Bibelen Guds Ord

Brevet til hebreerne

Kapittel 1

1 Gud, Han som i tidligere tider mange ganger og pÄ mange mÄter talte til fedrene ved profetene,

2 Han har i disse siste dager talt til oss ved SÞnnen, som Han har innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han ogsÄ skapt hele verden.

3 Han er avglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen. Og Han holder alle ting oppe ved sin krafts ord. Da Han ved seg selv hadde gjort renselse for vÄre synder, satte Han seg ved Majestetens hÞyre hÄnd i det hÞye.

4 Han er blitt sÄ mye hÞyere enn englene, fordi Han har arvet et mer framstÄende navn enn dem.

5 For til hvem av englene har Han noen gang sagt: « Du er Min SÞnn, Jeg har fÞdt Deg i dag» ? Og videre: «Jeg vil vÊre Far for Ham, og Han skal vÊre SÞnn for Meg»?

6 Men nÄr Han pÄ ny fÞrer Den fÞrstefÞdte inn i verden, sier Han: «Alle Guds engler skal tilbe Ham.»

7 Og om englene sier Han: «Han som gjÞr sine engler til Änder og sine tjenere til en ilds-lue.»

8 Men til SÞnnen sier Han: «Din trone, Gud, stÄr i evigheters evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav.

9 Du har elsket rettferdighet og hatet lovlÞshet. Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg med gledens olje framfor Dine fÞlgesvenner.»

10 Og: «Du, Herre, i begynnelsen la Du jordens grunnvoll, og himlene er et verk av Dine hender.

11 De skal gÄ til grunne, men Du bestÄr. Og de skal alle eldes som et klesplagg.

12 Som en kappe skal Du folde dem sammen, og de skal skiftes ut. Men Du er den samme, og Dine Är har ingen ende.»

13 Men til hvem av englene har Han noen gang sagt: «Sett Deg ved Min hÞyre hÄnd, til Jeg legger Dine fiender til skammel for Dine fÞtter»?

14 Er de ikke alle tjenende Ă„nder, utsendt for Ă„ tjene dem som skal arve frelse?

Kapittel 2

1 Derfor mÄ vi gi desto stÞrre akt pÄ det vi har hÞrt, sÄ vi ikke driver bort.

2 For om det ord som var talt ved engler, viste seg Ä stÄ fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff,

3 hvordan skal da vi slippe unna om vi forakter en sÄ stor frelse? I begynnelsen ble den fÞrst forkynt av Herren, og den ble stadfestet for oss av dem som hadde hÞrt Ham.

4 Gud ga jo ogsĂ„ vitnesbyrd bĂ„de med tegn og under, med forskjellige kraftige undergjerninger og Den Hellige Ånds gaver, etter sin egen vilje.

5 For Han har ikke lagt den kommende verden, den vi taler om, under engler.

6 Men én har vitnet et sted og sagt: «Hva er da Mennesket at Du skulle minnes Ham, eller MenneskesÞnnen at Du skulle se til Ham?

7 Du har gjort Ham lite ringere enn englene, med herlighet og ĂŠre har Du kronet Ham og Du satte Ham over Dine henders verk .

8 Du har lagt alle ting under Hans fÞtter. » For idet Han la alt under Ham, etterlot Han ingenting som ikke er lagt under Ham. Men nÄ ser vi ennÄ ikke at alle ting er Ham underlagt.

9 Men vi ser Jesus, Han som ble gjort lite ringere enn englene, for at Han skulle lide dÞden, kronet med herlighet og Êre, for at Han, ved Guds nÄde, skulle smake dÞden for alle.

10 For det passet seg for Ham, som alle ting er til for, og som alle ting er blitt til ved, idet Han fĂžrte mange barn til herligheten, Ă„ fullende deres frelses HĂžvding gjennom lidelser.

11 For bĂ„de Han som helliggjĂžr og de som blir helliggjort, er alle av Én. Derfor skammer Han seg ikke over Ă„ kalle dem sĂžsken,

12 men Han sier: «Jeg vil forkynne Ditt navn for Mine sÞsken. Midt i forsamlingen vil Jeg love Deg.»

13 Og dessuten: «Jeg vil sette Min lit til Ham.» Og dessuten: «Her er Jeg og de barn Gud har gitt Meg.»

14 Siden barna har del i kjĂžtt og blod, fikk Han selv del i det pĂ„ samme mĂ„ten, for at Han ved dĂžden skulle ta makten fra ham som hadde dĂždens makt – det er djevelen –

15 og for Ă„ befri dem som av frykt for dĂžden hadde vĂŠrt under trelldom hele sitt liv.

16 For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams slekt.

17 Derfor mÄtte Han bli gjort lik sine sÞsken i alle ting, for at Han kunne vÊre en barmhjertig og trofast Øversteprest i alt som angÄr forholdet til Gud, slik at Han kunne gjÞre soning for folkets synder.

18 For ved det at Han selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.

Kapittel 3

1 Derfor, hellige sÞsken, dere som har del i det himmelske kall, rett sinnet mot vÄr bekjennelses Apostel og Øversteprest, Kristus Jesus.

