Bibelen Guds Ord

Dommerne

Kapittel 1

1 Etter at Josva var død, skjedde det at Israels barn spurte Herren og sa: «Hvem skal være den første til å dra opp for oss mot kanaaneerne, for å stride mot dem?»

2 Herren sa: «Juda skal dra opp. Jeg har sannelig overgitt landet i hans hånd.»

3 Så sa Juda til sin bror Simeon: «Dra med meg opp til det landområdet som har tilfalt meg, så vi kan stride mot kanaaneerne. Da skal jeg også dra med deg til det landområdet som har tilfalt deg.» Og Simeon dro med ham.

4 Så dro Juda opp, og Herren overga kanaaneerne og perisittene i deres hånd. Ved Besek slo de dem i hjel, ti tusen menn.

5 I Besek kom de over Adoni-Besek og stred mot ham. De slo kanaaneerne og perisittene.

6 Da flyktet Adoni-Besek, og de forfulgte ham, tok ham til fange og hogde av ham tommelfingrene og stortærne.

7 Adoni-Besek sa: «Sytti konger med avhogne tommelfingre og stortær pleide å samle smuler under mitt bord. Som jeg selv har gjort, har Gud gjengjeldt meg.» Så førte de ham til Jerusalem, og der døde han.

8 Judas barn stred mot Jerusalem og inntok den. De slo den med sverdets egg og satte byen i brann.

9 Etter det dro Judas barn ned for å stride mot kanaaneerne som bodde i fjellene i Sør og i lavlandet.

10 Så gikk Juda mot kanaaneerne som bodde i Hebron. Navnet på Hebron var tidligere Kirjat-Arba. De drepte Sjesjai, Akiman og Talmai.

11 Derfra gikk de mot dem som bodde i Debir. Navnet på Debir var tidligere Kirjat-Sefer.

12 Da sa Kaleb: «Den som slår til mot Kirjat-Sefer og inntar den, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.»

13 Otniel, Kenas’ sønn og Kalebs yngre bror, inntok den. Så ga han ham sin datter Aksa til kone.

14 Da hun kom til ham, skjedde det at hun oppfordret ham til å be sin far om en jordeiendom. Og hun steg ned fra eselet sitt. Kaleb sa til henne: «Hva er det du ønsker?»

15 Så sa hun til ham: «Gi meg en velsignelse! Fordi du har gitt meg bort til landet i Sør, skal du også gi meg noen vannkilder.» Da ga Kaleb henne de øvre og de nedre kildene.

16 Etterkommerne av Moses’ svigerfar, kenitten, dro opp fra Palmebyen sammen med Judas barn. De dro ut i Juda-ørkenen som ligger i sør, like ved Arad, og de bosatte seg der blant folket.

17 Juda dro ut sammen med sin bror Simeon, og de gikk til angrep på kanaaneerne som bodde i Sefat, og de lyste den i bann. Derfor ble byen kalt Horma.

18 Juda tok også Gasa med landområdene omkring, Asjkalon med landområdene omkring og Ekron med landområdene omkring.

19 Slik var Herren med Juda. Han inntok fjellandet, men dem som bodde i lavlandet, klarte han ikke å drive ut, for de hadde vogner av jern.

20 Hebron ga de til Kaleb, slik Moses hadde sagt. Han drev Anaks tre sønner ut derfra.

21 Men Benjamins barn drev ikke ut jebusittene som bodde i Jerusalem. Derfor bor jebusittene sammen med Benjamins barn i Jerusalem helt til denne dag.

22 Også Josefs hus dro opp mot Betel, og Herren var med dem.

23 Så sendte Josefs hus ut noen menn for å speide på Betel. Navnet på byen var tidligere Lus.

24 Da speiderne fikk se en mann som kom ut fra byen, sa de til ham: «Vis oss inngangen til byen, så skal vi vise deg barmhjertighet.»

25 Så viste han dem inngangen til byen, og de slo byen med sverdets egg. Men mannen og hele slekten hans lot de gå.

26 Mannen dro til hetittenes land, bygde en by og kalte den Lus, som er navnet den har den dag i dag.

27 Men Manasse drev ikke ut dem som bodde i Bet-Sjean og landsbyene omkring, i Ta’anak og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Dor og lands-byene omkring, eller dem som bodde i Jibleam og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Megiddo og landsbyene omkring. For kanaaneerne hadde bestemt seg for å bli boende i landet.

28 Da Israel ble sterkt, skjedde det at de påla kanaaneerne å gjøre tvangsarbeid, men de drev dem ikke fullstendig ut.

29 Efraim drev heller ikke ut de kanaan-eerne som bodde i Geser. Derfor bodde kanaaneerne blant dem i Geser.

30 Heller ikke drev Sebulon ut dem som bodde i Kitron eller dem som bodde i Nahalol. Derfor bodde kanaaneerne blant dem, og de ble satt til å gjøre tvangs-arbeid.

31 Heller ikke drev Asjer ut dem som bodde i Akko eller dem som bodde i Sidon, eller i Aklab, Aksib, Helba, Afik eller Rehob.

32 Derfor bodde asjerittene blant kana-an--eerne, dem som bodde i landet. For de drev dem ikke ut.

33 Heller ikke drev Naftali ut dem som bodde i Bet-Sjemesj og dem som bodde i Bet-Anat. Men de bodde blant kanaaneerne, dem som bodde i landet. Likevel ble de som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat, satt til å gjøre tvangsarbeid for dem.

34 Amorittene tvang Dans barn opp i fjellene, for de ville ikke la dem komme ned i dalen.

35 Amorittene hadde bestemt seg for å bli boende i Har-Heres, i Ajjalon og i Sja’albim. Men da Josefs hus ble sterkere, ble de satt til å gjøre tvangs-arbeid.

36 Grensen til amorittene gikk nå fra oppstigningen til Akrabbim, fra Sela og oppover.

Kapittel 2

1 Så kom Herrens Engel opp fra Gilgal til Bokim, og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og førte dere inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre. Og Jeg sa: «Aldri i evighet vil Jeg bryte Min pakt med dere.

2 Dere skal ikke slutte noen pakt med dem som bor i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.» Men dere har ikke lydt Min røst. Hvorfor har dere gjort dette?

3 Derfor sa Jeg også til dere: Jeg skal ikke drive dem bort fra deres ansikt. Men de skal bli til torner i deres side, og gudene deres skal bli en snare for dere.»

4 Da Herrens Engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket sin røst og gråt.

5 Derfor kalte de dette stedet med navnet Bokim. Og der ofret de til Herren.

6 Da Josva hadde sendt folket fra seg, gikk Israels barn hver til sin egen arvedel for å ta landet i eie.

7 Slik tjente folket Herren alle Josvas levedager og i alle de dagene de eldste fikk, de som levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel.

8 Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde da han var hundre og ti år gammel.

9 De gravla ham innenfor grensen for arven hans i Timnat-Heres, i Efraim-fjellene, på nordsiden av Ga’asjfjellet.

10 Da hele dette slektleddet var forenet med sine fedre, vokste det opp et annet slektsledd etter dem. De kjente verken Herren eller de gjerningene Han hadde gjort for Israel.

11 Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Ba’alene.

12 De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av landet Egypt. De fulgte andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem. De tilba dem, og de egget Herren til vrede.

13 De forlot Herren og tjente Ba’al og Astart-ene.

14 Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overga Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender.

15 Hvor de enn dro ut, var Herrens hånd imot dem til det onde, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget det skulle gå dem. Og de kom i stor trengsel.

16 Da oppreiste Herren dommere som fridde dem ut av grepet til dem som plyndret dem.

17 Men heller ikke dommerne sine ville de høre på, og de drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til å vende seg bort fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud. De gjorde ikke som dem.

18 Da Herren oppreiste dommere for dem, var Herren med dommeren og fridde dem ut fra deres fienders hånd, så mange levedager dommeren fikk. For Herren ble fylt av medynkmed deres nød, som de havnet i på grunn av dem som undertrykte dem og plaget dem.

19 Da dommeren var død, skjedde det: De ble forvent og ble enda mer fordervet enn sine fedre. De fulgte andre guder, dyrket og tilba dem. De sluttet verken med sine gjerninger eller sin trass.

20 Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han sa: «Fordi dette folket har brutt Min pakt, som Jeg bød deres fedre, og ikke har lydt Min røst,

21 skal heller ikke Jeg lenger drive noen bort fra deres ansikt, av de folkeslagene som Josva lot være igjen da han døde.

22 Jeg skal sette Israel på prøve ved dem for å se om de vil holde fast på Herrens vei og vandre på den slik deres fedre gjorde, eller ikke.»

23 Derfor lot Herren disse folkeslagene bli værende, uten å drive dem ut med det samme. Han overga dem heller ikke i Josvas hånd.

Kapittel 3

1 Dette er de folkeslagene som Herren lot være igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel på prøve, de som ikke hadde kjent til noen av krigene i Kanaan.

2 Det skjedde bare for at de kommende slekter av Israels barn skulle få kjenne krig, ikke minst de som aldri før hadde kjent det:

3 Det var fem fyrster blant filisterne, alle kanaaneerne, sidonierne og hevittene som bodde på Libanonfjellet, fra Ba’al-Hermonfjellet til Lebo-Hamat.

4 Disse ble igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel på prøve, for å kjenne om de ville lyde Herrens bud, som Han hadde gitt deres fedre ved Moses.

5 Slik bodde Israels barn midt blant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

6 De tok deres døtre til koner, og de ga sine døtre til deres sønner. Og de dyrket deres guder.

7 Så gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’alene og Astartene.

8 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han overga dem i Kusjan-Risjatajims hånd, Mesopotamias konge. Israels barn tjente Kusjan-Risjatajim i åtte år.

9 Da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for Israels barn og frelste dem. Det var Otniel, Kenas’ sønn, og Kalebs yngre bror.

10 Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren overga Kusjan-Risjatajim, Mesopotamias konge, i hans hånd, og han fikk makt over Kusjan-Risjatajim.

11 Så hadde landet ro i førti år. Deretter døde Otniel, Kenas’ sønn.

12 Igjen gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. Derfor styrket Herren Eglon, Moabs konge, i forhold til Israel, fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.

13 Så tok han med seg Ammons barn og Amalek, og de dro av sted og beseiret Israel. De tok Palmebyen i eie.

14 Så tjente Israels barn Eglon, Moabs konge, i atten år.

15 Men da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for dem. Det var Ehud, benjaminitten Geras sønn, en keivhendt mann. Ved ham sendte Israels barn en gave til Eglon, Moabs konge.

16 Ehud lagde seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg ved den høyre hoften under klærne.

17 Så førte han gaven til Eglon, Moabs konge. Men Eglon var en meget fet mann.

18 Da han hadde fullført oppdraget med å bære fram gaven, sendte han bort folkene som hadde båret gaven.

19 Men selv vendte han tilbake fra steinbildene i Gilgal, og sa: «Jeg har et hemmelig ord til deg, konge.» Han sa: «Hysj!» Og alle som tjente ham, gikk ut fra ham.

20 Så kom Ehud inn til ham, mens han satt for seg selv ovenpå i sitt kjølige kammer. Så sa Ehud: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Da reiste han seg opp fra stolen.

21 Med venstre hånd tok da Ehud sverdet fra sin høyre side, og stakk det i magen på ham.

22 Til og med skjeftet gikk inn etter bladet, og fettet lukket seg over bladet. For han dro ikke sverdet ut av magen hans, men innvollene hans kom ut.

23 Så gikk Ehud ut gjennom søylegangen. Dørene til kammeret ovenpå lukket han etter seg og låste dem.

24 Da han hadde gått ut, kom Eglons tjenere for å se. Til deres overraskelse var dørene til kammeret ovenpå låst. Da sa de: «Han er antagelig opptatt med sitt eget i det kjølige rommet.»

25 Så ventet de til de ble urolige, men se, ennå hadde han ikke åpnet dørene til kammeret ovenpå. Derfor tok de nøkkelen og åpnet dem. Og se, der lå deres herre død på gulvet.

26 Men Ehud hadde kommet seg unna mens de ventet, og han hadde allerede kommet forbi steinbildene og hadde flyktet til Se’ira.

27 Da han kom fram, skjedde det at han blåste i basunen på Efraimfjellene. Og Israels barn gikk ned fra fjellene sammen med ham, og han gikk foran dem.

28 Da sa han til dem: «Følg etter meg, for Herren har overgitt deres fiender, moabittene, i deres hånd.» Så dro de ned etter ham, satte vakt ved vadestedene over Jordan, som førte til Moab, og lot ingen få komme over.

