Bibelen Guds Ord

Dommerne

Kapittel 1

1 Etter at Josva var dÞd, skjedde det at Israels barn spurte Herren og sa: «Hvem skal vÊre den fÞrste til Ä dra opp for oss mot kanaaneerne, for Ä stride mot dem?»

2 Herren sa: «Juda skal dra opp. Jeg har sannelig overgitt landet i hans hÄnd.»

3 SÄ sa Juda til sin bror Simeon: «Dra med meg opp til det landomrÄdet som har tilfalt meg, sÄ vi kan stride mot kanaaneerne. Da skal jeg ogsÄ dra med deg til det landomrÄdet som har tilfalt deg.» Og Simeon dro med ham.

4 SÄ dro Juda opp, og Herren overga kanaaneerne og perisittene i deres hÄnd. Ved Besek slo de dem i hjel, ti tusen menn.

5 I Besek kom de over Adoni-Besek og stred mot ham. De slo kanaaneerne og perisittene.

6 Da flyktet Adoni-Besek, og de forfulgte ham, tok ham til fange og hogde av ham tommelfingrene og stortĂŠrne.

7 Adoni-Besek sa: «Sytti konger med avhogne tommelfingre og stortÊr pleide Ä samle smuler under mitt bord. Som jeg selv har gjort, har Gud gjengjeldt meg.» SÄ fÞrte de ham til Jerusalem, og der dÞde han.

8 Judas barn stred mot Jerusalem og inntok den. De slo den med sverdets egg og satte byen i brann.

9 Etter det dro Judas barn ned for Ă„ stride mot kanaaneerne som bodde i fjellene i SĂžr og i lavlandet.

10 SÄ gikk Juda mot kanaaneerne som bodde i Hebron. Navnet pÄ Hebron var tidligere Kirjat-Arba. De drepte Sjesjai, Akiman og Talmai.

11 Derfra gikk de mot dem som bodde i Debir. Navnet pÄ Debir var tidligere Kirjat-Sefer.

12 Da sa Kaleb: «Den som slÄr til mot Kirjat-Sefer og inntar den, ham vil jeg gi min datter Aksa til kone.»

13 Otniel, Kenas’ sĂžnn og Kalebs yngre bror, inntok den. SĂ„ ga han ham sin datter Aksa til kone.

14 Da hun kom til ham, skjedde det at hun oppfordret ham til Ä be sin far om en jordeiendom. Og hun steg ned fra eselet sitt. Kaleb sa til henne: «Hva er det du Þnsker?»

15 SÄ sa hun til ham: «Gi meg en velsignelse! Fordi du har gitt meg bort til landet i SÞr, skal du ogsÄ gi meg noen vannkilder.» Da ga Kaleb henne de Þvre og de nedre kildene.

16 Etterkommerne av Moses’ svigerfar, kenitten, dro opp fra Palmebyen sammen med Judas barn. De dro ut i Juda-þrkenen som ligger i sþr, like ved Arad, og de bosatte seg der blant folket.

17 Juda dro ut sammen med sin bror Simeon, og de gikk til angrep pÄ kanaaneerne som bodde i Sefat, og de lyste den i bann. Derfor ble byen kalt Horma.

18 Juda tok ogsÄ Gasa med landomrÄdene omkring, Asjkalon med landomrÄdene omkring og Ekron med landomrÄdene omkring.

19 Slik var Herren med Juda. Han inntok fjellandet, men dem som bodde i lavlandet, klarte han ikke Ă„ drive ut, for de hadde vogner av jern.

20 Hebron ga de til Kaleb, slik Moses hadde sagt. Han drev Anaks tre sĂžnner ut derfra.

21 Men Benjamins barn drev ikke ut jebusittene som bodde i Jerusalem. Derfor bor jebusittene sammen med Benjamins barn i Jerusalem helt til denne dag.

22 OgsÄ Josefs hus dro opp mot Betel, og Herren var med dem.

23 SÄ sendte Josefs hus ut noen menn for Ä speide pÄ Betel. Navnet pÄ byen var tidligere Lus.

24 Da speiderne fikk se en mann som kom ut fra byen, sa de til ham: «Vis oss inngangen til byen, sÄ skal vi vise deg barmhjertighet.»

25 SÄ viste han dem inngangen til byen, og de slo byen med sverdets egg. Men mannen og hele slekten hans lot de gÄ.

26 Mannen dro til hetittenes land, bygde en by og kalte den Lus, som er navnet den har den dag i dag.

27 Men Manasse drev ikke ut dem som bodde i Bet-Sjean og landsbyene omkring, i Ta’anak og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Dor og lands-byene omkring, eller dem som bodde i Jibleam og landsbyene omkring, eller dem som bodde i Megiddo og landsbyene omkring. For kanaaneerne hadde bestemt seg for Ă„ bli boende i landet.

28 Da Israel ble sterkt, skjedde det at de pÄla kanaaneerne Ä gjÞre tvangsarbeid, men de drev dem ikke fullstendig ut.

29 Efraim drev heller ikke ut de kanaan-eerne som bodde i Geser. Derfor bodde kanaaneerne blant dem i Geser.

30 Heller ikke drev Sebulon ut dem som bodde i Kitron eller dem som bodde i Nahalol. Derfor bodde kanaaneerne blant dem, og de ble satt til Ă„ gjĂžre tvangs-arbeid.

31 Heller ikke drev Asjer ut dem som bodde i Akko eller dem som bodde i Sidon, eller i Aklab, Aksib, Helba, Afik eller Rehob.

32 Derfor bodde asjerittene blant kana-an--eerne, dem som bodde i landet. For de drev dem ikke ut.

33 Heller ikke drev Naftali ut dem som bodde i Bet-Sjemesj og dem som bodde i Bet-Anat. Men de bodde blant kanaaneerne, dem som bodde i landet. Likevel ble de som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat, satt til Ă„ gjĂžre tvangsarbeid for dem.

34 Amorittene tvang Dans barn opp i fjellene, for de ville ikke la dem komme ned i dalen.

35 Amorittene hadde bestemt seg for Ă„ bli boende i Har-Heres, i Ajjalon og i Sja’albim. Men da Josefs hus ble sterkere, ble de satt til Ă„ gjĂžre tvangs-arbeid.

36 Grensen til amorittene gikk nÄ fra oppstigningen til Akrabbim, fra Sela og oppover.

Kapittel 2

1 SÄ kom Herrens Engel opp fra Gilgal til Bokim, og sa: Jeg fÞrte dere opp fra Egypt og fÞrte dere inn i det landet Jeg tilsverget deres fedre. Og Jeg sa: «Aldri i evighet vil Jeg bryte Min pakt med dere.

2 Dere skal ikke slutte noen pakt med dem som bor i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.» Men dere har ikke lydt Min rÞst. Hvorfor har dere gjort dette?

3 Derfor sa Jeg ogsÄ til dere: Jeg skal ikke drive dem bort fra deres ansikt. Men de skal bli til torner i deres side, og gudene deres skal bli en snare for dere.»

4 Da Herrens Engel talte disse ordene til alle Israels barn, hevet folket sin rÞst og grÄt.

5 Derfor kalte de dette stedet med navnet Bokim. Og der ofret de til Herren.

6 Da Josva hadde sendt folket fra seg, gikk Israels barn hver til sin egen arvedel for Ă„ ta landet i eie.

7 Slik tjente folket Herren alle Josvas levedager og i alle de dagene de eldste fikk, de som levde lenger enn Josva, de som hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel.

8 Josva, Nuns sĂžnn, Herrens tjener, dĂžde da han var hundre og ti Ă„r gammel.

9 De gravla ham innenfor grensen for arven hans i Timnat-Heres, i Efraim-fjellene, pĂ„ nordsiden av Ga’asjfjellet.

10 Da hele dette slektleddet var forenet med sine fedre, vokste det opp et annet slektsledd etter dem. De kjente verken Herren eller de gjerningene Han hadde gjort for Israel.

11 Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens þyne, og de dyrket Ba’alene.

12 De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde fĂžrt dem ut av landet Egypt. De fulgte andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem. De tilba dem, og de egget Herren til vrede.

13 De forlot Herren og tjente Ba’al og Astart-ene.

14 Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overga Han dem i rÞveres hÄnd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hÄnd, de som bodde rundt dem, sÄ de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender.

15 Hvor de enn dro ut, var Herrens hÄnd imot dem til det onde, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget det skulle gÄ dem. Og de kom i stor trengsel.

16 Da oppreiste Herren dommere som fridde dem ut av grepet til dem som plyndret dem.

17 Men heller ikke dommerne sine ville de hÞre pÄ, og de drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til Ä vende seg bort fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud. De gjorde ikke som dem.

18 Da Herren oppreiste dommere for dem, var Herren med dommeren og fridde dem ut fra deres fienders hÄnd, sÄ mange levedager dommeren fikk. For Herren ble fylt av medynkmed deres nÞd, som de havnet i pÄ grunn av dem som undertrykte dem og plaget dem.

19 Da dommeren var dĂžd, skjedde det: De ble forvent og ble enda mer fordervet enn sine fedre. De fulgte andre guder, dyrket og tilba dem. De sluttet verken med sine gjerninger eller sin trass.

20 Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han sa: «Fordi dette folket har brutt Min pakt, som Jeg bÞd deres fedre, og ikke har lydt Min rÞst,

21 skal heller ikke Jeg lenger drive noen bort fra deres ansikt, av de folkeslagene som Josva lot vĂŠre igjen da han dĂžde.

22 Jeg skal sette Israel pÄ prÞve ved dem for Ä se om de vil holde fast pÄ Herrens vei og vandre pÄ den slik deres fedre gjorde, eller ikke.»

23 Derfor lot Herren disse folkeslagene bli vÊrende, uten Ä drive dem ut med det samme. Han overga dem heller ikke i Josvas hÄnd.

Kapittel 3

1 Dette er de folkeslagene som Herren lot vÊre igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel pÄ prÞve, de som ikke hadde kjent til noen av krigene i Kanaan.

2 Det skjedde bare for at de kommende slekter av Israels barn skulle fÄ kjenne krig, ikke minst de som aldri fÞr hadde kjent det:

3 Det var fem fyrster blant filisterne, alle kanaaneerne, sidonierne og hevittene som bodde pĂ„ Libanonfjellet, fra Ba’al-Hermonfjellet til Lebo-Hamat.

4 Disse ble igjen, for at Han ved dem skulle sette Israel pÄ prÞve, for Ä kjenne om de ville lyde Herrens bud, som Han hadde gitt deres fedre ved Moses.

5 Slik bodde Israels barn midt blant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

6 De tok deres dĂžtre til koner, og de ga sine dĂžtre til deres sĂžnner. Og de dyrket deres guder.

7 SĂ„ gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens Ăžyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’alene og Astartene.

8 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel, og Han overga dem i Kusjan-Risjatajims hÄnd, Mesopotamias konge. Israels barn tjente Kusjan-Risjatajim i Ätte Är.

9 Da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for Israels barn og frelste dem. Det var Otniel, Kenas’ sþnn, og Kalebs yngre bror.

10 Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren overga Kusjan-Risjatajim, Mesopotamias konge, i hans hĂ„nd, og han fikk makt over Kusjan-Risjatajim.

11 SĂ„ hadde landet ro i fĂžrti Ă„r. Deretter dĂžde Otniel, Kenas’ sĂžnn.

12 Igjen gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens Ăžyne. Derfor styrket Herren Eglon, Moabs konge, i forhold til Israel, fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens Ăžyne.

13 SĂ„ tok han med seg Ammons barn og Amalek, og de dro av sted og beseiret Israel. De tok Palmebyen i eie.

14 SĂ„ tjente Israels barn Eglon, Moabs konge, i atten Ă„r.

15 Men da Israels barn ropte til Herren, oppreiste Herren en frelser for dem. Det var Ehud, benjaminitten Geras sĂžnn, en keivhendt mann. Ved ham sendte Israels barn en gave til Eglon, Moabs konge.

16 Ehud lagde seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det pÄ seg ved den hÞyre hoften under klÊrne.

17 SĂ„ fĂžrte han gaven til Eglon, Moabs konge. Men Eglon var en meget fet mann.

18 Da han hadde fullfÞrt oppdraget med Ä bÊre fram gaven, sendte han bort folkene som hadde bÄret gaven.

19 Men selv vendte han tilbake fra steinbildene i Gilgal, og sa: «Jeg har et hemmelig ord til deg, konge.» Han sa: «Hysj!» Og alle som tjente ham, gikk ut fra ham.

20 SÄ kom Ehud inn til ham, mens han satt for seg selv ovenpÄ i sitt kjÞlige kammer. SÄ sa Ehud: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Da reiste han seg opp fra stolen.

21 Med venstre hÄnd tok da Ehud sverdet fra sin hÞyre side, og stakk det i magen pÄ ham.

22 Til og med skjeftet gikk inn etter bladet, og fettet lukket seg over bladet. For han dro ikke sverdet ut av magen hans, men innvollene hans kom ut.

23 SÄ gikk Ehud ut gjennom sÞylegangen. DÞrene til kammeret ovenpÄ lukket han etter seg og lÄste dem.

24 Da han hadde gÄtt ut, kom Eglons tjenere for Ä se. Til deres overraskelse var dÞrene til kammeret ovenpÄ lÄst. Da sa de: «Han er antagelig opptatt med sitt eget i det kjÞlige rommet.»

25 SÄ ventet de til de ble urolige, men se, ennÄ hadde han ikke Äpnet dÞrene til kammeret ovenpÄ. Derfor tok de nÞkkelen og Äpnet dem. Og se, der lÄ deres herre dÞd pÄ gulvet.

26 Men Ehud hadde kommet seg unna mens de ventet, og han hadde allerede kommet forbi steinbildene og hadde flyktet til Se’ira.

27 Da han kom fram, skjedde det at han blÄste i basunen pÄ Efraimfjellene. Og Israels barn gikk ned fra fjellene sammen med ham, og han gikk foran dem.

28 Da sa han til dem: «FÞlg etter meg, for Herren har overgitt deres fiender, moabittene, i deres hÄnd.» SÄ dro de ned etter ham, satte vakt ved vadestedene over Jordan, som fÞrte til Moab, og lot ingen fÄ komme over.