2 Han var trofast mot Ham som innsatte Ham, slik Moses ogsÄ var trofast i hele Hans hus.

3 For Han er blitt holdt verdig til mer ĂŠre enn Moses, i og med at Han som bygde huset, har stĂžrre ĂŠre enn huset.

4 Hvert hus blir bygd av noen, men Han som bygde alle ting, er Gud.

5 Og vel var Moses trofast i hele Hans hus som en tjener, til et vitnesbyrd om alt det som skulle bli omtalt senere.

6 Men Kristus var trofast som SÞnn over sitt eget hus, og vi er Hans hus, om vi helt til enden holder fast pÄ frimodigheten og den ros som hÄpet gir.

7 Derfor, som Den Hellige Ånd sier: « I dag, om dere hĂžrer Hans rĂžst,

8 da forherd ikke deres hjerter som ved «forbitrelsen», pÄ fristelsens dag i Þrkenen.

9 Det var der deres fedre fristet Meg, de prĂžvde Meg, de som hadde sett Mine gjerninger i fĂžrti Ă„r.

10 Derfor ble Jeg vred pÄ den slekten, og Jeg sa: De farer alltid vill i hjertet, og de har ikke kjent Mine veier.

11 SÄ sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile.»

12 Se til, sĂžsken, at det ikke er et ondt vantroens hjerte i noen av dere, slik at han faller fra Den Levende Gud.

13 Men forman hverandre daglig, sÄ lenge det heter «i dag», sÄ ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.

14 For vi har fÄtt del i Kristus, sÄ sant vi helt til enden holder fast pÄ den tillit vi hadde fra begynnelsen,

15 for det blir sagt: «I dag, om dere hÞrer Hans rÞst, da forherd ikke deres hjerter som ved «forbitrelsen».»

16 For hvem var det som hĂžrte og likevel gjorde opprĂžr? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses?

17 Og hvem var Han vred pÄ i fÞrti Är? Var det ikke pÄ dem som syndet, sÄ kroppene deres falt om i Þrkenen?

18 Og hvem andre enn dem som ikke hadde vĂŠrt lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile?

19 SÄ vi ser da at de kunne ikke komme inn pÄ grunn av vantro.

Kapittel 4

1 Siden det gjenstÄr et lÞfte om Ä komme inn til Hans hvile, sÄ la oss derfor frykte, sÄ ikke noen av dere skal vise seg Ä vÊre det foruten.

2 For evangeliet ble ogsÄ forkynt for oss slik som det ble for dem. Men ordet som de hÞrte, ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ble knyttet sammen med troen i dem som hÞrte det.

3 For den som er kommet til tro, gÄr inn til denne hvilen, som Han har sagt: «SÄ sverget Jeg i Min vrede: De skal ikke komme inn til Min hvile,» selv om gjerningene var fullfÞrt fra verdens grunnleggelse av.

4 For Han har et sted talt om den sjuende dagen pÄ denne mÄten: «Og Gud hvilte fra alle sine gjerninger pÄ den sjuende dagen.»

5 Og videre pÄ dette stedet: «De skal ikke komme inn til Min hvile.»

6 Siden det altsÄ gjenstÄr at noen skal komme inn, og de som det fÞrst ble forkynt for, ikke kom inn pÄ grunn av ulydighet,

7 fastsetter Han pÄ ny en bestemt dag og sier ved David etter sÄ lang tid: «I dag,» som det er blitt sagt: «I dag, om dere hÞrer Hans rÞst, da forherd ikke deres hjerter.»

8 For om Josva hadde fÞrt dem til hvile, da hadde Han ikke talt om en annen dag etterpÄ.

9 Derfor gjenstÄr det en sabbatshvile for Guds folk.

10 For den som er kommet inn til Hans hvile, har ogsÄ selv fÄtt hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine.

11 La oss derfor vÊre ivrige etter Ä komme inn til den hvilen, for at ikke noen skal falle i det samme eksempel pÄ ulydighet.

12 For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det klÞver bÄde sjel og Änd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver.

13 Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans Ăžyne, som vi skal avlegge regnskap for.

14 NÄr vi da har en sÄ stor Øversteprest, som er gÄtt gjennom himlene, Jesus, Guds SÞnn, sÄ la oss holde fast pÄ bekjennelsen.

15 For vi har ikke en Øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med vÄre skrÞpeligheter, men en som i alle ting er blitt prÞvd slik som vi, men uten synd.

16 La oss derfor komme fram til nÄdens trone med frimodighet for at vi kan fÄ miskunn og finne nÄde til hjelp i den tid vi trenger det.

Kapittel 5

1 For enhver Ăžversteprest som er tatt ut blant mennesker, er innsatt for mennesker i de ting som gjelder forholdet til Gud, for at han skal bĂŠre fram gaver og offer for synder.

2 Han kan ha medlidenhet med dem som er uvitende og farer vill, siden han selv ogsÄ er underlagt skrÞpelighet.

3 PÄ grunn av dette kreves det av ham at han mÄ bÊre fram offer for sine egne synder, sÄvel som for folkets synder.

4 Og ingen tar seg denne Êren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron ogsÄ var kalt.

5 Slik var det heller ikke Kristus som Êret seg selv for Ä bli Øversteprest, men det var Han som sa til Ham: «Du er Min SÞnn, Jeg har fÞdt Deg i dag.»

