tusen mennesker.

47 Fra denne halvparten som tilfalt Israels barn, tok Moses ett liv for hver femti, både fra mennesker og dyr, og ga dem til levittene som hadde ansvar for Herrens tabernakel, slik Herren hadde befalt Moses.

48 Da kom befalingsmennene over tusen i hæren, førerne over tusen og førerne over hundre, fram til Moses.

49 De sa til Moses: «Dine tjenere har tatt opptelling over de stridsmennene som er under vår kommando, og det mangler ikke en eneste mann av oss.

50 Derfor har vi kommet fram med en offergave til Herren, det hver mann fant av gullsmykker: armringer, armbånd, signetringer, øreringer og halskjeder. Dette skal være til soning for våre sjeler for Herrens ansikt.»

51 Så tok Moses og presten Elasar imot gullet fra dem, alle de kunstferdig utførte smykkene.

52 Hele gaven av gull som de satte til side for Herren, fra førerne for tusen og førerne for hundre, var seksten tusen sju hundre og femti sekel.

53 Men hærmennene hadde tatt bytte, hver mann til seg selv.

54 Moses og presten Elasar tok imot gullet fra førerne for tusen og for hundre, og de førte det inn i Åpenbaringsteltet, som en påminnelse om Israels barn framfor Herrens ansikt.

Kapittel 32

1 Rubens barn og Gads barn hadde en meget stor buskap. Da de så at Jaserlandet og Gileadlandet var et velegnet sted å ha buskap,

2 kom Gads barn og Rubens barn og talte med Moses, presten Elasar og alle høvdingene for menigheten. De sa:

3 «Atarot, Dibon, Jaser, Nimra, Hesjbon, El’ale, Sebam, Nebo og Beon,

4 landet som Herren har slått foran ansiktet til Israels menighet, det er et land som er velegnet for buskap, og dine tjenere har buskap.»

5 Derfor sa de: «Hvis vi har funnet nåde i dine øyne, så la dette landet bli gitt dine tjenere til eiendom. Før oss ikke over Jordan!»

6 Moses sa til Gads barn og til Rubens barn: «Skal deres brødre gå ut i striden mens dere blir igjen her?

7 Hvorfor vil dere ta motet fra Israels barns hjerter, så de ikke drar over og inn i det landet som Herren har gitt dem?

8 Det var dette deres fedre gjorde da jeg sendte dem ut fra Kadesj-Barnea for å se på landet.

9 For da de dro opp til Esjkoldalen og så på landet, tok de motet fra Israels barns hjerter, så de ikke dro inn i landet som Herren hadde gitt dem.

10 Den dagen ble Herrens vrede opptent, og Han sverget og sa:

11 Sannelig, ingen av de menn som kom opp fra Egypt, fra tjue år og over, skal få se det landet Jeg tilsverget Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt Meg helt og fullt,

12 bortsett fra Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. For de har fulgt Herren helt og fullt.

13 Slik ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han lot dem flakke omkring i ørkenen i førti år, helt til hele den slekten som hadde gjort ondt i Herrens øyne, var borte.

14 Og se! Dere har stilt dere i deres fedres sted, avkom av syndige menn, så dere får Herrens brennende vrede mot Israel til å bli enda større.

15 For hvis dere vender dere bort fra å følge Ham, skal Han enda en gang la dem bli værende i ørkenen, og da fører dere ødeleggelse over hele dette folket.»

16 Da gikk de bort til ham og sa: «Vi vil gjerne bygge kveer til buskapen vår her, og byer til våre barn.

17 Men selv vil vi være bevæpnet og skynde oss å dra over foran Israels barn, helt til vi har ført dem til deres sted. Men våre barn skal bo i de befestede byene, borte fra dem som bor i landet.

18 Vi vil ikke vende tilbake til våre hjem før hver eneste en av Israels barn har fått sin arv.

19 For vi vil ikke ha noen arv sammen med dem på den andre siden av Jordan og videre bortover, for vår arv har tilfalt oss her på østsiden av Jordan.»