29 Den gangen drepte de omkring ti tusen mann fra Moab, alle var kraftige og sterke menn. Ikke Ă©n mann slapp unna.

30 Slik ble Moab pÄ den dagen tvunget inn under Israels herredÞmme. Og landet hadde ro i Ätti Är.

31 Etter ham kom Sjamgar, Anats sÞnn, som slo i hjel seks hundre mann av filisterne med en oksedrivers stav. OgsÄ han frelste Israel.

Kapittel 4

1 Etter at Ehud var dĂžd, gjorde Israels barn igjen det som var ondt i Herrens Ăžyne.

2 Derfor overga Herren dem i Jabins hÄnd, Kanaans konge, som regjerte i Hasor. Øverst-kommanderende for hÊren hans var Sisera, som bodde i Harosjet-Haggojim.

3 Israels barn ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundre jernvogner, og i tjue Ă„r hadde han undertrykt Israel voldsomt.

4 Debora, en profetinne og Lappidots kone, var dommer i Israel pÄ den tiden.

5 Hun pleide Ä sitte under Deboras palmetre mellom Rama og Betel i Efraimfjellene. Israels barn kom opp til henne for Ä fÄ dom.

6 SÄ sendte hun bud og kalte til seg Barak, Abinoams sÞnn fra Kedesj i Naftali, og sa til ham: «Har ikke Herren, Israels Gud befalt: GÄ av sted, sett i marsj mot Taborfjellet! Ta med deg ti tusen mann av Naftalis sÞnner og av Sebulons sÞnner.

7 I marsj mot deg vil Jeg fÞre Sisera, Þverstkommanderende for Jabins hÊr, med vognene og den store hÊren hans ved elven Kisjon. Jeg skal overgi ham i din hÄnd.»

8 Barak sa til henne: «Hvis du gÄr med meg, skal jeg gÄ. Men hvis du ikke gÄr med meg, vil jeg ikke gÄ.»

9 Da sa hun: «Jeg skal sannelig gÄ med deg. Likevel skal du ikke fÄ noen Êre av den reisen du legger ut pÄ, for Herren skal overgi Sisera i en kvinnes hÄnd.» SÄ brÞt Debora opp og dro med Barak til Kedesj.

10 Barak kalte Sebulon og Naftali til Kedesj. Han dro opp med ti tusen mann under seg, og Debora dro opp med ham.

11 Kenitten Heber, en av barna til Hobab, Moses’ svoger, hadde skilt lag med ke-nit-tene og slĂ„tt opp teltet sitt like ved terebintetreet i Sa’anannim, som er like ved Kedesj.

12 De meldte til Sisera at Barak, Abinoams sĂžnn, hadde dratt opp til Taborfjellet.

13 Da samlet Sisera alle vognene sine, ni hundre jernvogner, og hele hĂŠren han hadde, fra Harosjet-Haggojim til elven Kisjon.

14 SÄ sa Debora til Barak: «Bryt opp! For dette er dagen da Herren har overgitt Sisera i din hÄnd. Har ikke Herren dratt ut foran deg?» SÄ dro Barak ned fra Taborfjellet fulgt av ti tusen mann.

15 Herren slo Sisera og alle vognene og hele hÊren hans med forvirring ved sverdets egg foran Þynene pÄ Barak. Sisera hoppet ned fra vognen sin og flyktet av sted til fots.

16 Men Barak forfulgte vognene og hĂŠren helt til Harosjet-Haggojim, og hele Siseras hĂŠr falt for sverdets egg. Ikke en eneste mann ble igjen.

17 Men Sisera hadde flyktet til fots til teltet til Jael, kenitten Hebers kone, for det var fred mel-lom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus.

18 Jael gikk ut for Ä mÞte Sisera, og sa til ham: «Kom inn, min herre, kom inn til meg! Frykt ikke!» Da han hadde kommet inn til henne og inn i teltet, dekket hun ham til med et teppe.

19 SÄ sa han til henne: «Jeg ber deg, gi meg litt vann Ä drikke, for jeg er tÞrst.» Da Äpnet hun en flaske med melk, ga ham Ä drikke og dekket ham til.

20 Han sa til henne: «StÄ ved dÞren til teltet! Hvis det kommer noen og spÞr deg om det er en mann her, skal du si: Nei.»

21 Da tok Jael, Hebers kone, en teltplugg og en hammer i hÄnden. Hun gikk stille bort til ham og drev teltpluggen inn i tinningen hans, og den gikk ned i jorden. For han sov tungt siden han var trett. Slik dÞde han.

22 Og se, mens Barak jagde etter Sisera, kom Jael ut for Ä mÞte ham. Hun sa til ham: «Kom, jeg skal vise deg mannen du leter etter.» Da han gikk inn i teltet hennes, lÄ Sisera dÞd der, med teltpluggen gjennom tinningen.

23 Slik fornedret Gud Jabin, Kanaans konge, framfor Israels barns Þyne pÄ den dagen.

24 Israels barn fikk sterkere og sterkere herredĂžmme over Jabin, Kanaans konge, helt til de hadde Ăždelagt Jabin, Kanaans konge.

Kapittel 5

1 Den dagen sang Debora og Barak, Abi‑ ? n -oams sþnn, denne sangen:

2 Fordi fyrstene leder i Israel, fordi folket gir seg selv som offer, lov Herren!

3 HĂžr, dere konger! Legg Ăžret til, dere fyrster! Jeg, jeg vil synge til Herren. Jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.

4 Herre, da Du gikk ut fra Se’ir, da Du skred fram fra Edoms mark, da skalv jorden, og det Ăžste ned fra himlene, ogsĂ„ skyene Ăžste ut vann.

5 Fjellene smeltet for Herrens ansikt, dette Sinai, for Herren, Israels Guds ansikt.

6 I Sjamgar, Anats sÞnns dager, i Jaels dager, lÄ landeveiene Þde, og de reisende gikk langs krokete sideveier.

7 Krigerne ble borte i Israel, ja, de ble borte, helt til jeg, Debora, sto fram, jeg sto fram som en mor i Israel.

8 De valgte nye guder. SĂ„ ble det strid i portene. Ikke et skjold eller et spyd var Ă„ se blant fĂžrti tusen i Israel.

9 Mitt hjerte slÄr for Israels hÞvdinger som ga seg selv som offer sammen med folket. Lov Herren!

10 Syng, dere som rir pÄ hvite eselhopper, som sitter i dommerkappe og som vandrer pÄ veien.

11 Langt borte fra bueskytternes larm, ved vanningsstedene, der skal de pÄ ny fortelle om Herrens rettferdige gjerninger, de rettferdige gjerningene ved Hans krigere i Israel. Da gÄr Herrens folk ned til portene.

12 VÄkn opp, vÄkn opp, Debora! VÄkn opp, vÄkn opp, syng en sang! Reis deg, Barak, og fÞr dine fanger i fangenskap, du Abinoams sÞnn!

13 SĂ„ kom den lille resten ned, folket mot de fornemme. Herren kom ned til min hjelp mot de mektige.

14 Fra Efraim kom de som hadde sine rĂžtter i Amalek. Etter deg, Benjamin, med dine folk, kom hĂžvdinger ned fra Makir og fra Sebulon, de som bĂŠrer fĂžrerstav.

15 Jissakars fyrster fulgte med Debora, og som Jissakar, sÄ ogsÄ Barak. Under hans myndighet ble de sendt ned i dalen. Blant Rubens hÊravdelinger rÄdet stor besluttsomhet i hjertet.

16 Hvorfor ble du sittende blant saueinnhegningene for Ä hÞre flÞytelyden for smÄfeet? Rubens hÊravdelinger har av hjertet store rÄdslagninger.

17 Gilead ble igjen pÄ den andre siden av Jordan, og hvorfor ble Dan vÊrende pÄ skipene? Asjer forble ved havets strand og holdt seg ved sine innlÞp.

18 Sebulon er et folk som vÄget sitt liv like til dÞden. Det samme gjorde Naftali pÄ slagmarkens hÞyder.

19 Kongene kom og stred, sĂ„ stred kongene fra Kanaan i Ta’anak, ved Megiddos vann. Ikke noe bytte av sĂžlv tok de.

20 Fra himlene stred de. Fra sine baner stred stjernene mot Sisera.

21 Vannflommen fra Kisjon skylte dem bort, den eldgamle elv fra Kisjon. Å, min sjel, gĂ„ fram med styrke!

22 SĂ„ tordnet hestenes hover i galopp, hans gangere i galopp.

23 «Forbann Meros!» sa Herrens Engel. «Forbann inderlig dem som bor der, for de kom ikke til hjelp for Herren, for Ä hjelpe Herren mot de mektige.»

24 Velsignet blant kvinner er Jael, kenitten Hebers kone. Velsignet er hun blant kvinner som bor i telt.

25 Han ba om vann, og hun ga ham melk. Hun kom med flĂžte i en nydelig bolle.

26 Hun rakte hÄnden sin mot teltpluggen, sin hÞyre hÄnd mot arbeiderens hammer. Hun slo Sisera og gjennomboret hans hode. Hun knuste det og drev den gjennom hans tinning.

27 Ved hennes fÞtter sank han sammen, han falt og lÄ livlÞs. Ved hennes fÞtter sank han sammen, han falt. Der han sank sammen, der falt han dÞd om.

28 Siseras mor sÄ gjennom vinduet, og ropte med skjÊrende rÞst gjennom gitteret: «Hvorfor gÄr det sÄ lenge fÞr hans vogn kommer? Hvorfor drÞyer det med lyden av hjulene fra hans vogn?»

29 De vise blant hennes hoffdamer svarte henne, ja, hun svarte sin egen tale:

30 «Finner de ikke byttet og deler det? Til hver mann en kvinne eller to, til Sisera et krigsbytte av fargede plagg, et bytte av plagg som er brodert og farget, to stykker av farget broderi som plyndreren kan ha om halsen?»

31 La pÄ denne mÄten alle Dine fiender gÄ fortapt, Herre! Men la dem som elsker Ham, vÊre som solen nÄr den kommer fram i hele sin styrke. SÄ hadde landet ro i fÞrti Är.

Kapittel 6

1 SÄ gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens Þyne. Derfor overga Herren dem i Midjans hÄnd i sju Är.

2 Midjan fikk makt over Israel. PĂ„ grunn av midjanittene lagde Israels barn huler, grotter og festningsverk i fjellene.

3 Hver gang Israel hadde sÄdd, kom midjanittene. OgsÄ amalekittene og folket fra Østen kom opp mot dem.

4 De dro til felts mot dem og Ăždela avlingen i landet helt til Gasa. De lot ingenting bli igjen som Israel kunne leve av, ikke en eneste sau, okse eller esel.

5 For de pleide Ă„ komme opp med buskapen sin og teltene sine, og de kom tallrike som gresshopper; verken de eller kamelene deres kunne telles. De kom inn i landet for Ă„ Ăždelegge det.

6 Slik ble Israel helt utarmet pÄ grunn av midjanittene. Da ropte Israels barn til Herren.

7 Da Israels barn ropte til Herren pÄ grunn av midjanittene, skjedde det:

8 Herren sendte en profet til Israels barn. Han sa til dem: «SÄ sier Herren, Israels Gud: «Jeg fÞrte dere opp fra Egypt og tok dere ut av slavehuset.

9 Jeg fridde dere ut fra egypternes grep og ut av grepet til alle undertrykkerne deres. Jeg drev dem bort fra deres ansikt og ga dere landet deres.

10 Jeg sa ogsÄ til dere: Jeg er Herren deres Gud. Frykt ikke for amorittenes guder nÄr dere bor i landet deres. Men dere har ikke lydt Min rÞst.»

11 Herrens Engel kom og satte seg under terebintetreet i Ofra, det som tilhĂžrte abieseritten Joasj. Hans sĂžnn, Gideon, tresket hvete i vinpressen for Ă„ gjemme den for midjanittene.

12 Herrens Engel viste seg for ham og sa til ham: «Herren er med deg, du mektige kriger!»

13 Da sa Gideon til Ham: «Herre, hÞr pÄ meg! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? Og hvor er alle Hans underfulle gjerninger, som vÄre fedre fortalte oss om da de sa: FÞrte ikke Herren oss opp fra Egypt? Men nÄ har Herren forlatt oss og overgitt oss i midjanittenes hÄnd.»

14 Da vendte Herren seg til ham og sa: «GÄ av sted, sÄ sterk som du er, og du skal frelse Israel fra midjanittenes hÄnd. Har Jeg ikke sendt deg?»

15 Da sa han til Ham: «Å, min Herre, hvor-dan skal jeg frelse Israel? Sannelig, min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den ringeste i min fars hus.»

16 Herren sa til ham: «Sannelig, Jeg skal vÊre med deg, og du skal slÄ midjanittene ned som én mann.»

17 Da sa han til Ham: «Hvis jeg virkelig har funnet nÄde i Dine Þyne, sÄ gi meg da et tegn pÄ at det er Du som taler til meg.

18 Jeg ber Deg, dra ikke bort herfra fÞr jeg kommer til Deg med offergaven min og setter det fram for Ditt ansikt.» Og Han sa: «Jeg skal vente til du kommer tilbake.»

19 SĂ„ gikk Gideon inn og lagde i stand et kje og usyret brĂžd av en efa mel. KjĂžttet la han i en kurv, og han helte suppen i en gryte. Alt tok han med ut til Ham under terebintetreet og satte det fram.

20 Da sa Guds Engel til ham: «Ta kjÞttet og det usyrede brÞdet og legg det her pÄ berget! SÄ skal du helle suppen utover.» Og han gjorde det.

21 SÄ rakte Herrens Engel ut enden av staven Han hadde i hÄnden, og rÞrte ved kjÞttet og det usyrede brÞdet. Da steg det opp ild fra berget og fortÊrte kjÞttet og det usyrede brÞdet. Og Herrens Engel dro bort fra ham.

22 Gideon innsĂ„ at Han var Herrens Engel. Derfor sa Gideon: «Å, Herre Gud! For jeg har sett Herrens Engel ansikt til ansikt.»

23 Da sa Herren til ham: «Fred vÊre med deg. Frykt ikke, du skal ikke dÞ.»

24 SÄ bygde Gideon et alter for Herren der, og han kalte det «Herren er fred». Helt til denne dag stÄr det der i abieserittenes Ofra.