6 Som Han ogsÄ sier pÄ et annet sted: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»

7 I sitt jordiske livs dager, da Han med sterke rop og tÄrer hadde bÄret fram bÞnner og pÄkallelser til Ham som hadde makt til Ä frelse Ham fra dÞden, ble Han bÞnnhÞrt pÄ grunn av sin gudsfrykt.

8 Og selv om Han var SĂžnn, lĂŠrte Han lydighet ved det Han led.

9 Og etter at Han var blitt fullendt, ble Han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder Ham,

10 etter at Han av Gud ble kalt Øversteprest etter Melkisedeks ordning.

11 Om dette har vi mye Ä si, men det er vanskelig Ä forklare siden dere er blitt sÄ tunghÞrte.

12 For selv om dere pÄ denne tiden burde vÊrt lÊrere, trenger dere igjen at noen lÊrer dere hva som er de fÞrste grunnsannhetene i Guds Ord. Og dere er blitt slike som tren-ger melk og ikke fast fÞde.

13 For hver den som bare fÄr melk, er ukyndig i rettferdighetens ord, for han er et spedbarn.

14 Men fast fĂžde er for dem som er modne, det vil si dem som gjennom bruk har trent opp sansene sine til Ă„ skjelne mellom godt og ondt.

Kapittel 6

1 Idet vi nÄ lar den mer grunnleggende lÊren om Kristus ligge, skal vi gÄ videre til det fullkomne og ikke igjen legge grunn-vollen med omvendelse fra dÞde gjerninger og tro pÄ Gud,

2 med lÊre om dÄp, om hÄndspÄleggelse, om de dÞdes oppstandelse og om evig dom.

3 Og dette vil vi gjĂžre, hvis Gud tillater det.

4 For dem som en gang har blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og har fĂ„tt del i Den Hellige Ånd

5 og har smakt Guds gode Ord og kreftene fra den kommende tidsalder –

6 for dem er det umulig Ä bli fornyet til omvendelse igjen, hvis de faller fra. For de korsfester Guds SÞnn for seg selv pÄ ny og stiller Ham Äpenlyst til skamme.

7 For jorden som drikker det regnet som ofte kommer ned pÄ den, og som bÊrer grÞde som er nyttig for dem som har dyrket den, tar imot velsignelse fra Gud.

8 Men hvis den bĂŠrer torner og tistler, er den forkastet, og forbannelsen nĂŠrmer seg. Og den ender med Ă„ bli brent.

9 Men mine kjÊre, nÄr det gjelder dere, er vi overbevist om det som bedre er, ja, ting som hÞrer frelsen til, selv om vi taler pÄ denne mÄten.

10 For Gud er ikke urettferdig, sÄ Han skulle glemme deres arbeid og strev i kjÊrlighet, som dere har vist overfor Hans navn ved at dere har tjent de hellige og ennÄ tjener dem.

11 Og vi Þnsker at hver enkelt av dere viser den samme iver for hÄpets fulle visshet helt til det siste,

12 sÄ dere ikke blir slÞve, men er etterfÞlgere av dem som arver lÞftene ved tro og tÄlmodighet.

13 For da Gud ga lĂžftet til Abraham, sverget Han ved seg selv, siden Han ikke hadde noen stĂžrre Ă„ sverge ved.

14 Og Han sa: «Sannelig, Jeg vil rikelig velsigne deg og rikelig mangfoldiggjÞre deg.»

15 Og sÄ, etter at han tÄlmodig hadde holdt ut, oppnÄdde han det som var sagt i lÞftet.

16 For mennesker sverger ved en som er stÞrre, og for dem er den bekreftende eden en slutt pÄ all innvending.

17 Siden Gud var enda mer fast bestemt pÄ Ä bevise for lÞftets arvinger hvor uforanderlig Hans plan er, gikk Han imellom og stadfestet det med en ed,

18 for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud Ä lyve, kunne ha en sterk trÞst, vi som har sÞkt tilflukt ved Ä gripe det hÄpet som er satt foran oss.

19 Dette hÄpet har vi som et anker for sjelen, sikkert og fast, som nÄr inn til Det indre innenfor forhenget,

20 dit Jesus gikk som en forlÞper for oss, og Han er blitt Øversteprest til evig tid etter Melkisedeks ordning.

Kapittel 7

1 For denne Melkisedek, konge i Salem, prest for Den HĂžyeste Gud, mĂžtte Abra--ham da han kom tilbake etter Ă„ ha nedkjempet kongene, og han velsignet ham.

2 Til ham ga ogsÄ Abraham tiende av alt. Navnet hans kan for det fÞrste forklares som «rettferdighetens konge», og dessuten ogsÄ som «Salems konge», som betyr «fredens konge».

3 Han var uten far, uten mor og uten slekts-tavle. Hans dager hadde ingen begynnelse, og hans liv hadde ingen avslutning, men han er gjort lik Guds SĂžnn, som alltid er prest.