29 Den gangen drepte de omkring ti tusen mann fra Moab, alle var kraftige og sterke menn. Ikke én mann slapp unna.

30 Slik ble Moab på den dagen tvunget inn under Israels herredømme. Og landet hadde ro i åtti år.

31 Etter ham kom Sjamgar, Anats sønn, som slo i hjel seks hundre mann av filisterne med en oksedrivers stav. Også han frelste Israel.

Kapittel 4

1 Etter at Ehud var død, gjorde Israels barn igjen det som var ondt i Herrens øyne.

2 Derfor overga Herren dem i Jabins hånd, Kanaans konge, som regjerte i Hasor. Øverst-kommanderende for hæren hans var Sisera, som bodde i Harosjet-Haggojim.

3 Israels barn ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og i tjue år hadde han undertrykt Israel voldsomt.

4 Debora, en profetinne og Lappidots kone, var dommer i Israel på den tiden.

5 Hun pleide å sitte under Deboras palmetre mellom Rama og Betel i Efraimfjellene. Israels barn kom opp til henne for å få dom.

6 Så sendte hun bud og kalte til seg Barak, Abinoams sønn fra Kedesj i Naftali, og sa til ham: «Har ikke Herren, Israels Gud befalt: Gå av sted, sett i marsj mot Taborfjellet! Ta med deg ti tusen mann av Naftalis sønner og av Sebulons sønner.

7 I marsj mot deg vil Jeg føre Sisera, øverstkommanderende for Jabins hær, med vognene og den store hæren hans ved elven Kisjon. Jeg skal overgi ham i din hånd.»

8 Barak sa til henne: «Hvis du går med meg, skal jeg gå. Men hvis du ikke går med meg, vil jeg ikke gå.»

9 Da sa hun: «Jeg skal sannelig gå med deg. Likevel skal du ikke få noen ære av den reisen du legger ut på, for Herren skal overgi Sisera i en kvinnes hånd.» Så brøt Debora opp og dro med Barak til Kedesj.

10 Barak kalte Sebulon og Naftali til Kedesj. Han dro opp med ti tusen mann under seg, og Debora dro opp med ham.

11 Kenitten Heber, en av barna til Hobab, Moses’ svoger, hadde skilt lag med ke-nit-tene og slått opp teltet sitt like ved terebintetreet i Sa’anannim, som er like ved Kedesj.

12 De meldte til Sisera at Barak, Abinoams sønn, hadde dratt opp til Taborfjellet.

13 Da samlet Sisera alle vognene sine, ni hundre jernvogner, og hele hæren han hadde, fra Harosjet-Haggojim til elven Kisjon.

14 Så sa Debora til Barak: «Bryt opp! For dette er dagen da Herren har overgitt Sisera i din hånd. Har ikke Herren dratt ut foran deg?» Så dro Barak ned fra Taborfjellet fulgt av ti tusen mann.

15 Herren slo Sisera og alle vognene og hele hæren hans med forvirring ved sverdets egg foran øynene på Barak. Sisera hoppet ned fra vognen sin og flyktet av sted til fots.

16 Men Barak forfulgte vognene og hæren helt til Harosjet-Haggojim, og hele Siseras hær falt for sverdets egg. Ikke en eneste mann ble igjen.

17 Men Sisera hadde flyktet til fots til teltet til Jael, kenitten Hebers kone, for det var fred mel-lom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus.

18 Jael gikk ut for å møte Sisera, og sa til ham: «Kom inn, min herre, kom inn til meg! Frykt ikke!» Da han hadde kommet inn til henne og inn i teltet, dekket hun ham til med et teppe.

19 Så sa han til henne: «Jeg ber deg, gi meg litt vann å drikke, for jeg er tørst.» Da åpnet hun en flaske med melk, ga ham å drikke og dekket ham til.

20 Han sa til henne: «Stå ved døren til teltet! Hvis det kommer noen og spør deg om det er en mann her, skal du si: Nei.»

21 Da tok Jael, Hebers kone, en teltplugg og en hammer i hånden. Hun gikk stille bort til ham og drev teltpluggen inn i tinningen hans, og den gikk ned i jorden. For han sov tungt siden han var trett. Slik døde han.

22 Og se, mens Barak jagde etter Sisera, kom Jael ut for å møte ham. Hun sa til ham: «Kom, jeg skal vise deg mannen du leter etter.» Da han gikk inn i teltet hennes, lå Sisera død der, med teltpluggen gjennom tinningen.

23 Slik fornedret Gud Jabin, Kanaans konge, framfor Israels barns øyne på den dagen.

24 Israels barn fikk sterkere og sterkere herredømme over Jabin, Kanaans konge, helt til de hadde ødelagt Jabin, Kanaans konge.

Kapittel 5

1 Den dagen sang Debora og Barak, Abi‑ ? n -oams sønn, denne sangen:

2 Fordi fyrstene leder i Israel, fordi folket gir seg selv som offer, lov Herren!

3 Hør, dere konger! Legg øret til, dere fyrster! Jeg, jeg vil synge til Herren. Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.

4 Herre, da Du gikk ut fra Se’ir, da Du skred fram fra Edoms mark, da skalv jorden, og det øste ned fra himlene, også skyene øste ut vann.

5 Fjellene smeltet for Herrens ansikt, dette Sinai, for Herren, Israels Guds ansikt.

6 I Sjamgar, Anats sønns dager, i Jaels dager, lå landeveiene øde, og de reisende gikk langs krokete sideveier.

7 Krigerne ble borte i Israel, ja, de ble borte, helt til jeg, Debora, sto fram, jeg sto fram som en mor i Israel.

8 De valgte nye guder. Så ble det strid i portene. Ikke et skjold eller et spyd var å se blant førti tusen i Israel.

9 Mitt hjerte slår for Israels høvdinger som ga seg selv som offer sammen med folket. Lov Herren!

10 Syng, dere som rir på hvite eselhopper, som sitter i dommerkappe og som vandrer på veien.

11 Langt borte fra bueskytternes larm, ved vanningsstedene, der skal de på ny fortelle om Herrens rettferdige gjerninger, de rettferdige gjerningene ved Hans krigere i Israel. Da går Herrens folk ned til portene.

12 Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, syng en sang! Reis deg, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn!

13 Så kom den lille resten ned, folket mot de fornemme. Herren kom ned til min hjelp mot de mektige.

14 Fra Efraim kom de som hadde sine røtter i Amalek. Etter deg, Benjamin, med dine folk, kom høvdinger ned fra Makir og fra Sebulon, de som bærer førerstav.

15 Jissakars fyrster fulgte med Debora, og som Jissakar, så også Barak. Under hans myndighet ble de sendt ned i dalen. Blant Rubens hæravdelinger rådet stor besluttsomhet i hjertet.

16 Hvorfor ble du sittende blant saueinnhegningene for å høre fløytelyden for småfeet? Rubens hæravdelinger har av hjertet store rådslagninger.

17 Gilead ble igjen på den andre siden av Jordan, og hvorfor ble Dan værende på skipene? Asjer forble ved havets strand og holdt seg ved sine innløp.

18 Sebulon er et folk som våget sitt liv like til døden. Det samme gjorde Naftali på slagmarkens høyder.

19 Kongene kom og stred, så stred kongene fra Kanaan i Ta’anak, ved Megiddos vann. Ikke noe bytte av sølv tok de.

20 Fra himlene stred de. Fra sine baner stred stjernene mot Sisera.

21 Vannflommen fra Kisjon skylte dem bort, den eldgamle elv fra Kisjon. Å, min sjel, gå fram med styrke!

22 Så tordnet hestenes hover i galopp, hans gangere i galopp.

23 «Forbann Meros!» sa Herrens Engel. «Forbann inderlig dem som bor der, for de kom ikke til hjelp for Herren, for å hjelpe Herren mot de mektige.»

24 Velsignet blant kvinner er Jael, kenitten Hebers kone. Velsignet er hun blant kvinner som bor i telt.

25 Han ba om vann, og hun ga ham melk. Hun kom med fløte i en nydelig bolle.

26 Hun rakte hånden sin mot teltpluggen, sin høyre hånd mot arbeiderens hammer. Hun slo Sisera og gjennomboret hans hode. Hun knuste det og drev den gjennom hans tinning.

27 Ved hennes føtter sank han sammen, han falt og lå livløs. Ved hennes føtter sank han sammen, han falt. Der han sank sammen, der falt han død om.

28 Siseras mor så gjennom vinduet, og ropte med skjærende røst gjennom gitteret: «Hvorfor går det så lenge før hans vogn kommer? Hvorfor drøyer det med lyden av hjulene fra hans vogn?»

29 De vise blant hennes hoffdamer svarte henne, ja, hun svarte sin egen tale:

30 «Finner de ikke byttet og deler det? Til hver mann en kvinne eller to, til Sisera et krigsbytte av fargede plagg, et bytte av plagg som er brodert og farget, to stykker av farget broderi som plyndreren kan ha om halsen?»

31 La på denne måten alle Dine fiender gå fortapt, Herre! Men la dem som elsker Ham, være som solen når den kommer fram i hele sin styrke. Så hadde landet ro i førti år.

Kapittel 6

1 Så gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne. Derfor overga Herren dem i Midjans hånd i sju år.

2 Midjan fikk makt over Israel. På grunn av midjanittene lagde Israels barn huler, grotter og festningsverk i fjellene.

3 Hver gang Israel hadde sådd, kom midjanittene. Også amalekittene og folket fra Østen kom opp mot dem.

4 De dro til felts mot dem og ødela avlingen i landet helt til Gasa. De lot ingenting bli igjen som Israel kunne leve av, ikke en eneste sau, okse eller esel.

5 For de pleide å komme opp med buskapen sin og teltene sine, og de kom tallrike som gresshopper; verken de eller kamelene deres kunne telles. De kom inn i landet for å ødelegge det.

6 Slik ble Israel helt utarmet på grunn av midjanittene. Da ropte Israels barn til Herren.

7 Da Israels barn ropte til Herren på grunn av midjanittene, skjedde det:

8 Herren sendte en profet til Israels barn. Han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: «Jeg førte dere opp fra Egypt og tok dere ut av slavehuset.

9 Jeg fridde dere ut fra egypternes grep og ut av grepet til alle undertrykkerne deres. Jeg drev dem bort fra deres ansikt og ga dere landet deres.

10 Jeg sa også til dere: Jeg er Herren deres Gud. Frykt ikke for amorittenes guder når dere bor i landet deres. Men dere har ikke lydt Min røst.»

11 Herrens Engel kom og satte seg under terebintetreet i Ofra, det som tilhørte abieseritten Joasj. Hans sønn, Gideon, tresket hvete i vinpressen for å gjemme den for midjanittene.

12 Herrens Engel viste seg for ham og sa til ham: «Herren er med deg, du mektige kriger!»

13 Da sa Gideon til Ham: «Herre, hør på meg! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? Og hvor er alle Hans underfulle gjerninger, som våre fedre fortalte oss om da de sa: Førte ikke Herren oss opp fra Egypt? Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss i midjanittenes hånd.»

14 Da vendte Herren seg til ham og sa: «Gå av sted, så sterk som du er, og du skal frelse Israel fra midjanittenes hånd. Har Jeg ikke sendt deg?»

15 Da sa han til Ham: «Å, min Herre, hvor-dan skal jeg frelse Israel? Sannelig, min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den ringeste i min fars hus.»

16 Herren sa til ham: «Sannelig, Jeg skal være med deg, og du skal slå midjanittene ned som én mann.»

17 Da sa han til Ham: «Hvis jeg virkelig har funnet nåde i Dine øyne, så gi meg da et tegn på at det er Du som taler til meg.

18 Jeg ber Deg, dra ikke bort herfra før jeg kommer til Deg med offergaven min og setter det fram for Ditt ansikt.» Og Han sa: «Jeg skal vente til du kommer tilbake.»

19 Så gikk Gideon inn og lagde i stand et kje og usyret brød av en efa mel. Kjøttet la han i en kurv, og han helte suppen i en gryte. Alt tok han med ut til Ham under terebintetreet og satte det fram.

20 Da sa Guds Engel til ham: «Ta kjøttet og det usyrede brødet og legg det her på berget! Så skal du helle suppen utover.» Og han gjorde det.

21 Så rakte Herrens Engel ut enden av staven Han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og det usyrede brødet. Da steg det opp ild fra berget og fortærte kjøttet og det usyrede brødet. Og Herrens Engel dro bort fra ham.

22 Gideon innså at Han var Herrens Engel. Derfor sa Gideon: «Å, Herre Gud! For jeg har sett Herrens Engel ansikt til ansikt.»

23 Da sa Herren til ham: «Fred være med deg. Frykt ikke, du skal ikke dø.»

24 Så bygde Gideon et alter for Herren der, og han kalte det «Herren er fred». Helt til denne dag står det der i abieserittenes Ofra.