25 Samme natt skjedde det at Herren sa til ham: «Ta den unge oksen til din far, den andre oksen som er sju Ă„r gammel, og riv ned alteret for Ba’al, det som din far har, og hogg ned AsjerapĂŠlen som stĂ„r ved siden av det.

26 Du skal bygge et alter for Herren din Gud pÄ toppen av denne klippen, slik det er forordnet, og ta den andre oksen og bÊre den fram som brennoffer med veden fra Asjera-pÊlen som du skal hogge ned.»

27 SÄ tok Gideon med seg ti menn av tjenerne sine og gjorde som Herren hadde sagt til ham. Men fordi han hadde sÄ stor frykt for sin fars hus og mennene i byen, vÄget han ikke gjÞre det om dagen, men gjorde det om natten.

28 Da mennene i byen sto tidlig opp om morgenen, se, der lĂ„ Ba’als alter nedrevet. Asjera-pĂŠlen som hadde stĂ„tt ved siden av det, var hogget ned, og den andre oksen var ofret pĂ„ alteret som var bygd.

29 Da sa de til hverandre: «Hvem har gjort dette?» Og da de hadde undersÞkt og spurt seg for, sa de: «Gideon, Joasjs sÞnn, har gjort dette.»

30 SĂ„ sa mennene i byen til Joasj: «Kom ut hit med sĂžnnen din! Han skal dĂž, for han har revet ned Ba’als alter, og han har hogd ned Asjera-pĂŠlen som sto ved siden av det.»

31 Men Joasj sa til alle som sto rundt ham: «Vil dere stride for Ba’al? Vil dere frelse ham? Den som vil stride for ham, skal dĂž fĂžr i morgen tidlig! Hvis han er gud, kan han stride for seg selv, siden alteret hans er blitt revet ned!»

32 Den dagen kalte de derfor Gideon for Jerubba’al og sa: «La Ba’al stride mot ham, for han har revet ned alteret hans.»

33 SĂ„ samlet alle midjanittene, amalekittene og folket fra Ăžst seg, og de dro over og slo leir pĂ„ Jisre’elsletten.

34 Men Herrens Ånd kom over Gideon. SĂ„ blĂ„ste han i basunen, og abieserittene samlet seg og fulgte etter ham.

35 Han sendte utsendinger omkring i hele Manasse, og de samlet seg ogsÄ og fulgte etter ham. Han sendte ogsÄ utsendinger til Asjer, Sebulon og Naftali, og de kom opp for Ä mÞte dem.

36 SÄ sa Gideon til Gud: «Hvis Du vil frelse Israel ved min hÄnd, slik Du har sagt,

37 se, da legger jeg denne ullfellen pÄ treskeplassen. Hvis det er dugg bare pÄ ullfellen og det er tÞrt overalt pÄ marken, da vet jeg at Du vil frelse Israel ved min hÄnd, slik Du har sagt.»

38 Og slik skjedde det. Da han sto tidlig opp neste morgen og klemte pÄ ullfellen, krystet han dugg ut av ullfellen, en hel skÄl full av vann.

39 Da sa Gideon til Gud: «La ikke din vrede bli opptent mot meg, men la meg tale bare én gang til. Jeg ber Deg, la meg prÞve bare én gang til med ullfellen! La nÄ bare ullfellen vÊre tÞrr, men la det vÊre dugg overalt pÄ marken!»

40 Og Gud gjorde det slik den natten. Bare ullfellen var tÞrr, men det var dugg overalt pÄ marken.

Kapittel 7

1 Jerubba’al, det vil si Gideon, og alt folket som var med ham, sto tidlig opp og slo leir ved Harodkilden, slik at leiren til midjanittene ble liggende pĂ„ nordsiden av dem, ved MorehĂžyden i dalen.

2 Herren sa til Gideon: «Det folket du har med deg, er altfor mange til at Jeg kan gi midjanittene i deres hÄnd. Skjer det, vil Israel gi seg selv Êre i stedet for Ä gi Êre til Meg. Da vil de si: Min egen hÄnd har frelst meg.

3 Derfor skal du nÄ rope ut sÄ folket hÞrer det, og si: Den som frykter og er redd, kan fÄ vende tilbake og straks forlate Gileadfjellet.» Da vendte tjueto tusen av folket tilbake, og ti tusen ble igjen.

4 Men Herren sa til Gideon: «Folket er fremdeles altfor stort. Ta dem med ned til vannet, sÄ skal Jeg sile dem ut for deg der. Da skal det skje, nÄr Jeg sier til deg: Denne skal gÄ med deg, sÄ skal han gÄ med deg, og nÄr Jeg sier til deg: Denne skal ikke gÄ med deg, sÄ skal han ikke gÄ.»

5 SÄ fÞrte han folket ned til vannet. Herren sa til Gideon: «Hver den som lepjer vannet i seg med tungen, slik en hund lepjer, skal du holde for seg selv. Det samme skal du gjÞre med hver den som legger seg ned pÄ knÊrne for Ä drikke.»

6 Tallet pÄ dem som lepjet ved Ä sette hÄnden for munnen, var tre hundre menn. Men alle de andre av folket la seg pÄ kne for Ä drikke av vannet.

7 Da sa Herren til Gideon: «Ved de tre hundre mennene som lepjet, skal Jeg frelse dere, og Jeg skal overgi midjanittene i din hÄnd. Men la alle de andre gÄ, hver mann til sitt eget sted.»

8 SÄ tok folket forsyningene og basunene i hendene sine. Alle de andre av Israel sendte han av sted, hver mann til sitt telt, og han holdt de tre hundre mennene igjen hos seg. Midjans leir lÄ nedenfor ham i dalen.

9 Samme natt sa Herren til ham: «StÄ opp og gÄ ned til leiren, for Jeg har overgitt den i din hÄnd.

10 Men hvis du frykter for Ä gÄ ned, skal du gÄ ned til leiren sammen med din tjener Pura.

11 Du skal hÞre etter hva de sier. Da skal du bli styrket sÄ du vÄger Ä gÄ ned mot leiren.» Sammen med sin tjener Pura gikk han sÄ ned til utposten av de bevÊpnede mennene i leiren.

12 Midjanittene, amalekittene og alt folket fra Østen lÄ i dalen sÄ tallrike som gresshopper. Kamelene deres kunne ikke telles; i antall var de som sanden pÄ havets strand.

13 Da Gideon hadde kommet, var det en mann som fortalte en drÞm til vennen sin. Han sa: «Jeg hadde en drÞm. Se, et byggbrÞd kom rullende inn i Midjans leir. Det kom til et telt og traff det, sÄ det falt ned, og teltet ramlet fullstendig sammen.»

14 Da svarte vennen hans og sa: «Dette kan ikke vÊre noe annet enn Gideons sverd, han som er Joasjs sÞnn, en mann fra Israel! Gud har overgitt Midjan og hele leiren i hans hÄnd.»

15 Da Gideon hÞrte meldingen om drÞmmen og tolkningen av den, falt han ned og tilba. Han vendte tilbake til Israels leir og sa: «Bryt opp, for Herren har overgitt Midjans leir i deres hÄnd.»

16 SÄ delte han de tre hundre mennene inn i tre tropper, og hver mann ga han en basun i hÄnden, sammen med tomme krukker og fakler inne i krukkene.

17 Han sa til dem: «Se pÄ meg og gjÞr pÄ samme mÄten. Se nÞye etter! NÄr dere kommer til utkanten av leiren, skal dere gjÞre som jeg gjÞr.

18 NÄr jeg blÄser i basunen, jeg og alle som er med meg, da skal dere ogsÄ blÄse i basunene rundt hele leiren. SÄ skal dere rope: For Herren og for Gideon!»

19 SÄ kom Gideon og de hundre mennene som var med ham, til utkanten av leiren da mellomvakten begynte, da de nettopp hadde satt ut vaktene. De blÄste i basunene og knuste krukkene som de hadde i hendene.

20 SĂ„ blĂ„ste de tre flokkene i basunene og knuste krukkene – de holdt faklene i venstre hĂ„nd og basunene i hĂžyre hĂ„nd, sĂ„ de kunne blĂ„se i dem – og de ropte: «For Herren og for Gideon!»

21 Hver mann ble stÄende pÄ sin plass rundt i hele leiren. Og hele hÊren lÞp hit og dit, ropte og flyktet av sted.

22 Da de tre hundre blÄste i basunene, lot Herren alle i leiren rette sverdet mot hverandre. HÊren flyktet til Bet-Hasjitta, mot Serera, helt til grensen mot Abel-Mehola, ved Tabbat.

23 Israels menn samlet seg fra Naftali, fra Asjer og fra hele Manasse, og de forfulgte midjanittene.

24 SÄ sendte Gideon budbÊrere ut over hele Efraims fjelland og sa: «Kom ned mot midjanittene og ta fra dem vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan.» Hver mann i Efraim ble samlet, og de tok vanningsplassene helt til Bet-Bara og Jordan.

25 Midjanittenes to fyrster, Oreb og Se’eb, tok de til fange. De drepte Oreb ved Orebklippen, og Se’eb drepte de ved Se’ebs vinpresse. De forfulgte Midjan, og hodene av Oreb og Se’eb tok de med til Gideon pĂ„ den andre siden av Jordan.

Kapittel 8

1 Mennene fra Efraim sa til ham: «Hvorfor har du gjort dette mot oss? Du tilkalte ikke oss da du dro ut for Ä stride mot midjanittene.» Og de gikk kraftig i rette med ham.

2 Da sa han til dem: «Hva har jeg gjort nÄ sammenlignet med dere? Er ikke Efraims etterhÞst bedre enn Abiesers vinhÞst?

3 Gud overga Midjans fyrster, Oreb og Se’eb, i deres hĂ„nd. Og hva var jeg i stand til Ă„ gjĂžre, sammenlignet med dere?» Da han sa det, ble deres vredesfylte Ă„nd roet ned overfor ham.

4 Da Gideon kom til Jordan, dro de over, bÄde han og de tre hundre mennene som var med ham. De var slitne, men de forfulgte stadig fienden.

5 SÄ sa han til mennene i Sukkot: «Gi noe brÞd til hÊren som er under meg, for de er sÄ slitne, og jeg forfÞlger Sebah og Salmunna, Midjans konger.»

6 Men lederne i Sukkot sa: «Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, siden vi skulle gi brÞd til hÊren din?»

7 Da sa Gideon: «PÄ grunn av dette skal jeg treske deres kjÞtt med torner fra Þdemarken og med tistler nÄr Herren har overgitt Sebah og Salmunna i min hÄnd!»

8 SÄ dro han opp derfra til Penuel og talte til dem pÄ samme mÄten. Men mennene i Penuel svarte ham det samme som mennene i Sukkot hadde svart.

9 SÄ talte han ogsÄ til mennene i Penuel og sa: «NÄr jeg kommer tilbake i fred, skal jeg rive ned dette tÄrnet!»

10 Sebah og Salmunna lÄ leiret i Karkor, og styrkene deres var sammen med dem. Alle som var igjen av hele styrken til folket i Þst, var omkring femten tusen. For hundre og tjue tusen mann hadde falt av dem som kunne trekke sverd.

11 SÄ gikk Gideon opp langs veien til dem som bor i telt pÄ Þstsiden av Nobah og Jogbea. Og han slo til mot styrken mens leiren fÞlte seg trygg.

12 Da Sebah og Salmunna flyktet, forfulgte han dem. De to kongene i Midjan, Sebah og Salmunna, tok han til fange, og han Ăždela hele hĂŠrstyrken.

13 SĂ„ vendte Gideon, Joasjs sĂžnn, tilbake fra slaget, over oppstigningen til Heres.

14 Han tok til fange en ung mann blant mennene fra Sukkot og avhÞrte ham. Og han skrev ned for Gideon navnene pÄ lederne i Sukkot og de eldste som var der, syttisju menn.

15 SÄ kom han til mennene i Sukkot og sa: «Se, her er Sebah og Salmunna, som dere hÄnte meg for og sa: Har du allerede Sebah og Salmunna i din makt, sÄ vi skulle gi brÞd til de slitne mennene dine?»

16 Og han tok de eldste i byen, og torner og tistler fra Ăždemarken, og med dem tuktet han mennene i Sukkot.

17 SÄ rev han ned tÄrnet i Penuel og drepte mennene i byen.

18 Han sa til Sebah og Salmunna: «Hvordan var de mennene dere drepte ved Tabor?» SÄ svarte de: «Slik som du er, slik var de. Hver av dem hadde en skikkelse som en kongesÞnn.»

19 Da sa han: «De var mine brÞdre, sÞnner av min mor. SÄ sant Herren lever, hadde dere latt dem leve, skulle jeg ikke ha drept dere.»

20 Han sa til Jeter, sin fÞrstefÞdte: «StÄ opp og drep dem!» Men den unge mannen ville ikke dra sverdet sitt, for han var redd, fordi han fremdeles var en ungdom.

21 SÄ sa Sebah og Salmunna: «StÄ opp selv og gÄ lÞs pÄ oss! For som mannen er, slik er hans styrke.» SÄ sto Gideon opp og drepte Sebah og Salmunna. Og han tok halvmÄnepynten som kamelene deres hadde rundt halsen.

22 Mennene i Israel sa til Gideon: «Du skal herske over oss, bÄde du og din sÞnn og din sÞnnesÞnn. For du har frelst oss fra Midjans hÄnd.»

23 Men Gideon sa til dem: «Jeg vil ikke herske over dere, og min sÞnn skal heller ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.»

24 SÄ sa Gideon til dem: «Jeg vil gjerne bÊre fram et Þnske til dere. Hver av dere skal gi meg Þreringene som ble tatt til byttet.» De hadde nemlig Þreringer av gull, siden de var ismaelitter.

25 Da svarte de: «Vi vil gjerne gi dem fra oss.» De brettet ut en kappe, og hver mann kastet Þreringene fra byttet sitt pÄ det.

26 Vekten av de gullÞreringene han ba om, var ett tusen sju hundre sekel gull, i tillegg til halvmÄnepynten, Þredobbene og de purpurfargede kjortlene som kongene av Midjan hadde hatt pÄ seg. Dette kom i tillegg til kjedene som hang rundt halsen pÄ kamelene.

27 SĂ„ lagde Gideon dette om til en efod og satte den opp i hjembyen sin, Ofra. Hele Israel drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble en snare for Gideon og hans hus.