4 Se nÄ hvor stor han er, han som selv patriarken Abraham ga tiende av det beste krigsbyttet.

5 OgsÄ de som er av Levis sÞnner og som fÄr prestetjeneste, har et bud om Ä ta imot tiende fra folket etter loven, det vil si fra sine sÞsken, selv om de er kommet fra Abrahams lend.

6 Men han som ikke stammer fra dem, tok imot tiende fra Abraham og velsignet ham som hadde lĂžftene.

7 Uten noen innvending mÄ det innrÞmmes at den lavere blir velsignet av den hÞyere.

8 Her er det dĂždelige mennesker som tar imot tiende, men der tar Han imot tiende, Ham det blir vitnet om at Han lever.

9 Og, sÄ Ä si, gjennom Abraham har ogsÄ Levi, han som tar imot tiende, blitt ilagt tiende.

10 For han var fremdeles i sin fars lend da Melkisedek mĂžtte ham.

11 Hvis det da var mulig Ă„ oppnĂ„ fullkommenhet ved det levittiske prestedĂžmme – for ved dette fikk folket loven – hvilket behov var det sĂ„ fremdeles for at en annen prest skulle stĂ„ fram etter Melkisedeks ordning og ikke bli kalt prest etter Arons ordning?

12 For nÄr prestedÞmmet blir forandret, skjer det med nÞdvendighet ogsÄ en forand-ring av loven.

13 For Han som dette blir sagt om, tilhĂžrer en annen stamme. Fra den har ingen mann gjort tjeneste ved alteret.

14 For det er kjent at vÄr Herre er oppstÄtt i Juda, og til denne stammen sa ikke Moses noe om et prestedÞmme.

15 Og det blir enda mer overveldende tydelig hvis det oppstÄr En annen Prest i likhet med Melkisedek,

16 og det er En som ikke er kommet etter noen lov om kjĂždelig avstamning, men etter kraften av et uforgjengelig liv.

17 For Han vitner: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»

18 For pÄ den ene siden skjer det en opphevelse av det tidligere budet pÄ grunn av dets skrÞpelighet og ubrukelighet.

19 For loven fÞrte ikke noen ting til full-kommenhet. Men et bedre hÄp fÞres inn, og ved dette kan vi komme nÊr Gud.

20 Og ettersom Han ikke ble gjort til prest uten ed –

21 for de andre er blitt prester uten ed, men Han er blitt det med ed ved Ham som sier til Ham: «Herren har sverget og skal ikke angre: Du er Prest til evig tid etter Melkisedeks ordning.»

22 IfĂžlge dette er Jesus blitt borgsmann for en bedre pakt.

23 Av de andre var det ogsÄ mange prester siden de ved dÞden ble hindret i Ä fortsette.

24 Men fordi Han forblir til evig tid, har Han et uforgjengelig prestedĂžmme.

25 Derfor har Han ogsÄ makt til fullkomment Ä frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for Ä gÄ i forbÞnn for dem.

26 For en slik Øversteprest var vel skikket for oss, En som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphÞyet over himlene.

27 Han trenger ikke Ä bÊre fram offer daglig, slik som de andre Þversteprestene, fÞrst for sine egne synder og sÄ for folkets. For dette gjorde Han én gang for alle, da Han ofret seg selv.

28 For loven innsetter mennesker med skrĂžpelighet til Ăžversteprester. Men edens ord, det som kom etter loven, innsetter SĂžnnen, Han som er blitt fullendt til evig tid.

Kapittel 8

1 Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Øversteprest som satte seg ved hÞyre side av Majestetens trone i Himlene,

2 en Prest i helligdommen og i det sanne Tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske.

3 For enhver Þversteprest innsettes til Ä bÊre fram bÄde gaver og offer. Derfor er det nÞdvendig at Denne Ene ogsÄ har noe Ä bÊre fram.

4 For hvis Han hadde vÊrt her pÄ jorden, ville Han ikke vÊrt prest. For her er det andre prester som bÊrer fram gaver etter loven.

5 De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til Ä oppfÞre tabernaklet. For Han sa: «Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg pÄ fjellet.»

6 Men nÄ har Han fÄtt en mye hÞyere preste-tjeneste, ettersom Han ogsÄ er Mellommann for en bedre pakt, en som ble grunnlagt pÄ bedre lÞfter.

7 For om den fĂžrste pakten hadde vĂŠrt feilfri, da ville det ikke blitt sĂžkt rom for en annen i stedet.

8 For Han klandrer dem nĂ„r Han sier til dem: «Se, de dager kommer, sier Herren, da Jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus –

9 ikke som den pakten som Jeg opprettet med deres fedre pÄ den dag da Jeg tok dem ved hÄnden for Ä lede dem ut av landet Egypt. For de ble ikke vÊrende i Min pakt, og Jeg brydde Meg ikke om dem, sier Herren.

10 For dette er pakten Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem pÄ deres hjerter. Og Jeg vil vÊre deres Gud, og de skal vÊre Mitt folk.

11 Ingen av dem skal lenger lĂŠre sin neste, og heller ikke sin bror, og si: Kjenn Herren! For alle skal kjenne Meg, fra den minste til den stĂžrste av dem.