25 Samme natt skjedde det at Herren sa til ham: «Ta den unge oksen til din far, den andre oksen som er sju år gammel, og riv ned alteret for Ba’al, det som din far har, og hogg ned Asjerapælen som står ved siden av det.

26 Du skal bygge et alter for Herren din Gud på toppen av denne klippen, slik det er forordnet, og ta den andre oksen og bære den fram som brennoffer med veden fra Asjera-pælen som du skal hogge ned.»

27 Så tok Gideon med seg ti menn av tjenerne sine og gjorde som Herren hadde sagt til ham. Men fordi han hadde så stor frykt for sin fars hus og mennene i byen, våget han ikke gjøre det om dagen, men gjorde det om natten.

28 Da mennene i byen sto tidlig opp om morgenen, se, der lå Ba’als alter nedrevet. Asjera-pælen som hadde stått ved siden av det, var hogget ned, og den andre oksen var ofret på alteret som var bygd.

29 Da sa de til hverandre: «Hvem har gjort dette?» Og da de hadde undersøkt og spurt seg for, sa de: «Gideon, Joasjs sønn, har gjort dette.»

30 Så sa mennene i byen til Joasj: «Kom ut hit med sønnen din! Han skal dø, for han har revet ned Ba’als alter, og han har hogd ned Asjera-pælen som sto ved siden av det.»

31 Men Joasj sa til alle som sto rundt ham: «Vil dere stride for Ba’al? Vil dere frelse ham? Den som vil stride for ham, skal dø før i morgen tidlig! Hvis han er gud, kan han stride for seg selv, siden alteret hans er blitt revet ned!»

32 Den dagen kalte de derfor Gideon for Jerubba’al og sa: «La Ba’al stride mot ham, for han har revet ned alteret hans.»

33 Så samlet alle midjanittene, amalekittene og folket fra øst seg, og de dro over og slo leir på Jisre’elsletten.

34 Men Herrens Ånd kom over Gideon. Så blåste han i basunen, og abieserittene samlet seg og fulgte etter ham.

35 Han sendte utsendinger omkring i hele Manasse, og de samlet seg også og fulgte etter ham. Han sendte også utsendinger til Asjer, Sebulon og Naftali, og de kom opp for å møte dem.

36 Så sa Gideon til Gud: «Hvis Du vil frelse Israel ved min hånd, slik Du har sagt,

37 se, da legger jeg denne ullfellen på treskeplassen. Hvis det er dugg bare på ullfellen og det er tørt overalt på marken, da vet jeg at Du vil frelse Israel ved min hånd, slik Du har sagt.»

38 Og slik skjedde det. Da han sto tidlig opp neste morgen og klemte på ullfellen, krystet han dugg ut av ullfellen, en hel skål full av vann.

39 Da sa Gideon til Gud: «La ikke din vrede bli opptent mot meg, men la meg tale bare én gang til. Jeg ber Deg, la meg prøve bare én gang til med ullfellen! La nå bare ullfellen være tørr, men la det være dugg overalt på marken!»

40 Og Gud gjorde det slik den natten. Bare ullfellen var tørr, men det var dugg overalt på marken.

Kapittel 7

1 Jerubba’al, det vil si Gideon, og alt folket som var med ham, sto tidlig opp og slo leir ved Harodkilden, slik at leiren til midjanittene ble liggende på nordsiden av dem, ved Morehøyden i dalen.

2 Herren sa til Gideon: «Det folket du har med deg, er altfor mange til at Jeg kan gi midjanittene i deres hånd. Skjer det, vil Israel gi seg selv ære i stedet for å gi ære til Meg. Da vil de si: Min egen hånd har frelst meg.

3 Derfor skal du nå rope ut så folket hører det, og si: Den som frykter og er redd, kan få vende tilbake og straks forlate Gileadfjellet.» Da vendte tjueto tusen av folket tilbake, og ti tusen ble igjen.

4 Men Herren sa til Gideon: «Folket er fremdeles altfor stort. Ta dem med ned til vannet, så skal Jeg sile dem ut for deg der. Da skal det skje, når Jeg sier til deg: Denne skal gå med deg, så skal han gå med deg, og når Jeg sier til deg: Denne skal ikke gå med deg, så skal han ikke gå.»

5 Så førte han folket ned til vannet. Herren sa til Gideon: «Hver den som lepjer vannet i seg med tungen, slik en hund lepjer, skal du holde for seg selv. Det samme skal du gjøre med hver den som legger seg ned på knærne for å drikke.»

6 Tallet på dem som lepjet ved å sette hånden for munnen, var tre hundre menn. Men alle de andre av folket la seg på kne for å drikke av vannet.

7 Da sa Herren til Gideon: «Ved de tre hundre mennene som lepjet, skal Jeg frelse dere, og Jeg skal overgi midjanittene i din hånd. Men la alle de andre gå, hver mann til sitt eget sted.»

8 Så tok folket forsyningene og basunene i hendene sine. Alle de andre av Israel sendte han av sted, hver mann til sitt telt, og han holdt de tre hundre mennene igjen hos seg. Midjans leir lå nedenfor ham i dalen.

9 Samme natt sa Herren til ham: «Stå opp og gå ned til leiren, for Jeg har overgitt den i din hånd.

10 Men hvis du frykter for å gå ned, skal du gå ned til leiren sammen med din tjener Pura.

11 Du skal høre etter hva de sier. Da skal du bli styrket så du våger å gå ned mot leiren.» Sammen med sin tjener Pura gikk han så ned til utposten av de bevæpnede mennene i leiren.

12 Midjanittene, amalekittene og alt folket fra Østen lå i dalen så tallrike som gresshopper. Kamelene deres kunne ikke telles; i antall var de som sanden på havets strand.

13 Da Gideon hadde kommet, var det en mann som fortalte en drøm til vennen sin. Han sa: «Jeg hadde en drøm. Se, et byggbrød kom rullende inn i Midjans leir. Det kom til et telt og traff det, så det falt ned, og teltet ramlet fullstendig sammen.»

14 Da svarte vennen hans og sa: «Dette kan ikke være noe annet enn Gideons sverd, han som er Joasjs sønn, en mann fra Israel! Gud har overgitt Midjan og hele leiren i hans hånd.»

15 Da Gideon hørte meldingen om drømmen og tolkningen av den, falt han ned og tilba. Han vendte tilbake til Israels leir og sa: «Bryt opp, for Herren har overgitt Midjans leir i deres hånd.»

16 Så delte han de tre hundre mennene inn i tre tropper, og hver mann ga han en basun i hånden, sammen med tomme krukker og fakler inne i krukkene.

17 Han sa til dem: «Se på meg og gjør på samme måten. Se nøye etter! Når dere kommer til utkanten av leiren, skal dere gjøre som jeg gjør.

18 Når jeg blåser i basunen, jeg og alle som er med meg, da skal dere også blåse i basunene rundt hele leiren. Så skal dere rope: For Herren og for Gideon!»

19 Så kom Gideon og de hundre mennene som var med ham, til utkanten av leiren da mellomvakten begynte, da de nettopp hadde satt ut vaktene. De blåste i basunene og knuste krukkene som de hadde i hendene.

20 Så blåste de tre flokkene i basunene og knuste krukkene – de holdt faklene i venstre hånd og basunene i høyre hånd, så de kunne blåse i dem – og de ropte: «For Herren og for Gideon!»

21 Hver mann ble stående på sin plass rundt i hele leiren. Og hele hæren løp hit og dit, ropte og flyktet av sted.

22 Da de tre hundre blåste i basunene, lot Herren alle i leiren rette sverdet mot hverandre. Hæren flyktet til Bet-Hasjitta, mot Serera, helt til grensen mot Abel-Mehola, ved Tabbat.

23 Israels menn samlet seg fra Naftali, fra Asjer og fra hele Manasse, og de forfulgte midjanittene.

24 Så sendte Gideon budbærere ut over hele Efraims fjelland og sa: «Kom ned mot midjanittene og ta fra dem vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan.» Hver mann i Efraim ble samlet, og de tok vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan.

25 Midjanittenes to fyrster, Oreb og Se’eb, tok de til fange. De drepte Oreb ved Orebklippen, og Se’eb drepte de ved Se’ebs vinpresse. De forfulgte Midjan, og hodene av Oreb og Se’eb tok de med til Gideon på den andre siden av Jordan.

Kapittel 8

1 Mennene fra Efraim sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette mot oss? Du tilkalte ikke oss da du dro ut for å stride mot midjanittene.» Og de gikk kraftig i rette med ham.

2 Da sa han til dem: «Hva har jeg gjort nå sammenlignet med dere? Er ikke Efraims etterhøst bedre enn Abiesers vinhøst?

3 Gud overga Midjans fyrster, Oreb og Se’eb, i deres hånd. Og hva var jeg i stand til å gjøre, sammenlignet med dere?» Da han sa det, ble deres vredesfylte ånd roet ned overfor ham.

4 Da Gideon kom til Jordan, dro de over, både han og de tre hundre mennene som var med ham. De var slitne, men de forfulgte stadig fienden.

5 Så sa han til mennene i Sukkot: «Gi noe brød til hæren som er under meg, for de er så slitne, og jeg forfølger Sebah og Salmunna, Midjans konger.»

6 Men lederne i Sukkot sa: «Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, siden vi skulle gi brød til hæren din?»

7 Da sa Gideon: «På grunn av dette skal jeg treske deres kjøtt med torner fra ødemarken og med tistler når Herren har overgitt Sebah og Salmunna i min hånd!»

8 Så dro han opp derfra til Penuel og talte til dem på samme måten. Men mennene i Penuel svarte ham det samme som mennene i Sukkot hadde svart.

9 Så talte han også til mennene i Penuel og sa: «Når jeg kommer tilbake i fred, skal jeg rive ned dette tårnet!»

10 Sebah og Salmunna lå leiret i Karkor, og styrkene deres var sammen med dem. Alle som var igjen av hele styrken til folket i øst, var omkring femten tusen. For hundre og tjue tusen mann hadde falt av dem som kunne trekke sverd.

11 Så gikk Gideon opp langs veien til dem som bor i telt på østsiden av Nobah og Jogbea. Og han slo til mot styrken mens leiren følte seg trygg.

12 Da Sebah og Salmunna flyktet, forfulgte han dem. De to kongene i Midjan, Sebah og Salmunna, tok han til fange, og han ødela hele hærstyrken.

13 Så vendte Gideon, Joasjs sønn, tilbake fra slaget, over oppstigningen til Heres.

14 Han tok til fange en ung mann blant mennene fra Sukkot og avhørte ham. Og han skrev ned for Gideon navnene på lederne i Sukkot og de eldste som var der, syttisju menn.

15 Så kom han til mennene i Sukkot og sa: «Se, her er Sebah og Salmunna, som dere hånte meg for og sa: Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, så vi skulle gi brød til de slitne mennene dine?»

16 Og han tok de eldste i byen, og torner og tistler fra ødemarken, og med dem tuktet han mennene i Sukkot.

17 Så rev han ned tårnet i Penuel og drepte mennene i byen.

18 Han sa til Sebah og Salmunna: «Hvordan var de mennene dere drepte ved Tabor?» Så svarte de: «Slik som du er, slik var de. Hver av dem hadde en skikkelse som en kongesønn.»

19 Da sa han: «De var mine brødre, sønner av min mor. Så sant Herren lever, hadde dere latt dem leve, skulle jeg ikke ha drept dere.»

20 Han sa til Jeter, sin førstefødte: «Stå opp og drep dem!» Men den unge mannen ville ikke dra sverdet sitt, for han var redd, fordi han fremdeles var en ungdom.

21 Så sa Sebah og Salmunna: «Stå opp selv og gå løs på oss! For som mannen er, slik er hans styrke.» Så sto Gideon opp og drepte Sebah og Salmunna. Og han tok halvmånepynten som kamelene deres hadde rundt halsen.

22 Mennene i Israel sa til Gideon: «Du skal herske over oss, både du og din sønn og din sønnesønn. For du har frelst oss fra Midjans hånd.»

23 Men Gideon sa til dem: «Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal heller ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.»

24 Så sa Gideon til dem: «Jeg vil gjerne bære fram et ønske til dere. Hver av dere skal gi meg øreringene som ble tatt til byttet.» De hadde nemlig øreringer av gull, siden de var ismaelitter.

25 Da svarte de: «Vi vil gjerne gi dem fra oss.» De brettet ut en kappe, og hver mann kastet øreringene fra byttet sitt på det.

26 Vekten av de gulløreringene han ba om, var ett tusen sju hundre sekel gull, i tillegg til halvmånepynten, øredobbene og de purpurfargede kjortlene som kongene av Midjan hadde hatt på seg. Dette kom i tillegg til kjedene som hang rundt halsen på kamelene.

27 Så lagde Gideon dette om til en efod og satte den opp i hjembyen sin, Ofra. Hele Israel drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble en snare for Gideon og hans hus.