28 Slik mÄtte Midjan underkaste seg Israels barn, sÄ de aldri mer kunne lÞfte hodet. Landet hadde ro i fÞrti Är, sÄ mange dager som Gideon fikk.

29 SĂ„ dro Jerubba’al, Joasjs sĂžnn, av sted og bodde i sitt eget hus.

30 Gideon hadde sytti sĂžnner som var kommet fra hans eget liv, for han hadde mange koner.

31 Hans medhustru som var i Sikem, fÞdte ham ogsÄ en sÞnn, som han ga navnet Abimelek.

32 Gideon, Joasjs sĂžnn, dĂžde da han var langt oppe i Ă„rene, og han ble begravd i graven til sin far Joasj. Det var i Ofra, som tilhĂžrte Abiesers slekt.

33 Med det samme Gideon var dĂžd, vendte Israels barn tilbake til Ă„ drive avgudsdyrkelse med Ba’alene. De gjorde Ba’al-Berit til sin gud.

34 Israels barn husket ikke lenger Herren sin Gud, Han som pÄ alle kanter hadde fridd dem ut fra deres fienders hÄnd.

35 De viste heller ikke barmhjertighet mot Jerubba’als, Gideons hus, til gjengjeld for det gode han hadde gjort mot Israel.

Kapittel 9

1 Abimelek, Jerubba’als sĂžnn, dro sĂ„ til sin mors brĂždre i Sikem. Han talte med dem og med hele slekten til sin morfars hus, og sa:

2 «Si sĂ„ alle mennene i Sikem hĂžrer det: Hva er best for dere, at alle Jerubba’als sytti sĂžnner hersker over dere, eller at Ă©n mann hersker over dere? Husk at jeg er av deres eget kjĂžtt og bein.»

3 Mens alle mennene i Sikem hÞrte, talte hans mors brÞdre alle disse ordene til hans fordel. Deres hjerte ble vendt til Ä fÞlge Abimelek, for de sa: «Han er vÄr bror.»

4 SĂ„ ga de ham sytti sekel sĂžlv fra templet til Ba’al-Berit. Pengene brukte Abimelek til Ă„ leie dĂ„rlige og frekke menn, og de fulgte ham.

5 SĂ„ dro han opp til sin fars hus i Ofra og drepte sine brĂždre, Jerubba’als sytti sĂžnner, sytti menn pĂ„ Ă©n stein. Men Jotam, Jerubba’als yngste sĂžnn, ble igjen fordi han hadde gjemt seg.

6 Alle mennene i Sikem samlet seg, og alle fra Bet-Millo, og de gikk ut og gjorde Abimelek til konge ved siden av terebintetreet ved den stĂžtten som sto i Sikem.

7 Da de fortalte dette til Jotam, gikk han av sted og stilte seg pÄ toppen av Garisimfjellet, og han lÞftet rÞsten og ropte og sa til dem: «HÞr pÄ meg, dere menn fra Sikem! SÄ skal Gud hÞre pÄ dere!

8 Det var en gang at trÊrne gikk ut for Ä salve en konge over seg. Og de sa til oliventreet: «VÊr konge over oss!»

9 Men oliventreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt pÄ oljen min, den som gir meg Êre bÄde for Gud og for mennesker, og gÄ av sted for Ä svaie over trÊrne?»

10 SÄ sa trÊrne til fikentreet: «Kom du og vÊr konge over oss!»

11 Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt pÄ min sÞdme og min gode frukt, og gÄ av sted for Ä svaie over trÊrne?»

12 SÄ sa trÊrne til vintreet: «Kom du og vÊr konge over oss!»

13 Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg la det bli slutt pÄ min most, den som gleder bÄde Gud og mennesker, og gÄ av sted for Ä svaie over trÊrne?»

14 Da sa alle trÊrne til tornebusken: «Kom du og vÊr konge over oss!»

15 Og tornebusken sa til trÊrne: «Hvis dere virkelig vil salve meg til konge over dere, sÄ kom og sÞk tilflukt i min skygge! Men hvis ikke, skal det gÄ ut ild fra tornebusken og fortÊre Libanons sedrer!»

16 Er det nĂ„ slik at dere handlet i sannhet og rettskaffenhet da dere gjorde Abimelek til konge? Har dere gjort vel mot Jerubba’al og hans hus, og gjengjeldt ham slik han fortjener?

17 Min far stred nemlig for dere og vÄget sitt liv, og han fridde dere ut fra Midjans hÄnd.

18 Men dere har reist dere opp mot min fars hus pÄ denne dagen og drept hans sÞnner, sytti menn pÄ én stein. Dere har gjort Abimelek, sÞnn av hans slavekvinne, til konge over mennene fra Sikem, fordi han er deres bror.

19 Hvis dere har gĂ„tt fram i sannhet og rettskaffenhet mot Jerubba’al og hans hus pĂ„ denne dagen, da skal dere glede dere over Abimelek og la ham ogsĂ„ glede seg over dere.

20 Men hvis ikke, skal det gÄ ut ild fra Abimelek og fortÊre mennene i Sikem og Bet-Millo. Og ild skal komme fra mennene i Sikem og fra Bet-Millo og fortÊre Abimelek!»

21 SĂ„ sprang Jotam bort og flyktet. Han dro opp til Be’er og bodde der, av frykt for sin bror Abimelek.

22 Etter at Abimelek hadde hersket over Israel i tre Ă„r,

23 sendte Gud en ond Änd mellom Abimelek og mennene fra Sikem. Mennene fra Sikem forrÄdte Abimelek,

24 for at forbrytelsen som var begĂ„tt mot Jerubba’als sytti sĂžnner, skulle bli hevnet, og deres blod komme over deres bror Abimelek som drepte dem, og over mennene fra Sikem som hjalp ham med Ă„ drepe sine brĂždre.

25 Mennene fra Sikem lot noen menn ligge i bakhold for ham pÄ fjelltoppene, og de ranet alle som gikk forbi dem pÄ denne veien. Dette ble fortalt til Abimelek.

26 Ga’al, Ebeds sþnn, kom sammen med brþdrene sine og dro til Sikem. Mennene i Sikem satte sin lit til ham.

27 SÄ gikk de ut pÄ marken og hÞstet druer fra vingÄrdene. De trÄkket druene og holdt gledesfest. De gikk inn i huset til sin gud, og der spiste og drakk de og forbannet Abimelek.

28 Da sa Ga’al, Ebeds sĂžnn: «Hvem er Abi-melek, og hva er Sikem, at vi skulle tjene ham? Er han ikke Jerubba’als sĂžnn, og er ikke Sebul embetsmannen hans? Tjen mennene til Hamor, Sikems far. Men hvorfor skulle vi tjene ham?

29 Hvis bare dette folket hadde vÊrt under min myndighet, skulle jeg fÄtt bort Abimelek.» SÄ sa han til Abimelek: «GjÞr hÊren din stÞrre og dra ut!»

30 Da Sebul, fyrsten i byen, hþrte ordene fra Ga’al, Ebeds sþnn, ble hans vrede opptent.

31 I all hemmelighet sendte han budbĂŠrere til Abimelek, og sa: «VĂŠr pĂ„ vakt! Ga’al, Ebeds sĂžnn, og hans brĂždre har kommet til Sikem. NĂ„ er de her og setter byen opp mot deg.

32 Derfor skal du bryte opp midt pÄ natten, du og hÊren som er sammen med deg, og legge deg i bakhold pÄ marken.

33 Med det samme solen stÄr opp i morgen tidlig, skal det skje: Du skal stÄ tidlig opp og storme fram mot byen. NÄr han og hÊren hans kommer ut mot deg, skal du gjÞre med dem etter som det faller seg for deg.»

34 Abimelek og hele hÊren hans brÞt da opp midt pÄ natten, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire tropper.

35 Da Ga’al, Ebeds sþnn, gikk ut og stilte seg ved inngangen til byporten, rykket Abimelek og héren hans fram fra bakholdet.

36 Da Ga’al sĂ„ hĂŠren, sa han til Sebul: «Se, det kommer en hĂŠr ned fra fjelltoppene!» Men Sebul sa til ham: «Du ser skygger av fjellene, som ligner pĂ„ menn.»

37 Da talte Ga’al igjen og sa: «Se, det kommer en hĂŠr ned fra midten av landet, og en annen tropp kommer fra SpĂ„mennenes terebintetre.»

38 Da sa Sebul til ham: «Hvor er nÄ dine store ord, du som sa: Hvem er Abimelek, at vi skulle tjene ham? Er ikke dette den hÊren du ringeaktet? Hvis du vil, kan du nÄ dra ut og stride mot dem.»

39 SĂ„ dro Ga’al ut foran mennene fra Sikem, og han stred mot Abimelek.

40 Men Abimelek jaget ham, og han flyktet fra ham. Mange falt og dĂžde, helt bort til inngangen til porten.

41 SĂ„ ble Abimelek vĂŠrende i Aruma, og Sebul drev bort Ga’al og hans brĂždre, sĂ„ de ikke fikk bo i Sikem lenger.

42 Dagen etter skjedde det at folket gikk ut pÄ marken, og det ble fortalt til Abimelek.

43 Da tok han hÊren sin, delte dem inn i tre tropper og la seg i bakhold pÄ marken. Og han sÄ, og se, der var folket pÄ vei ut fra byen. Og han gikk mot dem og slo dem ned.

44 Abimelek og troppene som var med ham, stormet da fram og stilte seg ved inngangen til byporten. Og de andre to troppene stormet fram mot alle som var ute pÄ marken, og slo dem i hjel.

45 Slik stred Abimelek mot byen hele den dagen. Han inntok byen og drepte alt folket som var i den. Og han rev ned byen og strĂždde over den med salt.

46 Da alle mennene i Sikems borg fikk hĂžre dette, gikk de ned i tilfluktsrommet i templet til guden Berit.

47 Det ble meldt til Abimelek at alle men-nene i borgen i Sikem var samlet pÄ ett sted.

48 Da gikk Abimelek opp til Salmonfjellet, bÄde han og hele hÊren hans. Abimelek tok en Þks i hÄnden og hogg av en gren fra trÊrne. Den tok han og la pÄ skulderen. SÄ sa han til hÊren sin: «Dere mÄ skynde dere og gjÞre slik dere har sett meg gjÞre.»

49 SÄ gjorde hver enkelt i hÊren det samme. De hogg ned sin egen gren og fulgte etter Abimelek. SÄ la de grenene opp mot festningen og satte fyr pÄ festningen over seg, slik at alt folket i borgen i Sikem dÞde. Det var omkring tusen menn og kvinner.

50 SĂ„ dro Abimelek til Tebes, og han beleiret Tebes og inntok den.

51 Men det var et kraftig tÄrn midt i byen, og alle mennene og kvinnene, alt folket i byen, flyktet dit og stengte seg inne. SÄ gikk de opp til toppen av tÄrnet.

52 Da kom Abimelek helt til tÄrnet og stred mot det. Han nÊrmet seg inngangen til tÄrnet for Ä sette fyr pÄ det.

53 Men det var en kvinne som kastet en Þvre kvernstein i hodet pÄ Abimelek og knuste skallen hans.

54 Da var han snar til Ä rope pÄ den unge mannen som var vÄpensveinen hans, og han sa til ham: «Dra sverdet ditt og drep meg, sÄ ikke de skal si om meg: En kvinne drepte ham.» SÄ stakk den unge mannen sverdet gjennom ham, og han dÞde.

55 Da Israels menn sÄ at Abimelek var dÞd, dro de bort, hver mann til sitt sted.

56 Slik gjengjeldte Gud Abimeleks ondskap, alt det han hadde gjort mot sin far ved Ă„ drepe sine sytti brĂždre.

57 All ondskapen mennene fra Sikem hadde gjort, lot Gud komme over dem selv. Jotams, Jer-ub-ba’als sþnns forbannelse rammet dem.

Kapittel 10

1 Etter Abimelek sto Tola fram for Ă„ frelse Israel. Han var sĂžnn av Pua, Dodos sĂžnn, en mann av Jissakar. Han bodde i Sjamir i Efraimfjellene.

2 Han var dommer i Israel i tjuetre Ă„r, og han dĂžde og ble begravet i Sjamir.

3 Etter ham sto gileaditten Ja’ir fram. Han var dommer i Israel i tjueto Ă„r.

4 Han hadde tretti sĂžnner som red pĂ„ tretti esler. De hadde ogsĂ„ tretti byer som blir kalt Havot-Ja’ir til denne dag. De ligger i Gileadlandet.

5 Ja’ir dþde og ble begravd i Kamon.

6 SĂ„ gjorde Israel igjen det som var ondt i Herrens Ăžyne, og de dyrket Ba’alene og Astartene, Syrias guder, Sidons guder, Moabs guder, gudene til folket i Ammon og filisternes guder. De forlot Herren og tjente Ham ikke.

7 Derfor ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han overga dem i filisternes grep og i Ammonfolkets grep.

8 Samme Äret knuste de Israels barn og underkuet dem. I atten Är underkuet de alle de Israels barn som var pÄ den andre siden av Jordan, i amorittenes land, i Gilead.

9 OgsÄ folket i Ammon dro over Jordan for Ä stride mot Juda, mot Benjamin og mot Efraims hus, sÄ Israel kom i stor trengsel.

10 Da ropte Israels barn til Herren og sa: «Vi har syndet mot Deg, for vi har forlatt vĂ„r Gud og dyrket Ba’alene.»

11 Da sa Herren til Israels barn: «Har Jeg ikke fridd dere ut fra egypterne og fra amorittene og fra folket i Ammon og fra filisterne?

12 OgsÄ sidonierne og amalekittene og maonittene undertrykte dere. Da ropte dere til Meg, og Jeg fridde dere ut fra deres hÄnd.

13 Likevel forlot dere Meg og dyrket andre guder. Derfor vil Jeg ikke frelse dere flere ganger.

14 GÄ av sted og rop til de gudene dere har valgt dere. La dem frelse dere nÄr dere er i trengsel.»

15 Israels barn sa til Herren: «Vi har syndet. GjÞr med oss det som er godt i Dine Þyne. Fri oss bare ut pÄ denne dagen, vi ber Deg.»

16 SĂ„ fikk de bort de fremmede gudene de hadde hos seg, og de tjente Herren. Og Hans sjel kunne ikke lenger holde ut Israels ulykke.