12 For Jeg vil vÊre nÄdig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.»

13 Idet Han sier «en ny pakt,» har Han gjort den fÞrste foreldet. Det som er i ferd med Ä bli foreldet og gammelt, er nÊr ved Ä bli borte.

Kapittel 9

1 NÄ hadde ogsÄ den fÞrste pakten forskrifter om gudstjenesten og om den jordiske helligdommen.

2 For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrĂždene. Det kalles Det Hellige.

3 Og bak det andre forhenget var det rommet i tabernaklet som blir kalt Det Aller Helligste.

4 Dette inneholdt et rÞkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd pÄ alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler.

5 Og over den var herlighetens kjeruber. De overskygget nÄdestolen. Dette kan vi ikke snakke om i enkeltheter nÄ.

6 Da disse ting var blitt forberedt pÄ denne mÄten, gikk prestene alltid inn i det fremste rommet av tabernaklet og utfÞrte tjenesten.

7 Men inn i det andre rommet gikk Þverste-presten alene, én gang i Äret. Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder, dem som var begÄtt i uvitenhet.

8 PĂ„ denne mĂ„ten gir Den Hellige Ånd klart til kjenne at veien inn i Det Aller Helligste ennĂ„ ikke er blitt Ă„penbart sĂ„ lenge det fremste teltet ennĂ„ har et forheng.

9 Dette er en lignelse inntil den tiden som er nÄ. BÄde gaver og offer blir bÄret fram, uten at de kan gjÞre den som utfÞrte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten.

10 Dette er kjÞdelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pÄlagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innfÞrt.

11 Men Kristus kom som Øversteprest for de kommende goder, og Han gikk gjennom det stÞrre og mer fullkomne telt, det som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapningen.

12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste Ă©n gang for alle og fant en evig forlĂžsning.

13 For om blodet av okser og bukker og asken av en kvige helliger til kjÞdets renhet nÄr det blir stenket pÄ de urene,

14 hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar seg selv fram uten feil for Gud, rense deres samvittighet fra dĂžde gjerninger sĂ„ dere kan tjene Den Levende Gud?

15 Og derfor er Han den nye paktens Mellommann ved den dÞd som har funnet sted til forlÞsning fra overtredelsene under den fÞrste pakt, slik at de som er kalt, kan fÄ oppfylt lÞftet om den evige arven.

16 For hvor det er et testamente, der er det ogsÄ nÞdvendig Ä fÄ bekreftet at den som opprettet testamentet, er dÞd.

17 For et testamente kommer fÞrst til Ä gjelde ved dÞd, for det trer aldri i kraft sÄ lenge den som satte det opp, er i live.

18 Derfor ble heller ikke den fĂžrste pakten innviet uten blod.

19 For da Moses hadde talt til hele folket om hvert bud etter loven, tok han blodet av kalver og bukker, sammen med vann, skarlagenfarget ull og isop, og stenket det bÄde pÄ selve Boken og pÄ hele folket.

20 Og han sa: «Dette er paktens blod, den pakt som Gud har sluttet med dere.»

21 PÄ samme mÄte stenket han sÄ blod bÄde pÄ teltet og pÄ alle karene som brukes i gudstjenesten.

22 Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse.

23 Derfor var det nĂždvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses selv med bedre offer enn disse.

24 For Kristus gikk ikke inn i en Helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av Den sanne Helligdom, men inn i selve Himmelen, for nÄ Ä Äpenbares for Guds Äsyn for vÄr skyld,

25 ikke slik at Han skulle ofre seg selv flere ganger, slik Þverstepresten gÄr inn i Det Aller Helligste hvert Är med en annens blod.

26 Da mÄtte Han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nÄ, én gang ved tidsaldrenes slutt, er Han Äpenbart for Ä ta bort synden ved Ä gi seg selv som offer.

27 Og slik som det er bestemt for menn-e-skene Ă©n gang Ă„ dĂž, og deretter dom,

28 slik ble Kristus ofret én gang for Ä bÊre manges synder. For dem som venter pÄ Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten Ä bÊre synd, til frelse.

Kapittel 10

1 For loven, som bare har en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer Ă„r etter Ă„r, gjĂžre dem fullkomne som bĂŠrer dem fram.

2 For ville de ikke da ha sluttet med Ä bÊre ofrene fram? For de som hadde del i denne tjenesten og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd pÄ samvittigheten.

3 Men i disse ofringene ligger det hvert Är en pÄminnelse om synder.

4 For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder.

5 Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: «Offer og gave ville Du ikke ha, men en kropp har Du forberedt for Meg.

6 Brennoffer og syndoffer hadde Du ikke behag i.

7 Da sa Jeg: Se, Jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om Meg – for Ă„ gjĂžre Din vilje, Gud. »

8 FĂžrst sier Han: «Offer og gave, brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem» – det som altsĂ„ etter loven blir bĂ„ret fram.

9 Deretter sa Han: «Se, Jeg kommer for Ä gjÞre Din vilje, Gud.» Han tar bort det fÞrste, sÄ Han kan innsette det andre.

10 Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi kropp Ă©n gang for alle.