28 Slik måtte Midjan underkaste seg Israels barn, så de aldri mer kunne løfte hodet. Landet hadde ro i førti år, så mange dager som Gideon fikk.

29 Så dro Jerubba’al, Joasjs sønn, av sted og bodde i sitt eget hus.

30 Gideon hadde sytti sønner som var kommet fra hans eget liv, for han hadde mange koner.

31 Hans medhustru som var i Sikem, fødte ham også en sønn, som han ga navnet Abimelek.

32 Gideon, Joasjs sønn, døde da han var langt oppe i årene, og han ble begravd i graven til sin far Joasj. Det var i Ofra, som tilhørte Abiesers slekt.

33 Med det samme Gideon var død, vendte Israels barn tilbake til å drive avgudsdyrkelse med Ba’alene. De gjorde Ba’al-Berit til sin gud.

34 Israels barn husket ikke lenger Herren sin Gud, Han som på alle kanter hadde fridd dem ut fra deres fienders hånd.

35 De viste heller ikke barmhjertighet mot Jerubba’als, Gideons hus, til gjengjeld for det gode han hadde gjort mot Israel.

Kapittel 9

1 Abimelek, Jerubba’als sønn, dro så til sin mors brødre i Sikem. Han talte med dem og med hele slekten til sin morfars hus, og sa:

2 «Si så alle mennene i Sikem hører det: Hva er best for dere, at alle Jerubba’als sytti sønner hersker over dere, eller at én mann hersker over dere? Husk at jeg er av deres eget kjøtt og bein.»

3 Mens alle mennene i Sikem hørte, talte hans mors brødre alle disse ordene til hans fordel. Deres hjerte ble vendt til å følge Abimelek, for de sa: «Han er vår bror.»

4 Så ga de ham sytti sekel sølv fra templet til Ba’al-Berit. Pengene brukte Abimelek til å leie dårlige og frekke menn, og de fulgte ham.

5 Så dro han opp til sin fars hus i Ofra og drepte sine brødre, Jerubba’als sytti sønner, sytti menn på én stein. Men Jotam, Jerubba’als yngste sønn, ble igjen fordi han hadde gjemt seg.

6 Alle mennene i Sikem samlet seg, og alle fra Bet-Millo, og de gikk ut og gjorde Abimelek til konge ved siden av terebintetreet ved den støtten som sto i Sikem.

7 Da de fortalte dette til Jotam, gikk han av sted og stilte seg på toppen av Garisimfjellet, og han løftet røsten og ropte og sa til dem: «Hør på meg, dere menn fra Sikem! Så skal Gud høre på dere!

8 Det var en gang at trærne gikk ut for å salve en konge over seg. Og de sa til oliventreet: «Vær konge over oss!»

9 Men oliventreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt på oljen min, den som gir meg ære både for Gud og for mennesker, og gå av sted for å svaie over trærne?»

10 Så sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»

11 Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt på min sødme og min gode frukt, og gå av sted for å svaie over trærne?»

12 Så sa trærne til vintreet: «Kom du og vær konge over oss!»

13 Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt på min most, den som gleder både Gud og mennesker, og gå av sted for å svaie over trærne?»

14 Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»

15 Og tornebusken sa til trærne: «Hvis dere virkelig vil salve meg til konge over dere, så kom og søk tilflukt i min skygge! Men hvis ikke, skal det gå ut ild fra tornebusken og fortære Libanons sedrer!»

16 Er det nå slik at dere handlet i sannhet og rettskaffenhet da dere gjorde Abimelek til konge? Har dere gjort vel mot Jerubba’al og hans hus, og gjengjeldt ham slik han fortjener?

17 Min far stred nemlig for dere og våget sitt liv, og han fridde dere ut fra Midjans hånd.

18 Men dere har reist dere opp mot min fars hus på denne dagen og drept hans sønner, sytti menn på én stein. Dere har gjort Abimelek, sønn av hans slavekvinne, til konge over mennene fra Sikem, fordi han er deres bror.

19 Hvis dere har gått fram i sannhet og rettskaffenhet mot Jerubba’al og hans hus på denne dagen, da skal dere glede dere over Abimelek og la ham også glede seg over dere.

20 Men hvis ikke, skal det gå ut ild fra Abimelek og fortære mennene i Sikem og Bet-Millo. Og ild skal komme fra mennene i Sikem og fra Bet-Millo og fortære Abimelek!»

21 Så sprang Jotam bort og flyktet. Han dro opp til Be’er og bodde der, av frykt for sin bror Abimelek.

22 Etter at Abimelek hadde hersket over Israel i tre år,

23 sendte Gud en ond ånd mellom Abimelek og mennene fra Sikem. Mennene fra Sikem forrådte Abimelek,

24 for at forbrytelsen som var begått mot Jerubba’als sytti sønner, skulle bli hevnet, og deres blod komme over deres bror Abimelek som drepte dem, og over mennene fra Sikem som hjalp ham med å drepe sine brødre.

25 Mennene fra Sikem lot noen menn ligge i bakhold for ham på fjelltoppene, og de ranet alle som gikk forbi dem på denne veien. Dette ble fortalt til Abimelek.

26 Ga’al, Ebeds sønn, kom sammen med brødrene sine og dro til Sikem. Mennene i Sikem satte sin lit til ham.

27 Så gikk de ut på marken og høstet druer fra vingårdene. De tråkket druene og holdt gledesfest. De gikk inn i huset til sin gud, og der spiste og drakk de og forbannet Abimelek.

28 Da sa Ga’al, Ebeds sønn: «Hvem er Abi-melek, og hva er Sikem, at vi skulle tjene ham? Er han ikke Jerubba’als sønn, og er ikke Sebul embetsmannen hans? Tjen mennene til Hamor, Sikems far. Men hvorfor skulle vi tjene ham?

29 Hvis bare dette folket hadde vært under min myndighet, skulle jeg fått bort Abimelek.» Så sa han til Abimelek: «Gjør hæren din større og dra ut!»

30 Da Sebul, fyrsten i byen, hørte ordene fra Ga’al, Ebeds sønn, ble hans vrede opptent.

31 I all hemmelighet sendte han budbærere til Abimelek, og sa: «Vær på vakt! Ga’al, Ebeds sønn, og hans brødre har kommet til Sikem. Nå er de her og setter byen opp mot deg.

32 Derfor skal du bryte opp midt på natten, du og hæren som er sammen med deg, og legge deg i bakhold på marken.

33 Med det samme solen står opp i morgen tidlig, skal det skje: Du skal stå tidlig opp og storme fram mot byen. Når han og hæren hans kommer ut mot deg, skal du gjøre med dem etter som det faller seg for deg.»

34 Abimelek og hele hæren hans brøt da opp midt på natten, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire tropper.

35 Da Ga’al, Ebeds sønn, gikk ut og stilte seg ved inngangen til byporten, rykket Abimelek og hæren hans fram fra bakholdet.

36 Da Ga’al så hæren, sa han til Sebul: «Se, det kommer en hær ned fra fjelltoppene!» Men Sebul sa til ham: «Du ser skygger av fjellene, som ligner på menn.»

37 Da talte Ga’al igjen og sa: «Se, det kommer en hær ned fra midten av landet, og en annen tropp kommer fra Spåmennenes terebintetre.»

38 Da sa Sebul til ham: «Hvor er nå dine store ord, du som sa: Hvem er Abimelek, at vi skulle tjene ham? Er ikke dette den hæren du ringeaktet? Hvis du vil, kan du nå dra ut og stride mot dem.»

39 Så dro Ga’al ut foran mennene fra Sikem, og han stred mot Abimelek.

40 Men Abimelek jaget ham, og han flyktet fra ham. Mange falt og døde, helt bort til inngangen til porten.

41 Så ble Abimelek værende i Aruma, og Sebul drev bort Ga’al og hans brødre, så de ikke fikk bo i Sikem lenger.

42 Dagen etter skjedde det at folket gikk ut på marken, og det ble fortalt til Abimelek.

43 Da tok han hæren sin, delte dem inn i tre tropper og la seg i bakhold på marken. Og han så, og se, der var folket på vei ut fra byen. Og han gikk mot dem og slo dem ned.

44 Abimelek og troppene som var med ham, stormet da fram og stilte seg ved inngangen til byporten. Og de andre to troppene stormet fram mot alle som var ute på marken, og slo dem i hjel.

45 Slik stred Abimelek mot byen hele den dagen. Han inntok byen og drepte alt folket som var i den. Og han rev ned byen og strødde over den med salt.

46 Da alle mennene i Sikems borg fikk høre dette, gikk de ned i tilfluktsrommet i templet til guden Berit.

47 Det ble meldt til Abimelek at alle men-nene i borgen i Sikem var samlet på ett sted.

48 Da gikk Abimelek opp til Salmonfjellet, både han og hele hæren hans. Abimelek tok en øks i hånden og hogg av en gren fra trærne. Den tok han og la på skulderen. Så sa han til hæren sin: «Dere må skynde dere og gjøre slik dere har sett meg gjøre.»

49 Så gjorde hver enkelt i hæren det samme. De hogg ned sin egen gren og fulgte etter Abimelek. Så la de grenene opp mot festningen og satte fyr på festningen over seg, slik at alt folket i borgen i Sikem døde. Det var omkring tusen menn og kvinner.

50 Så dro Abimelek til Tebes, og han beleiret Tebes og inntok den.

51 Men det var et kraftig tårn midt i byen, og alle mennene og kvinnene, alt folket i byen, flyktet dit og stengte seg inne. Så gikk de opp til toppen av tårnet.

52 Da kom Abimelek helt til tårnet og stred mot det. Han nærmet seg inngangen til tårnet for å sette fyr på det.

53 Men det var en kvinne som kastet en øvre kvernstein i hodet på Abimelek og knuste skallen hans.

54 Da var han snar til å rope på den unge mannen som var våpensveinen hans, og han sa til ham: «Dra sverdet ditt og drep meg, så ikke de skal si om meg: En kvinne drepte ham.» Så stakk den unge mannen sverdet gjennom ham, og han døde.

55 Da Israels menn så at Abimelek var død, dro de bort, hver mann til sitt sted.

56 Slik gjengjeldte Gud Abimeleks ondskap, alt det han hadde gjort mot sin far ved å drepe sine sytti brødre.

57 All ondskapen mennene fra Sikem hadde gjort, lot Gud komme over dem selv. Jotams, Jer-ub-ba’als sønns forbannelse rammet dem.

Kapittel 10

1 Etter Abimelek sto Tola fram for å frelse Israel. Han var sønn av Pua, Dodos sønn, en mann av Jissakar. Han bodde i Sjamir i Efraimfjellene.

2 Han var dommer i Israel i tjuetre år, og han døde og ble begravet i Sjamir.

3 Etter ham sto gileaditten Ja’ir fram. Han var dommer i Israel i tjueto år.

4 Han hadde tretti sønner som red på tretti esler. De hadde også tretti byer som blir kalt Havot-Ja’ir til denne dag. De ligger i Gileadlandet.

5 Ja’ir døde og ble begravd i Kamon.

6 Så gjorde Israel igjen det som var ondt i Herrens øyne, og de dyrket Ba’alene og Astartene, Syrias guder, Sidons guder, Moabs guder, gudene til folket i Ammon og filisternes guder. De forlot Herren og tjente Ham ikke.

7 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han overga dem i filisternes grep og i Ammonfolkets grep.

8 Samme året knuste de Israels barn og underkuet dem. I atten år underkuet de alle de Israels barn som var på den andre siden av Jordan, i amorittenes land, i Gilead.

9 Også folket i Ammon dro over Jordan for å stride mot Juda, mot Benjamin og mot Efraims hus, så Israel kom i stor trengsel.

10 Da ropte Israels barn til Herren og sa: «Vi har syndet mot Deg, for vi har forlatt vår Gud og dyrket Ba’alene.»

11 Da sa Herren til Israels barn: «Har Jeg ikke fridd dere ut fra egypterne og fra amorittene og fra folket i Ammon og fra filisterne?

12 Også sidonierne og amalekittene og maonittene undertrykte dere. Da ropte dere til Meg, og Jeg fridde dere ut fra deres hånd.

13 Likevel forlot dere Meg og dyrket andre guder. Derfor vil Jeg ikke frelse dere flere ganger.

14 Gå av sted og rop til de gudene dere har valgt dere. La dem frelse dere når dere er i trengsel.»

15 Israels barn sa til Herren: «Vi har syndet. Gjør med oss det som er godt i Dine øyne. Fri oss bare ut på denne dagen, vi ber Deg.»

16 Så fikk de bort de fremmede gudene de hadde hos seg, og de tjente Herren. Og Hans sjel kunne ikke lenger holde ut Israels ulykke.