20 Da sa Moses til dem: «Hvis dere gjør dette, hvis dere væpner dere til strid framfor Herrens ansikt,

21 og alle deres væpnede menn går over Jordan framfor Herrens ansikt, helt til Han har drevet sine fiender bort fra sitt ansikt,

22 og landet undertvinges framfor -Herrens ansikt, da kan dere vende tilbake etterpå og være uten skyld både for Herren og for Israel. Og dette landet skal være deres eiendom framfor Herrens ansikt.

23 Men hvis dere ikke gjør dette, se, da har dere syndet mot Herren. Og dere skal vite at deres synd skal ramme dere.

24 Bygg da byer for deres barn og kveer for sauene deres, og gjør det som har gått ut av deres munn.»

25 Gads barn og Rubens barn talte til Moses og sa: «Dine tjenere vil gjøre som min herre befaler.

26 Våre barn, våre koner, småfeet og storfeet og hele buskapen vår skal bli værende der i Gileads byer.

27 Men dine tjenere skal dra over framfor Herrens ansikt til striden, hver mann væpnet til krig, slik min herre sier.»

28 Så ga Moses befaling om dem til presten Elasar, til Josva, Nuns sønn, og overhodene for fedrene til Israels barns stammer.

29 Moses sa til dem: «Hvis Gads barn og Rubens barn går over Jordan sammen med dere, og hver mann er væpnet til strid framfor Herrens ansikt, og landet undertvinges dere, da skal dere gi dem Gilead landet til eiendom.

30 Men hvis de ikke drar væpnet over sammen med dere, da skal de få sine eiendommer blant dere i Kanaans land.»

31 Da svarte Gads barn og Rubens barn, og sa: «Som Herren har sagt til dine tjenere, slik vil vi gjøre.

32 Vi vil dra væpnet over framfor Herrens ansikt inn i Kanaans land, men den arven som skal være vår eiendom, skal være på denne siden av Jordan.»

33 Så ga Moses dette til Gads barn, Rubens barn og halvparten av stammen til Manasse, Josefs sønn: riket til amorittenes konge, Sihon, sammen med riket til Og, Basans konge, hele landet med byene som var innenfor grensene og byene omkring i landet.

34 Gads barn bygde opp Dibon, Atarot og Aroer,

35 Atrot-Sjofan, Jaser og Jogbeha,

36 Bet-Nimra og Bet-Haran, de befestede byene og sauekveene.

37 Rubens barn bygde opp Hesjbon, El’ale og Kirjatajim,

38 Nebo og Ba’al-Meon navnene deres ble forandret – og Sibma. De kalte byene de bygde opp igjen, med andre navn.

39 Barna til Makir, Manasses sønn, dro til Gilead og inntok det. De fordrev amorittene som var der.

40 Så ga Moses Gilead til Makir, Manasses sønn, og han bosatte seg der.

41 Også Ja’ir, Manasses sønn, dro av sted og inntok teltbyene der, og han kalte dem Ja’irs teltbyer.

42 Så dro Nobah av sted og inntok Kenat og landsbyene der, og han kalte det Nobah etter sitt eget navn.

Kapittel 33

1 Dette er reisene til Israels barn, da de brøt opp fra landet Egypt, hæravdeling for hæravdeling, under Moses’ og Arons ledelse.

2 Etter Herrens befaling skrev Moses ned alle stedene der de begynte reisene sine fra. Dette er reisestrekningene deres, ut fra stedene der de begynte reisene:

3 De brøt opp fra Ramses i den første måneden, på den femtende dagen i den første måneden. På dagen etter påske dro Israels barn frimodige ut framfor alle egypternes øyne,

4 mens egypterne selv måtte begrave dem som Herren hadde slått i hjel blant dem, alle de førstefødte, da Herren holdt dom over gudene deres.