11 Og hver prest stÄr daglig og gjÞr tjeneste, og bÊrer mange ganger fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder.

12 Men etter at Han hadde bÄret fram ett evig offer for synder, satte Denne Presten seg ved Guds hÞyre hÄnd.

13 Fra da av venter Han inntil Hans fiender blir lagt som skammel under Hans fĂžtter.

14 For ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget.

15 Men Den Hellige Ånd vitner ogsĂ„ om dette for oss. For etter at Han tidligere hadde sagt:

16 «Dette er pakten som Jeg vil opprette med dem etter de dager, sier Herren: Jeg vil legge Mine lover i deres hjerter, og i deres sinn vil Jeg skrive dem.»

17 Og: «Deres synder og deres lovbrudd skal Jeg aldri minnes mer.»

18 Der det er tilgivelse for disse, behĂžves det ikke lenger noe offer for synd.

19 Derfor, sÞsken, har vi frimodighet til Ä gÄ inn i Helligdommen ved Jesu blod.

20 Vi har en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kjĂžd.

21 Og siden vi har en Øversteprest over Guds hus,

22 sÄ la oss komme nÊr med et sannferdig hjerte i troens fulle visshet, etter at vi har fÄtt vÄre hjerter overstenket og pÄ den mÄten blitt renset fra en ond samvittighet, og ogsÄ har fÄtt vÄre kropper vasket med rent vann.

23 La oss uten Ä vakle holde fast ved bekjennelsen av vÄrt hÄp, for Han som ga lÞftet, er trofast.

24 Og la oss se til hverandre for Ă„ tilskynde til kjĂŠrlighet og gode gjerninger.

25 Og la oss ikke svikte vÄr egen forsamling, slik noen pleier Ä gjÞre, men la oss formane hverandre, og det sÄ mye mer som dere ser at Dagen nÊrmer seg.

26 For dersom vi synder med vilje etter at vi har fÄtt erkjennelse av sannheten, da gis det ikke lenger noe offer for synder,

27 men bare en viss, skremmende forventning om dom og en brennende nidkjÊrhet som skal Þdelegge dem som stÄr imot.

28 Enhver som har brutt Moseloven, skal dÞ uten barmhjertighet pÄ to eller tre vitners utsagn.

29 Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds SĂžnns blod under fot, vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved, og spottet nĂ„dens Ånd?

30 For vi kjenner Ham som sa: - «Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde,» sier Herren. Og dessuten: «Herren skal dÞmme sitt folk.»

31 Det er forferdelig Ä falle i hendene pÄ Den Levende Gud.

32 Men husk de tidligere dager da dere holdt ut en stor og lidelsesfull kamp, etter at dere var blitt opplyst.

33 Dette skjedde dels ved at dere ble gjort til et skuespill bÄde ved forakt og trengsler, og dels ved at dere delte kÄr med dem som ble behandlet slik.

34 For dere hadde medlidenhet med meg i mine lenker, og godtok med glede at deres gods ble plyndret. For dere visste at dere har en bedre eiendom for dere selv, som varer ved i Himlene.

35 Kast derfor ikke bort frimodigheten deres, som har stor lĂžnn.

36 For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan fÄ del i lÞftet:

37 For enda er det bare en liten stund, og sÄ kommer Han som skal komme, og Han skal ikke dryge.

38 Men den som er rettferdig skal leve av tro. Men hvis noen drar seg unna, har Min sjel ikke behag i ham.

39 Men vi tilhĂžrer ikke dem som drar seg unna til fortapelse, men til dem som tror til sjelens frelse.

Kapittel 11

1 Tro er full tillit til det en hÄper pÄ, overbevisning om det en ikke ser.

2 For ved den fikk de eldste godt vitnes-byrd.

3 Ved tro forstÄr vi at verden ble formet ved Guds Ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.

4 Ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig, idet Gud selv vitnet om gavene hans. Og ved den taler han ennÄ, selv om han er dÞd.

5 Ved tro ble Enok tatt bort, sÄ han ikke skulle se dÞden. Og han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort. For fÞr han ble tatt bort, hadde han fÄtt det vitnesbyrdet at han var til behag for Gud.

6 Men uten tro er det umulig Ä vÊre til behag for Ham, for den som kommer til Gud, mÄ tro at Han er til og at Han er Den som belÞnner dem som sÞker Ham med iver.

7 Ved tro, etter Ä ha fÄtt et guddommelig varsel om de ting som ennÄ ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordÞmte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.

8 Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til Ä dra ut til det stedet han skulle fÄ som arv. Og han dro ut, uten Ä vite hvor han kom.

9 Ved tro bodde han i lĂžfteslandet, som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger med ham til det samme lĂžftet.

10 For han ventet pÄ byen, den som har grunnvollene, den by som har Gud til byg-ningsmann og skaper.

11 Ved tro fikk ogsÄ Sara selv kraft til Ä unnfange en slekt, og hun fÞdte, selv om hun var kommet over den alderen da en fÞder, for hun regnet Ham for trofast som hadde lovt at dette skulle skje.