17 Deretter ble folket fra Ammon kalt sammen, og de slo leir i Gilead. Israels barn samlet seg og slo leir i Mispa.

18 Hæren og førerne i Gilead sa da, hver mann til sin neste: «Hvem er den mannen som vil gå til strid mot folket fra Ammon? Han skal være overhode over alle som bor i Gilead.»

Kapittel 11

1 Gileaditten Jefta var en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert. Det var Gilead som var far til Jefta.

2 Gileads kone fødte ham sønner. Da sønnene til hans kone vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke ha del i arven i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.»

3 Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Dårlige menn flokket seg rundt Jefta og dro ut med ham på ferdene hans.

4 Etter en tid skjedde det at folket i Ammon gikk til strid mot Israel.

5 Da folket i Ammon stred mot Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob.

6 Så sa de til Jefta: «Kom og bli føreren vår, så vi kan stride mot folket fra Ammon.»

7 Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg, og drev ikke dere meg bort fra min fars hus? Hvorfor har dere kommet til meg nå når dere er i trengsel?»

8 De eldste i Gilead sa til Jefta: «Dette er grunnen til at vi nå har vendt oss til deg igjen, det er for at du skal gå med oss og stride mot folket fra Ammon og være vårt overhode over alle som bor i Gilead.»

9 Så sa Jefta til de eldste i Gilead: «Hvis dere fører meg hjem igjen for å stride mot folket fra Ammon og Herren overgir dem i min makt, er det da ikke jeg som skal være overhodet deres?»

10 De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren skal være vitne mellom oss hvis vi ikke gjør etter dine ord.»

11 Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til overhode og fører over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa.

12 Jefta sendte budbærere til kongen over folket fra Ammon og sa: «Hva er det som står imellom meg og deg, siden du har kommet for å stride mot meg i mitt land?»

13 Ammonfolkets konge svarte Jeftas budbærere: «Fordi Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, helt fra Arnon og helt til Jabbok og til Jordan, skal du nå gi det tilbake i fred.»

14 Da sendte Jefta igjen budbærere til kongen over folket fra Ammon,

15 og de sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land og heller ikke landet til Ammons folk.

16 For da Israel dro opp fra Egypt, vandret de gjennom ørkenen helt til Rødehavet og kom til Kadesj.

17 Da sendte Israel budbærere til Edoms konge og sa: «Jeg ber deg, la meg få dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge ville ikke høre på dem. På samme måten sendte de bud til Moabs konge, men heller ikke han ville gå med på det. Derfor ble Israel i Kadesj.

18 De dro videre i ørkenen og gikk utenom landet Edom og landet Moab, de kom til østsiden av landet Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de krysset ikke grensen til Moab, for Arnon var grensen til Moab.

19 Så sendte Israel budbærere til amorittkongen Sihon, Hesjbons konge. Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt til mitt sted.»

20 Men Sihon stolte ikke på Israel slik at han lot dem dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon hele hæren sin, slo leir i Jahsa og gikk til strid mot Israel.

21 Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hånd, og de beseiret dem. Slik tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet.

22 De tok hele amorittenes landområde i eie, helt fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

23 Nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort fra sitt folk, Israels ansikt. Skulle da du ta det i eie?

24 Tar du ikke imot alt det din gud Kamosj gir deg til eiendom? Derfor vil vi ta i eie alt det Herren vår Gud inntar for oss.

25 Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Stred han noen gang mot Israel? Gikk han noen gang til krig mot dem?

26 Israel har bodd tre hundre år i Hesjbon og i landsbyene omkring, i Aroer og i landsbyene omkring og i alle byene langs bredden av Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i løpet av denne tiden?

27 Derfor, jeg har ikke syndet mot deg, men du har gjort ondt mot meg ved å stride mot meg. Må Herren, Dommeren, felle dom på denne dag mellom Israels barn og Ammons barn.»

28 Men kongen over Ammons barn hørte ikke på ordene som Jefta sendte til ham.

29 Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gjennom Mispa i Gilead. Fra Mispa i Gilead rykket han fram mot folket fra Ammon.

30 Jefta avla et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi folket fra Ammon i min hånd,

31 da skal det være slik at den som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender hjem i fred fra folket fra Ammon, skal tilhøre Herren. Jeg skal ofre ham som brennoffer.»

32 Så rykket Jefta fram mot folket fra Ammon for å stride mot dem, og Herren overga dem i hans hånd.

33 Han slo dem fra Aroer og helt til Minnit, tjue byer, og helt til Abel-Keramim; det ble et meget stort mannefall. Slik ble folket fra Ammon fornedret framfor Israels barn.

34 Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren hans ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var det eneste barnet hans. Foruten henne hadde han verken noen sønn eller datter.

35 Da han fikk øye på henne, skjedde det at han flerret klærne sine og sa: «Ve, min datter! Du har ført meg ned i dyp sorg! Du har blitt min smerte! For jeg åpnet min munn overfor Herren, og jeg kan ikke tilbakekalle det.»

36 Da sa hun til ham: «Min far, du åpnet din munn overfor Herren. Nå skal du gjøre med meg etter de ord som gikk ut fra din munn. For Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.»

37 Så sa hun til sin far: «La meg bare få dette ønsket oppfylt: Trekk deg tilbake fra meg i to måneder, så jeg kan gå av sted og flakke omkring i fjellene og gråte over min jomfru-stand, jeg og venninnene mine.»

38 Da sa han: «Gå av sted!» Og han lot henne dra bort i to måneder. Hun vandret omkring i fjellene sammen med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand.

39 Etter to måneder skjedde det at hun kom tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avgitt. Hun hadde ikke hatt samliv med noen mann. Det ble en sedvane i Israel

40 at Israels døtre gikk av sted fire dager hvert år for å sørge over gileaditten Jeftas datter.

Kapittel 12

1 Mennene fra Efraim ble kalt sammen, de dro over mot Safon og sa til Jefta: «Hvorfor dro du over for å stride mot Ammons barn, uten å tilkalle oss, så også vi kunne dra med deg? Vi skal sette fyr både på deg og huset ditt!»

2 Jefta sa til dem: «Mitt folk og jeg var i en voldsom strid med folket fra Ammon. Da jeg tilkalte dere, reddet dere meg ikke av deres hånd.

3 Derfor, da jeg så at dere ikke ville redde meg, la jeg mitt liv i min egen hånd og dro over mot folket fra Ammon. Herren overga dem i min hånd. Hvorfor har dere da kommet mot meg på denne dagen for å stride mot meg?»

4 Jefta samlet sammen alle mennene i Gilead og stred mot Efraim. Mennene fra Gilead beseiret Efraim, for de hadde sagt: «Dere gileaditter er flyktninger fra Efraim midt blant Efraim og Manasse.»

5 Gileadittene overtok efraimittenes vadesteder ved Jordan. Når det skjedde at en efraimitt på flukt sa: «La meg få dra over!» sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?» Hvis han da sa: «Nei»,

6 sa de til ham: «Så si sjibbolet!» Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig. Da grep de ham og drepte ham ved vadestedene over Jordan. Der falt det den gangen førtito tusen efraimitter.

7 Jefta var dommer i Israel i seks år. Så døde gileaditten Jefta og ble gravlagt blant byene i Gilead.

8 Etter ham var det Ibsan fra Betlehem som var dommer i Israel.

9 Han hadde tretti sønner. Og han giftet bort tretti døtre andre steder, og til sine sønner hentet han tretti døtre andre steder fra. Han var dommer i Israel i sju år.

10 Så døde Ibsan og ble begravd i Betlehem.

11 Etter ham var det sebulonitten Elon som var dommer i Israel. Han var dommer i Israel i ti år.

12 Sebulonitten Elon døde og ble begravd i Ajjalon i Sebulonlandet.

13 Etter ham var det Abdon, piratonitten Hillels sønn, som var dommer i Israel.

14 Han hadde førti sønner og tretti sønne-sønner, som red på sytti eselfoler. Han var dommer i Israel i åtte år.

15 Så døde Abdon, piratonitten Hillels sønn, og ble begravd i Piraton i Efraimlandet, i amalekittenes fjelland.

Kapittel 13

1 Igjen gjorde Israel det som var ondt i Herrens øyne, og Herren overga dem i filisternes hånd i førti år.

2 Det var en mann fra Sora, fra danittenes slekt, som het Manoah. Hans kone var ufruktbar og hadde aldri født barn.

3 Herrens Engel viste seg for kvinnen og sa til henne: «Se, du er ufruktbar og har aldri født barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn.

4 Derfor skal du vokte deg nøye så du ikke drikker vin eller sterk drikk, og ikke spiser noe urent.

5 For se, du skal bli med barn og føde en sønn. Det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv av. Han skal begynne å frelse Israel fra filisternes hånd.»

6 Så kom kvinnen og fortalte dette til sin mann, og hun sa: «En Guds Mann kom til meg, og Hans skikkelse var som Guds Engels skikkelse, meget fryktinngytende. Men jeg spurte Ham ikke hvor Han kom fra, og Han fortalte meg ikke sitt navn.

7 Han sa til meg: Se, du skal bli med barn og føde en sønn. Nå skal du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent. For barnet skal være en Guds nasireer fra mors liv til den dagen han dør.»

8 Da ba Manoah til Herren og sa: «Min Herre, jeg ber Deg, la den Guds Mann som Du sendte, komme til oss igjen og lære oss hva vi skal gjøre for gutten som skal bli født.»

9 Gud hørte på Manoahs røst, og Guds Engel kom igjen til kvinnen mens hun satt ute på marken. Men hennes mann Manoah var ikke sammen med henne.

10 Da skyndte kvinnen seg og løp av sted og fortalte det til sin mann, og hun sa til ham: «Se, Mannen som kom til meg forleden dag, har nettopp vist seg for meg.»

11 Da reiste Manoah seg opp og fulgte etter sin kone. Da han kom til Mannen, sa han til Ham: «Er Du Mannen som talte til denne kvinnen?» Han sa: «Det er Jeg.»

12 Manoah sa: «La nå dine ord gå i oppfyllelse! Hva skal guttens oppgave og gjerning være?»

13 Da sa Herrens Engel til Manoah: «Alt det Jeg sa til kvinnen må hun gjøre.

14 Ikke noe som kommer fra vintreet, må hun spise, verken vin eller sterk drikk må hun drikke, og ikke noe urent må hun spise. Alt det Jeg bød henne, må hun gjøre.»

15 Da sa Manoah til Herrens Engel: «Jeg ber Deg, la oss få holde Deg igjen her en stund, så skal vi lage i stand et kje for Deg.»

16 Herrens Engel sa til Manoah: «Selv om du holder Meg igjen her, vil Jeg ikke spise maten din. Men hvis du ofrer et brennoffer, skal du ofre det til Herren.» For Manoah forsto ikke at Han var Herrens Engel.

17 Da sa Manoah til Herrens Engel: «Hva er Ditt navn? Når Dine ord går i oppfyllelse, vil vi gjerne vise Deg ære.»

18 Herrens Engel sa til ham: «Hvorfor spør du om Mitt navn? For se, det er underfullt.»

19 Så tok Manoah kjeet sammen med grøde-offeret, og ofret det på klippen for Herren. Og Han gjorde det underfulle mens Manoah og hans kone så på.

20 Idet ildsluen steg opp mot himmelen fra alteret, skjedde det: Herrens Engel for opp i ildsluen fra alteret mens Manoah og hans kone så på, og de falt på sitt ansikt til jorden.

21 Herrens Engel viste seg ikke mer for Manoah og hans kone. Da forsto Manoah at Han var Herrens Engel.

22 Manoah sa til sin kone: «Vi må sannelig dø, for vi har sett Gud.»

23 Men hans kone sa til ham: «Hvis Herren hadde behag i å drepe oss, ville Han ikke tatt imot brennofferet og grøde-offeret fra vår hånd. Han hadde heller ikke vist oss alt dette, og Han ville ikke ha latt oss høre alt dette denne gangen.»

24 Så fødte kvinnen en sønn og kalte ham med navnet Samson. Gutten vokste opp, og Herren velsignet ham.

25 Ved Mahaneh-Dan, mellom Sora og Esjta’ol, var det Herrens Ånd begynte å føre ham.

Kapittel 14

1 Samson dro ned til Timna, og i Timna så han en kvinne, en av filisternes døtre.

2 Så dro han opp derfra og fortalte det til sin far og mor, og sa: «I Timna har jeg sett en kvinne, en av filisternes døtre. La meg få henne til kone!»

3 Da sa hans far og mor til ham: «Finnes det ingen kvinne blant døtrene til dine brødre eller blant hele mitt folk, siden du vil gå bort og hente en kone fra de uomskårne filisterne?» Men Samson sa til sin far: «Hent henne til meg; hun er den rette i mine øyne.»