5 Så brøt Israels barn opp fra Ramses og slo leir i Sukkot.

6 Og de brøt opp fra Sukkot og slo leir i Etam, som er ved grensen til ørkenen.

7 De brøt opp fra Etam og vendte tilbake til Pi-Hakirot, som er øst for Ba’al-Safon, og de slo leir nær Migdol.

8 De brøt opp fra Pi-Hakirot og gikk midt gjennom havet og ut i ørkenen. De dro tre dagsreiser ut i Etam ørkenen og slo leir i Mara.

9 De brøt opp fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær. Så slo de leir der.

10 De brøt opp fra Elim og slo leir ved Rødehavet.

11 De brøt opp fra Rødehavet og slo leir i Sinørkenen.

12 De brøt opp fra Sinørkenen og slo leir i Dofka.

13 De brøt opp fra Dofka og slo leir i Alusj.

14 De brøt opp fra Alusj og slo leir i Refidim, der det ikke var vann som folket kunne drikke.

15 De brøt opp fra Refidim og slo leir i Sinai‑ ?ørkenen.

16 De brøt opp fra Sinaiørkenen og slo leir i Kibrot-Hatta’ava.

17 De brøt opp fra Kibrot-Hatta’ava og slo leir i Haserot.

18 De brøt opp fra Haserot og slo leir i Ritma.

19 De brøt opp fra Ritma og slo leir i Rimmon-Peres.

20 De brøt opp fra Rimmon-Peres og slo leir i Libna.

21 De brøt opp fra Libna og slo leir i Rissa.

22 De brøt opp fra Rissa og slo leir i Kehelata.

23 De brøt opp fra Kehelata og slo leir ved Sjeferfjellet.

24 De brøt opp fra Sjeferfjellet og slo leir i Harada.

25 De brøt opp fra Harada og slo leir i Makhelot.

26 De brøt opp fra Makhelot og slo leir i Takat.

27 De brøt opp fra Takat og slo leir i Terah.

28 De brøt opp fra Terah og slo leir i Mitka.

29 De brøt opp fra Mitka og slo leir i Hasmona.

30 De brøt opp fra Hasmona og slo leir i Moserot.

31 De brøt opp fra Moserot og slo leir i Bene-Ja’akan.

32 De brøt opp fra Bene-Ja’akan og slo leir i Hor-Hagidgad.

33 De brøt opp fra Hor-Hagidgad og slo leir i Jotbata.

34 De brøt opp fra Jotbata og slo leir i Abrona.

35 De brøt opp fra Abrona og slo leir i Esjon-Geber.

36 De brøt opp fra Esjon-Geber og slo leir i Sinørkenen, som er Kadesj.

37 De brøt opp fra Kadesj og slo leir ved fjellet Hor, på grensen til Edomlandet.

38 Etter Herrens befaling gikk presten Aron opp på fjellet Hor, og han døde der i det førtiende året etter at Israels barn hadde kommet ut av landet Egypt, på den første dagen i den femte måneden.

39 Aron var hundre og tjuetre år gammel da han døde på fjellet Hor.

40 Kanaaneerkongen i Arad, som bodde i Sør av Kanaans land, hørte om at Israels barn kom.

41 Så brøt de opp fra fjellet Hor og slo leir i Salmona.

42 De brøt opp fra Salmona og slo leir i Punon.

43 De brøt opp fra Punon og slo leir i Obot.

44 De brøt opp fra Obot og slo leir i Ijje-Abarim, ved grensen til Moab.

45 De brøt opp fra Ijjim og slo leir i Dibon-Gad.

46 De brøt opp fra Dibon-Gad og slo leir i Almon-Diblatajim.

47 De brøt opp fra Almon-Diblatajim og slo leir i fjellene ved Abarim, foran Nebo.

48 De brøt opp fra fjellene ved Abarim og slo leir på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko.

49 De slo leir ved Jordan, fra Bet-Jesjimot og helt til Abel Sjittim på Moab-slettene.

50 På Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, talte Herren til Moses, og sa:

51 «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere har gått over Jordan og inn i Kanaans land,

52 da skal dere drive alle dem som bor i landet bort fra deres ansikt, ødelegge alle steinbildene deres og alle de støpte bildene deres og rive ned og ødelegge alle de høye stedene.