12 Derfor ble det ogsÄ fÞdt fra én, og det fra en som var sÄ godt som dÞd, sÄ mange som stjernene pÄ himmelen, ja, utallige som sanden pÄ havets strand.

13 Alle disse dÞde i tro, uten Ä ha fÄtt det som lÞftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte pÄ det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlen-dinger pÄ jorden.

14 For de som taler slik, gir dermed Ă„pent til kjenne at de sĂžker et fedreland.

15 Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til Ă„ vende tilbake.

16 Men nÄ lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over Ä bli kalt deres Gud, for Han har gjort byen i stand for dem.

17 Ved tro bar Abraham fram Isak da han ble satt pÄ prÞve. Og han som hadde fÄtt lÞftene, ofret sin enbÄrne.

18 Om ham ble det sagt: «I Isak skal din slekt kalles.»

19 For han regnet med at Gud ogsÄ var mektig til Ä reise ham opp fra de dÞde. Det var ogsÄ derfra han fikk ham tilbake som i en lignelse.

20 Ved tro var det Isak velsignet Jakob og Esau med sikte pÄ det som skulle komme.

21 Ved tro var det Jakob, da han lÄ for dÞden, velsignet hver og en av Josefs sÞnner, og han tilba mens han bÞyde seg over hodet pÄ staven sin.

22 Ved tro talte Josef, da han lÄ for dÞden, om Israels barns utreise, og han ga pÄbud om hva som skulle gjÞres med beina hans.

23 Ved tro ble Moses gjemt av sine foreldre i tre mÄneder etter at han var fÞdt, fordi de sÄ at han var et vakkert barn. Og de fryktet ikke kongens befaling.

24 Ved tro nektet Moses da han var blitt stor, Ă„ kalles sĂžnn av faraos datter.

25 Han valgte heller Ă„ lide ondt sammen med Guds folk enn Ă„ ha en kortvarig nytelse av synden.

26 Han holdt Kristi vanÊre for en stÞrre rikdom enn skattene i Egypt. For han sÄ fram til lÞnnen.

27 Ved tro forlot han Egypt, uten Ä frykte for kongens vrede. For han holdt ut, som om han sÄ Ham som er Den Usynlige.

28 Ved tro innstiftet han pÄsken med pÄ--strykning av blod, for at han som Þdela de fÞrstefÞdte, ikke skulle rÞre dem.

29 Ved tro gikk de gjennom RÞdehavet som pÄ det tÞrre land, mens egypterne druknet da de forsÞkte Ä gjÞre det samme.

30 Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde gÄtt rundt dem i sju dager.

31 Ved tro slapp skjÞgen Rahab Ä gÄ til grunne sammen med dem som ikke trodde, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.

32 Og hva mer skal jeg si? For tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.

33 Ved tro beseiret de kongeriker, utÞvde rettferdighet, fikk lÞfter oppfylt, stoppet gapet pÄ lÞver,

34 slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hÊrer pÄ flukt.

35 Kvinner fikk sine dÞde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten Ä ta imot befrielse, for at de kunne oppnÄ en bedre oppstandelse.

36 Andre igjen fikk prĂžvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel.

37 De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slÄtt i hjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nÞd, ble plaget og pint,

38 og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i Ăžrkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter.

39 Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, sÄ fikk de ikke se oppfyllelsen av lÞftet.

40 For Gud hadde pÄ forhÄnd utsett noe bedre for vÄr skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss.

Kapittel 12

1 Derfor skal ogsÄ vi, siden vi er omgitt av en sÄ stor sky av vitner, legge av enhver byrde og synden som sÄ lett fanger oss, og lÞpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss,

2 mens vi ser pÄ Jesus, troens opphavsmann og fullender. PÄ grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke pÄ skammen og har nÄ satt seg ved hÞyre side av Guds trone.

3 For se pÄ Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motlÞse i deres sjeler.

4 Dere har ennÄ ikke stÄtt imot sÄ det har fÞrt til blodsutgytelse mens dere kjemper mot synden.

5 Og dere har glemt formaningen som taler til dere som til sÞnner: Min sÞnn, forakt ikke Herrens formaning! Bli heller ikke motlÞs nÄr du refses av Ham.

6 For den Herren elsker, den formaner Han, og Han hudstryker hver sĂžnn Han tar seg av.

7 NÄr dere mÄ holde ut formaning, sÄ er det Gud som behandler dere som sÞnner. For hvilken sÞnn er det som en far ikke formaner?

8 Men hvis dere er uten formaning, som alle har fÄtt sin del av, da er dere uekte barn og ikke sÞnner.

9 Hvis vi har hatt menneskelige fedre som formante oss, og vi har hatt Êrefrykt for dem, skal vi ikke da mye mer underordne oss Ändenes Far og fÄ leve?

10 For de andre formante oss i noen fÄ dager, slik de syntes det var best. Men Han formaner til vÄrt beste, sÄ vi kan fÄ del i Hans hellighet.

11 NÄ er det slik at ingen formaning synes Ä vÊre til glede mens den stÄr pÄ, men bare smertefull. Men etterpÄ skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den.