4 Men hans far og mor forsto ikke at det var fra Herren, at Han søkte etter en anledning til å gå ut mot filisterne. For på den tiden hersket filisterne over Israel.

5 Så dro Samson ned til Timna sammen med sin far og mor, og de kom til vingårdene i Timna. Og se, der kom det en ung, brølende løve mot ham.

6 Herrens Ånd kom mektig over ham, og han rev løven i stykker, som en river i stykker et kje, selv om han ikke hadde noe i hånden. Men han fortalte ikke til sin far eller sin mor hva han hadde gjort.

7 Så dro han ned og snakket med kvinnen. Hun var den rette i Samsons øyne.

8 Da han vendte tilbake etter en tid for å ta henne til seg, gikk han av veien for å se på kadaveret av løven. Og se, det var en bisverm og honning i kadaveret av løven.

9 Han tok noe av honningen i hånden og spiste mens han gikk videre. Da han kom til sin far og sin mor, ga han noe til dem, og de spiste også. Men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra kadaveret av løven.

10 Så dro hans far ned til kvinnen. Samson holdt et gjestebud der, for det pleide unge menn å gjøre.

11 Det skjedde da de så ham, at de hentet tretti brudesvenner som skulle være hos ham.

12 Da sa Samson til dem: «La meg fortelle dere en gåte. Hvis dere kan løse den riktig og forklare den for meg innen de sju dagene gjestebudet varer, vil jeg gi dere tretti linkåper og tretti skift med kjortler.

13 Men hvis ikke dere kan forklare den for meg, skal dere gi meg tretti linkåper og tretti skift med kjortler.» De sa til ham: «Fortell oss gåten, så vi kan få høre den.»

14 Så sa han til dem: «Ut av den som spiser kom noe å spise, og ut av den sterke kom noe søtt.» Men i løpet av tre dager hadde de ennå ikke klart å forklare gåten.

15 Men på den sjuende dagen skjedde det at de sa til Samsons kone: «Du må lokke din mann til å forklare gåten for oss. Ellers kommer vi til å brenne opp både deg og din fars hus. Har dere invitert oss for å ta fra oss det som er vårt? Er det slik?»

16 Da gråt Samsons kone hos ham og sa: «Du bare hater meg! Du elsker meg ikke! Du har fortalt en gåte til mitt folks sønner, men du har ikke forklart den for meg.» Og han sa til henne: «Se, jeg har ikke forklart den verken for min far eller min mor. Skulle jeg da forklare den for deg?»

17 Alle de sju dagene gjestebudet varte, gråt hun hos ham. Den sjuende dagen skjedde det at han fortalte løsningen til henne, for hun hadde trengt seg på ham. Så forklarte hun gåten til sønnene av hennes folk.

18 Før solen gikk ned på den sjuende dagen, sa mennene i byen til ham: «Hva er søtere en honning? Og hva er sterkere enn en løve?» Han sa til dem: «Hadde dere ikke pløyd med min kvige, kunne dere ikke løst min gåte!»

19 Da kom Herrens Ånd mektig over ham, og han gikk ned til Asjkalon og drepte tretti av deres menn, tok det de hadde og ga klærne til dem som hadde forklart gåten. Slik ble hans vrede opptent, og han dro tilbake til sin fars hus.

20 Samsons kone ble gitt til brudesvennen hans, han som hadde vært forloveren hans.

Kapittel 15

1 Det skjedde etter noen dager – det var i hvetehøstens dager – at Samson ville besøke sin kone, og han hadde med seg et kje. Han sa: «La meg gå inn til min kone, inn til rommet hennes.» Men hennes far ville ikke slippe ham inn.

2 Hennes far sa: «Sannelig, jeg trodde du bare hatet henne. Derfor ga jeg henne til brudesvennen din. Er ikke hennes yngre søster vakrere enn henne? Ta henne i stedet!»

3 Samson sa til dem: «Denne gangen skal jeg være uten skyld overfor filisterne om jeg gjør dem noe ondt.»

4 Så gikk Samson av sted og fanget tre hundre rever. Så tok han fakler, bandt revene sammen hale mot hale, og satte en fakkel mellom hvert par med haler.

5 Da han hadde tent faklene, slapp han revene ut i kornåkrene til filisterne, og brente opp både kornstakkene og kornet som ennå sto uskåret, i tillegg til vingårdene og olivenlundene.

6 Da sa filisterne: «Hvem har gjort dette?» Og de svarte: «Samson, timnittens svigersønn, fordi han har tatt hans kone og gitt henne til brudesvennen hans.» Så kom filisterne opp og satte fyr både på henne og hennes far.

7 Samson sa til dem: «Siden dere kunne gjøre noe slikt som dette, skal jeg sannelig ta hevn over dere, og etter det skal jeg holde opp.»

8 Så slo han legger og lår på dem, og det ble et stort mannefall. Så dro han ned og bodde i kløften ved klippen i Etam.

9 Filisterne dro opp og slo leir i Juda, og de spredte seg utover mot Leki.

10 Mennene fra Juda sa: «Hvorfor har dere kommet opp mot oss?» Da svarte de: «Vi har kommet for å ta Samson til fange, og for å gjøre med ham slik han har gjort med oss.»

11 Da dro tre tusen menn fra Juda ned til kløften i klippen ved Etam, og de sa til Samson: «Vet du ikke at filisterne hersker over oss? Hva er det du har gjort mot oss?» Han sa til dem: «Som de gjorde mot meg, slik har jeg gjort med dem.»

12 Men de sa til ham: «Vi har kommet ned hit for å ta deg til fange, så vi kan overgi deg i filisternes hånd.» Da sa Samson til dem: «Sverg for meg at dere selv ikke skal drepe meg.»

13 Så talte de til ham og sa: «Nei, men vi skal bare binde deg godt og overlate deg i deres hånd. Men vi skal sannelig ikke drepe deg.» De bandt ham med to nye rep og førte ham opp fra klippen.

14 Da han nådde fram til Leki, kom filisterne skrikende imot ham. Da kom Herrens Ånd mektig over ham. Repene rundt armene hans ble som brente lintråder, og tauene røk og løsnet fra hendene hans.

15 Han fant et friskt kjevebein fra et esel, rakte ut hånden og grep det, og slo i hjel tusen mann med det.

16 Da sa Samson: «Med kjevebeinet fra et esel dynget jeg haug på haug, med kjevebeinet fra et esel har jeg slått i hjel tusen mann!»

17 Da han var ferdig med å snakke, skjedde det at han kastet kjevebeinet fra seg og kalte stedet for Ramat-Leki.

18 Så ble han brennende tørst. Derfor ropte han til Herren og sa: «Ved Din tjeners hånd har Du gitt denne store frelse. Skal jeg nå dø av tørst og falle i hendene på de uomskårne?»

19 Da kløvde Gud jettegryten i Leki, og det kom vann ut fra den, og han drakk. Da ble han fornyet i sin ånd til nytt liv. Derfor kalte han kilden med navnet En-Hakkore. Den er i Leki den dag i dag.

20 Han var dommer i Israel i tjue år i filisternes dager.

Kapittel 16

1 Samson dro til Gasa. Der fikk han se en prostituert og gikk inn til henne.

2 Dette ble fortalt til gasittene: «Samson er kommet hit.» Da omringet de stedet og lå i bakhold for ham ved byporten hele natten. De var stille hele natten og sa: «Ved morgengry skal vi drepe ham.»

3 Samson ble liggende til midnatt. Ved midnatt sto han opp, grep tak i dørene til byporten og de to portstolpene, rykket dem opp sammen med bommen, la alt sammen på skuldrene sine og bar det opp til toppen av åsen som vender mot Hebron.

4 Etter dette skjedde det at han ble forelsket i en kvinne i Sorekdalen. Hun het Dalila.

5 Lederne for filisterne kom opp til henne og sa til henne: «Lokk ham og finn ut hvor den store styrken hans ligger og hvordan vi kan få makt over ham, så vi kan binde ham og tvinge ham under oss. Da skal hver av oss gi deg elleve hundre sekel sølv.»

6 Så sa Dalila til Samson: «Jeg ber deg, fortell meg hvor den store styrken din ligger og hvordan du kan bindes så du kan overvinnes.»

7 Samson sa til henne: «Hvis de binder meg med sju friske senestrenger som ennå ikke er tørket, så blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

8 Så kom lederne for filisterne til henne med sju nye senestrenger som ennå ikke var tørket, og hun bandt ham med dem.

9 Sammen med henne lå det noen i bakhold og ventet i rommet. Hun sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han rev av senestrengene som en tråd av hamp ryker når den kjenner ilden. Derfor ble det ikke kjent hva som var hemmeligheten til styrken hans.

10 Da sa Dalila til Samson: «Se, du har holdt meg for narr og fortalt meg løgner. Jeg ber deg, fortell meg hvordan du kan bindes!»

11 Så sa han til henne: «Hvis de binder meg skikkelig fast med nye rep som aldri har vært brukt til noe annet, da blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

12 Derfor tok Dalila nye rep og bandt ham med dem. Så sa hun til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Og det lå noen i bakhold og ventet i rommet. Men han rev repene av armene som det var tråder.

13 Dalila sa da til Samson: «Hittil har du bare holdt meg for narr og fortalt meg løgner. Fortell meg hvordan du kan bindes!» Han sa til henne: «Hvis du vever de sju hårlokkene på hodet mitt inn i renningen på veven.»

14 Da vevde hun dem stramt sammen med pluggen og sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han våknet av søvnen og dro både pluggen og renningen ut fra veven.

15 Da sa hun til ham: «Hvordan kan du si at du elsker meg når ditt hjerte ikke er med meg? Disse tre gangene har du holdt meg for narr, og du har ikke fortalt meg hvor den store styrken din ligger.»

16 Etter at hun hver dag hadde trengt seg på ham med ordene sine og lagt press på ham, helt til hans sjel ble mismodig like til døden, da skjedde det.

17 Han fortalte henne alt han hadde i sitt hjerte. Han sa til henne: «Aldri har det kommet rakekniv over mitt hode, for jeg er en Guds nasireer fra mors liv av. Hvis jeg blir raket, vil min styrke vike fra meg, og jeg blir svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

18 Da Dalila forsto at han hadde fortalt henne alt han hadde i sitt hjerte, sendte hun bud og kalte til seg lederne for filisterne. Hun sa: «Kom opp hit enda en gang, for han har fortalt meg alt han hadde i sitt hjerte.» Så kom lederne for filisterne opp til henne med pengene i hendene.

19 Så dysset hun ham i søvn på sine knær. Hun kalte til seg en mann og fikk ham til å rake av de sju hårlokkene på hodet hans. Så begynte hun å plage ham, og styrken hans vek fra ham.

20 Så sa hun: «Filisterne er over deg, Samson!» Da våknet han av søvnen og sa: «Jeg skal nok gå fram som de andre gangene, og riste meg løs!» Men han forsto ikke at Herren hadde veket fra ham.

21 Så grep filisterne ham. De stakk ut øynene hans og førte ham ned til Gasa. De bandt ham med lenker av bronse, og han ble satt til å male korn i fengselet.

22 Men håret på hodet hans begynte å vokse ut igjen etter at det var raket.

23 Lederne for filisterne samlet seg nå for å ofre et stort slaktoffer til sin gud Dagon, og for å glede seg. De sa: «Vår gud har overgitt Samson, vår fiende, i vår hånd!»

24 Da folket fikk se ham, lovet de sin gud. For de sa: «Vår gud har overgitt vår fiende i vår hånd, han som ødela vårt land, og han som lot det bli mange døde hos oss.»

25 Mens de var lystige til sinns, skjedde det at de sa: «Send bud på Samson, så han kan underholde oss.» Så sendte de bud på Samson fra fengslet, og han under-holdt dem. De stilte ham opp mellom søylene.

26 Da sa Samson til gutten som holdt ham i hånden: «La meg få stå for meg selv og få kjenne på søylene som huset hviler på, så jeg kan støtte meg til dem.»

27 Huset var fullt av menn og kvinner. Alle lederne for filisterne var der. Omkring tre tusen menn og kvinner var på taket og så på mens Samson underholdt dem.

28 Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, jeg ber Deg, husk på meg! Styrk meg, jeg ber Deg, bare denne ene gangen, å Gud, så jeg kan hevne meg på filisterne med ett slag for mine to øyne.»

29 Samson rev tak i de to midterste søylene som huset hvilte på. Han lente seg mot dem, med den ene på sin høyre side og den andre på venstre.

30 Så sa Samson: «La meg dø sammen med filisterne!» Og så bøyde han seg framover av all kraft, og huset falt ned over lederne og alt folket som var i det. Slik skjedde det at de døde som han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv.