17 Deretter ble folket fra Ammon kalt sammen, og de slo leir i Gilead. Israels barn samlet seg og slo leir i Mispa.

18 HÊren og fÞrerne i Gilead sa da, hver mann til sin neste: «Hvem er den mannen som vil gÄ til strid mot folket fra Ammon? Han skal vÊre overhode over alle som bor i Gilead.»

Kapittel 11

1 Gileaditten Jefta var en mektig kriger, men han var sĂžnn av en prostituert. Det var Gilead som var far til Jefta.

2 Gileads kone fÞdte ham sÞnner. Da sÞnnene til hans kone vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke ha del i arven i vÄr fars hus, for du er sÞnn av en annen kvinne.»

3 Da flyktet Jefta fra brÞdrene sine og bosatte seg i landet Tob. DÄrlige menn flokket seg rundt Jefta og dro ut med ham pÄ ferdene hans.

4 Etter en tid skjedde det at folket i Ammon gikk til strid mot Israel.

5 Da folket i Ammon stred mot Israel, dro de eldste i Gilead av sted for Ă„ hente Jefta fra landet Tob.

6 SÄ sa de til Jefta: «Kom og bli fÞreren vÄr, sÄ vi kan stride mot folket fra Ammon.»

7 Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg, og drev ikke dere meg bort fra min fars hus? Hvorfor har dere kommet til meg nÄ nÄr dere er i trengsel?»

8 De eldste i Gilead sa til Jefta: «Dette er grunnen til at vi nÄ har vendt oss til deg igjen, det er for at du skal gÄ med oss og stride mot folket fra Ammon og vÊre vÄrt overhode over alle som bor i Gilead.»

9 SÄ sa Jefta til de eldste i Gilead: «Hvis dere fÞrer meg hjem igjen for Ä stride mot folket fra Ammon og Herren overgir dem i min makt, er det da ikke jeg som skal vÊre overhodet deres?»

10 De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren skal vÊre vitne mellom oss hvis vi ikke gjÞr etter dine ord.»

11 SĂ„ gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til overhode og fĂžrer over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa.

12 Jefta sendte budbÊrere til kongen over folket fra Ammon og sa: «Hva er det som stÄr imellom meg og deg, siden du har kommet for Ä stride mot meg i mitt land?»

13 Ammonfolkets konge svarte Jeftas budbÊrere: «Fordi Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, helt fra Arnon og helt til Jabbok og til Jordan, skal du nÄ gi det tilbake i fred.»

14 Da sendte Jefta igjen budbĂŠrere til kongen over folket fra Ammon,

15 og de sa til ham: «SÄ sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land og heller ikke landet til Ammons folk.

16 For da Israel dro opp fra Egypt, vandret de gjennom Ăžrkenen helt til RĂždehavet og kom til Kadesj.

17 Da sendte Israel budbÊrere til Edoms konge og sa: «Jeg ber deg, la meg fÄ dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge ville ikke hÞre pÄ dem. PÄ samme mÄten sendte de bud til Moabs konge, men heller ikke han ville gÄ med pÄ det. Derfor ble Israel i Kadesj.

18 De dro videre i Þrkenen og gikk utenom landet Edom og landet Moab, de kom til Þstsiden av landet Moab og slo leir pÄ den andre siden av Arnon. Men de krysset ikke grensen til Moab, for Arnon var grensen til Moab.

19 SÄ sendte Israel budbÊrere til amorittkongen Sihon, Hesjbons konge. Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss fÄ dra gjennom landet ditt til mitt sted.»

20 Men Sihon stolte ikke pÄ Israel slik at han lot dem dra gjennom landomrÄdet sitt. Derfor samlet Sihon hele hÊren sin, slo leir i Jahsa og gikk til strid mot Israel.

21 Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hÄnd, og de beseiret dem. Slik tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet.

22 De tok hele amorittenes landomrÄde i eie, helt fra Arnon til Jabbok og fra Þrkenen til Jordan.

23 NĂ„ har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort fra sitt folk, Israels ansikt. Skulle da du ta det i eie?

24 Tar du ikke imot alt det din gud Kamosj gir deg til eiendom? Derfor vil vi ta i eie alt det Herren vÄr Gud inntar for oss.

25 Er du noe bedre enn Balak, Sippors sĂžnn, Moabs konge? Stred han noen gang mot Israel? Gikk han noen gang til krig mot dem?

26 Israel har bodd tre hundre Ă„r i Hesjbon og i landsbyene omkring, i Aroer og i landsbyene omkring og i alle byene langs bredden av Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i lĂžpet av denne tiden?

27 Derfor, jeg har ikke syndet mot deg, men du har gjort ondt mot meg ved Ä stride mot meg. MÄ Herren, Dommeren, felle dom pÄ denne dag mellom Israels barn og Ammons barn.»

28 Men kongen over Ammons barn hÞrte ikke pÄ ordene som Jefta sendte til ham.

29 Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gjennom Mispa i Gilead. Fra Mispa i Gilead rykket han fram mot folket fra Ammon.

30 Jefta avla et lÞfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi folket fra Ammon i min hÄnd,

31 da skal det vÊre slik at den som kommer ut av dÞrene i mitt hus for Ä mÞte meg nÄr jeg vender hjem i fred fra folket fra Ammon, skal tilhÞre Herren. Jeg skal ofre ham som brennoffer.»

32 SÄ rykket Jefta fram mot folket fra Ammon for Ä stride mot dem, og Herren overga dem i hans hÄnd.

33 Han slo dem fra Aroer og helt til Minnit, tjue byer, og helt til Abel-Keramim; det ble et meget stort mannefall. Slik ble folket fra Ammon fornedret framfor Israels barn.

34 Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren hans ut for Ă„ mĂžte ham med tamburiner og dans. Hun var det eneste barnet hans. Foruten henne hadde han verken noen sĂžnn eller datter.

35 Da han fikk Þye pÄ henne, skjedde det at han flerret klÊrne sine og sa: «Ve, min datter! Du har fÞrt meg ned i dyp sorg! Du har blitt min smerte! For jeg Äpnet min munn overfor Herren, og jeg kan ikke tilbakekalle det.»

36 Da sa hun til ham: «Min far, du Äpnet din munn overfor Herren. NÄ skal du gjÞre med meg etter de ord som gikk ut fra din munn. For Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.»

37 SÄ sa hun til sin far: «La meg bare fÄ dette Þnsket oppfylt: Trekk deg tilbake fra meg i to mÄneder, sÄ jeg kan gÄ av sted og flakke omkring i fjellene og grÄte over min jomfru-stand, jeg og venninnene mine.»

38 Da sa han: «GÄ av sted!» Og han lot henne dra bort i to mÄneder. Hun vandret omkring i fjellene sammen med venninnene sine og grÄt over sin jomfrustand.

39 Etter to mÄneder skjedde det at hun kom tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter lÞftet han hadde avgitt. Hun hadde ikke hatt samliv med noen mann. Det ble en sedvane i Israel

40 at Israels dĂžtre gikk av sted fire dager hvert Ă„r for Ă„ sĂžrge over gileaditten Jeftas datter.

Kapittel 12

1 Mennene fra Efraim ble kalt sammen, de dro over mot Safon og sa til Jefta: «Hvorfor dro du over for Ä stride mot Ammons barn, uten Ä tilkalle oss, sÄ ogsÄ vi kunne dra med deg? Vi skal sette fyr bÄde pÄ deg og huset ditt!»

2 Jefta sa til dem: «Mitt folk og jeg var i en voldsom strid med folket fra Ammon. Da jeg tilkalte dere, reddet dere meg ikke av deres hÄnd.

3 Derfor, da jeg sÄ at dere ikke ville redde meg, la jeg mitt liv i min egen hÄnd og dro over mot folket fra Ammon. Herren overga dem i min hÄnd. Hvorfor har dere da kommet mot meg pÄ denne dagen for Ä stride mot meg?»

4 Jefta samlet sammen alle mennene i Gilead og stred mot Efraim. Mennene fra Gilead beseiret Efraim, for de hadde sagt: «Dere gileaditter er flyktninger fra Efraim midt blant Efraim og Manasse.»

5 Gileadittene overtok efraimittenes vadesteder ved Jordan. NÄr det skjedde at en efraimitt pÄ flukt sa: «La meg fÄ dra over!» sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?» Hvis han da sa: «Nei»,

6 sa de til ham: «SÄ si sjibbolet!» Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig. Da grep de ham og drepte ham ved vadestedene over Jordan. Der falt det den gangen fÞrtito tusen efraimitter.

7 Jefta var dommer i Israel i seks Ă„r. SĂ„ dĂžde gileaditten Jefta og ble gravlagt blant byene i Gilead.

8 Etter ham var det Ibsan fra Betlehem som var dommer i Israel.

9 Han hadde tretti sĂžnner. Og han giftet bort tretti dĂžtre andre steder, og til sine sĂžnner hentet han tretti dĂžtre andre steder fra. Han var dommer i Israel i sju Ă„r.

10 SĂ„ dĂžde Ibsan og ble begravd i Betlehem.

11 Etter ham var det sebulonitten Elon som var dommer i Israel. Han var dommer i Israel i ti Ă„r.

12 Sebulonitten Elon dĂžde og ble begravd i Ajjalon i Sebulonlandet.

13 Etter ham var det Abdon, piratonitten Hillels sĂžnn, som var dommer i Israel.

14 Han hadde fÞrti sÞnner og tretti sÞnne-sÞnner, som red pÄ sytti eselfoler. Han var dommer i Israel i Ätte Är.

15 SĂ„ dĂžde Abdon, piratonitten Hillels sĂžnn, og ble begravd i Piraton i Efraimlandet, i amalekittenes fjelland.

Kapittel 13

1 Igjen gjorde Israel det som var ondt i Herrens Þyne, og Herren overga dem i filisternes hÄnd i fÞrti Är.

2 Det var en mann fra Sora, fra danittenes slekt, som het Manoah. Hans kone var ufruktbar og hadde aldri fĂždt barn.

3 Herrens Engel viste seg for kvinnen og sa til henne: «Se, du er ufruktbar og har aldri fÞdt barn. Men du skal bli med barn og fÞde en sÞnn.

4 Derfor skal du vokte deg nÞye sÄ du ikke drikker vin eller sterk drikk, og ikke spiser noe urent.

5 For se, du skal bli med barn og fÞde en sÞnn. Det skal ikke komme rakekniv pÄ hans hode, for barnet skal vÊre en Guds nasireer fra mors liv av. Han skal begynne Ä frelse Israel fra filisternes hÄnd.»

6 SÄ kom kvinnen og fortalte dette til sin mann, og hun sa: «En Guds Mann kom til meg, og Hans skikkelse var som Guds Engels skikkelse, meget fryktinngytende. Men jeg spurte Ham ikke hvor Han kom fra, og Han fortalte meg ikke sitt navn.

7 Han sa til meg: Se, du skal bli med barn og fÞde en sÞnn. NÄ skal du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent. For barnet skal vÊre en Guds nasireer fra mors liv til den dagen han dÞr.»

8 Da ba Manoah til Herren og sa: «Min Herre, jeg ber Deg, la den Guds Mann som Du sendte, komme til oss igjen og lÊre oss hva vi skal gjÞre for gutten som skal bli fÞdt.»

9 Gud hÞrte pÄ Manoahs rÞst, og Guds Engel kom igjen til kvinnen mens hun satt ute pÄ marken. Men hennes mann Manoah var ikke sammen med henne.

10 Da skyndte kvinnen seg og lÞp av sted og fortalte det til sin mann, og hun sa til ham: «Se, Mannen som kom til meg forleden dag, har nettopp vist seg for meg.»

11 Da reiste Manoah seg opp og fulgte etter sin kone. Da han kom til Mannen, sa han til Ham: «Er Du Mannen som talte til denne kvinnen?» Han sa: «Det er Jeg.»

12 Manoah sa: «La nÄ dine ord gÄ i oppfyllelse! Hva skal guttens oppgave og gjerning vÊre?»

13 Da sa Herrens Engel til Manoah: «Alt det Jeg sa til kvinnen mÄ hun gjÞre.

14 Ikke noe som kommer fra vintreet, mÄ hun spise, verken vin eller sterk drikk mÄ hun drikke, og ikke noe urent mÄ hun spise. Alt det Jeg bÞd henne, mÄ hun gjÞre.»

15 Da sa Manoah til Herrens Engel: «Jeg ber Deg, la oss fÄ holde Deg igjen her en stund, sÄ skal vi lage i stand et kje for Deg.»

16 Herrens Engel sa til Manoah: «Selv om du holder Meg igjen her, vil Jeg ikke spise maten din. Men hvis du ofrer et brennoffer, skal du ofre det til Herren.» For Manoah forsto ikke at Han var Herrens Engel.

17 Da sa Manoah til Herrens Engel: «Hva er Ditt navn? NÄr Dine ord gÄr i oppfyllelse, vil vi gjerne vise Deg Êre.»

18 Herrens Engel sa til ham: «Hvorfor spÞr du om Mitt navn? For se, det er underfullt.»

19 SÄ tok Manoah kjeet sammen med grÞde-offeret, og ofret det pÄ klippen for Herren. Og Han gjorde det underfulle mens Manoah og hans kone sÄ pÄ.

20 Idet ildsluen steg opp mot himmelen fra alteret, skjedde det: Herrens Engel for opp i ildsluen fra alteret mens Manoah og hans kone sÄ pÄ, og de falt pÄ sitt ansikt til jorden.

21 Herrens Engel viste seg ikke mer for Manoah og hans kone. Da forsto Manoah at Han var Herrens Engel.

22 Manoah sa til sin kone: «Vi mÄ sannelig dÞ, for vi har sett Gud.»

23 Men hans kone sa til ham: «Hvis Herren hadde behag i Ä drepe oss, ville Han ikke tatt imot brennofferet og grÞde-offeret fra vÄr hÄnd. Han hadde heller ikke vist oss alt dette, og Han ville ikke ha latt oss hÞre alt dette denne gangen.»

24 SĂ„ fĂždte kvinnen en sĂžnn og kalte ham med navnet Samson. Gutten vokste opp, og Herren velsignet ham.

25 Ved Mahaneh-Dan, mellom Sora og Esjta’ol, var det Herrens Ånd begynte Ă„ fĂžre ham.

Kapittel 14

1 Samson dro ned til Timna, og i Timna sÄ han en kvinne, en av filisternes dÞtre.

2 SÄ dro han opp derfra og fortalte det til sin far og mor, og sa: «I Timna har jeg sett en kvinne, en av filisternes dÞtre. La meg fÄ henne til kone!»