12 Derfor, styrk de slappe hender og de matte knĂŠr,

13 og gjÞr stiene rette for fÞttene deres, slik at det halte ikke skal gÄ ut av ledd, men heller bli legt.

14 Jag etter fred med alle mennesker, og etter hellighet; uten den skal ingen se Herren.

15 VÊr pÄ vakt sÄ ikke noen kommer bort fra Guds nÄde, for at ikke noen bitterhetens rot skal vokse opp og gjÞre skade, sÄ mange blir smittet av den,

16 vÊr ogsÄ pÄ vakt slik at ikke noen er en horkar eller vanhellig som Esau, som solgte fÞrstefÞdselsretten sin for en matrett.

17 For dere vet at han etterpÄ, da han ville arve velsignelsen, ble forkastet. For han fant ikke noe rom for omvendelse, selv om han inderlig sÞkte den med tÄrer.

18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan ta pÄ og som brant med ild, til skodde og mÞrke og storm

19 og til basunlyd og rÞsten av ord, slik at de som hÞrte den, ba om at ordet ikke mÄtte bli talt mer til dem.

20 For de kunne ikke holde ut det som ble befalt: «Og om bare et dyr rÞrer ved fjellet, skal det bli steinet eller skutt med en pil.»

21 Og sÄ skremmende var synet at Moses sa: «Jeg er forferdet og skjelver.»

22 Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til en tallĂžs skare av engler,

23 til festforsamlingen og menigheten av de fĂžrstefĂždte som er oppskrevet i Himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges Ă„nder,

24 til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.

25 Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte pÄ jorden, ikke slapp unna, da er det enda stÞrre grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra Himlene.

26 Hans rÞst rystet jorden den gang. Men nÄ har Han lovt og sagt: «Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men ogsÄ himmelen.»

27 Dette: «Enda en gang» gjÞr det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestÄ.

28 Derfor, siden vi fÄr et rike som ikke kan rokkes, sÄ la oss ta vare pÄ nÄden. Ved den kan vi stÄ i en velbehagelig tjeneste for Gud med ÊrbÞdighet og gudsfrykt.

29 For vÄr Gud er en fortÊrende ild.

Kapittel 13

1 La broderkjĂŠrligheten vare ved!

2 Glem ikke gjestfriheten, for ved den har noen hatt engler pÄ besÞk uten Ä vite det.

3 Husk pÄ fangene, som om dere var lenket sammen med dem, dem som blir mishandlet, siden dere selv ogsÄ er i kroppen.

4 Ekteskapet skal holdes i ĂŠre blant alle, og ektesengen skal holdes usmittet, for hor-karer og ekteskapsbrytere skal Gud dĂžmme.

5 La deres ferd vÊre uten pengekjÊrhet! VÊr fornÞyd med det dere har! For Han har selv sagt: «Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg.»

6 Derfor kan vi frimodig si: «Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjÞre meg?»

7 Husk pÄ deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. FÞlg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!

8 Jesus Kristus er i gÄr og i dag den samme, ja, til evig tid.

9 La dere ikke drive omkring av de mange forskjellige og fremmede lÊrdommer. For det er nÞdvendig at hjertet blir grunnfestet i nÄden, ikke i lÊre om forskjellig slags mat, som ikke har gagnet dem som har vÊrt opptatt av slikt.

10 Vi har et alter, og de som tjener i taber-naklet, har ingen rett til Ă„ ete av det.

11 For offerdyrenes kadavre blir brent utenfor leiren, etter at Þverstepresten har bÄret blodet deres inn i helligdommen til sonoffer.

12 Derfor led ogsÄ Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med sitt eget blod.

13 La oss derfor gÄ bort til Ham, utenfor leiren, for Ä bÊre Hans vanÊre.

14 For her har vi ingen blivende by, men vi sĂžker den kommende.

15 La oss derfor, ved Ham, alltid bĂŠre fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn.

16 Men glem ikke Ă„ gjĂžre godt og Ă„ dele med andre, for Gud har behag i slike offer.

17 Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de vÄker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjÞre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke vÊre til noen nytte for dere.

18 Be for oss! For vi er overbevist om at vi har en god samvittighet, og i alle ting vil vi leve et rett liv.

19 Men jeg formaner dere inderlig om Ä gjÞre dette, sÄ jeg desto snarere kan bli gitt tilbake til dere.

20 MÄ nÄ fredens Gud, Han som i kraft av en evig pakts blod fÞrte vÄr Herre Jesus Kristus, sauenes store Hyrde, opp fra de dÞde,

21 mÄ Han gjÞre dere sterke til all god gjerning, slik at dere gjÞr Hans vilje, som virker i dere det som er til behag for Ham, ved Jesus Kristus. Ham tilhÞrer Êren i all evighet. Amen.

22 Og jeg ber dere, sÞsken, om Ä ta vare pÄ dette formaningsordet, for jeg har skrevet til dere med fÄ ord.

23 Dere skal vite at vÄr bror Timoteus er satt fri, og sammen med ham vil jeg se dere, hvis han snart kommer.

24 Hils alle deres veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser dere.

25 NĂ„de vĂŠre med dere alle! Amen.