31 Hans brødre og hele hans fars hus kom ned og hentet ham. De tok ham med seg tilbake og gravla ham mellom Sora og Esjtaol, i graven til hans far Manoah. Han hadde da vært dommer i Israel i tjue år.

Kapittel 17

1 Det var en mann fra Efraims fjelland, og navnet hans var Mika.

2 Han sa til sin mor: «De elleve hundre sekel sølv som ble tatt fra deg, og som du la en forbannelse over så til og med jeg hørte det, se, dette sølvet er hos meg. Jeg tok det.» Og hans mor sa: «Vær du bare velsignet av Herren, min sønn!»

3 Da han hadde gitt de elleve hundre sekel sølv tilbake til sin mor, sa hans mor: «Dette sølvet fra min hånd er helt og fullt innviet til Herren. Det er overgitt til min sønn, så han kan lage et utskåret bilde og et støpt bilde. Derfor gir jeg det tilbake til deg.»

4 Da han hadde gitt sølvet tilbake til sin mor, tok hans mor to hundre sekel av sølvet og ga dem til gullsmeden, og han lagde det til et utskåret bilde og et støpt bilde. De ble i Mikas hus.

5 Mannen Mika hadde et gudshus, og han lagde en livkjortel og husguder. Han innviet en av sine sønner, og han ble prest for ham.

6 I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne.

7 Det var en ung mann fra Betlehem i Juda, som tilhørte Judas slekt. Han var en levitt, og han bodde der som fremmed.

8 Mannen forlot byen Betlehem i Juda for å bosette seg der han kunne finne et sted. På sin ferd kom han til Efraims fjelland, til Mikas hus.

9 Mika sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Jeg er en levitt fra Betlehem i Juda, og jeg er på reise for å finne et sted å bosette meg.»

10 Mika sa til ham: «Bo hos meg og vær far og prest for meg, så vil jeg gi deg ti sekel sølv i året, foruten klær og livsopphold.» Så gikk levitten inn.

11 Levitten samtykket i å bo hos mannen. Den unge mannen ble for ham som en av hans sønner.

12 Så innviet Mika levitten, og den unge mannen ble prest for ham, og han ble i Mikas hus.

13 Mika sa: «Nå vet jeg at Herren vil være god mot meg, siden jeg har en levitt som prest.»

Kapittel 18

1 I de dager var det ingen konge i Israel. Og i de dager søkte danittenes stamme en arv for seg selv, hvor de kunne bo. For helt til da hadde ikke arven deres tilfalt dem blant Israels stammer.

2 Så sendte Dans barn ut fem menn fra sin slekt, fra hele sitt folk, krigere fra Sora og Esjta’ol, for å speide på landet og utforske det. De sa til dem: «Gå og utforsk landet!» Så kom de til Efraims fjelland, til Mikas hus, og tok inn der.

3 Da de var ved Mikas hus, dro de kjensel på stemmen til den unge mannen som var levitt. De tok av fra veien der og sa til ham: «Hvem førte deg hit? Hva gjør du her? Hva er det du har der?»

4 Da sa han til dem: «Det og det har Mika gjort for meg. Han har leid meg, og jeg er blitt prest for ham.»

5 Så sa de til ham: «Vi ber deg, spør Gud, så vi kan få vite om denne ferden vi har lagt ut på, skal lykkes.»

6 Presten sa til dem: «Gå i fred! For veien dere går, ligger framfor Herren.»

7 Så dro de fem mennene videre, og de kom til Lajisj. De så folket som var der, hvordan de bodde trygt på samme måten som sidonierne, i ro og trygghet. Det var ingen makthavere i landet som kunne vanære dem for noe som helst. De var langt fra sidonierne, og de hadde ikke noe med andre folk å gjøre.

8 Så kom speiderne tilbake til sine brødre i Sora og Esjta’ol, og deres brødre sa til dem: «Hva har dere å si?»

9 Da sa de: «La oss bryte opp og dra opp imot dem. For vi har sett landet, og se, det er meget godt. Hadde dere tenkt å sitte stille? Nøl ikke med å gå og dra inn for å ta landet i eie.

10 Når dere drar av sted, vil dere komme til et folk som er i trygghet og til et land som er vidt mot alle sider. For Gud har overgitt det i deres hånd. Det er et sted der det ikke mangler noen ting av alt det som er på jorden.»

11 Seks hundre menn fra danittenes slekt brøt opp derfra, fra Sora og Esjta’ol, væpnet med stridsvåpen.

12 Så dro de opp og slo leir i Kirjat Jearim i Juda. Derfor kaller de dette stedet Mahaneh-Dan til denne dag. Der er det, vest for Kirjat-Jearim.

13 Derfra fortsatte de til Efraims fjelland, og de kom til Mikas hus.

14 De fem mennene som hadde dratt ut for å speide på landet Lajisj, tok da til orde og sa til sine brødre: «Vet dere at det finnes en liv-kjortel, husguder, et utskåret bilde og et støpt bilde i disse husene? Derfor må dere nå tenke over hva dere må gjøre.»

15 Så tok de av fra veien der og kom til huset til den unge mannen som var levitt, til Mikas hus, og hilste ham med fred.

16 De seks hundre mennene av Dans barn som var væpnet med stridsvåpnene sine, sto ved inngangen til porten.

17 De fem mennene som hadde speidet på landet, gikk så opp. Da de kom inn, tok de det utskårne bildet, livkjortelen, husgudene og det støpte bildet. Presten sto ved inngangen til porten sammen med de seks hundre mennene som var væpnet med stridsvåpen.

18 Da disse kom inn i Mikas hus og tok det utskårne bildet, livkjortelen, husgudene og det støpte bildet, sa presten til dem: «Hva er det dere gjør?»

19 De sa til ham: «Vær stille! Legg hånden på munnen og bli med oss og vær far og prest for oss! Er det bedre for deg å være prest i én manns hus, enn å være prest for en hel stamme og slekt i Israel?»

20 Da ble presten glad i sitt hjerte. Han tok livkjortelen, husgudene og det utskårne bildet, og fant plassen sin blant folket.

21 Så snudde de og dro bort, og barna, buskapen og eiendelene sine lot de dra foran seg.

22 Da de hadde kommet et godt stykke fra Mikas hus, ble mennene i husene rundt Mikas hus kalt sammen. De oppsøkte Dans barn,

23 og de ropte til Dans barn. Da snudde disse seg og sa til Mika: «Hva er det som går av deg, siden du har kalt disse sammen?»

24 Da svarte han: «Dere har tatt med dere gudene mine, dem jeg har lagd, og presten, og dere drar av sted. Hva har jeg igjen? Hvordan kan dere si til meg: Hva er det som går av deg?»

25 Dans barn sa til ham: «La ikke din røst høres mer blant oss, så ingen med trass i sjelen skal overfalle dere. Da vil både du og ditt husfolk miste livet!»

26 Så dro Dans barn sin vei. Da Mika så at de var for sterke for ham, snudde han og vendte tilbake til sitt hus.

27 De tok både det Mika hadde lagd og presten som hadde vært hos ham, og gikk mot Lajisj, mot et folk som hadde ro og trygghet. De slo dem med sverdets egg og satte fyr på byen.

28 Det var ingen til å utfri dem, for den var langt fra Sidon, og de hadde ikke noe med andre folk å gjøre. Byen var i dalen ved Bet-Rehob. Så bygde de byen opp igjen og bosatte seg der.

29 Byen kalte de med navnet Dan etter navnet på sin stamfar Dan, som ble født som sønn av Israel. Men tidligere var Lajisj navnet på byen.

30 Da satte Dans barn opp det utskårne bildet hos seg. Jonatan, sønn av Gersjom, Manasses sønn, og hans sønner var prester for Dans stamme til den dagen de ble bortført fra landet.

31 Det utskårne bildet som Mika hadde lagd, satte de opp hos seg. Slik sto det så lenge Guds hus var i Sjilo.

Kapittel 19

1 Og det skjedde i de dager, da det ikke var noen konge i Israel, at det var en levitt som bodde langt oppe i Efraimfjellene. Han tok seg en medhustru fra Betlehem i Juda.

2 Men hans medhustru var utro mot ham, og hun dro fra ham til sin fars hus i Betlehem i Juda, og der var hun i lang tid, hele fire måneder.

3 Da brøt mannen hennes opp og dro etter henne for å tale kjærlig til henne så han kunne få henne med tilbake. Han hadde tjeneren sin og et par esler med seg. Så tok hun ham med inn i sin fars hus. Da den unge kvinnens far fikk se ham, ble han glad for å møte ham.

4 Hans svigerfar, den unge kvinnens far, holdt ham igjen. Så han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der.

5 Den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han brøt opp for å dra videre. Men den unge kvinnens far sa til sin svigersønn: «Styrk ditt hjerte med en brødbit. Etterpå kan du dra av sted.»

6 Så satte de seg ned begge to, og de spiste og drakk sammen. Da sa den unge kvinnens far til mannen: «Vær så vennlig å bli her natten over, og vær lystig til sinns.»

7 Da mannen reiste seg for å dra, nødet svigerfaren ham. Så han ble igjen og tilbrakte natten der.

8 På den femte dagen sto han tidlig opp for å dra videre, men den unge kvinnens far sa: «Jeg ber deg, styrk ditt hjerte!» Så drøyde de helt til ettermiddagen, og begge to spiste.

9 Da mannen reiste seg opp for å dra, han, hans medhustru og tjeneren hans, sa svigerfaren, den unge kvinnens far, til ham: «Se, dagen lir nå mot kveld. Jeg ber deg, bli her natten over! Se, dagen heller. Bli her natten over, og vær lystig til sinns! I morgen kan dere stå tidlig opp og dra av sted, så du kan komme hjem.»

10 Men mannen ville ikke bli der natten over. Derfor brøt han opp og dro av sted, og han kom til et sted rett overfor Jebus, det vil si Jerusalem. Han hadde med seg et par esler han hadde salt opp. Hans medhustru var også med ham.

11 Da de var ved Jebus og det var langt på dag, sa tjeneren til sin herre: «Kom, la oss ta av fra veien og dra inn i denne byen til jebusittene og overnatte der.»

12 Men hans herre sa til ham: «Vi vil ikke ta av her til en by med fremmede som ikke tilhører Israels barn. Vi vil dra videre til Gibea.»

13 Så sa han til tjeneren sin: «Kom, la oss ta oss inn til et av disse stedene og overnatte i Gibea eller i Rama.»

14 De gikk videre og dro bort. Solen gikk ned over dem like ved Gibea, som tilhører Benjamin.

15 Der tok de av for å gå inn og overnatte i Gibea. Da han kom inn, satte han seg ned på den åpne plassen i byen, for ingen ville ta dem inn i huset sitt og la dem overnatte.

16 Se, da kom en gammel mann inn fra arbeidet sitt på marken. Det var nå kveld. Mannen var også fra Efraims fjelland, men bodde i Gibea. Mennene på stedet var benjaminitter.

17 Da han løftet blikket, så han den reisende på den åpne plassen i byen. Den gamle mannen sa: «Hvor skal du, og hvor kommer du fra?»

18 Da sa han til ham: «Vi er på gjennomreise fra Betlehem i Juda til et sted langt inne i Efraimfjellene. Jeg er derfra, og jeg dro til Betlehem i Juda. Nå skal jeg til Herrens hus. Men det er ingen som vil ta meg inn i huset sitt,

19 selv om vi har både halm og fôr til eslene våre, og brød og vin til meg selv, til din slavekvinne og til den unge mannen som er sammen med tjenerne dine. Det er ikke mangel på noe.»

20 Den gamle mannen sa: «Fred være med deg! Men la meg ta meg av alt det du trenger. Bare ikke bli natten over på den åpne plassen.»

21 Så tok han ham med inn i huset sitt, og han ga eslene fôr. Og de vasket føttene sine og spiste og drakk.

22 Mens de var lystige til sinns, ble huset plutselig omringet av noen onde menn fra byen, og de banket på døren. De talte til den gamle mannen som var herre i huset, og sa: «Kom hit ut med mannen som kom til huset ditt, så vi kan få kjenne ham!»

23 Men mannen som var herre i huset, gikk ut til dem og sa: «Nei, mine brødre! Jeg ber dere, gjør ikke noe så ondt! Etter-som denne mannen har kommet inn i mitt hus, må dere ikke gjøre en slik skammelig gjerning!

24 Se, her er min datter som er jomfru, og mannens medhustru. La meg komme ut med dem! Dere kan krenke dem og gjøre med dem som dere vil. Men dere må ikke gjøre en slik skammelig gjerning mot denne mannen!»

25 Men mennene ville ikke høre på ham. Derfor grep mannen sin medhustru og førte henne utenfor til dem. De voldtok henne og misbrukte henne hele natten, helt til neste morgen. Ved morgengry lot de henne gå.