3 Da sa hans far og mor til ham: «Finnes det ingen kvinne blant dÞtrene til dine brÞdre eller blant hele mitt folk, siden du vil gÄ bort og hente en kone fra de uomskÄrne filisterne?» Men Samson sa til sin far: «Hent henne til meg; hun er den rette i mine Þyne.»

4 Men hans far og mor forsto ikke at det var fra Herren, at Han sÞkte etter en anledning til Ä gÄ ut mot filisterne. For pÄ den tiden hersket filisterne over Israel.

5 SÄ dro Samson ned til Timna sammen med sin far og mor, og de kom til vingÄrdene i Timna. Og se, der kom det en ung, brÞlende lÞve mot ham.

6 Herrens Ånd kom mektig over ham, og han rev lĂžven i stykker, som en river i stykker et kje, selv om han ikke hadde noe i hĂ„nden. Men han fortalte ikke til sin far eller sin mor hva han hadde gjort.

7 SĂ„ dro han ned og snakket med kvinnen. Hun var den rette i Samsons Ăžyne.

8 Da han vendte tilbake etter en tid for Ä ta henne til seg, gikk han av veien for Ä se pÄ kadaveret av lÞven. Og se, det var en bisverm og honning i kadaveret av lÞven.

9 Han tok noe av honningen i hÄnden og spiste mens han gikk videre. Da han kom til sin far og sin mor, ga han noe til dem, og de spiste ogsÄ. Men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra kadaveret av lÞven.

10 SĂ„ dro hans far ned til kvinnen. Samson holdt et gjestebud der, for det pleide unge menn Ă„ gjĂžre.

11 Det skjedde da de sÄ ham, at de hentet tretti brudesvenner som skulle vÊre hos ham.

12 Da sa Samson til dem: «La meg fortelle dere en gÄte. Hvis dere kan lÞse den riktig og forklare den for meg innen de sju dagene gjestebudet varer, vil jeg gi dere tretti linkÄper og tretti skift med kjortler.

13 Men hvis ikke dere kan forklare den for meg, skal dere gi meg tretti linkÄper og tretti skift med kjortler.» De sa til ham: «Fortell oss gÄten, sÄ vi kan fÄ hÞre den.»

14 SÄ sa han til dem: «Ut av den som spiser kom noe Ä spise, og ut av den sterke kom noe sÞtt.» Men i lÞpet av tre dager hadde de ennÄ ikke klart Ä forklare gÄten.

15 Men pÄ den sjuende dagen skjedde det at de sa til Samsons kone: «Du mÄ lokke din mann til Ä forklare gÄten for oss. Ellers kommer vi til Ä brenne opp bÄde deg og din fars hus. Har dere invitert oss for Ä ta fra oss det som er vÄrt? Er det slik?»

16 Da grÄt Samsons kone hos ham og sa: «Du bare hater meg! Du elsker meg ikke! Du har fortalt en gÄte til mitt folks sÞnner, men du har ikke forklart den for meg.» Og han sa til henne: «Se, jeg har ikke forklart den verken for min far eller min mor. Skulle jeg da forklare den for deg?»

17 Alle de sju dagene gjestebudet varte, grÄt hun hos ham. Den sjuende dagen skjedde det at han fortalte lÞsningen til henne, for hun hadde trengt seg pÄ ham. SÄ forklarte hun gÄten til sÞnnene av hennes folk.

18 FÞr solen gikk ned pÄ den sjuende dagen, sa mennene i byen til ham: «Hva er sÞtere en honning? Og hva er sterkere enn en lÞve?» Han sa til dem: «Hadde dere ikke plÞyd med min kvige, kunne dere ikke lÞst min gÄte!»

19 Da kom Herrens Ånd mektig over ham, og han gikk ned til Asjkalon og drepte tretti av deres menn, tok det de hadde og ga klĂŠrne til dem som hadde forklart gĂ„ten. Slik ble hans vrede opptent, og han dro tilbake til sin fars hus.

20 Samsons kone ble gitt til brudesvennen hans, han som hadde vĂŠrt forloveren hans.

Kapittel 15

1 Det skjedde etter noen dager – det var i hvetehĂžstens dager – at Samson ville besĂžke sin kone, og han hadde med seg et kje. Han sa: «La meg gĂ„ inn til min kone, inn til rommet hennes.» Men hennes far ville ikke slippe ham inn.

2 Hennes far sa: «Sannelig, jeg trodde du bare hatet henne. Derfor ga jeg henne til brudesvennen din. Er ikke hennes yngre sÞster vakrere enn henne? Ta henne i stedet!»

3 Samson sa til dem: «Denne gangen skal jeg vÊre uten skyld overfor filisterne om jeg gjÞr dem noe ondt.»

4 SĂ„ gikk Samson av sted og fanget tre hundre rever. SĂ„ tok han fakler, bandt revene sammen hale mot hale, og satte en fakkel mellom hvert par med haler.

5 Da han hadde tent faklene, slapp han revene ut i kornÄkrene til filisterne, og brente opp bÄde kornstakkene og kornet som ennÄ sto uskÄret, i tillegg til vingÄrdene og olivenlundene.

6 Da sa filisterne: «Hvem har gjort dette?» Og de svarte: «Samson, timnittens svigersÞnn, fordi han har tatt hans kone og gitt henne til brudesvennen hans.» SÄ kom filisterne opp og satte fyr bÄde pÄ henne og hennes far.

7 Samson sa til dem: «Siden dere kunne gjÞre noe slikt som dette, skal jeg sannelig ta hevn over dere, og etter det skal jeg holde opp.»

8 SÄ slo han legger og lÄr pÄ dem, og det ble et stort mannefall. SÄ dro han ned og bodde i klÞften ved klippen i Etam.

9 Filisterne dro opp og slo leir i Juda, og de spredte seg utover mot Leki.

10 Mennene fra Juda sa: «Hvorfor har dere kommet opp mot oss?» Da svarte de: «Vi har kommet for Ä ta Samson til fange, og for Ä gjÞre med ham slik han har gjort med oss.»

11 Da dro tre tusen menn fra Juda ned til klÞften i klippen ved Etam, og de sa til Samson: «Vet du ikke at filisterne hersker over oss? Hva er det du har gjort mot oss?» Han sa til dem: «Som de gjorde mot meg, slik har jeg gjort med dem.»

12 Men de sa til ham: «Vi har kommet ned hit for Ä ta deg til fange, sÄ vi kan overgi deg i filisternes hÄnd.» Da sa Samson til dem: «Sverg for meg at dere selv ikke skal drepe meg.»

13 SÄ talte de til ham og sa: «Nei, men vi skal bare binde deg godt og overlate deg i deres hÄnd. Men vi skal sannelig ikke drepe deg.» De bandt ham med to nye rep og fÞrte ham opp fra klippen.

14 Da han nĂ„dde fram til Leki, kom filisterne skrikende imot ham. Da kom Herrens Ånd mektig over ham. Repene rundt armene hans ble som brente lintrĂ„der, og tauene rĂžk og lĂžsnet fra hendene hans.

15 Han fant et friskt kjevebein fra et esel, rakte ut hÄnden og grep det, og slo i hjel tusen mann med det.

16 Da sa Samson: «Med kjevebeinet fra et esel dynget jeg haug pÄ haug, med kjevebeinet fra et esel har jeg slÄtt i hjel tusen mann!»

17 Da han var ferdig med Ă„ snakke, skjedde det at han kastet kjevebeinet fra seg og kalte stedet for Ramat-Leki.

18 SÄ ble han brennende tÞrst. Derfor ropte han til Herren og sa: «Ved Din tjeners hÄnd har Du gitt denne store frelse. Skal jeg nÄ dÞ av tÞrst og falle i hendene pÄ de uomskÄrne?»

19 Da klĂžvde Gud jettegryten i Leki, og det kom vann ut fra den, og han drakk. Da ble han fornyet i sin Ă„nd til nytt liv. Derfor kalte han kilden med navnet En-Hakkore. Den er i Leki den dag i dag.

20 Han var dommer i Israel i tjue Ă„r i filisternes dager.

Kapittel 16

1 Samson dro til Gasa. Der fikk han se en prostituert og gikk inn til henne.

2 Dette ble fortalt til gasittene: «Samson er kommet hit.» Da omringet de stedet og lÄ i bakhold for ham ved byporten hele natten. De var stille hele natten og sa: «Ved morgengry skal vi drepe ham.»

3 Samson ble liggende til midnatt. Ved midnatt sto han opp, grep tak i dÞrene til byporten og de to portstolpene, rykket dem opp sammen med bommen, la alt sammen pÄ skuldrene sine og bar det opp til toppen av Äsen som vender mot Hebron.

4 Etter dette skjedde det at han ble forelsket i en kvinne i Sorekdalen. Hun het Dalila.

5 Lederne for filisterne kom opp til henne og sa til henne: «Lokk ham og finn ut hvor den store styrken hans ligger og hvordan vi kan fÄ makt over ham, sÄ vi kan binde ham og tvinge ham under oss. Da skal hver av oss gi deg elleve hundre sekel sÞlv.»

6 SÄ sa Dalila til Samson: «Jeg ber deg, fortell meg hvor den store styrken din ligger og hvordan du kan bindes sÄ du kan overvinnes.»

7 Samson sa til henne: «Hvis de binder meg med sju friske senestrenger som ennÄ ikke er tÞrket, sÄ blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

8 SÄ kom lederne for filisterne til henne med sju nye senestrenger som ennÄ ikke var tÞrket, og hun bandt ham med dem.

9 Sammen med henne lÄ det noen i bakhold og ventet i rommet. Hun sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han rev av senestrengene som en trÄd av hamp ryker nÄr den kjenner ilden. Derfor ble det ikke kjent hva som var hemmeligheten til styrken hans.

10 Da sa Dalila til Samson: «Se, du har holdt meg for narr og fortalt meg lÞgner. Jeg ber deg, fortell meg hvordan du kan bindes!»

11 SÄ sa han til henne: «Hvis de binder meg skikkelig fast med nye rep som aldri har vÊrt brukt til noe annet, da blir jeg svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

12 Derfor tok Dalila nye rep og bandt ham med dem. SÄ sa hun til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Og det lÄ noen i bakhold og ventet i rommet. Men han rev repene av armene som det var trÄder.

13 Dalila sa da til Samson: «Hittil har du bare holdt meg for narr og fortalt meg lÞgner. Fortell meg hvordan du kan bindes!» Han sa til henne: «Hvis du vever de sju hÄrlokkene pÄ hodet mitt inn i renningen pÄ veven.»

14 Da vevde hun dem stramt sammen med pluggen og sa til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Men han vÄknet av sÞvnen og dro bÄde pluggen og renningen ut fra veven.

15 Da sa hun til ham: «Hvordan kan du si at du elsker meg nÄr ditt hjerte ikke er med meg? Disse tre gangene har du holdt meg for narr, og du har ikke fortalt meg hvor den store styrken din ligger.»

16 Etter at hun hver dag hadde trengt seg pÄ ham med ordene sine og lagt press pÄ ham, helt til hans sjel ble mismodig like til dÞden, da skjedde det.

17 Han fortalte henne alt han hadde i sitt hjerte. Han sa til henne: «Aldri har det kommet rakekniv over mitt hode, for jeg er en Guds nasireer fra mors liv av. Hvis jeg blir raket, vil min styrke vike fra meg, og jeg blir svak og er som et hvilket som helst annet menneske.»

18 Da Dalila forsto at han hadde fortalt henne alt han hadde i sitt hjerte, sendte hun bud og kalte til seg lederne for filisterne. Hun sa: «Kom opp hit enda en gang, for han har fortalt meg alt han hadde i sitt hjerte.» SÄ kom lederne for filisterne opp til henne med pengene i hendene.

19 SÄ dysset hun ham i sÞvn pÄ sine knÊr. Hun kalte til seg en mann og fikk ham til Ä rake av de sju hÄrlokkene pÄ hodet hans. SÄ begynte hun Ä plage ham, og styrken hans vek fra ham.

20 SÄ sa hun: «Filisterne er over deg, Samson!» Da vÄknet han av sÞvnen og sa: «Jeg skal nok gÄ fram som de andre gangene, og riste meg lÞs!» Men han forsto ikke at Herren hadde veket fra ham.

21 SĂ„ grep filisterne ham. De stakk ut Ăžynene hans og fĂžrte ham ned til Gasa. De bandt ham med lenker av bronse, og han ble satt til Ă„ male korn i fengselet.

22 Men hÄret pÄ hodet hans begynte Ä vokse ut igjen etter at det var raket.

23 Lederne for filisterne samlet seg nÄ for Ä ofre et stort slaktoffer til sin gud Dagon, og for Ä glede seg. De sa: «VÄr gud har overgitt Samson, vÄr fiende, i vÄr hÄnd!»

24 Da folket fikk se ham, lovet de sin gud. For de sa: «VÄr gud har overgitt vÄr fiende i vÄr hÄnd, han som Þdela vÄrt land, og han som lot det bli mange dÞde hos oss.»

25 Mens de var lystige til sinns, skjedde det at de sa: «Send bud pÄ Samson, sÄ han kan underholde oss.» SÄ sendte de bud pÄ Samson fra fengslet, og han under-holdt dem. De stilte ham opp mellom sÞylene.

26 Da sa Samson til gutten som holdt ham i hÄnden: «La meg fÄ stÄ for meg selv og fÄ kjenne pÄ sÞylene som huset hviler pÄ, sÄ jeg kan stÞtte meg til dem.»

27 Huset var fullt av menn og kvinner. Alle lederne for filisterne var der. Omkring tre tusen menn og kvinner var pÄ taket og sÄ pÄ mens Samson underholdt dem.

28 Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, jeg ber Deg, husk pÄ meg! Styrk meg, jeg ber Deg, bare denne ene gangen, Ä Gud, sÄ jeg kan hevne meg pÄ filisterne med ett slag for mine to Þyne.»

29 Samson rev tak i de to midterste sÞylene som huset hvilte pÄ. Han lente seg mot dem, med den ene pÄ sin hÞyre side og den andre pÄ venstre.