53 Dere skal ta landet i eie og bosette dere i det, for Jeg har gitt dere landet til eien-dom.

54 Ved loddkasting skal dere skifte landet blant deres slekter. Til de større skal dere gi en større arv, og til de mindre skal dere gi en mindre arv. Enhver skal få den arv som tilfaller ham ved loddkasting. Dere skal arve etter stammene til deres fedre.

55 Men hvis dere ikke driver dem som bor i landet, bort fra deres ansikt, skal det bli slik at de dere lar bli igjen, skal være som torner i øynene på dere og som sporer i siden på dere. De skal plage dere i landet der dere bor.

56 Da skal det skje: Det Jeg hadde tenkt å gjøre med dem, skal Jeg gjøre med dere.»

Kapittel 34

1 Så talte Herren til Moses og sa:

2 «Befal Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i Kanaans land, er dette det landet som skal tilfalle dere som arv, Kanaans land med sine grenser.

3 Sørgrensen deres skal strekke seg fra Sinørkenen langs grensen til Edom, og deres sørgrense skal strekke seg til enden av Saltsjøen i øst.

4 Grensen deres skal dreie fra sørsiden av Akrabbimskaret, fortsette til sin og gå på sør-siden av Kadesj-Barnea. Videre skal den strekke seg til Hasar-Addar og fortsette til Asmon.

5 Grensen skal dreie fra Asmon til Egypter-bekken, og den skal ende ved havet.

6 Som grense mot vest skal dere ha Storhavet som grense. Dette skal være vestgrensen deres.

7 Dette skal være grensen deres mot nord: Fra Storhavet skal dere merke ut grenselinjen deres til fjellet Hor.

8 Fra fjellet Hor skal dere merke ut grenselinjen til Lebo-Hamat. Så skal grensen gå ut til Sedad.

9 Grensen skal fortsette til Sifron, og den skal ende i Hasar-Enan. Dette skal være nordgrensen deres.

10 Østgrensen deres skal dere merke ut fra Hasar-Enan til Sjefam.

11 Grensen skal gå nedover fra Sjefam til Ribla, på østsiden av Ajin. Videre skal grensen gå nedover og nå fjellryggen på østsiden av Gennesaretsjøen.

12 Grensen skal gå nedover langs Jordan, og den skal ende ved Saltsjøen. Dette skal være landet deres med grensene rundt.»

13 Så befalte Moses Israels barn og sa: «Dette er det landet dere skal arve ved loddkasting, det som Herren har befalt skal bli gitt til de ni stammene og til den halve stammen.

14 For stammen til Rubens barn, med alle deres fedres hus, og stammen til Gads barn, med alle deres fedres hus, har allerede fått sin arv. Halvparten av Manasses stamme har også fått sin arv.

15 De to stammene og den halve stammen har fått sin arv på denne siden av Jordan, rett overfor Jeriko, på østsiden mot soloppgangen.»

16 Herren talte til Moses og sa:

17 «Dette er navnene på de mennene som skal skifte landet som arv blant dere: Presten Elasar og Josva, Nuns sønn.

18 Du skal ta en høvding fra hver stamme til å skifte landet som arv.

19 Dette er navnene på mennene: fra Juda stamme, Kaleb, Jefunnes sønn,

20 fra Simeons barns stamme: Samuel, Ammihuds sønn,

21 fra Benjamins stamme: Elidad, -Kislons sønn,

22 en høvding fra Dans barns stamme: Bukki, Joglis sønn,

23 fra Josefs sønner: en høvding fra Manasses barns stamme: Hanniel, Efods sønn,

24 og en høvding fra Efraims barns stam-me: Kemuel, Sjiftans sønn,

25 en høvding fra Sebulons barns stamme: Elisafan, Parnaks sønn,

26 en høvding fra Jissakars barns stamme: Paltiel, Assans sønn,

27 en høvding fra Asjers barns stamme: Akihud, Sjelomis sønn,

28 og en høvding fra Naftalis barns stamme: Pedael, Ammihuds sønn.»