26 Da det ble morgen, kom kvinnen og falt om ved døren til mannens hus, der hennes herre var, og hun ble liggende der til det ble lyst.

27 Da hennes herre sto opp om morgenen, og da han åpnet døren til huset og gikk ut for å dra videre, lå hans medhustru der. Hun hadde falt om ved døren til huset, med hendene på dørterskelen.

28 Han sa til henne: «Reis deg opp og la oss dra av sted!» Men det kom ikke noe svar. Da løftet mannen henne opp på eselet, og mannen brøt opp og dro hjem.

29 Da han kom inn i huset sitt, tok han en kniv, grep sin medhustru og delte henne opp i tolv stykker, lem for lem, og sendte henne rundt omkring over hele Israels landområde.

30 Det skjedde at hver den som så det, sa: «En slik gjerning har verken vært gjort eller sett fra den dagen Israels barn kom opp fra landet Egypt, og helt til denne dag. Legg merke til det, samtal og snakk om det!»

Kapittel 20

1 Så dro alle Israels barn ut, alle fra Dan til Beer-Sjeba, og alle fra Gileadlandet, og menigheten samlet seg som én mann framfor Herren i Mispa.

2 Overhodene for hele folket, for alle stammene i Israel, stilte seg fram i Guds folks forsamling. Det var fire hundre tusen fotsoldater som kunne trekke sverdet.

3 Benjamins barn hørte at Israels barn hadde dratt opp til Mispa. Israels barn sa: «Si oss, hvordan skjedde denne onde gjerningen?»

4 Levitten, mannen til kvinnen som var drept, svarte og sa: «Min medhustru og jeg kom inn i Gibea, som tilhører Benjamin, for å overnatte der.

5 Men mennene i Gibea reiste seg mot meg, og om natten omringet de huset der jeg var. De hadde tenkt å drepe meg, men i stedet krenket de min medhustru slik at hun døde.

6 Derfor grep jeg min medhustru, delte henne opp i stykker og sendte henne omkring over hele det området som er Israels arvedel, for de gjorde en skammelig ugjerning i Israel.

7 Se! Dere er alle Israels barn. Før nå fram deres mening og råd!»

8 Da reiste hele folket seg som én mann, og sa: «Ingen av oss vil gå til teltet sitt eller vende tilbake til huset sitt.

9 Men dette er hva vi skal gjøre med Gibea: Vi skal kaste lodd om hvem som skal dra opp mot den.

10 Vi vil ta ut ti menn for hver hundre blant alle stammene i Israel, hundre for hver tusen, og tusen for hver ti tusen. De skal sørge for forsyningene til hæren, slik at når de kommer til Gibea i Benjamin, skal de gi gjengjeld for hele den skammelige gjerningen de har gjort i Israel.»

11 Så ble alle mennene i Israel samlet mot byen, de ble forenet som én mann.

12 Israels stammer sendte noen menn gjennom hele Benjamins stamme, og de sa: «Hva slags ondskap er dette som har funnet sted blant dere?

13 Nå skal dere utlevere mennene, de onde mennene som er i Gibea, så vi kan drepe dem og få renset det onde bort fra Israel.» Men Benjamin ville ikke høre på sine brødres røst, Israels barn.

14 I stedet kom Benjamins barn fra alle byene sine og samlet seg i Gibea for å gå ut og stride mot Israels barn.

15 Samme dag ble Benjamins barn mønstret fra alle byene, og de talte tjueseks tusen mann som kunne trekke sverdet. Det var foruten dem som bodde i Gibea, som kunne mønstre sju hundre utvalgte menn.

16 Blant hele dette folket fantes det sju hundre utvalgte menn som var keivhendte. Hver av dem kunne slynge en stein uten å bomme med en hårsbredd.

17 Da Israels menn, foruten Benjamin, ble mønstret, talte de fire hundre tusen menn som kunne trekke sverdet. Hver av dem var en stridsmann.

18 Så brøt Israels barn opp og dro opp til Guds hus for å spørre Gud om råd. De sa: «Hvem av oss skal først dra opp til strid mot Benjamins barn?» Herren sa: «Juda først!»

19 Så brøt Israels barn opp om morgenen og dro til felts mot Gibea.

20 Israels menn dro ut for å stride mot Benjamin, og Israels menn sluttet rekkene for å stride mot dem ved Gibea.

21 Så kom Benjamins barn ut av Gibea, og den dagen ødela de tjueto tusen menn av Israel.

22 Hæren, Israels menn, tok mot til seg og på ny sluttet de rekkene til strid der de hadde sluttet rekkene den første dagen.

23 Så dro Israels barn opp og gråt for Herrens ansikt til om kvelden, og de spurte Herren om råd og sa: «Skal jeg igjen rykke fram til strid mot min bror Benjamins barn?» Og Herren sa: «Dra opp mot ham!»

24 Da rykket Israels barn fram mot Benjamins barn den andre dagen.

25 Og Benjamin dro ut og rykket fram mot dem fra Gibea den andre dagen, og på slagmarken ødela de atten tusen til av Israels barn. Alle disse kunne trekke sverdet.

26 Alle Israels barn, hele folket, dro så opp og kom til Guds hus og gråt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt.

27 Så spurte Israels barn Herren om råd, for Guds paktsark var der i de dager,

28 og Pinhas, sønn av Elasar, sønn av Aron, sto for Hans ansikt i de dager. De sa: «Skal jeg dra ut til strid mot min bror Benjamins barn enda en gang, eller skal jeg la det være?» Og Herren sa: «Dra opp, for i morgen skal Jeg overgi dem i din hånd.»

29 Så satte Israel ut noen som skulle ligge i bakhold rundt hele Gibea.

30 Den tredje dagen dro Israels barn opp mot Benjamins barn, og de sluttet rekkene mot Gibea, som de hadde gjort de andre gangene.

31 Så dro Benjamins barn ut for å møte folket, og de ble dratt bort fra byen. De begynte å slå ned og drepe noen av folket, som de hadde gjort de andre gangene. Både på landeveiene, den ene som går opp til Betel og den andre som går over marken til Gibea, drepte de omkring tretti mann av Israel.

32 Benjamins barn sa: «De blir slått slik de har blitt fra begynnelsen.» Men Israels barn sa: «La oss flykte og dra dem bort fra byen og ut på landeveiene.»

33 Så brøt alle Israels menn opp fra stillingen sin og sluttet rekkene ved Ba’al-Tamar. De av Israels menn som lå i bakhold, stormet da fram fra stillingen sin på sletten ved Gibea.

34 Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom rett imot Gibea, og det ble en voldsom strid. Men Benjamins barn visste ikke at en ulykke var over dem.

35 Herren slo Benjamin rett foran Israel. På den dagen ødela Israels barn tjuefem tusen ett hundre benjaminitter. Alle disse kunne trekke sverdet.

36 Da så Benjamins barn at de var slått. Israels menn hadde nemlig gitt rom til benjaminittene, for de stolte på bakholdet de hadde satt ut mot Gibea.

37 Bakholdet slo raskt til mot Gibea. Bakholdet rykket fram og slo hele byen med sverdets egg.

38 Signalet som var avtalt mellom Israels menn og dem som lå i bakhold, var at de skulle la en stor røyksky stige opp fra byen.

39 Da snudde Israels menn seg og gikk til strid. I begynnelsen hadde Benjamin slått og drept omkring tretti menn. For de sa: «Sannelig, de blir slått rett foran oss, slik som i den første striden.»

40 Men da røykskyen begynte å stige opp som en søyle fra byen, snudde benjaminittene seg tilbake. Og se, der sto hele byen i flammer som strakte seg mot himmelen.

41 Da Israels menn snudde om, ble mennene fra Benjamin slått av skrekk. For de så at en ulykke hadde rammet dem.

42 Derfor snudde de rett foran Israels menn og tok veien mot ødemarken. Men striden nådde dem igjen, og midt iblant dem ble alle som kom ut fra byene, ødelagt av dem.

43 De omringet benjaminittene, jaget dem og trampet dem ned ustanselig helt til de var rett foran Gibea, mot øst.

44 Atten tusen menn av Benjamin falt. Alle disse var krigere.

45 Så snudde de og flyktet mot ødemarken til klippen ved Rimmon. Langs landeveiene hogg de ned fem tusen av dem. Så forfulgte de dem helt til Gideon, og de slo ned to tusen av dem.

46 Alle som falt av Benjamin den dagen, var tjuefem tusen menn som kunne trekke sverdet. Alle disse var krigere.

47 Men seks hundre menn snudde og flyktet mot ødemarken til klippen ved Rimmon, og de holdt seg ved Rimmons klippe i fire måneder.

48 Israels menn vendte tilbake mot Benjamins barn og slo dem ned med sverdets egg, fra hver by, både mennesker og dyr, alle som ble funnet. De satte fyr på alle byene de kom over.

Kapittel 21

1 Israels menn hadde sverget ved Mispa og sagt: «Ingen av oss skal gi sin datter som kone til Benjamin.»

2 Så kom folket til Guds hus, og de ble der for Guds ansikt til kvelden. De løftet sin røst og gråt bittert.

3 De sa: «Herre, Israels Gud, hvorfor har dette skjedd i Israel, så det mangler en hel stamme i Israel i dag?»

4 Neste morgen sto folket tidlig opp og bygde et alter der, og de bar fram brennoffer og fredsoffer.

5 Israels barn sa: «Hvem er det blant alle Israels stammer som ikke kom opp til Herren sammen med forsamlingen?» For de hadde avlagt en høytidelig ed om den som ikke kom opp til Herren i Mispa. De hadde sagt: «Han skal sannelig dø.»

6 Israels barn hadde medlidenhet med sin bror Benjamin og sa: «I dag er en stamme blitt hogget av fra Israel.

7 Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til dem som er igjen? For ved Herren har vi sverget at vi ikke skal gi dem våre døtre til koner.»

8 De sa: «Hvilken av Israels stammer er det som ikke kom opp til Herren i Mispa?» Og se, det var ikke én mann som hadde kommet til forsamlingens leir fra Jabesj i Gilead.

9 Da folket ble mønstret, se, da var det ikke én mann der av dem som bodde i Jabesj i Gilead.

10 Så sendte menigheten tolv tusen av krigerne sine ut dit. De befalte dem og sa: «Gå av sted! Og dem som bor i Jabesj i Gilead, skal dere slå med sverdets egg, også kvinnene og barna.

11 Dette er hva dere skal gjøre: Enhver av hankjønn og enhver kvinne som har hatt samliv med noen av hankjønn ved å ligge med ham, skal dere fullstendig utslette.»

12 Blant dem som bodde i Jabesj i Gilead fant de fire hundre unge kvinner som var jomfruer; de hadde ikke hatt samliv med noen mann ved å ligge med noen av hankjønn. De førte dem til leiren i Sjilo, som er i Kanaans land.

13 Så sendte hele menigheten bud til Benjamins barn, som var ved klippen i Rimmon, og forkynte fred for dem.

14 Samtidig kom Benjamin tilbake. Til dem ga de nå de kvinnene som de hadde reddet livet til i Jabesj i Gilead. Men likevel hadde de ikke funnet mange nok for dem.

15 Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde lagd et tomrom blant stammene i Israel.

16 Da sa de eldste i menigheten: «Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til dem som er igjen, siden kvinnene i Benjamin er utryddet?»

17 De sa: «Det må være en arvedel til Benjamins rest, så ikke en hel stamme blir utslettet fra Israel.

18 Men vi kan ikke gi dem koner blant våre døtre, for Israels barn har sverget og sagt: Forbannet er den som gir en kone til Benjamin.»

19 Så sa de: «Det er jo en årlig høytid for Herren i Sjilo, som ligger nord for Betel mot Sikem, og sør for Lebona.»

20 Derfor befalte de Benjamins barn og sa: «Gå og legg dere i bakhold i vingårdene.

21 Vær på vakt! Når Sjilos døtre kommer ut for å opptre med dansene sine, skal dere komme fram fra vingårdene. Hver mann skal ta seg en kone blant Sjilos døtre. Så skal dere dra tilbake til Benjamins land.

22 Når deres fedre eller deres brødre kommer til oss for å klage, da skal vi si til dem: Vær nådige mot dem for vår skyld, for under krigen tok vi ikke en kone til noen av dem. Og det er jo ikke slik at dere selv har gitt dem kvinnene denne gangen, så dere skulle ha gjort dere skyldige i brudd på eden.»

23 Benjamins barn gjorde dette. Blant dem som danset og som de hadde tatt til fange, tok de så mange koner som de selv var. Så dro de av sted og vendte tilbake til sin arvedel, og de bygde opp igjen byene og ble boende i dem.

24 På den tiden dro Israel derfra, hver mann til sin stamme og sin slekt. De dro ut derfra, hver mann til sin arvedel.

25 I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne øyne.