30 SÄ sa Samson: «La meg dÞ sammen med filisterne!» Og sÄ bÞyde han seg framover av all kraft, og huset falt ned over lederne og alt folket som var i det. Slik skjedde det at de dÞde som han drepte i sin dÞd, var flere enn de han hadde drept i sitt liv.

31 Hans brĂždre og hele hans fars hus kom ned og hentet ham. De tok ham med seg tilbake og gravla ham mellom Sora og Esjtaol, i graven til hans far Manoah. Han hadde da vĂŠrt dommer i Israel i tjue Ă„r.

Kapittel 17

1 Det var en mann fra Efraims fjelland, og navnet hans var Mika.

2 Han sa til sin mor: «De elleve hundre sekel sÞlv som ble tatt fra deg, og som du la en forbannelse over sÄ til og med jeg hÞrte det, se, dette sÞlvet er hos meg. Jeg tok det.» Og hans mor sa: «VÊr du bare velsignet av Herren, min sÞnn!»

3 Da han hadde gitt de elleve hundre sekel sÞlv tilbake til sin mor, sa hans mor: «Dette sÞlvet fra min hÄnd er helt og fullt innviet til Herren. Det er overgitt til min sÞnn, sÄ han kan lage et utskÄret bilde og et stÞpt bilde. Derfor gir jeg det tilbake til deg.»

4 Da han hadde gitt sÞlvet tilbake til sin mor, tok hans mor to hundre sekel av sÞlvet og ga dem til gullsmeden, og han lagde det til et utskÄret bilde og et stÞpt bilde. De ble i Mikas hus.

5 Mannen Mika hadde et gudshus, og han lagde en livkjortel og husguder. Han innviet en av sine sĂžnner, og han ble prest for ham.

6 I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne Ăžyne.

7 Det var en ung mann fra Betlehem i Juda, som tilhĂžrte Judas slekt. Han var en levitt, og han bodde der som fremmed.

8 Mannen forlot byen Betlehem i Juda for Ă„ bosette seg der han kunne finne et sted. PĂ„ sin ferd kom han til Efraims fjelland, til Mikas hus.

9 Mika sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Da sa han til ham: «Jeg er en levitt fra Betlehem i Juda, og jeg er pÄ reise for Ä finne et sted Ä bosette meg.»

10 Mika sa til ham: «Bo hos meg og vÊr far og prest for meg, sÄ vil jeg gi deg ti sekel sÞlv i Äret, foruten klÊr og livsopphold.» SÄ gikk levitten inn.

11 Levitten samtykket i Ă„ bo hos mannen. Den unge mannen ble for ham som en av hans sĂžnner.

12 SĂ„ innviet Mika levitten, og den unge mannen ble prest for ham, og han ble i Mikas hus.

13 Mika sa: «NÄ vet jeg at Herren vil vÊre god mot meg, siden jeg har en levitt som prest.»

Kapittel 18

1 I de dager var det ingen konge i Israel. Og i de dager sĂžkte danittenes stamme en arv for seg selv, hvor de kunne bo. For helt til da hadde ikke arven deres tilfalt dem blant Israels stammer.

2 SĂ„ sendte Dans barn ut fem menn fra sin slekt, fra hele sitt folk, krigere fra Sora og Esjta’ol, for Ă„ speide pĂ„ landet og utforske det. De sa til dem: «GĂ„ og utforsk landet!» SĂ„ kom de til Efraims fjelland, til Mikas hus, og tok inn der.

3 Da de var ved Mikas hus, dro de kjensel pÄ stemmen til den unge mannen som var levitt. De tok av fra veien der og sa til ham: «Hvem fÞrte deg hit? Hva gjÞr du her? Hva er det du har der?»

4 Da sa han til dem: «Det og det har Mika gjort for meg. Han har leid meg, og jeg er blitt prest for ham.»

5 SÄ sa de til ham: «Vi ber deg, spÞr Gud, sÄ vi kan fÄ vite om denne ferden vi har lagt ut pÄ, skal lykkes.»

6 Presten sa til dem: «GÄ i fred! For veien dere gÄr, ligger framfor Herren.»

7 SÄ dro de fem mennene videre, og de kom til Lajisj. De sÄ folket som var der, hvordan de bodde trygt pÄ samme mÄten som sidonierne, i ro og trygghet. Det var ingen makthavere i landet som kunne vanÊre dem for noe som helst. De var langt fra sidonierne, og de hadde ikke noe med andre folk Ä gjÞre.

8 SĂ„ kom speiderne tilbake til sine brĂždre i Sora og Esjta’ol, og deres brĂždre sa til dem: «Hva har dere Ă„ si?»

9 Da sa de: «La oss bryte opp og dra opp imot dem. For vi har sett landet, og se, det er meget godt. Hadde dere tenkt Ä sitte stille? NÞl ikke med Ä gÄ og dra inn for Ä ta landet i eie.

10 NÄr dere drar av sted, vil dere komme til et folk som er i trygghet og til et land som er vidt mot alle sider. For Gud har overgitt det i deres hÄnd. Det er et sted der det ikke mangler noen ting av alt det som er pÄ jorden.»

11 Seks hundre menn fra danittenes slekt brĂžt opp derfra, fra Sora og Esjta’ol, vĂŠpnet med stridsvĂ„pen.

12 SĂ„ dro de opp og slo leir i Kirjat Jearim i Juda. Derfor kaller de dette stedet Mahaneh-Dan til denne dag. Der er det, vest for Kirjat-Jearim.

13 Derfra fortsatte de til Efraims fjelland, og de kom til Mikas hus.

14 De fem mennene som hadde dratt ut for Ä speide pÄ landet Lajisj, tok da til orde og sa til sine brÞdre: «Vet dere at det finnes en liv-kjortel, husguder, et utskÄret bilde og et stÞpt bilde i disse husene? Derfor mÄ dere nÄ tenke over hva dere mÄ gjÞre.»

15 SĂ„ tok de av fra veien der og kom til huset til den unge mannen som var levitt, til Mikas hus, og hilste ham med fred.

16 De seks hundre mennene av Dans barn som var vÊpnet med stridsvÄpnene sine, sto ved inngangen til porten.

17 De fem mennene som hadde speidet pÄ landet, gikk sÄ opp. Da de kom inn, tok de det utskÄrne bildet, livkjortelen, husgudene og det stÞpte bildet. Presten sto ved inngangen til porten sammen med de seks hundre mennene som var vÊpnet med stridsvÄpen.

18 Da disse kom inn i Mikas hus og tok det utskÄrne bildet, livkjortelen, husgudene og det stÞpte bildet, sa presten til dem: «Hva er det dere gjÞr?»

19 De sa til ham: «VÊr stille! Legg hÄnden pÄ munnen og bli med oss og vÊr far og prest for oss! Er det bedre for deg Ä vÊre prest i én manns hus, enn Ä vÊre prest for en hel stamme og slekt i Israel?»

20 Da ble presten glad i sitt hjerte. Han tok livkjortelen, husgudene og det utskÄrne bildet, og fant plassen sin blant folket.

21 SĂ„ snudde de og dro bort, og barna, buskapen og eiendelene sine lot de dra foran seg.

22 Da de hadde kommet et godt stykke fra Mikas hus, ble mennene i husene rundt Mikas hus kalt sammen. De oppsĂžkte Dans barn,

23 og de ropte til Dans barn. Da snudde disse seg og sa til Mika: «Hva er det som gÄr av deg, siden du har kalt disse sammen?»

24 Da svarte han: «Dere har tatt med dere gudene mine, dem jeg har lagd, og presten, og dere drar av sted. Hva har jeg igjen? Hvordan kan dere si til meg: Hva er det som gÄr av deg?»

25 Dans barn sa til ham: «La ikke din rÞst hÞres mer blant oss, sÄ ingen med trass i sjelen skal overfalle dere. Da vil bÄde du og ditt husfolk miste livet!»

26 SÄ dro Dans barn sin vei. Da Mika sÄ at de var for sterke for ham, snudde han og vendte tilbake til sitt hus.

27 De tok bÄde det Mika hadde lagd og presten som hadde vÊrt hos ham, og gikk mot Lajisj, mot et folk som hadde ro og trygghet. De slo dem med sverdets egg og satte fyr pÄ byen.

28 Det var ingen til Ă„ utfri dem, for den var langt fra Sidon, og de hadde ikke noe med andre folk Ă„ gjĂžre. Byen var i dalen ved Bet-Rehob. SĂ„ bygde de byen opp igjen og bosatte seg der.

29 Byen kalte de med navnet Dan etter navnet pÄ sin stamfar Dan, som ble fÞdt som sÞnn av Israel. Men tidligere var Lajisj navnet pÄ byen.

30 Da satte Dans barn opp det utskÄrne bildet hos seg. Jonatan, sÞnn av Gersjom, Manasses sÞnn, og hans sÞnner var prester for Dans stamme til den dagen de ble bortfÞrt fra landet.

31 Det utskÄrne bildet som Mika hadde lagd, satte de opp hos seg. Slik sto det sÄ lenge Guds hus var i Sjilo.

Kapittel 19

1 Og det skjedde i de dager, da det ikke var noen konge i Israel, at det var en levitt som bodde langt oppe i Efraimfjellene. Han tok seg en medhustru fra Betlehem i Juda.

2 Men hans medhustru var utro mot ham, og hun dro fra ham til sin fars hus i Betlehem i Juda, og der var hun i lang tid, hele fire mÄneder.

3 Da brÞt mannen hennes opp og dro etter henne for Ä tale kjÊrlig til henne sÄ han kunne fÄ henne med tilbake. Han hadde tjeneren sin og et par esler med seg. SÄ tok hun ham med inn i sin fars hus. Da den unge kvinnens far fikk se ham, ble han glad for Ä mÞte ham.

4 Hans svigerfar, den unge kvinnens far, holdt ham igjen. SĂ„ han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk og overnattet der.

5 Den fjerde dagen sto de tidlig opp om morgenen, og han brÞt opp for Ä dra videre. Men den unge kvinnens far sa til sin svigersÞnn: «Styrk ditt hjerte med en brÞdbit. EtterpÄ kan du dra av sted.»

6 SÄ satte de seg ned begge to, og de spiste og drakk sammen. Da sa den unge kvinnens far til mannen: «VÊr sÄ vennlig Ä bli her natten over, og vÊr lystig til sinns.»

7 Da mannen reiste seg for Ă„ dra, nĂždet svigerfaren ham. SĂ„ han ble igjen og tilbrakte natten der.

8 PÄ den femte dagen sto han tidlig opp for Ä dra videre, men den unge kvinnens far sa: «Jeg ber deg, styrk ditt hjerte!» SÄ drÞyde de helt til ettermiddagen, og begge to spiste.

9 Da mannen reiste seg opp for Ä dra, han, hans medhustru og tjeneren hans, sa svigerfaren, den unge kvinnens far, til ham: «Se, dagen lir nÄ mot kveld. Jeg ber deg, bli her natten over! Se, dagen heller. Bli her natten over, og vÊr lystig til sinns! I morgen kan dere stÄ tidlig opp og dra av sted, sÄ du kan komme hjem.»

10 Men mannen ville ikke bli der natten over. Derfor brÞt han opp og dro av sted, og han kom til et sted rett overfor Jebus, det vil si Jerusalem. Han hadde med seg et par esler han hadde salt opp. Hans medhustru var ogsÄ med ham.

11 Da de var ved Jebus og det var langt pÄ dag, sa tjeneren til sin herre: «Kom, la oss ta av fra veien og dra inn i denne byen til jebusittene og overnatte der.»

12 Men hans herre sa til ham: «Vi vil ikke ta av her til en by med fremmede som ikke tilhÞrer Israels barn. Vi vil dra videre til Gibea.»

13 SÄ sa han til tjeneren sin: «Kom, la oss ta oss inn til et av disse stedene og overnatte i Gibea eller i Rama.»

14 De gikk videre og dro bort. Solen gikk ned over dem like ved Gibea, som tilhĂžrer Benjamin.

15 Der tok de av for Ä gÄ inn og overnatte i Gibea. Da han kom inn, satte han seg ned pÄ den Äpne plassen i byen, for ingen ville ta dem inn i huset sitt og la dem overnatte.

16 Se, da kom en gammel mann inn fra arbeidet sitt pÄ marken. Det var nÄ kveld. Mannen var ogsÄ fra Efraims fjelland, men bodde i Gibea. Mennene pÄ stedet var benjaminitter.

17 Da han lÞftet blikket, sÄ han den reisende pÄ den Äpne plassen i byen. Den gamle mannen sa: «Hvor skal du, og hvor kommer du fra?»

18 Da sa han til ham: «Vi er pÄ gjennomreise fra Betlehem i Juda til et sted langt inne i Efraimfjellene. Jeg er derfra, og jeg dro til Betlehem i Juda. NÄ skal jeg til Herrens hus. Men det er ingen som vil ta meg inn i huset sitt,

19 selv om vi har bÄde halm og fÎr til eslene vÄre, og brÞd og vin til meg selv, til din slavekvinne og til den unge mannen som er sammen med tjenerne dine. Det er ikke mangel pÄ noe.»

20 Den gamle mannen sa: «Fred vÊre med deg! Men la meg ta meg av alt det du trenger. Bare ikke bli natten over pÄ den Äpne plassen.»

21 SĂ„ tok han ham med inn i huset sitt, og han ga eslene fĂŽr. Og de vasket fĂžttene sine og spiste og drakk.

22 Mens de var lystige til sinns, ble huset plutselig omringet av noen onde menn fra byen, og de banket pÄ dÞren. De talte til den gamle mannen som var herre i huset, og sa: «Kom hit ut med mannen som kom til huset ditt, sÄ vi kan fÄ kjenne ham!»

23 Men mannen som var herre i huset, gikk ut til dem og sa: «Nei, mine brÞdre! Jeg ber dere, gjÞr ikke noe sÄ ondt! Etter-som denne mannen har kommet inn i mitt hus, mÄ dere ikke gjÞre en slik skammelig gjerning!

24 Se, her er min datter som er jomfru, og mannens medhustru. La meg komme ut med dem! Dere kan krenke dem og gjÞre med dem som dere vil. Men dere mÄ ikke gjÞre en slik skammelig gjerning mot denne mannen!»