29 Dette er de som Herren befalte skulle skifte arven mellom Israels barn i Kanaans land.

Kapittel 35

1 Herren talte til Moses på Moab-slettene ved Jordan, rett overfor Jeriko, og sa:

2 «Befal Israels barn at de skal gi levittene byer å bo i av den arven de har fått til eiendom. Dere skal også gi levittene fellesareal rundt byene.

3 De skal ha byene til å bo i. Fellesarealet deres skal være for kveget, buskapen og for alle dyrene deres.

4 Fellesarealet rundt byene, som dere skal gi til levittene, skal strekke seg fra bymuren og tusen alen utover hele veien rundt.

5 Utenfor byen skal dere måle to tusen alen på østsiden, to tusen alen på sørsiden, to tusen alen på vestsiden og to tusen alen på nordsiden. Byen skal ligge i midten. Dette skal tilhøre dem som fellesareal for byene.

6 Blant de byene dere skal gi til levittene, skal du utpeke seks tilfluktsbyer, dit en drapsmann skal kunne flykte. I tillegg til disse skal dere gi førtito byer til.

7 Alle byene dere skal gi til levittene, skal være førtiåtte. Sammen med dem skal dere gi fellesarealet som hører til.

8 Byene dere skal gi, skal være fra eiendommen til Israels barn. Fra en stor stamme skal dere gi mange, fra en mindre skal dere gi få. Hver av dem skal gi noen av byene sine til levittene ut fra hvor stor arv hver har fått.» Seks tilfluktsbyer

9 Så talte Herren til Moses og sa:

10 «Tal til Israels barn og si til dem: Når dere har gått over Jordan og inn i Kanaans land,

11 da skal dere peke ut de byene som skal være tilfluktsbyer for dere, slik at en drapsmann som farer vill og dreper et menneske, kan flykte dit.

12 Disse skal være tilfluktsbyene deres fra blod-hevneren, så drapsmannen ikke skal bli drept før han har blitt stilt for retten foran menigheten.

13 Av de byene dere gir, skal seks være tilfluktsbyer for dere.

14 Dere skal gi tre byer på denne siden av Jordan, og dere skal gi tre byer i Kanaans land, som skal være tilfluktsbyer.

15 Disse seks byene skal være en tilflukt både for Israels barn, for den fremmede, og for den som bor som gjest blant dem, så den som farer vill og slår et menneske i hjel, kan flykte dit.

16 Men hvis noen slår en annen med et redskap av jern, så han dør, er han en morder. Morderen skal sannelig dø.

17 Hvis noen slår en annen med en stein i hånden, en stein stor nok til å drepe med, så den andre dør, da er han en morder. Morderen skal sannelig dø.

18 Eller om noen slår en annen med et redskap av tre, sterkt nok til å drepe med, så den andre dør, da er han en morder. Morderen skal sannelig dø.

19 Blodhevneren selv kan drepe mor-deren. Når han treffer ham, kan han drepe ham.

20 Hvis noen dytter til en annen på grunn av hat eller han ligger på lur og kaster noe på ham, så han dør,

21 eller han slår ham med neven på grunn av fiendskap, så han dør, da skal den som slo ham, sannelig dø. Han er en morder. Blodhevneren kan drepe morderen når han treffer ham.

22 Men dersom noen plutselig dytter til en annen uten at det er av fiendskap, eller kaster noe på en annen uten å ligge på lur,

23 eller bruker en stein som er stor nok til å drepe en mann, og den faller på ham uten at han ser ham på forhånd, så han dør, men uten at han var hans fiende eller søkte å skade ham,

24 da skal menigheten dømme mellom drapsmannen og blodhevneren ut fra disse rettsreglene.