25 Men mennene ville ikke hÞre pÄ ham. Derfor grep mannen sin medhustru og fÞrte henne utenfor til dem. De voldtok henne og misbrukte henne hele natten, helt til neste morgen. Ved morgengry lot de henne gÄ.

26 Da det ble morgen, kom kvinnen og falt om ved dĂžren til mannens hus, der hennes herre var, og hun ble liggende der til det ble lyst.

27 Da hennes herre sto opp om morgenen, og da han Äpnet dÞren til huset og gikk ut for Ä dra videre, lÄ hans medhustru der. Hun hadde falt om ved dÞren til huset, med hendene pÄ dÞrterskelen.

28 Han sa til henne: «Reis deg opp og la oss dra av sted!» Men det kom ikke noe svar. Da lÞftet mannen henne opp pÄ eselet, og mannen brÞt opp og dro hjem.

29 Da han kom inn i huset sitt, tok han en kniv, grep sin medhustru og delte henne opp i tolv stykker, lem for lem, og sendte henne rundt omkring over hele Israels landomrÄde.

30 Det skjedde at hver den som sÄ det, sa: «En slik gjerning har verken vÊrt gjort eller sett fra den dagen Israels barn kom opp fra landet Egypt, og helt til denne dag. Legg merke til det, samtal og snakk om det!»

Kapittel 20

1 SĂ„ dro alle Israels barn ut, alle fra Dan til Beer-Sjeba, og alle fra Gileadlandet, og menigheten samlet seg som Ă©n mann framfor Herren i Mispa.

2 Overhodene for hele folket, for alle stammene i Israel, stilte seg fram i Guds folks forsamling. Det var fire hundre tusen fotsoldater som kunne trekke sverdet.

3 Benjamins barn hÞrte at Israels barn hadde dratt opp til Mispa. Israels barn sa: «Si oss, hvordan skjedde denne onde gjerningen?»

4 Levitten, mannen til kvinnen som var drept, svarte og sa: «Min medhustru og jeg kom inn i Gibea, som tilhÞrer Benjamin, for Ä overnatte der.

5 Men mennene i Gibea reiste seg mot meg, og om natten omringet de huset der jeg var. De hadde tenkt Ă„ drepe meg, men i stedet krenket de min medhustru slik at hun dĂžde.

6 Derfor grep jeg min medhustru, delte henne opp i stykker og sendte henne omkring over hele det omrÄdet som er Israels arvedel, for de gjorde en skammelig ugjerning i Israel.

7 Se! Dere er alle Israels barn. FÞr nÄ fram deres mening og rÄd!»

8 Da reiste hele folket seg som én mann, og sa: «Ingen av oss vil gÄ til teltet sitt eller vende tilbake til huset sitt.

9 Men dette er hva vi skal gjĂžre med Gibea: Vi skal kaste lodd om hvem som skal dra opp mot den.

10 Vi vil ta ut ti menn for hver hundre blant alle stammene i Israel, hundre for hver tusen, og tusen for hver ti tusen. De skal sÞrge for forsyningene til hÊren, slik at nÄr de kommer til Gibea i Benjamin, skal de gi gjengjeld for hele den skammelige gjerningen de har gjort i Israel.»

11 SĂ„ ble alle mennene i Israel samlet mot byen, de ble forenet som Ă©n mann.

12 Israels stammer sendte noen menn gjennom hele Benjamins stamme, og de sa: «Hva slags ondskap er dette som har funnet sted blant dere?

13 NÄ skal dere utlevere mennene, de onde mennene som er i Gibea, sÄ vi kan drepe dem og fÄ renset det onde bort fra Israel.» Men Benjamin ville ikke hÞre pÄ sine brÞdres rÞst, Israels barn.

14 I stedet kom Benjamins barn fra alle byene sine og samlet seg i Gibea for Ä gÄ ut og stride mot Israels barn.

15 Samme dag ble Benjamins barn mĂžnstret fra alle byene, og de talte tjueseks tusen mann som kunne trekke sverdet. Det var foruten dem som bodde i Gibea, som kunne mĂžnstre sju hundre utvalgte menn.

16 Blant hele dette folket fantes det sju hundre utvalgte menn som var keivhendte. Hver av dem kunne slynge en stein uten Ä bomme med en hÄrsbredd.

17 Da Israels menn, foruten Benjamin, ble mĂžnstret, talte de fire hundre tusen menn som kunne trekke sverdet. Hver av dem var en stridsmann.

18 SÄ brÞt Israels barn opp og dro opp til Guds hus for Ä spÞrre Gud om rÄd. De sa: «Hvem av oss skal fÞrst dra opp til strid mot Benjamins barn?» Herren sa: «Juda fÞrst!»

19 SĂ„ brĂžt Israels barn opp om morgenen og dro til felts mot Gibea.

20 Israels menn dro ut for Ă„ stride mot Benjamin, og Israels menn sluttet rekkene for Ă„ stride mot dem ved Gibea.

21 SĂ„ kom Benjamins barn ut av Gibea, og den dagen Ăždela de tjueto tusen menn av Israel.

22 HÊren, Israels menn, tok mot til seg og pÄ ny sluttet de rekkene til strid der de hadde sluttet rekkene den fÞrste dagen.

23 SÄ dro Israels barn opp og grÄt for Herrens ansikt til om kvelden, og de spurte Herren om rÄd og sa: «Skal jeg igjen rykke fram til strid mot min bror Benjamins barn?» Og Herren sa: «Dra opp mot ham!»

24 Da rykket Israels barn fram mot Benjamins barn den andre dagen.

25 Og Benjamin dro ut og rykket fram mot dem fra Gibea den andre dagen, og pÄ slagmarken Þdela de atten tusen til av Israels barn. Alle disse kunne trekke sverdet.

26 Alle Israels barn, hele folket, dro sÄ opp og kom til Guds hus og grÄt. De satt der for Herrens ansikt, og hele den dagen fastet de til kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt.

27 SÄ spurte Israels barn Herren om rÄd, for Guds paktsark var der i de dager,

28 og Pinhas, sÞnn av Elasar, sÞnn av Aron, sto for Hans ansikt i de dager. De sa: «Skal jeg dra ut til strid mot min bror Benjamins barn enda en gang, eller skal jeg la det vÊre?» Og Herren sa: «Dra opp, for i morgen skal Jeg overgi dem i din hÄnd.»

29 SĂ„ satte Israel ut noen som skulle ligge i bakhold rundt hele Gibea.

30 Den tredje dagen dro Israels barn opp mot Benjamins barn, og de sluttet rekkene mot Gibea, som de hadde gjort de andre gangene.

31 SÄ dro Benjamins barn ut for Ä mÞte folket, og de ble dratt bort fra byen. De begynte Ä slÄ ned og drepe noen av folket, som de hadde gjort de andre gangene. BÄde pÄ landeveiene, den ene som gÄr opp til Betel og den andre som gÄr over marken til Gibea, drepte de omkring tretti mann av Israel.

32 Benjamins barn sa: «De blir slÄtt slik de har blitt fra begynnelsen.» Men Israels barn sa: «La oss flykte og dra dem bort fra byen og ut pÄ landeveiene.»

33 SĂ„ brĂžt alle Israels menn opp fra stillingen sin og sluttet rekkene ved Ba’al-Tamar. De av Israels menn som lĂ„ i bakhold, stormet da fram fra stillingen sin pĂ„ sletten ved Gibea.

34 Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom rett imot Gibea, og det ble en voldsom strid. Men Benjamins barn visste ikke at en ulykke var over dem.

35 Herren slo Benjamin rett foran Israel. PĂ„ den dagen Ăždela Israels barn tjuefem tusen ett hundre benjaminitter. Alle disse kunne trekke sverdet.

36 Da sÄ Benjamins barn at de var slÄtt. Israels menn hadde nemlig gitt rom til benjaminittene, for de stolte pÄ bakholdet de hadde satt ut mot Gibea.

37 Bakholdet slo raskt til mot Gibea. Bakholdet rykket fram og slo hele byen med sverdets egg.

38 Signalet som var avtalt mellom Israels menn og dem som lÄ i bakhold, var at de skulle la en stor rÞyksky stige opp fra byen.

39 Da snudde Israels menn seg og gikk til strid. I begynnelsen hadde Benjamin slÄtt og drept omkring tretti menn. For de sa: «Sannelig, de blir slÄtt rett foran oss, slik som i den fÞrste striden.»

40 Men da rĂžykskyen begynte Ă„ stige opp som en sĂžyle fra byen, snudde benjaminittene seg tilbake. Og se, der sto hele byen i flammer som strakte seg mot himmelen.

41 Da Israels menn snudde om, ble mennene fra Benjamin slÄtt av skrekk. For de sÄ at en ulykke hadde rammet dem.

42 Derfor snudde de rett foran Israels menn og tok veien mot Þdemarken. Men striden nÄdde dem igjen, og midt iblant dem ble alle som kom ut fra byene, Þdelagt av dem.

43 De omringet benjaminittene, jaget dem og trampet dem ned ustanselig helt til de var rett foran Gibea, mot Ăžst.

44 Atten tusen menn av Benjamin falt. Alle disse var krigere.

45 SĂ„ snudde de og flyktet mot Ăždemarken til klippen ved Rimmon. Langs landeveiene hogg de ned fem tusen av dem. SĂ„ forfulgte de dem helt til Gideon, og de slo ned to tusen av dem.

46 Alle som falt av Benjamin den dagen, var tjuefem tusen menn som kunne trekke sverdet. Alle disse var krigere.

47 Men seks hundre menn snudde og flyktet mot Þdemarken til klippen ved Rimmon, og de holdt seg ved Rimmons klippe i fire mÄneder.

48 Israels menn vendte tilbake mot Benjamins barn og slo dem ned med sverdets egg, fra hver by, bÄde mennesker og dyr, alle som ble funnet. De satte fyr pÄ alle byene de kom over.

Kapittel 21

1 Israels menn hadde sverget ved Mispa og sagt: «Ingen av oss skal gi sin datter som kone til Benjamin.»

2 SÄ kom folket til Guds hus, og de ble der for Guds ansikt til kvelden. De lÞftet sin rÞst og grÄt bittert.

3 De sa: «Herre, Israels Gud, hvorfor har dette skjedd i Israel, sÄ det mangler en hel stamme i Israel i dag?»

4 Neste morgen sto folket tidlig opp og bygde et alter der, og de bar fram brennoffer og fredsoffer.

5 Israels barn sa: «Hvem er det blant alle Israels stammer som ikke kom opp til Herren sammen med forsamlingen?» For de hadde avlagt en hÞytidelig ed om den som ikke kom opp til Herren i Mispa. De hadde sagt: «Han skal sannelig dÞ.»

6 Israels barn hadde medlidenhet med sin bror Benjamin og sa: «I dag er en stamme blitt hogget av fra Israel.

7 Hva skal vi gjÞre for Ä skaffe koner til dem som er igjen? For ved Herren har vi sverget at vi ikke skal gi dem vÄre dÞtre til koner.»

8 De sa: «Hvilken av Israels stammer er det som ikke kom opp til Herren i Mispa?» Og se, det var ikke én mann som hadde kommet til forsamlingens leir fra Jabesj i Gilead.

9 Da folket ble mĂžnstret, se, da var det ikke Ă©n mann der av dem som bodde i Jabesj i Gilead.

10 SÄ sendte menigheten tolv tusen av krigerne sine ut dit. De befalte dem og sa: «GÄ av sted! Og dem som bor i Jabesj i Gilead, skal dere slÄ med sverdets egg, ogsÄ kvinnene og barna.

11 Dette er hva dere skal gjÞre: Enhver av hankjÞnn og enhver kvinne som har hatt samliv med noen av hankjÞnn ved Ä ligge med ham, skal dere fullstendig utslette.»

12 Blant dem som bodde i Jabesj i Gilead fant de fire hundre unge kvinner som var jomfruer; de hadde ikke hatt samliv med noen mann ved Ă„ ligge med noen av hankjĂžnn. De fĂžrte dem til leiren i Sjilo, som er i Kanaans land.

13 SĂ„ sendte hele menigheten bud til Benjamins barn, som var ved klippen i Rimmon, og forkynte fred for dem.

14 Samtidig kom Benjamin tilbake. Til dem ga de nÄ de kvinnene som de hadde reddet livet til i Jabesj i Gilead. Men likevel hadde de ikke funnet mange nok for dem.

15 Folket hadde medynk med Benjamin, for Herren hadde lagd et tomrom blant stammene i Israel.

16 Da sa de eldste i menigheten: «Hva skal vi gjÞre for Ä skaffe koner til dem som er igjen, siden kvinnene i Benjamin er utryddet?»

17 De sa: «Det mÄ vÊre en arvedel til Benjamins rest, sÄ ikke en hel stamme blir utslettet fra Israel.

18 Men vi kan ikke gi dem koner blant vÄre dÞtre, for Israels barn har sverget og sagt: Forbannet er den som gir en kone til Benjamin.»

19 SÄ sa de: «Det er jo en Ärlig hÞytid for Herren i Sjilo, som ligger nord for Betel mot Sikem, og sÞr for Lebona.»

20 Derfor befalte de Benjamins barn og sa: «GÄ og legg dere i bakhold i vingÄrdene.

21 VÊr pÄ vakt! NÄr Sjilos dÞtre kommer ut for Ä opptre med dansene sine, skal dere komme fram fra vingÄrdene. Hver mann skal ta seg en kone blant Sjilos dÞtre. SÄ skal dere dra tilbake til Benjamins land.

22 NÄr deres fedre eller deres brÞdre kommer til oss for Ä klage, da skal vi si til dem: VÊr nÄdige mot dem for vÄr skyld, for under krigen tok vi ikke en kone til noen av dem. Og det er jo ikke slik at dere selv har gitt dem kvinnene denne gangen, sÄ dere skulle ha gjort dere skyldige i brudd pÄ eden.»

23 Benjamins barn gjorde dette. Blant dem som danset og som de hadde tatt til fange, tok de sÄ mange koner som de selv var. SÄ dro de av sted og vendte tilbake til sin arvedel, og de bygde opp igjen byene og ble boende i dem.

24 PĂ„ den tiden dro Israel derfra, hver mann til sin stamme og sin slekt. De dro ut derfra, hver mann til sin arvedel.

25 I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver gjorde det som var rett i egne Ăžyne.