25 Så skal menigheten utfri drapsmannen fra blodhevnerens hånd, og menigheten skal sende ham tilbake til den tilfluktsbyen han hadde flyktet til. Der skal han bli til øverste-presten som var salvet med hellig olje, er død.

26 Men dersom drapsmannen noen gang skulle komme utenfor grensene til tilfluktsbyen som han har flyktet til,

27 og blodhevneren finner ham utenfor grensene til tilfluktsbyen, og blodhevneren dreper drapsmannen, da får han ikke blodskyld.

28 For han skulle ha blitt i tilfluktsbyen helt til øverstepresten var død. Men etter øversteprestens død kan drapsmannen vende tilbake til jorden som er hans eiendom.

29 Dette skal være en rettsgyldig lov for dere i alle slekter etter dere, overalt hvor dere bor.

30 Den som slår et menneske i hjel, er en morder og skal drepes på flere vitners ord. Men ett vitne er ikke vitneutsagn nok til at et menneske kan dømmes til døden.

31 Men dere skal ikke ta imot løsepenger for livet til en morder som er skyldig til døden; han skal sannelig dø.

32 Dere skal heller ikke ta imot løse-penger for en som har flyktet til tilfluktsbyen sin, så han kan vende tilbake og bo i landet før presten er død.

33 Dere skal ikke vanhellige landet der dere bor. For blod vanhelliger landet, og det kan ikke gjøres soning for landet, for blodet som er utøst der, uten ved blodet av den som utøste det.

34 Landet der dere bor skal du ikke gjøre urent, der Jeg bor i dets midte. For Jeg, Herren, bor midt iblant Israels barn.»

Kapittel 36

1 Overhodene for fedrene til slektene til Gileads barn, han som var sønn av Makir, Manasses sønn, fra slektene til Josefs sønner, kom nå fram og talte framfor Moses og høvdingene, overhodene for Israels barn.

2 Og de sa: «Herren har befalt min herre å gi landet som arv ved lodd-kasting til Israels barn, og min herre ble befalt av Herren å gi vår bror Selofhads arv til hans døtre.

3 Hvis de blir gitt som koner til noen av sønnene fra de andre stammene av Israels barn, da vil arven deres bli tatt bort fra arven til våre fedre, og den blir lagt til arven til den stammen de vil tilhøre. Slik vil den bli tatt bort fra den delen som er vår arv.

4 Når jubelåret kommer for Israels barn, da vil arven deres bli lagt til arven til den stammen de vil tilhøre. Så vil arven deres bli tatt bort fra arven til våre fedres stamme.»

5 Da befalte Moses Israels barn etter Herrens Ord, og sa: «Det er rett som stammen til Josefs sønner sier.

6 Dette er hva Herren befaler om Selofhads døtre. Han sier: La dem bli koner til dem som er best i deres egne øyne, men de kan bare gifte seg innenfor slekten av sin fars stamme,

7 for at arven til Israels barn ikke skal skifte eier fra en stamme til en annen stamme, for alle Israels barn skal holde fast på arven til sine fedres stamme.

8 Hver datter som eier en arv i en av Israels barns stammer, skal være kone til en i slekten av sin fars stamme, så hver enkelt av Israels barn kan eie sine fedres arv.

9 På denne måten skal ingen arv skifte eier fra den ene stammen til en annen. For hver av Israels barns stammer skal beholde sin egen arv.»

10 Som Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Selofhads døtre.

11 For Makla, Tirsa, Hogla, Milka og Noa, Selofhads døtre, ble gitt som koner til sønner av deres fars brødre.

12 De ble gitt som koner i slektene til barna til Manasse, Josefs sønn, og arven deres ble værende i stammen til deres fars slekt.

13 Dette er de budene og rettsreglene som Herren ved Moses’ hånd befalte Israels barn på Moabslettene ved Jordan, rett overfor Jeriko.